Staten som storaksjonær

Det vil gjøre vondt for en regjering som vil bygge ned statens eierrolle i næringslivet at koronakrisen kan føre til at staten må eie mer. Norwegian er første kandidat for oppkjøp.

På slutten av 1980-tallet var bankene i Norge usedvanlig slepphendte med å låne ut penger. På papiret så det ut til at lån var god butikk. Det var det også, helt til krisen meldte seg. Fra 1987 til 1993 bokførte norske banker et tap på 76 milliarder kroner.

Krisen spredte seg i hele banksystemet. Det endte med at staten i 1992 overtok aksjene i landets tre største forretningsbanker, DNB, Fokus bank og Kreditkassen. Etter hvert solgte staten seg ut. Aksjonærene tapte mye. Det var ekstra bittert for en del småaksjonærer.

Under bankkrisen i 2009 måtte også staten tre hjelpende til. Skattebetalernes penger ble brukt til å redde både aksjonærer og banker. Det kostet så pass at statens pengebruk måtte reduseres. Dermed ble det kutt i velferdsordninger i mange land.

«Regjeringen vil ikke bidra med kompensasjon for det tapet aksjonærer lider»

Det er blitt stående som et faktum at staten brukte skattebetalernes penger til å redde kapitalistene. Noe er det i det. Men det spørs om det hadde vært et alternativ å heller lagt opp til konkurser. Det kunne gitt enda større varig økning av arbeidsledigheten.

Regjeringen er rede til å bruke flere hundre milliarder om nødvendig for å hindre at koronakrisen gir en alvorlig varig svekkelse av norsk økonomi. I forhold til bedriftene skjer det primært ved å tilby lån og gi utsettelse av skatter og avgifter.

Regjeringen vil ikke bidra med kompensasjon for det tapet aksjonærer lider. Det vil ta lang tid før aksjemarkedet når det nivået det lå på før koronakrisen. En god del bedrifter vil gå konkurs og enda flere vil falle drastisk i verdi. Det betyr at mange aksjonærer vil tape store beløp.

Etter koronakrisen kan det bli mangel på midler til investeringer i Norge. Vi vil få en debatt om hvordan staten skal stimulere til økte investeringer. Det kan ikke skje ved at staten deler ut penger til de som alt har mer en nok for at de skal investere i etablerte og nye bedrifter. Det bør skje ved at staten gir lån og går inn på eiersiden.

NTB melder i dag at det pågår uformelle diskusjoner i det politiske miljøet om staten bør kjøpe aksjer i Norwegian. Det er en frykt for at Norwegian ikke vil greie seg, selv om staten tilbyr lån i milliardklassen.

Jonas Gahr Støre (A) sier til NTB at «vi har et særlig samfunnsansvar for å sikre at denne næringen holder seg i lufta» med tanke på arbeidsplassene og at luftfarten representerer en kritisk infrastruktur i Norge.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) tror både Norwegian, SAS og Widerøe vil trenge spesielle tiltak.

Hvis lån, utsettelse av skatt, moms og avgifter og midlertidig oppheving av flypassasjeravgiften og lufthavnavgiften ikke er tilstrekkelig, må flyselskapene få direkte støtte. En ryddig måte å gjøre det på, er at staten kjøper aksjer i selskapet til en akseptabel pris. En slik emisjon vil bety at de eksisterende aksjonærene vil tape på det. Men slik er det å være i business.

«Det blir nok begrensinger på utbytte og lederlønninger kommer til å bli fryst i flere år framover»

Norwegian-aksjen steg 20 prosent i dag tidlig på nyheten om et mulig statlig oppkjøp. Det kan selskapet trenge. 90 prosent av arbeidsstyrken er permittert. For de ansatte er det særdeles gode nyheter at selskapet de jobber i anses som så viktig at de kan regne med en redningspakke fra staten. Om det er staten eller private som eier deler av selskapet, spiller ikke noen stor rolle for de ansatte.

Vi vil få en interessant debatt om vilkårene for at staten skal gå inn på eiersiden. Det blir nok begrensinger på utbytte og lederlønninger kommer til å bli fryst i flere år framover.

Høyre vil ikke at staten skal eie mer enn nødvendig i næringslivet. De kommer nok til å legge prinsippene til side om opposisjonen, med støtte fra uavhengige finansfolk, hevder at det er en delvis statlig overtagelse som trengs for å redde selskapet for den sikre død av koronasmitte.

Rettferdige og treffsikre koronatiltak

Regjeringen bør oppheve arbeidstidsbestemmelser, endre betingelsene for sosialhjelp og utvide den direkte støtten til frilansere og kulturarbeidere som kan dokumentere tap som følge av koronatiltakene.

Regjeringen lanserte i går tiltak i hundremilliarder- klassen for å hjelpe bedrifter som får finansielle problemer. Og Stortinget ble i dag enige om en tiltakspakke.

Det er nødvendig med tiltak i en slik størrelsesorden for å sikre at levedyktige bedrifter ikke går konkurs som følge av koronakrisen.

Det er også positivt at staten utsetter innbetaling av arbeidsgiveravgift, skatter og andre avgifter.

«Det holder å gjøre det lovlig for de som har anledning og lyst til å jobbe ekstra»

Staten bør raskt gjøre endringer i arbeidsmiljøloven. Når skoler stenges og mange foreldre må være hjemme med barna, blir det mer å gjøre for de som er på jobb.

I helsevesenet går vi tider i møte der det vil mangle personell. Det enkleste regjeringen kan gjøre, og det nærmest over natten, er å gi folk anledning til å jobbe ut over bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven.

En trenger ikke endre bestemmelsene om hvor mye arbeidsgiver kan pålegge ansatte å jobbe. Det holder å gjøre det lovlig for de som har anledning og lyst til å jobbe ekstra.

En frivillig ordning er en god start.

Det er nok av ansatte som gjerne jobber ekstra når situasjonen krever det. Andre vil gjøre det fordi de trenger penger. De kan ha en ektefelle eller samboer som er permittert.

Det er blitt et brutalt stopp i inntektene for mange frilansere og kulturarbeidere. Mange har ikke på kort tid mulighet for å skaffe seg annet arbeid.

En god del kan ende på sosialhjelp. Da gjelder det at Nav opptrer med vett og forstand. Vanlig praksis er at folk må selge unna både hus og andre formuesgjenstander om de skal få utbetalt sosialhjelp.

Slik kan vi ikke ha det i disse tider. Regjeringen må sørge for å presisere regelverket slik at de som blir stående uten inntekt raskt kan få utbetalt sosialhjelp.

Vi har gode ordninger for de fast ansatte. Blir en permittert, er en sikret vanlig inntekt de første 20 dagene. Mange ansatte vil bli permitterte lenger enn det. Så flere hundre tusen nordmenn må regne med en lavere inntekt som følge av koronakrisen.

Selvstendig næringsdrivende og frilansere skal få en midlertidig inntektssikring som tilsvarer 80 prosent av gjennomsnittlig inntjening de siste tre årene, begrenset oppad til 6G, ca. 600 000 kroner.

Denne ordningen er ikke finmasket nok. Det er mange unge som ikke har vært frilansere i tre år. Unge under 30 år bør bli omfattet av ordningen om de det siste året har livnært seg som frilansere eller kulturarbeidere.

«Unge under 30 år bør bli omfattet av ordningen om de det siste året har livnært seg som frilansere eller kulturarbeidere»

Med de nye tiltakene som er lagt fram, viser regjeringen at den er rede til å bruke flere titalls milliarder ekstra for å demme opp for de skadene koronasmitten påfører oss.

Ingen aner hvor store skadevirkningene vil bli. Ingen aner hvor lenge krisetiltakene vil vare. Derfor vet heller ingen hva krisetiltakene til slutt vil beløpe seg til.

Det er en spesiell situasjon for politikerne. Til vanlig behandler Stortinget bevilgninger i hundre tusen kroners- klassen. Nå klubbes saker igjennom der en ikke vet hvor mange milliarder et tiltak vil koste.

Vi har et oljefond å ta av så det er ingen fare for statens finanser.

Men den lave oljeprisen, den svekkede inntjening som rammer bedrifts-Norge, børsfallet og de mørke fremtidsutsiktene for den globale verdensøkonomien betyr innstramninger i norsk økonomi.

Når regjeringen om kort tid skal samles til budsjettkonferanse, har statsrådene all grunn til å frykte at sparekniven vil ramme dem hardt.

Politiserte korona-tiltak

I går kunne ikke Erna Solberg holde igjen lenger og leve med inntrykket av en leder som gjør for lite når faren truer. De fryktsomme og opposisjonen fikk full pakke.

Jonas Gahr Støre skjerpet i Stortinget onsdag kritikken mot at regjeringen kom for seint på banen og at rådene mot spredning av koronaviruset ikke er klare nok.

Han fulgte opp i Politisk Kvarter på NRK torsdag morgen i debatt med statsministeren. Her framsto Støre som sterk og tydelig.

«Det er bedre å gjøre det som må gjøre litt tidlig enn for seint», var Støres parole. Han etterlyste tydeligere grep og kraftfulle tiltak fra regjeringens side.

Erna Solberg kom på defensiven og forklarte hvorfor ikke skoler blir stengt, at det er strengt å legge ned forbud mot møter med mer enn 500 deltakere. Hun varslet også at må regne med at det kommer sterkere tiltak etter hvert som krisen utviklet seg

«Etter hvert» skulle vise å bety få timer.

«Men når en nasjonal krise truer, ropes det fra alle kanter på et sterkt og tydelig lederskap»

I begynnelsen av denne uken ble krisen håndtert slik Stortinget her vedtatt at det skal gjørers. Det er den faglige ekspertise som skal i front og gi råd.

Og det er kommunene som skal vurdere situasjonen i sin kommune og treffe nødvendige tiltak.

Da mediene skrev om at helseministeren var for usynlig, stilte Bent Høie opp på pressekonferanse der nye tiltak og vurderinger ble presentert. Høie ville ikke bli fremstilt som en helseminister på tribunen.

Frosta kommune som har 22 smittede, stengte grensene ut og inn av kommunen. Andre kommuner stengte skolene. Slik er det meningen det skal være. Råd skal være kunnskapsbaserte og avgjørelser skal tas på laveste nivå der det er mulig.

Men når en nasjonal krise truer, ropes det fra alle kanter på et sterkt og tydelig lederskap.

Torsdag formiddag må Erna Solbergs ha innsett at regjeringen måtte gjøre mer, at hun måtte framstå som landets fremste krisesjef og ta styringen. Erna Solberg kunne ikke framstå som nølende, usikker og litt bakpå, mens Støre fram sto som handlekraftig og tydelig.

Fra Politisk kvarter 07.45 til 14.00 skjedd det ikke en sterk spredning av viruset som skulle tilsi langt strengere tiltak på nasjonalt nivå.

Erna Solbergs beslutning om å «trykke på den store knappen» var ikke drevet fram av kunnskap, men av forventningen om å vise politisk handlekraft.

Opposisjonen, mediene og opposisjonen fikk det de ba om- en statsminister som holdt en velformulert tale der hun kunngjorde de mest omfattende nasjonale restriksjoner som vært innført siden krigen.

Torsdag kveld gikk Norge i dvale. Det er innført unntakstilstand i hele landet.

Når det er 4 smittede i Nordland og 8 i Møre og Romsdal, er ikke en beslutning om å stenge alle skolene kunnskapsbasert. Det er ikke kunnskapsbasert å be foreldre i Nordland og Møre og Romsdal om ikke å overlate barna til besteforeldrene når skole og barnehage blir stengt.

På disse stedene er det heller ikke kunnskapsbasert å avlyse alle idrettsarrangementer, stenge alle utesteder og avlyse alle arrangementer.

Det er gode grunner for statens nye koronaregime i Oslo, Bergen og flere byer, men ikke alle steder i landet.

Det er ingen som ser seg tjent med å mene at de nye tiltakene er for strenge. Regjeringen og opposisjonen er enige. «Bedre før enn etter snar». Det var Støres «heller for tidlig enn for seint- linje» som seiret.

Den kunnskapsbaserte, desentraliserte modellen måtte legges bort.

Det kan argumenteres for at tiltakene absolutt er kunnskapsbaserte, men neppe som landsomfattende tiltak.

Nå har regjeringen fattet en beslutning som helsemyndighetene støtter. Alle slutter opp den dugnaden regjeringen har bedt om.

«Kanskje Støre vil gå for forlengelse ut fra prinsippet «det er bedre å holde på litt for lenge enn gi å seg for tidlig»»

Om opposisjonen med Støre i spissen vil gå i front når tiltakene skal oppheves, gjenstår å se. Kanskje Støre vil gå for forlengelse ut fra prinsippet «det er bedre å holde på litt for lenge enn gi å seg for tidlig».

Det som bør skje, er at opposisjonen og regjeringen snakker sammen om hva som skal gjøres for å stoppe koronaviruset.

Etter lunsj i dag legger regjeringen fram den første redningspakken for bedrifter og bransjer. Opposisjonen vil ganske sikkert si at det som legger fram er for lite og puslete, og regjeringen vil svare at det kommer mer.

LO og andre fagforbund krever at ingen som blir permittert, må være i karantene eller hjemme med sykt barn, skal tape på det. Opposisjonen har alt hengt seg på kravet om at å innføre støtteordninger for de som taper inntekt. Det er lettere sagt enn gjort.

Det skjer hele tiden at noen blir permittert. Politikerne kan selvsagt vedta at inntil videre skal staten dekke full lønn til alle som blir permittert.

Erna Solberg kan bestemme seg for å søke et forlik med opposisjonen om hvordan enkeltpersoner og bedrifter som rammes av koronakrisen skal støttes.

Det er ikke sikkert statsministeren vil gi opposisjonen anledning til å hevde at regjeringen ikke vil støtte de svakeste som rammes av koronakrisen.

Frykten har bredt seg. Landet er i en unntakstilstand. De økonomiske skadevirkningene vil bli voldsomme. Krisen kan komme til å koste oss flere hundre milliarder kroner.

Vi har et gedigent oljefond, slik sett er det ikke noe problem. Men meningen med oljefondet er at det skal sikre pensjonene for kommende generasjoner. Vi får se hvor mye politikerne tenker på der når frykten har slått rot og det ropes om støtte og handlekraft.

De skadeskutte liberalerne

Den krisen Venstre er inne i bør ikke valgkomiteen forsøke å løse. Den må få brenne ut ved at en fløy vinner kampen om ledervervet. De som ikke kan godta resultatet, får trekke seg, slik flere i KrF har gjort.

At Trine Skrie Grande trakk seg denne uken, kom som en overraskelse. I etterpåklokskapens lys er det lett å mene at hun burde trukket seg tidligere. Hun valgte imidlertid å fortsette for å spare Venstre for den situasjonen de nå har havnet i.

Valgkomiteens leder, Per A. Thorbjørnsen, sier til Dagsavisen at «Venstre ikke tåler mer støy». Det er en treffende beskrivelse av situasjonen. Han sier samtidig til NRK at målet er en enstemmig innstilling om hvem som bør velges til ny leder og nesteledere. Han bør ikke bruke mange kalorier på å få det til.

I Venstre bør de unngå forsøk på å presse fram en enighet som ikke er der. KrF forsøkte på det i lang tid. Til slutt kom ledelsen i partiet til at de måtte velge side, enten måtte de gå til venstre eller til høyre. Det lå i kortene at hvis de ikke ville gå til venstre, ville Knut Arild Hareide trekke seg som leder.

Striden i KrF handlet om politisk ståsted, ikke om personer. I Venstre er personene i fokus. Sveinung Rotevatn og Abid Raja representerer hver sin fløy i partiet. De har mer eller mindre bekreftet at de er kandidater etter at Trine Skei Grande har trukket seg.

«Det Venstre ikke bør gjøre, er å samle seg om en kompromisskandidat. Dessuten har de ingen som utmerker seg»

Det er en ulykke for et parti som ligger godt under sperregrensen på meningsmålingene å ende opp i en bitter lederstrid. Den skaden har alt skjedd. Striden i Venstre dreier seg ikke bare om å få båret Trine Skei Grande ut av lederstolen. Den handler primært om hvem som skal lede partiet og hvilken politisk profil vedkommende skal ha.

Sveinung Rotevatn kjøres fram fordi han en partiets fremste ideolog og fanebærer for liberalismen. Rotevatn vil bygge et ideologisk sterkt parti.

Abid Raja er mer pragmatisk og virker mer opptatt av å lytte til folk enn å fremføre ideologiske budskap.

Det vil være en fordel for Venstre om Rotevatn og Raja ikke nærmet seg hverandre politisk i håp om å skaffe seg flest mulig stemmer. Landsmøtet bør få foreta et valg av partileder som også innebærer et valg av politisk kurs

En åpen konkurranse mellom de to vil bidra til å rense luften. Den som vinner et åpent valg, vil ha legitimitet til å føre partiet videre. Med en åpen konkurranse vil de unngå et fordekt maktspill, lekkasjer og beskyldninger.

Det Venstre ikke bør gjøre, er å samle seg om en kompromisskandidat. Dessuten har de ingen som utmerker seg.

Etter det som har skjedd, må den som blir valgt til leder være forberedt på at Venstre faller under sperregrensen. Det kan bli flere års ørkenvandring for en liten flokk i håp om at partiet enda en gang skal reise seg fra asken.

Venstre er vårt eldste parti og det moderne norske demokratiets mor. De står i en stolt tradisjon. Samtidig står de i splittelsens tradisjon og er et utstillingsvindu for en politisk ukultur.

«Muligens felte hun et tåre over sitt parti, som hun tenker ikke vet hva som er til det beste for dem selv»

En så omfattende lekkasje som har skjedd fra valgkomiteens arbeid, vitner om et parti med alvorlig pustebesvær. Venstre har havnet så pass langt nede i grøfta, at det kan godt være de aldri klarer å karre seg opp igjen.

Trine Skei Grande kan bli stående som partiets siste store lederskikkelse. Hun ga jernet i mange år og hadde vilje til å bruke større makt enn hun hadde for å holde partiet samlet med seg selv som leder. Slik gikk det ikke.

Det er som Mesteren en gang sa, temmelig oppgitt:

Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke (Mat 23.37).

Da det for alvor gikk opp for Trine Skei Grande at de ikke ville være under hennes vinger lenger, konstaterte hun at hennes tid var ute. Muligens felte hun et tåre over sitt parti, som hun tenker ikke vet hva som er til det beste for dem selv.

I Trine Skei Grandes jerngrep

Problemet for Venstre er at Trine Skei Grande har brukt makt som hun i realiteten ikke har for å få det som hun vil.

VG har avdekket hva som skjedde i kulissene da valgkomiteen endte opp med å innstille Trine Skei Grande som partileder med Sveinung Rotevatn og Abid Raja som nestledere.

Abid Raja sa det samme til valgkomiteen som han har sagt offentlig. Han er interessert i å bli leder, men vil ikke stille opp mot Trine Skei Grande.

Trine Skei Grande har så liten oppslutning i fylkeslagene at valgkomiteen ba henne om å trekke seg – to ganger.

Sveinung Rotevatn skal ha gjort det klart at han var rede til å stille til valg som partileder.

Dermed lå det i kortene at valgkomiteen kom til å måtte velge mellom Raja og Rotevatn.

Så sprakk regjeringen og Trine Skei Grande grep muligheten.

Hennes to rivaler ble tatt inn som statsråder under hennes ledelse under den forutsetning at de ikke ville stille opp mot henne som leder.

Denne planen var ikke Sveinung Rotevatn med på. Han advarte mot å sette partidemokratiet til side.

Tre ganger sa han nei til å koble statsrådspost med å gi valgkomiteen beskjed om at han ikke var aktuell som partileder.

Trine Skei Grande var klar på at dersom han ville utfordre henne som leder, ville hun ikke ha ham inn i regjeringen.

På sett og vis er det forståelig. Formelt er det Erna Solberg som avgjør hvem som skal bli statsråd. I realiteten er det partilederen som avgjør hvem fra eget parti som skal inn.

Det ville ikke vært heldig for regjeringen om to av dens medlemmer skulle ende opp i en beinhard kamp om ledervervet i Venstre.

Det kan være Rotevatn har innsett det. Han kan også ha fryktet at om han ble værende utenfor regjeringskontorene og Abid Raja innenfor, ville dette kunne styrket Rajas posisjon. Raja kunne blitt overtalt til å stille hvis det først ble et åpent ledervalg.

«Trine Skei Grande framsto nærmest som en vinner. Den harde interne maktkampen var det ingen som kjente til»

Rotevatn kom til slutt til at han var best tjent med å bli foreslått som 1. nestleder.

Det så lenge ut til at Trine Skei Grandes dristige grep var vellykket. Det var begeistring over at Frp var ute av regjeringen, at Venstres posisjon var styrket og at ledelse av partiet ble fornyet ved at Raja og Rotevatn ble statsråder. Partiet krøp også litt oppover på meningsmålingene.

Trine Skei Grande framsto nærmest som en vinner. Den harde interne maktkampen var det ingen som kjente til. Det ble bare registrert at første nestleder Ola Elvestuen var blitt ofret. Men slik er det i politikken. Det er ikke plass til alle på det øverste bordet.

Når en leder for en organisasjon eller en bedrift har en solid maktbase, kan en bruke makt for å få det som en vil. Bruker en leder med svekket posisjon makt, er det stor risiko for at maktbruken kan slå tilbake på en selv.

Trine Skei Grande satt i vinter i realiteten på overtid som leder. Hennes maktbase var egentlig for svak til dristig bruk av egen posisjon og makt. Hun tok grep og fikk både valgkomiteen og hennes to rivaler til støtte henne. Det er rått, men vellykket. Trine Skei Grande kan sin Machiavelli.

Trine Skei Grande beskyldes for kun å være opptatt av å trygge sin egen posisjon. Så enkelt er det neppe.

Hun og andre med henne er av den oppfatning at hun er den mest samlende. Et parti som står i fare for å ramle ut fra stupet, bør ikke utsette seg for en opprivende lederstrid.

«Om striden fortsetter, kan enigheten i valgkomiteen fordunste som dugg for solen. Noen i Venstre vil si det vil være en ulykke. Andre vil si det åpner nye muligheter»

Skei Grande er sannsynligvis i tvil om Raja og Rotevatn vil klare å samle partiet, i alle fall ikke om de skulle stille opp mot hverandre. Skei Grande vil ha de på nestlederskolen før en av dem, eventuelt, klatrer helt til topps. Om to år kan det også være andre kandidater som kan være aktuelle for partiledervervet.

Spørsmålet er om partiet vil godta opplegget fra Trine Skei Grande som valgkomiteen har strødd sand på.

Partiet i Oslo er kraftig provosert over at Trine Skei Grande har tatt seg til rette og satt deres kandidat, Ole Elvestuen på siden.

Ola Elvestuen sier han vurderer å stille opp mot Trine Skei Grande. Fra Bergen kommer det også signaler om at valgkomiteens innstilling ikke skal bankes igjennom på landsmøtet.

Det spekuleres også i om Trine Skei Grande kan komme til å bli vraket fra førsteplassen på listen Oslo-lista til stortingsvalget.

I den situasjonen Venstre er i burde valgkomiteen stått fram som et samlende organ. I og med at de har lagt fram en enstemmig innstilling, kan det sies at de er nettopp det.

Problemet er at det har skjedd for mye i kulissene. Om striden fortsetter, kan enigheten i valgkomiteen fordunste som dugg for solen. Noen i Venstre vil si det vil være en ulykke. Andre vil si det åpner nye muligheter.

Overdrevne, fryktbaserte korona-tiltak

Å leve er faktisk forbundet med en viss risiko. Den kan ikke myndighetene ta bort med «føre var- tiltak» mot koronasmitte. Det vi ser nå er en overdreven frykt som driver oss inn i en økonomisk krise det ikke er kunnskapsmessig grunnlag for.

I kveld skulle Oslo Redaktørforening hatt årsmøtet og prisutdelingen i forbindelse med Årets redaktører i Oslo og Akershus.

I går kveld kom meldingen om at arrangementet er avlyst. «Årsaken er stort frafall av sentrale deltakere som følge av den innstrammingen mange mediebedrifter har innført på grunn av faren for koronasmitte».

Hallo? Det dreier seg om at et vel hundretalls av redaktører skal spasere fra kontorene sine i Oslo sentrum til et velrenommert hotell, ha et møte og spise middag. Noen må nok ta t-banen eller ta en buss.

Hvis alle skal opptre på denne måten, ender vi om kort tid i et økonomisk ragnarok. Det kan være redaktørene mener at er det noen som ikke må bli smittet, så er det dem. De skal jo være oppegående for å kunne rapportere om krisens utbredelse.

«Hvis alle skal opptre på denne måten, ender vi om kort tid i et økonomisk ragnarok»  

Eller så er redaktørene infisert av den frykten mediene jevnlig rapporterer om.

Mediene er fulle av protester mot myndighetene som ikke gjør nok og handler for seint. Investor Øystein Stray Spetalen går bananas i Finansavisen.

– Jeg taper mer enn gjerne penger på eget dårlig arbeid, men at menneskeliv går tapt – venner og kjære – fordi statsministeren har gjort en dårlig jobb før en varslet katastrofe, er utilgivelig, sier han, og legger til at Erna Solberg kan få sparken som statsminister innen et halvt år.

«Øystein Stray Spetalen går bananas i Finansavisen» 

«En god leder tar de rette og ofte upopulære tiltakene tidlig. Corona har vært en varslet katastrofe», sier Spetalen og viser til hvilke tiltak myndighetene har satt i gang i andre land.

Myndighetene har ikke sovet i timen. I andre land, som Italia for eksempel, har de ikke kontroll over situasjonen. Da må det harde tiltak til.

I Norge er det rundt 200 som er smittet, og myndighetene har oversikt over hvor smitten kommer fra. Det skjedde en svikt i rutinene da et fly fra Italia landet på Torp uten at passasjeren ble fulgt opp.

Det er gjort i ettertid.

Folkehelseinstituttet opptrer på bakgrunn av kunnskap, ikke frykt eller følelse av maktesløshet. De regner med at noen tusen kan bli smittet, at noen vil dø av smitten, men at helsevesenet vil være i stand til å ha situasjonen under kontroll.

De nasjonale myndighetene har valgt å ikke innføre en nasjonal standard for tiltak for å hindre smitte, men overlatt til kommuner og fylker å avgjøre hvilke restriksjoner som skal inn føreres.

Det har vært en klok strategi, for smitten er ulikt fordelt utover landet.

Strengere nasjonale tiltak vil bli innført om situasjonen krever det.

Bekjempelse av influensavirus har myndighetene god kompetanse på. Det forhindrer likevel ikke at det hvert år er 8-900 mennesker som dør av influensa. Noen sykdommer dør faktisk mennesker av.

Korona-viruset er ikke spesielt farlig, men det er veldig smittsomt, og til nå finnes det ikke en vaksine mot det. Hvis smitten kommer ut av kontroll, vil helsevesenet bryte sammen. Ingen vet det bedre enn myndighetene.

Det er for tidlig å bedømme helsemyndighetenes innsats for å bekjempe coronaviruset.

Når frykt brer seg i et globalt marked, får det store økonomiske konsekvenser. Børsene og oljeprisen faller. Det forplanter seg videre til nye markeder og nasjonale bedrifter. I verste fall får koronaviruset dramatiske konsekvenser for verdenshandelen på sikt.

De mest pessimistiske snakker om at det vi opplever nå, er en varig oppbremsing av frihandel verden over. Selvforsyningspolitikken begynner å få sterkere bein å gå på.

Vi fikk sett en variant av det på NRK i går. Svenske og norske forskere er i gang med å fremskaffe en vaksine. De vil ha støtte fra myndighetene fordi vi ikke kan stole på at vi får kjøpt mange nok av de vaksinene vi trenger på det globale markedet.

Medisinmangel var et økende problem før koronaviruset brøt ut. Det kan være regjeringen bevilger 20 millioner i dag. På den måten kan de markere at de gjør noe.

Helsemyndighetene har ikke frarådet folk å fly eller møtes. De sier vi ikke bør reise til risikoområder og at vi bør unngå steder der tusenvis av mennesker er samlet.

Det er kunnskapsbasert.

Når folk slutter å ta fly, bo på hotell, spise ute, delta på møter og gå på teater for eksempel, er det fryktbasert.

Ansatte forventer at arbeidsgivere skal ta hensyn til den frykten de kjenner på. Arbeidsgivere kjenner på frykt for at smitten skal ramme dem. Derfor gis det reise- og møteforbud.

Konsernsjef Per Axel Koch i Polaris media har bedt om at den store Skup-konferansen, som etter planen går av stabelen i Tønsberg 27.-29. mars og forventes å samle hundrevis av deltakere, blir utsatt. Så langt har arrangørene sagt nei.

Når det gjelder hvem som skal plukke opp regningen etter avlysninger, beveger vi oss inn i juridiske gråsoner. Hvis en ikke har fått pålegg fra myndigheter om å avlyse, er det i alle fall ikke annet enn inngåtte avtaler som gjelder.

«Det gjelder å opptre så normalt som mulig og å holde igjen på tiltak som ekspertene mener ikke er kunnskapsbaserte» 

Å avlyse kan i verste fall bety økonomisk ruin. Det som er i alvorlig fare, er sommerens store konsert- og kulturarrangementer.

Om arbeidsgivere og ansatte gir etter for frykten, vil det føre til et ras av konkurser. Myndighetene kan ikke redde alle som får problemer når kunder forsvinner og etterspørselen synker som en stein.

Arbeidsgivere bør opptre kunnskapsbasert og følge myndighetenes råd. Vær nøye med hygiene, hold avstand til hverandre, ikke bli full slik at en opptrer uforsiktig og oppsøk ikke definerte risikoområder.

La ansatte som er redd for smitte fordi de befinner seg i en risikogruppe, få jobbe en del hjemme og gjør tiltak på jobben som kan øke tryggheten.

Ellers gjelder det å opptre så normalt som mulig og å holde igjen på tiltak som ekspertene mener ikke er kunnskapsbaserte.

Rotevatn fortsatt på krigsstien

Audhild Gregoriusdotter Rotevatn ble fjernet fra stillingen som dekan på grunn av internt bråk. Hun søkte åremålsstillingen på nytt, men ble avvist. Nå lyses stillingen ut for annen gang. Hun er på krigsstien.

Høgskolen i Volda trodde problemene ved Avdeling for mediefag var over. Det var syv søkere som meldte seg da åremålsstillingen som dekan ble lyst ut rundt årsskiftet.

Førsteamanuensis Tor Bang ble tilbud jobben, men han trakk seg av personlige grunner. Audhild Gregoriusdotter Rotevatn var også blant søkerne. Men hun ble ikke innstilt engang.

Nå lyses stillingen ut på nytt. Det kan være Rotevatn søker enda en gang, selv om hun vet at hun ikke vil få den.

Henne vil de ikke ha. Derfor må de støvsuge landet etter en kvalifisert medieleder som vil ta jobben med å lede avdelingen som utenfra fremstår som et vepsebol.

Rotevatn tilbakeviser påstander om at hun er årsak til problemene ved avdelingen. Hun peker på at sykefraværet ved avdelingen er på 14,3 prosent. Det har tredoblet seg siden hun ble fratatt lederansvaret.

Hun hevder videre overfor Khrono og Medier 24 at ledelsen har sagt til henne på forhånd at hun ikke er aktuell for stillingen. Det tilbakeviser ledelsen.

«Departementet kan ikke pålegge høgskolen å la henne få en ny åremålsperiode» 

Audhild Gregoriusdotter Rotevatn har klaget til Kunnskapsdepartementet over den behandlingen hun har fått. Det kan være departementet vil gi henne medhold. Det vil neppe føre til noe annet enn at hun blir berettiget en erstatning.

Departementet kan ikke pålegge høgskolen å la henne få en ny åremålsperiode. Men om hun søker stillingen for andre gang og de kun får søkere som er dårligere kvalifisert enn henne, har høgskolen et problem. 

Bakgrunnen for saken er en arbeidsmiljøundersøkelse der ledelsen fikk hard kritikk. Det endte med at Rotevatn ble omplassert et halvt år. Den ble seinere forlenget slik at den vil vare et helt år.

Rotevatn har protestert. Da hun ikke vant fram i styret, klaget hun til Departementet.

Departementet ga skolen beskjed om å vurdere saken på nytt. Mer kunne de ikke si, for de kjente ikke nok til bakgrunnen. Det var en strek i regningen for høgskolen. Da begynte de å ane at de har en tynn sak juridisk sett.

«Uten at Audhild Gregoriusdotter Rotevatn har støtte fra rektor Roppen, vil hun ikke kunne lede en avdeling der det er mye intern uro. Hun må ha tillit fra sine overordnede. Det er et minimum» 

Roppen kunne ha forsøkt å røyke fredspipe med Rotevatn. Det har han ikke gjort. Høgskolen har ikke gjort retrett. De er innstilt på å ta det som kommer.

Det lever i håpet om at det finnes en leder der ute som er i stand til å få avdelingen for Mediefag på skinner igjen. Det er ikke sikkert det er så enkelt. Den som tror Audhild Gregoriusdotter Rotevatn er problemet, kan ta alvorlig feil.

Det holder ikke å forflytte en leder for en avdeling uten en skikkelig prosess med krav og advarsler før en eventuell forflytning.

Rotevatn er i realiteten blitt sagt opp uten at det er saklig grunnlag for det. Slike saker ender gjerne opp med en erstatning som fort beløper seg til en million.

Audhild Gregoriusdotter Rotevatn innser nok at slaget er tapt. Det er tungt å lede hvis toneangivende medarbeidere sier rett ut at en ikke holder mål. Det skal mye kraft og selvtillit til for å orke å leve i slike spenninger over lang tid. Da må en være unormalt hardhudet og litt okse. Okser skygger ikke unna. De tar de kamper de må ta.

Uten at Audhild Gregoriusdotter Rotevatn har støtte fra rektor Roppen, vil hun ikke kunne lede en avdeling der det er mye intern uro. Hun må ha tillit fra sine overordnede. Det er et minimum.

Kommunal bedriftsknusing

Når Oslo kommune presterer å bruke 8 måneder på å behandle en anke om skjenkebevilling, opptrer de som bedriftsknusere, ikke som frontsoldater i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

På NRKs Debatten i går fikk vi et nytt eksempel på offentlig tilsynshysteri.

Olsen på Bryn ble fratatt skjenkebevillingen for 8 måneder siden. Begrunnelsen var at ved samtlige fire kontroller utført av Kemneren og Næringsetaten i en periode på 4 år og 4 måneder, ble det avdekket brudd på reglene om føring av personallister.

Det er manglende registrering av antall personer på jobb, manglende registrering av arbeidstid og manglende legitimasjon hos personer på jobb.

Tom Roger Olsen, styreleder for utestedet, anket avgjørelsen. Da det ble kjent at NRK ville ta opp saken, fikk kommunen fart på seg. Samme dag fikk Olsen beskjed om at han ikke får bevillingen tilbake.

Avgjørelsen blir nå anket til Fylkesmannen.

Når skjenkebevillingen bortfaller, forsvinner også en vesentlig del av inntektene. Olsen hadde gått konkurs om det ikke hadde vært for at banken har vist imøtekommenhet.

Kommunen mener de har avdekket grov og systematisk overtredelse av lovverket.

I løpet av de siste fire årene er restauranten ilagt tre overtredelsesgebyr på til sammen vel 51.000 kroner for disse forholdene.

«I denne saken er saksbehandlere blitt sittende fast i regelsirupen» 

I 2014 ble det krav om føring av personallister for serveringsvirksomheter. Formålet er å motvirke svart arbeid.

Når virksomhetene må føre løpende skriftlig oversikt over det personalet som til enhver tid er på jobb, er det lettere å motvirke og kunne identifisere svart arbeid, skriver byrådet i sin begrunnelse.

Det har ikke kunnet påvises at Olsen Restaurant har benyttet seg av svart arbeidskraft. Det kan dokumenteres at de har 12 ansatte og at det i høysesongen er 15 som arbeider der.

Som bevis i en rettsak vil ikke dette holde. Men en skjenkebevilling baserer seg på at alt skal være i orden. Olsens advokat argumenterer med at bokføringsforskriften sier at en arbeidsplan kan fungere som et alternativ til personallistene.

Ulovlige arbeidslister vet Oslo kommune alt om. Det er avdekket flere hundre tusen brudd på arbeidstidsbestemmelsene i kommunen de siste årene. Det har ikke fått konsekvenser for noen.

Det foregår brudd på loven hver eneste dag som ikke får konsekvenser. Det er alvorlige lovbrudd en ikke slipper unna med.

En kan knapt nok forsvare å gi en bot for mangelfulle arbeidslister hvis reglene er uklare, og det er grunnlag for å basere seg på arbeidsplaner istedenfor.

Å legge ned en bedrift med 12 fast ansatte fordi det ikke er ført arbeidslister uten at det kan påvises bruk av svart arbeid, er ikke bare en overreaksjon. Det er et byråd med sviktende dømmekraft vi ser i virksomhet.

NRK trakk fram flere eksempler i går på at lovene som gjelder for omsetning og markedsføring av alkohol får urimelige konsekvenser.

Når det skal føres tilsyn, må en legge vekk millimetermålet hjemme. De som fører tilsyn, er ikke fritatt for å bruke hodet.

«De som driver næringsvirksomhet og bryter loven, skal straffes, gjerne hardt om det skjer igjen. Men de bør ikke skytes» 

Det er prisverdig at Oslo kommune vil slå ned på svart arbeid. Men da må de forvisse seg om at det er det de holder på med.

En kan ikke skyte på alt som rører seg i skogkanten fordi en antar at det er mannevondt dyr.

LO er opptatt av å bekjempe svart arbeid. Men de kan da umulig godta at arbeidsplasser forsvinner på et så tynt grunnlag som i denne saken. Olsen Restaurant har holdt det gående i nærmere 20 år.

I denne saken er saksbehandlere blitt sittende fast i regelsirupen. Det hører dessuten ingen steds hjemme at Oslo kommunen skal bruke 8 måneder på å ta stilling til en anke.

Å frata noen skjenkebevillingen er jevngodt med å slå noen konkurs. Fordi dette har så fatale konsekvenser, bør kommunen snu seg rundt og behandle en anke så raskt som mulig.

Det Oslo kommune har bedrevet i denne saken, er intet mindre enn forsøk på bedriftsknusing som i beste fall kan sies å være utilsiktet. Kommune fremtre som uvennlig overfor byens næringsliv.

Byrådsleder Raymond Johansen bør beklage at kommunen i denne saken har slept seg avgårde som sløve skilpadder. De som driver næringsvirksomhet og bryter loven, skal straffes, gjerne hardt om det skjer igjen. Men de bør ikke skytes.

Personflokene i Venstre

Det verste et parti med pustevansker kan komme ut for, er åpen strid i ledelsen. Det vil være et politisk under om valgkomiteen klarer å levere en samlet innstilling om leder og nestledere.

Å trekke første nestleder Ola Elvestuen ut av regjeringen for å gi plass til Abid Raja og Sveinung Rotevatn var et dristig grep.

Det så lenge ut til å fungere. Trine Skei Grande framsto som en leder som hadde tatt signalene fra partiorganisasjonen om fornyelse i ledelsen.

Når valgkomiteen legger fram sin innstilling på fredag, kan de bekrefte fornyelsen ved å foreslå to nye nestledere. Det er det Trine Skei Grande har lagt opp til. Hun vil selv fortsette som leder.

I går raknet opplegget. Ola Elvestuen sa rett ut at det Trine Skei Grande var opptatt av, var å sikre sin egen posisjon.

Han hadde blitt ofret mot sin vilje. Samtidig gjorde han det enda en gang klart at han ønsker å fortsette som nestleder. Det samme har den andre nestlederen, Terje Breivik, sagt tidligere.

Ola Elvestuen innser at om han blir vraket som nestleder, vil han sannsynligvis ikke bli gjenvalgt til Stortinget neste år.

Han nekter å godta at Trine Skei Grande egenrådig og uten å drøfte det med ham, har satt ham ut av politikken på nasjonalt plan.

«Elvestuen vurderer det slik at han må ta kampen om sin politiske framtid nå» 

Det er god latin at den som blir vraket som statsråd, tar det til etterretning uten kommentar.

Men regelen har unntak. Da Audun Lysbakken valgte å skifte ut Erik Solheim, protesterte han høylytt.

Han fremstilte det nærmest som en katastrofe for landet og klima at han var blitt ofret på partifornyelsens alter. Selvtillit har Erik Solheim aldri manglet.

Solheim forsto at tiden i norsk politikk var ute da han ble vraket som statsråd. Han valgte å synge ut fordi han mente at han ikke hadde noe å tape på det.

I dag er han ute av SV og støtter MDG.

Elvestuen vurderer det slik at han må ta kampen om sin politiske framtid nå, og det må bli en kamp mot Trine Skei Grande. Det blir Trine Skie Grande eller ham.

Han uttaler seg på en måte som gir inntrykk av at han også bør være med i diskusjonen om ledervervet.

Her bommer han. Blant Trine Skei Grandes tilhengere, og de er mange, har han tapt mye tillit etter at han i går gikk offentlig ut mot partilederen.

Trine Skei Grande og Ola Elvestuen har hver på sin måte bragt partiet i en situasjon der en av dem må bæres ut.

«Abid Raja er en av landets mest populære politikere. Han har et større potensial enn Trine Skei Grande og Sveinung Rotevatn for å skaffe partiet nye velgere» 

Ifølge kilder NRK har snakket med, har valgkomiteen to ganger bedt Trine Skei Grande om å trekke seg.

Hun står fast på at hun vil fortsette og regner med at hun er den som har sterkest støtte i partiet tross alt.

Det Elvestuen håper på, er at valgkomiteen vraker Trine Skei Grande.

De vil neppe gå inn for å bytte ut hele ledelsen. Da kan Elvestuen få fortsette som første nestleder og representere kontinuitet.

Organisasjoner i krise må våge brudd. Kontinuitet er for risikabelt. Venstre trenger sårt en stemmesanker.

Abid Raja er en av landets mest populære politikere. Han har et større potensial enn Trine Skei Grande og Sveinung Rotevatn for å skaffe partiet nye velgere.

Det taler for at Abid Raja bør bli leder, med mindre han er så kontroversiell at deler av partiet ikke vil akseptere ham.

Ekstramilliard til flyktninger

Det viktigste og raskeste Norge kan foreta seg, er å bevilge en ekstra milliard til flyktningene fra Syria. Luftbro og stengte grenser nå er ikke annet enn symbolprat.

Det er som regel mulig å presse enda noen dråper ut av en våt klut om en bare vrir hardt nok.

Innvandring er Frps våte klut som Sylvi Listhaug forsøker å vri litt økt velgeroppslutning ut av. I går leverte partiet 10 tiltak som kunne settes i verk for å stoppe en strøm av flyktninger som ingen ser noe til.

Det burde blitt møtt med et gjesp fra de andre partiene, men de klarer ikke la være å hoppe på de premissene som Frp legger.

Frp forsøker å løse et problem på forskudd. Dersom, hvis, i tilfelle det kommer tusenvis av flyktninger til Gardermoen, da må vi stenge grensene.

De må ikke slippe inn i landet en gang. Vi må nekte å behandle asylsøknaden deres. De må sendes tilbake, sier Listhaug. Hvor skal de sendes? Å tro at Tyrkia eller Hellas vil ta imot dem, er å tro på eventyr.

Venstre fnyser av Frps tenkning. KrF vil ikke utelukke at det kan oppstå en situasjon der vi må stenge grensene, men vi trenger ikke diskutere en innstramning nå.

«Løsningen på kort sikt er å hjelpe flyktningene i nærområdene» 

Norge må samarbeide med EU om hvordan flyktningene kan få hjelp. Rødt, SV og MDG mener det går for sakte med EU. SV snakker om en luftbro for flytninger til Norge, men Audun Lysbakken sier til Klassekampen at de ikke vil binde seg til noe antall.

MDG og Rødt har heller ikke bestemt seg for et antall. Flyktninghjelpen har foreslått 750.

Her snakker vi om en kontrollert innvandring av kvoteflyktninger. Vi trenger ikke en egen luftbro til Norge for å håndtere noe slikt.

Men utfordringen vi, sammen med EU, står overfor er ikke antallet kvoteflyktninger.

Krigshandlingene i Syria kan føre til at det blir flere flytninger. Det er politisk umulig for EU-landene å åpne for en strøm av flytninger på det nivået vi så i 2015. Det vil øke oppslutningen om de nasjonalistiske høyrekreftene i flere land og skape politisk ustabilitet.

Spredningen av koronaviruset er dessuten en kompliserende faktor. Det i seg selv kan føre til restriksjoner på mulighetene på å forflytte seg fra land til land.

Løsningen på kort sikt er å hjelpe flyktningene i nærområdene. Forholdene i flyktningleirene i Hellas er grusomme. De kan bedres om Hellas får økt støtte.

Om forholdene blir bedre for flyktningene i Tyrkia, og de erkjenner at det et mikroskopiske sjanser for at de får komme inn i Europa, kan flere bli boende der inntil de gang kan flytte tilbake til Syria.

Recep Tayyip Erdoğan har ikke jaget dem ut. Han har bare sagt de står fritt til å reise til Europa om de vil.

«En milliard ekstra – for eller imot – det er hva dette bør handle om» 

EU betaler Tyrkia flere titalls milliarder hvert år for at flyktningene skal kunne oppholde seg i landet. Det må EU fortsatt gjøre. Samtidig må EU vurdere om de kan støtte andre land som vil ta imot flyktninger.

Norge er et rikt land – og vi er et dyrt land å bo i. Vi bør ta imot flere kvoteflyktninger, men det monner lite. Det viktigste Norge kan gjøre, er å øke støtten til Hellas og andre land i området som vil ta imot tusenvis av flytninger.

Å bevilge en milliard ekstra i revidert budsjett for å kunne gi bedre hjelp til flytningene i Tyrkia, Hellas og andre land i området er det mest effektive vi kan gjøre.

Norge må følge EU. Samtidig må vi vise handling og at vi mener EU-landene må gjøre mer for å hjelpe flytningene.

MDG, SV og Rødt bør heller utfordre Frp til å være med på en radikal økning av bistanden til flyktningene framfor å la debatten handle om hvor mange flere hundre kvoteflyktninger vi skal ta imot.

En milliard ekstra – for eller imot – det er hva dette bør handle om.