Bøndene som krisevinnere

Når Sylvi Listhaug anklager Sp-regjeringen for å somle med økt støtte til bøndene, kan norske bønder tillate seg å drømme om at de blir blant vinnerne i den krisen krigen i Ukraina har utløst.

Av Magne Lerø​21. mars 2022, 10:41

I Politisk kvarter i NRK i dag tok Frps leder, Sylvi Listhaug, til orde for økt støtte til bøndene med henvisning til at strømmen, drivstoff og gjødsel er blitt dyrere. Hun mener krigen i Ukraina betyr at vi må produsere mer mat her i landet. Hun legger ut med så pass overbevisning at en skulle tro hun hadde rappet manuset til lederen i Bondelaget.

Hadde det vært opp til Listhaug, ville bøndene fått noen milliarder ekstra alt i ettermiddag.

Det er ikke til å unngå at landbruksminister Sandra Borch kommer litt bakpå. Hun forvalter tross alt et system der ting må skje i rekkefølge. Hun har ikke eget sugerør inn i Oljefondet. Om kort tid skal jordbruksforhandlingene i gang. Det er der det skjer, og det tar sin tid.

I år har bøndene krevd at årets bevilgninger økes med bortimot ti ganger så mye som det bøndene har fått de siste årene. Selv med Sandra Borch som mat- og landbruksminister og Trygve Slagsvold Vedum som finansminister får de ikke på langt nær det de krever. Målet for Borch og Slagsvold Vedum med oppgjøret er å markere at landet har et meget landsbruksvennlige regjering.

Når Sylvi Listhaug roper på mer støtte til bøndene, smiler de fornøyd i Bondelaget. De ønsker på ingen måte at Frp skal få innflytelse over landbrukspolitikken, men det ser nytten av at Frp går i front for økte bevilgninger.

Antall gårdsbruk synker år for år, uansett hvilken regjering vi har. Sp har ikke gitt noen garantier for at de skal stoppe denne utviklingen, men de har gitt et løfte om at bøndenes inntekter skal økes.

Hvor mye av de økt kostnadene knyttet til strøm, drivstoff og kunstgjødsel som skal tar ut i form av øke priser på matvarer og hvor mye som skal dekkes gjennom økte bevilgninger fra staten, er tema i jordbruksforhandlingene.

Vi ender neppe der at Trygve Hegnar tar til orde for økt støtte til bøndene. Verden har ikke gått helt av hengslene ennå.

Både Russland og Ukraina er storeksportører av korn. Vi må regne med kornmangel i deler av EU og Afrika. Derfor er regjeringer i en rekke land blitt opptatt av å øke egen matproduksjon. Det er ikke gjort i en håndvending. Det er for eksempel mangel på såkorn som en tenger til neste års avling.

Norske bønder kan selvsagt produsere mer korn, men da må støtten økes. Bøndene er selvstendig næringsdrivende som må innrette produksjonen mot det som gir en akseptabel lønnsomhet.

Sp har i flere år advart mot at vi har avviklet de store kornlagrene flere steder i landet. Det gjør oss ekstra sårbare for en kornkrise. Sandra Boch er tydelig på at vi snarest mulig må få på plass nye kornlagre. Hun ser for seg at det bygges en rekke kornlagre i tilknytning til gårdsbruk rundt om i landet. Det er desentralisering, ikke sentralisering som gjelder for Sp også på dette området.

Sannsynligvis satser Sp å få investeringer til kornlagre inn på budsjettet for neste år.

Slik verden er blitt etter krigen i Ukraina og koronapandemien blåser det en nasjonal selvbergingsbølge over vestlige land. Korn kan bli en vinnerformel både for bøndene og Sp.

Både regjeringen og landbruksnæringen må også planlegge for at landbruket må ta sin del av reduserte klimautslipp. Det taler for mindre kjøtt og mer korn.

Om vi nå skal øke egen matproduksjon, handler det også om forholdet mellom små og store gårder. De gjelder å bruke fellesskapets midler slik at det gir størst mulig matproduksjon for de ressurser fellesskapet stiller til disposisjon.

Det er en rekke hensyn som må veies mot hverandre i årets jordbruksforhandlinger. Det kan være bøndene kan kommer godt ut av den krisen som preger internasjonal samhandling. Når ikke alt vi trenger raskt kan kjøpes hvor som helst, blir egne bønder viktigere.

Vi ender neppe der at Trygve Hegnar tar til orde for økt støtte til bøndene. Verden har ikke gått helt av hengslene ennå.

Trusler mot demokratiet

Selv om EU for tiden viser en imponerende enighet om å forsvare demokrati og frihet, er de kreftene som truer demokratiet neppe nedkjempet, skriver redaktør Magne Lerø.

Av Magne Lerø​18. mars 2022, 08:51

Den massive enigheten som preger de vestlige landene om hvordan krigen i Ukraina skal bekjempes og befolkningen støttes, kan tolkes som om demokrati og frihet er i medvind. EU er kjent for harde tautrekkinger og langdryge prosesser når viktige vedtak skal fattes. Nå fattes omfattende vedtak i rekordtempo.

De med anlegg for store ord og vyer snakker om en demokratisk vekkelse. Det er et EU før og nå. Nå skal EU virkelig gå i front for å demonstrere hva demokrati og vestlige verdier betyr i praksis.

Den aldri hvilende skribenten og forskeren Asle Toje er neppe overbevist om at demokratiet går en ny vår i møte. Han har skrevet flere bøker der han hevder at demokratiet trues innenfra, ikke utenfra. Det skal mer til enn samling mot en felles fiende for å møte den antidemokratiske utviklingen.

Professor Janne Haaland Matlary har nylig gitt ut en bok der hun peker på at det er flere utviklingstrekk i de vestlige land som truer demokratiet.

Jan Erik Grindheim, forsker og forfatter, tidligere leder for Europabevegelsen, synes det må være grenser for Matlary og Tojes svartmaling av tilstanden i de vestlige demokratier. Han peker på at tilliten til EU er høyere enn på lenge, at viljen til samarbeide på tvers av landegrensene er stor og at folk slutter opp om demokratiske valg.

Sanksjonene mot Russland som EU har samlet seg om, får negative konsekvenser for EU-landene. Det gir mening å hevde at EU er rede til å ofre seg for å kjempe for frihet og demokrati. Slik kan Ukrainakrisen bidra til å styrke EU.

Det er ikke godt å si om dagens enighet i EU vil slå rot og om EU-landene er rede til en fornyet og forsterket kamp for demokrati og frihet slik det defineres i det liberale demokratiet.

Det kan være enigheten slår sprekker når befolkningen for alvor vil merke konsekvensene av krig og sanksjoner.

I et innlegg i Aftenposten der Janne Haaland Matlary forsvarer sitt pessimistisk syn på demokratiets framtid, peker hun på to forhold; populismen og overnasjonal styring.

Populismen er uansvarlighet satt i system. Politikerne sikrer seg makt ved å love frustrerte velgere at de skal ordne opp. Donald Trump er en studie i hvor galt det kan gå. I flere EU-land har den ytterliggående høyresiden opptrådt som hardbarkede populister og bidratt til å polarisere samfunnet. Venstresiden med sine identitetspolitiske frierer gjøre det ikke bedre. Det gir næring til økt polarisering.

Matlary peker også på at det er et økende problem at velgeren faktisk bestemmer stadig mindre i sine demokratier. Overnasjonal styring og elitens dominerende makt kan føre til nasjonal avmakt.

Vestens demokratiske idealer er i ferd med å forvitre. Politikerne sliter med å ta styring over utviklingen, for i det liberale demokrati er det ikke meningen at politikerne skal drive for sterk styring

Et sentralt poeng i Matlary bok er at det i kjølvannet av identitetspolitikk og polariseringen skjer en innsnevring av ytringsfriheten og at respekten for meningsmangfold synker. Derfor advarer hun mot «woke-kulturen» og de omseggripende utstøtelsesmekanismene som i bunn og grunn er en trussel mot demokratiet.

Kravet om større ensretting og manglede respekt for mangfold fikk vi illustrert denne uken i form av et innlegg i DN av Erling Moe, sentralstyremedlem i Venstre. Han vil sparke Asle Toje ut av Nobelkomiteen på grunn av det han skrev om Nato og Russland motiver og planer før krigen startet. Vi fikk et nytt eksempel på at når saker havner i et sterkt emosjonelt klima, kommr kravet om at de som ikke er på linje med flertallet i opinionen, skal merke konsekvensene i form av utestenging eller hets på sosiale medier.

Styreleder i Schibsted, Ole Jacob Sunde har også kastet seg inn i demokratidebatten med et innlegg i Aftenposten. Han peker på hvor avgjørende pressen er i et levende demokrati og advarer mot å ta en fri og uavhengig presse for gitt. I løpet av de siste 15 årene er 250 avistitler i England lagt ned.

Norske medier klarer seg godt, men Facebook og Google tar stadig større deler av annonsemarkedet, og de betaler knapt skatt. De sosiale mediene er en trussel mot demokratiet fordi de sprer for mange falske nyheter og driver befolkningen inn i ekkokamre.

De sosiale mediene fungerer som bensin på de polariserende bålene som stadig tennes. USA, demokratiets utstillingsvindu i mange tiår, er et skrekkens eksempel på hvordan polariseringen bryter ned fellesskapet i et land. Om Donald Trump eller en av han støpning skulle komme til makten, blir det ikke demokratiets «langsomme død» som Matlary skriver om. Døden kan melde seg langt raskere.

Vestens demokratiske idealer er i ferd med å forvitre. Politikerne sliter med å ta styring over utviklingen, for i det liberale demokrati er det ikke meningen at politikerne skal drive for sterk styring. Men det er ikke for seint. Både Matlary og Toje peker muligheten for en verdimessig oppvåkning og besinnelse på den tradisjon og de grunnleggende verdier som utgjør røttene til de vestlige demokratier

Fra de fattige til Ukraina

Regjeringen må vokte seg for ikke å synke til et etisk lavmål. De kan ikke skryte på seg milliardstøtte til Ukraina om de har tenkt å ta pengene fra de fattigste på bistandsbudsjettet, skriver redaktør Magne Lerø.

Av Magne Lerø​17. mars 2022, 10:19

Treghet ser ut til å bli et varemerke for regjeringen, med eller uten god grunn. Når det skrikes for full hals om mer støtte til strøm, bensin, ferger og mat – for å nevne noe- er det godt vi har en regjering som tar seg tid til å vurdere konsekvensene før støttetiltak sjøsettes.

Når det gjelder støtte til Ukraina og flyktningene derfra, er det stor utålmodighet i opinionen. Frivillige kritiserer regjeringen for ikke å sende fly og busser til Polen for å hente flyktninger. Frivillige drar, selv om Jonas Gahr Støre har sagt at dette ikke er måten å gjøre det på.

Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) sier at Polen ikke har bedt Norge om å hente flyktninger. Det er nok riktig. Men regjeringen kunne tatt en telefon og spurt om de er interessert. Da ville de neppe fått som svar «helst ikke».

I går kunne Filter Nyheter fortelle at Mehl og helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerhol (Ap) har sendt et brev til utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) med kopi til Jonas Gahr Støre der Utenriksdepartementet (UD) beskrives som en propp i systemet og årsak til at norsk hjelp ikke har kommet raskt nok til Ukraina.

Igjen handler det om at regjeringen er for treg. Nå er det UD som sleper beina etter seg.

At statsrådene sender brev til hverandre på denne måten, er påfallende. Det tyder i det minste på at regjeringen ikke helt har funnet formen for hvordan saker som berører flere departementer skal løses. Det hører til en annen skål.

Dagens Næringsliv skriver i dag at UD har gitt beskjed om at alle bistandsutbetalinger skal stanse for «å få en bedre oversikt over situasjonen» som krigen i Ukraina har skapt.

Regjeringen vil ha stor forståelse om de forklarer velgerne at de tapper oljefondet mer i år enn de planlegger framover på grunn av den akutte krisen i Ukraina.

Dette har ført til uro internt i Norad. De lurer på hva regjeringen tenker på. Eller rettere sagt, de vet det. Regjeringen planlegger å bruke noe av det som er bevilget til bistand til Ukraina. Norad-sjef Bård Vegard Solhjell er taus som en østers naturlig nok. Han kan ikke svinge pisken over regjeringen.

Hjelpeorganisasjonen er meget bekymret og spørrende til hva regjeringen planlegger. Bistandsminister Anne Beate Tvinnereim vil ikke si noe til DN. Det eneste UD vil si at de har innført et kortvarig utebetalingsstopp for å vurdere om det er aktuelt med omprioriteringer.

Regjeringen har alt gitt klarsignal for to milliarder til Ukraina. Det er blitt oppfattet som en bevilgning i tillegg til det bistandsbudsjettet som Stortinget har vedtatt.

Nå opplever verden en klima, energi -og matvarekrise. Behovet for bistand verden over øker. Det må prioriteres innen bistanden også. Men dersom regjeringen akter å kutte i det budsjettet Stortinget har vedtatt, tar de i realiteten støtte fra verdens fattigste for å hjelpe befolkningen i Ukraina.

Vi kan forvente inntil 30 000 flyktninger fra Ukraina, hevder UDI. Ingen aner hvor lenge de vil bli boende her. Dette vil koste milliarder som ikke ligger i budsjettet.

At deler av ekstraordinære kostander knyttet til en flyktningkrise kan belastes bistandsbudsjettet, skjedde også under Erna Solbergs regjering. Det måtte KrF godta.

Situasjonen nå er en annen. Norge soper inn milliarder som følge av de økte energiprisene. Det var det ikke lagt opp til i budsjettet. Norge har med andre ord muligheter for å gi støtte til Ukraina uten at det tapper oljefondet. Det er kun snakk om å gi litt av de titalls eller hundretalls av milliarder vi tjener ekstra på krigen i Ukraina.

Regjeringen er med rette opptatt av å begrense pengebruken for ikke å få en oppheting i økonomien som igjen vil føre til økt rente. Alle flyktningene som kommer, vil føre til økt pengebruk her i landet. Det betyr at det må holdes igjen på pengebruken på andre områder. Det blir en krevende øvelse for regjeringen. Støre har alt sagt at en del av det det som står i Hurdalsplattformen må utsettes.

Milliarder i bistand eller støtte til Ukraina fører ikke til økt pengebruk her i landet.Det vekker igen bekynring hos fagfolkene i Finansdepartementet. Det enste er at det må stå på listen over hvor mye vi bruker av oljefondet. Det får regjeringen tåle. Regjeringen vil ha stor forståelse om de forklarer velgerne at de tapper oljefondet med noen titalls milliarder mer i år enn de planlegger framover på grunn av den akutte krisen i Ukraina.

Equinor i ildlinjen

Om Stortinget skulle prøve å trenge inn i det Equinor har definert som en personalsak, er det oppskriften på å stange hodet i veggen. De vil få et enda tynnere svar fra statsråd Vestre enn de fikk fra statsråd Slagsvold Vedum om ansettelsen av Jens Stoltenberg.

Av Magne Lerø​16. mars 2022, 10:49

Dagens Næringsliv (DN) har avslørt hva som skjedde da Hans Henrik Klouman, juridisk direktør og compliance-ansvarlig i Equinor, ble satt under granskning for brudd på selskapets regelverk. Det endte med at han ble fjernet fra stillingen sin.

Store selskaper har gjerne en direktør som skal påse at selskapet følger regler og bestemmelser og at de ikke havner i situasjoner som kan skade selskapets omdømme. De skal se på selskapets virksomhet med to øyne minst, et juridisk øye og et etisk øye. Samtidig skal de ha et dobbelt perspektiv. De skal se virksomheten innenfra og utenfra. For store, profilerte selskaper er det viktig at utenfor-perspektiver er på plass. Det er etisk tvilsomme disposisjoner sett utenfra som er kilden til svekket omdømme.

Juridisk direktør med ansvar for compliance skal fylle rollen som djevelens advokat. Jobben er å peke på alt som ikke er bra nok, alt som kan gå galt,å mane til forsiktighet og følge intenst med i timen.

Hans Henrik Klouman var ivrig i tjenesten. Han beveget seg ikke i mokasiner i selskapets ganger. Han praktiserte høylytt, målbevisst gange. Klouman var sterk og tydelig i sine tilbakemeldinger til ledelsen.

Ifølge DN var daværende toppsjef Eldar Sætre frustrert over at Klouman til stadighet kom trekkende med risikovurderinger. Han advarte blant annet ledelsen flere ganger om risiko knyttet til aktivitet i utlandet.

Er det noe ledelsen i Equinor har vært rede til, er det å ta risiko. Å løpe risiko er etter ledelsens mening nødvendig om en vil ekspandere og ta markedsandeler i den globale oljeindustrien.

Klouman var av den oppfatning at ledelsen tok for stor risiko. Det festet seg etter hvert et inntrykk hos ham at han ikke ble tatt på alvor. Det endte med at han i juni 2019 sendte et brev til nestleder i styret der han serverte kraftig kritikk av Eldar Sætre og styreleder Jon Erik Reinhardsen.

Når Vestre legger til grunn at dette er en personalsak, forblir den det. Stortinget kan ikke overprøve det.

Styreleder Jon Erik Reinhardsen har skrevet et innlegg i DN der han understreker at styre og ledelsen ønsker at ulike syn og vurderinger av risiko skal komme fram. De vil ikke opererer i et ekkokammer. Ledelsen og styrets oppgav er å høre alle syn, og deretter fatte en beslutning.

Klouman vurderinger er kjent for styret og revisjonskomiteen. De har ikke underslått informasjon eller forsøkt å sette munnkurv på Klouman.

Når Klouman ble avsatt, kan de ha sammenheng med at ledelsen mente han ikke lenger spilte en konstruktiv rolle. Det er imidlertid ikke det som er den offisielle grunnen. Klouman hadde en rolle i Equinor kunstprogram, et verv på siden av jobben. Det er det han foretok seg her, som førte til at selskapet tauet inn en advokat.

Under denne granskningen ble Klouman fratatt rollen som ansvarlig for compliance. Equinor definerer dette som er personalsak. Rapporten fra advokatfirma Sands er ikke kjent.

DN har latt Kloumann komme til orde med sitt syn som i korthet går ut på at Equinor tar for stor risiko og ikke er nøye nok med å følge krav og forventninger knyttet til compliance.

Dette er med andre ord en sak som handler om Equinor forretningsstrategi og etterlevelse av compliance. Dette har det vært en egen høring i Stortinget på. Ledelsen har gjort rede for de gigantiske tapene i USA og ulykker knyttet til installasjoner her hjemme. Ingen hoder er blitt kuttet.

Den andre saken, og den er det mer temperatur i, er granskningen Hans Henrik Klouman ble utsatt for. Noen ser på ham som en varsler og at han skulle vært behandlet deretter. Andre mener granskningen er mangelfull og et bestillingsverk fra ledelsen for å bli kvitt Klouman.

Noen griper fatt i uklarheter knyttet til hva en granskning er, hva som kreves for at den skal være uavhengig og om det i det hele tatt er mulig at en granskning som er initiert og betalt av ledelsen kan sies å være uavhengig.

Politikerne har selvsagt grepet fatt i saken. SV vil ha regjeringen på banen, Venstre mener det som er avslørt er kritikkverdig. Rødt nekter å godta et dette gjøres til en personalsak.

Næringsminister Jan Christian Vestre viser via kommunikasjonsavdelingen at det er selskapets ledelse og styre som er ansvarlig for personalsaker.

Rødt varsler at de vil ta saken opp i Stortingets kontrollkomité. Det kan godt være at komiteen samler seg om å be Vestre komme med en redegjørelse. Men de vet alt hva han vi si.

Når Vestre legger til grunn at dette er en personalsak, forblir den det. Stortinget kan ikke overprøve det.

De kan ikke annet enn å legge saken bort. Kontrollkomiteene har også lagt saken om ansettelsen av Jens Stoltenberg som sentralbanksjef på hylla. Et godt stykke på vei er det også en personalsak, og det er dessuten regjeringens ansvar å foreta ansettelse. Når Trygve Slagsvold Vedum sier at alle regler er fulgt til punkt og prikke, må Stortinget forholde seg til det.

Grenser for pengebruk på forsvar

Det blir for enkelt å si at Russland truer Nato og Norge og at vi derfor må øke forsvarsutgiftene mer enn planlagt. Vi bør prioritere økt bevilginger nasjonalt og internasjonalt for å bekjempe den største trusselen – klimakrisen.

Av Magne Lerø​15. mars 2022, 10:14

Russlands krig mot Ukraina har skapt et engasjement og et emosjonelt klima som øker sjansen for at politikerne fatter beslutninger uten å ha et godt nok beslutningsgrunnlag. Politikerne bør være varsomme med å hoppe rett på konklusjoner. De bør ta seg tid til å skaffe seg et faktagrunnlag og ulike vurderinger før det fattes en beslutning.

Noen ganger må ledere og politikere fatte beslutninger uten at et saksforhold er utredet tilfredsstillende. Det skjedde under koronapandemien da det hastet med å fatte beslutninger.

Russlands angrep på Ukraina drev Nato og EU inn i en situasjon der det måtte fattes raske avgjørelser. Derfor ble det i hui og hast vedtatt et sanksjonsregime som nå omfatter 500 sider med lover og regler for sanksjoner. Bedrifter svetter med å få gjort alle avveininger som må gjøres og gjennomføre det som er bestemt. Konsekvensene for bedriften og ansatte får en ta i ettertid.

At Russland truer Norge og Nato, er i ferd med å etablere seg som en sannhet. Noen mener det er så opplagt som det kan få blitt. Det er bare å se på hva som skjer i Ukraina, slik argumenteres det.

Og i neste øyeblikk kommer kravet om at bevilgningene til Forsvaret må økes radikalt. Jonas Gahr Støre har ikke sagt det samme, men han sa før regjeringen samlet seg til budsjettkonferansen at bevilgningene til Forsvaret måtte økes og begrunnet det blant annet med krigen i Ukraina og den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Alle toppolitikere i EU sier omtrent det samme for tiden. En ting er hva de sier nå, noe annet hva der blir til av bevilgninger.

Tyskland forbundskansler, Olaf Scholz, blir trukket fram som et eksempel til etterfølgelse. I løpet av et par dager bestemte regjeringen han leder at Tyskland skal investere 100 milliarder euro i nytt forsvarsmateriell og at de årlig skal bruke 2 prosent av nasjonalbudsjettet på Forsvaret.

De sier det ikke høyt i Nato, men de tenker nok at krigen i alle fall er godt for noe. USA og Jens Stoltenberg har i en årrekke mast på Tyskland for at de skal øke bevilgningene til Forsvaret. Nå skjer det. Tyskland legger den 2. verdenskrig bak seg og vil bli en av de sterkeste militærmaktene i Europa.

Når Tyskland og dermed Nato øker bevilgningene til forsvar så radikalt,kunne mindre Nato-land fristes til å tenke at de ikke er like viktig for dem å trappe opp bevilgningene til forsvar. Det er lov å tenke det, men ikke si det og i alle fall ikke gjøre det.

Det er ingen bombe at regjeringen vil øke bevilgningen til Forsvaret. Det står i Hurdalsplattformen. På budsjettkonferansen streker de nok under det som står med rød penn- bevilgningene skal økes til 2 prosent, at alle forsvarsgreiner skal styrkes, det skal investeres i kampfly, ubåter og stridsvogner, vi skal ha 45 000 Heimevernsoldater og det skal opprettes 1000 nye årsverk i operativ tjeneste.

Dette er før krigen i Ukraina. Det burde holde. Vi har i alla fall tid til å tenke oss om og vurdere den situasjonen som har oppstått. En forsvarskommisjon under ledelse av Knut Storberget er nedsatt. Forsvarskommisjonen skal gi innspill til hva som best ivaretar norsk trygghet i et perspektiv på 10–20 år.

– Vi er i utgangspunktet en kommisjon som ikke skal være dagsaktuelle og har som hovedoppgave å løfte blikket og se langt fram, men situasjonen i Ukraina krever at også vi tar stilling til hva dette betyr for oss, sier Knut Storberget til Vårt Land.

Den trusselen som krigen i Ukraina representerer, får vi ikke gjort noe med ved å øke bevilgningene til Forsvaret nå.

Når krigen i Ukraina raser, kan alt skje. Men det er lite som tyder på at Russland vil ha en konfrontasjon med NATOs, snarere tvert imot. Det er ikke noe som tyder på en økt trussel fra Russland mot Norge, Finland, Latvia, Estland, Litauen og Polen.

Russland er tydeligvis rede til en brutal krig for å hindre at Ukraina ender opp i EU og Nato. De har tidligere gått til krig for å hindre at Georgia går samme vei. Moldovia er sannsynligvis i samme situasjon.

Det er spekulasjon å hevde at Putins mål er å ta kontroll over de baltiske landene og Polen. Putin våger ingen til krig mot Nato, og i alle fall ikke etter den mislykkede krigen i Ukraina. Russland vil ha mer enn nok med Ukraina i årevis. Økonomisk er Russland på sammenbruddets rand som resultat av alle sanksjonene som rammer dem. Om Putin vil bli avsatt, er et relevant spørsmål.

Krigen i Ukraina kan komme ut av kontroll. De som mener Putin er blitt fullstendig gal, spekulerer i at han heller vil starte en atomkrig enn å tape krigen mot Ukraina. Når mediene bringer til torgs slike spekulasjoner, nører det opp under frykten for krig.

Den trusselen som krigen i Ukraina representerer, får vi ikke gjort noe med ved å øke bevilgningene til Forsvaret nå. Derfor bør vi gi oss god tid til å analysere den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa.

Politikerne må også se bevilgninger til Forvaret i sammenheng med de andre utfordringene de står overfor. Vi må øke bevilgninger til tiltak for å få ned klimautslippene radikalt. Klimakrisen er den størst trusselen vi står overfor. Den siste FN rapporten som viser alt vi er langt på etterskudd med å nå målene for utslippskutt, druknet i Ukrainakrigen.

Det EU og de politiske lederne nå må bli opptatt av, er å få befolkningen med seg på de prioriteringer som må foretas for å trygge demokrati, stabilitet og akseptable levevilkår for befolkningen.

Skattekutt i drømmeland

Både SV, Frp og NHO er på skattekjøret. Med forslaget om et skattekutt på 10 milliarder til bedriftene, er NHO i ferd med å forflytte seg over på en annen planet, skriver redaktør Magne Lerø.

Av Magne Lerø​14. mars 2022, 10:37

NHO krever at skattene til bedriftene kuttes med mer enn 10 milliarder kroner neste år. NHOs administrerende direktør, Ole Erik Almlid, begrunner det i Dagens Næringsliv med at bedriftene og deres eiere fra 2021 til 2022 har mistet ti milliarder kroner i investeringskraft.

I usikre tider er det ekstremt viktig med langsiktighet i økonomien og forutsigbarhet for aktørene i markedet. Det mener han skattekutt vil bidra til. Han vil også bygge ned offentlig sektor slik at privat sektor får mindre konkurranse om arbeidskraften. Hva han vil staten skal slutte å bruke penger på, sier han ikke noe om.

-Vi som samfunn må innstille oss på at oljepengebruken skal reduseres på lenger sikt, og vi trenger ikke skatteøkninger på toppen av det, sier Almlid som ellers taler varmt om økt satsing på samferdsel, grønne løsninger og kompetanse.

Dette er et «hakk i plata»-intervju med NHO. Skattekutt lanseres igjen nærmest som en universalmedisin. Ved å kjøre fram skattekutt i den situasjonen vi nå befinner oss i, framtrer NHO i for stor grad som en enøyd interesseorganisasjon for bedriftseiere.

NHO har nylig tatt til orde for strømstøtte til bedrifter. De vil ha en storstilet satsing på samferdsel, havvind, grønne løsninger og kompetanse. Det er vel og bra, men dette skal finansieres.

Framfor økt generell støtte eller skattelettelser, bør vi i å satse på selektiv støtte til bedrifter som trenger det for å overleve

Vi har et oljefond og et fornuftig skattenivå både for bedrifter og enkeltpersoner. Det gir muligheter for en aktiv næringspolitikk og  mye av det NHO har på ønskelisten sin.

Som en konsekvensene av krigen i Ukraina og sanksjonene mot Russland, øker nå kravet om støtte, avgiftskutt, skattereduksjoner og høyere lønn. I denne situasjonen er en generell skattelette til bedrifter et malplassert tiltak.

Framfor økt generell støtte eller skattelettelser, bør vi i å satse på selektiv støtte til bedrifter som trenger det for å overleve. Sanksjonene mot Russland, truer deler av næringslivet i Kirkenes for eksempel. De bør få støtte en periode for å se om der er mulig å ta opp igjen aktiviteten som involverer samarbeidspartnere i Russland.

Det er bedrifter uten langsiktige strømavtaler hvor dagens strømpris vil bety konkurs. De bør få strømstøtte en periode slik at de får tid til å omstille seg.

Utspillet fra NHO kommer få dager før regjeringen skal ha sin budsjettkonferanse. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum kommer ikke til å møte utspillet fra NHO med mer enn et skuldertrekk. Mulig han vil legge til at NHO må bestemme seg, om de de vil ha i pose eller i sekk.

SV er også på skattekjøret. Det vil ha lavere skatt for folk flest, fordi folk kan komme til å oppleve at de får dårligere råd. Ettersom sanksjonene mot Russland er ferd med å ramme verdensøkonomien og dermed befolkningen hardt, må vi regne med det også vil ramme oss.

Det er tvilsomt om lavere skatt er riktig medisin. Men det går an å vurdere som alternativ til tiltak mot sterkt økte kostander på varer folk flest er avhengige av.

Jonas Gahr Støre varslet i helgen at en del av det regjeringen legger opp til i Hurdalsplattformen må utsettes som følge av konsekvensene av krig og sanksjoner. Han vil bruke mer penger på Forvaret.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum sier i en pressemelding i dag at «når det går veldig godt i norsk økonomi, må vi holde igjen på pengebruken». Han sier rett ut at det kan være behov for en raskere renteoppgang enn det Norges Bank har varslet.

Ro ned med kutt og bevilgninger

Regjeringen bør sette foten ned og gjøre det klart at vi skal vurdere konsekvensene før vi pøser på med økte bevilgninger og avgiftskutt.

Av Magne Lerø​11. mars 2022, 10:40

I 1986 gikk Kåre Willoch av som statsminister fordi han ikke fikk Frp med på å øke bensinavgiften med 42 øre. For Willoch handlet det om å ta ansvar for landets økonomi. Han ville ikke lede en regjering som ble presset til å føre en politikk han ikke helhjertet kunne gå inn for. Et sted måtte grensen gå.

De siste to årene har det ikke vært en grense for pengebruken. Stortinget har pøst på med koronastøtte og kostbare koronatiltak. Det har vært gode begrunnelser for det meste. Vi tåler godt å tappe oljefondet  med noen hundre milliarder.

Dette har kunnet skje uten at økonomien har kommet i ubalanse. Koronapandemien har ført til redusert aktivitet. Staten har bidratt til å forhindre konkurser og varige tap av arbeidsplasser. Da koronaen slapp taket, skulle vi raskt komme i normalt gjenge igjen.

Slik skulle det ikke gå. Først fikk vi strømkrisen, deretter brøt krigen i Ukraina ut, prisene på energi har gått til himmels, en matvarekrise er like om hjørnet og tusenvis av flyktninger vil komme til Norge i løpet av de kommende ukene.

I denne situasjonen trenger landet en sterk og fast styring. Det betyr at vi må prioritere hva vi skal bruke penger på og bevilgninger og utviklingstrekk må ses i sammenheng. Det er det som skjer når det utarbeides og vedtas budsjetter.

Vi må komme oss ut av den den praksis som har vært fulgt under koronakrisen. Her rant det en stri strøm av bevilgninger gjennom hele året. Det budsjettet Stortinget hadde vedtatt for få måneder siden, ble parkert. Når forutsetningene endrer seg, må budsjetter  noen ganger justeres. Et budsjett er ikke hugget i stein, men det representere en ramme en skal være meget varsom med å beveges seg utenfor. Økt pengebruk får fort utilsiktede konsekvenser.

Nå vil SV endre strømstøtten. Det er ikke godt nok at den skal forlenges fram til mars 2023. SV vil at staten skal dekke mer. Frp vil droppe alle avgifter på drivstoff og endatil droppe momsen om det er nødvendig for å få pumpeprisen ned mot et normalt nivå. Høyre vil ha strømstøtte til bedriftene.

Snart dukker kravet opp om redusert matmoms for å kompensere for økte matpriser. Bøndene vil komme med skyhøye krav i årets jordbruksoppgjør. Kravene i årets lønnsoppgjør basert på at kjøpekraften skal økes, vil også bli skyhøye. 

Regjeringen må suge til seg noe av den styringen- og økonomiske kontrollens ånd som svevet over vannene der Kåre Willoch regjerte. 

Det er ikke godt å si hvor mange milliarder det vil koste å ta imot alle flyktningene som kommer.

De skyhøye energiprisene og konsekvensene av sanksjonene mot Russland, vi føre til at bedrifter får problemer.

I møte med Stortinget må regjeringen insistere på at bevilgninger og avgiftskutt skal ses i sammenheng og prioriteres. Trygve Slagsvold Vedum må gi klar beskjed om at det ikke er aktuelt for Stortinget å behandle strømstøtte den ene uken og redusert bensinavgift uken etter.

Det er ingen ting som haster så voldsomt at det ikke er tid til å se alle bevilgninger, avgiftskutt og støtte i sammenheng. Om noen uker skal revidert budsjett legges fram. Det er her kampen må stå.

Regjeringen må suge til seg noe av den styringen- og økonomiske kontrollens ånd som svevet over vannene der Kåre Willoch regjerte. Jonas Gahr Støre må våge å sette foten ned i møte med opposisjonens mange forslag til økte bevilgninger.

Vi er ikke tjent med at det piskes opp en krisestemning med krav om raske beslutninger. Da øker faren for at vi rammes av utilsiktede konsekvenser.

Vi er dessuten tjent med å ta tiden til hjelp. I løpet av noen uker vil vi se klarere konsekvensene av krigen i Ukraina.

Da koronapandemien herjet, ble det argumentert med at det var bedre å være føre var enn etter snar. Slik er det ikke med den krisen vil  opplever. Vi kan tillate oss å se situasjonen an og vente på at regjeringen får lagt fram en plan for hvordan vi skal møte krisen.

Røe Isaksen som kringkastingssjef

NRK trenger en kringkastingssjef som har sett verden fra andre ståsteder enn en redaksjon. Torbjørn Røe Isaksen har den erfaring, posisjon og de personlig egenskaper som trengs for å bevare og endre NRK i møte med nye teknologiske og samfunnsmessige utfordringer, skriver redaktør Magne Lerø

Av Magne Lerø​10. mars 2022, 10:29

Da det ble kjent at Thor Gjermund Eriksen ville gå av som kringskastingssjef, tok det ikke mer enn noen timer før Medier 24 hadde listen klar over hvem som kunne ta over etter ham. 

-En rekke personer tett på både NRK og i politikken opplyser at det skal særdeles mye til for at det ikke blir en kvinne denne gang. Dermed kan den nye regjeringen fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet være den første til å ansette en kvinnelig kringkastingssjef. Den sjansen vil de neppe la gå fra seg, ifølge kilder, skrev Medier 24.

Det er vitterlig styret i NRK som ansetter ny kringskastingssjef, men kildene mener tydeligvis at regjeringen vil samle seg om å gi styret en beskjed om at de vil ha en kvinne. Det er ingen grunn til å tvile på at kulturminister Annette Trettebergstuen ønsker seg en kvinne. Det vil være en blomst i knapphullet for en statsråd som er mer opptatt enn de fleste med å heie kvinner opp og fram.

Styreleder Birger Magnus forstår hvor landet ligger og vet hva han bør si.

-Vi vil svært gjerne ha en kvinne i denne rollen, sier han til Medier 24.

Bedre kan det ikke sies. Ingen skal være i tvil om at han ikke gjør det han kan for å finne en kvinne. Han gir garantert beskjed til hodejegerne i Visindi om at de må lete med lys og lykte ette kvinnelige kandidater.

-Men ikke bare kvinner? Dere vil vel ansette den som er best kvalifisert?

-Ja, selvfølgelig.

Det kan godt være samtalen mellom hodejeger Heidi Wiggen og Birger Magnus forløp slik.

Birger Magnus har bakgrunn fra næringslivet. Der er det alltid kvalifikasjoner som kommer først. Det står heller ikke noe i stillingsutlysning om at kvinner oppfordres til å søke. Styret vil stå fritt til å ansette den de mener er best kvalifisert.

De fem kvinnene som ble lansert i Medier 24 var direktør Vibeke Furst Haugen i NRK, sjefredaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen,  Alexandra Beverfjord, sjefredaktør og adm. dir i Dagbladet, Mari Velsand direktør i Medietilsynet og nyhetsdirektør Helje Solberg i NRK. 

Da stillingen som sjef for sentralbanken ble lyst ut, ble det hevdet at utlysningen var skreddersydd til Jens Stoltenberg. Ingen har kommet på den tanken at stillingsutlysningen for kringkastingssjef er rettet inn mot noen.

«Vi ser etter deg som har solid redaksjonell og publisistisk forståelse samt en velutviklet strategisk kompetanse. Du må evne å stå støtt i krevende situasjoner, og ha gode lederegenskaper som bidrar til intern stolthet og motivasjon.

NRK har mange interessenter og kringkastingssjefen må kunne håndtere komplekse prosesser både internt og eksternt. Konkurransen om publikums oppmerksomhet er global. For å bekle rollen er det viktig å forstå medietrender, bruksmønstre og teknologiens betydning for å lykkes, samtidig som evne til å utvikle organisasjonen er avgjørende».

Her er døren høy og porten gjort vid. Søknadsfristen er fredag 11. mars. 

Da Einar Førde ble kringkastingssjef i 1989, var det en politisk ansettelse. Men få, om noen, pekte i de 12 årene han sto ved roret at hans politiske ståsted var et problem. Førde hadde da også journalistisk erfaring.

NRK har det de trenger av tradisjonelle redaktører som har gått gradene i mediene.

John G.  Bernander var sjef i NRK fra 2001 til 2007. Han hadde vært nestleder i Høyre.  Hans- Tore Bjerkaas var ansatt i NRK da han ble kringskastingssjef. Thor Gjermund Eriksen har vært sjef siden 2013. Han har hatt politiske verv i SV og var medlem i Arbeiderpartiet.

Partitilhørighet har ikke spilt noen rolle ved ansettelse av kringskastingssjef de siste 30 årene, men styret synes å ha lagt vekt på politiske erfaring og forståelse.

Felles for de fleste kringkastingssjefene er at de har erfaring fra å se verden fra et annet ståsted enn en redaksjon. Dette er svakheten med flere av de kvinnelige kandidatene som trekkes fram.

NRK er mer enn en vanlig redaksjon. NRK er en samfunnsinstitusjon, som skal ha full redaksjonell frihet og samtidig bidra til å nå politiske mål. NRK skal fungere som et lim i samfunnet, bygge demokrati og fremme de verdier vi bygger samfunnet vårt på.

NRK er en del av mediene, men skal samtidig være annerledes enn andre medier. NRK eksisterer fordi summen av det de andre mediene leverer av innhold, ikke er tilstrekkelig.

NRK er også i endring som følge av den teknologiske utviklingen, de sosiale mediene og trusselen fra globale aktører.

I denne situasjonen trenger NRK en sjef med allsidig erfaring, ideologisk skolering og med en grundigere forståelse av samfunnsutviklingen enn de fleste. NRK trenger en intellektuell kapasitet som kan være en frontfigur i medie- og samfunnsdebatten og har vist at han kan lede i komplekse sammenhenger.

Torbjørn Røe Isaksen er ikke en kvinne. Han er en mann på 44 år. Han har vært stortingsrepresentant siden 2009, har erfaring som kunnskapsminister, næringsminister  og arbeids-og sosialminister. Han har vært samfunnsredaktør i E 24 siden desember 2021.

Han har mastergraden i statsvitenskap og har i tillegg idehistorie og medievitenskap i fagkretsen. Som student arbeidet han som journalist og lærervikar. Et år var han redaktør i Minerva. I en årrekke har han skrevet artikler i flere medier som viser at han har en dyp forståelse for hva som rører seg i samfunnet og hva som er politikere og medienes rolle.

NRK vil måtte endre seg i årene framover. Da trenger institusjonen en kapasitet som forstår seg på omverdenen og samfunnsutviklingen. NRK har det de trenger av tradisjonelle redaktører som har gått gradene i mediene.

Den parentes til slutt: Både i SV og Sp irriterer de som over de høye lederlønningene. De får nok Torbjørn Røe Isaksen til å godta enn lønn omtrent på statsministerens nivå. Det kan muligens også fungere som en noe mer beskjeden blomst i knapphullet.

Norge kan ikke stå fram som krigsprofitør

Norge bør bruke noen hundre milliarder i støtte til sivilbefolkningen i Ukraina og klimatiltak utenfor Norges grenser for å markere at vi ikke vil opptre som en krigsprofitør, skriver redaktør Magne Lerø

Av Magne Lerø​9. mars 2022, 10:16

Analytikere Dagens Næringsliv har snakket med, mener Norge kan tjene seks ganger så mye på olje og gass som regjeringen har regnet med. Og det kan bli mer. For prisen på olje, gass og strøm stiger stupbratt mot himmelen.  

Når Norge ligger an til å tjene flere hundre milliarder ekstra, kanskje flere tusen, på salg av gass, olje og strøm, kan vi selvsagt la dette gå inn i oljefondet. På kort tid vil vi dermed ha fylt opp igjen i fondet de ekstra milliardene vi hentet ut under koronapandemien.

Norge ligger an til å bli stående øverst på verdens kaksetrone. Det kan vi ikke leve med uten å ofreta oss noe. Vi må unngå å bli sett på som en krigsprofitør.

De mange hundre ekstra milliardene må vi la komme verdenssamfunnet til gode. Det vil være et enormt behov for humanitær hjelp til sivilbefolkningen i Ukraina. Norge bør bidra mer enn andre land fordi vi tjener så vanvittig mange ekstra milliarder på krigen.

Tyskland meldte denne uken at de skal bruke 200 milliarder euro på å utvikle fornybar energi de neste fem årene. Tyskland har finansielle muskler til å klare det. De vil slå to fluer i en smekk – gjøre seg uavhengig av import av gass fra Russland og bidra til å redusere utslippene.

De færreste land i EU har muskler til en slik satsing som Tyskland legger opp til. Her kan Norge bidra. Vi kan gi milliardtilskudd til klimatiltak i økonomisk svake EU land.

Vi bør opprette et eget klimafond – et søsterfond til Oljefondet- der vi sluser inn de ekstra milliardene vil tjener på de skyhøye energiprisene.På den måten unngår vi problematikken rundt handlingsregelen. Det nye klimafondet skal forvaltes med et kortsiktig perspektiv. Det skal tømmes i løpet av noen år.

Vi bør opprette et eget klimafond – et søsterfond til Oljefondet- der vi sluser inn de ekstra milliardene vil tjener på de skyhøye energiprisene.

Energisituasjonen i Europa tilsier også en nyorientering i energipolitikken. Når Europa skriker etter energi, kan vi ikke gå i dialog med de landene vi leverer gass til om at vi skal leverer mindre av hensyn til behovet i Norge. Dette bør Sp forstå.

Sp ser alt ut til å ha forstått at vi ikke kan bruke titalls milliarder på å elektrisere sokkelen med strøm fra land. Et så pass elendig klimatiltak kan ikke forsvares i den situasjonen vi har vi har havnet i.

Løsningen er å se nærmere på SVs forslag om å bygge ut havvind langt raskere enn de planene som foreligger per i dag.

Klima-og miljøvernminister Espen Barth Eide sier til Klassekampen at Sps nei til elektrifisering av sokkelen er et klart brudd med Hurdalsplattformen. Alle med normale leseferdigheter kan sjekke og konstatere at han har helt rett. Men Hurdalsplattformen er ingen bibel. Når verden ender seg, må til og med Hurdalsplattformen reformuleres.

For tiden blåser det en solidariteten- og samarbeides vind over Europa. Sp skal få slite med å få oppslutning om en politikk der Norge skal bli mindre opptatt av å levere energi til Europa.

Det skal nå bygges ut havvind på to felt uten utenlandskabler. Det neste feltet hvor det skal bygges ut havvind, bør ha kabler også til utlandet. Det er tre grunner til det. Europa trenger sårt mer energi. Når olje- og gassinntektene faller, trenger Norge å kompensere for dette inntektsbortfallet. Å selge havvind vil være meget lønnsomt. Å bygge ut havvind uten mulighet for å selge noe av energien via utenlandskabler til høye priser, vil betyr at staten må bruke flere titalls milliarder på utbyggingen. Det er andre området hvor disse milliardene trengs.

Når krisen rammer og det skjer store endringer i omverdenen, må vi revurdere våre standpunkter basert på helt andre premisser. SV har satt seg selv i bevegelse når det gjelder NATO-medlemskap. Sp har satt seg selv i bevegelse når det gjelder energi- og klima. Slik må det være.

Vi venter på at den nye olje- og energiministeren, Terje Lien Aasland, skal komme i bevegelse. Han har så langt ikke rukket stort mer enn å si at strømstøtten skal fortsette. Det er da noe.

Sanksjoner som bumerang

Den voldsomme økningen i energiprisene og trussel om matvarekrise som følge av krigen i Ukraina, vil sette samholdet i Vesten på prøve. Vi kan fort miste grepet om konsekvensene av den harde sanksjonspolitikken vi har satt i gang, skriver redaktør Magne Lerø.

Av Magne Lerø​8. mars 2022, 10:41

I løpet av de siste dagene har vi fått meldinger om at en matvarekrise kan være under oppseiling som følge av krigen og sanksjonene mot Russland. I går ble et fat nordsjøolje handlet for rundt 125 dollar fatet. Det er opp syv dollar siden fredag. Gassprisen har steget til nye høyder. Strømprisen følger etter. Børsen faller.

Verdensøkonomien var i ferd med å komme seg til hektene igjen etter koronapandemien. Så brøt krigen i Ukraina ut. Konsekvensen av krigen og sanksjonene kan bli dramatiske.

Ifølge Financial Times drøfter USAs utenriksminister Antony Blinken med europeiske statsleder innføring av et importforbud av russisk olje. Russland har svart med at det kan bli aktuelt å stenge rørledningen North Stream 1 som fører gass fra Russland til Tyskland. Russland vil vise at de ikke frykter sanksjoner.

Når Tyskland fortsatt importerer gass fra Russland, er det fordi begge landene har nytte av det. Importen av gass fra Russland utgjør 40 prosent av forbruket i Tyskland. Det vil ta årevis for Tyskland å erstatte gassen fra Russland.

Stenges rørledningen fra Russland, spår ekspertene at prisene på gass og olje kan tredobles. Europa vil ikke få tak i den energien som trengs. Folk vil fryse. Deler av næringslivet vil måtte stanse opp eller bygges ned på grunn av energimangel.

Tyskland har gått med på at North Stream 2, gassledningen som er ferdig bygget, ikke skal tas i bruk. Konsekvensen er høyere energipriser i Europa i flere år framover. For noen måneder siden snakket vi om at vi måtte regne med høye strømpriser i alle fall fram til påske. Nå sier analytikerne at vi vil få høye priser på energi i alle fall fram til 2027.

Det vil være uansvarlig og korttenkt om Tyskland og EU går med på å stenge tilførselen av gass fra Russland

Det finnes få eksempler på at autoritære regimer er blitt tvunget i kne av sanksjoner. EU og USA satser alt på at det skal skje denne gangen. Derfor innføres det stadig mer omfattende sanksjoner mot Russland. Målet er å knekke Russlands økonomi, at det skal føre til at det blir slutt på krigen i Ukraina og at Vladimir Putin rives ned av maktens trone.

Det er USA som presser på for stadig hardere sanksjoner. EU har ikke vært vanskelig til å be. Nå kan vi være kommet til et punkt der EU sier nei. Det vil være uansvarlig og korttenkt om Tyskland og EU går med på å stenge tilførselen av gass fra Russland. Det vil føre Europa ut i en energikrise som vil få uante konsekvenser. Sanksjonene mot Russland rammer Europa langt hardere enn de rammer USA. Det er på tide EU gir USA en tydelig beskjed om at grensen for sanksjoner er nådd.

Når beslutninger skal fattes så raskt som det har skjedd de siste uken, og i et emosjonelt klima der det kreves raske og symboltunge handlinger, er det fare for at en ikke har vurdert alle konsekvender av de beslutninger en har fattet. Framfor å pøse på med flere sanksjoner, bør EU utrede konsekvensene av hva de har satt i gang og komme opp med tiltak for å motvirke skadevirkningene.

EU har hatt rimelig god støtte i opinionen for de strenge sanksjonene som er innført. Når Russland framstår som en felles fiende styrker dette samholdet. EU og USA står mer samlet enn på lenge.

Når konsekvensene av sanksjonene vil ramme befolkningen, vil samholdet fort kunne slå sprekker. Den økonomiske nedturen Europa er på vei inn i, vil ramme de svakeste og fattigste. De er også de som er blitt hardest rammet av koronakrisen.

I to uker har det handlet om krigen og sanksjonene. Slik vil det være enda en tid. Neste fase blir å ta hånd om flyktningene som fort nærmer seg to millioner. Det er stor vilje til å vise solidaritet og gi støtte til Ukraina, men sosial uro og opprørske tilstander vil true flere land i EU om ikke den politiske ledelsen kommer opp med økt støtte til befolkningen i eget land.