Unges driv, teft og selvbevissthet

Når markedet endrer seg, og tradisjonelle arbeidsmåter og arbeidsgivere ikke fungerer som forventet, brøyter heldigvis en del unge med megastor selvtillit seg fram i markedsjungelen.

Arbeidsgivere møter til tider dyktige og dedikerte unge som fremstiller seg selv som en særdeles verdifull gave til enhver arbeidsgiver.

Det er som om de forventer en like stor begeistring for at de i det hele tatt har meldt sin interesse for en stilling som Øystein Olsen viste da han forsto at «pengemaskinen» Nicolai Tangen kunne tenke seg å bli statsansatt forvalter for oljeformuen.

Det er bra med selvbevissthet og å kunne selge seg selv innenfor rimeligheten grenser, men det er også farer med å skape seg selv til noe en faktisk ikke er.

Selvskryt kan slå tilbake som en boomerang, i alle fall dersom en ikke kan dokumentere resultater.

«Etablerte virksomheter har godt av å la seg utfordre av unge arbeidstakere»

Etablerte virksomheter har godt av å la seg utfordre av unge arbeidstakere. Unge representerer oppdatert kompetanse som gir grunnlag for nyskaping.

Virksomheter som slipper unge til og signaliserer at det er ok at en gjør en del feil under marsjen, er bedre posisjonert for framtiden enn virksomheter som domineres av de etablerte travere som følger i de faste sporene.

Der unge går foran, er det eldre som følger på. Til alle tider har det vært en del gründere som får energi av å legge ut på stier de etablerte ikke visste fantes.

Å tale vel om unge, gjerne skryte av dem, gir sikker gevinst. Helseminister Bent Høie fikk mange gode tilbakemeldinger på «koronatalen» han holdt til de unge.

Det han sa, kunne alle sagt. Men siden det var en statsråd som sa det, ble det god uttelling. Et smart trekk fra hans PR-rådgivere og omdømmebyggere.

Haugevis av unge har utfordret mediebransjen. Mange bloggere blir mer lest enn de mest erfarne og dyktigste kommentatorene i de redigerte mediene.

«Haugevis av unge har utfordret mediebransjen»

Nettavisen har klart å hente deler av det store bloggengasjementet. Andre medier han sluppet flere unge til i spaltene.

Tidligere var det erfarne journalister som ble kommentatorer i de redigerte mediene. Nå leter de etter unge med potensial for å nå fram på sosiale medier. De slipper til selv om de ikke har den samme kompetansen som traverne i redaksjonen.

Forlagsbransjen utfordres i særlig grad av unge og folk med stort formidlingsbehov. Klassekampen serverer en solskinnshistorie om Ida Jackson som startet egen nettbokhandel for å selge sin bok «Brillebjørn».

Først fikk hun 20 000 til å laste ned en gratisutgave. Deretter solgte hun 400 bøker.

Hun har tjent 10 ganger så mye på å selge 400 bøker i egen kanal enn om forlag skulle solgt de i tradisjonelle kanaler. Det hører med til historien at Jackson kan nett og har jobbet med markedsføring. Nå har hun skaffet seg en liten «digital butikk» og kan selge andre produkter om hun vil.

Instagrampoeten Trygve Skaug har opprettet «Poesibutikken» hvor han selger bøker, men her kan en også få kjøpt kopper, plakater og bærenett.

Forfatter Jan Kjærstad er mektig imponert over Ida Jackson, men dette er ikke noe for ham. Han sliter med å framsnakke sine egne bøker i møte med bokhandlerkjedene, og han har definitivt ingen planer om å selge egne bøker på eget nettsted.

–Dagens unge forfattere står på som faen og juger og skryter i alle kanaler, sier han til Klassekampen. Han mener det er et generasjonsskifte på gang. Det legges større vekt på omtale og salg.

Fortsatt er bokhandlere en viktig salgskanal, men det er flere bøker, enten de er digitale, på lyd eller papir, som selges vie andre kanaler. Her er unge drivere.

Den gamle forlagsmodellen baserer seg på at en forfatter sender inn et manus, forlaget kvalitetssjekker og gjør resten av jobben.

For et forlag skal kvalitet være det utslagsgivende kriterium. For mange utgivelsers vedkommende er det ikke det.

Et forlag vurderer salgspotensial, om forfatteren er kjent, har et nettverk og vil bidra i markedsføringen av boken.

«De unge løper først. Etter hvert vil noen eldre løpe etter. Det blir definitivt ikke Jan Kjærstad eller Dag Solstad»

Det er mange bøker av høy kvalitet som ikke selger et tilstrekkelig antall til å gi lønnsomhet.

I tiden framover vil forlagene stille ende høyere krav til hvilke bøker de vil gi ut. Flere etablerte forfattere som selger lite bøker og regner med at de ikke skal gjøre mer enn å sende inn manuset til forlaget, vil få nei.

Forfatter som vil selge egen bok, vil ha et fortrinn. En kan gjerne mene det ikke burde være slik, at kun kvalitet bør avgjøre om en bok skal gis ut eller ikke. Slik er det ikke.

Utviklingen gir muligheter for forfattere «som skryter i alle kanaler», for å si det med Kjærstad. Og det er ifølge ham flere unge enn endre som er i denne gruppen.

Det betyr at vi i framtiden vil få flere bøker av unge forfattere med driv, selvbevissthet og salgsteft på markedet.

Om de skulle få tommelen ned i anmeldelser i det redigerte mediene, betyr ikke all verdens.

Det er ikke der leserne og bokkjøperne befinner seg. De er på nett. Det er der flere unge forfatterstemmer vil boltre seg med det som skal til for å få solgt en bok.

De unge løper først. Etter hvert vil noen eldre løpe etter. Det blir definitivt ikke Jan Kjærstad eller Dag Solstad.

Høy arbeidsledighet som normalen

Det må kjempes som løver mot arbeidsløsheten, men der det er varig svikt i markedet, innen olje for eksempel, kan ikke staten pøse på med støtte.

Norge er i den usedvanlig heldige situasjon at vi et godt stykke på vei kan løse den krisen som koronasmitten og fallet i oljeprisen har skapt ved å hente ut noen hundre milliarder ekstra fra oljefondet.

Handlingsregelen sier vi kan bruke 3 prosent av fondet hvert år. I år legges det opp til å bruke 4,2 prosent. Verre er det ikke – hadde det bare stoppet der.

«Erna Solberg kommer ikke til å sette foten ned for oljepengebruken i revidert. Det må hun nesten gjøre i budsjettet for 2021»

I forbindelse med behandlingen av revidert budsjett, har opposisjonen varslet at de vil bruke mer oljepenger. Det har nok regjeringen regnet med. Dette er blitt normalen etter at koronakrisen traff oss, panikken grep om seg og store deler av samfunnet ble stengt ned.

Erna Solberg kommer ikke til å sette foten ned for oljepengebruken i revidert. Det må hun nesten gjøre i budsjettet for 2021. En regjering kan ikke abdisere når det gjelder å sette rammer for forsvarlig pengebruk.

Opposisjonen må tenke seg godt om før de legger opp til økte bevilgninger og ordninger som får store ringvirkninger innover i 2021.

De siste to månedene har regjeringens tiltak for å begrense koronasmitten skjøvet alle andre saker ned på prioriteringslisten. Nå er vi kastet inn i den politiske hverdagen igjen.

Frp krever skattelette, minimum at redusert eiendomsskatt ikke utsettes. SV krever omfattende støttetiltak til bedrifter for at ikke arbeidsplasser skal gå varig tapt.

Olje, gass og leverandørindustrien er en motor i norsk økonomi. NHO, LO og opposisjonen ser ut til å mene at regjeringens forslag i revidert, rettet mot olje, gass og leverandørindustrien, ikke er nok til å utløse aktivitet og sikre norske arbeidsplasser.  

– Uten en mer treffsikker hjelp for næringen står hjørnesteinsbedrifter, klimasatsinger og arbeidsplasser over hele landet i fare, sier Ole Erik Almlid, administrerende direktør i NHO.

Det har han utvilsomt rett i, men staten bør ikke påta seg å redde alle arbeidsplasser i tilknytning til olje- og gassnæringen. Det er for mye som tyder på at det vil ta lang tid før olje og gass kommer i nærheten av det vi kan kalle normal lønnsomhet. Hvis det går som politikerne ønsker, vil etterspørselen etter fossil energi aldri komme opp på det nivået den har vært på.

Det er bestemt at vi skal satse mer på karbonfangst og lagring av CO2. Vi skal også satse mer på havvind. Men det er ikke slik, som SV og deler av miljøbevegelsen later til å tro, at hele den gedigne olje- og leverandørindustrien kan omskoleres til å produsere grønn energi.

Deler av de kompetansen som finnes i olje- og gassindustrien, kan flyttes over til produksjon av grønn energi. Men noen titusener oljearbeidsplasser kan aldri bli grønne. Derfor kan ikke staten å gi støtte for å opprettholde denne industrien på dagens nivå.

De svakeste prosjektene innen olje og gass bør ikke settes i gang. De svakeste bedriftene innen leverandørindustrien vil dø om de ikke klarer å omstille seg bort fra olje og gass.

«Staten må riktignok innta en mer aktiv rolle enn det den borgerlige siden tradisjonelt har stått for. Skatteletter og gode rammebetingelser er ikke tilstrekkelig»

Arbeidsplasser er det markedet som må styre. Staten kan ikke skape arbeid til folk. Det må investorer og bedriftseiere sørge for.

Staten må riktignok innta en mer aktiv rolle enn det den borgerlige siden tradisjonelt har stått for. Skatteletter og gode rammebetingelser er ikke tilstrekkelig.

Staten kan heller ikke støtte alle bedrifter som sliter. Staten kan bidra mer til innovasjon og nyskaping. Og staten bør prioritere støtte til noen næringer der vi har stor kompetanse og spesielle konkurransefortrinn. Dette må gjøres uten at det kommer i direkte strid med EØS-avtalen.

Koronakrisen har ført til at det er gitt statsstøtte til bedrifter som EU egentlig ikke tillater. Norge må også kunne bevege seg på grensen av det EØS-avtalen tillater.

Regjeringen tenker for tradisjonelt og beskjedent om statens rolle i industriutvikling, sikring og etablering av nye arbeidsplasser.

LO og NHO tenker for mye status quo, naturlig nok. De representerer nåværende ansatte og eiere.

SV og miljøbevegelsen mangler realisme.

«Norge skal i flere tiår framover produsere olje og gass, men vi trenger ikke alle de bedriftene og arbeidsplassene som i dag er knyttet til olje og gass»

Ap viser positive takter, men de er i for stor grad på bevilgningssporet. Når markedet svikter, må Ap erkjenne at det ikke kan trylles fram tiltak som kan skaffe folk arbeid. Høy arbeidsledighet vil være normalen i lang tid framover.

Ap bør ikke bite på argumentasjonen om at vi må opprettholde arbeidsplassene i olje- og gassindustriene for at vi skal ha mulighet til å omstille oss i grønn retning.

Norge skal i flere tiår framover produsere olje og gass, men vi trenger ikke alle de bedriftene og arbeidsplassene som i dag er knyttet til olje og gass. Det er heller ikke plass til alle overtallige innen fornybar energi.

For to dager siden sto ledelsen i Ap fram i Aftenposten med planene om en storstilet satsing på å gjøre Nordsjøen til Europas CO2-lager. Her vil de satse på å produsere hydrogen og havvind og utvinne metaller fra havbunnen. Dette er veien å gå, men fra å tenke det til å gjøre det, er det en lang vei. Før vi er her, vil mange bedrifter og arbeidsplasser inne olje og gass være tapt.

Overhøvlingen av Øystein Olsen

Øystein Olsen kan snu og droppe Nicolai Tangen. Mest sannsynlig bruker han den makten han har, får «gullfuglen sin» på plass i Oljefondet og rister kjeften fra politikerne av seg.

Representantskapet i Norges Bank har ikke spart på konfekten i sin vurdering av prosessen som er fulgt ved ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for Oljefondet. Noe annet var ikke å vente når 15 politikere utstyrt med millimetermål og lupe skal vurdere en ansettelse som har skapt bølger i mediene og i det politiske miljø.

Standard prosedyre for ansettelse i offentlige stillinger er ikke tilpasset hedgefondforvaltere i utlandet som skal bekle en sentral stilling i den internasjonale finansforvaltningen.

Når man skal ansette toppfolk i næringslivet skjer det i diskresjon, ikke i full offentlighet. Her har Øystein Olsen gjort en formell feil som han sannsynligvis kunne ha unngått. For ham har det vært viktigere å tilby Tangen konfidensialitet enn å følge offentlighetsloven. Den slags er lovbrudd på nivå med hundretusener av brudd på arbeidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, brudd på anbudsreglene, eller å bryte fartsgrensene.

Brudd på offentlighetsloven skjer til stadighet når det skal ansettes toppsjefer. Her er en rekke eksempler på nødvendig hemmelighold https://www.dagensperspektiv.no/leder/2020/nodvendig-med-hemmelighold

Når representantskapet skal føre tilsyn, kan de ikke unngå å gi sentralbanksjef Øystein Olsen en rapp over fingrene for å ha brutt offentlighetsloven.

De 15 politikerne i representantskapet nekter seg ikke noe. De hevder, i motsetning til styret i Norges Bank, at Yngve Slyngstad brøt de etiske reglene da han fikk plass på Tangens privatfly hjem fra seminaret i USA. Representantskapet har innført ett 11. bud for ansatte i offentlig sektor: Du skal ikke foreta deg noe som kan føre til at det stilles spørsmål med din uavhengighet.

«Når representantskapet skal føre tilsyn, kan de ikke unngå å gi sentralbanksjef Øystein Olsen en rapp over fingrene»

Først gjorde Slyngstad det klart at dette ikke var noe problem. Norges Bank bekreftet det og viste til at det ikke er en forretningsmessig relasjon mellom Norges Bank og Tangen. Så kom bråket, og Slyngstad beklaget at han ikke hadde tatt to ordinære rutefly hjem til Norge.

Nå må Norges Bank lage strengere etiske regler eller så må ansatte være mer forsiktige enn de etiske reglene legger opp til, for å være på den sikre siden. Hvis man ikke vil gjøre som Øystein Olsen da, han ser ut til å leve rimelig bra med kritikk.

Representantskapet kritisere Nores Bank for at ikke alle spørsmål knyttet til Tangens økonomiske interesser ble avklart før det ble offentliggjort at han blir ny sjef for Oljefondet. Politikerne har selvsagt rett. Slik burde det vært. Men realiteten er at Norges Bank har trengt ukevis på å avklare alle spørsmål knyttet til Tangens selskaper. Slik måtte det blir når man ansetter en hedgefondsforvalter som jobber internasjonalt.

Flere kommentatorer, og delvis representantskapet, sår tvil om Tangens troverdighet når de hevder Tangen har sagt han skal bryte båndene til AKO-systemene, men så viser det seg at han likevel skal ha en tilknytning. Det Tangen har sagt er at han ikke skal ha noen innflytelse over virksomheten og at Norges Bank skal få fullt innsyn. Han har aldri sagt at han skal selge seg helt ut.

Det er nettopp disse forhold som skal avklares fram mot styremøter om to uker. Tangen og Olsen har sagt at de skal finne løsninger som helt ut ivaretar Norges Banks etiske regler og behov for innsyn. Her ligger det en mulighet både for Olsen og Tangen å trekke seg tilbake.

«Øystein Olsen kan stille bastante krav som Nicolai Tangen ikke kan godta»

Øystein Olsen kan stille bastante krav som Nicolai Tangen ikke kan godta. Tangen kan vise liten vilje til å innordne seg strenge regler slik at de sammen kan konkludere med at de ikke fant en løsning som ivaretar begge parters interesser.

De har begge stått i stormen i flere uker. De har neppe falt av stolen av kritikken fra representantskapet. Det ser ut til at de tåler å stå i stormkastene.

Styret i Norges Bank har tilbudt Tangen stillingen. Det er de som har ansvaret for å sørge for at de etiske retningslinjene blir fulgt til punkt og prikke i ansettelsesavtalen og at det ikke kan oppstå habilitetskonflikter. De kan leve med at hele eller deler av representantskapet er uenige med det de avtaler.

Finansminister Jan Tore Sanner sier ikke mer til Dagens Næringsliv (DN) enn at han regner med at hovedstyret gjør de nødvendige avklaringer. Erna Solberg sier til NTB at Stortinget var vedtatt en rollefordeling mellom regjeringen og Norges Bank og at Norges Bank er uavhengig.

«Regjeringen vil tydeligvis ikke blande seg inn»

Regjeringen vil tydeligvis ikke blande seg inn. Det vil selvsagt Aps nesteleder, Hadia Tajik, som sier til DN at «det må være avklart at oljefondsjefen gjør investeringer ut fra hva som er interessene til det norske folk, og ikke ut fra hensynet til egen formue». Selvsagt. Det er det Norges Bank skal gjøre klart.

Fordi Tangen fortsatt skal ha eierinteresse i fondene han har etablert og forvaltet, vil det være politikere og kommentatorer som ikke vi ha ham som sjef for Oljefondet. Det bryr ikke Øystein Olsen seg om.

Det ville selvsagt vært en fordel om Tangen i tillegg til å ha gitt bort fem milliarder til gode formål, flyttet til Norge som betyr at han må betale noen hundre millioner i formuesskatt framover og sagt fra seg en jobb han kunne ha tjent noen milliarder i, også hadde ristet «hedgefondstøvet» av sine føtter og levert en real omvendelse.

Fra tiden i Skolelaget i Kristiansand husker han fortellingen om Sakkeus som kom ned fra treet og sluttet med finans. En skikkelig omvendelse der Tangen solgte seg ut av alle selskaper og ga skatteparadisene det glatte lag, ville gjort hans kritikere godt.

Tangen har sannsynligvis det synet på skatteparadiser som regjeringen og Norges Bank har. Internasjonalt kjemper Norge for å begrense skatteparadisene og i det minste kreve full åpenhet for skattemyndighetene i alle land.

Tangen har benyttet seg av lovlige ordninger og pengeplasseringer. Han har hatt en rekke sentrale aktører i Norge med på laget. DNB, statens egen bank, som eier DNB Livsforsikring har tjent en milliard på å være del av Tangens fond på Cayman Islands. Fagforbundet, Fritt Ord og pensjonskassen til flere kommuner har også midler i Tanges skatteparadisfond.

Lederen for Fellesforbundet, Jørn Eggum, var en av de første som ba om at Tangen ikke ble ansatt som sjef for Oljefondet. Skepsisen kan umulig sitte dypt. Fellesforbundet har 20 millioner plassert i et Tangen-fond. Han husket kanskje ikke på det i farten.

Equinor som skandaleprodusent

Equinor-skandalen i USA og en forventet langvarig krise i oljebransjen, kan tilsi en oppsplitting av Equinor og fusjon av den norske delen med Statkraft. Slik kan en få større grønne muskler.

I Equinor har de tradisjoner for å gi sjefer sparken etter store overskridelser eller tvilsom forretningspraksis.

Legendariske Arve Johnsen, som bygget opp Statoil, måtte gå etter Mongstad-skandalen i 1987. Han kunne ikke gi en tilfredsstillende forklaring på overskridelser på over fem milliarder. Da Johnsen fikk sparken, fulgte hele styret med.

Tolv år seinere kom hans etterfølger Harald Norvik i unåde. Denne gangen var det pengesluket Åsgård, rundt 17 milliarder kroner, som ikke ble akseptert.

Olav Fjell måtte pakke seg ut av sjefskontoret i 2003 etter bare fire år i stillingen.

Grunnen var at Fjell ikke hadde gjort nok for å forvisse seg om at Statoil ikke ble involvert i korrupsjon i Iran.

Deretter ble Helge Lund konsernsjef. Statoil ekspanderte, ble børsnotert med staten som dominerende eier, og det ble satset frisk i utlandet.

Etter en tid kom spørsmålene om lønnsomheten i utenlandssatsingen var tilfredsstillende.

Men ingen bremser ble satt på. Helge Lund ble sett på som en dyktig, dynamisk leder i verdensklasse. Etter 10 år i stillingen, i 2014, ble han rekruttert som ny sjef BG Group i Storbritannia med en lønnspakke hinsides det vi er vant med i Norge.

«Hadde Helge Lund vært konsernsjef fortsatt, ville han fått sparken i tråd med tradisjonen i Equinor»

Noen år før Lund sluttet, rakk han å kjøpe Bringham Exploration som drev skiferoljeproduksjon i Nord-Dakota for 25 milliarder kroner.

Det ble begynnelsen på elendigheten.

Det har vært kjent lenge at Equinor har tapt milliarder på investeringer og aktivitet i USA. De har ikke benektet tapene, men pekt på at lønnsomheten vil ta seg opp framover. Følgelig er det for tidlig å si om det blir så store tap.

Nå kan det ta lang tid før oljebransjen kommer seg på beina igjen. Det er tid for å bokføre tap.

I forrige uke dokumenterte Dagens Næringsliv at Equinor har tapt 200 milliarder på satsingen i USA.

Det er avdekket at konsernledelsen ikke har hatt tilfredsstillende styring med virksomheten i USA.

Driften har gått med tap, rapporteringen har ikke vært tilfredsstillende, ledelsen i USA har tatt seg til rette og bevilget seg selv og ansatte skyhøye lønninger.

Hadde Helge Lund vært konsernsjef fortsatt, ville han fått sparken i tråd med tradisjonen i Equinor.

Det kan ikke utelukkes at det blir nåværende konsernsjef, Eldar Sætres, skjebne. Han framholder riktignok at han har gjort det som har vært mulig for å rydde opp.

Spørsmålet er om styret har hatt full innsikt i forholdene i USA. Det er fortsatt uklart hva Olje og energidepartementet er blitt orientert om.

Tina Bru har ikke sittet mer enn tre måneder i statsrådsstolen. Hun vil gå fri fra kritikk, men hun må raskest mulig finne ut av hva departementet har fått vite og om selskapet har levd opp til sin informasjonsplikt.

Det haster ikke minst for styre og ledelsen i Equinor å legge fram en oversikt om hva de har visst og hva de har foretatt seg.

Da Statoil overtok olje- og gassdelen til Hydro, ble daværende Hydro-sjef, Eivind Reiten, styreleder. Han trakk seg etter kort tid på grunn av at Hydro ble gransket for å ha gjort seg skyldig i korrupsjon.

Reiten har tidligere vært kritisk til Equinors utenlandssatsing. Før helgen tok han til orde for at utenlandssatsingen burde skilles ut i et eget selskap.

«Selv om de rødgrønne er ivrige på å styre for tiden, nytter det ikke styre et børsnotert selskap slik en del av dem ønsker»

Selv om de rødgrønne er ivrige på å styre for tiden, nytter det ikke styre et børsnotert selskap slik en del av dem ønsker.

Poenget med å børsnotere et selskap er at politikerne skal holde armlengdes avstand. Hvis noen er i tvil om det, er det bare å spørre Jens Stoltenberg som sørget for å delprivatisere Statoil i sin tid.

Vil politikerne styre, må de i det minste sørge for at staten er eneaksjonær. Det blir svindyrt å kjøpe seg opp til 100 prosent i Statoil. Det vil en aldri få Jonas Gahr Støre med på.

Det spørs om regjeringen er interessert i å ta store grep i Equinor. Jonas Gahr Støre sier han vil ta grep for å satse sterkere på fornybar energi. Det kan være krisen i Equinor kan gi ham nye muligheter.

For 15 år siden ble tanken om å slå sammen Statoil og Statkraft luftet. Tiden er moden for å ta å vurdere dette på nytt dersom en vil gjøre endringer i Equinor.

Equinor kan få selge sin egen sjø på det internasjonale oljehavet med en mindre statlig eierandel. Det kan være selskapet vil bli fusjonert eller kjøpt opp av et annet selskap etter hvert som olje- og gassvirksomheten bygges ned,

«Et fusjonert selskap kunne gitt større muskler for å utnytte den samlede kompetansen og nettverket til sterkere satsing på fornybar energi»

Den norske virksomheten i Equinor kunne da fusjoneres med Statkraft. Statkraft og Equinor er begge involvert i havvind-prosjekter. Vi kunne få et norskeid energiselskap som satset både på olje, gass og fornybar energi.

Et fusjonert selskap kunne gitt større muskler for å utnytte den samlede kompetansen og nettverket til sterkere satsing på fornybar energi.

Hvis det er grunnlag for en slik felles, strategisk satsing, er det et alternativ til dagens modell der Statkraft og Equinor utvikler seg side om side.

Å bare splitte Equinor i to, fremstår som et forsøk på å skru klokken tilbake. Da er det bedre for eier å gi beskjed om at virksomheten internasjonalt skal trappes ned fordi lønnsomheten ikke er tilfredsstillende.

Slag under beltestedet mot Raja

Knut Aastad Bråten burde trukket seg i stillhet eller gitt en skikkelig begrunnelse, ikke skrive kryptisk på Facebook om egen integritet i motsetning til andres – for deretter å gå i hi.

Det er mye godt å høre om Knut Aastad Bråten som i går trakk seg som statssekretær i Kulturdepartementet.

Det oser kulturell kompetanse av ham, han kjenner kulturfeltet som sin egen bukselomme og har et kontaktnett innen feltet av en annen verden.

Knut Aastad Bråten er en som kulturfeltet med god grunn stoler på. Det er forståelig at Abid Raja, som er en grønnskolling på kulturområdet sammenliknet med Bråten, ville ha ham til å bekle den politiske nestlederposten i departementet.

Raja gjorde lurt i å finne en medarbeider som var ekspert på kultur, med mindre turbo enn ham selv og som ikke liker å skyte fra hofta. Knut Aastad Bråten er en lagspiller, en som vet betydningen av prosess og forankring.

«Det er noe «sponheimsk» over Raja»

Raja har ord på seg for å være en solospiller. Han kan ha mange baller i luften, beslutte raskt, noen ganger i hytt og være, om som kan holde et høyt tempo i beslutningsprosesser.

Det er noe «sponheimsk» over Raja.

Lars Sponheim kunne buldre på, dominere, bruke makt og opptre på en måte andre medarbeidere reagerte på. Det var flere som trakk seg unna. Slik måtte det bli, for Sponheim var Venstres ubestridte leder.

Da koronakrisen rammet kulturlivet, ble Aastad Bråten og Abid Raja drevet ut på kamparenaen sammen. Abid Raja var ikke blitt varm i kulturtrøya engang.

Det var Raja som be adressat for skrikene om hjelp, protestene om for lite støtte og bombardementet med forslag til hva som måtte gjøre.

Som leder for partiet og kulturminister kunne Trine Skei Grande sørge for at kulturfeltet ble prioritert i budsjettforhandlingene. Kultur skulle være et flaggskip for Venstre.

Som ny og uerfaren på feltet, har nok ikke Abid Raja fått det gjennomslaget Trine Skei Grande hadde på kulturministertaburetten.

«Når kulturlivet vrir seg i smerte, stemmer ikke Abid Raja opp en klagesang i solidaritet med sitt kulturelle folk. Han prøver seg på et «halleluja»»

Koronakrisen skapte en serie helvetesuker for ledelsen i departementet. Her måtte det handles raskt og med begrenset oversikt. Det måtte tas hensyn til hvilke grupper en kunne få størst politisk trøbbel med å overse.

Abid Raja måtte framstå som beslutningstaker i alle retninger og sørge for framdrift. Som type klarer han seg godt i denne situasjonen. Han får heller energi enn å bli deppa av kaos.

Raja driver på selv om det er mye armer og bein rundt ham. Og når kulturlivet vrir seg i smerte, stemmer ikke Abid Raja opp en klagesang i solidaritet med sitt kulturelle folk.

Han prøver seg på et «halleluja». Han stiller på pressekonferanse i hvit jakke og sløyfe med budskapet «nu går alt så meget bedre». Vi skal åpne igjen. Folk skal få møtes igjen. Vi går mot bedre tider.

Dette kjøret har tydeligvis ikke Knut Aastad Bråten fått seg selv med på.

Vi vet ikke om han har røket kraftig uklar med Abid Raja og hva det skyldes. Det kan være Rajas måte å lede på eller de er blitt grunnleggende uenige i en sak som var viktig for statssekretæren.

Knut Aastad Bråten har lagt ut en begrunnelse for hvorfor han trekker seg på Facebook og gått i hi.

Han skriver at «politikarane må vise normal moral og etikk, vere til å stole på, nokon å sjå opp til. Den politiske ukulturen luktar vondt, er med å svekke demokratiet vårt, og er slik med å bryte ned tillitsforholdet mellom oss»

Han skriver videre at politiske resultat blir til gjennom diskuterende samarbeid og tillitsfulle prosesser og stiller spørsmål ved om det ble for mye hastverk, for lite dialog og for liten evne til å få fram det beste i folk.

«Knut Aastad Bråten framstiller seg selv som for god for politikkens verden»

Han skriver også at han trekker seg av hensyn til sin egen integritet.

Det han skriver tolkes av de fleste som et angrep på Abid Rajas måte å lede departementet på.

Dermed handler det om lederstriden i Venstre. De som ikke ønsker Abid Raja som leder, vil bruke denne saken for alt den er verdt. Det må vi kunne anta at Knut Aastad Bråten ikke har noe imot.

Når ledere på et slikt nivå trekker seg, er det vanlig å ikke gi en begrunnelse. Vil en begrunne det, bør en servere mer enn halvkvedede viser.

Knut Aastad Bråten framstiller seg selv som for god for politikkens verden. Han snakker om en politisk ukultur. Det kan ikke være noe kun en person er bærer av. Han hevder det skjer brudd på normal moral og at det politikere står for ikke tilfredsstiller etiske krav.

Så ille er det at han må trekke seg for å bevare sin egen integritet. Han vil ikke bli som dem han nå forlater. Han vil ikke synke ned på det moralske nivå der den politiske ukulturen herjer.

«Ikke engang de mest fintfølende neser kan lukte selvkritikk»

Er det Abid Raja, flere politikere i Venstre eller politikerne fra ulike partier han snakker om? Han bør ta mot til seg og være konkret. Det kan være han har gode poenger.  Nå framstår det som sprak på skinnleggen, og vi vet ikke hvilke legger han sparker på.

Dette kan også være en sak som handler om at Knut Aastad Bråten entret på ei skute som kom ut i fryktelig stormvær. Det ble noe helt annet enn han hadde tenkt seg. Han som liker å bygge opp, fikk som jobb å fronte det som må bygges ned og går i stykker og det var begrenset hva han kunne få gjort.

I det han skriver på Facebook er det de andre som er problemet. Ikke engang de mest fintfølende neser kan lukte selvkritikk.

Når han skriver at det kanskje ikke ble nok dialog og for liten evne til å fram det beste i folk, skal det godt gjøres å tolke det som noe han har et ansvar for. Det er de andre over hele linjen.

Nødvendig med hemmelighold

Det er på tide journalister, jurister og politikere tar inn over seg at offentlig sektor som regel må tilby hemmelighold for å få tak i sjefene på øverste hylle. Slik fikk Øystein Olsen kapret Nicolai Tangen.

Når man med viten og vilje gjør en feil man mener er nødvendig, er man forberedt på at det kan bli litt bråk. Men ettersom målet helliger midlene, regner man med at en vil slippe greit unna med det. 

Slik er det med Øystein Olsen og styret i Norges Bank når det gjelder ansettelses av Nicolai Tangen.

Øystein Olsen visste han tok en spansk en, eller for å si det med jusprofessor Jan Fritjof Bernt, han brøt loven, da han ikke førte Nicolai Tangen og tre andre søkere opp på en offentlig søkerliste. 

Slike lovbrudd er på nivå med brudd på Arbeidsmiljøloven som noen hundre ledere i helsevesenet begår daglig. Det er nødvendig for å få vaktlister til å gå opp slik at pasienter får det tilsyn de har krav på. 

Arbeidsmiljøloven avspeiler ikke virkeligheten når det gjelder arbeidstid. Slik er det også når det gjelder ansettelse av toppsjefer i offentlig sektor.

I 2016 skulle de ansette visesentralbanksjef i Norges Bank. Fire søkere meldte seg. Bare Egil Matsen, professor i sosialøkonomi, sto åpent fram. Tre var anonyme. Da det ble bedt om innsyn, trakk to av dem seg. Om de to som trakk seg var de beste, vet vi ikke noe om.

Kommuner kan fortelle at inntil en fjerdedel av søkere til rådmann- og direktør-stillinger, trekker sin søknad når de ikke får anledning til å være anonyme.

I 2009 da Svein Aaser var styreleder ved Nasjonalmuseet, nektet han å offentliggjøre søkerlisten. Siden den tid er reglene strammet inn. 

I 2018 ble Anita Krohn Traaseth kritisert for at hun hadde ansatt flere ledere i Innovasjon Norge uten at stillingene var lyst ut. Noen mente det var brudd på loven, andre at det var på kant med loven. Hun slapp greit unna med det.

I 2017 var det ingen som søkte den ledige stillingen som dommer i Høyesterett. Da kunne de i hemmelighet finne den de ville ha. 

Daværende kulturminister, Anniken Huitfeldt, var ikke fornøyd med søkerlisten til stillingen som direktør for Kulturrådet. I det skjulte fortsatte de å lete og overtale. Anne Aasheim dukket opp på søkerlisten. Dagen etter ble hun ansatt. Ansettelsen var i realiteten foretatt da søkerlisten ble offentliggjort.

Slik skjedde det også da Siri Hatlen ble direktør ved Oslo Universitetssykehus, Sigrun Vågeng ble sjef i Nav, Christine Meyer sjef for SSB og Thor Gjermund Eriksen ble ansatt som kringkastingssjef. 

Metoden var en litt annen i NRK. Der satte de ikke en søknadsfrist. Da kunne hodejeger Åge Petter Christiansen og styreleder William Nygaard få Thor Gjermund Eriksen på kroken før søkerlisten ble offentliggjort.

Når det gjelder ansettelse av ny sjef for Oljefondet, hadde Øystein Olsen fire muligheter. Ansette den best kvalifiserte som hadde søkt stillingen. Lyse stillingen på nytt i håp om å få flere å velge mellom.

Med ny utlysning sier en i realiteten at det er tvil om de som har søkt er gode nok. 

«Det kunne fått negative økonomiske konsekvenser både for Tangen, investorer og medarbeider i fondene han styrer, om det ble kjent at han var på vei ut»

Den tredje muligheten er å la hodejegeren sammen med ansettelseskomiteen jobbe videre for å finne den de vil ha etter at søknadsfristen er ute. Når saken i realiteten er avgjort, kan en offentliggjøre søkerlisten med den som skal ansettes. Det fjerde muligheten er å la den som skal ansette være anonym på søkerlisten.

Øystein Olsen kunne sannsynligvis har valgt denne siste metoden. Men han kunne risikert et krav om innsyn. Det kan være Nicolai Tangen stilte som krav at han kun ville stå på en søkerliste til styret i Norges bank.

Det kunne fått negative økonomiske konsekvenser både for Tangen, investorer og medarbeider i fondene han styrer, om det ble kjent at han var på vei ut. Derfor ville han ha mulighet til å møte eventuelle rykter med «Ja, det stemmer at jeg er blitt kontaktet, men jeg har ikke søkt stillingen». 

Olsen mener han har skutt gullfuglen. Han ville ikke unngå at den fløy vekk på grunn av faren for lekkasjer.

I ettertid ser muligens Olsen at han kunne unngått kritikk ved å ha offentliggjort søkerlisten dagen før styremøtet. På denne listen kunne Nicolai Tangen vært anonym. 

Realiteten hadde blitt den samme. Offentligheten hadde ikke fått vite at styret vil ha en rotekte og søkkrik hedgefondsforvalter med selskaper i skatteparadis til å forvalte Oljefondet.

Intensjonen med at navn på søkere skal offentliggjøres, er at offentligheten skal ha anledning til innsyn før ansettelse. Slik sett burde Tangens navn vært kjent på forhånd. Da kunne vi fått debatten om han er rett person til å lede Oljefondet på forhånd og ikke i ettertid. 

Slikt går det an å drømme om. Det vil aldri skje. Vi er ikke i politikkens og forvaltningens verden når en jakter sjefer i et marked der diskresjon er en dyd. 

«Vil en ha tak i de beste, må en ofte tilby anonymitet. Det trenger en ikke hvis en nøyer seg med ledere som er gode nok»

De som er best kvalifiserte til toppjobber vil normalt ikke signalisere at de er på vei ut der de er ved å figurere på en offentlig søkerliste.

Det er et minus i karrieren å søke stillinger en ikke får. Det svekker dessuten den posisjonen man er i ved å signalisere at en foretrekker en annen jobb enn den man har. De beste melder seg ikke ledig på torget ved å søke stillinger.

Kravet om offentlige søkerlister gjør at det offentlige må betale hodejegere flere hundre tusen for å lete fram de som kan være aktuelle. Ofte blir ansettelsen i realiteten avgjort i hemmelighet. Slik er verden. 

Vil en ha tak i de beste, må en ofte tilby anonymitet. Det trenger en ikke hvis en nøyer seg med ledere som er gode nok. 

Olsen har gjort en formell feil. Kanskje regnet han med at feilen fikk passere i applausen over hvem han hadde kapret.

Lenge så det ut til at det var tilfelle. Dagens Næringsliv skrev om det, men det var få som så seg tjent med å bruke storslegge på Øystein Olsen som hadde skutt selveste gullfuglen.

​Raja demonterer Grandes verk

Abid Raja har demontert enda en pyramide som Trine Skei Grande var i ferd med å bygge. Det meste av regionreformen, Venstres hjertebarn, kan gå med i dragsuget.

For en politiker i posisjon gjelder to leveregler: Velg dine konflikter med omhu og ikke utsett deg for mer kjeft enn nødvendig.

Dette lever kulturminister Abid Raja etter. Under Trine Skei Grandes ledelse har Venstre, delvis med støtte fra KrF, fått banket igjennom en del saker som Høyre har hatt særdeles lite sans for.

Hadde det vært opp til Høyre, hadde de skrotet alle fylkeskommunene og blitt stående igjen med to forvaltningsnivåer; stat og kommuner.

Enkelte steder kunne kommuner slått seg sammen for å finne formålstjenlige løsninger for større områder, slik det skjer rundt Oslo når det gjelder transport for eksempel.

Venstre og KrF mener det er nødvendig for demokratiets skyld at vi holder oss med et kobbel av fylkespolitikere som får bestemme både det ene og andre. Da antallet fylker ble redusert fra 21 til 11, ble det levelig for Høyre.

Noe av de viktigste de nye fylkene skulle få et større ansvar for, var kultur.

Det hadde ikke Høyre noe imot. Der i gården vet de at desentralisert ansvar kan være en effektiv måte å spare penger på. Med regionreformen ville det blitt fylkene som måtte tatt bråket knyttet til for lave bevilgninger til gode formål.

«Fem på tolv hadde ikke Abid Raja noe annet å gjøre enn å trekke i nødbremsen»

Flere fylker var skeptiske til å måtte prioritere mellom bevilgninger til kultur, utdanning og veier. Det ville blitt fylkeskommunale bikkjeslagsmål uten like.

Representanter fra kunstnernes organisasjoner har vært imot regionreformen hele tiden. De støtter seg på forskere som peker på at kulturen taper når det må prioriteres hardhendt. Det må det i årene framover.

Kulturens folk mener det er bedre å ta kampen i åpent lende sentralt framfor i 11 fylker med politikere som vil streve livet av seg for å få budsjettet til å gå i hop.

Koronakrisen har barbert vekk all egenkapital i kulturlivet og etterlater seg balanser med stygge minus. Protestene mot å gjennomføre regionreformen for kulturlivet økte i styrke både fra politisk hold, fra fylkene og kulturfeltet.

Fem på tolv hadde ikke Abid Raja noe annet å gjøre enn å trekke i nødbremsen. Det var bare en uke til saken skulle legges fram for Stortinget.

Regionreformen med tilleggende kulturelle herligheter betegnet daværende kulturminister Trine Skei Grande som «det nærmeste jeg kommer mitt åndsverk».  Hun ville bygge en pyramide som skulle stå i årevis som minne om henne og Venstres vilje og evne til å prioritere kultur og demokrati.

Nå har Abid Raja rast byggverket.

Det er bare to måneder siden han demonterte et annet av Grandes byggverk.

Det sentrale virkemiddelet i å få gjort endringer i mediepolitikken var et mediestøtteråd som skulle fungere omtrent som de regionale helseforetakene.

Forslaget om et mediestøtteråd ble slaktet både av opposisjonen og medienes representanter. Det var bare kjeft å få. Abid Raja bestemte seg for å skrote arvegodset fra sin forgjenger.

Ingen felte en tåre over at mediestøtterådet ble begravd. Det er heller ikke mange som bidrar med tårer for at regionreformen på kulturfeltet skrotes. De eneste som ikke liker det, er KS.

«Når ansvaret for kultur ikke overføres, vil dette vil svekke reformens legitimitet»

Når vi først har fylker, ønsker KS at de skal få mest mulig å stelle med. Kulturen er synlig og skaper engasjement. Den passer fint inn som element i å bygge vitale fylker.

–Når ansvaret for kultur ikke overføres, vil dette svekke reformens legitimitet, sier styreleder i KS, Bjørn Arild Gram.

Opposisjonen har signalisert at de er rede til å oppløse Viken og la Finnmark bli eget fylke, om det er det de vil.

Det blir enklere å reversere reformen når mindre ansvar er overført til fylkene.

Det som er overført til fylkene er bygging og vedlikehold av veier.

Staten Vegvesen har advart mot økte kostander og lavere effektivitet når et sentralt ansvar skal overføres til 11 fylker. Det argumentet ville fått større tygde i dag der milliardene triller i strie strømmer ut av statskassen. Men her gjelder nok «gjort er gjort og spist er spist»-regelen. Noe må fylkene få holde på med.

KS lederen har også en liten drøm han deler i skuffelsen over at regionreformen er avlyst for kulturfeltet.

–Kulturfeltet er for eksempel hardt rammet av koronakrisen, og fylkene kan spille en avgjørende rolle i å gjenreise kulturfeltet. Det forutsetter imidlertid at fylkenes rolle på kulturfeltet styrkes betydelig, sier Bjørn Arild Gram.

Dette ønsket stiller nok alle politikere seg bak, men fylkene kan ikke vente seg en krone ekstra til kultur. De må klare seg med det de har. Så får vi se om de består prøven eller om de lar kulturen stå bakerst i køen.

Koronatiltak som gjør skade

Skolene bør åpnes mandag, helsepersonell komme seg på kontoret og sentral styring byttes ut med kommunal beslutningsmyndighet. Det haster for at ikke skadene skal bli større enn de er blitt.

Regjeringen har hengt seg opp i en merkelig forestilling om at vi alle må gå i takt når det gjelder tiltak mot koronasmitte. Nedstengning over hele landet kunne kanskje forsvares de første tre ukene etter 12. mars, da de strenge tiltakene ble innført.

Regjeringen gikk endatil lenger enn Folkehelseinstituttet anbefalte. Vi endte opp med at statsråder sto fram og anbefalte at barnebarn ikke ga mormor en klem, selv om de bodde i områder der det var en liten dagsreise til nærmeste smittede.

Panikken tok oss. Vi underla oss statens regler og mente svenskene hadde gått fra vettet siden de ikke gjorde som oss.

Det fantes knapt smitte i Nordland og Møre og Romsdal 12. mars. På Andøya er det fortsatt ikke en eneste smittet. Det er for tiden én som er smittet i Bodø. Det er meningsløst å nekte barn å gå på skolen i disse områdene.

Kommunene har vist at de evner å innføre lokale tiltak der smitte brer seg. Basis i smittevernloven er at det kan og skal innføres inngripende tiltak der det er fare for at smitte brer seg. Det skal ikke innføres tiltak der det i praksis ikke er smitte. Blir fagfolkene i en kommune usikre på om de har kontroll over smitten, kan strenge tiltak innføres over natten.

«Kravet om differensierte tiltak avhengig av hvor mye smitte som er på et sted, har økt i styrke»

Kravet om differensierte tiltak avhengig av hvor mye smitte som er på et sted, har økt i styrke. Det ser ut til at opposisjonen etter hvert samler seg om å kreve større lokal tilpasning.

Helseminister Bent Høie holder fast på at hele landet skal gå i takt, men åpner for at det kan innføres lokale innstramninger dersom smitte bryter ut. Selvsagt. En skal da ikke begynne å stenge barnehager i Oslo, om det bli påvist smitte i en barnehage på Helgelandskysten eller i Stavanger. En får innføre tiltak der smitte brer seg.

Grunnen til at regjeringen bør raske på med å åpne skoler, få folk på kontoret igjen og åpne for næringsvirksomhet der det er lite smitte, er at skadevirkningene av å stenge ned samfunnet etter hvert blir dokumentert.

De økonomiske skadevirkningene er enorme. Det vil føre til kutt i velferdsordninger og flere arbeidsledige. Vi vet at arbeidsledighet fører til sosiale og helsemessige problemer. Noen kan velge å ta sitt eget liv for å komme ut av elendigheten.

Presset på et overbelastet Nav vil øke. Kostandene til ulke former for trygd vil eksplodere.

Fastlegene melder om langt færre pasienter. Antallet kreftprøver på sykehusene har gått radikalt ned. Ventelistene på operasjoner og prøver er lengre enn noensinne. Hvor mange som vil dø som følge av at de ikke får behandling i tide, er umulig å vite.

I går kom rapporten som bekrefter at smitteverntiltakene har hatt negative konsekvenser for 220.000 sårbare barn og unge. Det viser seg at mange etater har gått lenger enn Folkehelseinstituttet har anbefalt. Helsestasjoner, psykologtjenester og ungdomsklubber har sendt ansatte på hjemmekontor og henvist de som trenger hjelp til videomøter.

Videomøter er bedre enn ingen ting, men det kan ikke erstatte det fysiske møtet.

«Absolutte regler om hvor mange som kan samles, må også kommuner kunne justere»

De som driver krisetelefon for barn, forteller om barn og unge som lider under å være isolert hjemme med foreldre som ikke er i stand til å gi dem den omsorg de trenger eller utsetter dem for vold og overgrep.

Det er mye elendighet som følger i kjølvannet av de strenge koronatiltakene. Skadevirkningene av tiltak er for tiden et større problem flere steder enn selve koronaviruset. Derfor må samfunnet normaliseres der det praktisk talt ikke forekommer smitte.

Absolutte regler om hvor mange som kan samles, må også kommuner kunne justere. Det kan være avgjørende for at aktiviteter kommer i gang igjen. I kommuner der de praktisk talt ikke har smitte, bør de få spille fotball og gå i tog dersom kommunens fagfolk mener det er ansvarlig.

​Olsen med Tangen-kontroll

Jan Tore Sanner er ikke interessert å presse Nicolai Tangen ut og kaste Øystein Olsen med styret på dør. Derfor blir Tangen Oljefonds-skipper i storm og roligere farvann etter hvert.

Mediene elsker å skape dramatikk, fordi det engasjerer leserne. Det gjelder å finne intervjuobjekter som kan skape spenninger og motsetninger.

Jurister og politikere stiller gjerne opp. Uttalelser om hva noe kan føre til eller hvor stor straffen kan bli, er gull verd. Millimetermål og lupe er arbeidsverktøyet.

Kommentatorer bygger opp omkring nyhetsjournalistikken. Det skjer ikke at avisens kommentator skriver at dette er en fillesak og storm i et vannglass mens nyhetsjournalistene herjer på.

Derfor handler Tangen-saken om en luksustur som flere angrer de var med på, i alle fall at de skulle betalte for seg, om en hodejeger og andre referanser som kjenner den de er referanse for, et styre som finner på å ansette før de har sikret seg at de etiske retningslinjene er fulgt, skatteparadiser, en hedgefondsforvalter som fortsatt vil ha milliarder plassert i merkverdige fond, om brutt på loven om at alle søkere skal offentliggjøres, et representantskap som ber om flere opplysninger, politikere som mener styret i Norges Bank er naive, svekket omdømme og tvilsom habilitet

«Uten å være klar over det, kan de ha latt en gjøkunge komme inn i oljefondsreiret. Gudene skal vite hva han kan komme til å sparke ut og finne på»

Det er full pakke. Det er bare å kjøre på. Representantskapet er enda ikke fornøyd. De skal ha nytt møte, kanskje enda flere møter. Det er nok av folk som gjerne vil mene at Norges Banks omdømme svekkes for hver dag som går. Uten å være klar over det, kan de ha latt en gjøkunge komme inn i oljefondsreiret. Gudene skal vite hva han kan komme til å sparke ut og finne på.

Det hjelper ikke om en som har penger i skatteparadiser kommer fra Sørlandet, gir bort milliarder til gode formål og var leder for skolelagets bønnegruppe i fordums tid. Med en hedgefondsforvalter i Oljefondet blir det makroner til lunsj, høye smørbrød, dyre viner og fem retters middager som normalen.

Slik durer det i vei i redigerte og sosiale medier.

Å ansette en sjef for Oljefondet, er en av de viktigste oppgavene styret i Norges Bank har. De har engasjert en hodejeger som har ord på seg for å være blant de beste. De har hatt 40 kandidater på listen. Nicolai Tangene er vurdert av et 20-talls personer. Noen av dem kjenner han meget godt, heldigvis.

«Han meldte seg til tjeneste for fedrelandet. De hadde problemer med å tro det de hørte»

Styrer i Norge Bank har klødd seg i hodet. De så ikke for seg at de skulle ende opp med en som var klar for å flytte til Norge og betale flere hundre millioner i formueskatt til den norske stat, som ville gi bort fem milliarder til gode formål og tape noen milliarder i framtidige inntekter for å få jobben. Han meldte seg til tjeneste for fedrelandet.

De hadde problemer med å tro det de hørte.

Nicolai Tangen har et navn i London, Europas finanshovedstad. Han har ord og seg for å være en av Europas beste fondsforvaltere. Norges Bank hadde skutt gullfuglen.

Torsdag leverte styret i Norges Bank svar på 26 spørsmål om ansettelsesprosessen og hvorfor de valgte Nicolai Tangen. De står fast på beslutningen og tar ikke kritikk for noe som helst, bortsett fra at de kunne satt ham anonymt på en søkerliste.

En filleting. Ingen ville fått kjennskap til at det var Tangen det var snakk om. Det var en annen anonym søker på listen også.

Representantskapet har ikke myndighet til å overprøve styret. De skal vurdere de formelle sider ved saken og ikke mene noe Tangen er den beste søkeren. De kan ikke ut fra en synsing om bankens omdømme konkludere med at Tangen ikke bør ansettes.

Finansminister Jan Tore Sanner kommer ikke i en situasjon der han må velge mellom Representantskapet og styret i Norges Bank. Sanner kan imidlertid måtte møte i Stortinget for å forklare og forsvare ansettelsen av Tangen.

Sanner kan ikke instruere styret til å omgjøre vedtaket om å ansette Tangen. Sanner er blitt informert før ansettelsen og har ikke hatt innvendinger.

Hvis Sanner ikke vil ha Tangen, må han avsette Øystein Olsen og bankens styre.

Olsen og styret vil miste all troverdighet om de etter å ha forsvart ansettelsen skulle ombestemme seg. De vil heller stille sine plasser til disposisjon.

En annen finansminister kunne han sagt at vi skal lytte til de konklusjonen Representantskapet kommer til, men at han tror Tangen vil gjøre en god jobb som sjef for oljefondet.

«Det er hedgefondsforvalter som er hektet på filantropi vi snakker om, ikke en økonomisk kriminell som er ute på prøve»

Da ville saken blitt punktert. Det er nok dette Jan Tore Sanner mener. Men ved å si noe i denne retningen, vil han skape mer politisk støy i en sak der det er støy nok. Derfor lar han saken gå sin gang.

Norges Bank fortsetter arbeidet med å avklare Nicolai Tangens økonomiske eierinteresser i forhold til Norges Banks etiske releverk.

Tangen vet at det ikke kan herske tvil om at bankens etiske regler følges til punkt og prikke. En mann som har ofret milliarder for å få en jobb, setter seg nok ikke på bakbeina når det gjelder å innordne seg et etisk regelverk. Verre er det ikke.

Men garantier for at Nicolai Tangen ikke vil lekke sensitive opplysninger i egen vinnings hensikt til en rekke folk i finansbransjen, kan selvsagt ikke Øystein Olsen gi.

Men det er en hedgefondsforvalter som er hektet på filantropi vi snakker om, ikke en økonomisk kriminell som er ute på prøve.

Støre i startgropen for koronaangrep

Jonas Gahr Støre har ladet geværet, men med løskrutt. Han vil ha slutt på stilltiende aksept av regjeringens måte å løse koronakrisen på, men vegrer seg for å fronte en «vekk med tiltak-politikk».

Hvor lenge var Adam i paradis? Det er ikke godt å si. Han gledet seg i alle fall så lenge det varte.

Slik er det for Erna Solberg også. På dagens meningsmåling som Norstat har gjort for Vårt Land, øker hun oppslutningen med 3,5 prosentpoeng fra målingen i mars og ender på 26,8 prosent, mens Ap synker med 2,1 prosentpoeng til 24,6 prosent.

Folk er tydeligvis fornøyde med regjeringens innsats for å bekjempe covid-19-smitten. Antall døde har sunket radikalt og for tiden er det ikke mer enn 31 som ligger i respirator. Det dør omtrent 100 mennesker hver dag av diverse sykdommer. Korona er i et slikt perspektiv ikke lenger et problem. Pressen lager riktignok fortsatt oppslag om at en er død av koronasmitte på et sykehus. Det blir nok lest.

I kriser er det den som er i posisjon som blir synlig. Lykkes en med god ledelse i krisens tid, vinner en tillit og styrker sin posisjon. Regjeringen har faktisk klart å oppnå mer i kampen mot viruset enn det fagfolk trodde var mulig.

«Jonas Gahr Støre har havnet i bakleksa i det som fortsatt er det store saken for velgerne»

I det emosjonelle klima koronakrisen har skapt, har det ikke vært mulig for Støre å rette kritikk mot regjeringen, og i alle fall ikke når partiets byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen har vært en svoren tilhenger av strenge tiltak.

Jonas Gahr Støre har havnet i bakleksa i det som fortsatt er det store saken for velgerne. I Dagbladet i dag gjør han et forsøk på å komme på banen. Han bommer med sitt første poeng. «Det er ikke urimelig at Stortinget har en diskusjon om exitstrategien», sier han og begrunner det med at vi får høre at vi kanskje må leve med en rekke tiltak det meste av 2021.

Det blir for passivt å be om å få lov til å diskutere i Stortinget. Støre har tilgang på de samme data fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet som regjeringen. Han har alt han trenger, ikke for å diskutere, men komme på banen med et alternativ til regjeringens opplegg. Hvis det er det han mener da.

Det andre poenget hans er at flere av tiltakene kunne vært unngått hvis regjeringen hadde sørget for at vi hadde vært bedre forberedte på krisen. Selvsagt har Støre rett, men det er helseminister Bent Høie som vinner poenget med på si at han er totalt uenig og at mange hadde blitt syke og dødd om ikke regjeringen hadde satt inn strenge tiltak.

Høie legger til at han synes det er vanskelig å forstå hva Støre og Ap mener. Hvilke tiltak er det Ap har vært imot og hvilke tiltak vil de nå oppheve?

Støre minner om at ekspertene ikke anbefalte regjeringen å stenge skolene og at de ville åpne dem tidligere.

«Det er regjeringens rett å vedta tiltak, men samtidig har vi rett til å stille spørsmål ved tiltakene», sier Støre. Selvsagt har han rett til det. Men denne retten benyttet han seg ikke av da skolestengningen ble vedtatt. Den som tier samtykker. Slik er det i politikken også.

Det siste Støre peker på er muligheten for ulike tiltak ut fra hvor mye smitten er spredt regionalt. Så langt har det bare vært lansert nasjonale tiltak. Bent Høie sier han er åpen for å gjøre forskjell på tiltakene basert på lokale forhold.

«Gi kommunene ansvar og reduser den statlige styringen i områder der det er grunnlag for det»

Her gir Støre fra seg en mulighet for å komme på banen. Han skulle bedt om at skolene kan åpne igjen der det er praktisk talt ikke er koronasmitte, under forutsetning av at de kommunale helsemyndighetene ikke har innvendinger.

Det finnes kommuner der treningssentre kan åpne, der de kan gå i tog 17. mai, der de kan spille fotballkamper, der flere enn fem kan samles, butikker kan åpne og bedrifter starte normal produksjon igjen.

Gi kommunene ansvar og reduser den statlige styringen i områder der det er grunnlag for det. Slik burde Støre ha utfordret regjeringen. Hans jobb som leder for Ap er å vise vei, ikke be om å få diskutere og be regjeringen vurdere.

I filmen «Mannen som ikke kunne le» strever Marve Fleksnes med å få til å le. «Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til», sier han. Slik er det med Støre. Han vil og vil komme på banen om koronakrisen, men får det ikke skikkelig til. Grunnen er at han ikke må dvele med det som har skjedd. Han må bestemem deg for hva som bør skje nå, og gi tydelig beskjed om det.