Varslinger som pengesluk og sløsing

Nesbyen kommune brukte over 700.000 kroner på å undersøke et varsel mot kommunedirektøren – uten at de engang fikk en rapport. På Modum viste det seg at et varsel var fullstendig irrelevant.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 26.02.2026 – 11:36 Sist oppdatert 26.02.2026 – 12:00

Lesetid: 3 min

Annonse

I november i fjor kom det inn et varsel mot kommunedirektør Bente Rudrud Herdlevær i Nesbyen. Et par ansatte mente at hennes lederstil var kritikkverdig, skriver Kommunal Rapport.

Både ordfører Anne Kari Eriksen og andre folkevalgte vet at varsler må tas på alvor. De har plikt til å undersøke det et varsel handler om. Samtidig vet de at når det varsles mot øverste leder, er alle ansatte inhabile.

Ordfører Eriksen tok ikke sjansen på selv å undersøke om det kunne ligge noe i varselet. Det burde hun gjort, men ikke alene. Hun burde involvert representanter fra opposisjonen for å unngå kritikk om mangelfull behandling.

De folkevalgte kunne fått timebetaling for tiden som gikk med til arbeidet, siden dette ligger utenfor normal politisk virksomhet.

7-8000 kroner timen

Likevel valgte kommunen å leie inn advokatselskapet Simonsen Vogt Wiig for å undersøke varselet. Advokat Lill Egeland gikk i gang med timepriser på 7–8000 kroner, med 15 prosent rabatt.

Etter noen ukers arbeid meldte Egeland tilbake at hun så langt ikke hadde funnet noe som tydet på at kommunedirektøren hadde opptrådt kritikkverdig. Kommunen fikk vite at kostnadene kunne komme opp i flere millioner om de skulle fortsette, og at det ikke var sikkert de ville komme til klare konklusjoner.

Politikerne ble orientert om at det så langt ikke var avdekket lovbrudd eller kritikkverdige forhold.

Undersøkelsene ble deretter avsluttet – uten konklusjon om kritikkverdige forhold. Likevel vedtok kommunestyret 29. januar å inngå sluttavtale med kommunedirektøren.

De hadde ikke saklig grunnlag for å si henne opp, og Bente Rudrud Herdlevær ønsket ikke å slutte. Hun hadde derfor en sterk forhandlingsposisjon, og endte med en sluttpakke på over 2,2 millioner kroner.

Annonse

 Undersøkelsene ble deretter avsluttet – uten konklusjon om kritikkverdige forhold. Likevel vedtok kommunestyret 29. januar å inngå sluttavtale med kommunedirektøren

Faktura på 727.0000

Nesbyen kommune fikk en faktura på 727.000 kroner fra Simonsen Vogt Wiig, men uten et ord om hva advokaten faktisk hadde kommet fram til.

At Simonsen Vogt Wiig nærmest anbefalte kommunen å stoppe undersøkelsen, må likevel sies å være positivt.

Vi hører nærmest ukentlig om kommuner eller organisasjoner som bruker hundretusener på varsler uten at det løser noe som helst.

Når kommuner mottar et varsel, bør de kontakte KS. Der kan de få råd om hvordan de bør gå fram uten å sette i gang en pengegalopp de mister kontrollen over.

Modum Bad

Et annet eksempel: Ledelsen ved Modum Bad mottok også bekymringsmelding, som skal egnes som et varsel, mot en ansatt. Varsleren fikk til svar at forholdene det ble varslet om var kjent og allerede håndtert.

Varsleren syntes responsen var for enkel – det samme gjorde Vårt Land, som sendte et batteri med spørsmål til Modum Bad. De fikk også en jurist til å uttale at arbeidsgivere plikter å undersøke varsler på en forsvarlig måte.

Modum Bad svarte at det er nettopp det de har gjort. De er helt enige i at alle varsler skal tas på alvor og behandles skikkelig.

Dagen etter kunne Vårt Land melde at sokneprestene Ingunn Dalan Vik og Inger Lise Myhre ikke lenger har tillit til Modum Bad på grunn av håndteringen av bekymringsmeldingen. De sa også at de ikke lenger kan anbefale Modum Bad til noen som trenger hjelp.

Det er tilsynelatende ingen grenser for hva varslinger kan sette i gang. Varsler og bekymringsmeldinger engasjerer og vekker sterke følelser. Det gjør dem krevende å håndtere. Og når jurister kobles inn, blir det ofte enda vanskeligere.

Annonse

Tok ikke opp igjen saken

Varslet Modum Bad mottok gjaldt en person som ble ansatt for en tid tilbake. Da de ble gjort kjent med innholdet i bekymringsmeldingen, kontaktet de tidligere arbeidsgivere og referanser, og mente at de hadde fått tilstrekkelig informasjon til å konkludere med at det ikke var grunnlag for kritikk og anklager.

Modum Bad så derfor ingen grunn til å ta opp igjen saken, ettersom bekymringsmeldingen ikke gjaldt forhold ved Modum Bad.

Ledelsen gjorde rett i å ikke gå videre med bekymringsmeldingen. Men de kunne gitt varsleren og Vårt Land et mer utfyllende svar med en gang. De kunne opplyst at forholdene det varsles om er kjent og ble grundig vurdert ved ansettelsen. Da ville det blitt lite igjen av saken. 

Varslinger som pengesluk og sløsing

Nesbyen kommune brukte over 700.000 kroner på å undersøke et varsel mot kommunedirektøren – uten at de engang fikk en rapport. På Modum viste det seg at et varsel var fullstendig irrelevant.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 26.02.2026 – 11:36 Sist oppdatert 26.02.2026 – 12:00

Lesetid: 3 min

Annonse

I november i fjor kom det inn et varsel mot kommunedirektør Bente Rudrud Herdlevær i Nesbyen. Et par ansatte mente at hennes lederstil var kritikkverdig, skriver Kommunal Rapport.

Både ordfører Anne Kari Eriksen og andre folkevalgte vet at varsler må tas på alvor. De har plikt til å undersøke det et varsel handler om. Samtidig vet de at når det varsles mot øverste leder, er alle ansatte inhabile.

Ordfører Eriksen tok ikke sjansen på selv å undersøke om det kunne ligge noe i varselet. Det burde hun gjort, men ikke alene. Hun burde involvert representanter fra opposisjonen for å unngå kritikk om mangelfull behandling.

De folkevalgte kunne fått timebetaling for tiden som gikk med til arbeidet, siden dette ligger utenfor normal politisk virksomhet.

7-8000 kroner timen

Likevel valgte kommunen å leie inn advokatselskapet Simonsen Vogt Wiig for å undersøke varselet. Advokat Lill Egeland gikk i gang med timepriser på 7–8000 kroner, med 15 prosent rabatt.

Etter noen ukers arbeid meldte Egeland tilbake at hun så langt ikke hadde funnet noe som tydet på at kommunedirektøren hadde opptrådt kritikkverdig. Kommunen fikk vite at kostnadene kunne komme opp i flere millioner om de skulle fortsette, og at det ikke var sikkert de ville komme til klare konklusjoner.

Politikerne ble orientert om at det så langt ikke var avdekket lovbrudd eller kritikkverdige forhold.

Undersøkelsene ble deretter avsluttet – uten konklusjon om kritikkverdige forhold. Likevel vedtok kommunestyret 29. januar å inngå sluttavtale med kommunedirektøren.

De hadde ikke saklig grunnlag for å si henne opp, og Bente Rudrud Herdlevær ønsket ikke å slutte. Hun hadde derfor en sterk forhandlingsposisjon, og endte med en sluttpakke på over 2,2 millioner kroner.

Annonse

 Undersøkelsene ble deretter avsluttet – uten konklusjon om kritikkverdige forhold. Likevel vedtok kommunestyret 29. januar å inngå sluttavtale med kommunedirektøren

Faktura på 727.0000

Nesbyen kommune fikk en faktura på 727.000 kroner fra Simonsen Vogt Wiig, men uten et ord om hva advokaten faktisk hadde kommet fram til.

At Simonsen Vogt Wiig nærmest anbefalte kommunen å stoppe undersøkelsen, må likevel sies å være positivt.

Vi hører nærmest ukentlig om kommuner eller organisasjoner som bruker hundretusener på varsler uten at det løser noe som helst.

Når kommuner mottar et varsel, bør de kontakte KS. Der kan de få råd om hvordan de bør gå fram uten å sette i gang en pengegalopp de mister kontrollen over.

Modum Bad

Et annet eksempel: Ledelsen ved Modum Bad mottok også bekymringsmelding, som skal egnes som et varsel, mot en ansatt. Varsleren fikk til svar at forholdene det ble varslet om var kjent og allerede håndtert.

Varsleren syntes responsen var for enkel – det samme gjorde Vårt Land, som sendte et batteri med spørsmål til Modum Bad. De fikk også en jurist til å uttale at arbeidsgivere plikter å undersøke varsler på en forsvarlig måte.

Modum Bad svarte at det er nettopp det de har gjort. De er helt enige i at alle varsler skal tas på alvor og behandles skikkelig.

Dagen etter kunne Vårt Land melde at sokneprestene Ingunn Dalan Vik og Inger Lise Myhre ikke lenger har tillit til Modum Bad på grunn av håndteringen av bekymringsmeldingen. De sa også at de ikke lenger kan anbefale Modum Bad til noen som trenger hjelp.

Det er tilsynelatende ingen grenser for hva varslinger kan sette i gang. Varsler og bekymringsmeldinger engasjerer og vekker sterke følelser. Det gjør dem krevende å håndtere. Og når jurister kobles inn, blir det ofte enda vanskeligere.

Annonse

https://083ccc3ceef0206822eabdac6f13403f.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-45/html/container.html

Tok ikke opp igjen saken

Varslet Modum Bad mottok gjaldt en person som ble ansatt for en tid tilbake. Da de ble gjort kjent med innholdet i bekymringsmeldingen, kontaktet de tidligere arbeidsgivere og referanser, og mente at de hadde fått tilstrekkelig informasjon til å konkludere med at det ikke var grunnlag for kritikk og anklager.

Modum Bad så derfor ingen grunn til å ta opp igjen saken, ettersom bekymringsmeldingen ikke gjaldt forhold ved Modum Bad.

Ledelsen gjorde rett i å ikke gå videre med bekymringsmeldingen. Men de kunne gitt varsleren og Vårt Land et mer utfyllende svar med en gang. De kunne opplyst at forholdene det varsles om er kjent og ble grundig vurdert ved ansettelsen. Da ville det blitt lite igjen av saken. 

Politikere – mer «spill», mindre ledelse

 Det er lett å være enig med Robert Mood i at det er for mye «spill» i politikken, men politikerne kan aldri bli handlekraftige på nivå med sjefer i Forsvaret eller næringslivet.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 27.02.2026 – 10:53 Sist oppdatert 27.02.2026 – 11:27

Lesetid: 4 min

«Spill» i politikken kjennetegnes ved at man griper fatt i en sak, vinkler den, forstørrer den eller forenkler den slik at den framstår på en måte som gagner eget parti. Ofte kobles saken til andre temaer som i realiteten er irrelevante, men som fungerer som premisser for det man ønsker å få fram.

Opposisjonen har lettere for å spille enn partiene som sitter i regjering. Regjeringspartiene må ta ansvar og demonstrere, så godt de kan, at de har kontroll. Målet med det politiske spillet er å vise velgerne at det hersker kaos – i alle fall at regjeringen ikke har kontroll.

Opposisjonen kan kritisere, overdrive, stille spørsmål, kaste fram hypoteser som ligger tett opp mot konspirasjonsteorier, varsle kriser og kreve tiltak som ikke er gjennomtenkt. Når vi har en mindretallsregjering, er det nærmest ingen grenser for hvor mye politisk spill som kan drives. Det spilles hver dag.

 Løsningen er ikke å stille lederkrav til politikere uten å ta hensyn til politikkens egenart.

Epstein-avsløringene

I disse dager ser vi hvordan «spillet» etter Epstein-avsløringene utfolder seg. Opposisjonen skaper et inntrykk av kaotiske tilstander i Utenriksdepartementet når det gjelder bevilgninger og ansettelser. Derfor må det, hevdes det, nedsettes et granskningsutvalg. Nå er alle partier enige om at det er nødvendig. Spillet kan fortsette med høringer i Kontrollkomiteen.

Noen vil mene at dette er nødvendig og berettiget. Andre vil si de er blitt lei av «Epstein-spillet». Det gjelder i alle fall ikke Frp. Epstein avsløringen er blitt en vinnersak for Frp.

Frp ligger høyt på meningsmålingene, mens Ap synker merkbart. Det er bare å kaste terningen. Her skal det spilles.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Fallgruver i ledelse uten emosjonell bevissthet
• Stortingsregjereri uten kontroll
• Splittelse i EU om energi og Ukraina

Generalløytnant Robert Mood minner i podkasten Ness om at ledelse handler om retning, ansvar og gjennomføring. Han mener politikk i økende grad dreier seg om ord, posisjonering og ansvarsfraskrivelse.

Mood har skrevet bok om ledelse og opererer med fire «knagger»: ansvar, integritet, gjennomføringsevne – og balansen mellom omsorg og krav.

– I politikken er det nesten konsekvent slik at ansvar skyves over på andre. Det siste du gjør er å stå der med rak rygg og bære det, sier han.

Mediene skriver ofte om ledere som «legger seg flate». Mood peker på at dette kan bli en form for kommunikasjonsteknikk. Det er noe annet å stå i det med rak rygg og erkjenne både handlinger og ansvar.

Annonse

https://633e9e766c55f00b6b236f8ab6c33d6c.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-45/html/container.html

Løgn – en dødssynd

Han understreker også at løgn er dødssynd nummer én. Da mister man muligheten til å reise seg igjen. Dessuten mister den som ikke stiller størst krav til seg selv, retten til å stille krav til andre.

Mood har et poeng når han sier at mange av dagens ledere aldri har vært ledere i klassisk forstand. De har vært politikere og akademikere som har lært seg spillet, men ikke nødvendigvis ledelse.

Problemet er at systemet belønner kommunikasjonsevne mer enn gjennomføringsevne. Det gjelder å være god med ord, heller enn å vise til resultater.

Mood er bekymret for at det norske tillitssamfunnet skal svekkes. Han mener befolkningen må involveres mer direkte dersom tilliten skal styrkes.

Han sier mye klokt om ledelse, men kommer ikke til rette med det som er egenarten ved politisk styring. Politikerne driver ikke bare ledelse, men styring. Utgangspunktet er at de får et mandat fra velgerne. De som får flertall, får bestemme – ikke suverent, for i et demokrati skal også mindretallet tas hensyn til.

Flertallet gir makt til å gjennomføre sin politikk. Samtidig må politikerne hele tiden sikre at de har velgerne med seg. Det politiske spillet er egentlig et frieri til velgerne.

Det politiske spillet kan bidra til økt polarisering, samtidig som det er et svar på polariseringen som allerede finnes. Mediene bidrar, både de redigerte og ikke minst de sosiale, og det samme gjør en rekke interessegrupper.

I flere land etterlyses sterke politikere, eller i det minste en sterk leder som får gjort noe. Men sterke ledere møter gjerne sterk motstand. Slik er det i politikkens verden.

Idealet i politikken er ikke styrke, men balanse. Makten skal balanseres mellom Stortinet, regjeringen og domstolene.

Derfor kan det ikke ledes i politikken slik det ledes i andre sektorer. Ledere bør holde fast ved vedtak. I politikken er ikke det alltid mulig. Saker utvikler seg, og belastningen ved å stå fast kan bli for stor. Partier ombestemmer seg når de innser at de er på kollisjonskurs med sine velgere.

Vanskelig å skjære igjennom

I Stortinget er det vanskelig å skjære igjennom. Der foregår det konstant tautrekking – for ikke å si hestehandler – for å finne løsninger som kan få flertall. Her handler det mer om evne til å snekre kompromisser enn om å gjennomføre det en selv mener.

Politikere på Stortinget kan ikke vurderes etter de samme kriteriene som offiserer og toppsjefer. Noe er likt, men mye er ulikt.

En partileder kan i større grad vurderes etter vanlige lederkriterier når det gjelder ledelse av eget parti. Enn partileder har riktignok ikke underordnede slik ledere ellers har. Oppslutning og lojalitet må skaffes gjennom å ta hensyn til ulike grupper og meninger i partiet.

En statsråd kan derimot vurderes etter Moods fire knagger: ansvar, integritet, gjennomføringsevne og balansen mellom omsorg og krav. Ansvaret deles riktignok med departementsråden, men vi hører heldigvis ikke om statsråder som ikke viser nok omsorg for sine byråkrater.

Overalt i samfunnet møter ledere krav av nærmest idealistisk karakter. Noen vegrer seg for lederansvar fordi det blir for mye av det gode. Noen trekker seg unna politikken fordi de synes det blir for mye spill og for lite handling.

Løsningen er ikke å stille lederkrav til politikere uten å ta hensyn til politikkens egenart. Vi kan gjerne diskutere om systemet, demokratiet, kan utformes på en annen måte som sikrer økt gjennomføringskraft.

Donald Trump som risikotaker

Donald Trump tar sjansen på en upopulær krig. Han vil være en helt og løper en stor risiko fordi han kan ha mye å vinne på å knekke regimet i Iran.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 02.03.2026 – 09:43 Sist oppdatert 02.03.2026 – 10:09

Lesetid: 3 min

Annonse

Ledelse forutsetter i varierende grad evne og vilje til å ta risiko. Det er ingen mangelvare hos Donald Trump. Han må sies å være ekstrautgaven av en risikotaker, i alle fall dersom vi skal dømme ut fra reaksjonene etter at han startet krigen mot Iran.

Et flertall av dem som mener de har god greie på krigføring under ulike himmelstrøk og mot fiender av ymse slag, mener Trump løper en for stor risiko. De tviler på om han har vurdert de negative konsekvensene av krigen godt nok i forhold til det han kan oppnå.

Den handlekraften Trump ønsker å vise, blir for andre et bevis på inkompetanse og naivitet.

Når en statsleder går til krig, ligger det gjerne en kombinasjon av hjemlige hensyn og militærstrategiske overveielser til grunn.

Lavmål

Trumps popularitet er på et lavmål. Den overdrevne selvskryten i «State of the Union»-talen fungerte ikke – den gjorde heller vondt verre.

Et massivt flertall av amerikanerne er imot at USA skal være i krig med Iran. Siden Trump ligger så dårlig an på meningsmålingene, og det er stor fare for at Republikanerne vil miste flertallet i Kongressen i høstens valg, skulle det tilsi at Trump ikke tok sjansen på en upopulær krig mot Iran.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Fallgruver i ledelse uten emosjonell bevissthet
• Stortingsregjereri uten kontroll
• Splittelse i EU om energi og Ukraina

Men risikotakeren Trump tenker motsatt. Han akter å vise amerikanerne at han er presidenten som gjør vei i vellinga. Han skal rydde opp og klare det ingen presidenter har klart på 40 år – å ta kontroll over Iran.

Trump vil bli en helt. Han tar sjansen fordi han kan ha mye å vinne. Knuser USA og Israel Irans regime, vil situasjonen i Midtøsten endre seg radikalt. Både Russland og Kina mister en samarbeidspartner. USA får vist sin styrke. Hele Brics-samarbeidet kan bli rammet dersom USA viser vilje og evne til å fjerne regimer som truer deres interesser.

Trump viser til den vellykkede aksjonen i Venezuela. Den var over på én dag.

Krigen mot Iran kan ikke sammenlignes med dette, annet enn at også her er det øverste leder for regimet som må settes ut av spill.

Annonse

https://55a74fa639170811101559a7e6e1d37e.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-45/html/container.html

 Den handlekraften Trump ønsker å vise, blir for andre et bevis på inkompetanse og naivitet

Hindre atomvåpen

Den viktigste begrunnelsen for krigen er at Iran skal hindres i å få atomvåpen. Frykten er reell, selv om vi ikke kan stole fullt på meldingene som kom før helgen om at de har gjemt unna uran anriket opp til 90 prosent, og dermed klart til bruk i en atombombe.

Drapet på ayatolla Ali Khamenei kan bety at Trump er et stort skritt nærmere målet om et regimeskifte i Iran. Men mye kan fortsatt utvikle seg i en retning han slett ikke ønsker.

Sett fra USAs ståsted har starten på krigen vært svært vellykket. Det kunne knapt gått bedre. Ali Khamenei sto øverst på USAs liste over dem de ønsket å fjerne.

Iran har lenge vært forberedt på at Khamenei før eller siden ville falle fra. Det var på forhånd avklart hvem som skulle overta på kort sikt. På lengre sikt vil det ta tid å finne Irans nye sterke mann.

Ayatolla Alireza Arafi er nå utnevnt til nytt medlem av Irans lederskapsråd, som har i oppgave å finne ny øverste leder etter Khamenei. Arafi er geistlig medlem av Vokterrådet, landets øverste myndighet.

Trio-ledelse

Trioen som skal lede Iran inntil en ny øverste leder er valgt, består i tillegg av president Masoud Pezeshkian og høyesterettsjustitiarius Gholamhussein Mohsen Ejei.

Ali Larijani, som leder Irans nasjonale sikkerhet og har vært sentral i atomforhandlingene med USA, har i praksis ledet landet det siste året. Han mangler prestelig bakgrunn og kan derfor ikke innta landets høyeste posisjoner.

Selv om Khamenei er død, tyder lite på at Iran er rammet av handlingslammelse. Strategien ligger fast: Iran skal slå tilbake med all militær kraft de har – særlig mot Israel.

Annonse

Ledertrio

Ledelsen i Iran har imidlertid nådd et punkt der det ikke lenger er opplagt hva som skal gjøres. Tidligere var det Khamenei som tok beslutningene, enten de var militære, ideologiske eller økonomiske. Nå er det tre som må bli enige. Autoriteten ligger i kollektivet.

Det finnes også betydelige spenninger internt i det iranske maktapparatet. Vi må regne med en maktkamp før det blir klart hvem som skal overta etter Khamenei. Krigen kompliserer dette ytterligere.

Vi vet heller ikke hvor stor militær slagkraft Iran faktisk har. Det vil vise seg de neste dagene.

Nye samtaler

USA hevder at de ligger foran planen. Store deler av den iranske marinen og hovedkvarteret for både marinen og Revolusjonsgarden skal være knust i bomberegnet.

Trump vet ikke hvordan krigen vil utvikle seg, men han regner med at jobben er gjort på en måneds tid. Det som er verdt å merke seg, er at han ikke sier at USA skal fortsette til regimet kollapser. Trump vil ikke bli sittende fast i en storkrig i Iran i månedsvis, og han vil ikke sende bakkestyrker inn i landet.

Alt skal skje med bomber og raketter. Mange forsvarsanalytikere har påpekt at det er svært krevende å få til et regimeskifte uten bakkestyrker.

Det Trump håper på, er at ulike grupper i Iran gjør opprør mot regimet. USA vil ikke protestere dersom kurdere i vest bryter ut, eller andre grupper tar kontroll over ulike deler av landet. Det kan bli kaos – men USA og Israel lever bedre med det enn med dagens regime.

En kommisjon for etterpåklokskap og gapestokk etter Epstein

Det er høysesong for kontroll- og granskningsiver. Det blir mye vi kan diskutere i etterpåklokskapens lys når kommisjonen legger fram sin rapport, men vi får neppe servert nye navn som bør grilles.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 06.03.2026 – 10:58 Sist oppdatert 06.03.2026 – 11:16

Lesetid: 4 min

Stortinget har omsider samlet seg om et mandat for den såkalte «Epstein-granskningen». Utgangspunktet for kommisjonen som skal bli nedsatt, synes å være at «her må det være noen som har gjort noe galt». 

Ut fra det pressen så langt har gravd fram, virker det meste av det som det nå reageres på – enten det gjelder pengebruk eller utnevnelser – å ligge godt innenfor mandatet til dem som har hatt det politiske ansvaret.

 Det spesielle med etterforskningen av Juul og Rød-Larsen er at deres advokat hevder at det ikke finnes et godt nok grunnlag for å etterforske dem.

I ettertid kan det alltid pekes på at noe burde vært gjort annerledes. Slik er det med alt som har med Jeffrey Epstein å gjøre. For 7–8 år siden var det ikke spesielt oppsiktsvekkende å ha kontakt med ham. Det er jo ikke slik at man ikke kan ha kontakt med en som er dømt for en seksualforbrytelse og har sonet sin straff, dersom man la til grunn at han ikke fortsatte med det han var dømt for.

De siste årene er det blitt avslørt at hans overgrep var langt mer omfattende enn det han ble dømt for. I tillegg har det vokst fram omfattende konspirasjonsteorier knyttet til Epstein. Det påstås blant annet at han var en edderkopp i en pedofiliring, at det har forekommet drap av barn på øya hans, at han hadde materiale han kunne presse samfunnstopper med, at et par tusen kvinner skal ha blitt grovt seksuelt utnyttet og at han jobbet for Russland og var agent for CIA, Mossad eller MI6.

Relasjonen til Epstein

Dette kan ikke kommisjonen gå inn i. Men ifølge mandatet skal de se på «relasjoner mellom Jeffrey Epstein og hans nettverk og nåværende eller tidligere norske politikere, embetsmenn, statsansatte og andre med tilknytning til norske myndigheter, for eksempel mottakere av offentlige tilskudd.»

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Fallgruver i ledelse uten emosjonell bevissthet
• Stortingsregjereri uten kontroll
• Splittelse i EU om energi og Ukraina

Det kan stilles spørsmål ved hva en skal med denne typen informasjon. For tiden blir alle som har hatt kontakt med Epstein mistenkt for å ha gjort noe de ikke burde. Mener Stortinget at kommisjonen skal finne ut av om for eksempel en ekspedisjonssjef har spist middag med Epstein, og hvem han møtte da han var i Norge? Hva er poenget?

De skal også vurdere «konsekvenser for norske interesser og sikkerhet». Det går det selvsagt an å spekulere i. Her kan de bruke Thorbjørn Jagland som eksempel. Han kjenner til mange hemmeligheter. Vil kommisjonen liste opp hva han muligens kan ha informert Epstein om?

De skal videre se på «Norges kampanjer for topposisjoner i internasjonale organisasjoner». Det har mediene skrevet mye om. Kommisjonen forventes kanskje å levere en liste over hvem som har spist middag med hvem, og hvilke bevilgninger som kanskje kan ha en sammenheng med Norges higen etter topposisjoner.

Dette vet vi allerede mye om. Norge gir støtte til Davos-organisasjonen. Både Espen Barth Eide og Børge Brende har hatt lederroller der. Dette er ikke noe nytt. Å hevde at Norge kjøper seg topposisjoner blir for enkelt, men det har unektelig betydning at Norge er en raus bidragsyter både her og der.

Kommisjonen skal også se på «forholdet mellom norske myndigheter og eksterne organisasjoner, stiftelser og nettverk». Her er det mye å ta tak i. Det er viktig å få beskrevet hvordan dette har utviklet seg siden århundreskiftet.

Her er vi ved kjernen av det kommisjonen bør bruke tid på: «tildeling og bruk av bistandsmidler og andre offentlige tilskudd til internasjonale organisasjoner». Dette er heller ikke nytt. Vi vet hvem som får støtte – og hva støtten brukes til. Og med jevne mellomrom har vi en debatt om bistand gir de resultatene vi forventer, for ikke å si kan kreve.

Annonse

Kulturen i UD

Det leder igjen til neste punkt kommisjonen skal se på: «kultur, praksis, styringssystemer og kontrollmekanismer i utenrikstjenesten». Kommisjonen har ikke Økokrims mandat til å drive etterforskning, men blir utstyrt med en særlov de kan bruke for å få tak i opplysninger de mener er vesentlige.

Vi tviler på at kommisjonen vil servere oss nye navn som bør grilles eller etterforskes. Men rapporten vil nok inneholde mye som kan diskuteres. Det meste av det som avdekkes, vil på en eller annen måte være begrunnet i politiske føringer.

Det kan gå inflasjon i politisk etterpåklokskap. Men kanskje ikke. Det kan hende det politiske flertallet ønsker å føre den samme rause bistandspolitikken som er ført de siste tiårene. Om de ikke ønsker det, bør de legge opp til en kursendring når budsjettet for 2027 legges fram. Vi vet mer enn nok om hva som har vært føringene i norsk bistandspolitikk siden århundreskiftet.

Granskinger gjennomføres og kommisjoner nedsettes gjerne når det er mistanke om at noe galt har skjedd, eller når noe som burde vært kjent, er holdt unna offentligheten. Hvis det kun er snakk om at et saksområde skal vurderes, settes det gjerne ned et utvalg. Noen ganger er det et poeng at utvalget er uavhengig. I andre tilfeller settes det sammen slik at ulike interesser er representert.

Selv om kommisjonen er blitt nedsatt som følge av Epstein-avsløringene, bør det offisielle navnet ikke knyttes til Epstein. «Utenrikskommisjonen» er dekkende for hva kommisjonen skal holde på med.

Medlemmene av kommisjonen vil trolig være mer opptatt av de store linjene og hva vi kan lære av dem, enn av å grave i e-poster og lister over middagsgjester. Den slags tar helt av for tiden. I det siste er det blitt skrevet mye i mediene om en e-post Asle Toje sendte for 23 år siden, og som kan tolkes som at han har sans for det holocaust-fornekteren David Irving står for.

Økokrim er i gang med å etterforske Thorbjørn Jagland, Mona Juul og Terje Rød-Larsen. Sannsynligvis ender det uten tiltale. Det er regelen når politikere etterforskes. Jeg skrev om dette for noen uker siden.

Det spesielle med etterforskningen av Juul og Rød-Larsen er at deres advokat hevder at det ikke finnes et godt nok grunnlag for å etterforske dem. En etterforskning skal handle om en faktisk mistanke, ikke om å undersøke i bredden om det kan ha skjedd noe galt.

I tillegg er det et problem at Økokrim sier etterforskningen av Jagland, Juul og Rød-Larsen vil ta tid. Det kan bety langt mer enn et år. Alle karrierer faller i grus når man utsettes for en årelang etterforskning. Det hjelper lite om det ikke ender med tiltale.

Jagland-rykter

I det emosjonelle klimaet som preger Epstein-saken og krigen i Ukraina, mister for eksempel Jagland fullstendig kontrollen over sitt eget narrativ. Nå spekuleres det vilt i om han hele tiden har vært Russlands mann – en slags Treholt i Europarådet – med Epstein som samarbeidspartner.

Det er lite å gjøre med. Konspirasjonsteorier sprer seg som aldri før. Det er fritt fram å spekulere om hva de som Økokrim setter tennene i, kan ha foretatt seg.

Irans nye sterke leder – kanskje

 Merkverdighet følger i Donald Trumps fotspor. Det siste er at han forlanger å godkjenne hvem som skal være Irans nye leder. Iran valgte selvsagt den Trump minst kunne tenke seg.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 09.03.2026 – 10:53 Sist oppdatert 09.03.2026 – 11:05

Lesetid: 3 min

Annonse

56 år gamle Mojtaba Khamenei, sønn av avdøde Ali Khamenei, som ble drept i det første angrepet USA og Israel gjennomførte, er valgt til Irans nye øverste leder.

I en uttalelse fra Irans ekspertforsamling ber de det iranske folk om å holde seg samlet og sverge troskap til den nye øverste lederen. Den mektige Revolusjonsgarden sier i en egen uttalelse at de sverger troskap til ham.

Om Mojtaba Khamenei blir den sterke lederen Revolusjonsgarden krever, kan de nærmeste dagene komme til å vise. Styrke definers for tiden som å ikke gi etter for USA, men å svare med angrep. 

Ikke kontroll

I en videomelding på statlig TV i helgen forklarte president Masoud Pezeshkian angrepene mot naboland med en kommunikasjonsfeil i det iranske militæret, og sa at Iran skal slutte å angripe gulfstatene med mindre de angriper først.

Uttalelsene ble tolket som en bekreftelse på at landets politiske ledelse ikke har full kontroll over Revolusjonsgarden, som styrer rakettarsenalet og velger mål.

Kritikken lot ikke vente på seg. Kritikerne, stort sett tilhengere av en hardere linje, mener Pezeshkian fremstår svak og skader nasjonal stolthet.

Dette bidro til å fremskynde prosessen med å utpeke en ny øverste leder for landet. Pezeshkian vil trolig svekke sin innflytelse.

Det er mulig å spekulere i om vi har sett begynnelsen på en splittelse som kan gi grunnlag for et opprør mot regimet, ledet av folket og moderate krefter i lederskapet.

Hvor stor krisen i Iran er etter Ali Khameneis død, er vanskelig å si. Når de likevel har klart å samle seg om en ny leder, har de i det minste vist at forfatningen fungerer som den skal.

De har valgt den som på forhånd ble ansett som den sterkeste kandidaten. Revolusjonsgarden gir inntrykk av at alt nå ligger til rette for en forsterket innsats mot USA og Israel. Revolusjonsgardens talsperson Ali Mohammad Naini sa lørdag at de er i stand til å fortsette krigen på dagens nivå i minst seks måneder.

Annonse

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Fallgruver i ledelse uten emosjonell bevissthet
• Stortingsregjereri uten kontroll
• Splittelse i EU om energi og Ukraina

Sjiamuslimsk teologi

Mojtaba Khamenei ble født i Mashhad nordøst i Iran i 1969 og tjenestegjorde i hæren mens landet var i krig med Irak. Han har studert konservativ, sjiamuslimsk teologi ved presteskolen i Qom. Han har knapt uttalt seg offentlig, men har hatt en viktig rolle i kulissene, blant annet gjennom sine forbindelser til ledelsen i Revolusjonsgarden (IRGC) og landets religiøse elite.

USAs president Donald Trump har sagt at han vil være med å bestemme hvem som blir Irans nye øverste leder – og han sier et klart nei til at Mojtaba Khamenei skal overta.

Vi har igjen fått et eksempel på at Trump befinner seg utenfor realitetenes verden.

– De kaster bort tiden sin. Khameneis sønn er en lettvekter og er uakseptabel for meg. Vi vil ha noen som vil bringe harmoni og fred til Iran, sier Trump.

Verden har lært seg ikke å ta så nøye det Trump sier til enhver tid. Det må tolkes, dekodes og tas høyde for at han kan endre mening.

Lar vi det Trump sier ligge, og holder oss til det han sannsynligvis mener, er det at et regimeskifte i Iran står øverst på listen over det han vil oppnå. Han drømmer om en reprise av aksjonen i Venezuela. At Venezuela og Iran er som natt og dag, reflekterer ikke Trump nevneverdig over.

Når han i denne omgang prioriterer et regimeskifte, vil han heller ikke at kurderne angriper regimet nå. Det kan utløse borgerkrig og gjøre situasjonen uoversiktlig.

Men dersom Iran ikke viser evne til å moderere seg og innrette seg etter amerikanske krav, kan angrep fra kurdiske og andre grupper bli den nest beste løsningen for Trump. Mye tyder på at Israel foretrekker en utvikling der Iran splittes opp i grupperinger de kan kontrollere.

Ikke kaos

 Stigende energipriser vil føre til et rop verden over om stans i krigshandlingene. Det kan ikke Trump la være å ta hensyn til.

Trump ønsker ikke kaos, men et regime i Iran han kan samarbeide med. Han drømmer om å drive Iran ut av hendene på Russland og Kina og skape et Midtøsten som tjener USAs interesser.

Men det haster. Oljeprisen stiger faretruende som følge av at flere land reduserer produksjonen og Hormuzstredet i praksis er stengt. Prisen har nå steget til over 100 dollar fatet. Analytikere sier prisen vil stige ytterligere i løpet av få dager dersom ikke Trump klarer å sikre at de gedigne olje- og gasstankerne kan passere Hormuzstredet uten å bli angrepet.

Stigende energipriser vil føre til et rop verden over om stans i krigshandlingene. Det kan ikke Trump la være å ta hensyn til.

Vindkraft over og ut

 NHOs forslag om å nekte kommuner å si nei til å utrede vindkraft, er et skudd i løse luften. Det blir fint lite vindkraft framover når politikerne ikke orker bråket som følger med.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 10.03.2026 – 11:01 Sist oppdatert 10.03.2026 – 15:07

Lesetid: 2 min

Annonse

Dagens Næringsliv (DN) skriver at solide flertall i Bø i Vesterålen, Bygland i Setesdal, Lillestrøm, Birkenes, Grimstad og Nord-Odal i løpet av få uker har blankt avvist forslag om å utrede konkrete vindkraftprosjekter etter heftige diskusjoner. Det samme ligger an til å skje i Vegårshei og Bremanger.

 Folks holdninger til vindkraft kan endre seg når vi merker knappheten på energi. Da vil det være enklere for regjeringen å ta grep.

Noen få kommuner har sagt ja til å få utredet en vindpark. Ingen kommuner har sagt ja til utbygging. Siden 2019 er det ikke gitt konsesjon til et eneste vindkraftprosjekt.

I 2022 fikk kommunene vetorett mot utbygging av vindkraft. Den benytter de seg flittig av. Ifølge NVE-sjef Kjetil Lund har kommuner bare det siste året sagt nei til 10–15 TWh ny vindkraft.

Dette har fått NHO til å foreslå at kommunene ikke kan nekte utbygging av vindkraft før et prosjekt er skikkelig utredet.

Politikere abdisert

NHO-sjef Ole Erik Almlid mener nasjonale politikere delvis har abdisert.

– Vi kan ikke fortsette som vi gjør nå. Det bør være en kunnskapsplikt, slik at kommunene ikke kan si nei før de har fordeler og ulemper klart for seg, sier han til DN.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Fallgruver i ledelse uten emosjonell bevissthet
• Stortingsregjereri uten kontroll
• Splittelse i EU om energi og Ukraina

De siste to årene er det ikke bygget ut mer enn én TWh ny kraft. Det er behov for 50 TWh om vi skal erstatte fossil energi med fornybar, sikre ny grønn industri den kraften den trenger, og gi datasentre tilstrekkelig kapasitet.

Kommuner forteller at det raskt oppstår polarisering mellom tilhengere og motstandere av vindkraft, og at dette får skadelige virkninger i lokalmiljøet. Politikere blir skjelt ut, og folk blir fiender.

I Finnmark er det kommuner som er positive til vindkraftprosjekter, men her ligger det an til konflikt med reindriftsnæringen. Det ender fort i langdryge rettssaker og politisk strid.

Men uten at det blir bygget ut vindkraft i nord, vil ikke Melkøya kunne elektrifiseres, og bedriftene i fylket vil ikke få den kraften de trenger.

Når motstanden mot vindkraft er så intens, vil det ikke fungere å pålegge kommunene å utrede et foreslått prosjekt. Kunnskap er ikke verdinøytral. Det nytter ikke å utrede seg til enighet når sterke følelser er i sving og det brukes provoserende aksjonsmidler.

Det er enklere å leve med at staten overstyrer en kommune enn at kommunen skal føre en intern borgerkrig som kanskje fører til et flertall.

Norge trenger mer energi. Noen kommuner må ta belastningen med å bygge ut det landet trenger. Slik har det alltid vært, og slik vil det bli. Slik var det da vannkraften ble bygget ut. Slik vil det være om vi en gang skal bygge et atomkraftverk.

Politikere drar gjerne ikke ut i krigen før det er nødvendig. Regjeringen kan tillate seg å late som om de har kontroll på energiområdet enda en tid. Men snart må noe skje om vi ikke skal ende opp med merkbar mangel på energi.

Annonse

Kraft på land

Det raskeste og enkleste er å få bygget ut mer vindkraft på land. Men Stortinget har gitt kommunene lov til å sette seg på bakbeina og bli sittende. Det hjelper ikke å bestemme at kommunene har en plikt til å utrede noe de ikke vil ha.

Før vi merker mer til problemene som vil følge av mangel på energi, vil ikke regjeringen ta det grepet som må til: å frata kommunene vetoretten.

Om regjeringen skulle foreslå det i dag, vil den ikke få flertall på Stortinget. Men folks holdninger til vindkraft kan endre seg når vi merker knappheten på energi. Da vil det være enklere for regjeringen å ta grep.

Situasjonen i Finnmark haster det for regjeringen å finne en løsning på. De må balansere behovet for mer kraft i fylket og i forhold til samiske interesser. Bråk blir det uansett. Samene mener de ikke har noe å gi. 

finnmark energipolitikk kommuner vindkraft nho leder magne lerø

Annonse

Mest leste ledere fra Magne Lerø

• Stortingsregjereri uten kontroll1 dag siden

Politikerskapt mangel på ansatte i offentlig sektor

Hvis politikerne fortsetter sin overregulering av arbeidslivet og innfører krav basert på en idealisert forestilling om ledelse, vil flere takke nei til å jobbe i det offentlige.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 13.03.2026 – 10:41 Sist oppdatert 13.03.2026 – 11:49

Lesetid: 3 min

Annonse

På konferansen om arbeid og velferd i kommunene, som vi arrangerte onsdag, ble det fra ulike innfallsvinkler pekt på behovet for å sikre offentlig sektor tilstrekkelig og kvalifisert arbeidskraft. Politikere snakker jevnlig i store og dramatiske ord om hvor viktig dette er.

Men samtidig føres det en politikk som trekker i motsatt retning. I organisasjonslæren møter vi begrepet kontraproduktivitet – tiltak som virker mot sin hensikt, er skadelige for målet man ønsker å oppnå eller rett og slett er hensiktsløse.

 Politikerne bør lytte. De bør klatre opp av den kontraproduktive grøften de har falt ned i.

Først må det sies at det er mye godt å si både om ledere, arbeidsforhold og arbeidsmiljø i offentlig sektor. De fleste trives. Vi møter ofte mennesker som nesten bare har positive erfaringer med å jobbe i det offentlige. Lønnen er grei, arbeidsforholdene ryddige, og mange opplever arbeidet som meningsfylt og samfunnsbyggende.

Offentlig sektor tiltrekker seg også folk som får jobbe med det de interesserer seg for og brenner for. Det er til og med rom for «nerder» på offentlige lønningslister.

Passer ikke alle

Men offentlig sektor passer ikke for alle. De som trives best, er gjerne opptatt av klarhet, struktur, regler, grundige vurderinger og skikkelig saksbehandling. De passer som hånd i hanske i det offentlige byråkratiet.

Gründertyper som vil finne på noe nytt, ta sjanser og som opplever regler som begrensende, vil derimot slite.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Fallgruver i ledelse uten emosjonell bevissthet
• Stortingsregjereri uten kontroll
• Splittelse i EU om energi og Ukraina

Dette er det ikke så lett å gjøre noe med. Et byråkrati er som det er. Forvaltningen skal gå i trygge, etablerte spor. Den trenger ikke finne opp noe nytt.

Et økende problem er at offentlig sektor sliter med å holde følge med en utvikling der ansatte i stadig større grad ønsker individuelle løsninger fremfor standardiserte systemer. Både fagforeninger og offentlig kultur trekker i motsatt retning: Det skal være likt for alle.

Men mennesker er ulike – i alder, kompetanse, interesser og ansvar på hjemmebane. Offentlig sektor blir framover utfordret til å vise større fleksibilitet.

Politikerne bør åpne for flere unntak i arbeidsmiljøloven. I perioder bør ansatte som ønsker det, kunne jobbe mer. Det er forskjell på en sterk og motivert 30-åring uten familieforpliktelser og en 60-åring med svak helse og omsorgsansvar.

Politikerne tror de kan sikre bedre ledelse og bedre psykososialt arbeidsmiljø gjennom mer lovregulering. Ved årsskiftet kom nye, skjerpede bestemmelser.

Ledere har ikke bare ansvar for at virksomheten utfører oppgavene den er pålagt, de skal også sørge for at de ansatte har det bra. Arbeidsoppgavene skal være tydelige, oppfølgingen forsvarlig, og ingen skal krenkes eller settes i situasjoner de ikke mestrer.

Dette bygger på en idealisert tenkning om ledelse. En leder kan ikke fraskrive seg ansvaret for arbeidsmiljøet, men kan heller ikke ta ansvar for hva ansatte til enhver tid føler, selv om følelsene er knyttet til jobben.

Annonse

Idealisert tenkning

Den idealiserte tenkningen skaper forventninger hos ansatte om at virkeligheten skal oppleves slik. Det er knapt mulig – særlig ikke når virksomheten må gjennomføre smertefulle omstillinger eller ikke klarer å oppfylle lovpålagte oppgaver fordi bevilgningene ikke står i forhold til kravene.

Både ansatte og ledere vegrer seg for å jobbe et sted der de vet at kravene ikke kan oppfylles.

Det har gått inflasjon i varslinger om misnøye knyttet til ledelse og arbeidsmiljø. Det brukes millioner og enormt mye tid på å håndtere slike varslinger. Dette er demotiverende for ledere. Mange vegrer seg for lederjobb fordi de ikke vil ta ansvar for misnøye og kritikk.

Lærere har nå i det minste lov til å gripe inn fysisk mot en elev for å hindre skade. Men fortsatt kan en lærer ende i en tilsynssak på fylkesnivå fordi en elev føler seg mobbet.

For de fleste er det en stor emosjonell belastning å få et varsel mot seg, bli gransket eller bli gjenstand for en tilsynssak. Det er for mye av den slags i offentlig sektor.

Politikerne snakker varmt om tillitsbasert ledelse. Det burde bety at de ruller tilbake flere av lovene som de siste tiårene er innført for å sikre bedre ledelse og arbeidsmiljø. De må stole på at kommuner, rektorer og virksomhetsledere kan finne gode løsninger innenfor de rammer som de har ressurser til. Det må legges til rette for mer skjønnsutøvelse og større handlingsrom hvis flere skal velge å jobbe i offentlig sektor.

Oppgjør med regelrytteriet

Den tyske sosiologen og samfunnsfilosofen Hartmut Rosa, som har opparbeidet seg en stor leser- og tilhørerskare i både Tyskland og Norge, kommer før sommeren med en ny bok på Cappelen Damm: «Situasjon og konstellasjon – om handlingsrommets forsvinning».

Her tar Rosa et oppgjør med regelrytteriet som preger samfunnet og advarer mot at mennesker mister muligheten til å bruke dømmekraft og skjønn.

Da han holdt foredrag i Stavanger for noen uker siden, måtte arrangørene finne et større lokale for å gi plass til de 650 som ville høre ham.

Rosa setter ord på en opplevelse mange ansatte kjenner på.

Politikerne bør lytte. De bør klatre opp av den kontraproduktive grøften de har falt ned i.

Splittelse i EU om energi og Ukraina

Norge og Sverige protesterer mot EU kommisjonens forslag om at titalls milliarder fra flaskehalsinntekter skal tilfalle EU. Verre er det at Belgias statsminister Bart De Wever vil kjøpe billig energi fra Russland.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 16.03.2026 – 11:13 Sist oppdatert 16.03.2026 – 11:23

Lesetid: 3 min

Annonse

Er det noe EU ikke har lyktes med, er det energipolitikken. Når den økonomiske utviklingen praktisk talt har stagnert, henger det sammen med at energiprisene har økt betraktelig siden krigen i Ukraina brøt ut for fire år siden.

Norge vil ikke innføre alle EUs direktiver på energiområdet, fordi EU ikke holder orden i eget hus. Norge og Sverige avviser bestemt at EU skal kunne ta 25 prosent av de såkalte flaskehalsinntektene, som i dag kommer forbrukerne av strøm i de to landene til gode.

Harde tautrekkinger innad i EU om fordeling av inntekter og kostnader er ikke noe nytt. Dette finner de en løsning på. EU vil måtte fortsette å lappe på sin energipolitikk som revner både her og der.

Når prisen på energi øker faretruende som følge av krigen i Iran, settes EU under et enda større press. Misnøyen i befolkningen vil øke når prisene stiger, og kravet om en politisk kursendring vil bli sterkere.

Lei av høye energipriser

Belgias statsminister Bart De Wever forstår hva som er på gang. Han er lei av de høye energiprisene og sier rett ut at han vil kjøpe billig energi fra Russland.

Det er det stikk motsatte av det EU har vedtatt. I løpet av neste år skal alt kjøp av energi fra Russland avvikles. Det er et sentralt ledd i EUs sanksjonsregime, som har som mål å presse Russland til å avslutte krigen i Ukraina.

Vladimir Putin har tidligere sagt at Russland er rede til å selge gass til Europa. De Wever forstår at dette ikke er mulig så lenge krigen pågår. Nå tar han til orde for å starte en prosess for å «normalisere» forholdet til Russland.

I et intervju med L’Echo sier han at den offisielle linjen ikke lenger er realistisk. Uten full støtte fra USA er det ikke mulig å tvinge Russland til å gi opp. Han mener det noen ganger kan virke som om USA står nærmere Putin enn Zelensky.

Når de ikke klarer å få Putin i kne ved å sende våpen til Ukraina eller kvele landet økonomisk, mener han at det eneste realistiske alternativet er å inngå en avtale med Russland.

Emmanuel Macron har tidligere pekt på at det er urimelig at Europa ikke deltar direkte i forhandlingene med Russland. Italiens Giorgia Meloni og Viktor Orbán i Ungarn mener det samme.

Polen og de baltiske landene er imot å starte dialog med Russland for å få slutt på krigen. De argumenterer for en hard og bestemt linje.

– Europa er det eneste «landet» som fortsatt finansierer Ukraina uten å sitte ved forhandlingsbordet. Vi kan fortsette å si at vi skal vinne denne krigen, men det er ikke sant militært sett. Etter min mening vil det ende med en fastfrysing og en militær grense, som mellom de to Koreaene, sier han.

Annonse

 Når de ikke klarer å få Putin i kne ved å sende våpen til Ukraina eller kvele landet økonomisk, er det eneste realistiske alternativet er å inngå en avtale med Russland

Flere enige med ham

De Wever hevder at flere europeiske ledere privat har sagt seg enige, men at ingen tør å si det høyt. Han understreker at Ukraina må forbli et demokratisk land som er i stand til å forsvare seg selv. Han vil ikke gi opp Ukraina og bli beskyldt for å gå Putins ærend.

I fjor møtte De Wever omfattende kritikk da han nektet å gi grønt lys til en EU‑plan om å bruke 210 milliarder euro i fryste russiske statsaktiva til å finansiere Ukrainas krigføring.

De Wever bryter med det narrativet Nato – med Joe Biden i førersetet – opprinnelig brukte for å begrunne sin støtte til Ukraina. Dette narrativet har EU overtatt, mens Donald Trump og USA for lengst har forlatt det.

De Wever ønsker en dialog med Russland. Men en slik dialog har liten hensikt dersom EU ikke vil endre noen av sine posisjoner.

Europa må erkjenne at Russland har legitime sikkerhetsinteresser. Det betyr at Ukraina ikke kan bli med i Nato eller få Nato-styrker utplassert i Ukraina.

Vi har havnet i en situasjon der både Russland og Nato ruster opp. Det vil koste enormt dersom EU‑landene også skal finansiere en atomopprustning med Frankrike i førersetet.

Vi er tjent med en dialog med Russland for å sikre avspenning og avtaler som begrenser opprustningen av atomvåpen.

Dagene fremover vil vise om noen tar ballen De Wever har kastet. Viktor Orbán vil helt sikkert si seg enig. Men det er verken De Wever eller Orbán som har makten i EU.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Fallgruver i ledelse uten emosjonell bevissthet
• Stortingsregjereri uten kontroll
• Politikerskapt mangel på ansatte i offentlig sektor

Rasjonell begrunnelse

Krigen i Ukraina lider under mangelen på en rasjonell begrunnelse. Det er egentlig det Bart De Wever sier.

Det er mulig at krigen i Iran fører til at Ukrainas posisjon svekkes ytterligere. Det skjer i minimal grad som følge av at USA den nærmeste måneden tillater kjøp av russisk gass.  Langt verre er det at  Ukraina neppe får de våpensystemene de trenger fordi USA trenger alt selv i krigen mot Iran.

Det største problemet for Ukraina kan bli at landet ikke klarer å finansiere krigen mot Russland. De Wevers utspill kan bidra til dette. Når statsledere sier at det ikke nytter å sende våpen, energiprisene øker og misnøyen blant befolkningen vokser, blir det tungt for gjeldstyngede europeiske land å gi Ukraina de milliardene landet trenger.

Stortingsregjereri uten kontroll

Stortinget overkjører regjeringen som aldri før. Helseminister Jan Christian Vestre beskylder opposisjonen for å svikte pasientene.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 19.03.2026 – 09:57 Sist oppdatert 19.03.2026 – 10:09

Lesetid: 2 min

Annonse

Aftenposten gjorde en opptelling forrige uke som viste at regjeringen ble nedstemt i ti saker sist torsdag – både små og store.

 Det vil måtte skje endringer i styringen av sykehusene. Vestre gjør klokt i å gå i front – fremfor å bli slept etter dit han egentlig ikke vil.

Når Stortinget fatter et vedtak, må regjeringen forholde seg til det. De kan komme tilbake til Stortinget med beskjed om at vedtaket ikke lar seg gjennomføre. De kan også foreslå løsninger som ligger tett opp til vedtaket. Alternativt kan de begrunne hvorfor de ikke vil gjennomføre det Stortinget har bestemt. Da kan det bli bråk som i verste tilfelle kan skape en regjeringskrise.

Flommen av såkalte anmodningsvedtak er et økende problem for enhver regjering. Både embetsverket og statsråden må bruke tid på saker den politiske ledelsen er imot eller ikke har sans for.

Ingen overraskelse

Dette kommer neppe som noen overraskelse på regjeringen. Da Ap valgte å styre landet alene, var de forberedt på denne utviklingen. Alle mindretallsregjeringer må regne med tunge nederlag i Stortinget.

Det finnes likevel en grense for hva regjeringen vil godta. Den debatten dukker opp hver gang budsjettet skal vedtas. Da må regjeringen skaffe seg et flertall.

Helseminister Jan Christian Vestre velger å konfrontere Stortinget fordi han synes det er blitt for ille. Han advarer regelrett mot måten Stortinget nå agerer på.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Fallgruver i ledelse uten emosjonell bevissthet
• Splittelse i EU om energi og Ukraina
• Politikerskapt mangel på ansatte i offentlig sektor

Helseforetakene har fått sine budsjetter. Når Stortinget pålegger dem å droppe kostnadsreduserende tiltak eller å innføre tiltak som øker kostnadene, mener Vestre at Stortinget «gjør opp regning uten vert».

Annonse

 Dårligere pasientbehandling

– Det vil i verste fall føre til dårligere pasientbehandling og at folk mister tilbudene de har i dag, sa han i NRKs Politisk kvarter i dag.

Politikerne kan ikke styre sykehusene etter innfallsmetoden. De bør heller ikke blande seg inn i saker der det er bred faglig enighet om hva som er best behandling.

 Vestre sier til Aftenposten at Stortinget ikke bør fatte vedtak med økonomiske konsekvenser uten at det følger bevilgninger med. Det er parlamentarisk nestleder Geir Pollestad i Senterpartiet i prinsippet enig i, men han forventer samtidig at regjeringen tar hensyn til Stortingets vedtak når de utarbeider budsjettet.

 Det betyr at regjeringen, hvis de vil, kan innarbeide Stortingets vedtak i revidert budsjett som legges fram 12. mai.

Da helseforetaksmodellen ble innført i 2001, var det nettopp denne typen detaljstyring fra Stortinget modellen skulle forhindre. Stortinget skulle vedta budsjett og overordnede rammer, mens de regionale helseforetakene skulle utøve eieransvaret og organisere tjenestetilbudet.

Modellen sykehusene styres etter fungerer ikke lenger. Vestre har også åpnet for å endre modellen, ettersom det er flertall på Stortinget for å skrote dagens system.

Må ha ny modell

Vestre burde øke tempoet i arbeidet med å finne en ny modell. Han vil imidlertid vente på utvalget som skal levere sin rapport om organiseringen av spesialisthelsetjenesten og samarbeidet med kommunene.

Det kan godt være at Vestre allerede i det stille arbeider med en ny modell. Han bør legge opp til omfattende endringer dersom han skal få stortingsflertallet med seg.

I går la Rødt fram sin plan mot sløsing i offentlig sektor. De vil kutte 200 direktører i helsesektoren. Det innebærer å legge ned de regionale helseforetakene, der direktørtitlene sitter tett.

Dette kan de få med seg SV på – og Sp tenker i samme baner. MDG vil neppe redde Vestre fra å bruke øksen mot direktørveldet i helsevesenet.

Det vil måtte skje endringer i styringen av sykehusene. Vestre gjør klokt i å gå i front – fremfor å bli slept etter dit han egentlig ikke vil. 

helseforetak budsjett jan christian vestre stortinget regjeringen leder magne lerø

Annonse

Annet innhold

Den uoffisielle tidligpensjonen

Mange norske ledere møter endring med utdatert praksis

Hvorfor psykologisk kapital må komme før psykologisk trygghet

Fallgruver i ledelse uten emosjonell bevissthet

Ledere flest klarer seg godt i den rasjonelle verden. Det er i den emosjonelle verden de går på trynet.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 20.03.2026 – 10:40 Sist oppdatert 20.03.2026 – 11:08

Lesetid: 3 min

Annonse

Ledere er som regel gode på analyser, saksbehandling, rapportering og å sørge for at det som må være på plass for at en organisasjon skal fungere, faktisk er det. Det er verre å håndtere alt som kan oppstå i den emosjonelle verden. Her utfolder ansattes følelser seg; frykt, tro og tvil lever side om side, og rykter florerer.

En leder som durer i vei med sine rasjonelle argumenter, kan bomme grovt i den emosjonelle verden.

Slik er det også på samfunnsnivå. Politikere kan ikke bare opptre rasjonelt. De må også kunne kommunisere inn i den emosjonelle verden.

I økende grad er saker som havner på politikernes bord sauset inn i følelser. Dette skyldes ikke minst den økende innflytelsen sosiale medier har fått. Det er saker det er knyttet sterke følelser til som algoritmene helst distribuerer i det sosiale universet. Sosiale medier får en forsterkende funksjon når saker surrer rundt i passende ekkokamre. Saker kan utvikle seg til å framstå som noe annet enn de i utgangspunktet var.

 I økende grad er saker som havner på politikernes bord sauset inn i følelser. Dette skyldes ikke minst den økende innflytelsen sosiale medier har fått.

Må leve med

Slik er det. Dette må politikere og ledere leve med.

Den amerikanske professoren Barbara Kellerman har pekt på at det i vår tid er avgjørende at ledere blir «kontekstuelle eksperter». De må øve seg i diagnostisk dyktighet. Det handler blant annet om å forstå en sak som befinner seg i den emosjonelle verden.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Stortingsregjereri uten kontroll
• Splittelse i EU om energi og Ukraina
• Politikerskapt mangel på ansatte i offentlig sektor

Det emosjonelle klimaet en sak befinner seg i, kan endre seg. Det fikk Norsk Bibliotekforening erfare denne uka. Styret vedtok at de ikke lenger ønsker at kronprinsesse Mette-Marit skal være deres høye beskytter. Bakgrunnen er avsløringene av kronprinsessens kontakt med Jeffrey Epstein.

– Rolleforståelsen har vært svak, og de verdiene som har kommet til syne, er etter styrets syn ikke forenlige med verdiene Norsk Bibliotekforening ønsker å stå for. Lovbruddene saken knyttes til, gjør det vanskelig å opprettholde beskytterskapet, sa lederen Helene Voldner i en tale til landsmøtet tirsdag.

Etter intervjuet i NRK fredag morgen vil nok flere føle sympati med Mette-Marit. Hun sier at beskytterskapene hun har, betyr mye for henne. Det er nok Bibliotekforeningen som på sikt vil komme dårligst ut i denne saken.

Epstein-saken illustrerer hvordan endringer i det emosjonelle klimaet får konsekvenser for hvordan toppledere forsøker å manøvrere når det emosjonelle klimaet endrer seg.

Annonse

Relasjon til dømte

For 10–15 år siden var det ikke slik at man ikke kunne ha en relasjon til en person som var dømt for et seksuelt overgrep og hadde sonet sin straff. Slik er det vel i grunnen fortsatt.

Børge Brende møtte Jeffrey Epstein omtrent ti år etter at han ble dømt. Da var det ikke kontroversielt å spise middag med Epstein og være del av nettverket hans. Slik var det også for Thorbjørn Jagland, Mona Juul og Terje Rød-Larsen. Om de hadde googlet ham og funnet fram til dommen, er det ikke gitt at de ville avbrutt kontakten.

Mette-Marit sier at hun ikke var klar over at han var en seksualforbryter. Hadde hun visst det, ville hun ikke hatt kontakt med ham. Det er ikke sikkert.

Forfatteren Hilde Rød-Larsen fikk låne Epsteins leilighet i Paris gratis og sendte e-post til ham om at hun gjerne ville treffe ham. Hun visste at han var dømt for et seksuelt overgrep.

Det vi i dag vet om Epsteins omfattende misbruk av og overgrep mot kvinner, var ikke kjent før 2019. Siden den tid har saken vokst ut av alle proporsjoner. De villeste konspirasjonsteorier er blitt knyttet til hans virksomhet. Saken ligger i et giftig emosjonelt klima.

Børge Brende og Thorbjørn Jagland visste at om deres relasjon til Epstein ble kjent, ville de havne i klisteret – selv om de hevder at de ikke har gjort noe kritikkverdig. Da mediene ba om svar, lot de være å si det som var sant. Etter offentliggjøringen av Epstein-filene ble det tydelig at de hadde løyet om sin kontakt med Epstein.

Brende og Jagland

Jagland og Brende forsøkte å manipulere i et emosjonelt klima som hadde endret seg, ved å ikke innrømme og si det som var sant. De tok sjansen på at sannheten aldri ville komme fram. Der tok de feil.

Sannsynligvis ser de i ettertid at de kunne vært mer åpne om sin relasjon til Epstein da de ble spurt. Da kunne fallet skjedd fra en lavere høyde.

 Å beregne hvordan en skal opptre som leder eller politiker i et emosjonelt klima i endring, er krevende. Det finnes ingen fasit. Det krever diagnostisk dyktighet.

Det går som regel galt om man ikke er ærlig. Det er mulig å trekke en grense for hva man ikke vil svare på – og begrunne det. Mette-Marit gjør nettopp dette i intervjuet med NRK i dag. Hun vil ikke svare på det hun definerer som privat. Det må mediene godta.

Det er verre for Brende og Jagland å la være å svare, for de hadde kontakt med Epstein i sine roller som ledere.