­Regjeringen pøser på med flere milliarder til Forsvaret, men det kan bli som under koronaen om krigsfrykten får bre seg; opposisjonen vil hente fram enda flere milliarder.

For får måneder siden sa regjeringene rett ut at kravet fra NATO om å bruke 2 prosent  av nasjonalbudsjettet på Forsvaret skulle bli nådd i 2026. De sa det etter at Forsvarskommisjonen hadde lagt fram sin rapport der den hevder det er nødvendig med ekstrabevilgninger på 40 milliarder kroner per år til Forsvaret.

I dag har regjeringen lagt fram langtidsplanen for Forsvaret og samtidig varslet at det kommer ekstrabevilgninger til Forsvaret i revidert budsjett som innebærer at 2 prosent av budsjettet vil bli brukt på Forsvaret allerede i år.

Hva i alle dager har skjedd? Er det Donald Trump som har fått Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum og Bjørn Arild Gram til å skjelve i dressbuksene. Trump har sagt rett ut at USA ikke vil forsvare land som ikke minimum bruker så pass på Forsvaret som NATO krever.

Trump sier mye rart, og veien tilbake til Det hvite hus er lang. Men det er ikke utenkelig at NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har hvisket sin gode venn Jonas Gahr Støre et ord i øret om at Norge gjør lurt i å oppfylle 2-prosent målet allerede i år. Det tar seg ikke ut at Norge, som har tjent et par tusen ekstra milliarder på høye energipriser de siste årene, ikke klarer å bruke 2 prosent av budsjettet på Forsvaret.

Det som også spiller inn, er at Senterpartiet, som er noen hakk mer vennlig innstilt til Forsvaret enn Arbeiderpartiet, presser på for at vi skal få mer forsvar ute i distriktene. Andøya flystasjon, som Stortinget vedtok å legge ned i 2016, skal oppstå fra de døde. Det skal brukes milliarder på å bygge opp en base for langtrekkende droner på Andøya. De fryder seg i Sp.

I vinter har både Guri Melby (V), Sylvi Listhaug (Frp) og Ola Svenneby (UH) kritisert Jonas Gahr Støre for at han sier at det ikke er noen grunn for folk å bekymre seg for krig. I Sverige ber regjeringen folk være forberedt på krig. Militære eksperter sier Russland vil angripe andre vestlige land dersom de vinner fram i Ukraina.

Krigsfrykten lurer rundt hjørnet. Det er tid for å smi mens jernet er varmt for landets mest forsvarsvennlige.

Redd for smitte og frykt for arbeidsplasser

Da koronapandemien herjet, var folk redde for å bli smittet. Det utnyttet regjeringen. De ga også næring til frykten ved å innføre stadig nye og strengere restriksjoner på adferd. De fleste godtok hva som helst.

Det var ikke grenser for hvor mye koronastøtte Stortinget vartet opp med til landets bedrifter. Regjeringen ville holde igjen, men opposisjonen presset på.

Da det oppsto frykt for at arbeidsplasser innen gass og olje-sektoren ville gå tapt, serverte regjeringen en skattepakke for å stimulere til investeringer som til slutt ble bedre enn det næringen hadde bedt om.

Da koronapandemien traff landet, fikk milliarder fra Oljefondet bein å gå på. I ettertid har regjeringen sagt at skattepakken var for god, og en for store del koronamillioner endte opp som utbytte til aksjonærer.

Slik er det i oljelandet Norge der oljemilliarder når fram til stadig nye trengende som blir rammet av en eller annen krise.

Når regjeringen vil nå 2 prosent målet i år og øke bevilgningene til Forsvaret ut over det i årene framover, håper de at opposisjonen raskt slutter seg til, og at vi unngår en debatt om hvem som, vil bruke flest milliarder på forsvar, beredskap og sikkerhet.

Når en sektor raskt får tilført økte bevilgninger, er det en fare for at en del sløses bort i tiltak som ikke er formålstjenlige. Dessuten sliter også Forsvaret med rekruttering. Løsningen er ikke flere vernepliktige. Moderne våpen krever spesialisert personell.

Det handler om å gjøre Forsvaret til en attraktiv arbeidsplass og at flinke folk blir på post framfor å melde overgang til bedrifter som gjerne kan tilby høyere lønn.

– Grunnen til at vi ønsker å styrke det norske Forsvaret, er at vi skal være så sterke at vi sikrer freden for det norske folk, og sikre at ingen vil tulle med oss, sier finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til NTB.

Russland vil nok finne på en del tull framover. Hva slags tulling de vil bedrive, er ikke godt å si. Vedum og Gram står klar ved kanonene. 

Frontfagsmodellen er grei nok. Men det må gjøres unntak for helsesektoren. Her må lønningene økes mer enn andre steder i offentlig sektor – i håp om å unngå en katastrofe.

­Meklingen i lønnsoppgjøret er i gang. Konkurranseutsatt sektor går så godt at det er grunnlag for høye lønnstillegg. Det som kan dempe kravene fra Fellesforbundet, er de mange mindre bedriftene som vil gå dukken om lønnstillegget i årets oppgjør blir for høyt. Det ender nok opp med reallønnsøkning med eller uten streik

De fleste bedriftene vil klare seg. De har muligheten for å øke prisene for å få dekket inn økte lønnskostnader. Den muligheten har de ikke i offentlig sektor. Der er det politikere med sparekniv som styrer.

Det er ingen grunn til at ansatte i offentlig sektor skal få tillegg ut over rammen som legges i frontfaget, med ett unntak: Helsesektoren.

Vi har visst om i årevis at vi styrer mot en økende mangel på ansatte i helsesektoren. Helsepersonellkommisjonens rapport pekte på behovet for omstilling med sikte på at vi må klare oss med færre ansatte per pasient. Denne rapporten er for tiden under politisk behandling. Noe positivt vil det komme ut av det.

Men de negative utviklingstrekkene dominerer bildet. Det er for mange sykepleiere og helsefagarbeidere som slutter. De orker ikke presset som følge av mangel på ressurser og for lav bemanning.

Det er færre som søker sykepleierutdanning. Flere studiesteder melder om alt for mange ledige plasser.

For mange av de som fullfører sykepleieutdanningen slutter etter kort tid i yrket.

53 prosent tar yrkesfag

Denne uken sto politikere i kø for å si seg fornøyd med at flere unge søker yrkesfaglig utdanning. Det er nå 53 prosent av de unge som heller sikter seg inn mot yrkesfag enn akademia.

Men i dag kan Klassekampen melde at søkertallene til helse- og oppvekstfag har sunket med 15 prosent på fem år. Nedgangen i forhold til i fjor er liten, men tendensen er klar.

Det er ikke mer enn 14,1 prosent av guttene som søker helsefag.

Statistisk Sentralbyrå anslår at vi om 10 år vil mangle mellom 18.000 og 35.000 helsearbeidere med fagbrev om utviklingen fortsetter.

Vi beveger oss mot en katastrofe. Vi må få flere til å ta utdanning innen helse og omsorg. Det betyr nye, mer radikale og mer omstridte virkemidler.

Vi har laget et system for lønnsfastsettelse der det er partene som forhandler om lønn. Politikerne skal ikke blande seg inn. Systemet baserer seg på at alle skal holde seg innenfor rammen i frontfagsoppgjøret.

Regjeringen bør gripe inn med beskjed om at sykepleiere og helsefagarbeidere skal få en høyere lønnsøkning enn andre. Hvordan det skal skje, må vurderes sammen med partene.

Fagforbundet må akseptere

Det betyr at Fagforbundet må akseptere at en del av deres medlemmer får tillegg andre ikke får.

Legene trenger ikke er ekstra lønnsløft, selv om sykepleiere får det.

Regjeringen er i gang med å gi bøndene en større lønnsvekst enn andre grupper. Det er et fastsatt mål – og det tas et skritt mot målet i hvert lønnsoppgjør.

Regjeringen har vist vilje til å satse sterkere på helsesektoren. Men det er ikke nok til å snu utviklingen. Vi kommer ikke utenom å bruke lønn som er virkemiddel. Det bør tas grep i år. Poenget er at regjeringen må sørge for at unge merker seg at de som jobber i helsesektoren skal tjene bedre enn andre i offentlig sektor.

Et brudd med den likhetstenkningen som preger lønnsfastsettelsen i offentlig sektor er nødvendig.

Det er flere som tror, men staten kan ikke fortsette med å øse stadig mer penger over humanetikere, muslimer, katolikker og pinsevenner fordi det blir færre lutheranere i landet.

­Den norske kirke mister medlemmer år for år. Nå er det bare rundt 50 prosent av befolkningen som døper barna sine, og det er færre som blir konfirmert, gifter seg i kirken og velger en kirkelig begravelse.

Men troen på Gud står sterkt, sterkere nå enn tidligere faktisk. Det er 21 prosent av befolkningen som regner seg som «personlig kristne», 55 prosent regner seg som protestantisk kristen, og 28 prosent sier de tror på Gud, viser den siste oversikten fra Norsk Monitor.

Human-Etisk Forbund

9 prosent av befolkningen har en tilknytning til Human-Etisk Forbund, mens 25 prosent sier de ikke identifiserer seg med noe livssyn eller noen trosretning.

John Spilling i Norsk Monitor sier til Vårt Land at gudstroen i befolkningen ikke lenger er synkende og at det er flere som har tillit til kirken.

Det er altså både positive og negative trekk på livssynsmarkedet. Det som først og fremst bør bekymre Den norske kirke, er at politikerne varsler bruken av sparekniven.

Høyre og Frp ville kutte betraktelig mer i bevilgningene til Den norske kirke (Dnk) i fjor. Men det ville ikke folkekirkeentusiast og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp).

3. februar meldte Vårt Land at underskuddet for Dnk blir på 70 millioner kroner i 2023, og at det budsjetteres med 42,8 millioner i minus i 2024. Ingen krise på kort sikt, for egenkapitalen er på et par hundre millioner.

Tage Pettersen (H) varsler at det ikke bare blir kutt i bevilgningene om de kommer til makten neste år. Han vil vrake hele finansieringsmodellen for trossamfunn fordi den ikke er bærekraftig.

Daværende kirkeminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) fikk flertall for at alle trossamfunn skal få den samme økonomiske støtten per medlem som Dnk. Når medlemstallet i Dnk synker og bevilgningene holdes på samme nivå, øker følgelig bevilgningene per medlem til andre tros- og livssynssamfunn. De kan gni seg i hendene, i hemmelighet selvsagt, over hvert medlem i Dnk som melder seg ut.

Langt inn i Arbeiderpartiet har de innsett at dagens modell ikke er bærekraftig. Ledelsen i Dnk og livs- og trossamfunnene bør forberede seg på endringer, framfor å sette sitt håp til at KrF klarer å forsvare den modellen de for fem år siden fikk banket igjennom.

I Vårt Land 3. mars advarer representanter for Dnk mot dramatiske konsekvenser for folkekirken om bevilgningene kuttes. Det har de rett i, med mindre ledelsen i Dnk tar grep. De kan fint spare flere hundre millioner kroner.

350 «kommunekirker»

I dag er Dnk organisert i en statlig del og rundt 350 kommunedeler som blant annet utøver arbeidsgiveransvar. En slik sløsing vil ikke Dnk ha råd til i framtiden.  

Problemet er at Dnk er skrudd fast i en århundrelang finansieringsmodell der staten og kommunene deler på ansvaret for å finansiere kirken.

Før innføringen av kirkeloven i 2020 ga staten signaler om at den kunne påta seg å fullfinansiere folkekirken. Flertallet i Dnk sa nei. De forsto ikke sitt eget beste og lot en historisk sjanse gå fra seg.

Dnk fortsetter i sitt dyre og ineffektive dobbeltspor. Etter 20 års arbeid for i det minste å få til en enhetlig ledelse av ansatte, måtte de i fjor gi opp.

Nå sitter Dnk i saksa. Kommunene er under økonomisk press. Menighetene kommer i økende grad til å trekke det korteste strået når medlemstallet synker og kostnadene knyttet til eldrebølgen eksploderer.

Alternativet til dagens modell er en lik støtte per medlem i tros- og livssynssamfunn, supplert med støtte til aktivitet, for eksempel antall utførte kirkelige handlinger, og et ekstra tilskudd til Dnk for å betjene befolkningen i hele landet og ivareta funksjoner på det nasjonale fellesskapets vegne.

Slik kan den samlede støtten komme opp mot dagens nivå, og det vil ikke være i strid med prinsippet om at alle skal få lik støtte.

Endringer i folkekirken

Når staten fullfinansierer tros- og kirkesamfunnene, kan menighetene i Dnk, på lik linje med andre organisasjoner, søke kommune og fylke om støtte til ulike aktiviteter.

Det går fort i politikkens verden på det økonomiske området for tiden. Folkekirken bør forberede seg på omfattende endringer.

Når under 10 prosent av medlemmene i Dnk deltar i valg til bispedømmeråd og kirkemøte, bør ordningen skrotes. Dnk er ikke en stat som må holde direkte valg til ulike nivåer. Dnk er en organisasjon. Den styres vanligvis gjennom et representativt demokrati.

Medlemmene i Dnk får velge menighetsråd. Representanter fra menighetsrådet utgjør bispedømmemøtet som velger representanter til Bispedømmeråd og Kirkemøtet. Slik vil menighetene få en langt bedre styring over det nasjonale nivået.

Sunne organisasjoner eser ikke ut på toppen. De kjennetegnes av at mest mulig av ressursene brukes der aktiviteten skjer – på lokalplanet.

Ved å legge opp til valg lokalt, kan Dnk spare over 50 millioner kroner. Og gjennom et representativt demokrati henger kirken sammen.

Advokat og tidligere byrådsleder for Høyre i Oslo, Stian Berger Røsland, bør ligge tynt an som styreleder i Caritas etter å ha gitt Martha Skretteberg en sluttpakke på 1,9 millioner da hun sluttet som generalsekretær.

­Martha Skretteberg, som gikk av som generalsekretær i Caritas 1. desember i fjor, fikk forhandlet seg fram til en sluttpakke på mer enn 1,9 millioner kroner.

– Vi føler oss forrådt og bedratt. At en sjef som har ledet en hjelpeorganisasjon i mer enn ti år kan ta med seg så mye penger føles som et svik, sier en ansatt i Caritas Norge til Vårt Land. Vedkommende ønsker å være anonym av hensyn til sitt eget arbeidsforhold.

Vårt Land har snakket med andre ansatte som sier det er sjokkerte og betegner avtalen som et svik mot verdens fattige.

Martha Skretteberg vil ikke gi noen kommentar og viser til Stian Berger Røsland.

Caritas er Den katolske kirkes humanitære hjelpeorganisasjon. Skretteberg har vært ansatt som generalsekretær i Caritas Norge siden 2011. Hun hadde en avtale om at hun kunne gå inn i andre stillinger i Caritas Norge med samme lønns- og arbeidsvilkår som i generalsekretærstillingen.

Nå jobber hun i et prosjekt i Colombia og får 1,17 millioner kroner i lønn. Hun skal avslutte arbeidsforholdet innen 1. desember i år. Da får hun en sluttpakke på 1, 965 millioner kroner.

Styreleder Stian Berger Røsland sier til Vårt Land at det er en helhetsvurdering som ligger bak med utgangspunkt i den avtalen hun hadde som generalsekretær. Han sier seg lei for at ansatte føler at sluttavtalen er et svik mot verdens fattige.

-Jeg håper vi sammen kan komme dit hvor vi kan samles i den takknemlighet Caritas Norge alltid vil ha for Marthas innsats gjennom mange år og hennes unike evne til å løfte organisasjonens nasjonale og internasjonale arbeid, økonomi, bredde og synlighet, til det som har blitt en viktig norsk humanitær organisasjon, sier Stian Berger Røsland.

Skretteberg har vært en god leder

Det er bred enighet om at Skretteberg har vært en god leder. Hun har ikke hatt en høy lønn som generalsekretær. Det er sluttavtalen det reageres kraftig på.

Sluttavtaler på 1,9 millioner er ikke spesielt høy om vi sammenlikner med praksis i næringslivet. Det skjer rett som det er at ledere i offentlig sektor får med seg sluttavtaler i denne størrelsesorden eller enda høyere. Men da er det gjerne knyttet til en konflikt og at arbeidsgiver neppe har grunnlag for en saklig oppsigelse.

Martha Skretteberg slutter av fri vilje. Det spesielle med hennes ansettelsesavtale er et hun har rett til å fortsette i Caritas i en annen stilling med samme lønn. Det er ikke gitt at det ligger til rette for at en tidligere sjef kan gå inn i en annen oppgaver, og lønnen bør definitivt ikke ligge på samme nivå som generalsekretær.

Sannsynligvis mener Stian Berger Røsland at det er bedre om Martha Skretteberg slutter enn at hun skal jobbe som rådgiver for Caritas kanskje i ti år og få flere hundre tusen mer i lønn hvert år enn det andre rådgivere får. Det kan fort koste Caritas mer enn to millioner.

Om sluttpakken er betinget at hun ikke får seg ny jobb, er ikke kjent.

Sluttpakken smaker av en næringslivskultur som er et fremmedelement i en humanitær organisasjon. Stian Berger Røsland ser ikke det og tar ingen selvkritikk. Dermed har Caritas skaffet seg et problem.

Caritas er avhengig av tillit fra givere. Om denne saken får bein å gå på, kan det bety at givere og støttespillere vender tommene ned for videre støtte til Caritas. I så fall bør Stian Berger Røsland dager som styreleder være talte.

Med sin rause holdning til lederlønninger spenner Kjell Inge Røkke bein under næringsminister Jan Christian Vestre, som forsøker å dempe lønnsveksten til toppsjefer. Redusert bonus gir økt fastlønn.

­Aker-sjef Øyvind Eriksen tjente 34 millioner kroner i fjor, melder NTB. I 2022 tjente han 31,8 millioner. Det er en økning på 7 prosent.

Ikke noe å lage oppstyr om, vil noen si. Det kan ikke næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) si. Han har sagt at ledere ikke må få en større lønnsøkning enn ansatte. Og han tenker ikke i prosent. Han mener i kroner og øre. I alle fall er det dét han har sagt.

Han hadde nok ikke sjefer på Eriksens nivå i tankene. I så fall skulle hans lønn ha økt fra 31,8 millioner til maks 31,85 millioner. De fleste arbeidstakere har fått betydelig mindre enn 50.000 kroner i lønnstillegg. Men la gå – 50.000 mer til Øyvind Eriksen.

Øyvind Eriksens lønn

Det er styret i Aker som bestemmer hvor mye Øyvind Eriksen skal tjene. Det betyr i praksis selskapets største eier, Kjell Inge Røkke.

Er det noe Røkke ikke bryr seg om, så er det hva næringsministeren mener om hva toppsjefer i private bedrifter skal tjene. Det er det styret og markedet som skal avgjøre.

Kjell Inge Røkke er ute etter de beste, og han lokker med høy lønn for å få tak i dem.

Dessuten mener Røkke at det ikke gir mening, for ikke å si at det er urettferdig, at han og andre aksjonærer skal kunne ta hundrevis av millioner i utbytte når det er Øyvind Eriksen og hans nærmeste som sørger for lønnsomheten i det daglige.

Røkke har vært raus i skilsmisseoppgjøret med sine to koner. Han er også raus med sin høyre hånd i et par tiår, Øyvind Eriksen.

I fjor tjente Anders Opedal, konsernsjefen i Equinor, 20,7 millioner kroner. Det er 1,1 million kroner mer enn i 2022, og en økning på i overkant 5 prosent.

Det er 12 personer i Equinors konsernledelse. Lønnen varierer noe, men ingen av dem tjener mer enn 6,57 millioner kroner.

Sjefen i DNB, Kjersti Braathen, fikk 15,8 millioner

Sjefen i DNB, Kjersti Braathen, fikk 15,8 millioner kroner utbetalt i fjor. Det bare 400.000 kroner mer enn i 2022. Så selv om DNB leverte et rekordstort overskudd, passet styret på at lønnsøkningen ble på under 3 prosent.

Ingen slår sjefen i Orkla, Nils K. Selte, når det kommer til lønnsøkning. Han tjente 25,4 millioner i fjor. Det er 15 millioner mer enn i 2022. Da jobbet han ikke hele året som konsernsjef.

Når lønnen ble så pass høy i fjor, har det sammenheng med at noen opptjente opsjoner ble tatt ut som bonus. Grunnlønnen er på 12 millioner kroner.

Hva private selskaper betaler sine toppsjefer, kan ikke regjeringen blande seg opp i. De kan imidlertid lage regler for de selskaper der staten er inne på eiersiden. Det har Jan Christian Vestre gjort.

I dag kan ledere få en bonus på inntil 50 prosent av lønnen. Fra neste år er grensen satt ved 25 prosent.

Hvis aksjeprogrammer er inkludert i lønnsavtalen, kan ikke bonus og aksjer utgjøre mer enn 55 prosent, i tillegg til fastlønnen. I dag er grensen 80 prosent.

Det heter videre at styrene skal ha gode grunner hvis de velger å øke ledernes lønn mer enn de ansattes.

Styret i Equinor mener at de har slike gode grunner. Når det blir lavere bonus, vil de øke fastlønnen. De hevder det er nødvendig for å sikre at lønnen er konkurransedyktig.

Dagens Næringsliv skriver at Equinor har tauet inn eksperter for å vurdere selskapets lønnsnivå, sammenliknet med norske og noen utenlandske selskaper.

Jon Erik Reinhardsen forklarer

Styreleder Jon Erik Reinhardsen hevder lederne i Equinor enten tjener akkurat godt nok til å ligge på det laveste nivået som anses som konkurransedyktig – eller, i noen tilfeller, under.

Han hevder at den planlagte reduksjonen i variabel lønn vil svekke konkurransedyktigheten for godtgjørelse for alle medlemmer av konsernledelsen – og at det vil øke risikoen for at ledere forlater selskapet.

Det vil også gjøre det vanskeligere å rekruttere til stillinger i konsernledelsen. Derfor økes fastlønnen. Hvor mye, har de ikke sagt noe om så langt.

Equinor er Nordens største selskap. Lønnsomheten er eventyrlig for tiden. Det kan godt argumenteres for at Anders Opedal burde tjent 40 millioner i året. Han hadde sikkert fått det om Kjell Inge Røkke eide selskapet.

Både Orkla, som før Stein Erik Hagen fikk kloa i det og ble styreleder var landets største selskap, og storselskapet Aker lønner sine toppledere bedre enn Equinor.

Styret i Equinor varsler at det ikke vil bli hengende etter lederlønnsutviklingen i landets største selskaper.

Andre bedrifter hvor staten har en betydelig eierandel, kan legge seg på samme linje. Dermed øker styret fastlønnen.

Det var ikke meningen med å stramme inn på bonusutbetalingen. Meningen var å begrense lederlønningene. Det er lettere sagt enn gjort i et marked der det er kamp om de beste hodene.

Det er på tide at regjeringen sørger for at det blir mindre lønnsomt for rikinger å flytte ut av landet. Det neste som bør skje, er at regjeringen dropper formuesskatten til fordel for en saftig arveavgift.  

­Regjeringen vil endre reglene for utflyttingsskatt slik at det gis tolv års frist på å betale skatt til Norge.

– Regjeringen vil sikre at verdier som opparbeides mens man bor i Norge, faktisk blir skattlagt her, og at skatten blir betalt, skriver finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) i en pressemelding onsdag morgen.

Endringen blir gjort med virkning fra i dag av.  

I 2022, da flere rikinger flyttet ut av landet for å spare formuesskatt, fjernet regjeringen femårsregelen, som sa at utflyttingsskatt til Norge for fysiske personer opphører etter fem år som bosatt i utlandet.

Nå får de som flytter ut av landet et valg: De kan enten betale skatten umiddelbart i rentefrie rater over tolv år, eller ved utløp av tolvårsfristen med tillegg av renter. Hvis skattyteren flytter tilbake med aksjen innen tolv år, bortfaller eller tilbakebetales skatten.

Trygve Slagsvold Vedum poengterer at regjeringen vil sikre at verdier som opparbeides mens man bor i Norge, faktisk blir skattlagt her og at skatten blir betalt. Han argumenterer med at det er rettferdig og viktig for både tilliten til skattesystemet og fellesskapet. At alle bidrar til fellesskapet gjør det også lettere å kunne holde skattesatsene lave for alle som bor i Norge, understreker han.

Det er rett og rimelig at verdier som er opptjent i Norge, beskattes i Norge.  Det grepet regjeringen har tatt, bør de borgerlige partiene si ja og amen til.

Dette berører imidlertid ikke formuesskatten som er den de fleste oppgir som grunn til at de flytter ut av landet. Den holder regjeringen fast på, men den har åpnet for justeringer.

Debatten om formuesskatten vil ingen ende ta. Over to sider i Dagens Næringsliv i går kunne vi lese om nestleder i Høyre, Tina Bru, og næringsminister Christian Vestre (Ap) som anklager hverandre for triksing og regnefeil om formuesskatten.

Klassekampen har den siste uken publisert flere artikler om at det er landets rikeste som vil spare skatt med skatteopplegget fra Høyre og Frp, der fjerning eller sterk reduksjon i formuesskatten er sentralt.

Høyre og Frp vil gjøre endringer i skattesystemet som gjør at «flyktningene» i Sveits kommer hjem igjen.

Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson med bok

I Klassekampen i dag kan vi lese om kjæresteparet i Rødt, Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson, som har vært i Sveits for «å forsøke å forstå skatteflyktningene», som de sier. De kommer ut med bok om skatteflyktningene og lanserer samtidig en kampoppskrift til statsminister Jonas Gahr Støre.

De to mener det er en idiotisk idé å senke skattene i håp om at skatteflyktningene skal flytte tilbake til Norge.

– Disse folkene har ikke magemål. De må bli oppdratt til å respektere demokratiske spilleregler. De vil aldri bli fornøyd noe sted. Det finnes ingen ende på hva de folkene kan finne på, sier Kristjánsson.

Det eneste som nytter er å være hard mot disse rikingene, mener han.

Dette er regjeringens problem. De kan tenke seg justeringer. SV og Rødt vil øke skatten på formue. De vil i alle fall ikke akseptere noen reduksjon.

Det har flyttet så pass mange rikinger ut av landet at Høyre og Frp klarer å utnytte debatten om formuesskatten til egen fordel. Skatt på formuer er i ferd med å bli en tapersak for Ap og Sp. Om de skal komme på offensiven i debatten om beskatningen av bedrifter og formue, må de ta et nytt grep.

SV for økt skatt

Hvis SV kan godta å erstatte formuesskatten med høy skatt på dyre boliger, økt skatt på utbytte og innføring av arveavgift på store formuer, vil de kunne presse Ap og Sp til å godta å innføre en arveavgift.

Det mest sannsynlige er at Ap og Sp ikke tar sjansen på vesentlige endringer i skattesystemet. Uenigheten mellom dem er for stor. Det betyr at det vil være Høyre og Frp som vil komme på offensiven når det gjelder skatt fram mot valget neste år.

I flere tiår har USA og vestlige land latt Israel ta seg til rette og plage palestinerne. Det betyr ikke at Israel kan presses til å avbryte krigen. De mener alvor med at Hamas skal knuses selv om Joe Biden advarer dem.

­En krig utkjempe på tre plan, minst; på slagmarken, i opinionen og i politikkens verden.

Israel hadde ikke bombet Gaza mange dagene før opinionen verden over begynte å snu seg mot Israel. I dag er det en utbredt oppfatning at Israel fører en for brutal krig, for mange sivile blir drept og de hindrer at den palestinske befolkningen får humanitær hjelp.

Mediene bringer jevnlig reportasjer som viser hvor hardt og brutalt sivilbefolkningen i Gaza rammes. Kravet om våpenhvile vokser i styrke.

Politikere tar alltid hensyn til opinionen. Vestens politikere har beveget seg bort fra støtte og forståelse for at Israel gikk til krig mot Hamas etter terroren i oktober i fjor. «Israel har rett til å forsvare seg», het det da. Det holder vestlige politikere fast på i prinsippet, men vi hører ikke mye til det nå. Det de sier nå, er at Israel må stoppe krigshandlingene og ikke gå inn i Rafah; der en og en halv million palestinere har søkt tilflukt.

Klar til å innta Rafah

I helgen gjorde statsminister Benjamin Netanyahu det klart at de vil innta Rafah. Det er her det som er igjen av Hamas og over hundre gisler holder til. Han gjentok at målet med krigen er å knuse Hamas militært i Gaza. Å stoppe krigføringen før de har tatt kontroll over hele Gaza og fått frigitt gislene, vil være å tape krigen.

Netanyahu presiserte at det er Hamas de vil knekke, ikke den palestinske befolkningen. Derfor vil de som befinner seg i Rafah få anledning til å forlate byen før de israelske soldatene går inn.

Hvordan dette skal gjøres, er høyst uklart. Netanyahu vil opprette et sikkert område for å markere at de ikke er ute etter å begå folkemord.

Det er et solid flertall i Israel som mener krigen må fortsette inntil Hamas er knust militært. Det er ikke noen eller noe som kan stoppe Netanyahu. Han lever fint med å bli fordømt av alle verdens ledere, inkludert Joe Biden.

For Israel handler krigen om deres rett til å eksistere. De opplever at det er alene i verden, at ingen forstår dem og at de kun kan stole på seg selv. Israel har makt til å knuse Hamas militært – og de vil gjøre det.

Fordømmes verden over

Det er nå en gang slik at den mektigste vinner en krig. Selv om Israel møter sterk fordømmelse verden over, mener de at de har alt å tape på å stoppe krigshandlingene. Fordømmelsen fører til at de blir enda mer oppsatt på å knuse Hamas.

Vestens ledere krever våpenhvile og forhandlinger om opprettelse av en palestinsk stat. Det er både Hamas og Netanyahu imot. Det er umulig å starte forhandlinger om en palestinsk stat når en krig pågår.

Det blir ikke opprettet en palestinsk stat før USA gir beskjed om hva det skal bety i praksis og USA gjør det klart at de vil innføre sanksjoner mot Israel dersom de ikke godtar det.

Hamas godtar ikke at Israel eksisterer som i dag. Derfor kan det ikke opprettes en palestinsk stat før Hamas er knust. Vil palestinerne ha en egen stat, må de godta at Israel eksisterer. Det må etableres fredsbevarende styrker i FNs regi for å sikre grensene mellom de to statene.

Så lenge USA ikke setter makt bak kravene om at Israel skal godta en palestinsk stat, er det makta som rår. Det betyr at Israel gjør som de vil i Gaza.

Det har sine fordeler at Israel vinner en militær seier over Hamas. Da vil Netanyahu være ferdig som statsminister. Først da kan en prosess for å få etablert en palestinsk stat starte. Det er en lang vei fram. Den veien kan en først ta fatt på når Hamas er knust militært og Netanyahu er ute av statsministerkontoret.

Eierne i Oda mener den engelske tungvekteren Chris Poad kan gjøre en bedre jobb enn gründeren Karl Munthe-Kaas. Derfor byttes han ut, men skyves ikke ut i kulden.

­Karl Munthe-Kaas startet «matleveringsselskapet» Oda i 2013. I dag har selskapet over 1.000 ansatte.

Munthe-Kaas utfordret elefantene i det norske dagligvaremarkedet. Det var nok av dem som mente han var dømt til å mislykkes. Med stor kraft og kreativitet gikk han i gang med å gjøre skeptikerne til skamme. Både små og store investorer hadde tro på at han ville lykkes og har siden oppstarten investert milliarder i selskapet.

I fjor ble Munthe-Kaas tildelt HR Norge-prisen «Årets leder». Juryen pekte på at Munthe-Kaas har maktet i stå i lederrollen som gründer og leder av et selskap i stor vekst.

Juryen omtaler ham også som en visjonær og engasjerende leder som beveger seg hurtig og tenker fort, men samtidig evner å se langt frem. Han karakteriseres som strategisk sterk og ekstremt smart. En som ikke gir seg. En du har lyst til å ha med på̊ laget. «Årets leder er en person som klarer å få folk med seg sånn at man tror at selv det umulige er mulig», skrev juryen.  

Få måneder etter har styret avsatt ham som konsernsjef. Karl Munthe-Kaas ville gjerne fortsatt, men han forstår styrets beslutning.

Oda i Tyskland

Karl Munthe-Kaas har jaget vekst, men lønnsomheten har uteblitt. Han lanserte Oda i Tyskland og Finland. Det endte med milliardtap i 2022. Dette er noe av bakgrunnen for at Munthe-Kaas må slutte som toppsjef.

Munthe-Kaas sier til Dagens Næringsliv at de siste par årene har vært preget av «en veldig tøff internasjonal skalering, som var «vel ekspansiv».

– Vi tok en stor sjanse som ikke lot seg gjennomføre da kapitalmarkedet krakket, og da må man også ta konsekvensen, sier han.

Det er normalt i næringslivet at en toppsjef må gå av som følge av store tap. Det skjer også at en toppleder skiftes ut fordi styret mener andre kan gjøre en bedre jobb enn nåværende sjef.

Der er surt å få en pris for godt lederskap i november, men i mars må en ut av lederrollen. Men slik er det. Han blir ikke skjøvet ut i kulden. Han eier 1,4 prosent av selskapet og får plass i styret.

Munthe-Kaas har ledet selskapet i 10 år. Han har maktet å utvikle et gründerselskap til et stort konsern. Det er slett ikke alle gründere som makter å endre måten å lede på etter hvert som selskapet vokser og nye behov for ledelse melder seg.

Munthe- Kaas har ikke hatt nok kapital til å sikre sin posisjon som kontrollerende eier.

Kjell Inge Røkke har også et betydelig innslag av andre investorer i sine selskaper. Hans strategi er å være majoritetseier og ha kontroll. Det er avgjørende selv om han ikke er konsernsjef.

John Fredriksen har bygget opp sitt eierskap på samme måte, men han har flere mindre eierposisjoner.

Stein Erik Hagen og Odd Reitan hadde full kontroll med virksomheten de ledet da de var konsernsjefer. De var ikke avhengig av å selge seg ned for å vokse.

Stein Erik Hagen i Orkla

Stein Erik Hagen er største eier i Orkla. Siden 2001 har Orkla hatt 8 konsernsjefer. Hagen har byttet konsernsjef fordi han hele tiden har trodd andre kunne gjøre en bedre jobb.

Ingen har levert bedre resultater i Orkla enn Jens P. Heyerdahl d.y. – som ledet selskapet i over 20 år fra 1979 av. Han utviklet Orkla til landets største private selskap og leverte strålende resultater år etter år.

Orkla var et administrasjonsstyrt selskap. Han mente det var slik han kunne sikre stabil lønnsomhet. Heyerdahl holdt eierne på god avstand, i alle fall opplevde eierne det slik.

Eiere som Stein Erik Hagen og Christen Sveaas ivret for en oppsplitting av selskapet som Heyerdahl ikke ønsket. I og med at Heyerdahl ikke hadde nevneverdig med aksjer, måtte han bøye seg for eiermakten. Han tapte maktkampen.

Hadde Karl Munthe-Kaas hatt en betydelig eierpost, kunne han fortsatt som konsernsjef. Men han måtte la seg utvanne som eier for å få kapital til å vokse. En konsernsjef må innrette seg etter den eiermakten som utøves gjennom styret.

Chris Poad, som tidligere har vært sjef for Tescos netthandel og har hatt lederroller i Amazon, vil ventelig ha stor nytte av å ha Karl Munthe-Kaas med på laget. Karl Munthe-Kaas har mestret rollen som gründer og konsernsjef. Nå må han også mestre rollen som styremedlem.

Det er surt for arbeid- og inkluderingsminister Tonje Brenna, som holder fast på arbeidslinjen og er opptatt at å få unge uføre i arbeid, å bli motarbeidet av LO og SV.

­Det er alltid forvirrende å høre politikere og eksperter snakke om framtidens arbeidsmarked. Høyest roper de som mener vi i framtiden vil mangle arbeidskraft, ikke bare innen helsesektoren, men også i industrien.

De som er opptatt av kunstig intelligens, skaper det motsatte inntrykket. Maskinene vil ta over. Vi trenger ikke arbeidsfolk. De fleste av oss kan finne på noe annet.

Frykten for at teknologien vil ta arbeidet fra oss er like gammel som den industrielle revolusjonen på slutten av 1700 tallet. Det stemmer at teknologien han tatt over mange arbeidsoppgaver, men nye er blitt skapt.

Det samme frykten gjorde seg gjeldende da datamaskinene inntok arbeidsplassene for noen tiår siden.

Når millioner av amerikanere er drevet ut i arbeidsledighet i vårt århundre, har det sammenheng med den teknologiske utviklingen. Men det skyldes i like stor grad at globaliseringen har ført til at produksjon er flyttet fra USA til land der lønnsnivået ligger lavere.

AI representerer nye farer, men også muligheter. En del yrker kan bli borte. Nye kan komme til.

De som tror på det lykkesamfunnet Karl Marx skildrer når proletariatets diktatur blir innført, kan håpe AI fører til at det endelig bli virkelighet. Det kommer tider, mente Marx, da mennesker ikke trenger arbeide mer enn de har lyst til. Det er lov å drømme. Enn så lenge får vi finne oss i å trelle for kapitalmakten.

Om det er mangelen på arbeidskraft eller overskudd på arbeidskraft som blir det største problemet, vil tiden vise.

Nå er det politiske flertallet opptatt av å få flest mulig i jobb. Alle i arbeidsfør alder bør være i heltidsstillinger. Vi bør i det hele tatt jobbe så mye som mulig så lenge som mulig – helt til krampa tar oss. Da er vi på den sikre siden.

I helse- og omsorgssektoren mangler vi flere titusen ansatte. Behovet for stillinger i denne sektoren vil øke hvert eneste år fordi det blir flere eldre og levealderen øker. Vi holder kroppen i live, men psyken er det verre å få gjort noe med. Vi mangler en plan for hvor vi skal gjøre av alle de demente.

Olje- og gassektoren går så det griner og er et trekkplaster for folk som vil jobbe, for lønningene er høye og betingelsene gode.

Vi beveger oss i snegletempo over i den grønne industriens verden. Politikerne overgår hverandre i å snakke om det grønne skiftet. Problemet er, sier ekspertene, at vi kan komme til å mangle både energi og arbeidskraft, i alle fall så lenge det er attraktivt å jobbe i olje og gass.

Mens de i Danmark og Sverige ivrer for få bygget ut vindkraft slik at energiforsyningen kan sikres, styrer oljelandet Norge mot energimangel om tre år fordi motstanden mot vindkraft er så sterk. Det er ikke annet enn vind og vann som kan skaffe oss den kraften vil trenger til godt ut på 2030-tallet.

Arbeidskraften er vanskelig å styre. Vi må i økende grad bruke lønn som virkemiddel for å trekke arbeidskraften dit behovene er størst. Vil vi ha flere til å jobbe i helse- og omsorgssektoren, må vi øke lønningene her. Det betyr på ingen måte at vi må øke lønnen i hele offentlig sektor

Om politikerene har begrensede muligheter for å styre hvor folk velger å jobbe, kan de i større grad styre hvilken utdanning unge skal tilbys. Politikerne vegrer seg riktignok for å gripe inn i retten til å ta den utdannelsen en ønsker. Det må til.

Utdanningskapasiteten må økes på noen områder og reduseres på andre. Sannsynligvis må vi bruke økonomiske virkemidler for å få mange nok til å utdanne seg til yrker der behovet for arbeidskraft er prekært.

Det som gir størst grunn til bekymring er økningen i antallet uføre, særlig blant unge. Det er rundt 22.000 unge som i dag er uføre.Antallet har doblet seg de siste tiårene.

Noen unge kommer seg ikke i jobb fordi de mangler kompetanse. Noen har for dårlig psykisk helse til å kunne jobbe normalt. Andre har et fysisk handicap.

Når stadig flere ikke selv er i stand til å skaffe seg en jobb, må Nav tre støttende til.

Dagens Perspektiv kunne for vel en uke siden fortelle at det i fjor var 31.700 arbeidstakere som fikk jobb på basis av at Nav ga et tilskudd til arbeidsgiver. Det kostet 3 milliarder kroner.

Dette er vel anvendte penger. Alternativet er at en god del av disse hadde mottatt arbeidsledighetstrygd, blitt uføretrygdet eller levd på sosialhjelp. Når Nav trer støttende til, får vi i alle fall utnyttet det de har av arbeidsevne.

Nav skal påse at slike ordninger ikke fortrenger ordinære ansettelser. I LO er de bekymret for at det skjer. I høst fikk de SV med seg på laget. Regjeringen måtte kutte et prosjekt, kostnadsberegnet til 118 millioner kroner, der målet var å gi flere unge uføre jobb.

Det var Sysselsettingsutvalget som i 2021 foreslo at flere unge uføre skulle få prøve seg i arbeidslivet med en lønn som ble fordelt mellom arbeidsgiver og Nav ut fra hvor mye personen klarte å jobbe.

LO tok dissens i Sysselsettingsutvalget fordi de mente dette kunne føre til et A- og B-lag på arbeidsplassen, og at lønningene ville bli presset nedover når folk med lav arbeidsevne blir ansatt.

Det er surt for arbeid- og inkluderingsminister Tonje Brenna, som holder fast på arbeidslinjen og er opptatt at å få unge uføre i arbeid, å bli motarbeidet av LO og SV.

Faren for at uføre med lønnstilskudd skal føre til lavere lønninger er sterkt overdrevet. Men når 31.700 i arbeidsfør alder får jobb på grunnlag av tilskudd fra Nav til arbeidsgiver, må vi regne med at noen av disse arbeidsoppgaven kunne blitt løst av ansatte på vanlige vilkår.

Men det må være grenser for LOs og SVs iver etter å støtte de sterke og motarbeide de svake. Det er god samfunnsøkonomi å la Nav gi støtte til bedrifter slik at de kan ansette mennesker med redusert arbeidsevne.

Når bistandsadvokaten krever nesten 90 millioner kroner i erstatning til fornærmede etter Pride-skytingen, er det et misbruk av ordningen med voldsoffererstatning.

Bistandsadvokat Christian Lundin krever på vegne av 244 personer som hevder å ha blitt berørt av Pride-skytningen, 87,95 millioner kroner i erstatning, samlet.

– De er redde, har flashbacks, mareritt, søvn- og konsentrasjonsproblemer. Det eneste de ønsket, var å ha en hyggelig tur på byen, men de var på feil sted til feil tid, sa Lundin under første dag av rettssaken mot Zaniar Matapour.

Han argumenterer med at ordningen for voldsoffererstatning gir grunnlag for en «plaster-på-såret-erstatning» for krenkelsen de ble utsatt for.

Den største gruppen omfatter 224 personer som befant seg rundt C.J. Hambros plass i Oslo da skuddene falt, men som ikke fikk fysiske skader.

Lundin mener hver av disse bør tilkjennes 350.000 kroner, til sammen 78,4 millioner kroner.

De ni personer som var med på å ta kontroll over Matapour etter skuddene, mener Lundin, bør få 450.000 kroner hver, til sammen 4,05 millioner kroner, mens de ti som fikk skuddskader, bør få 550.000 kroner, til sammen 5,5 millioner kroner.

Bistandsadvokaten ber også om at to etterlatte etter de to som ble drept, får 350.000 kroner hver.

Dette kommer ikke retten til å gå med på. Skal skattebetalernes penger brukes til å gi erstatning for vold en utsettes for, må skader av volden i det minste dokumenteres.

Det er ingen tvil om at de som fikk skuddskader, har krav på erstatning. Det gjelder også personer som har fått psykiske problemer etter skytingen.

Zaniar Matapour fyrte løs

De var en skakende opplevelse for alle som var til stede rundt C.J. Hambros plass da Zaniar Matapour fyrte løs. Mange ble redde, begynte å gråte og ble preget av hendelsen i dagene som fulgte. Det gir ikke grunn til voldsoffererstatning. De må i det minste få en legeerklæring på at det de opplevde, har fått helsemessige konsekvenser.

Å kreve erstatning for 224 personer som var i nærheten, smaker av forsøk på å utnytte en legitim ordning. Det vil skape presedens for at langt flere enn i dag kan kreve erstatning for traumatiske opplevelser andre påfører dem.

Erstatning etter denne ordningen utbetales til dem som er blitt utsatt for kriminelle handlinger og deres etterlatte. En forutsetning er at det har oppstått en skade av fysisk eller psykisk art.

Psykisk skade er vanskelig å definere. Vi lever i en tid hvor den enkeltes subjektive opplevelse tillegges betydelig vekt. Hvis en person hevder at en jevnlig plages av det en opplevde 1. mai for snart to år siden, vil det bli tillagt vekt.

Ordet «plages» er heller ikke et presist begrep. Noen ganger brukes «redusert livskvalitet». Da blir spørsmålet igjen om dette er midlertidig eller varig.

Kontoret for voldsoffererstatning

De som fikk problemer med å sove dagene etter at de var tett på skytingen 1. mai, kan ikke sies å ha blitt påført en skade. Hendelser som går ut over søvnen i noen dager, hører livet til.

Det er Kontoret for voldsoffererstatning som behandler slike saker. De vil neppe utbetale samme beløp til grupper slik Lundin legger opp til. De vil differensiere på grunnlag av den skaden den enkelte er påført.

Skyting og drap på offentlig sted, rettet inn mot en gruppe, faller selvsagt utenfor det Kontoret for voldsoffererstatning behandler. Det er ikke avgjørende.

Terroren som nå behandles i retten, er spesiell, men det skjer faktisk flere drap i Norge som berører andre enn den som begår drapet og de som blir drept. I slike saker er det Kontoret for voldsoffererstatning, ikke retten, som avgjør hvilken erstatning som skal utbetales.

Tingretten bør derfor avstå fra å behandle kravet om voldsoffererstatning og vise til Kontoret for voldsoffererstatning.