Magne Lerø: Kulturrådets strupetak på Samtiden

Skal tidsskrifter få økt støtte, trengs kriterier som nedtoner synsing og kameraderi og sikrer objektivitet og forutsigbarhet.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 22.05.2024 – 10:17 Sist oppdatert 22.05.2024 – 10:22

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Norsk Kulturråd har vært i Stortinget og bedt om 210 millioner mer i kulturstøtte. Det vil de neppe få. De vil ikke en gang få økt bevilgningene til landets tidsskrifter, slik de har bedt om i mange år. Det er grunn til å anta at dette har sammenheng med at ordningen baserer seg på synsing uten kriterier.

Samtiden har i årevis mottatt støtte over ordningen for tidsskifter som Kulturrådet forvalter. I 2023 fikk vi 860.000 kroner. Midt i november i fjor fikk vi melding om at vi ikke får en eneste krone i år. Kulturrådet ga ikke noe forvarsel – og heller ingen begrunnelse.

300 forfattere i Samtiden

Det skjer etter at Samtiden i 2023 økte antallet papirutgaver fra 4 til 6, utvidet sidetallet for hver utgave til 156 sider og publiserte 90 lengre artikler i papirutgavene.

I 2023 ble Samtiden også en nettside for kulturlivet med daglige oppdateringer. Det ble publisert 1699 artikler på nett og over 300 forfattere kom til orde.

Vi lever i 2024 – i et samfunn der demokrati og åpenhet er fundamentale verdier. Det er ikke akseptabelt at Kulturrådet vil sette sluttstrek for 134 års tidsskrifthistorie – uten begrunnelse.

Transparency International skriver følgende om åpenhet:

Alle som berøres av et forvaltningsvedtak eller en forretningstransaksjon, bør ha rett til å vite hvilke fakta og tall som ligger til grunn for beslutningen, om saksgangen og om prosessen bak beslutningen. Det er hva prinsippet om «åpenhet» eller «offentlighet» dreier seg om. Tjenestemenn, ledere og personer i tillitsverv må handle uvilkårlig, forutsigbart og saklig (upersonlig).

Uten at dette er på plass, ligger veien ligger åpen for kameraderi og at andre kriterier enn faglighet legges til grunn. Noen tidsskrifter får over to millioner i støtte, andre et par hundre tusen. Noen får avslag. Ingen får vite hvorfor.

Annonse

Medietilsynet 

Tidligere forvaltet Kulturrådet støtte til ukeaviser. Disse er flyttet over til Medietilsynet hvor det er ordnede forhold. Her er det kriterier som skaper forutsigbarhet både for de som er innenfor og de som vil inn i ordningen.

Medietilsynet har forstått hvilken tid vi lever i. De opptrer ansvarlig. Nedtrapping av støtte skjer over en periode på tre år. Det gir de som får redusert støtte, tid til å omstille seg.

Utvalgene i Kulturrådet baserer seg på kunstnerisk skjønn uten begrunnelse. Når det gjelder innkjøp og støtte til direkte kunstnerisk virksomhet, må det nesten være slik. Det er noen annet når det gjelder tidsskrifter som dekker en rekke fagfelt.

Støtten til landets tidsskifter utgjør rundt fem prosent av støtten til landets aviser. Det nok penger i systemet. I år har for eksempel Morgenbladet, som de siste tre årene har gått med 24 millioner i overskudd og har 43 millioner i egenkapital, fått økt støtten fra 11 til 22 millioner.

Tidsskriftene bør få økt støtte dersom det utformes kriterier for fordeling. Hvis Kulturrådet synes dette blir for krevende, bør ordningen overføres til Medietilsynet.

Støtten til tidsskrifter bør avgjøres ut fra fire kriterier. Et grunnbeløp til alle tidsskrifter som for eksempel publiserer 40 egenproduserte artikler per år. Det kan stille krav om at en artikkel skal ha en viss lengde og/eller ha flere kilder. Et annet kriterium bør være størrelse og utbredelse. Her kan antallet betalende abonnenter, brukerinntekter eller dokumenterte lesertall telle med.

Det kan også legges vekt på hvor mye av innholdet som kan betegnes som kritikk. Det er legitimt å ville gi mest støtte til tidsskrifter som baserer seg på kritikk av bøker, film, teater og kunst. Det kan også forsvares at utvalget disponerer en fjerdedel av støtten til de tidsskriftene de synes best om.

En slik ordning vil gi forutsigbarhet, og forskjellbehandling innen gitte rammer blir legitimt.

Medietilsynet gir støtte til lokalaviser og landsdekkende aviser. Tidsskriftene har tatt til orde for at de bør komme inn under støtteordningene som Medietilsynet forvalter. I dag er det ikke er ordning som tidsskriftene kan komme inn under.

Nasjonale nisjemedier

For å komme inn i ordningen «Nasjonale nisjemedier» må en ha 700 abonnenter som fordeler seg over fem fylker og det må publiseres 480 artikler 48 uker i året, minimum 5 artikler hver uke. Det spiller ingen rolle om artikler publiseres på nett eller papir. Tidsskriftene publiserer ikke så mange artikler at de kan søke om støtte fra denne ordningen.

Minerva og Subjekt som tidligere fikk støtte via Kulturrådet, får i dag støtte som nasjonale nisjemedier. Den årlige støtten er på vel 2 millioner kroner. Det er betydelig mer enn de fikk via Kulturrådet.

Ordningen er slik at en må innfri kriteriene et helt år. Året etter kan en søke om støtte. Vi mener Samtiden oppfylte kriteriene i 2023 og har søkt om støtte for 2024. Vi får svar i løpet av sommeren.

Samtiden har så pass tung satsing på litteratur og kultur at vi vil søke om støtte fra Kulturrådet for 2025. Samtidig engasjerer vi oss for at Kulturrådet skal lage kriterier for støtte som er forutsigbare og tydelige.

Deler av denne artikkelen var publisert i Klassekampen i går.

Den såkalte Tullinløkka-løsningen har kostet 30 millioner kroner alene. Statsbygg har til sammen brukt en kvart milliard på å undersøke alternativer for Nationaltheatret. Men fortsatt har man ikke landet på noe. Flere mener det haster.

Ellen LundJournalist

Publisert 23.05.2024 – 09:23

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

«Vi vet ikke om det er 250 millioner kroner ut av vinduet eller om hver eneste krone er vel anvendte penger, men 250 millioner i konsulenttimer til noe vi kanskje aldri får se (nybygg), høres ille ut», skriver Trygve Hegnar i Finansavisen onsdag.

Tidligere denne uka kom det frem at Statsbygg har brukt 250 millioner kroner på å utrede hva som skal skje med Nationaltheatret. 30 millioner kroner er brukt på den såkalte Tullinløkka-løsningen, som Statsbygg fikk i oppdrag å undersøke av daværende kulturminister Anette Trettebergstuen i januar 2023. Det skrev Klassekampen tirsdag.

I revidert nasjonalbudsjett, som ble lagt frem i forrige uke, ble det foreslått at Nationaltheatret får ti millioner kroner til å sikre fremdrift i arbeidet med å finne en god løsning for Nationaltheatret for fremtiden.

Utsatt en rekke ganger

Det Norske Teatret jubler etter pengestøtte – mens Oslo Nye kan gå konkurs

Det er godt over ti år siden staten bestemte seg for at noe skulle gjøres med Nationaltheatet. Siden den gang har prosessen blitt utsatt en rekke ganger – og prislappen blitt stadig større.

Forfallet ved Nationaltheatret har skjedd over mange tiår. Situasjonen er så alvorlig at deler av fasaden på et tidspunkt ble pakket inn i sponplater og plast for å hindre at deler av muren faller ned og skader forbipasserende. Innvending er det også akutt behov for oppussing med store sprekker i gulv og tak.

Bygget har ikke gjennomgått en omfattende renovasjon siden det sto ferdig i 1899.

Annonse

Flere alternativer

Nationaltheatret har i mange år lett etter en midlertidig hovedscene, der de skal være i minst fem år mens oppussingen pågår.

Både Økern og Tullinløkka har blitt nevnt som mulige steder, og i 2022 ble det tegnet alternativer for de to stedene. Det har også vært snakk om et moderne teaterhus i tilknytning til det gamle Nasjonalgalleriet og et underjordisk teater på Tullinløkka.

30 millioner kroner er altså brukt på å utrede Tullinløkka-alternativet.

Ifølge en foreløpig framdriftsplan vil saken tidligst komme til politisk behandling i bystyret i Oslo i 2026, skriver Klassekampen.

Annonse

– Det haster

– Nationaltheatret synker dypere ned i ubesluttsomhetens grøft og må klare seg med midler til nødsikring av en falleferdig bygning, skriver Samtiden-redaktør Magne Lerø, som omtaler det som «en verkebyll for kulturministeren».

Ellen Horn, som var teatersjef fra 1992 til 1999 og også har jobbet ved teateret som skuespiller, har tidligere uttalt at situasjonen er meget dramatisk og alvorlig og at det er stor forvirring rundt hva som skal skje.

Tage Pettersen, som er kulturpolitisk talsperson for Høyre, mener rehabiliteringen av Nationaltheatret ikke kan vente på Tullinløkka-løsningen.

– Jeg tror ikke dagens teater tåler å vente på at Tullinløkka eventuelt blir klart, sier han til Klassekampen.

Kulturminister Lubna Jaffery (Ap) mener imidlertid at å bygge en ny scene er den eneste muligheten.

– Vi har søkt etter erstatningslokaler, men uten å lykkes. Man har ikke funnet lokaler som kan brukes mens bygget pusses opp, og derfor må man bygge en ny scene, sier Jaffery til avisa.

Ketil Bjørnstad er neppe overrasket over at han blir kritisert for å være inkompetent, forvirret og inne på en farlig blindvei når han angriper det offisielle Nato-synet på krigen i Ukraina som selv SV og Rødt går god for.

Magne Lerø

Publisert 12.06.2024 – 10:45 Sist oppdatert 13.06.2024 – 11:16

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Samtiden står i en 134-årig lang tradisjon der skjønnlitterære forfattere har gitt sitt syn på samfunnsutviklingen og aktuelle politiske spørsmål. Det er mindre av det i dag, fordi tidsskriftene ikke lenger har den posisjon de hadde. Forfattere er også mer tilbakeholdne med å kaste seg ut i politiske debatter med mindre det er knyttet til bøker de selv gir ut.

Men det finnes unntak. Anne Holt, Edvard Hoem, Jan Kjærstad, Kaj Skagen, for å nevne noen, bidrar av og til. Men ingen er i nærheten av Kjetil Bjørnstad når det gjelder å hive seg inn i samfunnsdebatten. Bjørnstad lanserte i 2015 første bind av roman-sekstetten Verden som var min. Det er en halvveis biografi og en samling av essays spekket med meninger om politikk og aktuelle spørsmål i samtiden.

Bjørnstad bryr seg ikke om å gå i takt og flyte med strømmen i den offentlige meningsdannelsen for å berede et større marked for sine mange bokutgivelser. Han går gjerne motstrøms, tråkker på ømme tær og legger ikke fingrene imellom. Han var for eksempel en av de skarpeste kritikerne av prosessen mot og fengslingen av Arne Treholt.

«Gått på trynet mens alle ser på»

Nå har Bjørnstad i en kronikk i Aftenposten skrevet det han mener om krigen i Ukraina, og for på si det med Vårt Lands kulturredaktør, Lars Petter Sveens ord: «gått på trynet mens alle ser på.»

Han kritiseres for sitt forsøk på å forstå hvorfor Russland gitt til krig. Dette er egentlig ikke spesielt radikalt

Bjørnstad mener krigen burde vært unngått. Han kritiseres for sitt forsøk på å forstå hvorfor Russland gikk til krig. Dette er egentlig ikke spesielt radikalt. Thorbjørn Jagland skriver i sin bok at krigen kunne vært unngått. Nato, og først og fremst USA, må ta sin del av ansvaret for at de ikke maktet å gå i dialog med Russland og forstå deres sikkerhetspolitiske interesser.

Bjørnstad er bekymret over at Nato engasjerer seg stadig sterkere i krigen. Han frykter «Den store krigen» som det snakkes om, men som vi egentlig ikke skal tro på. Vi skal tro på at Nato har kontroll og vet hva de gjør.

«Den militære selvsikkerheten har overtatt styringen av verden. Hatets såkalte demokrati har overtatt. Våpenfabrikkene og land som USA og Norge tjener flere milliarder enn de gir. Politikere med sin enorme selvsikkerhet har overtatt styringen. Vi er blitt redde. Ja, mange av oss er vettskremte, skriver Bjørnstad.

Annonse

Stefan Zweigs bok Verden av i går

Han viser til Stefan Zweigs bok Verden av i går. Zweig tok sitt eget liv i 1942 i fortvilelse over de to verdenskrigene og opplevelsen av den kulturelle undergangen i Europa.

Der er et eksistensielt alvor over teksten til Bjørnstad. Det er ikke det som preger tilbakemeldingene

Der er et eksistensielt alvor over teksten til Bjørnstad. Det er ikke det som preger tilbakemeldingene. Samme dag sto det å lese en kronikk av professor Ingunn Lunde der hun hevder Bjørnstad blottlegger manglende kunnskap om krigen, og særlig om sitasjonen i Ukraina. Dagen etter kritiserer professor Tore Wig ham for «den kunnskapsløse veien til tredje verdenskrig.»

Wig forfekter det offisielle Nato-synet at verden blir et farligere sted om ikke Ukraina vinner krigen. Vinner Russland og tar over styringen av Ukraina, vil de underlegge seg andre land i Europa. I over 70 år har ikke Russland tatt sjansen på å angripe Nato som er er totalt overlegne når det gjelder konvensjonelle våpen. Men det akter Putin å gjøre, mener eksperter.

Ikke alle er like avvisende til Bjørnstads anliggende. Den tidligere toppdiplomaten og fredsmekleren Kai Eide skriver at «Nato-landene står i fare for å gli inn i en mer omfattende konflikt – uten at noen ønsker det, og uten en virkelig strategi for å avslutte krigen.»

Kjetil Bjørnstad er ikke i en posisjon for å legge premissene for den videre debatten om krigen i Ukraina. Han har sagt sin mening, delt sin uro, gitt sin advarsel og utfordret makthavere og folk flest til å holde hodet kaldt, hjertet varmt og øynene åpne slik at de kan se hva som truer.

Det er godt at vi har modige forfattere som orker å utfordre og bli møtt med avsky og ramsalt kritikk.

Oslo Nye Teater reddes fra konkurs. Både de, Det Norske Teatret og Nationaltheatret bør gå i gang med å redusere fast ansatte, for det blir ikke økte bevilgninger framover.

Magne Lerø

Publisert 17.06.2024 – 10:24 Sist oppdatert 17.06.2024 – 12:11

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Teatrene sliter. For noen måneder siden var Det Norske Teatret mest i fokus. De startet i fjor en pengeinnsamling for å få endene til å møtes. Det ble ingen stor suksess. De får et ekstraordinært driftstilskudd på 9 millioner kroner i revidert budsjett. Det betyr ikke at krisen er over, men den er til å leve med på kort sikt.

De siste ukene har det vært krisen ved Oslo Nye Teater som har fått mest oppmerksomhet. De må ha 30 millioner for å kunne fortsette driften utover høsten. Bystyret i Oslo vil gi dem det. Byråd for utdanning og kultur, Anita Leirseth North (H), er imidlertid tydelig på at kostnadene må ned. For to uker siden fikk styret ni dager på seg for å legge fram en plan for kostnadskutt.

Det ene alternativet er å beholde Trikkestallen og legge ned de andre scenene i sentrum. Det betyr at antall årsverk reduseres med 78, og det vil kreve bevilgninger på 38 millioner kroner. I fjor fikk teateret 90 millioner i støtte.

Det andre alternativet er å legge ned Centralteatret og Trikkestallen, men beholde scenen i Rosenkrantz-gate. Det betyr en nedbemanning på 52 årsverk, og det vil være behov for 45 millioner i tilskudd.

Det andre alternativet er det eneste som gir mening. Hvis de bare vil drive Trikkestallen, bør denne scenen overlates til noen andre.

Om det er nødvendig å legge ned Centralteatret, avhenger av hvor mye støtte Oslo kommune vil gi teateret, hvor mye de klarer å kutte kostnader og hvor mye de kan øke inntjeningen.

Styret har ansvaret

Flere har protestert mot en dramatisk nedbygging av Oslo Nye Teater. SV er blant dem som kritiserer byrådet for planer om store kutt. På lederplass i Klassekampen i dag står det å lese av SV har sin del av skylden for dagens krise fordi teateret de siste 14 årene ikke har fått kompensert for økingen i lønn og husleie.

Politikerne har ikke skyld for å redusere bevilgningen til en virksomhet. Om noen skal tildeles skyld, er det styret og ledelsen som har ansvar for å balansere kostnader og inntekter.

Oslo Nye Teater har 90 ansatte. Det er det ikke grunnlag for. Selv om det ikke er klart hvor mye støtte de får, bør de starte nedbemanningen. I offentlig virksomhet er det ofte slik at en kommer for seint i gang med å tilpasse kostnadene til inntektene fordi en håper på økt offentlig støtte. I tiden framover kan ikke kultursektoren regne med økte bevilgninger.

Alt er blitt dyrere. I år skal det gis høye lønnstillegg. I offentlig sektor har ansatte en bedre pensjonsordning enn i privat sektor. Og regjeringen ivrer for flere fast ansatte i hele stillinger.

Styret kan ikke ta hensyn til regjeringens signaler. Er det ikke grunnlag for en hel stilling, må de ansette i deltid. Antallet fast ansatte må ned. De må i større grad gjøre bruk av frilansere og innleid arbeidskraft.

Teatrene må også gå en runde på sin egen forståelse av kvalitet. De må sette opp forestillinger med mindre bruk av ressurser enn det som er ønskelig.

Det Norske Teatret var i fyr og flamme da de fikk rettighetene til å sette opp Frost. Folketeateret var sure fordi de mente de var best i stand til å trekke fulle hus til slike publikumssuksesser. Det Norske Teatret så fram til at Frost skulle sikre sårt tiltrengte penger i kassen.

Annonse

Frost ga ikke overskudd

Slik gitt det ikke. Frost trakk mange til teatret, men de klart ikke gå med overskudd. Framfor å bruke sparekniven fra første stund av, ballet kostnadene for å sikre høy kvalitet på seg. Med Frost hadde de en mulighet de ikke klaret å utnytte.

Det er lov å håpe på en ny suksess som The book of Mormon. Mens de venter, må de kutte kostander.

De sliter med underskudd ved Den Nationale Scene i Bergen også. Teatersjef Solrun Toft Iversen varslet i fjor at de måtte sette opp flere kommersielle forestillinger for å få dekke de økt kostandene.

Det er røde tall på Nationaltheatret også. Her er situasjonen spesiell fordi de venter på avklaring om oppussing og en midlertidige scener. «Døden på Oslo S» ble en suksess, men en økonomisk katastrofe. Produksjonen kostet 34,5 millioner, like mye som hele produksjonsbudsjettet på et år. Det ble svindyrt å bygge om det nedlagte Økernsenteret en scene. Underskuddet ble på 23.5 millioner.

I år må teateret kutte kostander. De kommer ikke utenom å nedbemanne. Samtidig bør de gå en runde på deres forståelse av kvalitet. Det er med kvalitet som med sikkerhet. Det må vurderes i forhold til hva det koster.

La Roseslottet bli et permanent brudd på markaloven og rederarving Lise M. Stolt- Nielsen få bruke millioner på svindyr internasjonal peformance-kunst på Nasjonalmuseet.

Magne LerøANSVARLIG REDAKTØR

Publisert 21.06.2024 – 10:25 Sist oppdatert 27.06.2024 – 09:39

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Kunstanlegget Roseslottet ble satt opp på Frognerseteren ved inngangen til Nordmarka i 2020 for å markere at det var 75 år siden freden og 80 år siden andre verdenskrig startet. Installasjonene er laget av brødrene Vemund og Eimund Sand som en hyllest til fred og frihet og et minne om dem som kjempet den norske frihetskampen.

Roseslottet består av 135 bilder, flere av dem på flere kvadratmeter. 300.000 mennesker har besøkt Roseslottet og utstillingen har også vakt oppsikt internasjonalt. Den står på Times Magazines liste over verdens flotteste steder.

Roseslottet er satt opp innenfor den såkalte markagrensen. De fikk dispensasjon siden planen var at utstillingen skulle stå der midlertidig.

Roseslottet har blitt en viktig kunstinstallasjon for Oslo. For mange både her i landet og i utlandet står det på listen over «det en må se». Det er ikke bare en fortelling om krigen. Det er også en sterk manifestasjon av den figurative malerkunsten. Ingen er i tvil om hva en ser på Roseslottet. Dette er en historieformidling som berører.

Stiftelsen ønsker nå at Roseslottet kan bli stående på Frognerseteren, skriver Aftenposten. Plan- og bygningsetaten i Oslo sier nei med henvisning til at det er i strid med markaloven. SV, MDG og Rødt er av samme oppfatning.

Ap, Høyre og Venstre vil at det skal vurderes om Roseslottet kan få et permanent unntak for loven. De som vil at utstillingen skal demonteres, frykter at det vil danne presedens for unntak fra markaloven om Roseslottet får bli stående.

En kunstinstallasjon av internasjonalt format med flere hundre tusen besøkende kan ikke sammenliknes med en vei, boligblokker eller kontorlokaler. Roseslottet er noe for seg selv. Hvis politikerne bestemmer seg for at dette ikke skal gi presedens, gir det ikke det.

Politikere bør ikke bli mer katolsk enn paven. Markagrensen er ikke hellig i den forstand at det ikke kan gjøres et unntak

Politikere bør ikke bli mer katolsk enn paven. Markagrensen er ikke hellig i den forstand at det ikke kan gjøres et unntak.

Vi kan regne med at flertallet i Oslo setter prinsipper og firkanter til side og lar Roseslottet bli stående så lenge kvaliteten på malerier og installasjoner ikke blir forringet av vær og vind.

Det finnes nok av steder i Oslo der vi kan se moderne kunst som folk flest forstår lite av. På den årlige høstutstillingen er det knapt figurativ kunst å se. I denne sammenheng representerer Roseslottet en sårt tiltrengt balanse.

Prinsipper dreier det seg også om på Nasjonalmuseet for tiden. Direktør Ingrid Røynesdal er strålende fornøyd med en avtale de har inngått med rederarvingen Lise M. Stolt-Nielsen som sikrer finansiering av et årlig performance-program fra en internasjonalt anerkjent kunstner.

I Klassekampen vender kunsthistoriker Marit Paasche tommelen ned. Hun vil ikke at millionærer skal få innflytelse over Nasjonalmuseets utstillinger og at museet skal satse på det voksende performance-miljøet her til lands

– I stedet kastes de norske kunstnere, som ofte arbeider for knapper og glansbilder, under bussen, sier hun til Klassekampen.

Dette er polemikk på sviktende grunnlag. Nasjonalmuseet skal vise både norsk og internasjonal kunst. Det er selvsagt mulig å ivre for at museet skal få økte bevilgninger for å kjøpe inn mer norsk kunst og sette opp flere utstillinger med norske kunstnere.

Men politikeren vil at Nasjonalmuseet skal basere seg på sponsorer for å nå målet om å vise internasjonal kunst fra øverste hylle.

Det ble mye bråk da museet inngikk avtale med Fredriksen-døtrene verdt flere hundre millioner kroner som gjør det mulig å vise fram kunst i verdensklasse. Det blir neppe like mye støy rundt avtalen med Stolt-Nielsen.

Sebastian Kjølaas, styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Ragnhild Aamås, styreleder i Unge kunstneres forbund etterlyser en etisk, ikke kun en estetisk og økonomisk vurdering fra museets side. De viser til at familien Stolt-Nielsen skal ha plassert penger i skatteparadis på Cayman-øyene.

De har ikke blitt tatt i skattesnyteri, ei heller har de brutt lover som regulerer næringsvirksomhet. Det må være godt nok for Nasjonalmuseet

Stolt-Nielsen familien driver en lovlig virksomhet. De har ikke blitt tatt i skattesnyteri, ei heller har de brutt lover som regulerer næringsvirksomhet. Det må være godt nok for Nasjonalmuseet.

Investorer står i kø for å investere i kunst som de over tid regner med vil gi en god avkastning. Kunst i verdensklasse er blitt big business. Prisnivået både på kjøp og utstillinger ligger skyhøyt over det Nasjonalmuseet har råd til. Derfor må de alliere seg med sponsorer for å få vist fram internasjonal kunst på Nasjonalmuseet.

Slikt burde det ikke vært. Men slik er det. Hvis Nasjonalmuseet ikke skal inngå avtaler med sponsorer, betyr det fint lite internasjonal kunst de kan vise fram. Det er ikke så enkelt at internasjonal kunst på toppnivå kan erstattes av norske kunstnere. Det er internasjonale kunstnere fra øverste hylle som tiltrekker publikum.

Når flere besøker Nasjonalmuseet, gir dette positive ringvirkninger også for norsk kunst.

Ingrid Røynesdal får stå i kritikken. Nasjonalmuseet er på rett vei med å vise fram norsk og internasjonal kunst av beste merke. Museet har sikret seg full faglig kontroll med hva som skal vises fram. Det er ikke grunnlag for påstander om at museet gir millionærer en posisjon for å påvirke eller styre museets visningsprogram. Museet faglige ledelse står 100 prosent inne for all kunst som vises. Det som skjer er at sponsorer gir museet mulighet for å vise kunst de gjerne vil vise fram. Uten økonomisk bidrag er det ikke mulig. 

Forfatternes varslede søksmål er rasling med sablene. De vil ikke ta sjansen på at forlagene dropper normalkontrakten og hiver seg på bestselgeriet.

Magne Lerø

Publisert 24.06.2024 – 09:54 Sist oppdatert 24.06.2024 – 10:13

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Den norske Forfatterforening, Forfatterforbundet og Norske barne- og ungdomsbokforfattere vil gå til søksmål mot forlagene. De har i alle fall sagt det, eller rettere sagt, skrevet det i et brev til Forleggerforeningen.

Forfatterne mener de får for lite betalt for bøkene de skriver. De har forhandlet i to år med Forleggerforeningen om å få en bedre normalkontrakt. Det vil ha en høyere royalty enn 15 prosent av salgsprisen.

Det er det såkalte «heftefradraget» forfatterne mener gir grunnlag for å ta saken til retten. Utgangspunktet for royalty er en såkalt heftet bok, en paperback. Dersom boken bindes inn, slik romaner gjerne blir, trekker forlagene 15 prosent fra utsalgsprisen. Det betyr at forfatterne får royalt for 85 prosent av utsalgsprisen.

Tom Egeland om innbinding

«Hefteavgiften er så høy at en lett kunne tro at forlagene sender folk til den afrikanske høysletter for å jakte gnu, før de binder bøkene inn i selvgarvet skinn, skriver boktittelen i bladgull og drysser diamantstøv over», sier forfatter Tom Egeland til Aftenposten.

Han har et poeng. Det er i dag langt rimeligere å binde inn en bok enn det var den gangen bestemmelsen ble ført inn i normalkontrakten.

I to år har forleggerne avvist å la forfatterne få en større del av bokkrona. Avvisningen har vært temmelig kontant fordi forlagene har dårlig lønnsomhet for tiden. De må nedbemanne som følge av sviktende inntekter og økte produksjons- og lønnskostnader.

Trine Skei Grande, nytilsatt direktør i Forleggerforeningen, sier til Klassekampen at normalkontrakten kan komme i spill dersom forfatterne tar ut søksmål. Det hun mener er at forlagene kan komme til å si opp den kollektive normalkontrakten om forfatterne ikke vil forholde seg til at forlagskassene er tomme.

Annonse

Når krybben er tom, bites hestene. De får fortsette med det. De får ikke domstolene til å regulere forholdene i stallen.

Eneste i Europa

Skei Grande minner om at Norge er det eneste landet i Europa som har en normalkontrakt.

Normalkontrakten er uttrykk for en solidaritet forfatterne imellom og er et viktig element i den norske bokpolitikken som består av momsfritak på bøker, loven om fastpris, innkjøpsordningen til bibliotekene og stipend for å fremme litteratur av høy kvalitet.

Hvis normalkontrakten ryker, betyr det at forfattere som selger mange bøker vil få bedre betalt enn i dag og de som selger få bøker, vil få betraktelig mindre i royalty. Markedet vil avgjøre.

Det vil også bli en større konkurranse mellom forlag om å få gitt ut bøkene til bestselgende forfattere.

Ryker normalkontrakten, står dagens innkjøpsordning også mer ustøtt. Og forfattere som er blitt millionærer på å selge bøker, trenger selvsagt ikke stipend.

Blir det fri konkurranse om forfattere, kan også bokloven henge i en tynn tråd. Det vil den uansett gjøre om Høyre og Frp kommer til makten etter valget neste år. For bokbransjen er i endring.

Politikerne er ikke opptatt av at det blir gitt ut så mange bøker som mulig. De er opptatt av at vi har mange forlag som sikrer bredden i bokutgivelser. De vil ha konkurranse.

Framsnakker papir

Om det som følge av nedgang i boksalget, blir gitt ut 10 prosent færre romaner i år, er ikke det noe politikerne må gripe fatt i. Deres bekymringer handler om at lesingen går ned. Flere er blitt opptatt av å framsnakke papiret, ikke lyd og digital lesing.

Strømming av bøker øker, færre leser bøker på papir. Når lesing av bøker på papir går ned, er det de som mener det har sammenheng med at prisen på nye bøker er blitt for høy. Dette er innvendingen mot fastpris på bøker i utgivelsesåret.

Forfattere og forlag sier prisen må ligge på dagens nivå for å sikre inntjeningen. Mindre forlag klager over at de må gi stadig høyere rabatt til bokhandlerne. Den bikker fort over 50 prosent. Det må bokhandlerne ha for å få balanse i driften.

Ingen gjør det godt i norsk bokbransje, med unntak av bestselgende forfattere. Noen av dem har meldt seg ut av foreningen for å inngå en mer lukrativ avtale med et forlag. En del forfattere prøver seg også med å ta risikoen med å gi ut boken selv og få alle salgsinntektene på egen konto.

Det er en risiko for at forfatterforeningene setter mer i spill enn de ser for seg om de drar forleggerne inn i rettssalen. Normalkontakten har ikke noe i en rettssal å gjøre. Når to parter har inngått en avtale som en part vil endre, skjer det gjennom forhandlinger. Når de ikke fram i forhandlinger, må de si opp avtalen.

Det står svart på hvitt i avtalen at det er 85 prosent av prisen som skal legges til grunn for royaltyberegningen om boken er innbundet. En domstol kan ikke endre på det. Forfatterne har ingen sak.

Det vil ikke være flertall i forfatterforeningene for å si opp normalkontrakten. De fleste forfattere vil tape på det, men mindretallet, de mest etablert som selger godt med bøker, kan vinne på det.

Annonse

Når krybben er tom….

Sier forlagene gjennom Forleggerforeningen opp normalkontrakten, blir det i alle fall ingen rettssak. Oppsigelsesfristen er 12 måneder.

Forfatterforeningen har skaffet seg medieoppmerksomhet. Det vil neppe bevege forlagene. Vi må regne med at Forleggerforeningen inviterer til et nytt forhandlingsmøte over sommeren. Hvis forfatterforeningene holder fast på at de vil bringe avtalen inn for retten, er løpet kjørt. Da har de selv ført seg selv dit de ikke vil.

Men også Forleggerforeningen er i tvil. Bokpolitikken kan komme i spill om normalkontrakten sies opp. Flertallet av forlag ønsker ikke det.

Når krybben er tom, bites hestene. De får fortsette med det. De får ikke domstolene til å regulere forholdene i stallen.

forfatterforening bokbransjen bok 

Magne Lerø: Teatersjef Runar Hodne ligger tynt an

Rune Hodne velger å utfordre kulturbyråd Anita Leirvik North ved å vise til sin kunstneriske frihet og beskyttelse mot politisk innblanding. Det kan føre til at hans dager som teatersjef er talte.

Magne Lerø

Publisert 25.06.2024 – 11:25 Sist oppdatert 26.06.2024 – 11:05

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Det er nå klart at Oslo Nye Teater får 30 millioner slik at de kan drive videre i høst. Kulturbyråd Anita Leirvik North har samtidig gjort det klart at teateret ikke kan drives videre som nå. Da frykter hun nye underskudd, og hun har ikke bekreftet at teateret får beholde støtten på 90 millioner neste år.

Byrådet vil at teaterets mandat og samfunnsoppdrag skal bli tydeligere og at det skal skille seg mer fra andre teater i byen. Anita Leirvik North skriver i innstillingen til byrådet, og i praksis til styret ved teateret, at barn og unge fortsatt skal være en viktig målgruppe sammen med grupper som i dag bruker teateret i mindre grad.

Det har vært snakk om at Oslo Nye Teater må droppe en av de fire scenene de i dag har. Det blir i alle fall ikke Trikkestallen som satser på barn.

Byråden vil tydeligvis at teateret skal tiltrekke seg et annet publikum enn de som går på teater i Oslo. Det er ikke enkelt å kombinere med økt lønnsomhet.

Teatersjef Runar Hodne møter utspillet fra byrådet både med motstand og vilje til dialog. Etter sommeren skal de tydeliggjøre alt de allerede gjør for byen. Hodne sier til Aftenposten at de har en trimmet organisasjon og at ingen er i stand til å lage så mye teater som dem for de kronene de får.

Umulig å droppe en scene

– For meg er det ikke noe alternativ å legge ned scener. Driften er så uløselig sammenvevd. For å ha mangfold i det kunstneriske repertoaret, er det umulig å si i fra oss noen av scenene våre, sier Hodne

Han setter i realiteten stillingen sin inn på at Oslo Nye Teater skal fortsette i dagens spor.

Hodne har mer på lager.

– Jeg er ansatt for å forvalte det kunstneriske ansvaret, og det er det ingen som kan ta i fra meg, sier han og legger til at byrådens føringer undergraver teaterets autonomi.

Dermed gjør han dette til en sak der byrådet bryter grunnloven i kulturpolitikken: Politikerne skal ha armlengdes avstand til det kunstneriske innholdet.

Byråd Leirvik North har beveget seg inn på tynn is. Hun er i sin fulle rett til å kreve at teateret skal drive økonomisk ansvarlig og byrådet kan redusere bevilgningene. Men hun tråkker feil når hun ber Oslo Nye Teater legge fram en profil, for ikke så si, skisserer elementer i et spilleprogram, som byrådet skal godkjenne, for deretter å vedta en bevilgning.

Det naturlige for et teater i økonomiske krise og med en eier som ikke vil øke bevilgningene, er å øke inntjeningen. Det betyr flere forestillingen som trekker fulle hus.

Annonse

Teater folk vil ha

Byrådet bør bed om et teater som Oslo-folk vil ha, ikke om forestillinger rettet mot grupper som i dag ikke går på teater. Det er økonomisk risikosport.

Det andre byrådet bør kreve, og som Runar Hodne for lengts burde vært i gang med, er å kutte kostnader. Oslo Nye Teater har ikke økonomi til 90 fast ansatte. De må i større grad basere seg på frilansere og innleid arbeidskraft.

Teatersjef Runar Hodne har utfordret kulturbyråd Anita Leirvik North. Hvis byrådet vil bli kvitt Hodne, har han gitt dem en mulighet. Men det løser få problemer å bli kvitt Hodne.

Kulturrådet bør ha søkelys på lønnsom drift, ikke profil og målgrupper. De bør holde fast på en bevilgning på 90 millioner kroner og gi beskjed om kostnadskutt for å redusere faren for nye underskudd. Skal teateret fortsette med fire scener utover i 2025, kan byrådet kreve at de driver med overskudd, nær sagt måned for måned. Hvis ikke må de droppe scenen i Rosenborggata i 2026. Da takker Runar Hodne for seg. Styret finner nok en teatersjef som vil drive Oslo Nye Teater med en scene mindre enn i dag.

Ondskap og tragedier kan det være vanskelig å finne forklaringer på – og dermed er det krevende å fordele skyld og ansvar.

Magne Lerø

Publisert 22.07.2024 – 12:21 Sist oppdatert 31.07.2024 – 10:39

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Det er 13 år siden angrepene mot Regjeringskvartalet og Utøya.

 – Vi kunne ønsket at alt vi lærte i Norge om det som ledet til 22. juli, skulle sette en stopper for hatprat, vold og trusler. Men slik ble det ikke, sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) da han talte under 22. juli-markeringen i Regjeringskvartalet.

22. juli er i dag en fortelling om at det er stor avstand mellom ønske og virkelighet.

I sin tale pekte Støre på at Ekstremismekommisjonen som slår fast at «ingen samfunn kan sikre seg helt og holdent mot terroranslag og ekstremisme».

Konspirasjonsteorier

– Vi ser at radikaliserte, ekstreme holdninger fortsatt får oppslutning. Konspirasjonsteorier og falsk informasjon spres. Jødehat, muslimhets og trakassering av skeive, samer og andre minoritetsgrupper skjer, sa han.

Han fortsatt med å beskrive realitetenes verden ved å vise til krigene i Ukraina, Palestina og Sudan.

Verden er blitt et bedre sted for de fleste i løpet av de siste par hundre årene. Men det er ikke gitt at dette blir situasjonen framover. Det er mørke skyer på framtidshimmelen.

22. juli handler om ondskap og en katastrofe som ikke skal skje. Anders Behring Breivik har all skyld og ansvar. 

Donald Trump ble nylig utsatt for drapsforsøk. Det var 20 år gamle Thomas Matthew Crooks som fyrte av skuddene.

Zaniar Matapour ble dømt til 30 års forvaring for terroren 25. juni 2022. Han har ikke forklart seg om motivet for skytingen. Vi antar at han ville ramme homofile.

Philip Manshaus er dømt for det mislykkede terrorangrepet mot Al-Noor-moskeen i Bærum og drapet på sin søster. Denne rettsaken skal gjenopptas fordi det er uklart om Manshaus var tilregnelig.

Annonse

Strafferettslig tilregnelig

Vi hadde en omfattende debatt om Breivik var strafferettslig tilregnelig – også i de faglige miljøene – men de sakkyndige bestemte at han var det.

Vi søker forklaringer på slike hendelser. Forklaringen kan knyttet til et sykt sinn, til den kulturen et menneske lever i eller til politiske oppfatninger

Hvis en tragisk hendelse kan knyttes til politikk på eller annen måte, blir den det. Donald Trump og republikanerne utnytter attentatet for alt det er verdt, selv om vi ikke aner om Crooks hadde politiske motiver for sin handling. Forklaringen er mest sannsynlig at Crooks er en ulykkelig ung mann med personlige problemer og en del av den amerikanske kulturen der det ikke er uvanlig at unge mennesker griper til våpen for å gi uttrykk for frustrasjon.

Anders Behring Breivik ville at 22. juli skulle oppfattes politisk. Han hadde også en bakgrunn som disponerte ham for den ugjerningen han gjorde seg skyld i.

AUFs avtroppende leder, Astrid Hoem, står fram i Aftenposten i dag sintere enn noensinne over at «utviklingen går i så utrolig feil retning». De høyreekstreme kreftene må det tas et oppgjør med hver dag, sier hun.

Hun har mye rett i det, men det er uklart hva det skal bety i norsk politikk i dag. Vi er forskånet for større miljøer med høyreekstreme holdninger. De finnes, men i praksis har de liten betydning. Og selv i ekstreme miljøer er det god avstand mellom meninger og handlinger.

Kunstsiloen plasserer seg på verdenskartet

Kunstsiloen i Kristiansand har fått plass på den berømte listen til Time over de 100 beste stedene å besøke i verden.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 27.07.2024 – 09:05 Sist oppdatert 31.07.2024 – 10:38

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

De som i motvind i årevis har ivret for å omskape byens nedlagte kornsilo til et kunstsenter, har ikke lagt skjul på drømmen om dette skulle bli en destinasjon som skulle trekke folk fra hele verden til Kristiansand. Når Kunstsiloen etter under tre måneders drift får plass på Times liste, kan drømmen være i ferd med å bli virkelighet.

– Vi er stolte og ydmyke over å være en del av denne kåringen. At Kunstsilo nevnes i sammenheng med andre destinasjoner som Iris i Hardangerfjorden og teamLab Borderless Digital Art Museum i Tokyo er sprøtt – men det føles også fortjent. Kunstsilo er et helt unikt prosjekt takket være dyktige arkitekter, dedikerte investeringspartnere og enestående medarbeidere. Dette plasserer oss i en internasjonal elitedivisjon, sier Reidar Fuglestad, administrerende direktør for Kunstsilo i en pressemelding som ble sendt ut torsdag, da Times liste ble offentliggjort.

Internasjonale medier

Tidligere har internasjonale medier som CNN, Forbes Magazine, Financial Times og The Guardian gitt Kunstsiloen positiv omtale.

Kornsiloen på Odderøya i Kristiansand ble bygget i 1935. I 2008 opphørte driften, men kommunen bestemte seg for å verne den egenartede bygningen med 38 meter høye sylinderformede tårn uten å vite hva de skulle bruke den til. I mai sto Kunstsiloen fram som et kunstmuseum som inneholder Tangen-samlingen, som med over 5.500 kunstverk er verdens største samling av nordisk modernisme, Sørlandssamlingen og Christianssands Billedgalleri.

Kunstsiloen regner med 150 000 besøkende hvert år. Så langt i år har over 77 000 vært innom Kornsiloen. Nå er de klare for å ta imot flere besøkende fra Europa og ellers i verden.

Når utlendinger først vil besøke Norge, er det gode sjanser for at de også vil se Munch og Nasjonalmuseet i Oslo – og motsatt, kunstinteresserte som kommer til Oslo for å se Munch, legger også turen til Kristiansand.

– Vi har jobbet systematisk og strategisk over flere år med å gjøre Kunstsilo til en besøksdestinasjon både nasjonalt og internasjonalt. Med blant annet god hjelp fra samarbeidspartnere som UD og Innovasjon Norge har vi klart å spre budskapet om Kunstsilo. At et kunstmuseum i Kristiansand nå inkluderes i en av verdens mest prestisjefulle kåringer er rett og slett euforisk, uttaler kommersiell direktør for Kunstsilo, Eldbjørg Dahl.

Kunstsilo er et offentlig-privat samarbeid der Kulturdepartementet har bidratt med 175 millioner kroner (24,7 %), AKO Foundation, 210 millioner (29,6 %), Cultiva, 100 millioner (14,1%) og Kristiansand kommune, 52 millioner kroner (7,3%), Vest-Agder fylkeskommune, 25 millioner kroner (3,5%) og Aust-Agder fylkeskommune, 5 millioner kroner (0,7 %). I tillegg har bedrifter og enkeltpersoner bidratt.

Hvor stor betydning Kunstsiloen vil få for Kristiansand om omegn, er det for tidlig å si noe om. Men lykkes Kunstsiloen å trekke 150 000 mennesker til byen hvert år, vil ringvirkningene bli betydelige.

Kunstsiloen ligger vegg i vegg med Kilden kulturhus. Hvordan de vil samarbeide for å trekke flere folk til Kristiansand, gjenstår å se.

Kristiansand har den eneste siloen i verden som er fylt med kunst. Siloen i seg selv, utvendig og bygningskroppen innvending med sine monumentale silorør er blitt en del av kunsten. Kunstsiloen har en egenart og en originalitet av sjeldent merke.

Det er en imponerende mengde kunstverk som er stilt ut. Utstillingen er ordnet tematisk, delvis etter tidsepoker med sitt særpreg. Det gir en hjelp til de som ikke har spesielt god greie på kunst, til å forstå hva kunstnerne vil formidle.

Annonse

Reidar Fuglestads ide

Noe helt egenartet for Kunstsiloen er et gigantisk rom der Reidar Aulies maleri Tivoli er delt opp på alle fire vegger og presentert «immersivt», det vil si at maleriet er blitt virituell virkelighet. Menneskene på bildet snakker og beveger seg. Noe slikt – i slike dimensjoner- er det neppe andre kunstmuseer i verden som kan vise til.

Da vi besøkte Kunstsiloen fredag, var det inn en jevn strøm av folk ut og inn av dørene. Fortsetter det slik, har Kunstsiloen bare et problem. De må få kommunen til å bygge et par etasjer til på parkeringshuset.

Det tar nok enda litt før Reidar Fuglestad ide om båt fra flyplassen på Kjevik og rett til kaia ved Kunstsiloen bli en realitet

Tro kan som kjent flytte fjell – nesten. I alle fall forsøker Ibsens Brand på det ved å utfolde sin hensynsløse tro og overbevisning i grantittfjellet i Grimstad.

Magne Lerø

Publisert 28.07.2024 – 19:08 Sist oppdatert 31.07.2024 – 10:38

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

I sommer har Det norske Ibsenkompaniet invitert publikum til en unik opplevelse i Fjærheia Amfi. Henrik Ibsens snart 160 års gamle ord i Brands skikkelse, fortsatt på rim, gis ny aktualitet og fornyes med et gospelkor bestående at 25 sangere og solister som drar nytte av fjellscenenes unike akustikk.

Det er trøkk og kraft fra begynnelse til slutt. Det rappelleres i et stupbratt fjell, det klatres og synges, danses og deklameres, men det gis også rom for sorgens stillhet og alvor. Steinbruddet med sitt stupbratte fjell skaper en kraftfull atmosfære der Brands dramatiske liv får utspille seg.

Henrik Ibsen gikk i gang med Brand da han flyttet til Roma og gjorde stykket ferdig i 1865. Omtrent på samme tid ga han ut Peer Gynt.

Brand og Peer Gynt på rim

Både Peer Gynt og Brand er skrevet på rim. Det er en prestasjon i seg selv å skrive et stykke ,som det tar 2 timer å framføre i bundet form. Det gjør det vanskeligere å forstå alt som sies, men det gir stykket en rytme og dynamikk som understreker poengene. Humor og treffende karakteristikker gis det også rom for. Særlig språkkyndige leser blir imponert over Ibsen som ordkunstner.

Ibsens mange teaterstykker settes fortsatt opp verden over. Henrik Ibsen og William Shakespeare regnes som verdens fremste dramatikere. Anthon Tsjekhov, franske Moliere og August Strindberg står også på listen. Produktive Jon Fosse er på vei opp og fram.

Når noen av dagens regissører skal sette opp klassikerne, blir de nesten ugjenkjennelige fordi regissørene er opptatt av å sette sitt eget preg på forstillingen. Slik operer ikke Det norske Ibsenkompaniet.

Regissør Vidar Magnussen er tro mot Ibsens tekst. Fornyelsen ligger i musikken, hva som blir lagt vekt på, scenografien, hvordan de unytter den stupbratte fjellveggen, gospelkoret og flere sanger av REM- på engelsk. Ibsen var og er en internasjonalist. Brand i Fjærheia er både fornyelse og tradisjonsformidling.

Den røde granitten fra Fjærheia finnes som utsmykning i kirker og byggesteiner i veianlegg, kaier og terrasser landet over. Det var på 90-tallet da det ble brutt mindre stein, ideen dukket opp om å bygge en scene i steinbruddet. Agder Teater kjøpte steinbruddet i 1995, og sommeren 1999 sto et tribuneanlegg med 1000 sitteplasser klart. Grimstad Kommune overtok driften i 2023.

Siden åpningen har over 140 000 publikummere vært på konserter og teateroppsetninger i Fjærheia. I fjor sommer sto Per Gynt på programmet.

Annonse

Vidar Magnussen som regissør

Vidar Magnussen, kjent skuespiller og komiker, har gjort seg bemerket som regissør både i teateret, i Den Norske Opera og ved Den Nationale Scene i Bergen. I Brand har han rollen som Fogden i tillegg til å ha regien. Kristoffer Olsen spiller Brand og Reidun Melvær hans kone, Agnes.

Den idealistiske og kompromissløse presten

Brand handler om den idealistiske og kompromissløse presten Brand og hans tragiske skjebne i ei norsk fjellbygd. Brand vil utrette noe stort. Han mener å ha Guds kall til få mennesker til å ta troen på alvor.

«Det du gjør, gjør det helt og fullt, ikke stykkevis og delt»- det er Brands parole. Han forakter halvhjertethet. Han krever mot og forpliktelse, offer og hengivenhet. Agnes blir betatt av hans mot og prinsippfasthet og velger å slå følge med ham.

Etter at Brand avviser å dra fra bygda, gi opp sitt kall, for å redde sønnens liv, dør hans eneste sønn. Det tar livsmotet fra Agnes. Brand tvinger henne i praksis til å holde fast på valget de har tatt om å følge Gud og godta også det vonde i livet. Agnes gir seg, i teorien, men klarer det ikke i praksis. Hun mister livsmotet og dør fra ham.

Men folket vil fortsatt ha Brands visjoner- så lenge det varer. Til slutt vender også de seg vekk fra Brands kompromissløse tro. Brand står alene tilbake. Hans ubøyelig idealisme kolliderer med livets brutale realiteter. Brand er den ene som orker, og drar troen lenger enn godt er.

Annonse

Brand og Søren Kierkegaard

Han flykter fra bygda og plages av de valg han har foretatt. Han dør i et stort snøskred som også rammer hele bygda. Tragedien er et faktum.

Det sies at presten Christopher Bruun var en inspirasjonskilde for Brand. Stykket kan også leses som en dramatisering av Søren Kierkegaards filosofi om å foreta de eksistensielle valg livet krever.

Brand er et av Henrik Ibsens største dramaer. Brand kan leses som en motvekt til Peer Gynt som virrer fram og tilbake uten å finne seg selv. Brands står fast som granitt Han viker ikke.

Noen tolker Brand som en idealist som egentlig fortjener støtte. Andre ser i ham en fundamentalist som bør fordømmes jo før jo heller. Slik er det med de fleste av Ibsens teaterstykker. De kan tolkes ulikt. Ibsen beskriver konflikter og valg mennesker til alle tider sliter med å ta.