KOMMENTAR | Bodø 2024 er ikke underfinansiert. De er «overambisjonert». Normalen for tiden er at det må kuttes i aktiviteter innen kulturfeltet fordi bevilgningene ikke strekker til.

­

Klassekampen skriver i dag om et av de mindre problemene i norsk kulturliv for tiden. Bodø 2024, markeringen av Bodø som kulturhovedstad, må avlyse deler av det omfattende programmet på grunn av pengemangel.

– Vi er per definisjon underfinansiert, sier André Wallann Larsen, direktør for Bodø 2024.

Det er ikke problemet. Problemet er at de er «overambisjonert». Er det noe kulturlivet har tatt inn over seg de siste årene, er det at aktivitet må tilpasses inntektene. Vi kan lage en rekke fra Oslo til Bodø av kulturledere som mener de er underfinansiert.

Underfinansiering er den nye normalen. Bevilgningene holder ikke takt med kostnadsøkningen. Den tid er forbi der kulturinstitusjoner får de det de ber om eller med rimelighet kan forvente

Underfinansiering er den nye normalen. Bevilgningene holder ikke takt med kostnadsøkningen. Den tid er forbi der kulturinstitusjoner får de det de ber om eller med rimelighet kan forvente.

Det kan fort bli verre, for regjeringen er opptatt av flere faste stillinger og bedre vilkår for frilansere og alle medvirkende. Det fører til dyrere drift, men ikke til økte bevilgninger.

Mange må kutte om de ikke skaffer seg flere sponsorer eller får flere publikummere. Bodø 2024 hører til i den store flokken som strever med manglende inntekter.

Hundrevis av kulturarrangementer

3. februar er åpningsdagen for Bodø 2024 – markeringen av Bodø som en av tre europeiske kulturhovedsteder utnevnt av EU. I løpet av året skal det arrangeres hundrevis av kunst- og kulturarrangementer i Bodø og i regionen rundt.

Budsjettet er på 308,5 millioner kroner. De mangler 13,6 millioner.

De har fått 100 millioner fra staten, 50 millioner fra Bodø kommune og 50 millioner fra Nordland fylkeskommune. EU, private sponsorer og egne inntekter beløper seg til 108,5 millioner kroner.

I fjor søkte de Kulturdepartementet om å få kompensasjon for økt prisstigning. Svaret ble nei.

Larsen sier de skal søke igjen og viser til at prisene stiger fortsatt mer enn forventet. Han må belage seg på et nytt nei

Larsen sier de skal søke igjen og viser til at prisene stiger fortsatt mer enn forventet. Han må belage seg på et nytt nei.

Statssekretær Even Aleksander Hagen skriver i e-post at Stortinget har besluttet at staten skulle dekke en tredel av budsjettet – 100 millioner kroner.

– Vi mener at en samlet ramme på 300 millioner kroner bør legge til rette for en meget god gjennomføring av kulturhovedstadsåret i Bodø, til glede for et bredt publikum i Norge, skriver Hagen.

Det har han rett i. Om det ender med at Bodø 2024 må kutte noen av de hundrevis av arrangementene, er det ingen krise. De fleste teatrene i landet er i en verre situasjon.

Ta fram øksa

For Larsen er det bare å ta fram øksa, eller jobbe til krampa tar dem for å øke inntektene.

Bad Ischl i Østerrike og Tartu i Estland er også kulturhovedsteder i år. I Tartu får de 25 millioner mer fra det offentlige enn Bodø. Bad Ischl i Østerrike får rundt 277 millioner i offentlige midler.

Å sammenlikne byer på denne måten gjør neppe innrykk på politikerne. Bodø 2024 bør slutte å sutre og være fornøyd med den støtten de har fått. Det blir mye god kultur for 300 millioner kroner

Å sammenlikne byer på denne måten gjør neppe innrykk på politikerne. Bodø 2024 bør slutte å sutre og være fornøyd med den støtten de har fått. Det blir mye god kultur for 300 millioner kroner.

Det er Nordland fylkeskommune og Bodø kommune som er står som eiere av Bodø 2024. Det betyr at de må plukke opp regninger som Bodø 2024 ikke klarer å betale. De kan ikke la dem gå konkurs.

For at det ikke skal skje, må kultursjefene i fylket og kommunen sørge for at André Wallann Larsen bedriver økonomistyring etter beste merke og at de har en plan for hva de vil kutte i andre halvår om budsjettene for første halvår ikke holdes.

KULTURBRANSJEN SYNSPUNKT

Kvalitet blir et mer kontroversielt kriterium når behovet for støtte øker, men uten at ordningene tilføres mer midler.

Når krybben er tom bites som kjent hestene. Det er det som er i ferd med å skje i forfatterens verden. Den norske Forfatterforening motsetter seg at Forfatteforbundet skal få medlemmer i komiteen som deler ut Statens kunstnerstipend.

Begrunnelsen er at Forfatterforbundet ikke stiller kvalitetskrav til de som skal tas opp som medlemmer. Når de skal være med å dele ut stipender, er det en frykt for at kvalitet ikke lenger blir det utslagsgivende kriterium for hvem som skal få støtte.

Det er imidlertid ikke meningen at kriteriene skal endres. Komiteen skal heller ikke se hen til hvilke foreninger forfattere som søker støtte er medlem av. Men det kan likevel bli slik i praksis. Foreninger sørger for sine.

Styret i Forfatterforeningen har akseptert at Forfatterforbundet blir representert i komiteen. De har forstått hvilken vei vinden blåser og ser seg ikke tjent med å kjempe en kamp de vet de vil tape.

Statssekretær Even Aleksander Hagen sier til Samtiden at det er naturlig at det vurderes å la Forfatterforbundet bli representert. I klart språk betyr det at saken er avgjort.

En av de om lag 70 forfatterne som har advart mot fall i kvalitet, er Ole Robert Sunde. Han sier til Klassekampen at han har tapt 10.000 kroner etter at Forfatterforbundet fikk penger fra staten.

Han er ikke imot at Forfatterforbundets medlemmer får støtte. Men da må potten som skal fordeles, bli større.

Det kommer ikke til å skje. Det blir ikke mer penger over statsbudsjettet til kultur framover. Kulturminister Lubna Jaffery må prioritere hardere.

Anette Trettbergstuen var tidlig ute med å dele ut flere stipender. Det som skjer i 2024 er at flere kulturinstitusjoner, ikke minst teatre, må kutte både i aktivitet og antall ansatte. Det blir færre oppdrag for de som satser på å leve av teaterkunst.

Hvis basisaktiviteten bygges ned, må Jaffery stille seg spørsmål om vi har for mange kunstnere.

Det åpner seg muligheter for støtte om en blir regnet som kunstner. Ved årsskiftet ba Norsk Faglitterære Forfatterforening om at sakprosaforfattere også måtte bli regnet som kunstnere.

Å skrive førsteklasses faglitteratur kan være like mye kunst som å skrive en roman, mener de.

Det er 23 stipendkomiteer som sorterer under Kulturdirektoratet som fordeler de statlige kunstnerstipendene til sine grupperinger. Det finnes en komité for interiørarkitekter, en for populærkomponister og en for kostymedesignere. Ingen glemt.

Det spørs om en ikke heller skulle gått motsatt vei – prioritert hardere, kuttet ned på antallet statlige stipender og grupperinger og sørget for bedre vilkår for de kunstgruppene som betyr mest for publikum og ulike kulturaktører.

Det bør være en statlig oppgave å sørge for kunstinstitusjoner som publikum oppsøker. Det er en ikke- statlig oppgave å sørge for at flest mulig kan leve som kunstnere.

Det kan bli færre debutanter eller vanskeligere for etablerte forfattere å få gitt ut bøker når Cappelen Damm, Aschehoug og Gyldendal er i gang med å nedbemanne.

­Aschehoug skal redusere med 14 årsverk. Det kan de som ristet oppgitt på hodet over at forlaget ikke lenger ville dekke underskuddet på Samtiden, merke seg. Med Samtiden om bord kunne de ha måttet nedbemanne med 15 årsverk for å nå styrets forventede inntjeningskrav.

Cappelen Damm meldte alt i høst at kostnadene skulle tas ned med 50 millioner kroner.

Gyldendal skal kutte 90 millioner. Det betyr 50 årsverk.

Det blir kuttet syv redaksjonelle årsverk i Aschehoug og Gyldendal. Færre redaktører betyr færre bokutgivelser. Om det betyr færre romaner, diktsamlinger, lærebøker eller fagbøker, er ikke godt å si. Det vil ikke forlagene si noe om. Det har de neppe klart for seg heller.

Det som ikke vil skje, er at redaktørene får beskjed om å bruke mindre tid på hver bok. Det betyr redusert kvalitet. Det kan ikke disse forlagene leve med.

Nedskjæringene kan imidlertid føre til jakt på flere bestselgere og at det skal legges mer vekt på hvilket salgspotensial en bok har. Men det er ikke lett å vite på forhånd hvor mye en bok vil selge.

Salgspotensial er ikke minst bokhandlerne opptatt av. Noen av kjedene vil gjerne vite hvor mange følgere forfattere har på sosiale medier før de bestemmer seg for hvilke bøker de vil satse på.

Når forlagene skal forbedre sin inntjening, kan det bli enda flere influensere med en stor følgerskare som får smykke seg med forfattertittel.

Kutt i forlagene vil bety færre kroner til forfatterne samlet sett. Det blir blytungt, for ikke å si umulig for forfattere å nå fram med kravet om høyere royalties.

Forslag om at bevilgningen til innkjøpsordningene må økes, vil også falle døde til jorden. Det er en drøm å tro at politikerne vil øke bevilgningene til forfattere og bokbransjen framover. Det ligger an til at det er penger til våpen og eldre som får raskere bein å gå på.

Bokmarkedet skrumper inn. I 2012 ble det solgt 19.135.407 bøker. I 2022 var det sunket til 11.179.732. Trøsten er at omsetningen av lydbøker øker. Det var 2 millioner lyttinger i 2017. Det steg til 10.7 millioner i 2022. Og det fortsetter å øke.

Mens forlagene dro inn 113 millioner på salg av lydbøker i 2017, økte salget til 566 millioner i 2022.

Vekst i strømming

Strømmingen av lydbøker er i sterk vekst. Det er krim og «enklere» bøker de lyttes mest til. Strømmingen gir lavere inntekter både til forfattere og forlag.

Det er fem aktører som kjemper om «boklytterne». Storytel er markedsleder. Fabel som Gyldendal og Aschehoug eier, har ikke gitt opp kampen om strømmekundene. De må ta tap på et par titalls millioner hvert år. På Fabel finner en både lydbøker og podkaster. Strategien er å bygge en plattform for lyd.

Det er blir færre lesehester i samfunnet. Det leses mindre bøker på skolen. I akademia er de fortvilet over at studenter ikke lengre klarer å lese lange tekster.

Sosiale medier har skylda. Vi bruker mindre tid på å lese tekst på papir og mer tid på overfladisk lesing på mobilen. Det blir mindre tid til å lese bøker. Dermed går boksalget ned.

Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm har i årtier vært lokomotivene i norsk bokbransjen. Den første utfordreren som etter hvert skaffet seg muskler, var Vigmostad & Bjørke. Seinere meldte Kagge seg på konkurransen om markedsandeler. De siste årene har Bonnier satset betydelig på vekst i det norske markedet.

Det svenske storforlaget Bonnier kjøpte seg opp i Strawberry, tok etter hvert kontrollen og skiftet navn til Bonnier. Danske Politiken eier i dag Kagge forlag.

Danske og svenske i Norge

Mens danske og svenske forlag har etablert seg i det norske markedet, har norske forlag ikke vist interesse for å etablere seg i Sverige eller Danmark. Det er kun Gyldendal som har muskler til det. Gyldendal satser imidlertid på at de klarer å holde stillingen selv om de merker konkurransen med utlendingene i Cappelen Damm, Kagge og Bonnier.

Når et marked skrumper inn, kan det selvsagt skje av de store aktørene klarer å holde sin markedsposisjon. En mer sannsynlig utvikling er at de skje en fusjon eller et oppkjøp. Ingen av de 6 største forlagene vi har nevnt, er i en situasjon der de ikke klarer å seile videre på egen kjøl i 2024. Ingen av dem er klare oppkjøpskandidater.

Det finnes om lag 50 forlag med en årlig omsetning over et par millioner kroner. Noen av disse kan bli kjøpt opp. Men i en situasjon der de store forlagene må nedbemanne, er ikke fristelsen til å sluke andre nevneverdig stor. De har nok med det de har.

Gyldendal har imidlertid halvveis tatt kontrollen over Press, Spartacus, Pax og Dreyer under paraplyen Forenede forlag. Gyldendal står i realiteten som garantist for at forlagsmerkevarene flyter videre. Blåser det opp til storm, er Gyldendal, om ikke en trygg havn, så er de i alle fall rede til å føre videre det som gir lønnsomhet.

Politikerne er opptatt av mangfold. Kulturminister Lubna Jaffery sa i «Kulturtalen» at det er meget viktig. I samfunnet snur vinden. Mangfold er i motvind.

Ved siden av likestilling har mangfold de siste årene vært noe alle har vært for. Mest mulig mangfold har vært et gode.

All diskriminering skal motarbeides. Alle skal kunne delta på lik linje. Alle grupper bør i størst mulig grad være representert overalt hvor det er mulig.

Politikerne har stimulert utviklingen ved å gi støtte til mangfoldsprosjekter og skapt forventninger til at mangfold skal tas hensyn til når støtte deles ut.

Kvinner, LHBT-personer, innvandrere, minoriteter – alle skulle styrke sin posisjon og bli tatt mer hensyn til. Det som kan oppleves som stigmatiserende, sårende eller belastende, skal unngås eller dempes ned.

Alt som smaker av rasisme, skal det slås hardt ned på.

Det ble også forventet at næringslivet sørger for økt mangfold og viser samfunnsansvar.

Mangfold ble ikke bare sett på som rimelig og nødvendig, men også som mest lønnsomt. Mangfold er god butikk.

I næringslivet snakkes det om ESG som står for Environmental, Social and Governance – miljø-, sosial- og forretningsetikk på norsk.

Nå har imidlertid investorer begynt å trekke seg ut av de mange utenlandske ESG-fondene, kan vi lese i Dagens Næringsliv. Det er skapt større usikkerhet om den økonomiske utviklingen framover. Investorer ser ut til å bli mer opptatt av egen bunnlinje og kjernevirksomheten enn mangfold og miljø.

Ijoma Mangold skriver i Vagant med Die Zeit som kilde om «slutten på woke», eller slutten på den politiske «over-korrektheten», om du vil. Han viser blant annet til en investorstudie fra Stanford University som avdekker at yngre investorer høsten 2023 var mindre opptatt av ESG enn året før, mens eldre investorer fortsatt var skeptiske.

Han registrerer i sine bitende resonnementer også hva som har skjedd med undertøysmodellene til Victoria´s Secret. I 2021 byttet de ut sine superslanke modeller «som pleide å gå catwalken i høyhælte sko og blondeundertøy på størrelse med et frimerke» med aktivister fra ulike identitetsgrupper; deriblant svarte og lesbiske kvinner og transpersoner.

Undertøy ut – omsetningen sank

Victoria Secret fulgte tidsånden, og skulle stå for inkludering, mangfold og kroppspositivisme. Høsten 2023 kunne de konstatere at omsetningen falt, og de tradisjonelle modellene kom tilbake til catwalken.

Den inkluderende kroppspositivismen var ikke mulig å selge, konstaterer Mangold.

I Norge har mangfold i arbeidslivet vært diskutert i flere tiår, men det er fremdeles et prematurt felt som ofte baserer seg mer på ideologi enn faktakunnskap, konstaterer Anne Grethe Solberg, forsker og sosiolog ved Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet.

I innlegget «Hva betyr menneskelig mangfold i arbeidslivet?», diskuterer hun henholdsvis myndighetenes og arbeidsgivernes perspektiv på mangfold og viser til omfattende forskning på feltet. Solberg skriver også, som flere andre, at mangfold har lett for å bli nedprioritert dersom det må velges mellom knappe ressurser.

Å måle om mangfold er lønnsomt er krevende. Det finnes studier som peker i ulike retninger. De kan ikke slå fast at mangfold gir økt lønnsomhet. Men det kan være en god strategi for bedrifter for å tiltrekke seg den beste arbeidskraften.

Overfladisk mangfoldspraksis

I Financial Times peker Diana Scott, mangfoldsekspert og leder av Human Capital Center i tenketanken «the Conference Board», at «DEI-bølgen» (diversity, equity and inclusion, på norsk: mangfold) nådde næringslivet under Black Life Matters-bevegelsen.

Næringslivet brukte store summer på mangfoldsatsinger og -PR, men hun mener det var for overfladisk. Nå begynner styrer å etterlyse resultater av satsingene, som selskapene ofte har problemer med å tallfeste, forklarer hun.

Uttrykket «woke», som først handlet om å være oppmerksom på og kritisk til sosial forskjellsbehandling, brukes nå like mye nedsettende om å være politisk overkorrekte.

Forfatterne må gjerne slå seg sammen i én forening, men det blir ikke flere statlige kroner til litteratur i årene framover. Forfatterne oppnår heller ikke noe med å fagorganisere seg.

Den norske Forfatterforening (DnF) har tapt de siste ukers litteraturslag. Når det vitterlig er to forfatterforeninger, DnF og Forfatterforbundet, er det ikke politisk gangbart lenger å la den ene foreningen få ansvaret for å dele ut statens stipender til forfattere om det er aldri så mye utelukkende kvalitet det skal legges vekt på.

DnF kan gjerne hevde at ordningen med at de oppnevner Det litterære råd som deler ut stipendene, har tjent litteraturen godt i årevis. Kriteriet for å få støtte er «kunstnerisk aktivitet og kvalitet». Det har de tatt på ramme alvor.

For å få bli medlem i DnF må en ha gitt ut to bøker av høy kvalitet. Det holder å ha skrevet en skjønnlitterær bok for å bli medlem av Forfatterforbundet. De har rundt 400 medlemmer som tilfredsstiller kravet. I tillegg har de 100 «aspirantmedlemmer» som jobber med et skjønnlitterært manus.

DnF har 760 medlemmer. Det blir feil, eller til å misforstå, å hevde at vi finner de beste forfatterne i DnF, for det mangler ikke på gode forfattere i Forfatterforbundet. Likevel gir det god mening å hevde det.

Å lage en forening for en elite av forfattere skurrer i våre dager. Vi aksepterer at det er de som leverer høyest kvalitet som får støtte. Men regjeringen har alt gjort det klart at det ikke lenger vil være slik at DnF får oppnevne alle medlemmene i Det litterære råd. Både DnF og Forfatterforbundet skal få oppnevne medlemmene i rådet. Så får de finne ut hvordan de vil jobbe for å fordele stipendmidlene.

Forfatterforbundet er organisert i LO. De har kommet med uttalelser som kan tolkes slik at de mener kriteriene for stipender bør endres. Samtidig understreker de at de vil jobbe på grunnlag at det mandatet som gjelder for Det litterære råd.

Flere forfattere som er medlem av DnF, har forstått hvilken vei vinden blåser. 18 av dem har tatt til orde for at årsmøtet bør vedta å innlede samtaler med Forfatterforbundet med sikte på en sammenslåing eller samordning. Andre medlemmer mener det bør holde å ha gitt ut en skjønnlitterær bok for å bli medlem av DnF. Da vil noe av grunnlaget for Forfatterforbundet falle bort.

Dialog med fagbokforfatterne

Forfatterforbundet kan imidlertid fortelle at de vil innlede dialog med Norske Faglitterære forfatter – og oversetterforeninga (NFFO) om et samarbeid.

Styreleder i NFFO, Aage Storm Borchgrevink, sa til Klassekampen i forrige uke at det kan være en god løsning å danne en felles overbygning for forfatterforeningene.

Poenget med en felles overbygning er at de da kan stå sterkere overfor myndighetene i arbeidet med å sikre ressurser til forfatterne. NFFO er opptatt av å bli regnet med der midler til kunst skal deles ut. I dag gis det ni stipender til sakprosaforfattere og 141 stipender til skjønnlitterære forfattere.

NFFO vil gjerne ha DnF og Forfatterforbundet med på et krav om at stipendet til faglitterære forfattere skal økes. Men de får aldri de skjønnlitterære forfatterne med på at det skal gå på bekostning av stipender til skjønnlitterære forfattere. De kan stå sammen om å kreve en større kake, ikke en annen fordeling av kakestykkene.

Kampen om bevilgninger over statsbudsjettet strammer seg til. Det blir ikke mer penger til litteratur framover. Slik sett kan forfatterforeningene spare seg bryet med å omorganisere seg.

Sterkere arbeidstakertenkning

Om Forfatterforbundet vil kjøre fram en sterkere arbeidstakerorganisering i bransjen, vil heller ikke det føre fram. Forfattere er ikke ansatte. De lever av støtte og royaltyinntekter.

Forlagene må stramme inn. Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm er i gang med nedbemanning. Forfatterne vil ikke nå fram med sitt krav om å få en større andel av bokkrona.

Staten kan ikke legge til grunn noe annet enn kvalitet for hvem som kan få støtte. Stipender kan ikke underlegges rettferdighetsbetraktninger. Det de kan nå fram med er et krav om at stipender ikke skal deles ut til de mest velstående forfatterne. Forfattere som er blitt millionærer på å selge bøker, trenger ikke bidrag fra skattebetalerne.

BOK

Det er prisverdig at 13 kuratorer ved Nasjonalmuseet gir offentlig støtte til kollegaer ved Kode som står i fare for å miste jobben. Men de avslører en total forvirring om hva ansvar betyr.

KOMMENTAR: Det er ingen vei utenom, mener styret og ledelsen ved Kode i Bergen. De må kutte rundt 16 millioner kroner i årlige kostnader.

Kode forvalter syv museer, blant annet arven etter Edvard Grieg og Ole Bull og en av landets største kunstsamlinger.

Museet har i mange år vært åpne om at de er betydelig underfinansiert. De holdt på å gå konkurs i 2020.

– Det er ikke mulig å drive landets nest største kunstmuseum med de bevilgningene vi har hatt, og vi går med underskudd år etter år, uttalte direktør Petter Snare til Samtiden for noen uker siden.

Ni årsverk skal spares inn. De som vil slutte frivillig, er bedt om å melde seg. Da får de slutte med en gang og får lønn i fire måneder. En beskjeden sluttpakke, men er kassen tom, er det ikke mulig å tilby bedre sluttavtaler. De er ikke juridisk forpliktet til å tilby mer enn lønn i 3 måneder og kan endatil kreve at de ansatte jobber i oppsigelsestiden. Ansatte som har mer enn 10 års ansiennitet, får to månedslønner ekstra

Varsel mot Snare

Det har vært uro ved museet i lengre tid. Direktør Peter Snare har også fått et varsel mot seg.

Subjekt har skrevet på lederplass at Snare bør få sparken om han ikke trekker seg. Styret mener imidlertid at Snare gjør en god jobb. Kode har hatt vekst og framgang de siste årene til tross for økonomiske problemer.

I Aftenposten i dag skriver 13 kuratorer ved Nasjonalmuseet at de ikke vil «sitte og se på at ansatte presses til å ta ansvaret ledelsen har.»

De peker på at museets styre og direktør er økonomisk, juridisk og moralsk ansvarlige for situasjonen og at de ikke skal inngå forpliktelser som overskrider de økonomiske rammene.

Kuratorene reagerer på at styret og ledelsen ikke har godtatt innsparingsforslag fra de ansatte. Grunnen til det er at ledelsen mener det de ansatte foreslår, ikke vil være tilstrekkelig. De må ned med faste kostander. Det betyr færre ansatte.

Kuratorene surrer når de påstår at ledelsen presser de ansatte til å ta ansvaret ledelsen har. Det er styre og ledelse som har det økonomiske ansvaret for en institusjon. De har ikke presset ansatte til å ta ansvar for noe som helst.

Ansatte under press

At noen ansatte kan føle et press til å slutte med fire måneder lønn, er noe annet. Det er surt at ansatte mister jobben. De 13 kuratorene har rett i at det kan få negative konsekvenser for museet.

At museet må nedbemanne gjør ikke inntrykk på de som gir støtte til Kode – først og fremst bystyret i Bergen og Kulturdepartementet.

Regjeringen har dessuten fratatt kulturinstitusjoner muligheten for egenfinansiering via gaveforsterkningsordningen.

Det hjelper tydeligvis ikke Kode at kulturminister Lubna Jaffery er fra Bergen. Det er mange som klager sin nød til henne for tiden.

Direktøren har sikret sin egen privilegerte posisjon, skriver kuratorene. De viser til at Petter Snare får dekket pendlerutgiftene frem og tilbake til Oslo–Bergen og at museet betaler leie til direktøren for hans egen bolig i Bergen.

ANNONSE

Leier egen pendlerbolig

Det virker suspekt at museet skal betale for at Snare skal bo i sin egen bolig. Men det er ikke hans ansvar. Det er styret som har inngått en slik avtale. Styret mener Snare er verd en lønn på rundt 1,6 millioner i året og flybilletter og husleie som koster museet rundt en halv million i året.

Direktøren ved Nasjonalmuseet hadde en lønn på to millioner i fjor.

Styret har inngått en for raus avtale med Snare, men de er forpliktet på det de har avtalt. Når en virksomhet havner i et økonomisk uføre, bør det få konsekvenser for lønnsutviklingen til både ledelse og ansatte.

Styret bør vise både ansatte, omverdenen og de bevilgende myndigheter at de tar den økonomiske situasjonen på alvor ved å fryse lønnen til direktør Petter Snare. Det beste er om han tar initiativ til det selv. Minimum er at han sier det er forståelig om styret fatter et slikt vedtak.

MUSEUM

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

ANNONSE

I romanen «De stjernekyndige» er det nok av dramatikk, og Vetle Lid Larssen lokker oss til å synes alt mulig rart vitenskapen den gang var opptatt av, er interessant.

­I artikkelserien «Bokhylla» tar Samtiden én bok ut av bokhylla, som skal leses på nytt, og vi setter tre nye bøker, som vi planlegger å lese, inn.

Inn i hylla

De stjernekyndige
Vetle Lid Larssen
Bonnier

Med De stjernekyndige befestet Vetle Lid Larssen sin posisjon blant landets fremste historiefortellere. Romanen baserer seg på en historisk hendelse, der kunnskap om datiden, astrologi, biologi og sjømannskap flyter i strie strømmer gjennom sidene. Her er det nok av dramatikk, og Vetle Lid Larssen lokker oss til å synes alt mulig rart vitenskapen den gang var opptatt av, er interessant.

Han er tett på historien i De stjernekyndige. I 1767 foretok de to ungarske astronomene Maximillian Hell og Janos Sajnovics og nordmannen Jens Finne Borchgrevink en reise med båt til Vardø for å observere den såkalte Venuspassasjen (Venus passerer foran solen) de visste ville inntreffe to år seinere. Da ville astronomene kunne beregne avstanden fra Jorden til solen.

Men de måtte kunne se solen. Vardø er ikke det stedet på jorden med flest soldøgn. Hell tar sjansen, gjennomfører en farefull reise, får bygget et observatorium og installert kikkertene sine. Det blir en dramatisk reise, det går på livet løs. De holder ut kulde og lidelse i vitenskapens navn. Det oppstår interne maktkamper. Mennesker viser sitt sanne vesen under vedvarende press. De tre kjemper både sammen og mot hverandre. De vil ha sin del av æren – og de går lengre for å sikre seg sin rettmessige plass i solen enn vitenskapsmenn flest.

ANNONSE

Ut av hylla

Kanseller meg hvis du kan
Danby Choi
Aschehoug

I boken Kanseller meg hvis du kan forteller Danby Choi om sin egen bakgrunn og hvordan han endte opp som landets mest «antiwoke» redaktør. Han skriver om en rekke av «woke»- sakene som har preget offentligheten de siste fem årene – saklig, men ikke uten meningsmessig snert.

ANNONSE

Verdt å slåss for
Trond Giske
J.M. Stenersen

Giskes bok minner på ingen måte om en tørr, akademisk avhandling. Giske er en historieforteller, en ideolog, en som med troverdighet kan hevde at han fortsatt brenner for sosialdemokratiets løsninger.
Han er kritisk til den politikken Ap fører i dag og tar til orde for kraftig kursomlegging for å berge sosialdemokratiets posisjon og idealer.

De likviderte. Historien om «rottearbeidet» under andre verdenskrig
Eivind Sæther
Bonnier

Sivile nordmenn ble likvidert av motstandsbevegelsen under krigen, men det har det blitt snakket lite om. I 2021 kom romanen Rottejegerne, skrevet av den berømte motstandsmannen Max Manus – om hva det kostet å utføre de aller skitneste jobbene under krigen.

Eivind Sæther forteller «alt» i boken De likviderte. Vi får et bilde av flere titalls «rotter», og av dem som ble bedt om å ta dem av dage. De fikk aldri noen takk for innsatsen.

KOMMENTAR. Med økt offentlig støtte til profesjonelle kor, kommer kravet om faste ansettelser. I tiden framover vil det begrense kulturtilbudet og gi økte billettpriser slik at kultur i enda større grad blir for eliten og de med god råd.

­Det er to utviklingstrekk som fører til skjerpede krav fra kunstnere om å bli ansatt i en fast stilling. Det ene er at staten har prioritert å øke støtten til den profesjonelle del av kulturlivet. Det andre er at den rødgrønne regjeringen vil ha fast ansatte i så store stillingsprosenter som mulig framfor frilansere og innleid arbeidskraft.

Fagforbundet Creo tar flere saker til retten for å musikere og sangere fast ansatt. I Tromsø vant Harald Bakkebye Moe fram med kravet om å bli fast ansatt i Tromsø kirkelige fellesråd fordi han i årevis har medvirket ved konsertene i Ishavskatedralen.

Fellesrådet mente det ville bli for dyrt å ha over 10 sangere og musikere ansatt. De vil ikke ta den risikoen og har avviklet konserttilbudet til turisten. Resultatet ble altså samlet sett mindre oppdrag for sangere og musikere i Tromsø.

Det er ikke noe å si på at større institusjoner som har en jevn aktivitet og er fast inne på statsbudsjettet, har en kjerne at fast ansatte kunstnere. Men det er ikke uten problemer.

For et par tiår siden gikk diskusjonen høyt om å redusere antallet fast ansatte skuespillere ved Nationaltheatret.

Både Det norske teatret, Nationaltheatret og Oslo Nye Teater er i økonomisk krise. Krisen er størst ved Oslo Nye Teater. De har 90 fast ansatte og 25 fast skuespillere på åremål eller i en fast stilling. De kommer seg neppe ut av krisen uten å nedbemanne. Det er de fast ansatte som tynger regnskapet, ikke de over 200 frilanserne som er innom i løpet av året. De må skaffe seg større fleksibilitet ved å basere seg på det motsatte av det regjeringen og fagorganisasjonene ønsker; færre fast ansatte og flere frilansere.

Det samme er nok tilfelle ved Nationaltheatret og Det norske teater. Ingen sier det høyt, men de har for mange fast ansatte skuespillere som de ikke får utnyttet god nok, av ulike årsaker.

Det norske solitstkor

Oslo tingrett har til behandling et krav om fast ansettelse fra en sanger i Det norske solistkontor. Styreleder Knut Olav Åmås og dirigent Grete Pedersen har forklart at de ikke opererer med faste ansettelser fordi de til enhver tid må ha mulighet til å sikre høyeste mulig kvalitet. Koret er blant de beste i Europa.

Flertallet av sangerne lever fint med en tilknytningsform som gir forutsigbarhet på kort sikt, men ikke på lang sikt. I prinsippet blir alle leid inn for å gjennomføre de oppdrag koret påtar seg.

Vårt Land skriver i dag at de profesjonelle vokalensemblene i Norge skal møtes 18. april for å drøfte organiseringsspørsmålet i kjølvannet av Solistkoret-saken. Dom i saken ventes etter påske.

Som et resultat av at støtteordningene de 10-15 siste årene er blitt bedre, er de blitt etablert en rekke profesjonelle vokalensembler rundt om i landet. Foruten Solistkoret og Operakoret har vi Edvard Grieg Kor, Trondheim Vokal­ensemble, Kilden Vokalensemble, Valen Vokalensemble, Vokal Nord, Nordic Voices, Early voices, Trio Mediævel, PUST, ­Christiania Mannskor, Det norske damekor og Oslo domkor som mottar tilskudd direkte over statsbudsjettet eller fra Kulturdirektoratet.

Kor som kunstbedrift

Dersom kor skal defineres som en vanlig arbeidsgiver, følger det en rekke plikter ut fra arbeidsmiljøloven som en ikke er forpliktet på dersom en baserer seg på frilansere. Personalforvaltning koster. Det betyr at det blir dyrere å drive en «kunstbedrift» med fast ansatte.

Det blir ikke nevneverdig økt støtte til kulturlivet framover. Økte kostander må enten dekkes ved redusert aktivitet eller høyere priser på forstillinger og konserter.

Å ansette i hele stillinger et forbundet med stor risiko. Det kan løses ved å ha ansatte i reduserte stillinger. Åremålsstillinger er også en mulighet.

Kvalitet og prestasjoner står i motsetning til faste ansettelser. En sanger eller skuespiller som blir fast ansatte som 25-åring, presterer ikke nødvendigvis like godt som en 70-åring. Hva som er saklig grunn til oppsigelse av en kunstner, er uklart.

Kompromisset for kultursektoren kan være å ansette flere i mindre stillingsbrøker og i faste stillinger på åremål. Det er nødvendig for å sikre den fleksibilitet en er avhengig av der en i økende grad vil bli avhengig av markedet fordi statlig støtte neppe vil følge pris.- og lønnsutviklingen framover.

Bevilgningene strekker ikke til. NTNU vil stoppe kirkemusikkutdanningen med mindre kirken eller departementet blar opp. Også her er kassen tom.

ANALYSE. Det er mangel på organister flere steder i landet- og verre skal det bli. For det er for få som vil utdanne seg til kirkemusiker. NTNU har fram til nå tilbudt en bachelor- og masterutdanning i kirkemusikk. De må prioritere enda strammere knappe ressurser. Det er for få som søker kirkemusikkutdanningen. Derfor har de bestemt seg for å ikke ta opp nye studenter i høst. De fire søkerne har istedenfor fått tilbud om plass ved Norges musikkhøgskole i Oslo.

NTNU holder fast på at de ikke kan forsvare de høye kostandene per kirkemusikk-student. Det ligger langt under statens normtall for hvor mange studenter et utdanningsopplegg bør ha. Når NTNU skjærer igjennom og styrer mot å avvikle kirkemusikkutdanningen, gjør de det staten legger opp til. Utdanningstilbud som har for få søkere, er ikke bærekraftige.

Over 3000 har skrevet under på et opprop der de krever at utdanningen opprettholdes. CREO som organiserer 200 av landets 560 organister, har også protestert.

Kritikk fra Hans Ole Rian

– La ikke 2024 bli starten på slutten på en hundreårig kirkemusikktradisjon i landet, skriver CREO-leder Hans Ole Rian i Vårt Land. Han mener kirkemusikken er et statlig ansvar. Flere med ham peker på den sentrale rollen organister har i musikklivet i flere lokalsamfunn.

Ledelsen ved NTNU sier de gjerne vil utdanne flere kirkemusikere, men da må de få ekstra støtte.

Den norske kirke sier de baserer seg på at utdanning til alle yrkesgrupper i kirken skjer via offentlige bevilgninger fra Utdanningsdepartementet. De har ingen mulighet for å subsidiere utdanning av organister.

Kulturdepartementet har heller ikke «støtte til kirkemusikkutdanning» som en post på sitt budsjett. Utdanning er Kunnskapsdepartementets ansvar.

Tage Pettersen (H) ba forsknings- og høyere utdanningsminister, Oddmund Hoel (Sp) informere Stortinget om hva han vil foreta seg for å redde kirkemusikken. I et brev til Stortinget minner han om at det er helse, IKT og utdanninger knyttet til det grønne skiftet som skal prioriteres. Videre sier han at han har tillit til at NTNU og andre musikkinstitusjoner med musikkutdanning «gjør de nødvendige vurderingene slik at vi samlet sett kan ivareta samfunnsbehovene, blant annet orgel- og kirkemusikken.»

Sagt med andre ord: Regjeringen vil ikke foreta seg noe.

Det mangler ikke på bekymringer over utviklingen. Det er krise på flere utdanninger innen kultur og humaniora. Det gjør ikke nevneverdig inntrykk på politikerne. De overlater til utdanningsinstitusjonene å velge bort utdanninger det er liten interesse for.

Piano i kirken

Den norske kirke merker alt konsekvensene av at kirkemusikken seiler i motvind. I store byer vil de ha flinke og velutdannede organister i årevis framover. Andre steder må de konstatere at de ikke får talk i folk som kan traktere et orgel. Det er langt flere som kan spille piano.

Det går an å ha gudstjeneste og gifte seg i en kirke der en pianist står for musikken. Slik vil det bli i stadig flere kirker framover.

Utviklingen skyldes ikke bare mangel på bevilgninger til universitetene som utdanner kirkemusikere. Interessen for kirkemusikk er ikke stor nok hos de unge. Politikerne er mer bekymret over at vi kommer til å mangle sykepleiere enn organister. Var det opp til dem, hadde de flyttet de fire som søkte kirkemusikkutdanning ved NTNU over til utdanningen i sykepleie.

Statsadvokaten i Oslo vil gjøre seg ferdig med attentatet mot William Nygaard for 31 år siden ved å henlegge saken. Det er forståelig at flere protesterer.

Flere norske og internasjonale organisasjoner protesterer mot at statsadvokaten i Oslo har henlagt drapsforsøket på daværende forlagssjef i Aschehoug, William Nygaard, som skjedde utenfor hans hjem for 31 år siden. De ber om at Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud vedtar en gjenopptakelse av etterforskningen.

Bakgrunnen for attentatet var utgivelsen av Sataniske vers av Salman Rushdie. Det førte til en fatwa utstedt av Irans åndelige leder. Rushdie og hans medhjelpere skulle drepes for å ha krenket islam.

Etterforskningen av attentatet ble henlagt i 2007. Begrunnelsen den gang var at det forelå manglende opplysninger om gjerningspersonene. Riksadvokaten grep inn og beordret etterforskningen gjenopptatt sommeren 2009.

Seinere har to personer blitt knyttet til attentatet. De befinner seg sannsynligvis i Iran eller Libanon. Disse landene har ikke Norge er politisamarbeid med. De som nå kritiserer henleggelsen, mener norsk politi ikke har gjort nok for å spore opp disse personene.

Politiet har blitt kritisert for feilslått og manglende etterforsking siden attentatet skjedde.  Det er andre enn politiet som har engasjert seg for å belyse saken. Journalist og forfatter Odd Isungset har skrevet tre bøker om saken. 

Aschehoug forlag har naturlig nok vært sterke engasjert fra første dag av og er blant dem som krever at Riksadvokaten igjen griper inn.

I et brev som nåværende konsernsjef Mads Nygaard har sendt til Riksadvokaten, heter det at arbeidet til Kripos preges av alvorlig svikt og reiser spørsmål ved om politiet har hatt reell evne og vilje til å oppklare saken.

– Dersom henleggelsen blir stående, vil vi kunne komme i den absurde situasjon at de to ikke vil kunne stilles til ansvar dersom nøkkelpersoner som kjenner enkelthetene i planlegging og gjennomføring av attentatet står frem og forteller sannheten om hva som har skjedd, skriver Nygaard.

Han mener det er utålelig og uforståelig at attentatsaken legges vekk av Oslo statsadvokatembeter. Henleggelsen betegnes som en fallitterklæring overfor ekstremistiske krefter som ikke viker tilbake for å utøve statsterrorisme på norsk territorium.

Aschehoug har utlovet en dusør til den som kan gi opplysninger som fører til oppklaring av saken. Denne dusøren står fremdeles ved lag.