Straffebølge slår inn over landets småbedrifter

Myndighetene strør om seg med bøter til bedriftene. Selv den minste bagatellmessige feil kan koster flere hundre tusen kroner.

PUBLISERT Tirsdag 16. april 2024 – 10:52 SIST OPPDATERT Tirsdag 16. april 2024 – 11:07

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Regnskap Norge hevder at det offentliges muligheter for å ilegge bedriftene gebyrer har 16- doblet seg de siste tiårene.

Straff skal være forholdsmessig. Selvsagt skal bedrifter ilegges bøter når de bryter lover, men myndighetene skal ikke drive bøtlegging på autopilot

Regnskap Norge har gjennomført en undersøkelse som dokumenterer statens økende bruk av overtredelsesgebyrer overfor næringslivet og sendt den over til Justisdepartementet, skriver NRK.

– Praksisen med overtredelsesgebyr til næringslivet er uoversiktlig og vanskelig å forstå. Dette rammer rettssikkerheten til bedriftene. Nå må justisministeren rydde opp, sier administrerende direktør Rune Aale-Hansen i Regnskap Norge.

Daglig leder Trond Bjerk i Columbi regnskap forteller at en ansatt gjorde en liten glipp, som egentlig ikke hadde noen konsekvenser, men at de likevel fikk en bot på 271.000 kroner. Feilen var at en ansatt glemte å melde fra til myndighetene om hvilket selskap de brukte som pensjonstilbyder. – Boten står ikke i stil med forseelsen. Det ble ikke unndratt noe penger, det ble ikke unndratt noe skatt. Det var en formaliaglipp og så skal man betale den høye summen. Det hører ingen sted hjemme, sier Bjerk.

Straff må være forholdsmessig

Bjerk har rett. Straff skal være forholdsmessig. Selvsagt skal bedrifter ilegges bøter når de bryter lover, men myndighetene skal ikke drive bøtlegging på autopilot.

Det er spesielt bøter for lov- og regelbrudd innen arbeidsmiljøloven, hvitvasking og personvern som øker. Politikerne er opptatt av å redusere de administrative byrdene for næringslivet. Mye har skjedd, men Regnskap Norge peker på at når én lov er fjernet, dukker det fort opp to nye. – Det er veldig uforutsigbart. Rammene, beløpsgrensene, varierer fra departement til departement eller fra tilsynsorgan til tilsynsorgan, og det er lite enhetlig og lite oversiktlig. Dette truer rettssikkerheten til næringslivet, sier Aale-Hansen.

Justisdepartementet forsvarer dagens praksis. Kommunikasjonsrådgiver Merete Romestrand peker på at administrative sanksjoner er et alternativ til formell straff (som fengsel og bøter), og kan være mer effektivt enn straff ved at man sparer tid og kostnader samtidig som håndhevingen forbedres.

– At gebyrstørrelsen varierer er naturlig. Variasjon i gebyrer er først og fremst problematisk hvis like tilfeller behandles ulikt uten saklig grunn, noe rapporten ikke gir holdepunkter for. Størrelsen på overtredelsesgebyrer må, på samme måte som formell bøtestraff, tilpasses sakens karakter og alvor, skriver Romestrand i Justisdepartementet til NRK.

Ingen har oversikt over det totale omfanget av sanksjoner mot bedriftene eller hvordan dette praktiseres. Regnskap Norge vil be Riksrevisjonen skaffe seg en oversikt.

Det er mulig å anke, men det krever gjerne at en tauer inn en advokat. Det har ikke alle mindre bedrifter råd til. De har ingen garanti for at en anke fører fram. Vondt kan bli verre.

Mistet tilliten til systemet

Columbi valgte å sette en advokat på saken. Det endte med at noe av boten ble ettergitt. Daglig leder Bjerk sier han er blitt desillusjonert etter møtet med statlig byråkrati og regler, og at han har mistet tilliten til systemet.

Denne saken er en flik av et samfunnsproblem. Det pøses på med lover og tilsyn som skal sørge for at lover følges til punkt og prikke. I framtiden vil det bli mangel på arbeidskraft. Det bør bety at vi kutter ned på antall personer som ikke deltar i verdiskapingen.

I Perspektivmeldingen som regjeringen skal legge fram, bør det tas til orde for deregulering og mindre lovgivning i samfunnet. Den administrative byrden for bedrifter og befolkning bør tas ned. Vi trenger flere i produktivt arbeid. Vi har mange nok kontrollører på statlig lønnsregulativ.

Støre ut av Kjerkol-kattepinen

Jonas Gahr Støre måtte bære Ingvild Kjerkol ut av statsrådskontoret. 

Jonas Gahr Støre gjorde det klart at han hadde tillit til Ingvild Kjerkol som statsråd da de ble kjent at deler av masteroppgaven hennes sannsynligvis var plagiert. Støre understreket at Kjerkol måtte behandles på lik linje med andre studenter. Det er hun blitt. Oppgaven er underkjent på grunn av plagiat- og det er skjedd med forsett, mener Nord Universitet i dag.

Støre har bestemt seg for at hun ikke kan fortsette som helseminister. Ingvild Kjerkol gir inntrykk av at det er Støres, ikke hennes avgjørelse

Sandra Borch bestemte seg for å trekke seg som statsråd før hun hadde snakket med Støre. Kjerkol er langt fra på samme linje. 

Kjerkol er en kriger som ikke gir seg om hun taper et slag. Hun er leder for partiets største fylkeslag og er en av de mest profilerte statsrådene.

Det hjelper ikke. Støre har bestemt seg for at hun ikke kan fortsette som helseminister. Ingvild Kjerkol gir inntrykk av at det er Støres, ikke hennes avgjørelse. 

Dette er et hardt slag for trønderne. Først var det Trond Giske som ble presset til å gå av som nestleder. Så måtte Eva Kristin Hansen trekke seg som stortingspresident fordi det ble hevdet at hun hadde brutt reglene for pendlerbolig. Økokrim var på saken. Men konklusjonen ble at Hansen ikke hadde brutt noen regler. I dag har trøndernes fremste tillitsvalgte fått sparken. 

Anniken Huitfeldt var misfornøyd med at Støre ombestemte seg og ga henne sparken som utenriksminister. Hun godtok det. Det gjorde også Anette Trettebergstuen. Det gjør for så vidt også Kjerkol. Men hun tar knapt selvkritikk. 

5 siste ledere fra Magne Lerø

Det er ikke gitt at Kjerkol framover blir en aktiv støttespiller for Støre. Som leder for et  fylkesparti som har 20 prosent av medlemmene i Ap, har hun er posisjon hun kan utnytte til å få en betydelig innflytelse i Ap.

Det blir spennende å se hvordan Kjerkol vil forholde seg til Trond Giske som ser ut til å ønske å komme tilbake til Stortinget. Finner de sammen, kan det få stor betydning utviklingen i Ap.

Kjerkol understreker at de ikke har vært klar over at de har plagiert. Hun peker på at oppgaven ble godkjent med en god karakter for tre år siden. Hun legger seg ikke flat og skammer seg ikke over å ha fusket.

Tårene hun felte på pressekonferansen var ikke over seg selv, men over avgjørelsen Støre har fattet. 

Grensen for å avsette statsråder med solid støtte i sitt fylkesparti er egentlig passert. Støre styrker seg ikke, han svekker seg som partileder hver gang han sender en erfaren politiker med bred støtte ut av regjeringen.

KrF, Frp og MDG, studenter og en rekke representanter innen akademia har bedt Kjerkol trekke seg fordi de ikke har tillit til henne. Det er ikke det som har vært avgjørende for Støre.

Støre har lagt verk på det han mener regjeringen og partiet er tjent med. Det handler om politikk. 

«Alle» mente i sin tid at Erna Solberg måtte trekke seg da det ble kjent at hun hadde vært inhabil i flere år på grunn av aksjeinvesteringene hennes mann hadde foretatt uten at hun visste om det. Nå mener nesten «alle» utenom trøndere som stemmer Ap, at det er riktig at Kjerkol får spaken.

Et forsvar for den uthengte Ingvild Kjerkol

Ingvild Kjerkol nekter å gjøre mediebildet av henne som en fusker til sitt selvbilde. Hun vil ikke krype, og godtar ikke at Jonas Gahr Støre lar politikk styres av «all those perfect peoples».

«To be or not to be. To free or not to free. To crawl or not to crawl. Fuck all those perfect peoples», synger den amerikanske artisten Chip Taylor. Ingvild Kjerkol ligger på samme linje. Hun vil ikke gi seg. Hun vil ikke krype, nekter å gå rundt med et «fuskestempel» i panna. Hun vil kjempe for sitt politiske liv.

I flere måneder har «all the perfect peoples» i akademia, studenter, opposisjonspolitikere, journalister og en flokk kommentatorer jaktet på henne. De har vært mer eller mindre sikre på at hun har fusket. Ingvild Kjerkol har ikke kunnet forhindre at hun har gitt den akademiske fuskingen et ansikt.

Da tekstlikheten i masteroppgaven hennes ble kjent, sto hun fram på Dagsrevyen og benektet at hun hadde fusket. Hun forklarte at de hadde brukt samme metode som andre, men at de hadde drevet egen forskning, trukket og publisert egne konklusjoner.

Før helgen var det de som mente at hun med dette også løy for det norske folk siden Nord Universitet har ombestemt seg og konkludert med 46% tekstlikhet og at plagiatet er gjort med forsett.

Når to studenter får B på masteroppgaven og kan emnet de har skrevet om så godt, at de rykker opp til A etter muntlig, har de all grunn til å tro at det ikke er noe galt med oppgaven deres. Sensorene var klar over at det var en god del tekstlikhet, men det ble ikke lagt vekt på det siden dette ikke er bærende elementer i oppgaven.

Sensor brukte hodet og skjønn. De mente Ingvild Kjerkol og hennes medstudent kunne sine saker og fortjente beste karakter på sin masteroppgave.

Slik er det ikke lenger i akademia. Tellekantregimet er innført. Det er som i Nav. Gjør du en feil med innsending av et skjema, kan det få skjebnesvangre konsekvenser.

Regjeringen har intensivert kampen mot fusking. De vil ha strenge regler. Det er ikke en gang tillatt å bruke det en selv har skrevet tidligere uten å oppgi kilde korrekt. Dette er så viktig for regjeringen at de har sendt en sak fram til høyesterett.

Så rammet reglene for plagiat og fusk en av deres egne som hevder hun er uskyldig.

Mediene har bragt en rekke historier om studenter som har fått oppgaver underkjent for det som framstår som bagatellmessige feil, i alle fall for de som ikke har tilholdssted i akademia. Slik sett er det forståelig at det ropes høyt om at Kjerkol skal bedømmes minst like strengt som andre.

Nord Universitet har i siste omgang vært så strenge som de kan være for ikke å gi ny næring til kritikere som hevder de ikke holder akademiske mål.

Kjerkol med A

De vi ikke har hørt fra er sensorene som for tre år siden ga Ingvild Kjerkol A på oppgaven. Om de står fram, om de får lov til det, må de være forberedt på å bli sablet ned av de mange med akademisk grad som er på banen i denne saken.

Ingvild Kjekol vil ikke ha på seg at hun er en som fusker. Hun hevder oppgaven er levert i god tro. Det er forståelig. Hun har hatt en veileder og universitetet har regler for bruk av kilder i masteroppgave. Å oppgi kilder og omskrive tekst fra andre, burde ikke være vanskelig. Hun legger vekt på at oppgaven deres er basert på egen forskning.

Hun sier hun må forholder seg Universitetets konklusjon, men innrømmer ikke skyld eller regelbrudd.

Det er mulig Kjerkol er så sta og steil at hun har mistet evnen til å innrømme egne feil, at hun er blind for det alle andre ser. Men hun har de første sensorene på sin side.

Gerd Liv Valla nektet å innrømme at hun hadde brutt arbeidsmiljøloven i sin relasjon til Ingunn Yssen. Hun nektet å krype. Ingvild Kjerkol vil heller ikke legge seg flat. Hun vil ikke ha på seg at hun er en politiker med tvilsom moral.

Kjerkol hadde ventet at Jonas Gahr Støre ville tro henne når hun sier at hun ikke har jukset. Men Støre er moralen, systemet og opinionens mann. Han har felt en dom over Kjerkol på moralske premisser. På pressekonferansen fredag la han vekt på at Kjerkols plagiat hadde skjedd med overlegg. Det var bevisst. Dermed plasseres hun i samme gruppe som de som i gamle dager ba om å få gå på do under prøven for å sjekke fuskelappen de hadde i trusa.

Støre kunne gitt henne tillit

Støre kunne vist til at han tror på Kjerkol, sagt at han kan leve med en feil hun har begått før hun ble statsråd og vist til at hun gjør en utmerket jobb som helseminister.

Støre sa at Kjerkol måtte gå av fordi det ville bli svært vanskelig for henne å fungere som helseminister. Det er hun uenig i, med god grunn. Da Ola Borten Moe la fram sine planer for akademia, ble han møtt med kraftfulle protester. Studenter og representanter for akademia sa de ikke hadde tillit til ham.

At en eller annen i helsesektoren, som kanskje stemmer borgerlig, mener Kjerkol burde gå av, spiller ingen rolle. Det er politikken, ikke personen som teller for sektoren.

Støre gjorde det klart da plagiatet ble kjent at Kjerkol skulle behandles på lik linje med andre studenter. Det er hun blitt. Hun har fått underkjent oppgaven sin. Det har fint lite med statsrådsjobben hun har fått i ettertid å gjøre.

I Dagens Næringsliv er de til vanlig som glefsende gjedder etter Jonas Gahr Støre. Men i lørdagsavisen konkluderte en av moralens voktere og yppersteprest i kommentariatet, politisk redaktør Fridthjof Jacobsen, med at Støre fredag viste seg på sitt beste.

https://a87d9960c276042b709c6926f7450a66.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-40/html/container.html

Einar Gerhardsen skyter

Her var det som Knut Johannessen sa: To indre og vekk me`n eller som historikeren Jens Arup Seip sa en gang: «Einar Gerhardsen er en mann som kan skyte når noen må dø».

Fredag fikk Støre vist at han hører til klassen av effektive ledere som skjærer igjennom når det trengs. Han er sjefen. Han treffer sine avgjørelser uten dialog. Det må også trøndere innrette seg etter.

«En myndig, alvorlig og mektig Støre virker nå som partiets siste håp for valget neste år», skriver Jacobsen. Det motsatte kan like godt skje, at Støre ikke får partiet med seg når han vil vise seg som beslutningssterk.

I helgen er Ingvild Kjerhol blitt kritisert for å ikke være ydmyk og ta inn over seg dommen fra Nord Universitet. Hun burde forstått at hun ikke kunne fortsette som statsråd. På lederplass i Klassekampen i dag brukes uttrykket «blottet for politisk folkeskikk».

Ingvild Kjerkol er i sin fulle rett til å holde fast på sitt syn. Hun er ikke forpliktet til å krype for pressen. Da Sylvi Listhaug trakk seg som statsråd, hevdet hun at Stortinget oppførte seg som om de var i en barnehage.

Ingvild Kjerkol er mer moderat. Slik hun ser det, preges mediene av en moralisme hun ikke godtar. Hun fastholder sitt eget syn på virkeligheten og nekter å bøye seg for «all those perfect peoples» som hun mener Jonas Gahr Støre har lyttet til.

Krig som nødvendig risikosport

Opinionen vil ikke ha krig. De som har ansvar, griper til tider til våpen. Det kan være Ola Borten Moe har rett – verden blir et tryggere sted hvis Israel slår til mot Iran. Risikoen er et ragnarokk uten like.

PUBLISERT Torsdag 18. april 2024 – 13:37 SIST OPPDATERT Torsdag 18. april 2024 – 13:49

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Verdens ledere og det store flertallet i opinionen krever eller i det minste håper, at Israel ikke svarer på Irans rakettangrep med et massivt angrep. Israel bruker gjerne tigangeren når et angrep skal gjengjeldes. Noen vil mene de har brukt hundregangeren i krigen mot Gaza.

Krig er risikosport. Når en svarer på et militært angrep, er det en fare for eskalering fordi en aldri kan vite hvordan motparten tenker.

Det har handlet om Iran hele tiden. Det er Iran som sørger for våpen til Hamas i Gaza, Syria, Hizbollah i Libanon og Hutuene i Yemen. I årtier har Israel sett på Iran som erkefienden.

USA har flere ganger vært inne på tanken om å angripe Iran for å sette en stopper for deres muligheter for å skaffe seg atomvåpen. Det er ingenting Israel frykter mer. I dag har ikke Iran atomvåpen, men de har et atomvåpenprogram. Det uklart hvor lang tid de vil bruke på å skaffe seg atomvåpen om de virkelig går inn for det. Prøver de på det, vil de bli utsatt for en massiv boikott fra vestlige land. Og de kan risikere at Israel velger å gå til krig for å stoppe dem.

Storkrig i Midtøsten

Angrepet lørdag har gitt Israel en mulighet for å slå hardt tilbake mot Iran. I så fall er det fare for en storkrig i Midtøsten. Derfor blir de advart fra alle hold og bedt om å vise måtehold.

Israel har aldri vist måtehold når de har blitt angrepet. Det forstår tidligere statsråd og nestleder i Sp, Ola Borten Moe. Han ser fordeler med at Israel bruker sin overlegne militære styrke til å slå hard til mot Iran. De kan lykkes med å ødelegge Irans atomvåpenprogram.

Borten Moe sier til Dagenes Næringsliv at Israel har rett til å svare på Irans omfattende angrep og sørge for at Iran ikke slår til igjen.

Iran – et fundamentalistisk terrorregime

Han betegner Iran som et religiøst, fundamentalistisk terrorregime som bidrar til å destabilisere hele regionen. De er skyld i grove brudd på menneskerettighetene og forsyner Russland med droner.

Lykkes Israel å slå ut Irans atomvåpenprogram, blir verden et tryggere sted, mener Borten Moe. Han kan si rett ut det han mener. Det kan ikke politikere som er i posisjon. De må si at Israel må sørge for at vi ikke får en eskalering av krigen i Midtøsten.

Den norske regjeringens syn er at Israel har rett til å svare, men de må unngå opptrapping. 

Krig er risikosport. Når en svarer på et militært angrep, er det en fare for eskalering fordi en aldri kan vite hvordan motparten tenker.

USA er Israels viktigste støttespiller. Joe Biden har bedt, krevd kan være et mer dekkende ord, at de ikke går inn med bakkestyrker i Rafah eller at de gjennomfører en voldsom gjengjeldelsesaksjon mot Iran.

Benjamin Netanyahu holder fast på at Hamas skal knuses. Det betyr at de må inn i Rafah. Han har også gjort det klart at Israel skal svare på angrepet fra Iran.

Netanyahu og den israelske regjeringen tar nok til en viss grad hensyn til det Jo Biden sier. Biden må ta hensyn både til Israel og en opinion der motstanden mot Israels krigføring øker i styrke. Biden har fått Israel til å åpne for at mer nødhjelp kan føres inn i Gaza.

Det kan være Joe Biden og myndighetene i USA har større forståelse for at Israel må få sluttføre sin aksjon i Gaza ved å innta Rafah. En krig må få en avslutning. Det skjer gjennom forhandlinger om en fredsløsning eller ved at den sterkeste vinner. Israel er sterkest.

Hamas har ingen mulighet for å forbli i Rafah når Israel vil ha dem ut. Det spesielle med krigen i Gaza er at verdenssamfunn forlanger en våpenhvile som vil føre til at Gaza sakte, men sikkert vil gå til grunne. Fryses situasjonen slik den er nå, vil ikke noen gjenoppbygging av Gaza kunne starte.

Nå er det et press for at Palestina skal anerkjennes som stat. De som går inn for en to-statsløsning bør være rede til det. Norge er klar for en annerkjennelse, men regjeringen vil vente til tiden er inne.

Dette fremstår først og fremst som en verbal øvelse. Så lenge det pågår en krig i Gaza, har det ingen betydning. Krigen må avsluttes. Den vil vare så lenge Hamas holder gisler og Hamas befinner seg i Rafah.

Joe Biden har fått Israel til å ta et skritt tilbake, men skal han forhindre at Israel intensiverer krigshandlingene, må han komme opp med krav og planer for hvordan USA vil løses konflikten og få på plass en tostatsløsning.

Vedums urene trav i lei bondeskvis

Det er grunn til å riste på hodet over at Trygve Slagsvold Vedum ber Stortinget vedta noe annet om bønders inntekstberegning enn det regjeringen har gått inn for. Han prøver å ri to hester – en regjeringshest og en frustrert «bondehest». Det er et underlig skue.

PUBLISERT Onsdag 17. april 2024 – 11:54

Hvis finansminister og Trygve Slagsvold Vedum hadde deltatt i et mesterskap i parlamentarisk skikk og bruk, hadde han blitt disket for urent trav. Når regjeringen legger fram et forslag for Stortinget, det behandles i komiteen og regjeringen inngår et kompromiss for å sikre flertall, skal regjeringen holde fast på det fram til saken vedtas i Stortinget.

I nød lærer naken kvinne å spinne, og under hardt press prøver statsråd å demme opp for bønders sinne

Det er et solid flertall på Stortinget for at bøndene skal kunne tjene like godt som arbeidstakere flest. Regjeringen er i gang med en opptrappingsplan som skal fullføres innen 2027. Det gjelder å finne et omforent grunnlag for hvordan bøndenes inntekter skal beregnes og hvordan investeringer skal behandles. I den nye beregningsmodellen som Stortinget skal vedta torsdag, regnes 1845 timer som et årsverk for en bonde. Et årsverk for vanlige arbeidstakere er på 1730 timer. Stortinget mener bønder må kunne arbeide om lag en halvtime lenger hver dag siden de jobber på gården og har stor frihet til å jobbe slik det passer dem best.

Kritikk fra SV

SV har kritisert regjeringen for å vende seg til Høyre og Venstre for å sikre flertall. SV, MDG og Rødt har en modell for beregning av arbeidstid som gjør at bøndene kommer bedre ut.

For regjeringen har det vært viktig å få flertall for en modell som kan overleve selv om de borgerlige skulle toge inn i regjeringskontorene neste høst.

Da innstillingen fra Næringskomiteen ble kjent, protestere bøndene høylytt. Noen har meldt seg ut av Sp i protest. Landsstyret i Sp synes ikke det forslaget Stortinget inviteres til å vedta er godt nok, og ber partiet arbeide for å forbedre forslaget som ligger på bordet.

Det betyr at Trygve Slagsvold Vedum må ta av seg finansministerhatten og ta på seg parrtilederhatten. Som partileder må han mene det samme som sitt landsstyre. Parlamentarisk leder Marit Arnstad sier hun vil arbeide for å forbedre forslaget. Landbruksminister Geir Pollestad forsvarte imidlertid forslaget på Debatten i NRK tirsdag. Han kunne ikke noe annet, men han fikk da også sagt at han ikke har noe imot at timetallet for et årsverk for bønder settes lavere.

Når Senterpartiet åpner for omkamp på sitt eget forslag om beregning av bøndenes inntekter, vil det ende med et slag i løse luften. Høyres Lene Westgaard-Halle viser til innstillingen, og at Høyre ikke akter å delta i en forbedringsprosess.

Sp vil det beste for bøndene, men partiet må forholde seg til de politiske realitetene. Skal de lykkes med å gi bønder et løft og legge til rette for en utvikling i landbruket som er bærekraftig, må det endringer til i landbruket.

Bønder føler seg presset

Bøndene føler seg under press. De stoler ikke en gang på at Senterpartiet, som har bedre vilkår for bøndene som sin fanesak.

Resultatet er viktigere enn å låse seg fast i en beregningsmodell, mener regjeringen. Sp bedyrer at de vil gi bøndene et økonomisk løft, men de vil samtidig lytte til Høyre og Venstre som er opptatt av å stimulere til at bønder satser på det vil trenger mer av, frukt og grønt, ikke melk og kjøtt.

Bøndene har under denne regjeringen fått økt sine inntekter mer enn andre lønnstakere. Derfor er det overraskende for Sp at protestene fra bøndene er så heftige.

Ulykkelige Vedum, han synes han fortjener takk for at bøndene har fått historisk gode oppgjør. Istedenfor tømmer bønder møkk her og der, og hindrer trafikken. Våger Vedum seg utenfor departementet, kan en sint bonde komme til å kyle en tomat etter ham.

Det er ikke greit å ha ansvar for tiden. Vedum forsøker å roe situasjonen ved å ri to hester- en regjeringshest og en frustrert «bondehest». Det er et underlig skue og en type parlamentarisk kollbøtte vi aldri har sett før.

I nød lærer naken kvinne å spinne, og under hardt press prøver statsråd å demme opp for bønders sinne.

Vestre i helsepolitisk motvind

Når tre statsråder får nye departement vel et år før valgkampen er i gang, betyr det en svekkelse, ingen styrking av regjeringen. En statsråd trenger mer enn et år på å få utrettet noe vesentlig.                         

Jan Christian Vestre, Cecilie Myrseth og Marianne Sivertsen Næss er erfarne og dyktige politikere. De vil klare seg godt, men det er tvilsomt om de vil makte å sette spor etter seg.

Noe skal vi alle plages med. Jan Christian Vestre skal plages med å være helse- og omsorgsminister.

Click to add author

Den store saken innen fiskeri, kvotemeldingen, er vedtatt. Marianne Sivertsen Næss skal gjennomføre det det er flertall for på Stortinget. Selv om SV ikke er med på laget, vil fiskeripolitikken rulle videre som vanlig.

Cecilie Myrseths jobb blir å fortsette så godt det lar seg gjøre der Vestre slapp. Det er en god del baller som må tå tas ned. Vestre gikk høyt på banen om lederlønninger ikke bare i statlige selskaper, men også ledere i forvaltningen skulle få samme kronemessige, ikke prosentvise, tillegg som andre ansatte. Det har vi ikke sett mye til.

Jan Christian Vestre har ført en aktiv næringslivspolitikk, ikke minst verbalt. Fordi han selv har vært bedriftsleder, har han opptrådt med troverdighet selv om deler av Bedrifts-Norge har levert heftig kritikk av regjeringens næringslivspolitikk. Det er først og fremst knyttet til den evinnelige debatten om formueskatten.

Det har ikke skjedd mye med dagligvareprisene selv om Vestre har leverte diverse utspill og forslag.

Ingen forventer noe nytt og noe mer fra Cecilie Myrseth. Hennes jobb er å konsolidere og legge forholdene til rette for ny grønn industri uten gigantiske statlige bidrag. Det betyr at hun må tale industriens sak når det gjelder å skaffe energi og arbeidskraft.

Vestres plage

Noe skal vi alle plages med. Jan Christian Vestre skal plages med å være helse- og omsorgsminister. Men det er en plage som gir mening, har Jonas Gahr Støre argumentert med overfor Vestre. Vestre er i gang med et helt nødvendig år på statsministerskolen.

Jan Christian Vestre er politikkens Petter Stordalen. Driv, tempo, optimisme og et smittende engasjement preger ham. Det fungerer i møte med næringslivsledere. Misnøye med skatter og byråkrati tar han ikke tungt. Det går godt i Bedrifts-Norge, er hans mantra. Han viser til gode resultater og at det skapes nye arbeidsplasser.

Vestre trenger ikke framstå som mer alvorstynget med ansvaret for helse og omsorg. Landets helsearbeidere trenger en statsråd som tror det nytter. Vestre må imidlertid passe seg for å ikke å bli oppfattet som en pratmaker.

Vestre kan næringsliv. Helse har han har ikke spesielt god greie på. Det vil ta tid før han får sykehus og helse under huden. Ingvild Kjerkol har jobbet med sykehus- og helse-spørsmål i åtte år. Hun kunne feltet godt, kjente nøkkelpersoner – og det er nyttig for å forstå hva som er på gang og hva som er mulig å få til.

En statsråd har makt og en formell autoritet. Det er ikke nok. Vestre må framstå med kompetanse og vise at han forstår sektorenes utfordringer. Da Gudmund Hernes ble helseminister i 1996, ga han seg selv 100 dager før han sto fram med hva han ville foreta seg. Det kan ikke Vestre tillate seg. Han må gå på toget i fart.

Vestre kan ikke som Myrseth og Sivertsen Næss lene seg tilbake og flyte videre på den politiske kursen som er lagt. Det er for mange utfordringer han må ta fatt på. Ingvild Kjerkol høstet anerkjennelse for det hun har fått til i løpet av tre år som helseminister. Hun leverte selv den lengste skrytelisten da hun ble presset til å trekke seg som statsråd.

Det hjelper ikke Vestre. Selv om regjeringen har økt bevilgningene til helse og omsorg og fastlegekrisen langt på vei er løst, kommer ikke Vestre til duk og dekket bord. Sykehusene i Helse Nord går samlet med rundt en milliard kroner i minus. De mangler rundt tusen ansatte og bruker hundrevis av millioner på vikarbyråer.

Nei til vikarbyråer

SV har foreslått at det skal strammes inn på muligheten for å leie inn personell i helsesektoren. NHO og KS mener det vil gjøre det enda vanskeligere å sikre en ansvarlig bemanning på landets sykehus og ellers i helsesektoren. Ifølge Klassekampen er regjeringspartiene på gli mot å støtte SVs forslag. Det kan gjøre det mer krevende for Vestre å skaffe tilstrekkelig med personell til sektoren.

Mangelen på ansatte er den største utfordringen innen helsesektoren. Det gikk ikke mange timene etter at Vestre hadde fått overlevert nøkkelen til helsedepartementet, før leder Lill Sverresdatter Larsen i Norsk Sykepleierforbund i en pressemelding minnet om at det mangler over 5.350 sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre i norsk helsevesen ifølge Nav. Etter SSBs framskrivninger vil dette tallet mangedobles innen få år.

Vestre må komme opp med endringer som gjør at vi kan bruke arbeidskraften inne helse og omsorg mer effektivt. Vi må prioritere sterkere. Det betyr at det må settes ord på hva vi ikke skal bruke ressurser på.

Det har oppstått ny tvil rundt nedleggelsen av Ullevål sykehus og nybygget på Gaustad.

Det største problemet for en effektiv og handlekraftig politiker som Vestre, er at han må styre innenfor helseforetaksmodellen. Han må vente på de regionale helseforetakene. Det er de som skal legge planene for sykehusene innenfor sin region. Vestres oppgave er å godkjenne – og gi føringer i budsjettene.

Nye nødvendige forsvarsmilliarder – sikkerhet som velgermagnet

­Regjeringen pøser på med flere milliarder til Forsvaret, men det kan bli som under koronaen om krigsfrykten får bre seg; opposisjonen vil hente fram enda flere milliarder.

For får måneder siden sa regjeringene rett ut at kravet fra NATO om å bruke 2 prosent  av nasjonalbudsjettet på Forsvaret skulle bli nådd i 2026. De sa det etter at Forsvarskommisjonen hadde lagt fram sin rapport der den hevder det er nødvendig med ekstrabevilgninger på 40 milliarder kroner per år til Forsvaret.

I dag har regjeringen lagt fram langtidsplanen for Forsvaret og samtidig varslet at det kommer ekstrabevilgninger til Forsvaret i revidert budsjett som innebærer at 2 prosent av budsjettet vil bli brukt på Forsvaret allerede i år.

Hva i alle dager har skjedd? Er det Donald Trump som har fått Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum og Bjørn Arild Gram til å skjelve i dressbuksene. Trump har sagt rett ut at USA ikke vil forsvare land som ikke minimum bruker så pass på Forsvaret som NATO krever.

Trump sier mye rart, og veien tilbake til Det hvite hus er lang. Men det er ikke utenkelig at NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har hvisket sin gode venn Jonas Gahr Støre et ord i øret om at Norge gjør lurt i å oppfylle 2-prosent målet allerede i år. Det tar seg ikke ut at Norge, som har tjent et par tusen ekstra milliarder på høye energipriser de siste årene, ikke klarer å bruke 2 prosent av budsjettet på Forsvaret.

Det som også spiller inn, er at Senterpartiet, som er noen hakk mer vennlig innstilt til Forsvaret enn Arbeiderpartiet, presser på for at vi skal få mer forsvar ute i distriktene. Andøya flystasjon, som Stortinget vedtok å legge ned i 2016, skal oppstå fra de døde. Det skal brukes milliarder på å bygge opp en base for langtrekkende droner på Andøya. De fryder seg i Sp.

I vinter har både Guri Melby (V), Sylvi Listhaug (Frp) og Ola Svenneby (UH) kritisert Jonas Gahr Støre for at han sier at det ikke er noen grunn for folk å bekymre seg for krig. I Sverige ber regjeringen folk være forberedt på krig. Militære eksperter sier Russland vil angripe andre vestlige land dersom de vinner fram i Ukraina.

Krigsfrykten lurer rundt hjørnet. Det er tid for å smi mens jernet er varmt for landets mest forsvarsvennlige.

Redd for smitte og frykt for arbeidsplasser

Da koronapandemien herjet, var folk redde for å bli smittet. Det utnyttet regjeringen. De ga også næring til frykten ved å innføre stadig nye og strengere restriksjoner på adferd. De fleste godtok hva som helst.

Det var ikke grenser for hvor mye koronastøtte Stortinget vartet opp med til landets bedrifter. Regjeringen ville holde igjen, men opposisjonen presset på.

Da det oppsto frykt for at arbeidsplasser innen gass og olje-sektoren ville gå tapt, serverte regjeringen en skattepakke for å stimulere til investeringer som til slutt ble bedre enn det næringen hadde bedt om.

Da koronapandemien traff landet, fikk milliarder fra Oljefondet bein å gå på. I ettertid har regjeringen sagt at skattepakken var for god, og en for store del koronamillioner endte opp som utbytte til aksjonærer.

Slik er det i oljelandet Norge der oljemilliarder når fram til stadig nye trengende som blir rammet av en eller annen krise.

Når regjeringen vil nå 2 prosent målet i år og øke bevilgningene til Forsvaret ut over det i årene framover, håper de at opposisjonen raskt slutter seg til, og at vi unngår en debatt om hvem som, vil bruke flest milliarder på forsvar, beredskap og sikkerhet.

Når en sektor raskt får tilført økte bevilgninger, er det en fare for at en del sløses bort i tiltak som ikke er formålstjenlige. Dessuten sliter også Forsvaret med rekruttering. Løsningen er ikke flere vernepliktige. Moderne våpen krever spesialisert personell.

Det handler om å gjøre Forsvaret til en attraktiv arbeidsplass og at flinke folk blir på post framfor å melde overgang til bedrifter som gjerne kan tilby høyere lønn.

– Grunnen til at vi ønsker å styrke det norske Forsvaret, er at vi skal være så sterke at vi sikrer freden for det norske folk, og sikre at ingen vil tulle med oss, sier finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til NTB.

Russland vil nok finne på en del tull framover. Hva slags tulling de vil bedrive, er ikke godt å si. Vedum og Gram står klar ved kanonene. 

Helse må få større lønnsøkning enn alle andre

Frontfagsmodellen er grei nok. Men det må gjøres unntak for helsesektoren. Her må lønningene økes mer enn andre steder i offentlig sektor – i håp om å unngå en katastrofe.

­Meklingen i lønnsoppgjøret er i gang. Konkurranseutsatt sektor går så godt at det er grunnlag for høye lønnstillegg. Det som kan dempe kravene fra Fellesforbundet, er de mange mindre bedriftene som vil gå dukken om lønnstillegget i årets oppgjør blir for høyt. Det ender nok opp med reallønnsøkning med eller uten streik

De fleste bedriftene vil klare seg. De har muligheten for å øke prisene for å få dekket inn økte lønnskostnader. Den muligheten har de ikke i offentlig sektor. Der er det politikere med sparekniv som styrer.

Det er ingen grunn til at ansatte i offentlig sektor skal få tillegg ut over rammen som legges i frontfaget, med ett unntak: Helsesektoren.

Vi har visst om i årevis at vi styrer mot en økende mangel på ansatte i helsesektoren. Helsepersonellkommisjonens rapport pekte på behovet for omstilling med sikte på at vi må klare oss med færre ansatte per pasient. Denne rapporten er for tiden under politisk behandling. Noe positivt vil det komme ut av det.

Men de negative utviklingstrekkene dominerer bildet. Det er for mange sykepleiere og helsefagarbeidere som slutter. De orker ikke presset som følge av mangel på ressurser og for lav bemanning.

Det er færre som søker sykepleierutdanning. Flere studiesteder melder om alt for mange ledige plasser.

For mange av de som fullfører sykepleieutdanningen slutter etter kort tid i yrket.

53 prosent tar yrkesfag

Denne uken sto politikere i kø for å si seg fornøyd med at flere unge søker yrkesfaglig utdanning. Det er nå 53 prosent av de unge som heller sikter seg inn mot yrkesfag enn akademia.

Men i dag kan Klassekampen melde at søkertallene til helse- og oppvekstfag har sunket med 15 prosent på fem år. Nedgangen i forhold til i fjor er liten, men tendensen er klar.

Det er ikke mer enn 14,1 prosent av guttene som søker helsefag.

Statistisk Sentralbyrå anslår at vi om 10 år vil mangle mellom 18.000 og 35.000 helsearbeidere med fagbrev om utviklingen fortsetter.

Vi beveger oss mot en katastrofe. Vi må få flere til å ta utdanning innen helse og omsorg. Det betyr nye, mer radikale og mer omstridte virkemidler.

Vi har laget et system for lønnsfastsettelse der det er partene som forhandler om lønn. Politikerne skal ikke blande seg inn. Systemet baserer seg på at alle skal holde seg innenfor rammen i frontfagsoppgjøret.

Regjeringen bør gripe inn med beskjed om at sykepleiere og helsefagarbeidere skal få en høyere lønnsøkning enn andre. Hvordan det skal skje, må vurderes sammen med partene.

Fagforbundet må akseptere

Det betyr at Fagforbundet må akseptere at en del av deres medlemmer får tillegg andre ikke får.

Legene trenger ikke er ekstra lønnsløft, selv om sykepleiere får det.

Regjeringen er i gang med å gi bøndene en større lønnsvekst enn andre grupper. Det er et fastsatt mål – og det tas et skritt mot målet i hvert lønnsoppgjør.

Regjeringen har vist vilje til å satse sterkere på helsesektoren. Men det er ikke nok til å snu utviklingen. Vi kommer ikke utenom å bruke lønn som er virkemiddel. Det bør tas grep i år. Poenget er at regjeringen må sørge for at unge merker seg at de som jobber i helsesektoren skal tjene bedre enn andre i offentlig sektor.

Et brudd med den likhetstenkningen som preger lønnsfastsettelsen i offentlig sektor er nødvendig.

 Flere tror, staten betaler over evne

Det er flere som tror, men staten kan ikke fortsette med å øse stadig mer penger over humanetikere, muslimer, katolikker og pinsevenner fordi det blir færre lutheranere i landet.

­Den norske kirke mister medlemmer år for år. Nå er det bare rundt 50 prosent av befolkningen som døper barna sine, og det er færre som blir konfirmert, gifter seg i kirken og velger en kirkelig begravelse.

Men troen på Gud står sterkt, sterkere nå enn tidligere faktisk. Det er 21 prosent av befolkningen som regner seg som «personlig kristne», 55 prosent regner seg som protestantisk kristen, og 28 prosent sier de tror på Gud, viser den siste oversikten fra Norsk Monitor.

Human-Etisk Forbund

9 prosent av befolkningen har en tilknytning til Human-Etisk Forbund, mens 25 prosent sier de ikke identifiserer seg med noe livssyn eller noen trosretning.

John Spilling i Norsk Monitor sier til Vårt Land at gudstroen i befolkningen ikke lenger er synkende og at det er flere som har tillit til kirken.

Det er altså både positive og negative trekk på livssynsmarkedet. Det som først og fremst bør bekymre Den norske kirke, er at politikerne varsler bruken av sparekniven.

Høyre og Frp ville kutte betraktelig mer i bevilgningene til Den norske kirke (Dnk) i fjor. Men det ville ikke folkekirkeentusiast og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp).

3. februar meldte Vårt Land at underskuddet for Dnk blir på 70 millioner kroner i 2023, og at det budsjetteres med 42,8 millioner i minus i 2024. Ingen krise på kort sikt, for egenkapitalen er på et par hundre millioner.

Tage Pettersen (H) varsler at det ikke bare blir kutt i bevilgningene om de kommer til makten neste år. Han vil vrake hele finansieringsmodellen for trossamfunn fordi den ikke er bærekraftig.

Daværende kirkeminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) fikk flertall for at alle trossamfunn skal få den samme økonomiske støtten per medlem som Dnk. Når medlemstallet i Dnk synker og bevilgningene holdes på samme nivå, øker følgelig bevilgningene per medlem til andre tros- og livssynssamfunn. De kan gni seg i hendene, i hemmelighet selvsagt, over hvert medlem i Dnk som melder seg ut.

Langt inn i Arbeiderpartiet har de innsett at dagens modell ikke er bærekraftig. Ledelsen i Dnk og livs- og trossamfunnene bør forberede seg på endringer, framfor å sette sitt håp til at KrF klarer å forsvare den modellen de for fem år siden fikk banket igjennom.

I Vårt Land 3. mars advarer representanter for Dnk mot dramatiske konsekvenser for folkekirken om bevilgningene kuttes. Det har de rett i, med mindre ledelsen i Dnk tar grep. De kan fint spare flere hundre millioner kroner.

350 «kommunekirker»

I dag er Dnk organisert i en statlig del og rundt 350 kommunedeler som blant annet utøver arbeidsgiveransvar. En slik sløsing vil ikke Dnk ha råd til i framtiden.  

Problemet er at Dnk er skrudd fast i en århundrelang finansieringsmodell der staten og kommunene deler på ansvaret for å finansiere kirken.

Før innføringen av kirkeloven i 2020 ga staten signaler om at den kunne påta seg å fullfinansiere folkekirken. Flertallet i Dnk sa nei. De forsto ikke sitt eget beste og lot en historisk sjanse gå fra seg.

Dnk fortsetter i sitt dyre og ineffektive dobbeltspor. Etter 20 års arbeid for i det minste å få til en enhetlig ledelse av ansatte, måtte de i fjor gi opp.

Nå sitter Dnk i saksa. Kommunene er under økonomisk press. Menighetene kommer i økende grad til å trekke det korteste strået når medlemstallet synker og kostnadene knyttet til eldrebølgen eksploderer.

Alternativet til dagens modell er en lik støtte per medlem i tros- og livssynssamfunn, supplert med støtte til aktivitet, for eksempel antall utførte kirkelige handlinger, og et ekstra tilskudd til Dnk for å betjene befolkningen i hele landet og ivareta funksjoner på det nasjonale fellesskapets vegne.

Slik kan den samlede støtten komme opp mot dagens nivå, og det vil ikke være i strid med prinsippet om at alle skal få lik støtte.

Endringer i folkekirken

Når staten fullfinansierer tros- og kirkesamfunnene, kan menighetene i Dnk, på lik linje med andre organisasjoner, søke kommune og fylke om støtte til ulike aktiviteter.

Det går fort i politikkens verden på det økonomiske området for tiden. Folkekirken bør forberede seg på omfattende endringer.

Når under 10 prosent av medlemmene i Dnk deltar i valg til bispedømmeråd og kirkemøte, bør ordningen skrotes. Dnk er ikke en stat som må holde direkte valg til ulike nivåer. Dnk er en organisasjon. Den styres vanligvis gjennom et representativt demokrati.

Medlemmene i Dnk får velge menighetsråd. Representanter fra menighetsrådet utgjør bispedømmemøtet som velger representanter til Bispedømmeråd og Kirkemøtet. Slik vil menighetene få en langt bedre styring over det nasjonale nivået.

Sunne organisasjoner eser ikke ut på toppen. De kjennetegnes av at mest mulig av ressursene brukes der aktiviteten skjer – på lokalplanet.

Ved å legge opp til valg lokalt, kan Dnk spare over 50 millioner kroner. Og gjennom et representativt demokrati henger kirken sammen.

Uforsvarlig sluttpakke på 1,9 millioner til Caritas-sjef

Advokat og tidligere byrådsleder for Høyre i Oslo, Stian Berger Røsland, bør ligge tynt an som styreleder i Caritas etter å ha gitt Martha Skretteberg en sluttpakke på 1,9 millioner da hun sluttet som generalsekretær.

­Martha Skretteberg, som gikk av som generalsekretær i Caritas 1. desember i fjor, fikk forhandlet seg fram til en sluttpakke på mer enn 1,9 millioner kroner.

– Vi føler oss forrådt og bedratt. At en sjef som har ledet en hjelpeorganisasjon i mer enn ti år kan ta med seg så mye penger føles som et svik, sier en ansatt i Caritas Norge til Vårt Land. Vedkommende ønsker å være anonym av hensyn til sitt eget arbeidsforhold.

Vårt Land har snakket med andre ansatte som sier det er sjokkerte og betegner avtalen som et svik mot verdens fattige.

Martha Skretteberg vil ikke gi noen kommentar og viser til Stian Berger Røsland.

Caritas er Den katolske kirkes humanitære hjelpeorganisasjon. Skretteberg har vært ansatt som generalsekretær i Caritas Norge siden 2011. Hun hadde en avtale om at hun kunne gå inn i andre stillinger i Caritas Norge med samme lønns- og arbeidsvilkår som i generalsekretærstillingen.

Nå jobber hun i et prosjekt i Colombia og får 1,17 millioner kroner i lønn. Hun skal avslutte arbeidsforholdet innen 1. desember i år. Da får hun en sluttpakke på 1, 965 millioner kroner.

Styreleder Stian Berger Røsland sier til Vårt Land at det er en helhetsvurdering som ligger bak med utgangspunkt i den avtalen hun hadde som generalsekretær. Han sier seg lei for at ansatte føler at sluttavtalen er et svik mot verdens fattige.

-Jeg håper vi sammen kan komme dit hvor vi kan samles i den takknemlighet Caritas Norge alltid vil ha for Marthas innsats gjennom mange år og hennes unike evne til å løfte organisasjonens nasjonale og internasjonale arbeid, økonomi, bredde og synlighet, til det som har blitt en viktig norsk humanitær organisasjon, sier Stian Berger Røsland.

Skretteberg har vært en god leder

Det er bred enighet om at Skretteberg har vært en god leder. Hun har ikke hatt en høy lønn som generalsekretær. Det er sluttavtalen det reageres kraftig på.

Sluttavtaler på 1,9 millioner er ikke spesielt høy om vi sammenlikner med praksis i næringslivet. Det skjer rett som det er at ledere i offentlig sektor får med seg sluttavtaler i denne størrelsesorden eller enda høyere. Men da er det gjerne knyttet til en konflikt og at arbeidsgiver neppe har grunnlag for en saklig oppsigelse.

Martha Skretteberg slutter av fri vilje. Det spesielle med hennes ansettelsesavtale er et hun har rett til å fortsette i Caritas i en annen stilling med samme lønn. Det er ikke gitt at det ligger til rette for at en tidligere sjef kan gå inn i en annen oppgaver, og lønnen bør definitivt ikke ligge på samme nivå som generalsekretær.

Sannsynligvis mener Stian Berger Røsland at det er bedre om Martha Skretteberg slutter enn at hun skal jobbe som rådgiver for Caritas kanskje i ti år og få flere hundre tusen mer i lønn hvert år enn det andre rådgivere får. Det kan fort koste Caritas mer enn to millioner.

Om sluttpakken er betinget at hun ikke får seg ny jobb, er ikke kjent.

Sluttpakken smaker av en næringslivskultur som er et fremmedelement i en humanitær organisasjon. Stian Berger Røsland ser ikke det og tar ingen selvkritikk. Dermed har Caritas skaffet seg et problem.

Caritas er avhengig av tillit fra givere. Om denne saken får bein å gå på, kan det bety at givere og støttespillere vender tommene ned for videre støtte til Caritas. I så fall bør Stian Berger Røsland dager som styreleder være talte.

Om ledelse, politikk og medier