Avvikling av kirker

Minst 100 kirker bør rives eller brukes til noe annet enn kirkelige handlinger. Men så lenge dagens finansieringsmodell for Den norske kirke opprettholdes, mangler man planer og beslutningskraft.

Den norske kirke har 1633 kirkebygg. Over 150 kirker brukes mindre enn en gang i måneden. Det trengs nærmere 12 milliarder kroner for å gjøre nødvendig vedlikehold på kirkebygg landet over ifølge beregninger som KA, arbeidsgiverorganisasjonen i Den norske kirke, har foretatt. Samtidig stuper kirkebesøket. På seks år er det 800.000 færre som har besøkt kirkene, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå.

Situasjonen skriker på handling. Politikerne har i mange år vært klar over det enorme etterslepet når det gjelder vedlikehold av kirkebygg. Noe har skjedd. Stortinget har sørget for midler til vedlikehold og reparasjon av landets stavkirker. Det kan godt være de i årets budsjettbehandling spar opp noen flere millioner til vedlikehold av de eldste steinkirkene.

Mer enn det vil neppe skje, for Stortinget venter på at Trine Skei Grande skal legge fram en ny kirke- og livssynslov. Det er lov å håpe på at hun skal komme opp med et tiltak som kan løse kirkebygg-problemene. Mest sannsynlig vil det ikke skje.

I dag er det kommunene som har ansvaret for kirkebygg og lønn til ansatte utenom prester og kateketer, som lønnes av staten. Staten finansierer også trosopplæringen. Departementet har i høringen om Den norske kirke åpnet for at staten kan ta hele finansieringen av Den norske kirke. Det vil ikke et flertall av de som har ansvar for styre og stell i folkekirken. De vil ha både stat- og kommunefinansiering. De frykter at de vil tape på å svekke båndene mellom menighetene og kommunen. Den norske kirke er ellers opptatt av å beholde mest mulig av sin særstilling i forhold til andre kirkesamfunn med henvisning til at de er en folkekirke.

Derfor bør Trine Skei Grande skjære igjennom og gi staten ansvaret for å finansiere alle livssyns- og trossamfunn

Det spørs om de får gjennomslag for denne tenkning hos Trine Skei Grande. Hun er opptatt av å sidestille Den norske kirke med andre tros- og livssynssamfunn. Det er det som duger på sikt. Folkekirken er i så pass sterk tilbakegang at det om 10 år blir vanskelig å forsvare dagens organisering. Derfor bør Trine Skei Grande skjære igjennom og gi staten ansvaret for å finansiere alle livssyns- og trossamfunn. Da kan kommunene gi støtte til kirkelige aktiviteter slik de støtter annen virksomhet, ikke fordi de er lovpålagt å finansiere deler av det Den norske kirke driver med. Det er en del, men ikke all verdens som mangler på at Den norske kirke selv innser at dette vil være den beste modellen.

Når det er kommunene som har ansvaret for kirkene, kan en ikke regne med at staten skal gi ekstrabevilgninger til vedlikehold av kirkebygg. Staten vil ikke strekke seg lenger enn til å bidra til å redde bygg som er av særdeles stor kulturhistorisk betydning, som for eksempel stavkirker og noen steinkirker. Kommunene må slutte å vente på at det skal komme penger fra staten. De må ta det ansvaret de har for kirkebygg.

I Etne kommune med 4000 innbyggere har de for eksempel syv kirker. Bare to av dem brukes mye. De vil ikke klare å vedlikeholde syv kirker i årene framover. De bør skjære igjennom og kvitte seg med noen av dem.

I en undersøkelse som KA har gjennomført svarer kirkevergene at de tror at 90 kirker vil være tatt ut av bruk innen 10 år.

Rundt om i landet er det kirker som er i en så elendig forfatning at de bør rives. NRK viser til den gamle kirken i Tananger som har stått tom og forfalt i 16 år. Det vil koste seks millioner å få satt den i brukbar stand. Enten bør kommunen bevilge de 6 millionene og eventuelt bruke kirken til noe annet enn gudstjenester, eller så får de rive kirken. Mange synes det er trist å rive en kirke. Det er enda tristere å la den stå tom og forfalle.

I en undersøkelse som KA har gjennomført svarer kirkevergene at de tror at 90 kirker vil være tatt ut av bruk til gudstjenester innen 10 år. Det er nok den veien det går, men tempoet bør skrus opp. Samfunnet endrer seg, bosettingsstrukturen endrer seg og det stilles nye krav til rom der mennesker skal oppholde seg. Alt for mange av dagens kirkebygg fyller ikke dagens behov og innfrir ikke dagens krav. Da må de rives eller «avsakraliseres» slik at de kan brukes til noe annet.

Fornuftig abort-taushet

Linda Hofstad Helleland er klok nok til å forbli taus i abortdebatten. Hun får si det hun mener til Erna Solberg på kammerset. Det holder med den forvirringen Solberg og Bent Høie har spredt.

Likestillingsminister Linda Hofstad Helleland er vanligvis ikke sein om å hive seg utpå med et utspill dersom anledningen byr seg. Hun er i overkant god i utspillsmarkeringer vil noen si. Men ikke når det gjelder abort. I forrige uke var det flere som etterlyste hva hun mente om endringer i abortloven. Hun er tross alt likestillingsminister og endatil ambassadør for det globale initiativet «She Decides» som har som formål å forsvare kvinners rett til abort verden over.

Hovedoppslaget på forsiden i Dagsavisen i dag handler om at Linda Hofstad Helleland ikke vil uttale seg om endringer i abortloven.

– Det ligger et ansvar på hennes skuldre som «champion» i «She Decides». Da kan hun ikke gjemme seg bort når vi har en ømfintlig abortdebatt gående, sier Gro Lindstad som er leder for Fokus- forum for kvinner og utviklingsspørsmål. Mange som er ivrige motstanderne mot å røre abortloven forventer at likestillingsministeren kommer på banen.

Helleland ser seg ikke tjent med å vikle seg inn i den abortstriden som herjer.

Linda Hofstad Helleland svarer at hun ikke kommenterer offentlig saker som blir tema i forhandlinger om en ny regjering. Det er ikke fremmet noe forslag om endringer i abortloven. Helleland kunne ha gitt en kommentar der hun sier seg uenig med KrF, men at hun overlater til Erna Solberg å føre forhandlingene med KrF. Det vil ikke være nok. Aksjonistene vil høre at hun sier noe annet enn Solberg og Bent Høie. Helleland ser seg ikke tjent med å vikle seg inn i den abortstriden som herjer.

Helleland ser hvor store problemer Erna Solberg har med å forklare hva hun mener. Solberg kan tenke seg på å gjøre endringer i abortloven, men understreker at det ikke er snakk om en innstramning og at ingen kvinner skal tvinges til å bære fram et barn de ikke ønsker. Det skal være selvbestemt abort i praksis, men ikke på papiret etter 12 uker svangerskap. Det blir enda mer forvirrende når Bent Høie kommer henne til unnsetning med å hevde at denne saken har klare paralleller til kampen for homofiles rettigheter. For Høie handler det om at det ikke skal være noe i lovteksten som kan signalisere at det finnes avvik fra det normale som gir rett til abort.

Erna Solberg vet ennå ikke hvor mye KrF setter inn på å få gjennomslag for endringer i abortloven og om hun har mulighet til å få eget parti, Frp og Venstre med på disse endringene. Som sjef for regjeringen har Erna Solberg autoritet til å skjære igjennom i saker som er til behandling i regjeringen. Hun har ikke den samme autoriteten til å pålegge regjeringspartiene et krav om å godta endringer i abortloven som KrF insiterer på.

Det er ingen grunn til å tro at Linda Hofstad Helleland mener det er en god idé å endre abortloven. Det vil være en taktisk blunder å si det offentlig, fordi det vil sette Erna Solberg i en vanskeligere situasjon. Mediene og opposisjonen vil utnytte den minste nyanseforskjell mellom Helleland og Solberg. Helleland forventes å være lojal mot Erna Solberg. De vil ha orden i rekkene i Høyre.

Det er ikke flaut, det er forståelig og i samsvar med den rollen hun har som statsråd.

Det spekuleres i om Helleland er en av de som må trekke seg for å gjøre plass til tre statsråder fra KrF i en ny regjering. Hvis Helleland vil forbli statsråd, bør hun ikke bidra til å øke de problemene Høyre har skaffet seg i abortsaken.  

Derfor tier Helleland. Hun vil eller har alt sagt til Erna Solberg hva hun mener om saken. Aksjonistene vil gjerne ha Linda Hofstad Helleland på laget. De forstår ikke at Helleland vil svekke sine muligheter for å påvirke om hun offentlig kommer ut med et annet syn enn Erna Solberg.

Derfor er det ikke, som Lindstad påstår, flaut at Helleland ikke uttaler seg. Det er ikke flaut, det er forståelig og i samsvar med den rollen hun har som statsråd.

KrFs brukne vinge

KrF ser allerede ut til å ha tapt abortsaken som Kjell Ingolf Ropstad og Erna Solberg brukte for få flertall på landsmøtet, men tradisjonen tro vil de bli enige med regjeringen om budsjettet.

Det er ikke noe vakkert syn å se KrF flakse på den politiske himmelen for tiden. KrF et som en fugl med brukket vinge.  De håper partiets eget forslag til statsbudsjett som legges fram i dag skal gi dem et løft.

Det viktigste er alt kjent i skrivende stund. Det er ingen ting å si på frimodigheten når det gjelder å stille krav. De krever at barnetrygden skal økes med fire milliarder kroner og vil finansiere det med økt skatt for de som tjener mest. KrF nekter å være med på å la fergeselskapet Color Lline få flagge ut og skape jobbusikkerhet for 700 sjøfolk. De vil ha 160 millioner mer til barnehagene for å gi særlig de mindre barnehagene muligheter for å innfri bemanningsnormen. De vil skrote Frps fanesak om at det ikke skal betales moms når en handler på utenlandske nettsteder for under 350 kroner.

KrF vil også rydde plass på budsjettet til 1000 flere kvoteflyktninger og setter av 268 millioner kroner for å overføre ansvaret for mindreårige asylsøkere til barnevernet. KrF vant i fjor igjennom med kravet om en lærernorm. De vil derfor øremerke 200 millioner i bevilgninger til kommunene til dette formålet og innføre en mentorordning for nye lærere som vil koste 135 millioner kroner hvert år.

Det KrF garantert ikke får gjennomslag for, er å øke skattene med 2,5 milliarder kroner.

Det kravet KrF har bredest støtte til er å fjerne den skattefrie momshandelen. Skjer det, vil det bli jubel i handel- og næringsliv. Men dette er en seier Frp nødig gir slipp på. Frp har dessuten varslet at de i forhandlingene vil komme med motkrav dersom KrF krever endringer på områder Frp har vunnet fram.

KrF har gode begrunnelser for de endringer de foreslår, og de kommer nok til å bli enige med regjeringen om budsjettet. Det har de klart de fem siste årene. Når partiet har bestemt seg for at det vil inn i regjeringen, kan de ikke annet ennå bli enige om budsjettet.

Regjeringens forhandlere vil ventelig skyve vanskelige saker over til regjeringsforhandlingene, slik at de kan få vedtatt budsjettet

KrF har ikke en god forhandlingsposisjon når det gjelder budsjettet. Partiet står sterkere når det skal forhandles om en regjeringserklæring. Regjeringens forhandlere vil ventelig skyve vanskelige saker over til regjeringsforhandlingene, slik at de kan få vedtatt budsjettet. Her har de ikke mer enn tida og veien.

Faren er til stede for at KrF ikke får betydelig gjennomslag i budsjettet fordi Erna Solberg vil løse problemene ved å love større gjennomslag i regjeringserklæringen. Det blir ikke mye KrF klarer å øke barnetrygden neste år, men de kan få regjeringen med på at opptrappingen skal videreføres i den kommende tre årene.

Det ville vært like lett, sannsynligvis lettere, for KrF å vinne fram med sine budsjettkrav om de hadde forhandlet med Jonas Gahr StøreSkal det bli forstått hvorfor KrF valgte blå side framfor rød side, må de ha andre saker å vise til. Her er abortsaken sentral.

Her har Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad tråkket feil. Det er forvirrende å forstå hva Erna Solberg og Bent Høye mener. De er med på å endre formuleringer, men de sier samtidig at ingen kvinner skal tvinges til å bære fram et barn de ikke ønsker. Selvbestemmelsen skal ikke innskrenkes. Ropstad sier noe helt annet. Han sa til landsmøtet at de hadde fått en historisk mulighet til å endre abortloven.

For KrF dreier det seg ikke bare om ord. Her er poenget at kvinners selvbestemmelse skal begrenses.

Når Kjell Ingolf Ropstad innser at det ikke er grunnlag for det han fikk et flertall på landsmøtet til å tro, bør han ta konsekvensen av det og bryte forhandlingene

Når Kjell Ingolf Ropstad innser at det ikke er grunnlag for det han fikk et flertall på landsmøtet til å tro, bør han ta konsekvensen av det og bryte forhandlingene. Det er mulig Ropstad er så oppsatt på å lykkes i forhandlingene at han vil kunne leve med å ord om abort som ikke innskrenker kvinners selvbestemmelse. Det bør ikke partiet godta.

Det er grunn til å diskutere sorteringssamfunnet og de etiske dilemma vi står overfor på det bioteknologiske området. Det Ropstad og Erna Solberg har oppnådd er å skape en abortstrid som brer om seg ut over dette over alt i landet. Frontene hardner til. Det er varslet store demonstrasjoner i flere byer om vel en uke. En undersøkelse som Respons Analyse har gjennomført for VG viser at 68 prosent av velgerne sier nei til å endre abortloven, mens 16 prosent svarer ja.

Det er forståelig og strategisk lurt av KrF å ha et annet syn på abort enn de andre partiene. De kan vinne velgere på det. Men det blir galt når KrF krever endring i abortloven som en betingelse for å gå inn i regjeringen. En slik innflytelse bør ikke et parti som ikke har mer enn 4 prosent oppslutning få.

Abort er i ferd med å bli en betent sak innad i regjeringspartiene. Det er ingen andre enn Erna Solberg som har rotet det til. Hun og Høyre kommer til å tape på det.

Inntrykket av at KrF forhandler om å komme inn i regjeringen på feilaktige premisser, kommer til å bre om seg etter hvert som det blir klart at det ikke kommer til å bli endringer i abortloven som innskrenker kvinner selvbestemmelse.

Kjell Ingolf Ropstad er en dyktig politiker som har skaffet seg en stor fallhøyde. Det må politikere våge noen ganger. Slik sett er han i samme situasjon som Knut Arild Hareide som har satt seg på tribunen for å se på regjeringsspillet.

I slike situasjoner gjelder det å ikke framstå som en glatt ål som forsøker å snakke seg fra et nederlag. Det gjelder å opptre rakrygget og si det som det er: «Vi vant ikke fram med en historisk endring av abortloven. Derfor anbefaler jeg at vi ikke går inn i regjeringen Solberg».

Det vil det stå respekt av.

​ Kunst på pengejakt

Initiativet for å bevare Nasjonalgalleriet kan føre inn i en bakevje fordi kunst ikke kan stikke av med all nysatsing som Kulturdepartementet har ansvaret for. Gi heller Stein Erik Hagen en tomt han kan bygge på.

Da Stortinget vedtok i 2013 å bygge det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen, var det en forutsetning at Nasjonalgalleriet skulle brukes til noe annet enn utstilling av kunst. Ett av premissene for vedtaket var at det ville koste for mye å heve Nasjonalgalleriet opp til dagens standard for museer. Et annet viktig premiss var beslutningen som ble fattet flere år tidligere, om at Nasjonalgalleriet skulle slås sammen med Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst og Arkitekturmuseet og utgjøre det nye Nasjonalmuseet.

Den slags beslutninger blir det bråk om. Det fikk de to første direktørene for det sammenslåtte museet erfare. Det roet seg imidlertid under direktør Audun Eckhoffs ledelse. I dag er det ingen som gjør forsøk på å få fusjonen opphevet. Kampen er konsentrert om å bevare Nasjonalgalleriet som et sted for utstilling av kunst. Protestene mot å bruke Nasjonalgalleriet til noe annet enn det var opprinnelig ble bygget for, toppet seg i 2016 da Stein Erik Hagen tilbød seg å overføre sin private kunstsamling som består av 2000 bilder, til Nasjonalmuseet. Men da måtte de ha et sted å gjøre av den. Hagen så gjerne at kunsten hans havnet på Nasjonalgalleriet.

Aksjonsgruppen nekter å bøye seg for det Stortinget har vedtatt

I 2016 la Statsbygg fram planer om at bygget skulle overlates til Kulturhistorisk museum og bli en del av et «storbyuniversitet». Universitet i Oslo ønsker å være sterkere til stede i sentrum og markere Oslo som en kompetanseby. Universitetet trenger mer plass og området rundt det gamle Universitetet, inkludert Nasjonalgalleriet, svarer på behov Universitetet har blant annet til økt utadrettet virksomhet.

Da aksjonsgruppen «Redd Nasjonalgalleriet» ble kjent med disse planene, truet de både med fakkeltog og lenkering rundt museet. Aksjonsgruppen nekter å bøye seg for det Stortinget har vedtatt. De fikk Venstre på gli både om Nasjonalgalleriet og Y-blokka. Y-blokka klarte ikke Venstre å bevare, men i Jeløya-erklæringen som regjeringen baserer seg på, heter det at Nasjonalgalleriet skal bevares «som kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet, forutsatt at det ikke påløper store kostnader til rehabilitering».

Hva store kostnader betyr, er det ingen som vet. Og hvem som skal ta regningen for å drifte galleriet, er det heller ingen som vet. Men nå har direktør ved Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, og kulturminister Trine Skei Grande fått med seg direktør André Støylen i Sparebankstiftelsen DNB på laget. Sparebankstiftelsen tar regningen med å utrede et forprosjekt der tanken er å utvikle Nasjonalgalleriet til et levende kunsthus der det skal være utstillinger, atelierer og produksjonslokaler til kunstnere. Aksjonsgruppen «Redd Nasjonalgalleriet», der Fredrik Torp er en av frontfigurene, ivrer for at det kan ryddes plass for å få Hagens kunstsamling inn i Nasjonalgalleriet.

Vi trodde Karin Hindsbo hadde mer enn nok med å gjøre Nasjonalmuseet på Vestbanen til et levende kunsthus. Å gjøre Nasjonalgalleriet til et samlingsted for kunstnere er vitterlig noe helt annet enn det er bygget for. Det er prisverdig at Hindsbo iver for å få fram et alternativ for bruk av Nasjonalgalleriet, men hun bør tenke seg om to ganger og spørre seg selv om det er en fordel eller en ulempe for Nasjonalmuseet at de skal operere på to steder.

Det er en fare for at Nasjonalgalleriet havner i bakevja fordi det ikke er samsvar mellom idé og finansiering. Aksjonsgruppen «Redd Nasjonalgalleriet» har anslått kostanden ved en begrenset rehabilitering til om lag 600 millioner kroner. Det blir nok godt over en milliard. Hvis Sparebankstiftelsen vil dekke dette, er det bare å takke og bukke. Kanskje Stein Erik Hagen vil spytte inn noen hundre millioner og dermed få plass til samlingen sin?

Hvis Karin Hindsbo vil bygge ned aktiviteten ved Nasjonalmuseet for å få finansiert driften av Nasjonalgalleriet, er det selvsagt mulig, men er det strategisk lurt å ikke bruke alle kronene en har for å fylle det nye Nasjonalmuseet med aktivitet fra morgen til kveld?

Kjell Inge Røkke vil bygge et høyhus på Snarøya. Stein Erik Hagen bør utfordres til å bygge et nytt storbygg i Oslo som står i kunsten og kulturens tegn.

Det André Støylen, Karin Hindsbo, Stein Erik Hagen eller Fredrik Torp ikke bør regne med, er at Trine Skei Grande klarer å skaffe til veie en milliard til rehabilitering og flere titalls millioner til drift hvert år.

Stortinget bestemte, uavhengig av budsjettbehandlingen, at de ville bruke over hundre millioner kroner for at TV2 skal kunne lage nyheter og ha hovedkontor i Bergen. Dette ble ikke vurdert opp mot andre mulige nysatsinger innen kultur og medier. Det samme bør ikke skje når det gjelder Nasjonalgalleriet. Det er ingen overhengende fare for det, for bevaring av Nasjonalgalleriet som utstillingssted for kunst, står ikke høyt opp på andre enn Venstres dagsorden.

Det som er positivt med ideen som nå er lansert, er at den gir politikerne muligheten til å velge. Statsbygg har levert et godt alternativ. Det som kan redde Nasjonalgalleriet som utstillingssted for kunst, er at private aktører dekker store deler av investerings- og driftskostnadene.

Stein Erik Hagen er en nøkkelperson for å gjøre Oslo til en kunstby i enda større grad. Kjell Inge Røkke vil bygge et høyhus på Snarøya. Stein Erik Hagen bør utfordres til å bygge et nytt storbygg i Oslo som står i kunsten og kulturens tegn. Her vil hans egen kunstsamling bli sentral, og han kan få rikelig med plass til å utvide samlingen. I noen av etasjene kan det være kontorer og butikker. Det blir et bygg etter Hagens hjerte – og han har nok penger til å realisere det hvis han vil, og hvis forholdene legges til rette for ham. Staten og Oslo kommune bør stille en sentral tomt til disposisjon.

​Lederlønninger skyter fart

Riksrevisjonen svinger pisken over en regjering som er opptatt av å holde ansattes lønninger i staten nede, mens de lar lederlønninger skyte fart i fri galopp oppover.

Riksrevisjonen har gått gjennom utviklingen i lederlønningene og styrehonorarene i 45 statlige selskaper i perioden 2014–2017.

Sju daglige ledere fikk mellom 20 og 40 prosent mer i lønn, mens åtte har hatt en økning på mellom 10 og 20 prosent.

Daglige ledere i halvparten av selskapene har hatt en lønnsutvikling på nivå med andre. Den gjennomsnittlige årlige lønnsveksten i perioden var på 2,5 prosent.

I 27 av de 43 selskapene har godtgjørelsen til styret økt med mer enn den alminnelige lønnsøkningen. I åtte selskaper har styrehonorarene i gjennomsnitt økt med 10 prosent hvert år. Det er også syv selskaper som har lavere samlet utbetaling til styret.

Riksrevisor Per-Kristian Foss kritiserer regjeringen for at de ikke sørger for at det Stortinget har vedtatt følges opp i praksis. Han peker på at statlige selskaper ikke skal være lønnsledende, men tilby konkurransedyktig lønn. I rapporten pekes det på at det er selskapene som hører inn under Kunnskapsdepartementet som har den sterkeste økningen. Foss sier at kunnskapsminister Iselin Nybø (V) ikke tar problemene på alvor.

Med god grunn kritiserer også Foss at NSB-sjefen, Geir Isaksen, fikk en bonus på 1,3 millioner kroner. Det utgjør 35,4 prosent av fastlønnen. Så høye bonuser bør en ikke operere med.

Dag Terje Andersen (Ap) mener utviklingen i de statlige lederlønningene er dramatisk.

– Når både lederlønninger og styrehonorarer øker mer enn lønnsveksten i samfunnet, så øker forskjellene mellom folk. Statens godtgjørelser er ute av kontroll, og vi har en regjering som ikke vil stoppe utviklingen, sier Andersen, som leder Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, til NTB.

Regjeringen har lagt opp til en praksis som gir økte lønnsforskjeller.

Når lønnen til daglig leder øker, dras andre ledere med oppover. Tidligere undersøkelser har vist at en økning i lederlønningene ut over det de ansatte får ikke bare skjer i selskaper som fungerer som bedrifter. Det skjer over hele linjen i offentlig sektor. Regjeringen har lagt opp til en praksis som gir økte lønnsforskjeller. Det er kun ved å gi eieren klare beskjeder at en kan begrense en utvikling der lønnsgapet mellom ledere og andre ansatte øker.

Lønnsutviklingen i Norge styres ut fra frontfagsmodellen. Konkurranseutsatt næringsliv forhandler først. Den rammen de legger, må alle i praksis holde seg innenfor. Slik får staten kontroll på lønnsnivået til den store gruppen vanlige ansatte. Lederlønninger og lønn til nøkkelpersoner sprenger disse rammene.

Når styregodtgjørelse og lederlønninger øker, skyldes det tankesettet som preger ledere og styrer for tiden.

Trenden er å sammenlikne seg med andre. Noen sammenlikner seg også med privat sektor. Hvis en da har antall ansatte og omsetning i fokus, kan en alltid argumentere for at lønningene til ledere i offentlig sektor bør øke mer. Slike sammenlikninger er ikke relevante. Det er et hav av forskjell på å drive et monopol eller motta bevilgninger fra det offentlige, sammenliknet med å skaffe seg inntekter fra et marked i konkurranse med andre.

Styrer og ledere bør tenke at de ikke må betale mer enn nødvendig for å skaffe seg gode nok ledere

I bedrifter der staten har en dominerende eierandel, må lønn til ledere og styret være markedsbasert, men ikke lønnsledende. I selskaper der en driver en regulert, beskyttet virksomhet eller baserer seg på offentlige bevilgninger, bør lønn og godtgjørelse være betydelig lavere.

Styrer og ledere bør tenke at de ikke må betale mer enn nødvendig for å skaffe seg gode nok ledere. I offentlig sektor må en være rede til å droppe de «beste og dyreste» lederne. De passer dessuten dårlig inn i en sammenheng der en forvalter fellesskapets midler.

Hvis regjeringen ønsker å få kontroll med lederlønnsutviklingen, må det gis klare beskjeder. Det holder ikke med prinsipper og å overlate ansvaret til styrene. I styrene i statlige selskaper sitter det mange som ikke ser det som et problem at ledere stikker av de største lønnstilleggene. Styrer der dette er holdningen, må få det Stortinget mener om lederlønninger inn med teskje.

Statsrådene i Erna Solbergs regjering syns ikke å være opptatt av slik «mating med teskje». Derfor er det mye som tyder på kritikken fra Riksrevisjonen preller av som vann på gåsa.

Da fortsetter utviklingen med at ledere får en betydelig bedre lønnsutvikling enn ansatte flest.

Styret bet i surt eple

Styret i Vestre Viken har surret i månedsvis til skade for sykehuset i Drammen. Til slutt måtte de ta til fornuft og betale boten for grovt uaktsomt bedrageri.

De fleste tenker at det er styrene som har rett. Der sitter det erfarne folk som har vært borti det meste. De representerer gjerne stor bredde i kompetanse og har mulighet for å ha overblikk og se saker i perspektiv. Men det er ikke slik at styrer alltid har rett. Et styre kan fort gå seg vill når de skal utøve sitt kollektive ansvar. Styret i Vestre Viken helseforetak er et eksempel på et styre som roter det til for seg selv og den virksomheten de har ansvaret for.

Det startet med at Helfo anmeldte sykehuset i Drammen for grovt bedrageri fordi legene ved Patologisk avdeling hadde rapportert flere undersøkelser enn de faktisk hadde foretatt. På forsommeren konkluderte politiet med at «intet straffbart forhold kunne bevises».

Sykehuset ble imidlertid ilgagt en bot på en million kroner for grovt bedrageri. Når det har skjedd et lovbrudd, men det ikke kan bevises at det er en eller flere personer som har ansvaret, idømmes en virksomhet gjerne en foretaksbot.

Styret ved Vestre Viken ville ikke godta foretaksboten. Styreleder Torbjørn Almlid hevder det ikke er sykehuset som har brutt loven. Det er enkeltpersoner, og han mener å vite hvem som har ansvaret. Styret engasjerte nemlig PwC for å finne det ut. De konkluderte med at det var lederen ved avdeling for klinisk patologi som bevisst har brukt feil koder på kreftprøver for å skaffe mest mulig penger til sykehuset. Det er ingen ansatte som har skaffet seg ekstrainntekter ved feilkodingen.

Styret i Vestre Viken innså til slutt at de ikke kunne fortsette striden

Styret ville ha en rettssak der «foretaket kan føre bevis for enkeltpersoners bevisste handlinger» framfor å betale boten på en million kroner. De ansatte ba styret bli ferdig med saken framfor å starte en jakt på syndere i sykehuset. De ansatte forsto det styret ikke forsto, at en anmeldelse av ansatte ikke vil føre fram når politiet alt har vurdert bevisene. Straffeloven krever at det ikke skal være tvil om noen skal dømmes. Her ser det ut til å være lag på lag av tvil med hensyn til hvem som har visst og gjort hva.

Styreleder Torbjørn Almlid gikk offentlig ut mot avdelingslederen han mente hadde ansvaret. Han har kommet med uttalelser som har ført til sterke reaksjoner innad i sykehuset. Konflikten mellom styret og de ansatte har forsuret miljøet. Flere har sluttet. Svartidene på prøver har gått opp og Klinikk for Medisinsk Diagnostikk har pådratt seg et underskudd på over 20 millioner kroner så langt i år.

Styret i Vestre Viken innså til slutt at de ikke kunne fortsette striden. De bet i det sure eplet og vedtok boten for grovt uaktsomt bedrageri. «Hensynet til arbeidsmiljøet og driften ved avdelingen veier tyngst», sier styreleder Torbjørn Almlid til NRK.

«Vi lot fornuften seire til slutt», burde han sagt og samtidig beklaget at styret brukte så lang tid på å innse hva som var rett å gjøre. Det hadde også vært på sin plass med en takk til de ansatte som har representert fornuften og hatt dømmekraften i behold i denne saken.

Styret hadde en god intensjon. De ville markere at de ikke godtar at ansatte ved sykehuset opptrer kriminelt. De ville ikke at sykehuset skulle henges ut. Det viste seg å bli en nytteløs kamp

De viser så liten evne til selvkritikk at eieren Helse Sør Øst må vurdere om de må skifte ut styret for å få bygget opp igjen det som er revet ned

Det er ikke gitt at politiet gjorde rett da de konkluderte med at en eller flere ikke hadde brutt straffeloven. Det hadde det vært opp til domstolene å avgjøre. Det kan ikke utelukkes at styret hadde vunnet fram i en rettssak. Poenget er at denne typen konflikter ikke kan holdes ved like i flere år for å få en rettskraftig dom. Et styre kan ikke kjøre saker for å få rett når det vitterlig skader den virksomheten de har ansvaret for. Vi har styrer for å ha overblikk, sørge for at mål blir nådd og at virksomheten beveger seg i riktig retning.

Når et styre opptrer slik at det blir en del av problemet og til og med øker problemene, har det tapt.

I pressemeldingen styret har sendt ut heter det at «styret i Vestre Viken har, ved å ikke akseptere boten tidligere, fått fram at saken har mange sider, både faktisk og juridisk».

Det virker som om styret mener den syv måneder lange striden har vært godt for noe. Saken er at den ikke har vært godt for noe som helst.

Styret har vist sviktende dømmekraft og tatt feil. De viser så liten evne til selvkritikk at eieren Helse Sør Øst må vurdere om de må skifte ut styret for å få bygget opp igjen det som er revet ned.

​Taperen KrF

Alt tyder på at KrF har satt kursen inn i skyggenes dal der det ikke er mange nye velgere å få øye på, med mindre det skjærer seg i forhandlingene med de blå og Hareide kommer ut av skyggen.

Knut Arild Hareide sier åpent og ærlig at han helt fram til avstemningen fredag hadde håp om å vinne fram. Han angrer ikke på veivalgsprosessen som endte opp med at partiet ble delt på midten. Hareide ville ut av den posisjonen KrF var havnet i. Han mistet kraften til å lede et parti som aldri kan bestemme seg og der han hele tiden måtte ta hensyn til venstre og høyre. Han ville ha en avklaring. Det var hele ledelsen i partiet enige i. Derfor er det misvisende å beskrive dette som Hareides prosess. Ledelse handler til tider om å ta meget smertefulle valg der ingen på forhånd kan vite hva som blir konsekvensene. Som regel er det et dårligere alternativ å bli stående stille der en er.

Hadde Knut Arild Hareide ledet partiet videre på den kursen de har fulgt de siste årene, ville han sannsynligvis skrevet seg inn i historien som partilederen som førte KrF under sperregrensen. Nå blir hans ettermæle et helt annet. Han kommer til å bli stående som som en profet som folket ikke ville høre på. Hareide har gjort det han kunne for å få KrF inn på «den rette vei». Han fikk solid støtte, blant annet fra tre tidligere partiledere. Men flertallet i partiet vil ikke lytte til sine mest erfarne politikere. Fornyelseskreftene i KrF er ikke sterke nok.

En må minst ha en tro som kan flytte fjell dersom en tror KrF vil skaffe seg flere velgere ved å gå inn i regjering med liberalistene i Venstre, Frp og Høyre. De har tapt velgere hvert eneste år ved å holde seg i utkanten av den borgerlige leir.  Nå søker de seg inn i den innerste sirkelen i håp om at det skal hjelpe. Venstre er et sørgelig bevis på at løsningen ikke er å søke regjeringsmakt for et parti som kaver med å hold seg over sperregrensen.

En må minst ha en tro som kan flytte fjell dersom en tror KrF vil skaffe seg flere velgere ved å gå inn i regjering med liberalistene i Venstre, Frp og Høyre

Sjansene er store for at KrF vil gå seg vill i regjeringskorridorene i de kommende tre årene. Første utfordring er å komme seg innenfor. Nestlederne Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad skal sammen med Erik Lunde, som støtter Hareide, lede forhandlingene med regjeringen. Ropstad hører ideologisk til i den borgerlige leir. Han vil strekke seg langt for å få til en avtale. Bollestad har hele tiden snakket om at hun vil forhandle først med de blå fordi hun tror det er mest å hente der.

Det kan være at KrF oppnår så lite i forhandlingene at landsstyret og stortingsgruppen sier nei.

Da reiser Hareide seg fra tribunen og går på banen som partileder, klar til å forhandle med Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum.

Den som ikke har fordel av at KrF kommer inn i regjeringen, er Siv Jensen. Frp må ofre en statsråd og gi KrF gjennomslag på bekostning av saker som er viktige for Frp. Det er ingen grunn til å tvile på at Siv Jensen vil ha regjeringsmakt, men om Erna Solberg gir minipartiene Venstre og KrF for stor innflytelse, kan Sylvi Listhaug-fløyen i Frp se seg tjent med å gjøre seg så vrange at Solberg får sitt svare strev med å holde regjeringen sammen.

Er man en Hareide-tilhenger av den optimistiske typen, kan en fristes til en omkamp dersom den politiske situasjonen tilsier det.

I 12 år har Erna Solberg ivret for å få KrF med i regjering. Hun har ikke tall på hvor mange ganger hun har hørt at det er umulig å få både KrF og Frp til å ta plass ved Kongens bord. Solberg er en stayer.  Nå får hun muligheten til å skrive seg inn i historien som en politiker på Kåre Willochs nivå, ikke i retorisk kraft og som ideologisk premissleverandør, men når det gjelder å finne løsninger og beholde makten.

Hennes abort-utspill viser hvor langt hun er rede til å gå for å berge sitt regjeringsprosjekt

Selv om bordet fanger, har hun ikke fått KrF innenfor ennå. Hun kan alt ha strukket seg for langt for å komme KrF imøte. Hun har skapt forventninger i KrF om å få gjennomslag for endringer i abortloven. Problemet er at Venstre, Frp og toneangivende krefter i Høyre har gjort det klart at det ikke er aktuelt med endringer i abortloven. Erna Solberg kan ikke binde representantene på et område hvor det er tradisjon for at den enkelte stemmer ut fra sin overbevisning.

Mange i Erna Solbergs egen leir mener det var uklokt å åpne for en ny abortstrid for å få KrF inn i regjeringen. Hennes abort-utspill viser hvor langt hun er rede til å gå for å berge sitt regjeringsprosjekt. Hun er rede til saftig bråk om hun bare får KrF innenfor og sikrer makten i tre år til.

Resultatet av forhandlingene om abort kommer til å bli så magert at KrF ikke vil kunne kalle det en vinnersak. Når KrF må reise seg temmelig tomhendt fra forhandlingsbordet, kan det utløse en så stor skuffelse i partiet at flertallet for å gå i regjering med de borgerlige glipper.

Fredagens vinner ble nestleder Kjell Ingolf Ropstad. Alle peker på ham som den nye lederen for KrF. Faren for at KrF kan ende under sperregrensen under hans lederskap, får ham ikke til å tenke seg om to ganger. Han vil kaste seg inn i oppgaven med driv og optimisme. Å ha vært partileder og statsråd i en alder av 33 år er pent å ha på CV-en uansett hvordan det går.

De sterkt-troendes blindhet

Til å være en organisasjon basert på overbevisning er det forbløffende stor endringsvilje i KrF. Taper Hareide-fløyen, bringes partiet tilbake i en fortid der de institusjonaliserte myter rår grunnen.

Over alt er endringer blytunge å få gjennomført. Tyngst er det i organisasjoner som er basert på menneskers tro og overbevisning.

Det er som regel lettest i bedrifter fordi de forholder seg til et marked. I bedrifter kan en telle og analysere, beregne konsekvenser og potensialer for vekst.

En kan ta feil, for i et marked vet man ikke hva andre aktører foretar seg, eller om det skjer uventede endringer i markedet. Bedrifter med lav endringsevne går dukken etter en tid fordi omgivelsen endrer seg.

Et politisk parti er i en posisjon mellom en bedrift og en frivillig organisasjon. Et parti må forholde seg til velgerne som de kan definere som et marked.

Om de ikke kommer opp med et program som velgerne har sansen for, taper de oppslutning.  

Ideelle organisasjoner baserer seg på menneskers tro og overbevisning. Folk engasjerer seg, ofrer tid og penger på noe de mener er viktig.

Ildsjeler som står på år etter år, kan være de vanskeligste til å få med på endringer. Folk vil ikke endre det de legger sjela si i.

Hvis engasjementet knyttet til troen på Gud blant annet gjennom bønn og i et miljø der det er en gjengs oppfatning at det en holder på med er Guds vilje, blir endringer enda tyngre å gjennomføre.

KrF har den ideelle organisasjonens kjennetegn selv om det er et politisk parti. Partiet har mange medlemmer som ikke er nevneverdig opptatt av å skille mellom tro og politikk.

Helt til for få år siden hadde KrF en bekjennelsesparagraf. I dag er det ikke krav om kristen tro for å bli med i KrF, men partiet preges sterkt av den kristne kulturen.

Selv om KrF har et like omfattende program som andre partier, er det hjertesaker som har vært bærende i partiet. KrF kjemper for den kristne kulturarven, for familien, mot sorteringssamfunnet, mot abortloven og mot ekteskapsloven som sidestiller homofile og heterofile, for friskoler og økte bevilgninger til de fattige og svakeste.

I flere av disse sakene har Arbeiderpartiet vært hovedmotstander.

Vi har ikke lenger en kristen enhetskultur. Det er selvbestemmelse og respekt for menneskers ulike valg som gjelder over hele linjen

Vi har ikke lenger en kristen enhetskultur. Det er selvbestemmelse og respekt for menneskers ulike valg som gjelder over hele linjen.

Stat og kirke har skilt lag. Folkekirken går det nedover med. Kristen tro skal ikke gis prioritet i det offentlige.

KrF sliter med å tilpasse seg endringene i samfunnet. De har i flere år drøftet om de skal velge forskansning eller tilpasning. Under Hareides ledelse har en valgt tilpasning. 

De som tror på å forskanse seg, å kjempe for å bevare sin egenart selv om en for lite gjennomslag, har meldt seg ut eller blitt passivisert. Noen har meldt overgang til «Partiet De Kristne».

Kjell Ingolf Ropstad og Erna Solberg maktet å blåse liv i «hjertesaks-KrF» med utspillet om å forhandle om endringer i abortloven.

I Debatten på NRK i går, sa Erna Solberg at de endringer hun er åpne for å diskutere, ikke vil få nevneverdig betydning i praksis.

Klassekampen kan i dag forteller at Solberg ikke vil vinne fram med å endre noe som helst i abortloven

Utspillet har hatt betydning fordi de blåser liv i de institusjonaliserte mytene som er viktige for mange i KrF. Myter fungerer som erstatning for realiteter.

Partiet har i årevis diskutert egen rolle og posisjon og utviklet kjennetegnene som preger egosentriske organisasjoner.

Mennesker som hører til i en organisasjon eller gruppe vil utvikle en kultur som i hovedsak tjener til å begrunne og opprettholde det som er.

De som er innenfor vil etter hvert se seg selv innefra og ikke utenfra slik omgivelsene ser en. Det er som regel de utenfra som ser at forandring er nødvendig.

For mange i KrF ser seg innenfra- og ser bakover i historien. Partiet har i årevis diskutert egen rolle og posisjon og utviklet kjennetegnene som preger egosentrisk organisasjoner.

Der er blitt overopptatt av sin historiske betydning og urealistisk i troen på egne muligheter framover.

Medlemmene er blinde for det faktum at et parti med fire prosents oppslutning ikke får gjennomslag for å endre abortloven, for eksempel.

Knut Arid Hareide ser dette. Han vil rive partiet ut av egosentrisiteten og de internaliserte mytene og fokusere på de sakene som betyd noe for folk flest.

Det er godt gjort at han har fått halve partiet til å innse at det KrF som har vært, har kommet til veis ende. Det finnes ingen vei tilbake som vil gi vekst.

Det eneste de vil oppnå er økt myteproduksjon slik vi ser det i forbindelse med abortsaken.

De i KrF som hører hjemme på borgerlig side vil forståelig nok kjempe for at KrF skal høre til i fløyen.

Hareide er ikke blitt sosialdemokrat. Han peker på at avstanden til Venstre har økt i en rekke saker, for ikke å snakke om avstanden til Frp.

Det partiet KrF står nærmest, er Senterpartiet.

Derfor vil han i regjering med Sp. Senterpartiet og KrF vil tilsammen være mer enn halvparten så store som Ap er.

De vil kunne kreve å få flest statsråder. Selv om regjeringen ledes av Jonas Gahr Støre, vil sentrum får stort gjennomslag.

Flertallet i KrF har så langt ikke sett det, enten fordi de er borgerligere i sjel og sinn, eller fordi de er fanget i institusjonaliserte myter om at det er mer å hente ved å samarbeid med liberalister.

For Hareide er med tiden blitt overbevist om at den liberalismen som preger Frp, Venstre og Frp, ikke er forenlige med den verdiposisjonen KrF har inntatt.

Denne erkjennelsen kan i dag bli hans bane eller en fornyelse av KrF.

Dropp etikkplakat

Myndighetene må holde forfattere i ørene med loven i hånd. Det nytter ikke å få forlagsbransjen til å lage etikkplakat etter mønster fra pressens Vær Varsom-plakat.

Ved jevne mellomrom dukker ideen om at forlagsbransjen bør få sin egen etikkplakat opp. Denne gangen skjer det i forbindelse med Tomas Espedals bok «Elsken».

Her hevder en kvinne at hun blir utlevert – i praksis uten mulighet for å ta til motmæle. Geir Gulliksen er blitt kritisert for å ha brutt privatlivets fred i romanen «Historie om et ekteskap». Bølgene gikk høyt da Karl Ove Knausgård utleverte sin far og andre familiemedlemmer i «Min kamp». Helga Hjorth raste mot søsteren Vigdis Hjorth, som hun hevdet nådeløst utleverte familien i boken «Arv og miljø». Den ble en bestselger for noen år siden. Helga Hjorth svarte året etter med å skrive «hevnromanen» «Fri vilje».

Felles for disse romanene er at forfatteren bruker levende modeller for sin historie. De understreker samtidig at det de skriver en blanding av diktning og fakta. Hva som er hva, får ikke leseren vite. Leseren får tro det en vil. Forfatterne viser til sin kunstneriske frihet og rett til å bruke følelser og hendelser i eget liv i sin diktning.

De har selvsagt rett i at det er en forskjell på å skrive en roman eller rette en offentlig beskyldning mot noen. Likevel, mennesker opplever seg krenket og tråkket på når det «får gjennomgå» i en roman.

Den det handler om opplever at en blir hengt ut og nærmeste gjort rettsløs fordi det er umulig å gå i rette med en roman ettersom det er uklart hva som er fakta og hva som er fantasi.

Det er umulig å gå i rette med en roman ettersom det er uklart hva som er fakta og hva som er fantasi.

Klassekampen har bedt de største norske skjønnlitterære forlagene om å svare på hvordan de arbeider med etiske problemstillinger knyttet til bruk av levende modeller i romaner.

Fire av seks av dem har laget egne etiske retningslinjer for slike saker. Ingen av forlagene støtter tanken om at det skal lages et etisk regelverk for bokbransjen etter modell av pressens Vær Varsom-plakat.

Forlagene må også vurdere både etikk og jus i sakprosabøker. Når bøker om brennbare emner gis ut, er det slett ikke uvanlig at et forlag må be en jurist lese manus for å vurdere et mulig erstatningsansvar. Det skjer rett som det er at forlag må gjøre endringer i manus for å unngå en runde i rettsalen.

Ytringsfriheten står sterkt i vårt samfunn. Samtidig må myndighetene beskytte enkeltmennesker mot å bli utlevert eller utsatt for ærekrenkende beskyldninger det ikke er hold i.

Pressen har en lang tradisjon for å drive selvjustis som bransje. Et av poengene med Vær Varsom-plakaten er å få myndighetene til å holde seg unna. Pressen skal selv trekke grensene for hva som kan forsvares å publisere.

Da holder det ikke å vise til at hver enkelt redaktør eller journalist skjøtter dette ansvaret. Det er Pressens Faglige Utvalg (PFU) som trekker grensene. Dersom PFU dømmer noen for brudd på Vær Varsom- plakaten, skal dommen publiseres i den avisen som er blitt dømt.

For mange som klager til PFU, vil det å få medhold i PFU være nok. Andre som mener seg utsatt for lovbrudd, dropper PFU og tar sin sak til domstolene.

En forutsetning for pressens selvdømmeordning, er at ordningen benyttes og at PFU har autoritet og legitimitet. Politikerne mener pressens selvdømmesystem fungerer tilfredsstillende. Derfor har det ikke kommet forslag om å lage nye lover og flytte uenigheter om det pressen publiserer inn i rettssalene.

Etikken står på egne bein. Den er ikke avhengig av lover eller bransjestandarder.

Det spørs om det er behov for skjerpede lover for å kunne slå ned på praksisen i forlagsbransjen. De grove overtrampene blir fanget opp med de lovene vi har i dag. Løsningen er i alle fall ikke å vente på at forlagene selv skal følge i mediebransjens fotspor. Når interessen ikke er der, vil det ikke fungere med etiske regler og et organ som dømmer om reglene er fulgt eller ikke.

Det betyr ikke at det er fritt fram for forfattere og forlag å gjøre som de vil. Det bør være kritikk og debatt omkring det forfattere bringer til torgs. Når mennesker opplever at de blir hengt ut, bør mediene sørge for å fremføre deres anklager om sviktede etiske bevissthet hos forfatter og forlag.

Etikken står på egne bein. Den er ikke avhengig av lover eller bransjestandarder. Det er opp til hver og en å slå ned på kritikkverdig praksis. Forfattere har sin kunstneriske frihet, men det betyr på ingen måte at de er fritatt for kritikk for hvordan de forvalter denne friheten.

KrF med eller uten mirakel

Knut Arild Hareide har gjort jobben sin, vist veien han mener partiet må gå. Det kan være han skriver seg inn i historien som en Moses som ikke fikk folket til å bryte opp fra kjøttgrytene i den borgerlige leir.

Knut Arild Hareide er ingen taper selv om han taper avstemningen om KrF skal holde seg til de rødgrønne framfor de blå. Han har gjort jobben sin som leder, pekt på den veien han mener partiet bør gå for å få større gjennomslag i politikken. En partileder skal selvsagt ta hensyn til hva velgerne og egne tillitsvalgte mener. Men en partileder er ikke en sekretær, en underordnet som gjør det en får beskjed om. En partileder er en veiviser, en som skal gå foran, en som staker ut den kursen han er overbevist om er den beste for partiet.

KrF har vært i flere år vært et parti preget av blått vann og rødgrønn ild. Hareide har bidratt til å synliggjøre splittelsen.  Å lede et parti der omtrent halvparten vil samarbeide til venstre og den andre halvparten til høyre, er mildt sagt krevende. KrF trenger en avskalling for at det skal mulig å lede partiet i en retning som velgerne får øye på.

En partileder er ikke en sekretær, en underordnet som gjør det en får beskjed om. En partileder er en veiviser, en som skal gå foran

KrF har aldri våget noe annet enn å samarbeide med de borgerlige. Det har ført til at de jevnt og trutt har mistet velgere. Med et nødskrik karret de seg over sperregrensen ved siste valg. Knut Arild Hareide vil ikke ta sjansen på å fortsette på denne kursen. Han kjemper for å få partiet med seg på et brudd som smerter. Det er blytungt å få et parti til å skifte side i politikken med mindre ledelsen er enig om det. I KrF er det delte meninger fra bunn til topp.

Hans Fredrik Grøvan mener KrF må leve med det. Han vil ikke at KrF skal velge rødt eller blått. De skal forsøke på holde seg i midten. For Grøvan betyr det i praksis at han vil holde seg til Erna Solberg. Men i prinsippet vil han heller ikke utelukke at KrF kan felle regjeringen Solberg. Da må det i så fall være på en viktig sak. Grøvan vil være en politisk spiller som snakker høyt om hva han ikke kan utelukke, ikke om hva han vil.

KrF har ikke gått fram på meningsmålingene etter at Hareide ga sitt råd om å velge de rødgrønne. Det er som forventet. I den uavklarte situasjonen som KrF er i, kan en ikke vente at de tiltrekker seg nye velgerne. Velgerne venter på en avklaring.

KrF har imidlertid fått mange nye medlemmer. Det er et tydelig tegn på at de kan regne med nye støttespillere.

Hvis, for ikke å si når, Hareide trekker seg som partileder, vil Kjell Ingolf Ropstad overta. Mens Hareide har vært opptatt av nå nye grupper, har Ropstad orientert seg mot den etablerte kjernen i dagens parti. Utspillet om at KrF vil kreve en strengere abortlov og Erna Solbergs signaler om at hun vil forhandle om det, viser at Ropstad tror det er mulig for KrF å blåse liv i det gamle hjertesakspartiet. Han har scoret mange poeng hos den konservative fløy for utspillet sitt. Det var et smart utspill for å styrke sin egen posisjon og skape uklarhet om Hareide vil kjempe for hjertesakene slik den konservative fløyen ønsker seg. Men den kursen Ropstad staker ut, vil ikke føre fram. KrF er et parti med en oppslutning på 4 prosent. Det gir ikke makt til å vinne fram med hjertesaker en er alene om.

Hareide ser mulighetene for innflytelse i viktige saker sammen med Sp og Ap. Ropstad tror KrF vil vinne fram sammen med liberalistene i Høyre, Frp og Venstre. De to representerer to fundamentalt ulike retningsvalg.

Hareide er et vekkeerop i ørkenen, til et folk som sleper seg av gårde i en ørkesløs vandring

Hareide er et vekkerrop i ørkenen, til et folk som sleper seg av gårde i en ørkesløs vandring mest til høyre og der stadig flere velgere vender seg fra dem. Hareide kan ikke være sikker på at løsningen er å slå lag med Ap og Sp. Det er bare en ting han er overbevist om, det er at det er å slå inn på en blindvei å gi seg i lag med Frp.

«Fremmede har fortært din kraft, men du vet det ikke», synger Bjørn Eidsvåg. Denne advarselen vi Hareide gi landsmøtet. Frp er en fremmed. KrF vil ende i kraftløshet om de slår følge med Frp. Flertallet av delegatene ser det ikke. Hareide regner seg blant de klarsynte. Han kan ikke la være å si fra til de som har valgt ham.

Hareide kan komme til å skrive seg inn i historien som en Moses som ikke fikk folket til å bryte opp fra kjøttgrytene i den borgerlige leir for å bevege seg i retning av det rødgrønne land han mener flyter med akseptable mengder melk og honning. Etter avstemmingen i det siste fylket i går kveld, har de blå flertall på landsmøtet. I KrF regner de med at mirakler skjer til tider. De har også sans for reale omvendelser. Det må skje et aldri så lite mirakel om Knut Arild Hareide skal vippe flertallet over på sin side.

Fredag blir ingen gledens dag for KrF. Det vil plage de som vinner avstemningen hva mindretallet vil foreta seg.

Det er definitivt ingen oppside for KrF å miste Knut Arild Hareide og søke enda tettere sammen med de borgerlige.