Mediene og delvis domstolene oppfatter i for stor grad folkemeningen som oppdragsgiver. Da går det galt som justismordet på Viggo Kristiansen viser.

Magne Lerø

Publisert: 25. oktober 2022 kl 10.58

Oppdatert: 25. oktober 2022 kl 12.29SHARE

­Hadde det vært opp til folkemeningen, ville langt flere mennesker blitt dømt og straffet. Historien er full av eksempler på at mobben tar seg til rette og lar antatte lovbrytere få sin straff. Folkets dommere er ikke nådige.

Poenget med rettstaten er å sikre rettferdighet og rettsikkerhet for den som blir anklaget for en forbrytelse. Retten dømmer på grunnlag av lover som folket gjennom sine representanter har vedtatt. Når domstolene har talt, i noen tilfeller i tre instanser, er en sak avsluttet. Da skal alle forholde seg til dommen.

Vi har tre muligheter for at en dom ikke trenger å bli stående urørt selv om Høyesterett har sagt sitt. En som mener seg uriktig dømt, kan bringe sin sak inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). En advokat kan starte arbeidet med å få saken gjenopptatt. Det krever et flertall i Gjenopptakelseskommisjonen. Eller pressen kan begynne å interessere seg for om en dom er uriktig.

Ingen kan garantere at det ikke felles feilaktige dommer – selv om vi har et prinsipp om at tvilen skal komme tiltalte til gode. Én grunn er at mennesker ikke er feilfrie. En annen feilkilde er menneskers hang til å følge med på gruppebeslutninger. Noen mennesker har i liten grad selvstendige meninger. De jenker seg etter og holder seg til flertallet.

Flertallets oppfatninger har en forsterkende effekt. Det blir vanskeligere å stå alene når nesten alle mener det samme – og det er sterke følelser i sving. I dag må den som har avvikende meninger regne med solid juling i sosiale medier om en sak preges av et sterkt emosjonelt klima.

Politi, påtalemakt og domstoler vil hevde at de forholder seg til loven og at de ikke tar hensyn til folkemeningen. Det gjør de nok.

I økende grad engasjerer politiet seg i saker som store deler av opinionen mener de bør engasjere seg i. Politi og påtalemyndighet er barn av sin tid. De lar seg ikke styre av folks forventninger, men de er ikke upåvirket av det heller.

Politi, påtalemakt og domstoler begrenser seg ikke til kun å felle nøkterne dommer. Av og til skinner det igjennom at de mener å ha en oppdragerrolle. De vil oppdra oss – i alle fall noen av oss – til å være lovlydige. Det har en del politikere fått merke.

Både jurister, eksperter og påtalemakt bommet skikkelig når det gjaldt stortingspolitikernes pensjonsordninger. En tid ble både tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) og Kjell Magne Bondevik (KrF) anklaget for å ha brutt reglene. Det hadde de ikke.

Magnus Stangeland (Sp) ble dømt i tingretten. I dommen pekes det på hvor avgjørende det er at folkets representanter følger lovene de vedtar. Tingrettens oppdragerfokus ble avvist i Lagmannsretten. Stangeland ble frikjent.

I opinionen hersker det i dag en utbredt oppfatning om at et titalls politikere har misbrukt ordningen med tjenestebolig. Mediene har bidratt til å skape den oppfatningen. Ligningsmyndighetene har fulgt opp. I det klima som har preget denne saken, har politikerne vært rettsløse. Stortingets presidentskap mannet seg opp til å avvise ligningsmyndighetenes tolkning av loven.

Påtalemakten ville at Anders Behring Brevik skulle dømmes som utilregnelig. Det var i strid med det som var den utbredte oppfatningen i opinionen. Tingretten dømte han tilregnelig. En skulle ha forventet at dommen var blitt anket av Riksadvokaten. På rekordtid avgjorde han at den ikke ville bli det. Det var av hensyn til opinionen og alle involverte.

Økokrim burde ha frafalt tiltalen for korrupsjon mot Nittedals tidligere ordfører, Hilde Thorkildsen. Hun ble frikjent både i tingretten og lagmannsretten. Økokrim anket ikke til Høyesterett. De er tydeligvis ikke helt i manko på dømmekraft. Denne saken er et eksempel på at påtalemakten har problemer med å snu når de bør innse at de har en dårlig sak.

Baneheia-saken er det groveste eksempelet vi har på at påtalemakt – og rettsvesen – ikke evner å snu i tide. Det som kan forklare skandalen, er at politi, påtalemakt, domstoler og mediene lar seg påvirke av folkemeningen.

Folk forlangte at saken skulle oppklares. De kunne ikke ha barnemordere vandrende rundt i lokalmiljøet. Viggo Kristiansen ble tidlig brennmerket. Han passet som hånd i hanske til det bildet som ble tegnet av en morder.

Det er ikke kommet fram noe som tyder på at politiet bevisst har latt være å gjennomføre en grundig etterforskning. Påtalemakt, domstoler og presse har hatt alle muligheter til å studere bevisene og peke på mangler i etterforskningen.

I det bevismaterialet, som forelå for 20 år siden, er det nok grunnlag for tvil om Kristiansen kan ha begått forbrytelsen. Han skulle vært frikjent.

Siden er det lagt fram nye opplysninger som regnes som bevis for at Kristiansen ikke kan ha vært på åstedet. Ingen bevis knytter han til forbrytelsen. Likevel avviste Gjenopptakelseskommisjonen seks ganger å ta saken opp på nytt.

Vi trenger en slik kommisjonen, men den kan ikke fortsette som i dag. Kommisjonen må begrunne sine konklusjoner, og de kan ikke få behandle en sak mer enn to ganger. Da må Riksadvokaten kobles inn, ikke som beslutningstaker, men som kontrollør av kommisjonens arbeid.  

Det er neppe noen som kan holdes ansvarlig for justismordet. Alle involverte vil si at de skal gjennomgå saken for å finne læringspunkter. Det er kun Gjenopptakelseskommisjonen det ligger an til at saken vil få konsekvenser for.

Flere medier har tatt større doser selvkritikk enn det pressen til vanlig varter opp med. Det pressen bør bruke mest tid på, er å fundere over hvorfor de så ofte løper i flokk.

Saken fortsetter under annonsen

https://e5fc9cf533a496b890f037840c84cfa5.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Årsaken er at de bindes opp av den oppfatning den selv er med på å skape i opinionen. Når først en oppfatning er etablert i opinionen, og den bæres oppe av et sterkt emosjonelt engasjement, vil de toneangivende mediene ikke se seg tjent med å utfordre den etablerte oppfatning. De bidrar heller til å sementere den.

De toneangivende mediene klarte å gjøre Nicolai Tangen til en tvilsom spekulant som ikke burde slippe inn i Oljefondet. Like klar var ikke oppfatningen rundt Eirik Jensen. Men det ble ingen stor mediesak av at jusekspertene underkjente den første dommen som Lagmannsretten fattet.

Det har vært dobbelt vanskelig å publisere saker som stiller spørsmål ved om Kristiansen er uskyldig dømt fordi familien hele tiden har bedt om å få være i fred. De har møtt stor forståelse og fått støtte i opinionen. Derfor har det vært enkeltpersoner, ikke redaksjoner, som har tatt belastningen med å lete fram sannheten.

Mediene forholder seg til hva de har nytte av. Noen ganger er det å følge lojalt myndigheter, domstoler og opinionen. Denne uken brøt demningen sammen. Mediene har gått med i flommen. De må erkjenne at de ikke har gjort jobben sin.

Politikere og næringslivsleder får skille snørr fra barter. Det er greit at de klager på skatten, men borti natta at de rakker ned på staten som investerer for å få fart på det grønne skiftet.

Magne Lerø

Publisert: 26. oktober 2022 kl 10.24

Oppdatert: 26. oktober 2022 kl 10.40SHARE

­Tor Olav Trøim sa tidlig i høst på Paretos energikonferanse at han var lei maset om det grønne skiftet. Han pekte på at energimangel er et større problem enn CO og sa at han ville satse på olje og gass framover.

Flere næringslivsledere sa det var befriende å høre klar tale og tilnærmet renvasking av olje- og gassbransjen. Krigen i Ukraina har også bidratt til å endre holdningen til olje og gass. Selv MDG, som egentlig vil fase ut olje og gass, mener vi må produsere så mye gass vi er i stand til, for at ikke Europa skal fryse til i løpet av vinteren og store deler av næringslivet går i stå.

Denne uken slengte også investor Øystein Stray Spetalen med leppa. Han betegnet regjeringens satsing på batterifabrikker som galskap, like ille som om friidrettsutøvere i Etiopia skulle satse på langrenn i istedenfor løping. Han sauset dette sammen med at regjeringen legger opp til økt beskatning av næringslivet neste år.

I Dagens Næringsliv i dag følger Inge Hansen opp med å påstå at regjeringen ikke vet hva de driver med. Han har flere tiårs erfaring fra toppen i norske næringsliv. Hansen påstår at regjeringens skatteskjerping vil føre til bråstopp i satsingen på det grønne skiftet og at skatteskjerpelsene vil ramme verdiskapingen i samfunnet.

I Finansavisen i dag følger Sylvi Listhaug (Frp) opp med å hevde at «statskapitalismen er blitt en sport».

– Politikerne strør ut skattebetalernes penger på ulønnsomme risikoprosjekter som batterifabrikker, havvind, karbonfangst og elektrifisering av sokkelen, hevder hun.

Politikere og næringslivsledere må besinne seg. Det er mulig Høyre kan bidra til det når partiet legger fram sitt alternative budsjett. Høyre må forholde seg til at pengebruken må ned for at ikke renten skal øke ytterligere. De kommer ikke til å frita næringslivet for alle skatteskjerpelsene som ligger i regjeringens budsjettforslag.

Saken fortsetter under annonsen

https://d655bc67a9f52c963849199b7189a1a9.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Høyre maste om økt strømstøtte tidlig i høst. Regjeringen insisterte på at strømstøtten skulle ser i sammenheng med budsjettet for neste år. Slik ble det. Det er nå bred politisk enighet om strømstøtten, både til bedrifter og privatpersoner.

De mange fra næringslivet som klager over at skatten øker, bør ta inn over seg at det er skatteopplegget for 2023 vi snakker om. Næringslivet må også ta sin del av innstramningene for å hindre økt rente. Det blir etter all sannsynlighet skattelettelser i 2024.

Lakseskatten er kommet for å bli, men den kan justeres. Det samme gjelder grunnrenteskatt på energi. Det vil bidra til at flere kommuner vil åpne for havvind. Det vil veie opp for investorer som trekker seg fordi investeringer i energi ikke lenger vil være superlønnsomme, bare lønnsomme.

Når strømselskapene håver inne flere titalls milliarder ekstra på de høye prisene, er de selvsagt i stand til å betale mer i skatt.

Det regjeringen har størst grunn til å bekymre seg over, er at et betydelig antall næringslivsleder ikke godtar at formueskatten økes. Det er for mange som flytter ut av landet. Og verre vil det bli om SV presser regjeringen til å øke formueskatten enda mer. Vinningen går opp i spinningen.

Det Sylvi Listhaug har rett i, er at det er meningsløst å elektrifisere sokkelen når vi har mangel på energi. Dette tiltaket vil se pent ut i det norske klimaregnskapet, men det vil ha minimal betydning for utslipp av CO₂ om vi ser ut over landets grenser.

Listhaug tar feil når hun hevder at satsing på havvind, karbonfangst og batterifabrikker er et uttrykk for statskapitalisme. Det er nærmest blitt en standard for regjeringen i flere land å bidra for å få fart på det grønne skiftet.

Saken fortsetter under annonsen

https://d655bc67a9f52c963849199b7189a1a9.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Norge flyter for tiden over av ekstra milliarder som vi drar inn på grunn av de høye energiprisene. Det er ikke mer enn rett og rimelig at en del av disse milliardene investeres i tiltak som kan få utslippene av CO₂ ned. Det er større sjanser for at karbonfangst og havvind kan bli meget lønnsomt enn at de forblir tapsprosjekter i lang tid.

Behovet for batterier vil eksplodere. Her snakker vi om at staten går sammen med private investorer om å bygge batterifabrikker. Staten er med å ta risiko, men her ligger det også muligheter til gevinst.

Er det noen land som bør ta risiko med å investere i grønne løsninger, så er det Norge. Vi bør minst holde det tempoet som regjeringen holder.

Hva i alle dager skal vi bruke Nasjonalgalleriet til? Anette Trettebergstuen må prioritere. Å gjøre Nasjonalgalleriet til teater, er en god løsning.

­Kulturminister Anette Trettebergstuen varslet alt i sommer at løftet om økte bevilgninger til kultur ikke kan innfris i statsbudsjettet for neste år. Budsjettet er stramt, men flere har pustet lettet ut. Det kunne vært verre.

Om de kommende budsjettene vil gi rom for økte bevilgninger til kultur, er et åpent spørsmål. Framfor å vente på mer penger, bør nok både bransjen, politikere på Stortinget og kulturministeren stille spørsmålet om det bør omprioriteringer til. Bør noen bevilgninger reduseres eller kuttes slik at det kan satses sterkere på andre områder?

Budsjettet for 2023 preges ikke av omdisponeringer. De legger imidlertid opp til å avvikle momsfritaket for elektroniske nyhetstjenester. Det er en regjering på jakt etter inntekter som her er på ferde – og Finansdepartementet har regien. De har funnet rundt en halv milliard de kan ta inn i moms.

Kulturminister Annette Trettebergstuen har ingen begrunnelse for endringen. Underforstått: Mot et finansdepartement på inntektsjakt, kjemper en kulturminister forgjeves. 

Anette Trettebergstuen har ingen planer om å droppe det årlige tilskuddet på 135 millioner til TV2 for at de skal være en allmennkringkaster. Hadde hun gått inn for det, ville hun hatt 135 millioner å bruke på andre kultur- og medieformål.

Departementet kunne for eksempel lyst ut et tilskudd på noen titalls millioner over tre år til ukentlige programmer av «allmennkringkasterkarakter» som flere kanaler kunne søkt på. Tiden holder på å løpe fra en årlig bevilgning på 135 millioner knyttet til lineær-TV.

Når det gjelder teater og kunst, ser Trettebergstuen ut til å være rede til å ta omfattende grep.

Nationaltheatret er et problem. Rehabilitering skulle vært satt i gang for lengst. Teateret, slik det framstår i dag, dekker ikke dagens behov. Det vil koste flere milliarder å få det i forsvarlig stand. Å bygge en ekstra scene under jorden, blir så dyrt at det ikke er aktuelt.

Ideen om å la Nationaltheatret overta Nasjonalgalleriet og bygge en ny underjordisk scene under Tullinløkka utredes. Hvis dette er mulig og ikke koster for mye, er dette en god løsning for Nasjonalteateret. Mellom teateret og de gamle museumsbygninger er det ikke lenger enn at skuespillere kan løpe barbeint og i kostyme over, om de har lyst.

Om det blir teater på Nasjonalgalleriet, får staten gjøre bruk av en bygning med historisk sus. Det er ikke hva som helst som kan fylle denne bygningen. Ikke en gang Frp vil finne på å foreslå at det kan puttes diverse butikker inn i de tradisjonsrike lokalene.

Nasjonalgalleriet har en vennegruppe som ivrer for at Nasjonalgalleriet fortsatt skal brukes som utstillingssted for kunst. Vi har imidlertid fått et nytt Nasjonalmuseum. Kunsten en flyttet over dit.

En ting er sikker. Nasjonalmuseet får aldri økt bevilgningene slik at de kan ta ansvar for driften av Nasjonalgalleriet. Da kommer KODE i Bergen og andre teatre til å reise til Oslo for å gå i protestmarsj nedover Karl Johan.

Da Trine Skei Grande var kulturminister, inngikk hun en avtale med Sparebankstiftelsene om å få utredet videre bruk av Nasjonalgalleriet. De la fram en rapport tidligere i år som konkluderte med at det ville koste 390 millioner kroner å rehabilitere bygningen. Stiftelsen påtok seg å dekke 150 millioner.

Tanken er at Nasjonalgalleriet skal samarbeide med andre museer i landet om utstillinger og at lokalene skal brukes til ulike kulturelle aktiviteter.

Saken fortsetter under annonsen

https://e3b86613b2bb838a82eceff4fe17b667.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Det er ikke spor av disse planene i statsbudsjettet for 2023. Vi kan trygt konkludere med at Sparebankstiftelsens utredning er lagt ned i en skuff.

Riksantikvaren sa til Aftenposten i går at Nasjonalgalleriet må gjenåpnes. Det er en kjekk mening å ha, men temmelig uinteressant ettersom det ikke finnes en krone til drift på budsjettet for neste år.

I januar i år går Nasjonalmuseets leiekontrakt med Statsbygg ut. Det haster med å få en avklaring, mener blant andre Grunde Almeland (V). Her tar han feil. Er det noe som er uproblematisk, så er det at et bygg blir stående tomt neste år.

Han sier videre at han er veldig skuffet over at departementet ikke har landet en løsning som sikrer at Nasjonalgalleriet igjen blir fylt med kunst.

Vi får se om Venstre finner plass til videre drift av Nasjonalgalleriet i sitt eget budsjett for 2023. Det må de nesten. Hvis ikke, er det ikke annet en bløff som Almeland serverer.

Trettebergstuen gjør det mest fornuftige – venter til utredningen om å bruke Nasjonalgalleriet til teater er ferdig. Inntil den tid får Almeland og opposisjonen smøre seg med tålmodighet.

Regjeringen roter. De rydder ikke ved å frata en skog av ideelle organisasjoner øremerkingen i statsbudsjettet. Det går mot sterkere politisk styring av frivilligheten om ikke Stortinget griper inn.

­Regjeringen kan ikke ha lest en eneste bok om endringsledelse. I så fall hadde den fått med seg at det er avgjørende for konstruktive endringsprosesser at det etableres en situasjonsforståelse, at mål for endringer klargjøres og at det jobbes med å skape forståelse for nødvendigheten av endring.

Hvis man sluntrer unna jobben med å forankre, leder endring fort til krig. Da er det den som kan mobilisere de største styrkene og tyngste våpnene som vinner.

Regjeringen vil rydde i en samlet bevilgning på 12 milliarder kroner til ideelle organisasjoner. De gjør det ved å ta ut en skog av frivillige organisasjoner fra budsjettet.

Det er nærmere 900 organisasjoner som får støtte fra staten. Noen hundre av dem er frivillige organisasjoner. En god del av dem har en egen post på statsbudsjettet. Det vil regjeringen endre på. Den vil sette av diverse millioner til ulike formål og la organisasjonene søke.

Det finnes knapt et land hvor myndighetene er så rause med støtte til frivillig sektor som i Norge. På regjeringens nettside har de en oversikt over statlige tilskuddsordninger for frivillige organisasjoner. Her det listet opp 115 ordninger som fordeler seg på 13 departementer. Klima- og miljøverndepartementet og Kultur- og likestillingsdepartementet varter opp med over 20 ordninger.

Vi regner med at verdiene av det frivillige arbeidet utgjør 136 milliarder kroner. Det tilsvarer 4 prosent av bruttonasjonalproduktet.

I en undersøkelse av frivillig arbeid i 2017 fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) anslås det at den ulønnede innsatsen tilsvarer 142.000 årsverk. Ulønnet arbeid beregnes til 75 milliarder kroner.

Saken fortsetter under annonsen

Interesseorganisasjonen Frivillighet Norge har 350 medlemsorganisasjoner som til sammen har over 50.000 lokallag i hele Norge.

Myndighetene erkjenner at de får mye for pengene gjennom frivillig sektor. Regjeringen gir ingen signaler om at ideell sektor skal få mindre støtte framover. Støtten har heller ikke gått opp og ned som en jojo, avhengig av om vi har en borgerlig eller en rødgrønn regjering.

Det har vært en liten knippe av frivillige organisasjoner som politikere har valgt seg ut for å demonstrere egen politikk. Human Right Service har vært en gjenganger. Flere partier vil ta fra dem det årlige tilskuddet, men så lenge Frp utgjorde flertallet på borgerlige side, beholdt de støtten.

I år er det dyrevernorganisasjonen NOAH som er i fokus. Landbruksminister Sandra Borch (Sp) sier rett ut at hun ikke ser noen grunn til å støtte en organisasjon som motarbeider bøndene og norsk landbrukspolitikk.

Skal NOAH få støtte, må SV forbarme seg over dem. I år klarer de seg uansett godt uten støtte. NRKs nye stjerne, Sophie Elise, har gitt et saftig bidrag og bedt andre følge på. Det er godt med dyrevenner i landet. NOAH har alt fått mer inn på konto enn det statstilskuddet utgjør.

Organisasjonene har fått beskjed om at de må søke om støtte for 2023. Kriterier, søknadsfrister og behandlingstid er ikke avklart. Det er skapt stor usikkerhet om hva de kan regne med å få i støtte. Det lukter svidd av bremsepedaler i frivillig sektor. De er kastet ut i en truende usikkerhet.

Barnehospice-senteret Andreas har gitt opp. De har regnet med 30 millioner i støtte i fem år. I 2023 må de søke om midler fra en pott på 50 millioner kroner. Senteret står ferdig. Det er investert 90 millioner kroner. 17 medarbeidere er ansatt. Planen var å åpne i januar.

Hvis regjeringen vil rydde opp som den sier, skulle den ha laget en melding til Stortinget. Her skulle den ha gruppert de ulike støttemottakeren, klargjort kriterier og beskrevet søknads- og beslutningsprosesser.

Her burde den også klargjort hvordan det frivillige arbeidet skal sikres forutsigbarhet. Det skulle vært gjort klart at organisasjoner skal få et varsel på seks måneder før de mister bevilgningen.

Det er forståelig at organisasjoner ikke kan få garanti for å beholde samme støtte år etter år. Da må støtten trappes ned over en periode på et par år slik at organisasjonene får tid til å områ og omstille seg.

Regjeringen legger opp til bedre bevilgninger om til sammen 12 milliarder ikke skal tas av de folkevalgte, men av departementet selv eller en offentlig etat. En så pass omfattende forskyvning av makt fra folkevalgte til ekspertveldet i departementene er det ikke grunnlag for.

Når beslutninger flyttes fra Stortinget til ekspertveldet, øker faren for at det legges politiske føringer for hvem som skal få støtte. Det frivillig arbeidet skal være frivillig. Det skal ikke styres gjennom kriteriesett som oser av politisk korrekthet.

Om vedtak om bevilgninger skal fattes på grunnlag av kriterier, men uten begrunnelse, kan det gi større makt til ansiktsløse byråkrater som gjerne baserer seg på hva som anses som politisk korrekt.

Regjeringen har ikke gjort hjemmeleksen skikkelig. De har lagt opp til en saksbehandling som hører hjemme i bakvendtland. Stortinget bør sende statsrådene hjem til departementene sine med beskjed om å gjøre jobben slik den skal gjøres. Først får de finne ut av hva de vi, deretter får Stortinget fatte vedtak.

Saken fortsetter under annonsen

https://8f0eb69e023ad7921c17f867d16a8fbc.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Hvis Stortinget vil frasi seg ansvaret for å bevilge øremerket støtte, få de i anstendighetenes navn i høst gi beskjed om at organisasjonene som er på statsbudsjettet i år, i det minte får samme beløp for neste halvår.

Med god grunn klager arbeidstakere over at streikeretten i praksis er avviklet. Streik får som regel syltynne resultater. Barnehagestreiken derimot kan bli et eksempel på at det nytter å streike.

Lesetid: ca. 6 minutter.

Det fjerde streikeuttaket blir iverksatt denne uka. Da vil rundt 2400 ansatte i private barnehager være i streik. Flere skal det bli, for streikeviljen er stor, bedyrer de streikende.

Streiken har ikke vart i mer enn to uker. De er fryktelig lenge for foreldre som må finne løsninger når barna ikke kan gå i barnehagen. For om barnehagen er stengt, har ikke foreldrene rett til fri fra jobben. De må selv finne løsninger. Mange vil være avhengig av en forståelsesfull sjef. Besteforeldre jobber på høygir for tiden.

For sterke fagforeninger som Utdanningsforbundet, Fagforbundet og Delta er to ukers streik en dråpe i havet. De kan holde streiken gående til sommerferien om det er det det står på.

Det er litt verre for Private Barnehagers Landsforbund (PBL) som organiserer barnehagene som er i steik. Mens fagforeningene må sies å ha svart belte i streikekunst, er PBL for noviser å regne.

Striden står om pensjon. De streikende krever å få innført AFP og samkjøre pensjonsordningene med det som gjelder i offentlig sektor. PBL hevder de ikke får bevilgninger fra staten som er store nok til å innfri kravene. De vil ikke ta sjansen på å øke de samlede kostnadene til lønn og pensjon med opp mot 15 prosent uten økte bevilgninger.

Arbeidstakerne svarer med å be PBL stå hardere på krava om å få dekket alle kostnader til pensjon. PBL insiterer på økte bevilgninger først, og bedre pensjon deretter.

Ikke mer å hente hos de rødgrønne

Er det noe de rødgrønne garantert ikke vil bruke mer penger på i disse krisetider, er det økte bevilgninger til private barnehager. Om streiken skulle ende med at noen private barnehager må melde oppbud, vil det ikke renne en eneste tåre på et rødgrønt kinn. De ivrer for at flere barnehager bør drives i regi av det offentlige.

Hvor lenge PBL kan holde en streik gående, er ikke godt å si. De sparer lønnsutgifter, men går glipp av foreldrebetaling.

Denne streiken trenger ikke handle om ufravikelige prinsipper. De kan få det til å handle om kroner og øre, og da ligger alltid løsningene like om hjørnet om bare en eller begge parter er møre nok. PBL vil i alle fall være møre før jul.

Lederen i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, fronter også denne streiken sammen med lederen for de to andre fagforbundene som er i steik. Lærerstreiken ble avsluttet med tvungen lønnsnemd. Utdanningsfornbundet oppnådde ikke noe som helst ut over å fortelle opinionen at de er saftig frustrert og regelrett sinte. De har et lønnlig håp om at den streikeviljen de har vist, skal få KS til å få frysninger nedover ryggen, med tanke på at de også i neste lønnsoppgjør kan kaste seg ut i en streik om de ikke får mer av lønnspotten.

Handal tenger en streik som nytter

Saken fortsetter under annonsen

https://af2d074ffedaf71708c99fb3bd4d2bd4.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Steffen Handal trenger en streik der han kan vise til at streik nytter. For arbeidstakerne har ikke streik gått ut på dato. Det kan riktignok se slik ut, for listen over streiker som er blitt stoppet av regjeringen med tvungen lønnsnemd er etter hvert blitt lang.

Tvungen lønnsnemd brukes som kjent når streiken truer liv og helse. Det fine med barnehagestreiken sett fra arbeidstakernes ståsted er at de aldri vil komme dit at streiken vil bli stoppet fordi det er fare for liv og helse.

Tungvekterorganisasjonene Utdanningsforbundet, Fagforbundet og Delta ikke vil gi seg før de har oppnådd et greit resultat. PBL vet at de må gi arbeidstakerne en seier.

Spørsmålet er hvor stor økning i pensjonskostnadene barnehagene i PBL vil tåle. Det er det ikke et entydig svar på, for det varierer fra barnehage til barnehage. For å få slutt på streiken må PBL bla opp mer enn de hadde tenkt, og arbeidstakerne må si seg fornøyd selv om de ikke kommer helt i mål.

Denne streiken gir mening, fordi det handler om pensjon. Her er det ulike ordninger ute og går. Derfor er det rom for forbedringer. I fjor nådde ansatte i kulturinstitusjonene fram med sitt krav om såkalt «hybridpensjon» som er en bedre ordning enn innskuddspensjon som gjelder i næringslivet.

Wiktor Bærheim Lokander er ansatt i Espira Grefsen Stasjon barnehage og er streikevakt.

Foto

Ole Berg-Rusten / NTB.

Resultat nær null

Saken fortsetter under annonsen

https://af2d074ffedaf71708c99fb3bd4d2bd4.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Streiker om høyere lønn ender som regel med et resultat nær null for tiden. Grunnen er at fagforeningene i praksis er bundet til å godta rammene som legges i frontfagsmodellen. Det er i forhandlingene mellom Norsk Industri og Fellesforbundet som representerer den konkurranseutsatte industrien, rammen for lønnsoppgjøret legges.

Når frontfagsoppgjøret er i havn, er det stort sett bare blåkopi det handler om.

Forhandlingene i stat og kommune starter med at arbeidstakerne får beskjed om at arbeidsgiver ikke har ett øre mer å gi enn den rammen som er lagt for privat sektor. Forhandlingene handler for det meste om hvordan lønnstillegget skal fordeles mellom de ulike arbeidstakergruppene. Det er delte meninger om hvor stort det generelle tillegget skal være, hvor mye det skal gis i lavlønnstillegg og hvor mye som skal settes av til ulike tillegg ut over normal månedslønn.

I år ga Kommunenes Sentralorganisasjon, KS, faktisk litt mer enn de fikk i privat sektor. Når flertallet av arbeidstakerorganisasjonene har godtatt tilbudet fra arbeidsgiver, er årets lønnsoppgjør avsluttet.

Lærerorganisasjonene godtok ikke det tilbudet de andre arbeidstakerorganisasjonene godtok. De gikk ut i en streik som til slutt ble stoppet med tvungen lønnsnemd. Lærerne fikk ikke et øre mer enn de andre arbeidstakergruppene i kommunesektoren.

Det var de som tok til ordre for at årets store streik, SAS-streiken som pågikk flere uker i sommer, burde stoppes med tvungen lønnsnemd. Det ble ikke et grunnlag for det. Livsviktige medisiner kom fram og nøkkelpersonell fant alternativer til SAS-flyene. Flystreiken tok slutt fordi pilotene ikke tok sjansen på at selskapet skulle gå konkurs eller at et par tusen ansatte ble sagt opp.

Flyteknikerne satt på plass

Saken fortsetter under annonsen

https://af2d074ffedaf71708c99fb3bd4d2bd4.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Flyteknikerne trodde de kunne utnytte sin posisjon og krevde en lønnsøkning på 18 prosent. Da arbeidsgiverne forsto at de ikke ville få de til å akseptere en lønnsøkning på rundt 3,7 prosent, svaret de med lockout. Alle flyteknikerne var dermed i streik. Det gikk to dager før regjeringen stoppet streiken med tvungen lønnsnemd. Flyteknikerne oppnådde like lite som lærerne med å streike.

I år har tvungen lønnsnemd satt en stopper for flyteknikerne, oljearbeiderne og lærerne. Det tok ikke mer enn 20 timer før streiken, som rammet oljesektoren, ble stoppet. Det er mulig det er verdensrekord. Forklaringen er krigen i Ukraina. Regjeringen ble satt under hardt press fra Tyskland og Storbritannia for å sørge for at ikke eksporten av olje og gass stoppet opp.

Regjeringen brukte ikke hensyn til liv og helse som begrunnelse. De viste til tungtveiende samfunnsmessige hensyn. Ingen protesterte. Krig er krig.

Lederen for Norsk Sykepleierforbund (NSF), Lill Sverresdatter Larsen, var opprørt etter at flyteknikerstreiken ble avblåst med tungen lønnsnemd. Hun vil ha slutt på at staten griper inn på arbeidsgivernes vegne.

Ettersom NHO har brukt lockout to ganger på fire år, tar hun til orde for en reform som styrker posisjonen til de streikende.

Kampen mot lockout

– NSF kan ikke akseptere at lockout blir brukt for å tvinge regjeringen til å gripe inn med lønnsnemd fordi det oppstår fare for liv og helse. Det er en uting vi må få slutt på, sa hun til Klassekampen.

Saken fortsetter under annonsen

https://af2d074ffedaf71708c99fb3bd4d2bd4.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Rødts leder, Bjørnar Moxnes, mener det trengs en gjennomgang av hele systemet knyttet til tvungen lønnsnemd.

Dette initiativet vil det komme lite ut av. Det er helsemyndighetene som vurderer om liv og helse står på spill. De vil aldri gå inn i en diskusjon med de streikende. Ingen regjering vil gi fra seg muligheten for å stoppe en streik når fagfolk mener liv og helse står på spill.

Retten til å streike er en rettighet i vårt samfunn. Men den gjelder ikke ubegrenset. Samfunnet har også en plikt til å beskytte og ivareta interessene til borgere som blir rammet av en streik.

Politikerne vil vegre seg for å lage mer presise regler for når en streik skal kunne stanses eller når arbeidsgiverne skal kunne bruke lockout.  Lockout er arbeidsgivernes kampmiddel for å få slutt på en streik. I praksis brukes det for å tvinge fram tvungen lønnsnemd. Det vil ikke arbeidsgiverne si rett ut, for det vil provosere arbeidstakerorganisasjonene. Det er enklere å bruke lockout når de mener de er tjent med det og kan si minst mulig om det.

Når det ikke er noen indikasjoner på at Russland vil utvide sin krigføring til andre land, er det påfallende at Forsvaret skal øke beredskapen – med mindre de vil ha en plass i solen for å få økte bevilgninger.

Noe av det vi lærte under koronapandemien, er at det nesten ikke er grenser for hva myndighetene kan få befolkningen med på – om de bare er redde nok. For myndigheter er frykt et effektivt virkemiddel for å få befolkningen til å gjøre det myndighetene mener er best for befolkningen.

Slik er det i et demokrati. I et diktatur bruker myndighetene frykt for å kontrollere befolkningen og sikre egne maktposisjoner.

Når det skjer noe som fører til at frykt brer seg til andre enn dem som alltid er redde for et aller annet, er mediene og opposisjonen raskt på banen med spørsmål om hva regjeringen vil foreta seg. Troen på effekten av tiltak er på nivå med troen på mirakler i middelalderen.

Hvis mediene begynner å blåse opp en sak og politiet svarer at «det har vi ikke tenkt å gjøre noe med, vi har andre saker vi må prioritere», vil saken garantert ta av. Da går det ikke lang tid før politidirektøren eller justisministeren forsikrer om at saken skal undersøkes. Dette vet de i politidistriktene. Derfor gjelder det ikke å komme på defensiven. De vet at det er lurt å hive seg rundt og ta fatt i saker som mediene interesserer seg for.

Under koronapandemien var det ikke grenser for hva myndighetene foretok seg for at ingen skulle kunne si at det ikke ble gjort nok for å hindre smitte.

Vi ser noe av den samme dynamikken utspille seg i tilknytning til krigen i Ukraina. Det førte til at statsministeren, forsvarssjefen og forsvarsministeren innkalte til pressekonferanse i går der poenget var å fortelle at Forsvaret øker beredskapen.

Når folk blir bekymret, skal vi vite at Forsvaret følger med. Ingen skal kunne si at Forsvaret ikke er på alerten.

Saken fortsetter under annonsen

https://61017ae1426153cfaecd13786f62f85f.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Det var en vinnerformel for Solberg-regjeringen å stå fram, sammen med helsemyndighetene, og fortelle om nye tiltak og regler i møte med koronapandemien. Støre-regjeringen vil ikke lykkes med det samme når det gjelder krigen i Ukraina.

Grunnen er at Jonas Gahr Støre sier rett ut at det ikke er noen indikasjoner på at Russland vil utvide sin krigføring i andre land. Norge er ikke truet.

Hvorfor skal Forsvaret da øke beredskapen? Jo, fordi spenningen gjør at vi er mer utsatt for trusler, etterretning og påvirkning, sier Støre og poengterer at det er nødvendig at alle Nato-land er mer på vakt.

Beslutningen om å heve beredskapsnivået, ble tatt etter faglige råd fra forsvarssjef Eirik Kristoffersen, sier Støre. Slike råd kan ikke en regjering som vil seg selv vel, se bort fra. Guri Melby (V) og Ine Marie Eriksen Søreide (H) ville dengt løs på regjeringen med storslegge om det hadde kommet ut at Forsvaret vil heve beredskapsnivået, men at regjeringen mener det ikke er nødvendig.

Det er krig. Det er full pakke som gjelder.

På pressekonferansen ble det snakket mye om krigen i Ukraina. Her går det så dårlig for Russland at faren for at de skal angripe andre land, og særdeles et NATO-land som Norge, synker mot null. Men økt beredskap vil vi ha.

Det er fordi russere, eller andre som sympatiserer med dem, har sendt opp en del droner i det siste. Eksperter mener også at Russland kan komme til å påvirke oss sterkere gjennom sosiale medier. De kan pøse på med konspirasjonsteorier og levere lettvint ammunisjon til EU-motstandere for eksempel. Og de kan finne på å angripe den digitale infrastrukturen vår.

Saken fortsetter under annonsen

https://61017ae1426153cfaecd13786f62f85f.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Vi må alle være mer på vakt, sa forsvarssjef Kristoffersen til NRK i går, og han ba alle være mer påpasselige med IT-sikkerhet, både på jobb og privat.

Både NATO og Russland driver med spionasje og etterretning. Det er ikke noe nytt. I 2017 ble grenseinspektøren Frode Berg tatt på fersk gjerning som spion i Moskva. Nå har vi fått fatt i en forsker vi mener er russisk agent. Det er slik det er. Russland har i alle år hatt agenter i Norge. Det er ikke noe nytt.

Assisterende PST-sjef Hedvig Moe får det hele ned på jorden i Aftenposten søndag. Hun sier at Russland allerede vet det meste om Norge, og at hensikten med droneflygning er å villede og forvirre.

Er det regjeringen som har latt seg forvirre eller er det befolkningen? Har Russland oppnådd det de var ute etter når Forsvaret øker beredskapen, eller er dette en strek i regningen for Russland?

Selv om det ikke er levert noen bevis for at Russland sprengte gassrørledningen i Østersjøen, antar NATO-landene at det var Russland som sto bak. Da kan det skje at de sprenger en boreplattform eller en rørledning som fører norsk gass til Europa. Slik tenker regjeringen og Forsvaret. Bedre føre var enn etter snar.

Forsvaret går ikke i detalj ut med hva økt beredskap betyr, men de sier beredskapen i Nordsjøen skal økes. Selv om det ikke er noe som tyder på at Russland vil utvide sin krigføring, agerer nå Forsvaret ut fra at det er blitt mer sannsynlig at Russland vil sende en drone som vil slippe en bombe over en oljeplattform eller sende en undervannsdrone for å sprenge en gassrørledning.

Torbjørn Bongo, lederen for Norges Offisers- og spesialistforbund (NOF), sier til NRK at en sterkere arbeidsbelastning betyr fare for utbrenthet og gir økt press på familier. Han frykter det kan føre til flere ulykker.

Saken fortsetter under annonsen

https://61017ae1426153cfaecd13786f62f85f.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Dette som et innlegg i debatten om at bevilgningene til Forsvaret må økes. Arbeidstiden må holdes. Det må ikke bli så mye overtid på Forsvarets personell framover at det vil gå på helsa løs.

Heimevernet skal øke vaktholdet rundt kritisk infrastruktur. Om det er droner eller spesialsoldater de frykter kommer snikende, er ikke godt å si. Heimevernet er i alle fall forberedt på økt innsats og minner om at forsvarsviljen er stor.  

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen minner om at de trenger nye helikoptre og diverse materiell.  

Forsvaret har sikret seg en plass i solen. Med et forsvar i økt beredskap er det ingen som vil finne på å kutte i bevilgningene. Det som skjer, er at Forsvaret posisjonerer seg for økte bevilgninger allerede i revidert statsbudsjett. Det er bare vel et år til det skal legges fram.

Fra en mindretallsposisjon brøyter Mette Frederiksen seg fram til flertall for rød blokk. Det er godt gjort.  I Norge er det slik for tiden at desto mer politikk regjeringen legger på bordet, desto flere velgere vender Ap og Sp ryggen.

­Statsminister Mette Frederiksen i Danmark er sjefen med stor S i dansk politikk. For noen uker siden regnet de fleste med at hun ville miste flertallet og måtte pakke seg ut av statsministerkontoret. Hun gjorde i går et bedre valg enn valgmålingene tilsa. Hennes røde blokk fikk flertall. Likevel holder hun fast på at hun vil danne en samlingsregjering.

Skal hun bevege seg lenger mot sentrum for å til en blokkuavhengig samlingsregjering, vil tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen, leder for det nystartede Moderaterne som fikk 9,3 prosent av stemmene, spille en nøkkelrolle.

Mette Frederiksen og Lars Løkke Rasmussen er erfarne politikere. De to kan bli enige om at det beste for Danmark er å ha en sterk samlingsregjering. I det lange løp kan Lars Løkke Rasmussen se seg tjent med å inngå et samarbeid med sosialdemokratene, framfor å bidra til at todelingen i dansk politikk skal fortsette.

Mette Frederiksen mener hun er sterk nok til å lede en blokkuavhengig regjering uten at hun må inngå så store kompromisser at velgerne svikter henne. Danner hun en blokkuavhengig regjering, vil hun ytterligere styrke sin posisjon som landets suverent mektigste politiker.

Som statsminister har Frederiksen markert seg som sterk, tydelig og opptatt av å ha full kontroll. Dette har provosert flere i mediene. Det har hun brydd seg lite med. Hun bygger egen profil i sosiale medier. Hun driver også en podkast der hun snakker med andre samfunnstopper om viktige saker. Hun framstår som dyktig, reflektert, modig og styringsvillig.

For dominerende, sier hennes motstandere.

I krisetider vet man hva man har, ikke hva man får. Et økende antall velgere vil ha Mette Fredriksen, men de vil også ha politikken hun står for. Hun har gått mot sentrum og kjører en tøff innvandringspolitikk.

Saken fortsetter under annonsen

https://1440a5ae99be4175856e8440910ac8e2.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Partiene til venstre har i liten grad klart å utnytte hennes sentrumsorientering. De vil vinne fram med sin motstand mot å opprette et mottak for flyktninger i Rwanda. Et mottak i utlandet har heller ikke Lars Røkke Rasmussen noen tro på. Det går visse grenser for et vel aktet land som Danmark.

En blokkuavhengig regjering kan få tatt grep som Danmark trenger for å komme seg velberget gjennom krisen. De kan oppnå mye om en slik regjering får styre landet et par år. I god tid før neste valg kan det være at ett eller flere partier ikke ser seg tjent med å være med i en samlingsregjering. Det er ikke umulig at Lars Røkke Rasmussen mener at tiden da er inne for en sentrumsregjering med ham som statsminister.

En samlingsregjering kan fungere nå fordi landet er i en krise. De har en sterk og styringsdyktig statsminister og en erfaren brobygger i Lars Løkke Rasmussen.

Er det noe Norge kunne ha trengt, er det en regjering bestående av Høyre og Ap. Det er fullstendig urealistisk. Det er to grunner til det. Den ene er at Høyre og Frp på den siste meningsmålingen ligge an til flertall alene. Den andre er at Ap og Sp samlet ikke får mer enn rundt 22 prosents oppslutning.

Statsbudsjettet er det viktigste styringsredskapet for en regjering. Etter at regjeringen har levert det beste de kan levere og næringsminister Jan Christan Vestre har servert friske utspill om kvotering, lederlønninger og matpriser, går det nedover på meningsmålingene. Det virker ikke som velgerne vil ha den politikken som regjeringen legger på bordet.

Forklaringen kan være den at velgerne skyver frustrasjonen over økte priser og strammere økonomi over på regjeringen. Opposisjonen har ikke lagt fram et alternativt budsjett ennå. Så langt har de kunnet nøye seg med å løfte fram det de vil bruke mer penger på eller hvilke skatteøkninger de ikke vil godta.

Regjeringen har ikke gitt opp, men det ser mørkt ut. De kan klamre seg til et håp om at velgerne etter hvert oppdager at de heller ikke vil hoppe på Høyres politikk. I valget mellom pest og kolera, kan noen flere velge Ap og Sp tross alt, kanskje.

En utredning om kutt i politibemanningen hadde vært interessant. Emilie Enger Mehl tabbet seg ut med ikke bare å tenke det. Hun ville utrede det uten å ha klarert det – og ble grepet fatt i av dagens tankepoliti.

Magne Lerø

Publisert: 3. november 2022 kl 10.31

Oppdatert: 3. november 2022 kl 10.43SHARE

­Hadde det «tankepolitiet» som George Orwell presenterer i sin berømte bok «1984», blitt innført i politikken ville opposisjonen og VG gledet seg. Det ville gitt en enorm økning i saker opposisjonen kunne grepet fatt i og mediene skrevet om. Vi er nesten der.

Journalister kan sin bibel. De har merket seg at Jesus i Bergprekenen sier at «den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» Så tanker er ikke å spøke med.

Hvis politikerne begynner å tenke, er det neste at de utreder, for til slutt å ende opp med å gjennomføre.

Justisminister Emilie Enger Mehl har begynt å tenke på hva som kan skje dersom hun får beskjed om å kutte i bevilgningene til politiet, eller hun vil vite om det er mulig å omprioritere bruken av ressursene. Tanken ledet henne til å be Politidirektoratet utrede et kutt på 20 prosent av ansatte i politiet i de store byene og ansettelsesstopp.  

Da Oslo-politikere fikk høre at Mehl gikk med slike tanker og at hun endatil ville utrede det, laget de så pass med bråk i går at Mehl valgte å droppe utredningen. Hun blir sittende igjen med tanken. Den kan ingen ta fra henne. Det spørs.

Maria Aasen-Svensrud, justispolitisk talsperson fra Ap, sa til NTB i går at et slikt grep som Mehl skisserer, er uaktuelt. Regjeringen vil styrke politiet, må vite.

«Hvor er Støre?», spør Ingvild Wetrhus Thorsvik (V). Sveinung Stensland (H) skriver på Twitter at Mehl surrer og ikke akkurat driver trygg styring.

Emilie Enger Mehl gjorde en politisk tabbe. Hun burde vite at en så pass kontroversiell utredning må forankres, i det minste hos regjeringspartiene.

Utredningen er stoppet. Det er ingen grunn for å drive saken videre. Likevel kan det være at opposisjonen ser seg tjent med det. I så fall er det tankene til Mehl det vil handle om. Saken er politisk død. Mehl vil aldri komme til å foreslå en utredning om 20 prosents kutt i antall politistillinger i byene. Det kan likevel være opposisjonen legger et løp der målet er å få Mehl til å beklage det hun tenkte, men ikke fikk gjort noe med.

Det ville vært interessant å få utredninger om kutt i flere sektorer innen det offentlige. Men det ser ikke ut til å være mulig å utrede den slags, bare tenke det. Vil en gjennomføre noe, må det bare iverksettes slik som skatteendringene i neste års budsjett. Tanke først, så vedtak og bråk der regjeringen forsøker å roe ned ved å vise til utredninger og justeringer som skal komme i ettertid.

Kontroversielle endringer må komme som et sjokk. De kan ikke modnes eller utredes.

Tanker er frie. Utredninger er farlige, i alle fall dersom de ikke er solid forankret og helst skal alle som kan tenkes å ha en mening, involveres.

Ap vet hvor farlig det er når tanker blir til samtale og en skisse. I august 2001 fikk mediene fatt på at det forelå en skisse til kutt i sykelønnen som var blitt drøftet på et møte der ledelsen i Ap deltok. Det var nok. Det er ble et bråk uten like. Statsminister Jens Stoltenberg avviste kategorisk at regjeringen eller Arbeiderpartiet hadde vurdert å kutte i sykelønnsordningen. Det hjalp lite. Tanken hadde i alle fall streifet dem. For mange var det nok.

En tanke hadde blitt en skisse. Det var en medvirkende årsak til et elendig valgresultat.

­​​​​​​​Når regjeringen sier de vil styrke psykiatrien, må Ingvild Kjerkol gripe inn, bryte helseforetaksloven og gi Oslo Universitetssykehus beskjed om at det ikke skal kuttes 200 millioner kroner i psykiatrien.

Solberg-regjeringen og den nåværende regjeringen snakker med like store ord om at de vil styrke psykiatrien. Likevel går det den gale veien.

Mediene meldte denne uken at rundt 90 prosent av plassene på det største psykiatriske sykehuset, Dikemark, fylles av personer som er dømt til psykisk helsevern. De er for farlige til å ha gående fritt i samfunnet.

Det betyr at det knapt nok er plasser til disposisjon for psykisk syke som trenger en periode på et sykehus. Mangelen på døgnplasser er prekær landet over.

Planen er en ytterligere nedbygging. Både Gaustad og Dikemark skal avvikles. Tomt og bygninger skal selges. Det skal bidra til å finansiere bygging av nye sykehusbygg som ifølge fagfolk har for få sengeposter.

Det er en voldsom sterk motstand mot de foreliggende planer for psykiatri og sykehus i Oslo. Men regjering og foretak lar seg ikke rikke.

Det bærer utfor stupet, mener fagfolkene som jobber i feltet. Politikerne tror ikke på det.

I budsjettet for neste år vil Oslo Universitetssykehus spare 200 millioner kroner på rus og psykiatri, det som politikerne sier de vil prioritere. Da dette ble kjent, slo fem fagforeninger alarm.

Saken fortsetter under annonsen

https://3fc357d009ebeb733ef97e9667d9001e.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Ordfører i Oslo, Marianne Borgen (SV), og byråd for helse, Robert Steen (Ap), gir nærmest beskjed til sykehuset om å legge bort disse planene. Borgen sier til NRK at de heller må snu trill rundt og øke tilbudet til denne pasientgruppen.

Det er mulig ledelsen ved Oslo Universitetssykehus, med direktør Bjørn Atle Bjørnbeth i spissen, har utviklet en plagsom tonedøvhet i forhold til politiske signaler. Mest sannsynlig er det at de har funnet ut at dette er det minst skadelige kuttet de kan gjennomføre ut fra det budsjettet de må forholde seg til.

Bjørnbeth rapporterer til styret som igjen rapporterer til Helse Sør-Øst. Helse Sør-Øst er eier av Oslo Universitetssykehus. De kan gripe inn hvis de mener sykehuset ikke følger pålegg, oppdrag og styringsdokumenter.

Sykehusene styres etter foretaksmodellen. Det er ikke meningen av helseministeren skal blande seg inn i hvordan hvert enkelt sykehus bruker det budsjettet de har fått tildelt. Det er ledelsen ved Oslo Universitetssykehus som har det faglige og økonomiske ansvaret for å gi befolkningen den helsehjelpen de har rett på.

Men regjeringen sier vitterlig at de skal prioritere psykiatrien. Da kan ikke landets største sykehus kutte 200 millioner på det området regjeringen sier de skal satse.

Det helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) skal gjøre i henhold til helseforetaksmodellen, er å vise til at det er Helse Sør-Øst som har ansvaret. Politisk sett oppfattes det som en ansvarsfraskrivelse. Men det er nettopp det helseforetaksmodellen legger opp til.

Politikerne skal vedta budsjetter, legge rammer og gi retningslinjer. De skal holde fingrene fra fatet når det gjelder faktiske prioriteringer ved hvert enkelt sykehus.

Saken fortsetter under annonsen

https://3fc357d009ebeb733ef97e9667d9001e.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Kostnadene til helse vil øke sterkt i årene framover. Politikerne vil slite med å øke bevilgningene i takt med det øke de behovet. Det må prioriteres hardere.

Helse blir fort en tapersak for regjeringen fordi de ikke blir troverdige når de sier de vil satse på helse generelt og psykiatri spesielt. Helseforetaksmodellen legger opp til en indirekte avstandsstyring av sykehusene.

Makten i sykehusvesenet er flyttet til fire regionale foretak med en ledelse som er lite synlig i offentligheten. Administrerende direktør i Helse Sør-Øst, Terje Rootwelt, er temmelig anonym. Foretaket sender av og til styreleder, tidligere finansråd, Svein Gjedrem ut i offentligheten for å forsvare vedtak.

Hvem har ansvaret for et kutt på 200 millioner kroner i Oslo? Er det Bjørn Atle Bjørnbeth eller styreleder Gunnar Bovim ved sykehuset, Terje Rootwelt eller Svein Gjedrem i Helseforetaket? Eller er det de til sammen 15 styremedlemmene? Eller er det helseminister Ingvild Kjerkol, eller er det flertallet på Stortinget som vedtar budsjettet?

Det er ikke godt å si. Og det er meningen med helseforetaksmodellen.

Velgerne vil straffe regjeringen om misnøyen blir for stor. Derfor vil helseminister Ingvild Kjerkol gripe inn om det blir for ille. Regjeringen har et godt stykke på vei punktert helseforetaksmodellen i Hurdalsplattformen. De halter videre med dagens modell fordi regjeringspartiene ikke blir enige om et alternativ.

Det strider imot regjeringens selvbilde å ikke være blant de beste i den internasjonale klassen når det gjelder klimamål. Derfor skjerper vi målet framfor denne ukens klimatoppmøte i Egypt uten å ha en eneste ny tanke om hvordan vi skal nå det.

­Lesetid: ca. 6 minutter.

Fram til torsdag i forrige uke var Norges offisielle klimamål å kutte utslippene med 50 prosent innen 2030, sammenlignet med nivået i 1990. Nå har vi meldt inn til FN at vi skal kutte utslippene med 55 prosent.

Det skjer et par dager før klimatoppmøtet i Sharm el-Sheikh i Egypt som åpnet søndag. Grunnen er at FN i forkant har oppfordret landene til å skjerpe målene sine. I forrige uke var det bare 26 land som hadde gjort det. Nå er Norge med i denne flokken.

Norge vil være i første rekke i alt som kan sies å ha med internasjonalt ansvar å gjøre. Det gjelder bistand og kamp for menneskerettigheter. Slik må det også være når det gjelder klima. I Norge har vi utviklet et godhetsregime i løpet av de siste tiårene, hevder professor Terje Tvedt i boken Det internasjonale gjennombruddet. Vi mener Norge er et forbilde for verden og de verdiene vi hegner om, som vi mener er universelle. «Look to Norway» – vi mener det.

Fredsnasjonen Norge, som deler ut Nobels Fredspris, hiver seg gjerne rundt for å mekle fred der vi kommer til. Vi fikk også en plass i FNs sikkerhetsråd. Vi er på ballen der det gjelder. Selvsagt skal Norge være i eliteklassen når det gjelder klimamål. Vi vil ikke være en B-nasjon når det gjelder å redde kloden.

Jonas Gahr Støre mener det er mulig at det nye norske utslippsmålet vil kunne påvirke andre land til å trappe opp sine ambisjoner.

Saken fortsetter under annonsen

https://4630b0223b9c214de3d7e6a8c62ce220.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

– At vi skjerper målet kan bli det som kanskje gjør at andre land også sier at de vil strekke seg, sier han til NTB.

Her er Norge som veiviser i aksjon. Tidligere profilerte Sverige ser seg som en moralsk stormakt. Nå har Norge gått forbi svenskene. Men ikke helt. Det er en gryende frustrasjon både i Europa og i fattige land over at Norge håver inn milliarder i bøtter og spann på den skyhøye gassprisen. Og samtidig kutter vi i bistanden. På Klimamøtet i Egypt kommer kravet fra fattige land om at de rike landene må betale for den skaden klimautslippene har gjort. Søkkrike Norge vil bli utfordret i Egypt.

Sp har mistet troen

Selv om de i Sp har fått tvilen i seg når det gjelder muligheten for å nå klimamålene, lever de fint med at Espen Barth Eide, Anniken Huitfeldt og Jonas Gahr Støre profilerer Norge internasjonalt som en nasjon som er sterkt opptatt av å få ned klimautslippene. Mål er ikke noe problem, det er tiltak som skaper de harde rundene på kammerset.

At regjeringen skjerper klimamålet, kommer ikke som et resultat av en press. Det er heller ikke noe lurt de har funnet på i det siste. Det nevnes i Hurdalsplattformen.

Nevneverdig applaus har de ikke heller fått. Det er bare Frp som er imot. Det er da noe for en regjering som får pepper for veldig mye for tiden.

Lars Haltbrekken (SV) synes det er «veldig bra» at regjeringen skjerper målet. Klimapolitisk talsperson Nikolai Astrup i Høyre er mer nøktern og etterlyser tiltak for å få ned utslippene. Etter hans mening vil regjeringens foreslåtte skatteendringer føre til at en rekke prosjekter innen fornybar energi blir lagt på is.

Saken fortsetter under annonsen

https://4630b0223b9c214de3d7e6a8c62ce220.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

I likhet med flertallet av partiene er flere av miljøorganisasjonene positive til at regjeringen legger listen 5 prosent høyere.

– 55 prosent klimakutt bør være et minstemål. Derfor er det bra at regjeringen nå sier klart ifra om dette. Men Bellona har lenge savnet virkemidler som sørger for utrulling av moden teknologi, heter det i en uttalelse fra organisasjonen.

Statistisk sentralbyrå (SSB) kan fortelle at klimautslippene i Norge falt 0,7 prosent i fjor. En del av forklaringen er driftsstansen ved gassanlegget i Hammerfest. Utslippene både fra veitrafikk, jordbruk og industri gikk opp.

De samlede utslippene var 4,7 prosent lavere enn i 1990. Det finnes løselige tanker, ikke en forpliktende plan for hvordan vi skal komme i mål med 55 prosent innen 2030. Den tid, den sorg.

Klima- og miljøminister Espen Barth Eide inviterer til pressekonferanse i forkant av klimatoppmøtet COP27 i Egypt.

Foto

Ole Berg-Rusten / NTB.

Nei, sier Norsk Industri

Stein Lier-Hansen, lederen i Norsk Industri, den største foreningen i NHO, sa til VG i vinter at målet om å redusere utslipp av klimagasser med 55 prosent innen 2030, sammenliknet med 1990-nivået, er fullstendig urealistisk. Han ba politikerne erkjenne at de er sjanseløse med det tempoet de nå har.

Saken fortsetter under annonsen

https://4630b0223b9c214de3d7e6a8c62ce220.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

I vår sa Marit Arnstad, Senterpartiets parlamentariske leder, at vi må vurdere å skyve på klimamålet, i alle fall om vi skal elektrifisere olje- og gassproduksjonen.

Sp frykter at vi ikke får den kraften vi trenger til grønn industri at hvis vi bestemmer oss for å elektrifisere sokkelen med strøm fra land.

En regjering vil ikke seg selv så vondt at de begynner å snakke om at de ikke vil nå et mål som ligger 7 år fram tid.  Klimaminisiter Espen Barth Eide forsøker å virke så overbevisende han kan når snakker om klimamålet som skal nås.

Regjeringen vil ha full pakke – skjerpede mål, elektrifisering, mer energi til batterifabrikker, mer grønn industri og mer fornybar kraft. Når det gjelder mer kraft fra vann, møller på land og hav og solenergi går det i snegletempo.

Om vi ikke når målet for kutt i utslipp innenfor egne grenser innen 2030, har vi muligheten for å legge en pen bunke milliarder på bordet til klimatiltak i andre land og legge dette inn i vårt eget klimaregnskap. Men det snakker vi lite om.

Svein Tveitdal, tidligere direktør i FNs miljøprogram og ansvarlig for sekretariatet i FNs klimapanel, sier til Klassekampen at det er 100 prosent sikkert at vi ikke når målet om 1,5 prosents oppvarming selv om en rekke av verdens ledere fortsatt snakker som om at det er mulig.

– Det er en ganske stor katastrofe, for vi lurer folk, sier han. Han har deltatt på de fleste klimakonferansene siden 1995. Denne gang reiser han til det 27. klimatoppmøtet i Sharm el- Sheikh som representant for Besteforeldrenes klimaaksjon.

Saken fortsetter under annonsen

https://4630b0223b9c214de3d7e6a8c62ce220.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Greta Thunberg kommer ikke

Det vil ikke være mangel på deltakere i Egypt. En som ikke vil delta er verdens mest kjent klimaaktivist, Greta Thunberg. Hun finner det meningsløst å delta og peker på at regimet rundt konferansen er så strengt at det er knapt mulig å protestere.

Etter fjorårets klimamøte konkluderte hun på Twitter: «COP26 er over. Her er en kort oppsummering: Bla, bla, bla. Men det reelle arbeidet fortsetter utenfor disse salene.»

Hva Thunberg mener å få utrettet på siden av det som verdens beslutningstakere driver med, er ikke godt å si.

Hun fronter «Klimaboka» som nylig er utgitt, der hun ifølge forlaget har samlet kunnskap fra over 100 eksperter. Sammen med dem deler hun sine egne erfaringer og avdekker grønnvasking rundt om i verden. Boken lanseres som en komplett guide til å forstå klimakatastrofen og få radikalt ned utslippene.

Både høyresiden og venstresiden har sett seg tjent med å respektere, for ikke å si heie på Greta Thunberg. Det kan være i ferd med å endre seg når hun melder seg ut av de ansvarlige politikernes forum og herjer på med sitt «bla, bla, bla» utenfor. Arbeidet for å få ned utslipp er ikke tjent med at hun nører opp under politikerforakt og hoverer over verdens beslutningstakere som salmes for å finne løsninger.

Skepsisen mot henne vil også øke framover etter uttalelsen hun nylig ga til The Telegraph. «Tiden er inne for å endre Vestens undertrykkende og rasistiske kapitalistiske system», sier hun. Verdens fremste klimaaksjonist har endt på venstresiden i politikken.

Saken fortsetter under annonsen

https://4630b0223b9c214de3d7e6a8c62ce220.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

SV i forhandlinger

Før SV skal starte forhandlingene med regjeringen om budsjettet for neste år, minner Lars Haltbrekken om at tallene i den siste FN-rapporten er dramatiske. Han slår seg ikke til ro med at målene for 2030 er skjerpet. Han sier Norge er nødt til å komme i gang med å fase ut oljevirksomheten.

Det betyr harde basketak på kammerset om oljeskattepakken som ble innført under koronaen for å sikre at ikke investeringen innen olje og gass stoppet opp. Regjeringen legger opp til et forsiktig kutt, men fremdeles er verdiene av pakken 26 milliarder, ifølge eksperter Dagens Næringsliv har snakket med.

De 26 milliardene trenger SV for å få finansiert flere gode tiltak som regjeringen ikke har funnet plass til i budsjettet. Like viktig er det at flere prosjekter innen olje og gass kan bli ulønnsomme om skattepakken skrotes.

Et av prosjektene som det da vil være usikkerhet rundt, er det store Wisting-feltet nord i Barentshavet. Det vil SV sette en stopper for uansett – og her har de AUF med seg på laget.