Det minste vi kan gjøre for å beskytte barn mot psykiske skader og sørge for at de tilegner seg kunnskap, er å ta det grepet Nikolai Astrup og Mathilde Tybring-Gjedde tar til orde for – å innføre mobilforbud i grunnskolen.

Høyrefolk liker egentlig ikke regulering og forbud. De vil gi mennesker frihet til å velge, la den enkelte finne ut av som passer for dem og hva som er i deres interesse. Vi har nok forbud og regler i samfunnet vårt. Derfor sitter det langt inn for høyrefolk å pøse på med mer av det vil alt har nok av.

En slik tilbakeholdenhet mot regulering holder ikke når det gjelder å beskytte barn fra ødeleggende påvirkning, mener Høyres Nikolai Astrup og Mathilde Tybring-Gjedde. De legger fram et forslag på landsmøtet til helgen om å innføre forbud mot mobiler i grunnskolen.

 – Foreldre kjenner på avmakt over at skjermtiden øker. Stadig yngre barn bruker sosiale medier, og de eksponeres for innhold som overhodet ikke er laget for barn, sier Nikolai Astrup til Aftenposten. Han har ikke tro på at barn kan regulere bruken selv.

Han peker på at det er dokumentert en klar sammenheng mellom bruk av sosiale medier og psykiske lidelser blant unge, særlig blant jenter.

Mathilde Tybring-Gjedde mener mobilbruk er spesielt ødeleggende for de elevene som allerede sliter med å følge med. Mobilbruk fører påviselig til større vanskeligheter med å kunne konsentrere seg.

Å ta mobilene ut av skoletiden vil føre til at foreldrene vil vente med å gi de unge egen mobil. Da vil den skadelige skjermbruken begrenses.

Unge er blitt suverent gode til å «skrolle og klikke» og finne fram på nettet, men dårligere til å lese lengre tekster og skaffe seg dybdekunnskap.

Derfor vil de også ha mobilforbud i undervisningstiden på videregående skole og at det skal være en aldergrense på 15-16 år for å delta på sosiale medier.

I dag er aldersgrensen 13 år. Det er likevel mange barn helt ned til 8 års- alderen som er på sosiale medier.

Peter C. Frølich som leder resolusjonskomiteen på Høyres landsmøte, sier han kommer til å støtte forslaget, mens Unge Høyre vende tommelen ned. De argumenter med at de ikke vil gi mer makt til staten til å hindre unges kommunikasjon med hverandre og at mobilbruk er foreldrenes ansvar.

Saken fortsetter under annonsen

https://a0cd2069c70560263ee0af86de4911d8.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Konsekvensene av den høye mobilbruken har forplantet seg til universitetene. Det er for mange studenter som ikke makter å lese lange tekster slik et studium forutsetter.

Betydelig mobil- og skjermbruk ser ut til å redusere mennesker evne til å konsentrere seg uavhengig av alder.

I Sverige har regjeringen gjort helomvending når det gjelder digitalisert undervisning. Læringsutbyttet blir for dårlig når alt skal skje digitalt. Læreboka skal innføres igjen. En bok til hver elev i hvert fag på hvert trinn. Debatten er så vidt i gang i norsk skole.

Politikerne har ivret for digitalisering på fleste mulige områder. Verden blir digital, derfor bør vi alle, inkludert barna, stige inn i den digitale verden jo før jo heller. Det har vært omkvedet.

Resultatet er at vi blir mer psykisk ustabile, mer overfladiske, mer flyktige og litt dummere, ser det ut til.

Det er kolossalt sterke kommersielle krefter som driver fram digitaliseringen. Fram til nå har politikerne stor sett logret for dem og sett at det er penger å spare på å digitalisere.

Politikerne har holdt seg med prat om uheldige sider ved sosiale medier. Nå må de ta grep. Det er bare så pass radikale grep som Nikolai Astrup og Mathilde Tybring-Gjedde tar til orde for, som vil ha effekt.

Når regjeringen somler med å parkere Flytoget, styrer vi mot fortsatt pengesløseri på jernbanetrafikken på Østlandet.

­Regjeringen har bestemt at Vy skal overta driften av Flytoget. Så langt heter det at Flytoget skal kjøre som nå fram til avtaleperiodens slutt i 2028.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite varsler at den måten samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) har opptrådt på, kan føre til en kontrollsak. Det vil det ikke komme noe ut av. Men for opposisjonen har det selvsagt en verdi å kunne herje med en statsråd de mener har gått seg vill i anbudsregimet.

Flytoget har i lang tid sett på seg selv som et hvilket som helst togselskap, riktignok eid av staten, men med ambisjoner om å vokse. De var inne på tanken om å legge inn bud på å kjøre Sørlandsbanen.

Flytoget har levd lykkelig som liten, men det er størrelse som teller for tiden. Det burde ikke ha kommet som en bombe på Flytoget at Vy mener det gir mer effektiv drift å slå sammen Vy og Flytoget.

Dette burde Jon-Ivar Nygård ikke ha brukt et og et halvt år på å finne ut av. Han burde skåret igjennom for et år siden. Da skulle han ha fattet en politisk beslutning og fått iverksatt den. Istedenfor har han latt Jernbanedirektoratet rulle i gang noe som fortonet seg som en anbudsprosess der Vy og Flytoget skulle levere inn anbud.

Det er denne prosessen Stortingets kontrollører vil sette tennene i. 

I en fase i prosessen skal LO ha blitt grepet av panikk for at Vy skulle miste begge «kjøreoppdragene» på Østlandet. Jon-Ivar Nygård skal da ha gitt beskjed til Jernbanedirektoratet om at Vy minst måtte få konsesjon på én av de to «Østlandspakkene».

Saken fortsetter under annonsen

https://762db3b44c4dd3faa1fb9a625c66bb26.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

De er gode med kalkulatorene i Jernbanedirektoratet. Da Vy la fram sin plan om å sluke Flytoget og kjøre alle strekninger på Østlandet, kunne de konkludere med at dette blir best og billigst. Flytoget er selvsagt ikke enig i det.

Å sammenlikne Flytoget og Vy, er som å sammenlikne epler og pærer. Flytoget frakter passasjer til og fra Gardermoen, kjører halvfulle tog og prisen ligger 50 til 100 prosent over Vy.

Da Flytoget innså at slaget var tapt, kom de opp med planer om at alle kan få reise med Flytoget. Slik vil de bidra til å avlaste kapasitetskrisen gjennom Oslo.

Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokomotivmannsforbund, begge LO-forbud, sa at de kunne godta at Flytoget fikk utvidet avtalen fram til 2033. Dagen etter satte LO-sentralt foten ned. LOs nestleder, Steinar Krogstad, sa til VG at fra 2028 av må det være opp til Vy å finne løsninger, eventuelt sammen med Flytoget.

Når LO sentralt griper inn, bidrar de til at ikke situasjonen blir helt umulig for Jon-Ivar Nygård. Han har fattet en beslutning og kan ikke snu på en femåring fordi Flytoget sier at hvem som helst kan få reise med dem.

Erna Solberg har også kommet på banen. Hun sier til VG at hun vil kjempe for Flytoget og at konkurranse er bra. Hun hevder også at Flytoget har gitt et bedre tilbud enn Vy.

Det er gode sjanser for at Høyre kommer i regjering om to år. Da vil de kunne redde Flytoget.

Saken fortsetter under annonsen

https://762db3b44c4dd3faa1fb9a625c66bb26.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

For Flytoget må det være drepen å få vite at de om fire år skal styres av sin konkurrent. Jon-Ivar Nygård har trukket i nødbremsen for all langtidsplanlegging i Flytoget. Det oppdraget har han gitt til Vy.

Samferdselsdepartementet har lagt opp til en seigpining av Flytoget og at mange reisende på Østlandet må vente i årevis på å få det bedre tilbudet Vy vil levere.

Når staten er eneeier av to selskaper, bestemmer staten suverent hva som skal skje med de to selskapene. Det Jon-Ivar Nygård bør gjøre, er å spørre Vy hvor raskt de kan ta over Flytoget. Det kan skje ved at VY blir eier av Flytoget AS. Det kan skje før sommeren.

Deretter får en ta de personalmessige konsekvenser dette får. Det kan eventuelt være en betingelse at ansatte, med unntak av ledere, ikke skal miste jobben.

I 1996 vedtok Stortinget at det var NSB som skulle drive togtrafikken til og fra Gardermoen. Da var NSB eier. Vi er tilbake der det startet. Vi trenger ikke to heleide statlige selskaper som skal konkurrere om å gi det beste tilbudet på Østlandet. Vi er bedre tjent med koordinering og effektiv bruk av personell og materiell.

Staten må kutte kostander. De reisene på Østlandet må få et bedre togtilbud. La Vy komme i gang med jobben i år.

Med det tempo Jon-Ivar Nygård har signalisert, risikerer han at de beslutninger han har fattet koker bort i kålen. Når det gjelder konkurranse, er Høyre like reverseringskåt som Senterpartiet.

Atle Antonsen er tilbake. Samenes protester møter økt motstand. Og diverse «woke»-utspill i identitetspolitikkens kjølvann som møtes av heftige «anti-woke-protester», øker polariseringen i samfunnet.

­VG meldte før helgen at Atle Antonsen er tilbake som programleder for «Kongen befaler» etter at Sumaya Jirde Ali anmeldte ham for hatefulle ytringer da de møttes på utestedet Bar Boca i Oslo. «Du er for mørkhudet til å være her», sa Antonsen. Han var full og mente det som en spøk.

Reaksjonene i media var kraftfulle. Det ble skapt et inntrykk av at Antonsen hadde opptrådt rasistisk og ville bli dømt. Saken ble henlagt.

Antirasistisk senter godtok ikke henleggelsen. Men påtalemakten holdt fast på at Antonsen ikke framsatte en hatefull ytring. Det var en elendig spøk framført av en full mann som oppførte seg som en drittsekk. Det er ikke straffbart. Riksadvokaten betegnet det som et «lite vellykket forsøk på satire».

Sumaya Jirde Ali har tidligere hatt sterke opplevelser av å bli hetset i sosiale medier. Et sted må grensen gå. Når også Atle Antonsen satte i gang, ble det en krenkelse hun ikke ville akseptere. Paradoksalt nok førte anmeldelsen av Antonsen til mer hets.

«Woke» betyr å være på vakt mot krenkelser og undertrykking selv om det er bevisst eller ikke. Hun sto fram på vegne av seg selv – og andre – mot å bli utsatt for krenkelser.

Både Ali og Antonsen endte egentlig opp som tapere. Antonsen har tapt inntekter og omdømme, men ikke jobben sin. Den er han nå tilbake i.

Sumaya Jirde Ali ble i høst sykemeldt som følge av all hetsen hun ble utsatt for.  Det endte med at hun sa opp stillingen som redaktør i Fett.

Saken fortsetter under annonsen

https://b791e8ec5da8ef056d712ce99332b501.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Ali som hadde etikken, men ikke jussen på sin side, ble på sett og vis den største taperen. Det er grunn til å stille spørsmål ved om hun hadde kommet lenger med å fortelle sin historie uten å gå til anmeldelse av Antonsen.

Å anmelde en sak innebærer å gi seg selv en fallhøyde. Når politi og påtalemyndighet bringes inn, skjer det en polarisering. Frontene stilles opp. Her er det en som har rett og en som tar feil.

Det er grunn til å tro at flertallet er av den oppfatning at Antonsen ikke skal straffes for det han mente det som en spøk. Ali og andre som opplever krenkelse, må et oppgjør på andre måter enn å overlate saken til politiet.

Samfunnets juridiske beskyttelse av minoriteter strekker seg ikke så langt som mange ønsker. Kampen mot rasisme og hat må primært kjempes på ulike arenaer i samfunnet, ikke i rettssalene.

Da unge samer og Natur og Ungdom startet aksjonen utenfor regjeringskontorene, fikk de massiv støtte for sitt krav om at alle vindmøllene på Fosen måtte rives. De sa først at de ikke ville avblåse aksjonen før regjeringen hadde fattet en slik beslutning.

Det de oppnådde var en beklagelse fra regjeringen. I realiteten ble aksjonen resultatløs. Regjeringen jobber videre med  planer om å finne avbøtende tiltak som gjøre at vindmøllene, i alle fall de fleste av dem, kan bli stående.

Da sametingspresident Silje Karine Muotkas ga helhjertet støtte til kravet om at vindmøllene på Fosen skal rives, bidro hun til å låse konflikten. Det ligger an til at vi framover vil få en skjerpet konflikt mellom samene som minoritet og majoriteten av den norske befolkning.

Saken fortsetter under annonsen

https://b791e8ec5da8ef056d712ce99332b501.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

På en meningsmåling svarer nå 44 prosent av befolkningen at vindturbinene på Fosen bør bli stående, mens 33 prosent støtter aksjonistene krav om at de må rives. Når saken blir bedre belyst, vil sannsynligvis flere mene at vi må finne andre løsninger enn å rive vindmøllene.

I går ga landbruksminister Sandra Borch, som har ansvar for reindriften, i Dagens Næringsliv uttrykk for stor bekymring over den økende polariseringen som skjer i denne og andre saker knyttet til reindriften.

Kravet om at alle vindturbinene på Fosen skal rives, blir en ny «Alta sak» – et bevis på at storsamfunnet overkjører urfolkets interesser.  

I et demokrati skal majoriteten sikre at det blir tatt hensyn til minoritetene. Minoriteters rettigheter står i utgangspunktet sterkt i alle partier. Men når det oppstår konflikter mellom minoriteter og det majoriteten mener er vitale interesse for samfunnet som helhet, kreves det at både majoriteten og minoriteten opptrer med klokskap.

Når det blir funnet en løsning, godkjent av domstolene, som gjør at vindturbinene på Fosen blir stående, vil det være de som mener dette er et nytt overgrep mot samene som urfolk. Det er mulig det ikke er til å unngå.

Dialog førte ikke fram i Alta-saken. Det er positivt at regjeringen ikke vil oppgi dialogen før den eventuelt stopper opp.

Mens Senterpartiet posisjonerer seg for å ha regjeringsmakt så lenge som mulig, fører SVs nye leder Kirsti Bergstø partiet lenger ut i symbolpolitikkens maktesløshet.

Sps landsmøte går inn for å redusere det samlede skattetrykket for næringslivet, øke bunnfradraget i formueskatten og redusere formuesgrunnlaget. SV landsmøte går inn for å øke skattene for næringslivet og landets rikeste.

Verken SV eller Sp kommer til å få vesentlig gjennomslag. Arbeiderpartiet kommer ikke til å gå med på endringer som betyr lavere skatt for landets millionærer.

– Røkke rana kysten og stakk av til Sveits. Han kan ryke og reise for min del, sa Bergstø i sin tale til landsmøtet søndag.

I SV synes de det er utmerket å ha fått en leder som slenger med leppa og angriper de rike.

Høyre og Frp var raskt ute med å kritisere ordbruken og hevdet at SVs landsmøte avslører at partiet ikke forstår seg på næringsutvikling og etablering av nye arbeidsplasser.

Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) hengte seg på kritikken ved å si til NTB at det bare er tull å be folk, som skaper jobber i Norge, om å ryke og reise.

Ved å sable ned Bergstøs uttalelse, vender Vestre samtidig tommelen ned for SVs skattepolitikk.

Saken fortsetter under annonsen

https://2f095ad6ebac3f1c8ad03559cafaf66d.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Tidligere uttalelser fra Jonas Gahr Støre om en «storrengjøring i arbeidslivet» og fra LO-leder Peggy Hessen Følsvik om at de skal «ta de rike», har provosert næringslivsledere.

Vestre har vært opptatt av å korrigere dette bildet. Han vil legge forholdene til rette for at landets kapitaleiere kan skape arbeidsplasser.

Men LO gir seg ikke. Følsvik sa til Dagens Næringsliv lørdag at det fremdeles er mange som tåler å betale mer i skatt. Hun etterlyser flere grep for å utjevne ulikhetene i Norge. Det betyr økt skatt på formuer.

SVs finanspolitiske talsperson, Kari Elisabeth Kaski, har tidligere manet til ro i skattedebatten. I dag sier Kaski til DN at det trengs en gigantisk omlegging i skattepolitikken slik at de rike kan beskattes hardere. Hun har tidligere tatt til orde for et bredt forlik.

Etter årets landsmøte og Bergstøs profilering av partiet, kommer SV til å bli sittende på tribunen om Stortinget gir seg i kast med å snekre sammen et nytt skattesystem. Det arbeidet bør Stortinget ta fatt på. Det har fått et omfattende forslag fra Torvik-utvalget.

Regjeringen står svakt. Det er lite å hente for Ap ved å gå til SV. Etter årets landsmøte har Sp nærmest stengt veien for skattedialog med SV. Jan Christian Vestre er sannsynligvis på samme linje.

Hvis regjeringen ønsker et skatteforlik, er det Høyre de må snakke med, ikke SV. Det er langt fra sikkert at det er klima for en stor omlegging av skattesystemet. Det kan være Ap, SV og Sp klarer å bli enige om noen endringer.

Saken fortsetter under annonsen

https://2f095ad6ebac3f1c8ad03559cafaf66d.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Det mest åpenbare tiltaket som Torvik-utvalget går inn for – å innføre arveavgift – nekter Sp så langt å være med på.

Skal regjeringen lykkes med å komme i bedre dialog med næringslivet, kan den ikke øke formueskatten ytterligere. Det vil Sp motsette seg. Senterpartiet holder også fast ved sitt nei til å slippe SV inn i regjeringen.

Det var ventet at landsmøtet ville stille langt tøffere krav til regjeringen om endringer i strømpolitikken. De har bestemt seg for å ta den debatten i oktober når regjeringens strømprisutvalg legger fram sin innstilling.

SV, med Kirsti Bergstø i front, velger en annen kurs enn Sp. Hun øker avstanden til regjeringen, ikke bare i skattepolitikken. Hun gir helhjertet støtte til Fosen-aktivistene og ber regjeringen respektere dommen i Høyesterett. Hun betegner også arbeidslinjen som en fattigdomsfelle og vil ha en radikal økning i trygdeytelsene.

Som ny leder vil Kirsti Bergstø vise at hun stiller tøffe krav og evner å få satt SVs politikk på dagsordenen. Det betyr ikke at hun vil få et sterkere gjennomslag i forhandlinger med regjeringen.

Faren er stor for at hun øker sin fallhøyde. Jonas Gahr Støre trenger ikke frykte at en nyvalgt leder i SV river ham ned fra statsministerstolen.

Det blåser en høyrevind over landet. Det må Støre ta hensyn til i bestrebelsene med å øke oppslutning for Ap.

Saken fortsetter under annonsen

https://2f095ad6ebac3f1c8ad03559cafaf66d.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Løsningen er ikke å gi etter for SVs krav. Det kan gjøre vondt verre.

Når sentralstyremedlem i Ap og leder av Fellesforbundet, Jørn Eggum, drar til Sps landsmøte for å kjempe mot Jonas Gahr Støres strømpolitikk, viser det hvor dyp uenigheten i Ap er.

Fellesforbundet er tungvekteren i LO når det gjelder industri- og energipolitikk. De forventer å få gjennomslag for saker de mener er avgjørende for industriens framtid. De har et radikalt annet syn på strømpolitikken enn Jonas Gahr Støre og flertallet i partiets ledelse.

Fellesforbundet og Senterpartiet er i hovedsak enige. De har også SV med på laget.

Jørn Eggum, Fellesforbundets leder, sier til Klassekampen at han akter å gjøre det for å få støtte for sitt syn i Senterpartiet og SV. Derfor er han til stede når Sp åpner sitt landsmøte i dag.

Eggum trenger ikke bruke overtalelseskunster for å få Sp med på å slå i bordet. Frustrasjonen over strømprisene er om mulig enda større i Senterpartiet enn i Fellesforbundet.

Fellesforbundet vil ha et to-prissystem for strøm. Det har også Marit Arnstad (Sp) tatt til orde for. Det betyr én pris for norske bedrifter og forbrukere og en høyere pris for den energien vi sender via kablene til utlandet.

De vil også opprette et statlig strømsalgsselskap som kan inngå langsiktige avtaler med kraftleverandørene som igjen tilbyr fastprisavtaler til bedrifter og husholdninger. Det har SV tatt til orde for.

Eggum sier at staten ikke kan fortsette med å ta inn kjempehøye inntekter gjennom kraftselskapene og fra gassalg til Europa, og tilby bedrifter og husstander svindyr strøm – for at staten så deler ut støtte fordi prisene blir for høye for folk flest.

Saken fortsetter under annonsen

https://887fc3fd10c7e172969d2c145c08e4bb.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Bedriftene blir i alle fall taperne i dette opplegget.

Eggum vil ikke ha det sånn. Han vil heller ikke sitte med hendene i fanget og vente på hva det regjeringsoppnevnte utvalget, som skal vurdere mulige modeller for prising av strøm, kommer fram til.

Aasland vil vente på utvalget

Jonas Gahr Støre og Terje Aasland har lagt opp til at de skal komme seg velberget gjennom Aps landsmøte ved å vise til at utvalget skal vurdere alle de spørsmål som er framme i debatten.

Det er ikke godt nok for Eggum. Han vil ikke smøre seg med tålmodighet. Han vil ha et vedtak på landsmøtet i mai som gir klar beskjed om betydelige endringer i dagens markedsbaserte, EU-tilpassede system.

Aps fremste folketaler, Trond Giske, vil entre talerstolen på landsmøtet og gi sin fulle støtte til Jørn Eggum.

Handlingsrommet i EØS-avtalen skal testes ut. Det vil være et krav fra Sp, SV og kanskje et flertall på Aps landsmøte. Jonas Gahr Støre skal sendes som representant for søkkrike-Norge med beskjed om at rikingene i nord vil ha lavere strømpriser enn resten av Europa.

Saken fortsetter under annonsen

https://887fc3fd10c7e172969d2c145c08e4bb.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Om Eggum må ta innover seg at hele EØS-avtalen kommer i fare om Norge melder seg ut av strømmarkedet, vil han ta skrekken. Norsk industri vil ikke skrote EØS-avtalen.

Marit Arnstad advarer

Det er blitt hevdet at diskusjonen som foregår i EU om endringer i energipolitikken, vil gjøre det lettere for Norge å få gjennomslag for et to-prissystem. Marit Arnstad er ikke overbevist. Hun mener utviklingen i EU kan gjøre det vanskeligere og sier til Dagbladet at Norge må komme seg ut av Acer-samarbeidet om Norge skal ha mulighet til å ta styring over strømprisene.

Det Jørn Eggum vil høre fra Jonas Gahr Støre, er hvordan statsministeren vil sikre at Norge ikke ender opp med strømpriser på nivå med Tyskland. Før han får høre det, setter han ikke fra seg stridsøksa.

Intern statlig konkurranseutsetting måtte det settes en stopper for. Neste post på programmet må være å få slått sammen Vy og Flytoget så snart det lar seg gjøre.

Dagens Næringsliv skriver på lederplass i dag om en «grisete anbudsprosess mellom Vy og Flytoget». Så pass «grisete» må nesten politisk styring være noen ganger når det må ryddes opp i et byråkrati som er hektet opp i et anbudssystem som regjeringen vil avvikle etter hvert, om de våger å utfordre EØS-avtalen.  

Vi hadde endt opp i parodien om Jernbanedirektoratet skulle latt en anbudsprosess, der samferdselsminister Jon-Ivar Nygård holdt fingrene fra fatet, avgjøre om Vy eller Flytoget skulle få ansvaret for hele eller deler av togtrafikken på Østlandet.

Regjeringen Solberg hadde lagt opp til at to «trafikkpakker» for Østlandet skulle lyses ut. Da kunne Go-Ahead, svenske SJ, Vy, Flytoget eller andre levert et anbud. Den som leverte det beste anbudet, ville få oppdraget. I Hurdalsplattformen slås det imidlertid fast at videre konkurranseutsetting av togtrafikken på Østlandet skulle stanses.

• LES OGSÅ: Synspunkt | Tor W. Andreassen: Vy tar over Flytoget. Det burde vært omvendt.

Jon-Ivar Nygård hadde ikke sittet lang tid i statsrådsstolen før han ga beskjed om å skrote planene om en åpen anbudskonkurranse for togtrafikken på Østlandet. Han fikk ansvaret for et gedigent og sinnrikt system som den borgerlige regjeringen hadde snekret sammen i løpet av åtte år. Nygård valgte å finne en løsning for togtrafikken på Østlandet innenfor gjeldende system.

Jernbanepolitikken sto på regjeringens skryteliste. Gjennom konkurranseutsetting hevdet regjeringen at staten over en periode på 10 år ville spare 12 milliarder kroner. Anbud var krumtappen i systemet.

Dyrere etter reformen

Saken fortsetter under annonsen

https://81c3e5f341dbb75f6317e50000657884.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Den store innsparingen er en sannhet med modifikasjoner. Aftenposten har forsøkt å finne ut av hvor mye staten har spart så langt. De konkluderte i en artikkel for to uker siden med at det hadde blitt dyrere for staten å frakte togpassasjerer etter reformen.

Det foreligger ingen offisiell beregning av hva reformen har kostet og hvilke prognoser som gjelder for resten av anbudsperioden. For å få et korrekt bilde av kostnadene, må det gedigne systemet, som er bygget opp for å planlegge og drifte jernbanesektoren, også være med i beregningen.

Det dreier seg om 20 ulike aktører der det er tett med direktører. Antallet er økt fra 11 til 49. Jernbane regnes som business. Så her tjener sjefene et par millioner mer enn statsministeren.

Fortsatt har jernbanereformen status som vellykket i den borgerlige leir. Det gedigne og kostbare systemet som Nygård har arvet, har han ikke gjort noe med. Forklaringen kan være at han ikke vet hvilken ende han skal begynne i.

Etter å ha stoppet anbudsprosessen den borgerlige regjeringen hadde lagt opp til, kunne han ikke sitte med hendene i fanget. Han ga klarsignal for en anbudsprosess der Vy og Flytoget skulle konkurrere om hvem som skulle få oppdraget. Det var ikke Jernbanedirektoratet imot. Anbud er noe de mener de kan.

At to statlige selskaper skal konkurrere om et anbud, er en forvaltningsmessig raritet. Det fikk Nygård høre, men han forsvarte prosessen, selv etter besk kritikk fra LO. Det er ingen hemmelighet at LO har sterke bånd til Vy, det gamle NSB.

Vy måtte vinne

Saken fortsetter under annonsen

https://81c3e5f341dbb75f6317e50000657884.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Jon-Ivar Nygård forsto at han ikke kunne risikere at anbudsprosessen endte med at Flytoget vant anbudet på begge trafikkpakkene. Han ga derfor beskjed om at Vy i alle fall måtte få ansvaret for den ene pakken. Dette ble ikke sagt offentlig. Det ble gitt som en føring til direktoratet. Dermed oppsto en situasjon der Vy kunne levere et anbud på begge pakkene, Flytoget kun på én av dem.

Prosessen har endt med at Vy har fått oppgavene med å kjøre all togtrafikk på Østlandet.Flytoget har konsesjon i fem år til. Det er ikke noe poeng i å drive i fem år til når det er fattet en beslutning om samordning. Da er en tjent med å la Vy overta driften så snart det er praktisk mulig.

Høyre, Frp og Venstre reagerer på at «Nygård har vingeklippet sitt eget direktorat», stiller spørsmål ved om habilitetsregler er brutt, hevder at Nygård må ha gitt etter for press fra LO og sår tvil om den valgte løsningen er best for kundene og rimeligst for staten.

Å slå sammen Vy og Flytoget, er det eneste fornuftige. Det vil gi reduserte kostnader og et bedre tilbud til passasjerene. Nygård har slept beina etter seg før han har fått denne løsningen anbefalt av Jernbanedirektoratet.

Nygård kunne gått for denne løsningen med én gang og vist til Hurdalsplattformen. Istedenfor satte han i gang en prosess som ikke viste seg å være reell.

Det skinner ikke lenger av jernbanereformen. Folk flest har neppe noe imot at Flytoget og Vy slås sammen. Løpet er kjørt. Saken får ingen konsekvenser for Nygård.

Jernbanereformen med alle sine direktører og selskaper ruller videre, med Nygård i førersetet. Regjeringen kan krysse av for at en sak i Hurdalsplattformen er gjennomført.

Saken fortsetter under annonsen

https://81c3e5f341dbb75f6317e50000657884.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Nygård så ikke muligheten til å gjør dette til en vinnersak for regjeringen. Han valgte å operere innenfor anbudssystemet, supplert med styring via bakveien. Det er lov når det er nødvendig for å sikre er resultat som ikke bare er politisk spiselig.

Hadde ikke Nygård sikret Vy den plassen selskapet nå får framover, ville han blitt erklært politisk død av LO. Slike statsråder kan ikke Jonas Gahr Støre ha på laget.

Løpet er ikke kjørt for Ap. Jonas Gahr Støre har flere muligheter for å legge om kursen for å hindre at det bærer utfor stupet med hele Arbeiderpartiet.

I kriser må ledere fatte beslutninger og stå for det de bestemmer seg for, selv om de møter motstand og det blåser friskt rundt ørene deres. Det gjør Jonas Gahr Støre (Ap) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) i det store og hele. Politikken ligger fast – selv om det legges opp til å bruke mer penger i revidert statsbudsjett.

Nå synker prisene sakte, men sikkert. Om det også blir slutt på renteøkningene, og vi kommer i land med et lønnsoppgjør på rundt 5 prosent, kan Støre og Vedum begynne å snakke om at innstramningspolitikken gir de forventede resultatene.

Det gjelder å holde ut elendige meningsmålinger. Trygve Slagsvold Vedum må få helgens landsmøte i Senterpartiet til å vise tålmodighet samtidig, som de peker på hva de interne kampene i regjeringen skal handle om framover. Det ligger an til at det blir sykehus og energi.

Til tross for elendige målinger har Trygve Slagsvold Vedum rimelig god kontroll på eget parti. De er med på den kursen som er staket opp – i alle fall til i høst.

Det er verre for Jonas Gahr Støre. Ap har kurs mot stupet, med ham i førersetet. Han ønsker minst mulig endringer både når det gjelder politikk og ledelse. Spørsmålet er om Støre får den tålmodighet har ber om på landsmøtet.

Kjersti Stenseng

Støre og flertallet i valgkomiteen vet at partiet ikke vil gjøre et hopp oppover på meningsmålingene om Bjørnar Skjæran og Kjersti Stenseng byttes ut.

Saken fortsetter under annonsen

https://425c500312787874b11c8231b92ac3bc.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Det er et solid flertall i partiet for at Tonje Brenna velges til ny nestleder. Et frustrert parti får nøye seg med det i denne omgang, sannsynligvis.

Hadde Ap hatt en kandidat som står for en annen politikk enn Støre til å overta som partileder, kunne det kanskje gitt et løft på meningsmålingene. Men Ap har ingen andre enn Støre som kan sette seg i partilederstolen, og det er heller ikke flertall for å skifte ut Støre nå.

Støre vil holde fast på den kursen som er valgt. Trond Giske har varslet at han vil komme tungt på banen i energipolitikken på landsmøtet. Det er ikke sannsynligvis at landsmøtet vil vedta noe Støre ikke kan leve med, men Støre kan bli presset mer enn han liker.

Støre og regjeringen må ha is i magen. Den kan og vil ikke endre politikk nå. Selv om de har retning mot stupet, har de tro på at politikken de fører, vil gi resultater. Om og når bunnen er nådd og et parti begynner å krype oppover på meningsmålingene, vil det ha en forsterkende effekt.

Vi har også meningsmålinger som viser at Ap og Sp vil gjøre det bedre i kommunevalget enn det de nasjonale meningsmålingene viser.

Støre vil sitte utrygt som partileder fram mot stortingsvalget om oppslutningen blir liggende godt under 20 prosent. Han trenger ikke bekymre seg for det nå. Det er først i høst han må legge fram en strategi på valget i 2025. Det kan være han vil ta til orde for endringer i politikken eller at tiden er kommet for å skille lag med Sp.

Raymond Johansen taper 

Saken fortsetter under annonsen

https://425c500312787874b11c8231b92ac3bc.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

I fjor ble det ymtet frampå at Raymond Johansen burde erstatte Støre som leder. I går viste Norstats Oslo-måling at Høyre har en oppslutning på 27,1 prosent. Ap får 16 prosents oppslutning. Johansen er tydeligvis heller ingen velgermagnet.

Ap har ikke et personproblem som kan hektes på navngitte ledere. De kan heller ikke skaffe seg økt oppslutning ved å bytte ut personer.

Aps problem er at regjeringen mener de må føre den politikken de fører i møte med den internasjonale krisen. Regjeringen kan ikke annet enn å holde ut – og holde fast på de beslutninger de har fattet.

Hvis en ansvarlig styring av landet betyr at regjeringen må holde samme kurs også neste år, kan de ikke regne med økt oppslutning. Derfor må de komme med endringer.

Utfordringen for Jonas Gahr Støre blir å komme opp med nye prioriteringer – og nedprioriteringer – som gjør at han med troverdighet kan hevde at de har lyttet til eget parti og velgerne.

Regjeringen sliter med å innse at IT-skandalene i sykehussektoren skyldes mangelen på nasjonal styring når en vil forsøke å få til svindyre felles løsninger for 356 kommuner og fire regionale kongedømmer.

Da Jonas Gahr Støre var helse- om omsorgsminister, la han i 2012 fram stortingsmeldingen «Én innbygger – én journal» der planene om at helsepersonell og innbyggere skulle ha sikker og enkel tilgang til pasientinformasjon og digitale tjenester.

Alle var enige om at dette var en god plan. Det var bare å komme i gang.

Støre tok også til orde for at en felles pasientjournal burde prøves ut i Helse Midt-Norge. Han ønsket seg et pilotprosjekt i Trondheim alt året etter. Målet var at hele landet skulle ta i bruk den nye pasientjournalen innen fem år.

Det skulle gå dobbelt så lang tid før Helseplattformen kunne bli tatt i bruk i Helse Midt-Norge. Før det første driftsåret var omme, var skandalen et faktum. 

I forrige uke ble det kjent at 16.000 elektroniske brev ikke har kommet fram. Det kan ha fått dramatiske konsekvenser for over 20 pasienter.

Sjefen for Helseplattformen, Torbjørg Vanvik, hevdet at årsaken var en brukerfeil. Det skyldtes ikke en feil ved systemet. Det gikk ikke mange timene, før hun måtte trekke seg.

Det jobbes nå intenst med å få kontroll over situasjonen. Ledelsen i Helse Midt-Norge avviser at systemet, som det er brukt flere milliarder på å utvikle, må skrotes. Den mener at den raskt skal klare å løse problemene.

Saken fortsetter under annonsen

https://809ec1b8cf806a20b6190ebd963133a0.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Om løsningen de har utviklet, vil fungere godt nok, er et åpent spørsmål.

Sannsynligvis får de rettet opp feilene og sørget for bedre brukeropplæring. Om journalsystemet er godt nok til at de andre helseforetakene vil ta det i bruk, er det god grunn til å tvile på.

Så langt har ikke en gang alle kommuner innen helseforetaket sagt ja til å innføre systemet. De vil vente og se at det fungerer som det skal.

Akson blir skrotet

For to år siden ble Akson, tidenes største IT-prosjekt under ledelse av Direktoratet for e-helse, skrotet. Det skulle omfatte alle landets kommuner og var kostnadsberegnet til over 20 milliarder kroner.

Riksrevisjonen rettet skarp kritikk mot styringen av Akson i 2020. Det endte med at direktør Christine Bergland gikk av.

Nå krever Høyre, Frp og KrF at Riksrevisjonen må granske hva som har skjedd med Helseplattformen i Helse Midt-Norge.

Saken fortsetter under annonsen

https://809ec1b8cf806a20b6190ebd963133a0.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) har sagt at hun ikke vil gripe inn. Det er forståelig. Det er ikke noe hun kan foreta seg.

I ettertid ser en alltid at det er noe som kunne vært gjort annerledes i kompliserte utviklingsprosjekter.

Det som sammenbruddet av Akson og skandalen knyttet til Helseplattformen bør føre til, er at politikerne ser nærmere på hvordan landets sykehustjenester er organisert og finansiert.

Sykehusene er organisert i fire regionale helseforetak med stor frihet til å drifte sykehusene slik de mener er best. Men for å få til en nasjonal koordinering, ble Direktoratet for e-helse opprettet.

Direktoratet skulle besitte en kompetanse som hele helse-Norge kunne trekke på og tilrettelegge for ulike IT-løsninger. Men ansvar og myndighet var ikke avklart.

Direktoratet skulle få sykehus og kommuner til å samhandle, men uten å ha myndighet til å avgjøre hvordan det skulle gjøres. I bunn og grunn var det frivillighetslinjen det skulle styres etter.

Når et felles system skulle dekke behovene både til spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, måtte også kommunene involveres.

Saken fortsetter under annonsen

https://809ec1b8cf806a20b6190ebd963133a0.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Oslo kommune var blant de kommunene som ville ikke være med på Akson-prosjektet. De synes det ble for dyrt, og de tvilte på løsningen som ble utviklet.

Helse Midt-Norge går solo

Helse Midt-Norge hadde alt i 2012 gått inn for utskifting av sine journalsystemer. I 2015 ville de tre andre helseforetakene ikke gå for en stor, felles løsning. De ville heller utvikle de journalsystemene de hadde og fikk med seg kommuner på det.

Akson ble lansert som et felles prosjekt der helseforetakene og 356 kommuner skulle samles i en felles løsning. Utviklingskostnadene skulle deles mellom kommuner og helseforetak.

Den naturlige konsekvens av de planene, som Støre lanserte i 2012, ville vært en sterkere sentral styring av sykehusene. E-helse er en nøkkel for styring og effektivisering av sykehusene. Det burde ikke vært overlatt til et direktorat med kun e-helse som oppgave og et uklart mandat.

Når sykehus-Norge er delt i fire kongedømmer og 356 kommuner skal bidra med å dekke skyhøye utviklingskostnader, skjærer det seg.

Felles journal for alle innbyggere burde i sin helhet vært finansiert av staten. Kommuner skulle ikke ha mulighet til å koble seg på eller av, ut fra en vurdering av hvor mye det kostet å være med. Dette er sannsynligvis umulig å få til med Senterpartiet i regjering som er allergisk mot sentralisering.

Saken fortsetter under annonsen

https://809ec1b8cf806a20b6190ebd963133a0.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Kanskje Helse Midt-Norge lykkes med sin Helseplattform, 10 år etter stortingsmeldingen. De andre helseforetakene sleper beina etter seg.

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol sitter på tribunen og heier både på Helse Midt-Norge og KS som sammen med kommunene jobber videre med prosjektet «Felles kommunal journal». Her går de stegvis fram for å utvikle det kommunene trenger.

Kommunene i Helse Midt Norge, som ikke er med, kan ikke annet enn å håpe at de blir lykkeligere med sin løsning lenge før landets øvrige kommuner får et felles journalsystem.

Politikerne vegrer seg, men det er ingen vei utenom å stenge og åpne noen dører for å kanalisere arbeidskraft der den trengs mest.

­Det blir alles kamp mot alle for å få tak i den arbeidskraften som trengs. Det har alltid vært slik at det er en kamp for å få tak i de beste. Nå går vi mot tider der flere arbeidsgivere må være fornøyde om de i det hele tatt får kapret noen som kan gjøre jobben.

«Man får ta det man har», sa kjerringa og tørket av kjøkkenbenken med katten. Vi er ikke der ennå.

De siste tiårene har vi importert arbeidskraft til den store gullmedaljen. En og annen, med eller uten sympatier for Frp, klaget over at innvandrere og gjestearbeidere tok jobbene fra oss. Det hører vi lite til for tiden, naturlig nok.

Mangel etter koronaen

Etter koronaen har mange av de utenlandske arbeidstakerne ikke kommet tilbake. Derfor er behovet for arbeidskraft prekært i flere bransjer. Det er for eksempel riktig ille innen reiselivsnæringen. Slik sett er det er en lykke at reiselivsmarkedet ikke har tatt seg opp på nivået før koronaen. De som trenger mat og overnatting, finner løsninger. Ingen må sove sultne utendørs.

Flere politikere snakket under koronaen om at vi måtte benytte sjansen til å sette flere nordmenn i arbeid. Og de var faktisk noen rotekte nordmenn som heller ville plukke jordbær eller hjelpe bøndene med å få grøden i hus enn å gå arbeidsledig. Det var til og med en del søringer som meldte seg til tjeneste da torskefisket startet.

660.000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet i Norge. Hvor mange av disse som vil jobbe, er ikke godt å si. Det spørs hva slags jobb de kan tilbys − og ikke minst hvor.

Saken fortsetter under annonsen

For tiden er det minst 70.000 ledige jobber. Men mange av dem, som står utenfor arbeidslivet, mangler den kompetansen det spørres etter, eller de er ikke rede til å flytte dit det er ledige jobber.

På papiret må alle flytte der det er en ledig jobb de kan få. Men vi driver ikke med tvangsflytting i Norge. Det er i praksis lov å velge trygd framfor arbeid.

Fra trygd til arbeid

Under arbeids- og velferdskonferansen som Dagens Perspektiv arrangerte i februar, og som følges opp i denne utgaven av magasinet, anslo Nav-sjef Hans Christian Holte at inntil 200.000 av de 660.000 som står utenfor arbeidslivet, kunne få seg en jobb. I beste fall. Litt mer utdanning, litt større vilje til å prøve og litt flaks – det kan være det som skal til.

Politikerne har bekymret seg i årevis over at antallet uføretrygdede i arbeidsfør alder øker. Det finnes ikke tall på hvor mange ganger Nav er blitt bedt om å prioritere arbeidet med å få flere i jobb.

I 2015 ble daværende sosial- og arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) så oppgitt over at Nav-direktør Joakim Lystad ikke kunne vise til bedre resultater, at han bestemte at en ny direktør måtte få prøve seg. Valget falt på Sigrun Vågeng.

Robert Eriksson var nesten like fornøyd med å få kapret henne som Øystein Olsen var da han kunne «avduke selveste Nicolai Tangen som ny sjef for Oljefondet.

Saken fortsetter under annonsen

https://346e27a52b74cd03513c6806cc40e6c6.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Det viste seg at heller ikke Sigrun Vågeng kunne trylle. Det kan heller ikke Hans Christian Holte.

Arbeidsplasser oppstår som et resultat av markedet, de politiske rammebetingelsene og de tiltak politikerne prøver ut.

Den norske stat er søkkrik. Ingen slår oss på antallet sysselsettingsutvalg, sysselsettingstiltak, støtteordninger og stimulansepakker for å få folk i jobb. Vi er der at staten regelrett betaler for å ansette folk. Det er mer lønnsomt enn å ha folk som kan jobbe på trygd, selv om mange må jobbe i redusert tempo.

Folk i andre land himler med øynene når de hører om norske ordninger. Og likevel er det ganske mange som mener de ikke er gode nok, eller at vi må ha flere av dem.  

Arbeidslinjen

I en situasjon hvor det land og strand sukkes tungt over mangel på arbeidskraft, har vi også fått en debatt om at arbeidslinja bør skrotes. Arbeidslinja har vært et hellig, politisk felleseie i flere tiår. Den går i korthet ut på at det viktigste for å forhindre fattigdom og økende forskjeller, er at folk har arbeid. Dernest at det alltid skal lønne seg å jobbe.

Det betyr at alle som mottar trygd, skal komme bedre ut av det om de får seg jobb, nær sagt uansett hvor mange støtteberettigede barn de har og hva slags jobb de får.

Saken fortsetter under annonsen

https://346e27a52b74cd03513c6806cc40e6c6.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

LO har vært med på arbeidslinja. De kan bruke den som argument for at de lavtlønnede må få gode lavlønnstillegg slik at det lønner seg å jobbe.

Når arbeidslinja kommer i miskreditt, skyldes det kostnadseksplosjonen det siste året. Det har ført til at mange med lav lønn, og ikke minst de som går på trygd, har havnet i et økonomisk uføre. Flere har tatt til orde for at sosialhjelpen og satsene for trygd må økes. Men her står arbeidslinja med sitt krav om at det må lønne seg å jobbe i veien, hevdes det.

Debatten om arbeidslinja vil dø hen. Den vil ikke politikeren kaste på båten.

Et hvert lønnsoppgjør handler om fordeling av tillegg til de med lav lønn og de med høy lønn. I år argumenterer LO med at det er ekstra viktig at de som har lav lønn, særlig i offentlig sektor, får det største tillegget.

Lærerne med nye krav

Det blir ikke lærerne med på. De peker på at lønnen deres må opp og at yrkets status økes for å få mange nok til å utdanne seg til lærer.

17.000 av dem, som underviser i norske klasserom, har ikke lærerutdanning, og 25 prosent av studieplassene på lærerutdanningene rundt om i landet står tomme. Utviklingen går i gal retning.

Saken fortsetter under annonsen

https://346e27a52b74cd03513c6806cc40e6c6.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Lærerne er delvis skyld i det selv. En streik som ikke gir resultater, og det var tilfelle med streiken i fjor, fører til at unge tenker seg om to ganger før de søker seg mot læreryrket.

Når de store barnekullene er ute av skolen, kan behovet for lærere avta. Tiden arbeider ikke for lærernes sak.

Det gjør den i høyeste grad for sykepleierne. Vi mangler 6.000 sykepleiere. Når eldrebølgen ruller inn over oss, vil vi mangle enda flere tusen.

Helsepersonellkommisjonen

Da Helsepersonellkommisjonen la fram sin rapport, hadde en forventet at de hadde kommet med flere forslag til hvordan vi kan trylle fram flere sykepleiere. Det er de for så vidt opptatt av, men det utvalgsleder Gunnar Bovim la vekt på da han presenterte rapporten, var at vi i framtiden må klare oss med færre ansatte per pasient innen helse og omsorg.

På sikt har kommisjonen rett. Krisen innen helse og omsorg er så stor at regjeringen må ta grep for å få flere til å velge utdannelse innen sykepleie. Vi må få flere til å jobbe innen helse og omsorg. Hvis ikke kommer krisen ut av kontroll.

Når det blir mangel på arbeidskraft, må vi oppgi ideen om at alle skal kunne velge den utdannelsen de har mest lyst på. Den valgfriheten må vi innskrenke – på den måten at det blir færre studieplasser rettet inn mot yrker der behovet vil synke.

Saken fortsetter under annonsen

https://346e27a52b74cd03513c6806cc40e6c6.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

I årene framover kan ikke politikerne nøye seg med å styre hva milliardene skal brukes til. De må i økende grad styre arbeidskraften.

Denne lederen ble først publisert i papirmagasinet Dagens Perspektiv som hadde «kampen om arbeidskraften som tema».

Jonas Gahr Støre er god på dialog, men ingen regjering vil ta ansvar for å innfri reindriftsamenes krav. Framtiden for Finnmark og deler av Nord Norge står på spill.

­Jonas Gahr Støre var i løvens hule i går. Han klarte seg greit både i Sametinget og i møter med representanter for reindriftsnæringene og samene. Men en løsning på konflikten omkring vindmøllene på Fosen, eller mellom reindriften og lokalbefolkningen, var det ingen tegn til.  

Det ser ut til at avstanden mellom regjeringen og samene øker når dialogen kommer i gang.

At de unge som demonstrerte, serverte ultimate krav, er så som så. Det avgjørende i det som er i ferd med å utvikle seg til fastlåst konflikt mellom samene og storsamfunnet, er hva Sametinget mener.

Etter at regjeringen beklaget situasjonen som har oppstått på Fosen og tok begrepet pågående menneskerettighetsbrudd motvillig i sin munn, bidro sametingspresident Silje Karine Muotka (Norske Samers Riksforbund) til at demonstrasjonen kunne avvikles og at regjeringen kunne få satt fortgang i arbeidet med å finne en løsning.

Moutka forsto at regjeringen ikke kunne innfri demonstrantenes krav om demontering av vindmøllene der og da.

Men Moutoka firte ikke på kravet om at vindmøllene må rives. Dette kravet framsettes nå med økt styrke fra ulikt hold.

Forvaltningen mot Høyesterett 

Saken fortsetter under annonsen

https://0044f182ac552fa269f3308522cd89ea.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Reineierne på Fosen, som har tauet inn advokat Andreas Brønner for å fronte deres sak, krever at alle vindmøllene rives.

I et intervju med Dagens Næringsliv avviser han at det holder å skru av turbinene i perioder. Alle vindmøller må bort slik at reinen får ro til å beite, sier han og minner om at domstolene i en rettsstat kan overprøve forvaltningen, men at forvaltningen ikke kan overprøve domstolene.

Inge Even Danielsen, leder for Norske Reindriftssamer Landsforbund, som har deltatt på flere av møtene i Olje- og energidepartementet, betegner møtene som tragikomiske og uverdige. Det er tydeligvis ingen tillit mellom partene i konflikten.

I Vårt Land i dag tar Aili Keskitalo, politiske rådgiver for urfolksspørsmål i Amnesty Norge, og tidligere president for Sametinget, til orde for mer enn å demontere vindmøllene. Hun vil gjøre Fosen til et flaggskip for restaurering av ødelagt natur. Da vil myndighetene demonstrere at de tar menneskerettighetene på alvor og gjenopprette samenes tillit til rettsstaten og det politiske systemet.

Hun argumentere med at dette vil ha internasjonal betydning for urfolks kamp for sine rettigheter.

Keskitalo mener altså at regjeringen må gi samene et offer som bevis på at den ønsker forsoning og gjøre opp for urett som er blitt begått opp igjennom historien.

Når Forsoningskommisjonen legger fram sin rapport om noen måneder, vil en beslutning om å demontere vindmøllene vise at storsamfunnet for alvor ønsker forsoning. Fosen blir et testspørsmål.

Saken fortsetter under annonsen

https://0044f182ac552fa269f3308522cd89ea.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Det kan bli en rekke rettsaker framover der reindriftseier hevder at deres menneskerettigheter settes til side. Reineier Ole Henrik Kappfjell har fått vindmøller i beiteområder på Øyfjellet ved Mosjøen i Nordland. Han møter i retten i mai.

40 prosent til reindrift

I dag utgjør om lag 40 prosent av Norges landbruksareal reinbeite. Det foregår reindrift i nesten 140 kommuner, og i overkant av 3.000 mennesker er tilknyttet den samiske reindriften. 2.200 av disse bor i Finnmark. Reindriften legger beslag på alle områder i Finnmark som egner seg til bygging av vindmøller og annen industriell næringsvirksomhet.

De som driver med reindrift, hevder at deres næring er truet. Derfor er de ikke villig til å avgi områder der reinen i dag beiter fordi de mener det ytterlig vil kunne svekke næringen.

Konfliktene i Finnmark har låst seg. Utbyggingen av grønn energi og utvinning av mineraler, som trengs for det grønne skiftet, hindres fordi det kan berøre reindriften.

Fosen-saken har bidratt til å forsterke konfliktene.

Finnmark er i ferd med å avfolkes. Fylket vil klappe sammen om de ikke får tilført ny energi.

Saken fortsetter under annonsen

https://0044f182ac552fa269f3308522cd89ea.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Både jurister og politikere frykter at det ikke vil være mulig å bygge flere vindmølleanlegg om Fosen-møllene blir revet.

Regjeringen vil ikke lykkes med dialogen med reindriftssamene.  Interessemotsetningene er for sterke. Regjeringen kan ikke sitte med hendene i fanget og se på at Finnmark avfolkes. Regjeringen må forberede seg på å leve med en pågående konflikt med Sametinget.

Regjeringen må komme opp med en løsning som gjør at vindmøllene på Fosen kan bli stående, selv om samene protesterer. De avbøtende tiltakene må være så pass kraftfulle at konsesjonen vil bli godkjent av Høyesterett.

Og selvsagt må regjeringen og utbyggere skjerpe seg. Avbøtende tiltak må på plass før bygging av nye anlegg starter. Det får ta den tid det tar.

Fordi det vil ta tid, må regjeringen sørge for å få fortgang i arbeidet med vindmølleparker i Nord-Norge. Vi har ikke tid til å vente på et eventuelt atomkraftverk. Det er det ingen som vil ha i nærheten.