Sterkere sentralstyring av sykehusene

Helseforetaksmodellen kan leve videre, men de fire regionale helseforetakene bør slås sammen til et sykehusdirektorat som sørger for bedre koordinering og effektivisering av sykehus-Norge. Norge trenger en nasjonal sykehusdirektør.

Utvalget som i går la fram endringer til finansiering og organisering av sykehusene, hadde et mandat som baserte seg på at dagens foretaksmodell skulle beholdes, men forbedres. De bringer til torgs en del som klinger godt i rødgrønne politiske ører.

Det skal bli mer demokrati- og de drar det langt. Alle regionale helseforetak bør ha en samisk representant i styret. Grunnen er ikke at samer lider av andre sykdommer enn den øvrige del av befolkningen, men det tar seg godt ut. Det er politisk korrekt.

Det er også politisk korrekt å ville ha mindre markedsstyring. Det betyr at de vil gå bort fra dagens innsatsstyrte finansiering og gi årlige rammebevilgninger til sykehusene der størrelsen på befolkningen et sykehus har ansvaret for, avgjør størrelsen på bevilgningen.

De tar også til orde for en godkjenningsordning for private aktører for å sikre at de ikke stikker av med helsepersonell som trengs i de offentlige sykehusene.

Utvalget holder fast på at drift og investeringer i sykehusbygg ses i sammenheng. Dagens krav om at et helseforetak må ha 30 prosent egenkapital for å finansiere et nybygg, foreslås redusert til 10 prosent. Det kan gi fortgang i bygging av nye sykehus.

Den rådende helseforetaksmodellen er prinsipielt klar. Det er de fire regionale foretakene som utøver eieransvaret for sykehusene. De har ansvaret både for drift og bygg. Skal det bygges nytt, må foretaket sørge for overskudd på driften slik at de når egenkapitalkravet.

Oslo Universitetssykehus, som alt er underbemannet, kutter rundt 500 stillinger ved for å få reist nybygg på Aker og Gaustad som flere mener er for små til å dekke behovene i framtiden.

Slik bør det ikke være i framtiden, mener sykehusutvalget. Bygg bør ikke finansieres ved kutt i pasienttilbudet.

Sykehusutvalget forslag betyr økte bevilgninger til sykehusene. Det burde tilsi en sterkere sentral styring av ressursene til de enkelte sykehusene. Det går de ikke inn på, for foretaksmodellen skal ligge fast.

Fordelen med foretaksmodellen er at finansieringen er lik for alle. 40 prosent av bevilgningene avhenger av den behandlingen sykehusene utfører. Vi får ikke bedre sykehustjenester av kun sekkepostbevilgninger. Vi vil fort ende opp i krav om at et sykehus må få økt bevilgningen fordi de hevder det er økt sykelighet i den del av befolkningen de har ansvaret for.

Vi har direktører for Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som uttaler seg om henholdsvis helsefaglige og folkehelsefaglige spørsmål. Forsvaret har en forsvarssjef og politiet en politidirektør.

Når det gjelder sykehusene, har vi desentralisert dette ansvaret til fire helseforetak med en ledelse som få kjenner til. Noen ganger er det styrelederen for helseforetaket som uttaler seg, andre ganger administrerende direktør. Ingen av dem har tungvekterstatus.

I disse dager kan vi studere rotet rundt Helseplattformen i Helse Midt- Norge. Hvem uttaler seg og har ansvar for hva? Er det styreleder eller daglig leder ved Helse Midt-Norge, sykehuset eller Helseplattformen?

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol har toet sine hender, med god grunn. Hun kan ikke gjøre noe. Ikke Direktoratet for e-helse heller. De har langt på vei gått til bunns med Akson.

Når det gjelder e-helse, har myndighetene funnet ut at det trengs en nasjonal koordinering. Men Helse Midt- Norge insisterte i sin tid på å utvikle en helt egen løsning. Daværende helseminister Bent Høie lot det skje. Det er tross alt de regionale helseforetakene som har ansvaret. Skal statsråden gripe inn, skal det skje gjennom et vedtak i et foretaksmøte.

Rotet rundt felles journal for hele landet er et skrik om en annen organisering av sykehussektoren.  

Bovim som nasjonal sykehusdirektør

Gunnar Bovim eller en annen tungvekter burde blitt leder av Sykehusdirektoratet. Vi trenger en tungvekter og et utøvende fagmiljø som kan stå i løpende dialog med landets sykehus og som kan delta i den offentlige debatten. En nasjonal sykehusdirektør kan delta med en annen faglig tyngde enn helseministeren.

I dag er det for mange «konger på haugen» innen sykehussektoren. Ingvild Kjerkol har ikke faglige forutsetninger for å møte dem til debatt. Ledelsen i de regionale foretakene er lite på banen. En nasjonal sykehusdirektør kan bidra til skille fag og interessekamp.

Det må tas kraftfulle grep i sykehus-Norge. Det makter ikke helseminister Ingvild Kjerkol via de regionale foretakene som vitterlig har ansvaret for å levere befolkningen sykehustjenester. Når det skal skje endringer, trengs det «hands on»-ledelse. Det er noe annet enn at Ingvild Kjerkol ber sykehusene ta hensyn til, legge vekt på og vurdere.

I tiden framover må det fattes en rekke kontroversielle beslutninger knyttet til sykehusene. De avgjørelsene har ikke de regionale foretakene den nødvendige legitimitet til å fatte. Kontroversielle beslutninger må fattes av Stortinget etter at alle instanser lokalt har fått uttale seg, saken er vurdert og anbefalt fra et nasjonalt sykehusdirektorat og fagavdelingen i departementet før den legges fram for Stortinget.

Helse Nord skal spare en milliard. Hvilke sykehus i Nord Norge som skal bygge ned og hvilke som skal rustes opp, har stor betydning for utviklingen i landsdelen. De handler ikke bare om reisevei, men om næringsutvikling, utdanning og bosettingsmønster.

Sykehus er avgjørende for utviklingen i et lokalmiljø, men det er ikke helsesektoren isolert sett som bør fatte beslutningene.
Det er regjeringen og Stortinget med breddekompetanse og et helhetsansvar som bær fatte beslutningen etter en omfattende prosess der alle har fått sagt sin mening.

Noen bedrifter tåler kun reallønnsnedgang

LO bør oppgi sin sentralistiske posisjon i lønnsforhandlingene. Mer av lønnsdannelsen må skje lokalt når det er for mange bedrifter som ikke tåler fem prosents lønnstillegg.

­NHO er primært en interesseorganisasjon for egne medlemmer, bedriftene. LO er primært en interesseorganisasjon for deres medlemmer, arbeidstakerne. Det er de som er i jobb, ikke de de som står utenfor arbeidslivet.

Både NHO og LO vil ha det til at det de mener – og krever – er det beste for alle bedrifter og arbeidstakere. Slik er det ikke.

Men vi har ikke funnet noen bedre måte å gjennomføre lønnsforhandlingene på enn å starte med den konkurranseutsatte industrien. De konkurrerer internasjonalt, og både arbeidstakere og arbeidsgivere vet at om lønningene øker mer enn hos konkurrentene, vil det føre til tap av arbeidsplasser.

LO og NHO klarer som regel å bli enige om lønnstillegget i de konkurranseutsatte bransjene, de såkalte frontfagene. Det bør de i alle fall klare i årets mellomoppgjør der de kun skal forhandle om lønnstillegg.

Forhandlingene starter i dag. Det blir brudd på torsdag. Riksmegleren innkaller til megling uken etter påske. Det blir neppe streik fra mandag 17. april. Men det kan gå galt. Årets forhandlinger regnes som meget krevende.

I rike Norge vil vi fortsette økningen i materiell levestandard. Derfor framsette LO årets krav om faktisk økning i reallønnen med utestemme.

Prisstigningen i år forventes å bli på 4,9 prosent. Det betyr at LO i dag vil framsette et krav en del over 5 prosent.

Bernt G. Apeland, den nye sjefen i Virke, har uttrykt bekymring for at resultatet av lønnsoppgjøret kan bli mer enn det enkelte bransjer tåler. Han mener det ikke nødvendigvis er bærekraftig å følge frontfaget alle steder.

Det har han utvilsomt rett i.

LO skal også forhandle med Virke. Det pleier å ende med en blåkopi av frontfagsoppgjøret. Noe annet er ikke aktuelt, sier LO-leder Peggy Hessen Følsvik til E24.

– Enten er vi enig om at frontfagsmodellen gjelder, eller så er vi det ikke. Og jeg vil jo virkelig spørre Virke om det er sånn at de ikke står bak frontfagsmodellen. Frontfagsmodellen er ikke noe man kan forholde seg til kun når det passer arbeidsgiversiden, sier LO-lederen.

Apeland argumenterer for at det i år bør gis lavere sentrale tillegg, og at det kan gis økte lokale tillegg i bedrifter der økonomien er god. Han varsler en betydelig nedbemanning om det blir et høyt lønnstillegg over hele linja.

NHO er med på et opplegg der mer av lønnsdannelsen skjer i den enkelte bedrift. Det er ikke LO med på. De frykter det vil føre til at store grupper arbeidstakere vil bli hengende etter i lønnsutviklingen.

Store deler av norsk eksportindustri går godt for tiden på grunn av den lave kronekursen. Når bedriftenes inntjening er god, er det rom for høye lønnstillegg.

Det motsatte er tilfellet innen handel, reiseliv og tjenesteytende næringer. Her er prisstigningen så høy at det går ut over etterspørselen. Et høyt lønnstillegg vil forsterke den negative utviklingen. Det er Virke-sjefens poeng.

Om LO ikke vil høre på dette øret, men stå klippefast på blåkopi av frontfagsoppgjøret, betyr det tap av flere arbeidsplasser.

Nav regner med økt arbeidsledighet framover, som følge av prisøkningen og den forventede lønnsøkningen.

I neste runde kommer kravet om at regjeringen må foreta seg noe for å få ned arbeidsledigheten. I den økonomiske situasjon Norge befinner seg i, er det ikke mye regjeringen kan bidra med.

Vi styrer mot høye lønnstillegg og økt arbeidsløshet. Om det blir reallønnsøkning, er ikke godt å si. Det avhenger av regjeringens politikk, renteutviklingen og prisøkningen.

Høye lønnstillegg gir økte priser og fare for økt rente. Det vet de godt i LO og Virke.

Magne Lerø: Høyrefolk vil redde barna med mobilforbud

Det minste vi kan gjøre for å beskytte barn mot psykiske skader og sørge for at de tilegner seg kunnskap, er å ta det grepet Nikolai Astrup og Mathilde Tybring-Gjedde tar til orde for – å innføre mobilforbud i grunnskolen.

Høyrefolk liker egentlig ikke regulering og forbud. De vil gi mennesker frihet til å velge, la den enkelte finne ut av som passer for dem og hva som er i deres interesse. Vi har nok forbud og regler i samfunnet vårt. Derfor sitter det langt inn for høyrefolk å pøse på med mer av det vil alt har nok av.

En slik tilbakeholdenhet mot regulering holder ikke når det gjelder å beskytte barn fra ødeleggende påvirkning, mener Høyres Nikolai Astrup og Mathilde Tybring-Gjedde. De legger fram et forslag på landsmøtet til helgen om å innføre forbud mot mobiler i grunnskolen.


 – Foreldre kjenner på avmakt over at skjermtiden øker. Stadig yngre barn bruker sosiale medier, og de eksponeres for innhold som overhodet ikke er laget for barn, sier Nikolai Astrup til Aftenposten. Han har ikke tro på at barn kan regulere bruken selv.

Han peker på at det er dokumentert en klar sammenheng mellom bruk av sosiale medier og psykiske lidelser blant unge, særlig blant jenter.

Mathilde Tybring-Gjedde mener mobilbruk er spesielt ødeleggende for de elevene som allerede sliter med å følge med. Mobilbruk fører påviselig til større vanskeligheter med å kunne konsentrere seg.

Å ta mobilene ut av skoletiden vil føre til at foreldrene vil vente med å gi de unge egen mobil. Da vil den skadelige skjermbruken begrenses.

Unge er blitt suverent gode til å «skrolle og klikke» og finne fram på nettet, men dårligere til å lese lengre tekster og skaffe seg dybdekunnskap.

Derfor vil de også ha mobilforbud i undervisningstiden på videregående skole og at det skal være en aldergrense på 15-16 år for å delta på sosiale medier.

I dag er aldersgrensen 13 år. Det er likevel mange barn helt ned til 8 års- alderen som er på sosiale medier.


Peter C. Frølich som leder resolusjonskomiteen på Høyres landsmøte, sier han kommer til å støtte forslaget, mens Unge Høyre vende tommelen ned. De argumenter med at de ikke vil gi mer makt til staten til å hindre unges kommunikasjon med hverandre og at mobilbruk er foreldrenes ansvar.

Saken fortsetter under annonsen

https://a0cd2069c70560263ee0af86de4911d8.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Konsekvensene av den høye mobilbruken har forplantet seg til universitetene. Det er for mange studenter som ikke makter å lese lange tekster slik et studium forutsetter.

Betydelig mobil- og skjermbruk ser ut til å redusere mennesker evne til å konsentrere seg uavhengig av alder.

I Sverige har regjeringen gjort helomvending når det gjelder digitalisert undervisning. Læringsutbyttet blir for dårlig når alt skal skje digitalt. Læreboka skal innføres igjen. En bok til hver elev i hvert fag på hvert trinn. Debatten er så vidt i gang i norsk skole.

Politikerne har ivret for digitalisering på fleste mulige områder. Verden blir digital, derfor bør vi alle, inkludert barna, stige inn i den digitale verden jo før jo heller. Det har vært omkvedet.

Resultatet er at vi blir mer psykisk ustabile, mer overfladiske, mer flyktige og litt dummere, ser det ut til.

Det er kolossalt sterke kommersielle krefter som driver fram digitaliseringen. Fram til nå har politikerne stor sett logret for dem og sett at det er penger å spare på å digitalisere.

Politikerne har holdt seg med prat om uheldige sider ved sosiale medier. Nå må de ta grep. Det er bare så pass radikale grep som Nikolai Astrup og Mathilde Tybring-Gjedde tar til orde for, som vil ha effekt.

Magne Lerø: Mot togkaos med Flytoget som lokomotiv

Når regjeringen somler med å parkere Flytoget, styrer vi mot fortsatt pengesløseri på jernbanetrafikken på Østlandet.

­Regjeringen har bestemt at Vy skal overta driften av Flytoget. Så langt heter det at Flytoget skal kjøre som nå fram til avtaleperiodens slutt i 2028.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite varsler at den måten samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) har opptrådt på, kan føre til en kontrollsak. Det vil det ikke komme noe ut av. Men for opposisjonen har det selvsagt en verdi å kunne herje med en statsråd de mener har gått seg vill i anbudsregimet.

Flytoget har i lang tid sett på seg selv som et hvilket som helst togselskap, riktignok eid av staten, men med ambisjoner om å vokse. De var inne på tanken om å legge inn bud på å kjøre Sørlandsbanen.

Flytoget har levd lykkelig som liten, men det er størrelse som teller for tiden. Det burde ikke ha kommet som en bombe på Flytoget at Vy mener det gir mer effektiv drift å slå sammen Vy og Flytoget.

Dette burde Jon-Ivar Nygård ikke ha brukt et og et halvt år på å finne ut av. Han burde skåret igjennom for et år siden. Da skulle han ha fattet en politisk beslutning og fått iverksatt den. Istedenfor har han latt Jernbanedirektoratet rulle i gang noe som fortonet seg som en anbudsprosess der Vy og Flytoget skulle levere inn anbud.

Det er denne prosessen Stortingets kontrollører vil sette tennene i. 

I en fase i prosessen skal LO ha blitt grepet av panikk for at Vy skulle miste begge «kjøreoppdragene» på Østlandet. Jon-Ivar Nygård skal da ha gitt beskjed til Jernbanedirektoratet om at Vy minst måtte få konsesjon på én av de to «Østlandspakkene».

Saken fortsetter under annonsen

https://762db3b44c4dd3faa1fb9a625c66bb26.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

De er gode med kalkulatorene i Jernbanedirektoratet. Da Vy la fram sin plan om å sluke Flytoget og kjøre alle strekninger på Østlandet, kunne de konkludere med at dette blir best og billigst. Flytoget er selvsagt ikke enig i det.

Å sammenlikne Flytoget og Vy, er som å sammenlikne epler og pærer. Flytoget frakter passasjer til og fra Gardermoen, kjører halvfulle tog og prisen ligger 50 til 100 prosent over Vy.

Da Flytoget innså at slaget var tapt, kom de opp med planer om at alle kan få reise med Flytoget. Slik vil de bidra til å avlaste kapasitetskrisen gjennom Oslo.

Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokomotivmannsforbund, begge LO-forbud, sa at de kunne godta at Flytoget fikk utvidet avtalen fram til 2033. Dagen etter satte LO-sentralt foten ned. LOs nestleder, Steinar Krogstad, sa til VG at fra 2028 av må det være opp til Vy å finne løsninger, eventuelt sammen med Flytoget.

Når LO sentralt griper inn, bidrar de til at ikke situasjonen blir helt umulig for Jon-Ivar Nygård. Han har fattet en beslutning og kan ikke snu på en femåring fordi Flytoget sier at hvem som helst kan få reise med dem.

Erna Solberg har også kommet på banen. Hun sier til VG at hun vil kjempe for Flytoget og at konkurranse er bra. Hun hevder også at Flytoget har gitt et bedre tilbud enn Vy.

Det er gode sjanser for at Høyre kommer i regjering om to år. Da vil de kunne redde Flytoget.

Saken fortsetter under annonsen

https://762db3b44c4dd3faa1fb9a625c66bb26.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

For Flytoget må det være drepen å få vite at de om fire år skal styres av sin konkurrent. Jon-Ivar Nygård har trukket i nødbremsen for all langtidsplanlegging i Flytoget. Det oppdraget har han gitt til Vy.

Samferdselsdepartementet har lagt opp til en seigpining av Flytoget og at mange reisende på Østlandet må vente i årevis på å få det bedre tilbudet Vy vil levere.

Når staten er eneeier av to selskaper, bestemmer staten suverent hva som skal skje med de to selskapene. Det Jon-Ivar Nygård bør gjøre, er å spørre Vy hvor raskt de kan ta over Flytoget. Det kan skje ved at VY blir eier av Flytoget AS. Det kan skje før sommeren.

Deretter får en ta de personalmessige konsekvenser dette får. Det kan eventuelt være en betingelse at ansatte, med unntak av ledere, ikke skal miste jobben.

I 1996 vedtok Stortinget at det var NSB som skulle drive togtrafikken til og fra Gardermoen. Da var NSB eier. Vi er tilbake der det startet. Vi trenger ikke to heleide statlige selskaper som skal konkurrere om å gi det beste tilbudet på Østlandet. Vi er bedre tjent med koordinering og effektiv bruk av personell og materiell.

Staten må kutte kostander. De reisene på Østlandet må få et bedre togtilbud. La Vy komme i gang med jobben i år.

Med det tempo Jon-Ivar Nygård har signalisert, risikerer han at de beslutninger han har fattet koker bort i kålen. Når det gjelder konkurranse, er Høyre like reverseringskåt som Senterpartiet.

Magne Lerø: Når identitetskamp møter majoritetens makt

Atle Antonsen er tilbake. Samenes protester møter økt motstand. Og diverse «woke»-utspill i identitetspolitikkens kjølvann som møtes av heftige «anti-woke-protester», øker polariseringen i samfunnet.

­VG meldte før helgen at Atle Antonsen er tilbake som programleder for «Kongen befaler» etter at Sumaya Jirde Ali anmeldte ham for hatefulle ytringer da de møttes på utestedet Bar Boca i Oslo. «Du er for mørkhudet til å være her», sa Antonsen. Han var full og mente det som en spøk.

Reaksjonene i media var kraftfulle. Det ble skapt et inntrykk av at Antonsen hadde opptrådt rasistisk og ville bli dømt. Saken ble henlagt.

Antirasistisk senter godtok ikke henleggelsen. Men påtalemakten holdt fast på at Antonsen ikke framsatte en hatefull ytring. Det var en elendig spøk framført av en full mann som oppførte seg som en drittsekk. Det er ikke straffbart. Riksadvokaten betegnet det som et «lite vellykket forsøk på satire».

Sumaya Jirde Ali har tidligere hatt sterke opplevelser av å bli hetset i sosiale medier. Et sted må grensen gå. Når også Atle Antonsen satte i gang, ble det en krenkelse hun ikke ville akseptere. Paradoksalt nok førte anmeldelsen av Antonsen til mer hets.

«Woke» betyr å være på vakt mot krenkelser og undertrykking selv om det er bevisst eller ikke. Hun sto fram på vegne av seg selv – og andre – mot å bli utsatt for krenkelser.

Både Ali og Antonsen endte egentlig opp som tapere. Antonsen har tapt inntekter og omdømme, men ikke jobben sin. Den er han nå tilbake i.

Sumaya Jirde Ali ble i høst sykemeldt som følge av all hetsen hun ble utsatt for.  Det endte med at hun sa opp stillingen som redaktør i Fett.

Saken fortsetter under annonsen

https://b791e8ec5da8ef056d712ce99332b501.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Ali som hadde etikken, men ikke jussen på sin side, ble på sett og vis den største taperen. Det er grunn til å stille spørsmål ved om hun hadde kommet lenger med å fortelle sin historie uten å gå til anmeldelse av Antonsen.

Å anmelde en sak innebærer å gi seg selv en fallhøyde. Når politi og påtalemyndighet bringes inn, skjer det en polarisering. Frontene stilles opp. Her er det en som har rett og en som tar feil.

Det er grunn til å tro at flertallet er av den oppfatning at Antonsen ikke skal straffes for det han mente det som en spøk. Ali og andre som opplever krenkelse, må et oppgjør på andre måter enn å overlate saken til politiet.

Samfunnets juridiske beskyttelse av minoriteter strekker seg ikke så langt som mange ønsker. Kampen mot rasisme og hat må primært kjempes på ulike arenaer i samfunnet, ikke i rettssalene.

Da unge samer og Natur og Ungdom startet aksjonen utenfor regjeringskontorene, fikk de massiv støtte for sitt krav om at alle vindmøllene på Fosen måtte rives. De sa først at de ikke ville avblåse aksjonen før regjeringen hadde fattet en slik beslutning.

Det de oppnådde var en beklagelse fra regjeringen. I realiteten ble aksjonen resultatløs. Regjeringen jobber videre med  planer om å finne avbøtende tiltak som gjøre at vindmøllene, i alle fall de fleste av dem, kan bli stående.

Da sametingspresident Silje Karine Muotkas ga helhjertet støtte til kravet om at vindmøllene på Fosen skal rives, bidro hun til å låse konflikten. Det ligger an til at vi framover vil få en skjerpet konflikt mellom samene som minoritet og majoriteten av den norske befolkning.

Saken fortsetter under annonsen

https://b791e8ec5da8ef056d712ce99332b501.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

På en meningsmåling svarer nå 44 prosent av befolkningen at vindturbinene på Fosen bør bli stående, mens 33 prosent støtter aksjonistene krav om at de må rives. Når saken blir bedre belyst, vil sannsynligvis flere mene at vi må finne andre løsninger enn å rive vindmøllene.

I går ga landbruksminister Sandra Borch, som har ansvar for reindriften, i Dagens Næringsliv uttrykk for stor bekymring over den økende polariseringen som skjer i denne og andre saker knyttet til reindriften.

Kravet om at alle vindturbinene på Fosen skal rives, blir en ny «Alta sak» – et bevis på at storsamfunnet overkjører urfolkets interesser.  

I et demokrati skal majoriteten sikre at det blir tatt hensyn til minoritetene. Minoriteters rettigheter står i utgangspunktet sterkt i alle partier. Men når det oppstår konflikter mellom minoriteter og det majoriteten mener er vitale interesse for samfunnet som helhet, kreves det at både majoriteten og minoriteten opptrer med klokskap.

Når det blir funnet en løsning, godkjent av domstolene, som gjør at vindturbinene på Fosen blir stående, vil det være de som mener dette er et nytt overgrep mot samene som urfolk. Det er mulig det ikke er til å unngå.

Dialog førte ikke fram i Alta-saken. Det er positivt at regjeringen ikke vil oppgi dialogen før den eventuelt stopper opp.

Magne Lerø: De rike trenger ikke frykte SV

Mens Senterpartiet posisjonerer seg for å ha regjeringsmakt så lenge som mulig, fører SVs nye leder Kirsti Bergstø partiet lenger ut i symbolpolitikkens maktesløshet.

Sps landsmøte går inn for å redusere det samlede skattetrykket for næringslivet, øke bunnfradraget i formueskatten og redusere formuesgrunnlaget. SV landsmøte går inn for å øke skattene for næringslivet og landets rikeste.

Verken SV eller Sp kommer til å få vesentlig gjennomslag. Arbeiderpartiet kommer ikke til å gå med på endringer som betyr lavere skatt for landets millionærer.

– Røkke rana kysten og stakk av til Sveits. Han kan ryke og reise for min del, sa Bergstø i sin tale til landsmøtet søndag.

I SV synes de det er utmerket å ha fått en leder som slenger med leppa og angriper de rike.

Høyre og Frp var raskt ute med å kritisere ordbruken og hevdet at SVs landsmøte avslører at partiet ikke forstår seg på næringsutvikling og etablering av nye arbeidsplasser.

Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) hengte seg på kritikken ved å si til NTB at det bare er tull å be folk, som skaper jobber i Norge, om å ryke og reise.

Ved å sable ned Bergstøs uttalelse, vender Vestre samtidig tommelen ned for SVs skattepolitikk.

Saken fortsetter under annonsen

https://2f095ad6ebac3f1c8ad03559cafaf66d.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Tidligere uttalelser fra Jonas Gahr Støre om en «storrengjøring i arbeidslivet» og fra LO-leder Peggy Hessen Følsvik om at de skal «ta de rike», har provosert næringslivsledere.

Vestre har vært opptatt av å korrigere dette bildet. Han vil legge forholdene til rette for at landets kapitaleiere kan skape arbeidsplasser.

Men LO gir seg ikke. Følsvik sa til Dagens Næringsliv lørdag at det fremdeles er mange som tåler å betale mer i skatt. Hun etterlyser flere grep for å utjevne ulikhetene i Norge. Det betyr økt skatt på formuer.

SVs finanspolitiske talsperson, Kari Elisabeth Kaski, har tidligere manet til ro i skattedebatten. I dag sier Kaski til DN at det trengs en gigantisk omlegging i skattepolitikken slik at de rike kan beskattes hardere. Hun har tidligere tatt til orde for et bredt forlik.

Etter årets landsmøte og Bergstøs profilering av partiet, kommer SV til å bli sittende på tribunen om Stortinget gir seg i kast med å snekre sammen et nytt skattesystem. Det arbeidet bør Stortinget ta fatt på. Det har fått et omfattende forslag fra Torvik-utvalget.

Regjeringen står svakt. Det er lite å hente for Ap ved å gå til SV. Etter årets landsmøte har Sp nærmest stengt veien for skattedialog med SV. Jan Christian Vestre er sannsynligvis på samme linje.

Hvis regjeringen ønsker et skatteforlik, er det Høyre de må snakke med, ikke SV. Det er langt fra sikkert at det er klima for en stor omlegging av skattesystemet. Det kan være Ap, SV og Sp klarer å bli enige om noen endringer.

Saken fortsetter under annonsen

https://2f095ad6ebac3f1c8ad03559cafaf66d.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Det mest åpenbare tiltaket som Torvik-utvalget går inn for – å innføre arveavgift – nekter Sp så langt å være med på.

Skal regjeringen lykkes med å komme i bedre dialog med næringslivet, kan den ikke øke formueskatten ytterligere. Det vil Sp motsette seg. Senterpartiet holder også fast ved sitt nei til å slippe SV inn i regjeringen.

Det var ventet at landsmøtet ville stille langt tøffere krav til regjeringen om endringer i strømpolitikken. De har bestemt seg for å ta den debatten i oktober når regjeringens strømprisutvalg legger fram sin innstilling.

SV, med Kirsti Bergstø i front, velger en annen kurs enn Sp. Hun øker avstanden til regjeringen, ikke bare i skattepolitikken. Hun gir helhjertet støtte til Fosen-aktivistene og ber regjeringen respektere dommen i Høyesterett. Hun betegner også arbeidslinjen som en fattigdomsfelle og vil ha en radikal økning i trygdeytelsene.

Som ny leder vil Kirsti Bergstø vise at hun stiller tøffe krav og evner å få satt SVs politikk på dagsordenen. Det betyr ikke at hun vil få et sterkere gjennomslag i forhandlinger med regjeringen.

Faren er stor for at hun øker sin fallhøyde. Jonas Gahr Støre trenger ikke frykte at en nyvalgt leder i SV river ham ned fra statsministerstolen.

Det blåser en høyrevind over landet. Det må Støre ta hensyn til i bestrebelsene med å øke oppslutning for Ap.

Saken fortsetter under annonsen

https://2f095ad6ebac3f1c8ad03559cafaf66d.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Løsningen er ikke å gi etter for SVs krav. Det kan gjøre vondt verre.

Magne Lerø: Eggum med Sp på krigsstien

Når sentralstyremedlem i Ap og leder av Fellesforbundet, Jørn Eggum, drar til Sps landsmøte for å kjempe mot Jonas Gahr Støres strømpolitikk, viser det hvor dyp uenigheten i Ap er.

Fellesforbundet er tungvekteren i LO når det gjelder industri- og energipolitikk. De forventer å få gjennomslag for saker de mener er avgjørende for industriens framtid. De har et radikalt annet syn på strømpolitikken enn Jonas Gahr Støre og flertallet i partiets ledelse.

Fellesforbundet og Senterpartiet er i hovedsak enige. De har også SV med på laget.

Jørn Eggum, Fellesforbundets leder, sier til Klassekampen at han akter å gjøre det for å få støtte for sitt syn i Senterpartiet og SV. Derfor er han til stede når Sp åpner sitt landsmøte i dag.

Eggum trenger ikke bruke overtalelseskunster for å få Sp med på å slå i bordet. Frustrasjonen over strømprisene er om mulig enda større i Senterpartiet enn i Fellesforbundet.

Fellesforbundet vil ha et to-prissystem for strøm. Det har også Marit Arnstad (Sp) tatt til orde for. Det betyr én pris for norske bedrifter og forbrukere og en høyere pris for den energien vi sender via kablene til utlandet.

De vil også opprette et statlig strømsalgsselskap som kan inngå langsiktige avtaler med kraftleverandørene som igjen tilbyr fastprisavtaler til bedrifter og husholdninger. Det har SV tatt til orde for.

Eggum sier at staten ikke kan fortsette med å ta inn kjempehøye inntekter gjennom kraftselskapene og fra gassalg til Europa, og tilby bedrifter og husstander svindyr strøm – for at staten så deler ut støtte fordi prisene blir for høye for folk flest.

Saken fortsetter under annonsen

https://887fc3fd10c7e172969d2c145c08e4bb.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Bedriftene blir i alle fall taperne i dette opplegget.

Eggum vil ikke ha det sånn. Han vil heller ikke sitte med hendene i fanget og vente på hva det regjeringsoppnevnte utvalget, som skal vurdere mulige modeller for prising av strøm, kommer fram til.

Aasland vil vente på utvalget

Jonas Gahr Støre og Terje Aasland har lagt opp til at de skal komme seg velberget gjennom Aps landsmøte ved å vise til at utvalget skal vurdere alle de spørsmål som er framme i debatten.

Det er ikke godt nok for Eggum. Han vil ikke smøre seg med tålmodighet. Han vil ha et vedtak på landsmøtet i mai som gir klar beskjed om betydelige endringer i dagens markedsbaserte, EU-tilpassede system.

Aps fremste folketaler, Trond Giske, vil entre talerstolen på landsmøtet og gi sin fulle støtte til Jørn Eggum.

Handlingsrommet i EØS-avtalen skal testes ut. Det vil være et krav fra Sp, SV og kanskje et flertall på Aps landsmøte. Jonas Gahr Støre skal sendes som representant for søkkrike-Norge med beskjed om at rikingene i nord vil ha lavere strømpriser enn resten av Europa.

Saken fortsetter under annonsen

https://887fc3fd10c7e172969d2c145c08e4bb.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Om Eggum må ta innover seg at hele EØS-avtalen kommer i fare om Norge melder seg ut av strømmarkedet, vil han ta skrekken. Norsk industri vil ikke skrote EØS-avtalen.

Marit Arnstad advarer

Det er blitt hevdet at diskusjonen som foregår i EU om endringer i energipolitikken, vil gjøre det lettere for Norge å få gjennomslag for et to-prissystem. Marit Arnstad er ikke overbevist. Hun mener utviklingen i EU kan gjøre det vanskeligere og sier til Dagbladet at Norge må komme seg ut av Acer-samarbeidet om Norge skal ha mulighet til å ta styring over strømprisene.

Det Jørn Eggum vil høre fra Jonas Gahr Støre, er hvordan statsministeren vil sikre at Norge ikke ender opp med strømpriser på nivå med Tyskland. Før han får høre det, setter han ikke fra seg stridsøksa.

Magne Lerø: På tide at Nygård vingeklippet direktoratet

Intern statlig konkurranseutsetting måtte det settes en stopper for. Neste post på programmet må være å få slått sammen Vy og Flytoget så snart det lar seg gjøre.

Dagens Næringsliv skriver på lederplass i dag om en «grisete anbudsprosess mellom Vy og Flytoget». Så pass «grisete» må nesten politisk styring være noen ganger når det må ryddes opp i et byråkrati som er hektet opp i et anbudssystem som regjeringen vil avvikle etter hvert, om de våger å utfordre EØS-avtalen.  

Vi hadde endt opp i parodien om Jernbanedirektoratet skulle latt en anbudsprosess, der samferdselsminister Jon-Ivar Nygård holdt fingrene fra fatet, avgjøre om Vy eller Flytoget skulle få ansvaret for hele eller deler av togtrafikken på Østlandet.

Regjeringen Solberg hadde lagt opp til at to «trafikkpakker» for Østlandet skulle lyses ut. Da kunne Go-Ahead, svenske SJ, Vy, Flytoget eller andre levert et anbud. Den som leverte det beste anbudet, ville få oppdraget. I Hurdalsplattformen slås det imidlertid fast at videre konkurranseutsetting av togtrafikken på Østlandet skulle stanses.

Jon-Ivar Nygård hadde ikke sittet lang tid i statsrådsstolen før han ga beskjed om å skrote planene om en åpen anbudskonkurranse for togtrafikken på Østlandet. Han fikk ansvaret for et gedigent og sinnrikt system som den borgerlige regjeringen hadde snekret sammen i løpet av åtte år. Nygård valgte å finne en løsning for togtrafikken på Østlandet innenfor gjeldende system.

Jernbanepolitikken sto på regjeringens skryteliste. Gjennom konkurranseutsetting hevdet regjeringen at staten over en periode på 10 år ville spare 12 milliarder kroner. Anbud var krumtappen i systemet.

Dyrere etter reformen

Saken fortsetter under annonsen

https://81c3e5f341dbb75f6317e50000657884.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Den store innsparingen er en sannhet med modifikasjoner. Aftenposten har forsøkt å finne ut av hvor mye staten har spart så langt. De konkluderte i en artikkel for to uker siden med at det hadde blitt dyrere for staten å frakte togpassasjerer etter reformen.

Det foreligger ingen offisiell beregning av hva reformen har kostet og hvilke prognoser som gjelder for resten av anbudsperioden. For å få et korrekt bilde av kostnadene, må det gedigne systemet, som er bygget opp for å planlegge og drifte jernbanesektoren, også være med i beregningen.

Det dreier seg om 20 ulike aktører der det er tett med direktører. Antallet er økt fra 11 til 49. Jernbane regnes som business. Så her tjener sjefene et par millioner mer enn statsministeren.

Fortsatt har jernbanereformen status som vellykket i den borgerlige leir. Det gedigne og kostbare systemet som Nygård har arvet, har han ikke gjort noe med. Forklaringen kan være at han ikke vet hvilken ende han skal begynne i.

Etter å ha stoppet anbudsprosessen den borgerlige regjeringen hadde lagt opp til, kunne han ikke sitte med hendene i fanget. Han ga klarsignal for en anbudsprosess der Vy og Flytoget skulle konkurrere om hvem som skulle få oppdraget. Det var ikke Jernbanedirektoratet imot. Anbud er noe de mener de kan.

At to statlige selskaper skal konkurrere om et anbud, er en forvaltningsmessig raritet. Det fikk Nygård høre, men han forsvarte prosessen, selv etter besk kritikk fra LO. Det er ingen hemmelighet at LO har sterke bånd til Vy, det gamle NSB.

Vy måtte vinne

Saken fortsetter under annonsen

https://81c3e5f341dbb75f6317e50000657884.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Jon-Ivar Nygård forsto at han ikke kunne risikere at anbudsprosessen endte med at Flytoget vant anbudet på begge trafikkpakkene. Han ga derfor beskjed om at Vy i alle fall måtte få ansvaret for den ene pakken. Dette ble ikke sagt offentlig. Det ble gitt som en føring til direktoratet. Dermed oppsto en situasjon der Vy kunne levere et anbud på begge pakkene, Flytoget kun på én av dem.

Prosessen har endt med at Vy har fått oppgavene med å kjøre all togtrafikk på Østlandet.Flytoget har konsesjon i fem år til. Det er ikke noe poeng i å drive i fem år til når det er fattet en beslutning om samordning. Da er en tjent med å la Vy overta driften så snart det er praktisk mulig.

Høyre, Frp og Venstre reagerer på at «Nygård har vingeklippet sitt eget direktorat», stiller spørsmål ved om habilitetsregler er brutt, hevder at Nygård må ha gitt etter for press fra LO og sår tvil om den valgte løsningen er best for kundene og rimeligst for staten.

Å slå sammen Vy og Flytoget, er det eneste fornuftige. Det vil gi reduserte kostnader og et bedre tilbud til passasjerene. Nygård har slept beina etter seg før han har fått denne løsningen anbefalt av Jernbanedirektoratet.

Nygård kunne gått for denne løsningen med én gang og vist til Hurdalsplattformen. Istedenfor satte han i gang en prosess som ikke viste seg å være reell.

Det skinner ikke lenger av jernbanereformen. Folk flest har neppe noe imot at Flytoget og Vy slås sammen. Løpet er kjørt. Saken får ingen konsekvenser for Nygård.

Jernbanereformen med alle sine direktører og selskaper ruller videre, med Nygård i førersetet. Regjeringen kan krysse av for at en sak i Hurdalsplattformen er gjennomført.

Saken fortsetter under annonsen

https://81c3e5f341dbb75f6317e50000657884.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Nygård så ikke muligheten til å gjør dette til en vinnersak for regjeringen. Han valgte å operere innenfor anbudssystemet, supplert med styring via bakveien. Det er lov når det er nødvendig for å sikre er resultat som ikke bare er politisk spiselig.

Hadde ikke Nygård sikret Vy den plassen selskapet nå får framover, ville han blitt erklært politisk død av LO. Slike statsråder kan ikke Jonas Gahr Støre ha på laget.

Magne Lerø: Støre mot stupet

Løpet er ikke kjørt for Ap. Jonas Gahr Støre har flere muligheter for å legge om kursen for å hindre at det bærer utfor stupet med hele Arbeiderpartiet.

I kriser må ledere fatte beslutninger og stå for det de bestemmer seg for, selv om de møter motstand og det blåser friskt rundt ørene deres. Det gjør Jonas Gahr Støre (Ap) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) i det store og hele. Politikken ligger fast – selv om det legges opp til å bruke mer penger i revidert statsbudsjett.

Nå synker prisene sakte, men sikkert. Om det også blir slutt på renteøkningene, og vi kommer i land med et lønnsoppgjør på rundt 5 prosent, kan Støre og Vedum begynne å snakke om at innstramningspolitikken gir de forventede resultatene.

Det gjelder å holde ut elendige meningsmålinger. Trygve Slagsvold Vedum må få helgens landsmøte i Senterpartiet til å vise tålmodighet samtidig, som de peker på hva de interne kampene i regjeringen skal handle om framover. Det ligger an til at det blir sykehus og energi.

Til tross for elendige målinger har Trygve Slagsvold Vedum rimelig god kontroll på eget parti. De er med på den kursen som er staket opp – i alle fall til i høst.

Det er verre for Jonas Gahr Støre. Ap har kurs mot stupet, med ham i førersetet. Han ønsker minst mulig endringer både når det gjelder politikk og ledelse. Spørsmålet er om Støre får den tålmodighet har ber om på landsmøtet.

Kjersti Stenseng

Støre og flertallet i valgkomiteen vet at partiet ikke vil gjøre et hopp oppover på meningsmålingene om Bjørnar Skjæran og Kjersti Stenseng byttes ut.

Saken fortsetter under annonsen

https://425c500312787874b11c8231b92ac3bc.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Det er et solid flertall i partiet for at Tonje Brenna velges til ny nestleder. Et frustrert parti får nøye seg med det i denne omgang, sannsynligvis.

Hadde Ap hatt en kandidat som står for en annen politikk enn Støre til å overta som partileder, kunne det kanskje gitt et løft på meningsmålingene. Men Ap har ingen andre enn Støre som kan sette seg i partilederstolen, og det er heller ikke flertall for å skifte ut Støre nå.

Støre vil holde fast på den kursen som er valgt. Trond Giske har varslet at han vil komme tungt på banen i energipolitikken på landsmøtet. Det er ikke sannsynligvis at landsmøtet vil vedta noe Støre ikke kan leve med, men Støre kan bli presset mer enn han liker.

Støre og regjeringen må ha is i magen. Den kan og vil ikke endre politikk nå. Selv om de har retning mot stupet, har de tro på at politikken de fører, vil gi resultater. Om og når bunnen er nådd og et parti begynner å krype oppover på meningsmålingene, vil det ha en forsterkende effekt.

Vi har også meningsmålinger som viser at Ap og Sp vil gjøre det bedre i kommunevalget enn det de nasjonale meningsmålingene viser.

Støre vil sitte utrygt som partileder fram mot stortingsvalget om oppslutningen blir liggende godt under 20 prosent. Han trenger ikke bekymre seg for det nå. Det er først i høst han må legge fram en strategi på valget i 2025. Det kan være han vil ta til orde for endringer i politikken eller at tiden er kommet for å skille lag med Sp.

Raymond Johansen taper 

Saken fortsetter under annonsen

https://425c500312787874b11c8231b92ac3bc.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

I fjor ble det ymtet frampå at Raymond Johansen burde erstatte Støre som leder. I går viste Norstats Oslo-måling at Høyre har en oppslutning på 27,1 prosent. Ap får 16 prosents oppslutning. Johansen er tydeligvis heller ingen velgermagnet.

Ap har ikke et personproblem som kan hektes på navngitte ledere. De kan heller ikke skaffe seg økt oppslutning ved å bytte ut personer.

Aps problem er at regjeringen mener de må føre den politikken de fører i møte med den internasjonale krisen. Regjeringen kan ikke annet enn å holde ut – og holde fast på de beslutninger de har fattet.

Hvis en ansvarlig styring av landet betyr at regjeringen må holde samme kurs også neste år, kan de ikke regne med økt oppslutning. Derfor må de komme med endringer.

Utfordringen for Jonas Gahr Støre blir å komme opp med nye prioriteringer – og nedprioriteringer – som gjør at han med troverdighet kan hevde at de har lyttet til eget parti og velgerne.

Magne Lerø: IT-skandalen – et skrik om omorganisering

Regjeringen sliter med å innse at IT-skandalene i sykehussektoren skyldes mangelen på nasjonal styring når en vil forsøke å få til svindyre felles løsninger for 356 kommuner og fire regionale kongedømmer.

Da Jonas Gahr Støre var helse- om omsorgsminister, la han i 2012 fram stortingsmeldingen «Én innbygger – én journal» der planene om at helsepersonell og innbyggere skulle ha sikker og enkel tilgang til pasientinformasjon og digitale tjenester.

Alle var enige om at dette var en god plan. Det var bare å komme i gang.

Støre tok også til orde for at en felles pasientjournal burde prøves ut i Helse Midt-Norge. Han ønsket seg et pilotprosjekt i Trondheim alt året etter. Målet var at hele landet skulle ta i bruk den nye pasientjournalen innen fem år.

Det skulle gå dobbelt så lang tid før Helseplattformen kunne bli tatt i bruk i Helse Midt-Norge. Før det første driftsåret var omme, var skandalen et faktum. 

I forrige uke ble det kjent at 16.000 elektroniske brev ikke har kommet fram. Det kan ha fått dramatiske konsekvenser for over 20 pasienter.

Sjefen for Helseplattformen, Torbjørg Vanvik, hevdet at årsaken var en brukerfeil. Det skyldtes ikke en feil ved systemet. Det gikk ikke mange timene, før hun måtte trekke seg.

Det jobbes nå intenst med å få kontroll over situasjonen. Ledelsen i Helse Midt-Norge avviser at systemet, som det er brukt flere milliarder på å utvikle, må skrotes. Den mener at den raskt skal klare å løse problemene.

Saken fortsetter under annonsen

https://809ec1b8cf806a20b6190ebd963133a0.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Om løsningen de har utviklet, vil fungere godt nok, er et åpent spørsmål.

Sannsynligvis får de rettet opp feilene og sørget for bedre brukeropplæring. Om journalsystemet er godt nok til at de andre helseforetakene vil ta det i bruk, er det god grunn til å tvile på.

Så langt har ikke en gang alle kommuner innen helseforetaket sagt ja til å innføre systemet. De vil vente og se at det fungerer som det skal.

Akson blir skrotet

For to år siden ble Akson, tidenes største IT-prosjekt under ledelse av Direktoratet for e-helse, skrotet. Det skulle omfatte alle landets kommuner og var kostnadsberegnet til over 20 milliarder kroner.

Riksrevisjonen rettet skarp kritikk mot styringen av Akson i 2020. Det endte med at direktør Christine Bergland gikk av.

Nå krever Høyre, Frp og KrF at Riksrevisjonen må granske hva som har skjedd med Helseplattformen i Helse Midt-Norge.

Saken fortsetter under annonsen

https://809ec1b8cf806a20b6190ebd963133a0.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) har sagt at hun ikke vil gripe inn. Det er forståelig. Det er ikke noe hun kan foreta seg.

I ettertid ser en alltid at det er noe som kunne vært gjort annerledes i kompliserte utviklingsprosjekter.

Det som sammenbruddet av Akson og skandalen knyttet til Helseplattformen bør føre til, er at politikerne ser nærmere på hvordan landets sykehustjenester er organisert og finansiert.

Sykehusene er organisert i fire regionale helseforetak med stor frihet til å drifte sykehusene slik de mener er best. Men for å få til en nasjonal koordinering, ble Direktoratet for e-helse opprettet.

Direktoratet skulle besitte en kompetanse som hele helse-Norge kunne trekke på og tilrettelegge for ulike IT-løsninger. Men ansvar og myndighet var ikke avklart.

Direktoratet skulle få sykehus og kommuner til å samhandle, men uten å ha myndighet til å avgjøre hvordan det skulle gjøres. I bunn og grunn var det frivillighetslinjen det skulle styres etter.

Når et felles system skulle dekke behovene både til spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, måtte også kommunene involveres.

Saken fortsetter under annonsen

https://809ec1b8cf806a20b6190ebd963133a0.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Oslo kommune var blant de kommunene som ville ikke være med på Akson-prosjektet. De synes det ble for dyrt, og de tvilte på løsningen som ble utviklet.

Helse Midt-Norge går solo

Helse Midt-Norge hadde alt i 2012 gått inn for utskifting av sine journalsystemer. I 2015 ville de tre andre helseforetakene ikke gå for en stor, felles løsning. De ville heller utvikle de journalsystemene de hadde og fikk med seg kommuner på det.

Akson ble lansert som et felles prosjekt der helseforetakene og 356 kommuner skulle samles i en felles løsning. Utviklingskostnadene skulle deles mellom kommuner og helseforetak.

Den naturlige konsekvens av de planene, som Støre lanserte i 2012, ville vært en sterkere sentral styring av sykehusene. E-helse er en nøkkel for styring og effektivisering av sykehusene. Det burde ikke vært overlatt til et direktorat med kun e-helse som oppgave og et uklart mandat.

Når sykehus-Norge er delt i fire kongedømmer og 356 kommuner skal bidra med å dekke skyhøye utviklingskostnader, skjærer det seg.

Felles journal for alle innbyggere burde i sin helhet vært finansiert av staten. Kommuner skulle ikke ha mulighet til å koble seg på eller av, ut fra en vurdering av hvor mye det kostet å være med. Dette er sannsynligvis umulig å få til med Senterpartiet i regjering som er allergisk mot sentralisering.

Saken fortsetter under annonsen

https://809ec1b8cf806a20b6190ebd963133a0.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Kanskje Helse Midt-Norge lykkes med sin Helseplattform, 10 år etter stortingsmeldingen. De andre helseforetakene sleper beina etter seg.

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol sitter på tribunen og heier både på Helse Midt-Norge og KS som sammen med kommunene jobber videre med prosjektet «Felles kommunal journal». Her går de stegvis fram for å utvikle det kommunene trenger.

Kommunene i Helse Midt Norge, som ikke er med, kan ikke annet enn å håpe at de blir lykkeligere med sin løsning lenge før landets øvrige kommuner får et felles journalsystem.

Om ledelse, politikk og medier