Vil reversere rettighetstenkningen

Hvis Raymond Johansen får Ap med seg på skru tilbake, i det minste stoppe, rettsliggjøringen i samfunnet, vil den varslede tillitsreformen få bein å stå på.

Jonas Gahr Støre har varslet at Ap vi innføre en tillitsreform om de får regjeringsmakten etter valget i 2021. Han har ved flere anledninger svingt pisken over New Public Management (NPM), som har dannet basis for mye i forvaltningen de siste tiårene.

Ap har ikke virket særlig plaget med å styre på NPM-premisser. Men selv av det gode, kan det bli for mye, mener Ap. Nå skal det bli mindre NPM-tenkning, mindre kontroll og færre rapporter, eller mer tillit og «mindre detaljstyring», som nestleder Hadia Tajik sa det i Klassekampen lørdag.

Uken før jul skrev Arild Aspøy, redaktør i Stat og Styring, i Klassekampen at man «ikke har skjønt stort om man tror at NPM er hovedproblemet i det offentlige». Aspøy pekte på at det er stadig flere lovfestede rettigheter som forårsaker vekst i rapporteringen. De fleste rettigheter som deles ut, er det bred politisk enighet om. Byråkrati og rapportering vokser altså som følge av det politikerne bestemmer.

Raymond Johansen varsler at han vi bruke sterk lut for å fjerne mest mulig av det som lukter av høyrepolitikk i forvaltningen.

Hva Aps tillitsreform i praksis skal gå ut på, er ikke klart. Det ser det ikke ut til at byrådslederen i Oslo, Raymond Johansen, er enig i. Han har skrevet en «look to Oslo»-artikkel i Klassekampen i dag hvor han hevder at de er godt i gang med å gjennomføre en tillitreform i hovedstaden. Mye har skjedd, og mer skal skje.

I Oslo har de kuttet to av tre rapporteringskrav i barnehagene. Kravet om at lærere skal lage halvårs- og helårsplaner som skal sendes foreldrene, er droppet. Det samme er kravet om skriftlig halvårsevaluering. Skolene skal selv avgjøre om det skal være muntlige eller skriftlige prøver.

Barnehagene skal selv avgjøre hvordan språkferdigheter skal testes. Stoppeklokkene i eldreomsorgen brukes ikke lenger. Bestillerkontorer i eldreomsorgen er fjernet. De satser sterkere på Sporveien, har tatt tilbake skolevaktmestrene på den kommunale lønningslisten, de fikser selv avfallshåndteringen og kommersielle skal ikke lenger drive eldreomsorg.

Fire år med rødgrønt styre har gitt mindre rapportering og måling av aktivitet. Det skjer samtidig «som vi viser mer tillit til fagligheten og ledelsen i førstelinjen», skriver Johansen.

Det er for så vidt ikke noe nytt i det Johansen skriver, men han presenterer det samlet for å vise at det er en forskjell på de rødgrønne og de borgerliges måte å styre på. Det som overrasker, er at Johansen gir Aspøy rett i at rettsliggjøringen er en driver for mer tilsyn, kontroll og dokumentasjon, og at han akter å gjøre noe med det.

– Jurister får mer makt på bekostning av dem som arbeider direkte med innbyggene, og domstoler og rettsorganer får mer makt på bekostning av folkevalgte. Dette er ikke en utvikling drevet fram av jurister, men av en overdreven tro på at landet bygges og problemer løses ved hjelp av lovfesting av plikter og rettigheter. Slik jeg ser det utarmer rettsliggjøringen både kraften i politikken og ledere og medarbeiders mulighet til å utøve faget sitt. Det er med andre ord ikke bare New Public Management Arbeiderpartiet og venstresiden bør ta tak i fram mot 2021», skriver han.

Raymond Johansen vil være en veiviser for Ap ved å vise til det som skjer i Oslo.

Raymond Johansen varsler at han vil bruke sterk lut for å fjerne mest mulig av det som lukter av høyrepolitikk i forvaltningen. Men før byrådslederen blir konkret, med hensyn til hvilke rettigheter han vil skrote og hvilke han ikke vil dele ut til landets innbyggere, leverer han ikke mer enn et uforpliktende verbalt angrep på rettighetssamfunnet.

Raymond Johansen vil neppe skrote retten til forsvarlig opplæring som vårt skolesystem bygger på? Vil han droppe ordningen med brukerstyrt personlig assistent? Skal sykehjemsplass være en rettighet? Vil han avvikle fritt sykehusvalg? Står de regionale helseforetakene for fall? Skal det rapporteres mindre på alle bestemmelsen i arbeidsmiljøloven?

Raymond Johansen vil være en veiviser for Ap ved å vise til det som skjer i Oslo. Når han angriper rettighetstenkningen, forflytter han seg fra kommunalt til nasjonalt plan. Johansens innlegg må tolkes som et varsel på at han vil være pådriver for at Ap på nasjonalt plan skal bevege seg lenger enn til snakkeplanet nå det gjelder en tillitsreform.

Selvmordet- mørket som ikke viker

Større åpenhet om selvmord fører ikke nødvendigvis til at færre lar seg drive til bunns i det eksistensielle mørket. Selvmordet hører til utenfor rimelighetens og rasjonalitetens verden.

Ingen død er så vond å bli rammet av som selvmordet. Ari Behns selvmord i jula er den ultimate ulykke som kan ramme en familie. Skyldfølelsen melder seg hos mange som har en relasjon til den som velger å ta sitt eget liv. Kunne vi gjort noe?

Om en kunne gjort noe, er umulig å svare på. Sannsynligvis ikke. Selvmordet handler først og fremst om et enkelt menneskes opplevelse av seg selv og sitt liv.

Ari Behn var unik med sin evne til å omgås mennesker, lytte og formidle. Han søkte ikke den lettvinte lykken, han pløyde dypere og var i kontakt med livets skyggesider.

I alt som skrives om ham, er det en dobbelthet. At han har tatt sitt eget liv virker som totalt uforståelig. Samtidig virker det som om noen forstår. For Ari Behn la aldri skjul på at han oppholdt seg mye i det eksistensielle mørket.

Mange forteller at Ari Behn hadde en egen evne til å være nær, han formidlet godhet og omtanke. Han forsvant ikke inn i sitt eget mørke. Men i sin kunst, i bildene og ikke minst i hans siste bok «Inferno», formidlet han det vonde, nedturene og de destruktive tankene.

Arve Juritzen var forlegger og redaktør for Behns siste bok. Juritzen forteller til VG at mye av det mørkeste måtte redigeres bort. Han kjempet for en mer optimistisk slutt, men Ari Behn insisterte på at det siste orde skulle være «kiste». Det siste bilde han malte fikk navnet «Gone».

På baksiden av «Inferno» skriver Behn: «Jeg er en noksagt. Jeg har alltid vært intens. Full av ord og alt for mye kraft. Ute av balanse. Enten-eller. Taus eller pågående. Blyg og skamløs. Jeg klarer ikke holde igjen. Jeg lot det brenne».

En psykolog kunne sikkert tildelt Ari Behn flere diagnoser. Ari Behn snakket ikke om at han hadde psykiske problemer. Han snakket i eksistensielle kategorier. Han la ikke skjul på at han var fullstendig knust etter at ekteskapet gikk i stykker. Han brøt fysisk i sammen og måtte legges inn på sykehus. Det følelsesmessige kaos drev han inn i en angst og panikk som rammet ham fysisk. Han snakket åpent til mediene om at samlivsbruddet opplevdes «som å dø».

Så kom han seg videre, tenkte, skrev, formidlet og malte. Han var etterspurt. Alt så ut til å ligge godt til rette for et liv som maler og forfatter med venner og bekjente rundt seg.

Men Ari Behn bar på et mørke i seg. Ytre sett kunne hans liv betegnes som en type suksess mange søker. Han vant prinsessen, han fikk tre barn, han ble kjent, en anerkjent forfatter og maler, han hadde nok av venner og mange ville være sammen med ham. Det var ikke noe som var galt, bortsett fra dette mørket, dette drivet mot undergangen.

Han satte ord på det som plaget han, men få trodde han ville drive seg utfor stupet, ned i mørket. I ettertid kan mye av det han formidlet oppfattes som et varsel om det som kunne komme – og som kom til ham i julen – den komplette følelse av å være forlatt i et mørke fikk makten over ham.

Antallet selvmord er over tid ganske stabilt.

Det er omtrent 800 000 mennesker på verdensbasis som begår selvmord hvert år, om lag 600 i Norge. I de vestlige land er det omtrent 11 per 100 000 som velger å ta sitt eget liv. Selvmordsprosent er noe høyere i Øst-Europa, Kina og Japan, for eksempel.

I løpet av de siste 20-30 årene har myndighetene laget diverse handlingsplaner for å få ned antallet selvmord. Flere suicidale får hjelp fra helsevesenet. Men antallet selvmord er over tid ganske stabilt. De siste årene har det vært en økning i antallet selvmord i aldersgruppen 20-24 år.

Vi vet nær sagt alt vi trenger å vite om selvmord. Rus har en negativ virkning, Selvmord er knyttet til alvorlig sykdom, depresjon, schizofreni, tap av noen som står en nær og at man kjenner andre som har begått selvmord. Arbeidsledige, fattige, ensomme og eldre er i risikogruppen.

Psykologer kan forklare et stykke på vei. Selvmordet er for ofte helt uforklarlig. Det handler om ikke å ville leve selv om livet på ingen måte virker ulevelig. Selvmord er å gi opp der mange andre kjemper seg videre og kommer gjennom vanskelighetene.

Selvmordet er et dypt eksistensielt valg. Det mest omtalte selvmordet i Norge før Ari Behn, er Tore Tønnes selvmord. Mediene hadde en legitim grunn til å stille spørsmål ved om hans relasjoner til blant annet Kjell Inge Røkke kunne betegnes som korrupsjon. Saken fikk dimensjoner den ikke fortjente. Mediene jaget i flokk i månedsvis. Tønne valgte taushet. Han maktet ikke leve med det bildet som ble tegnet av han i mediene.

Flere gav mediene skylden for at Tore Tømme tok sitt liv. Det var en overreaksjon. Det var Tønne selv som valgte å ta sitt liv.

De fleste selvmord er uforståelig og urimelige.

Selvmord har vært et tabu. Fortsatt bør det være slik at selvmord ikke bør omtales fordi en person er kjent. Døden hører privatlivet til. Det må være de nærmeste pårørende som avgjør om et selvmod skal omtales offentlig. Om en velger åpenhet, har offentligheten ikke noe krav på å få vite  hvordan det skjedde. Detaljer bør uansett unngås, fordi selvmord kan ha en tankemessig smitteffekt.

Ari Behn har stått for åpenhet om alt som tynger og plager. Han har snakket åpent om døden. Det ville vært vanskelig, kanskje umulig å hylle hans selvmord inn i taushetens slør. Han er ikke den eneste kunstneren som har mistet meningen med livet og tatt konsekvensen av det.

Det underlige er at noen av de som velger å ta sitt liv, så presist har gitt uttrykk for livet slik det arter seg og hva meningen med livet faktisk er. Med sin nærhet til mennekser formidlet Ari Behn mening. Den rakk bare ikke inn i hans egen sjels dyp.

De fleste selvmord er uforståelig og urimelige. Menneskets eksistens lar seg ikke beskrive i rasjonalitetens kategorier. Livet en gåte med sine mørke sider. Livet er ikke slik vi skulle ønske det var.

Jul med politisk støtte

Juletradisjoner er noe av det mest seiglivete vi har. Kulturministeren kan blåse faren over selv om en synkende andel av befolkningen tror på juleevangeliet.

Det blir kø til kirkene i dag. I alt 537.027 personer var i kirken på julaften i fjor, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Det utgjør 14,4 prosent av medlemmene i Den norske kirke. Det blir storinnrykk i landets kirker i år også. Men oppslutningen om julegudstjenesten faller med omtrent en prosent hvert år.

Svakt synkende oppslutning av julegudstjenestene står nederst på listen over det ledelsen i Den norske kirke bekymrer seg over. Det som bekymrer mest, er nedgangen i antall døpte. Bare 51 prosent av de barna som blir født i Norge, blir døpt i Den norske kirke.

Det er også nedgang i oppslutningen om konfirmasjon og gravferd.

Den norske kirke er også på vei inn i en alvorlig prestekrise. Det er for mange som går av med pensjon og for få som vil begynne som prest.

Politikerne overøser Den norske kirke med velvilje. Med KrF i regjering eller på vippen i Stortinget, trenger ikke kirkeledelsen å frykte kutt i bevilgningene. I Oslo derimot, hvor de rødgrønne styrer, er det full krise. Her er det nedskjæringer og stengte kirker som preger bildet.  Men byrådet vil heller bygge sykkelveier enn å reparere kirker, for eksempel. På et vis forståelig, for det er etter hvert temmelig få som bruker en del av kirkene. Derfor må flere kirker tas ut av bruk eller overlates til andre.

Så om det går nedover med Den norske kirke, er Norge i forsvinnende liten grad blitt et mindre religiøst land

Dåp, kirkebygg og prester er nå en ting, folks tro består. Det er riktignok færre som tror det som Den norske kirke lærer. Men folk tror på de mest forunderlige fenomener. Det er bare å oppsøke Alternativmessen som holdes hvert år. Det ser ut til å være flere som har sans for sjaman Durek Verrett enn kritikerne i de redigerte avisene har fått med seg.

Vi har dessuten gjennom arbeidsinnvandring og innvandring fått over 200.000 katolikker og 200.000 muslimer i landet. De vet hva de tror på og holder fast på tradisjoner.

Så om det går nedover med Den norske kirke, er Norge i forsvinnende liten grad blitt et mindre religiøst land.

Det som preger utviklingen er at politikerne, KrF inkludert, er opptatt av å stille alle tros- og livssynssamfunn på lik linje. Staten er positiv til at folk tror, og kvitterer med rause bevilgninger til både humanister, katolikker og muslimer. ‘

Likebehandlingen i kombinasjon med ønsket om at ingen skal føle seg utenfor, fører til en del pussige utslag som får stor plass i mediene fordi noen opplever det som et angrep på selveste julen.

I år var det Seljord ungdomsskule som fikk merke vreden etter at Telemarksavisa skrev at elevene måtte si «tradisjonsmat» istedenfor «julemat» og «skoleball» framfor «juleball». Det kom også trusler mot skoleledelsen, som har avvist at det fantes noe forbud mot ordet «jul» på skolen.

Det ble også påstått at IKEA hadde døpt om julen til «vinterfest».

Christian Tybring-Gjedde (Frp) noterte seg for sin største, og ifølge han selv den eneste, politiske seieren da han fikk gjennomslag for kravet om at det skulle serveres skikkelig grisepølse og flesk når Stortinget skal spise nyttårsmiddag.

Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande (V) blir oppgitt over de årlige bekymringene over at noen vil endre jula.

Trine Skei Grande synes engasjementet er «helt håpløst»

Hun ber folk ta det rolig. Ingen vil ta jula fra noen.

– Dette handler vel om at folk føler at kulturverdiene deres er truet. Men man må ikke ha så lite tro på sitt eget, at man tror enhver liten utfordring vil knekke tradisjonene. Det er ikke slik at jula kommer til å forsvinne, sier Grande til NTB.

Høyre delte Seljord-saken og proklamerte «Selvfølgelig skal det være lov å si julemat og juleball!» på partiets Facebook-side, sammen med spørsmålet «Er du enig?».  Det førte til at flere regjeringsmedlemmer hengte seg på og kommenterte saken på sosiale medier.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad skrev «dette blir for dumt» på sin Facebook-side.

Trine Skei Grande synes engasjementet er «helt håpløst». Hun ber folk ta det rolig. Ingen vil ta jula fra noen.

NTB minner om at det for tre år siden ble båk da Nylund skole i Stavanger ville endre julesangene. Året etter ba de foreldre sette kryss på et skjema for hvilke sanger barna kunne synge. På Voss ba de samme år om julegudstjenester uten bønn og forkynnelse.

Jula står sterkt. Julaften kan brukes for å illustrere hvor sterkt folkekirken fortsatt står.

Trine Skei Grande har rett i et kortsiktig perspektiv. Julens tradisjoner blir ikke endret over natten. På sikt vil julen endre seg om det blir stadig færre som tror på juleevangeliet.

Forvirring om habilitet og tillit

Når tillitstenkningen er på vei ut av politikk og forvaltning, kan det blir mer kaos om vi lager flere lover og mer byråkrati for å finne ut av habilitetsspørsmål.

For rundt en måned siden ble det sådd tvil om Finn Arnesen og Jens A. Skoghøy kunne være med i utvalget som skal granske Nav. Jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg hevder de to er en inhabile siden de i 2012 var med å behandle en sak om trygdeksport i Høyesterett.  

Etter at Aftenposten skrev om saken, utarbeidet de to et notat der de konkludert med at de ikke anså seg som inhabile. Saken døde ikke med det. Det ble hevdet at dette ikke er opp til dem selv, men Arbeids- og sosialdepartementet å vurdere. Departementet har sendt saken over til Statsministerens kontor og Lovavdelingen i Justisdepartementet til orientering. De har ingen innvendinger.

Framgangsmåten er i samsvar med lovens ordning som er at den enkelte selv vurderer sin habilitet

På spørsmål fra Aftenposten om dette er en forsvarlig saksbehandling, svarer statsråd Anniken Hauglie at de har bedt Arnesen og Skoghøy om en vurdering av deres habilitet.

– Framgangsmåten er i samsvar med lovens ordning som er at den enkelte selv vurderer sin habilitet, se forvaltningslovens § 8, skriver Hauglis i en e-post til avisen.

Saksordføreren i Stortingets kontrollkomite, Eva Kristin Hansen, synes det er «spesielt at de aksepterer en vurdering som granskerne har gjort selv, spesielt i denne saken som er så alvorlig», sier hun.

Eva Kristin Hansen synser. Statsråden følger loven.

Vi har igjen fått illustrert at forvaltningslovens bestemmelser ikke fungerer som forutsatt. Statsråder har for lengst tatt konsekvensen av det. De løper til Lovavdelingen i Justisdepartementet så snart de lukter en mulig påstand om at de kan være inhabile. Sylvi Listhaug hadde ikke vært statsråd en dag før hun gjorde det klart at Lovavdelingen skulle avklare hennes habilitet knyttet til ankesaker om vindmøller på land.

Det var etter det enorme bråket rundt Jonas Gahr Støre og Felix Tschudi at statsråder forsto at de må sikre seg både med belte og bukseseler i spørsmål om habilitet.

Støre hevder at han på ingen måte var inhabil i forhold til Tschudi. Det var dessuten ikke snakk om å gi penger til skipsreder Tschudi. Det handlet om at Tschudi skulle gi penger til en stiftelse som var en del av regjeringens nordområde-satsing. Etter måneder med bråk kunne Støre ikke si noe annet enn at han i ettertid kunne konstatere at mye ville vært unngått om han hadde bedt om en habilitetsvurdering fra Lovavdelingen. Støre hold fast på at han ikke på noen måte anså seg som inhabil.

Pressen elsker saker knyttet til habilitet. Da kan en nøste opp nettverk og skrive om personer og relasjoner

Forvaltningen og vårt politiske system er basert på tillit. Vi tror at de mennesker vi velger til å representere oss er tilliten verdig, men en del kontrollsystemer og ordninger må vi ha. Selv den beste kan falle for fristelsen til å utnytte system og tillit til egen fordel. Når det gjelder habilitet, beveger vi oss mot en situasjon der den det gjelder må bevise at en ikke er inhabil eller i det minste få en uavhengig instans til å mene at man ikke er det.

Pressen elsker saker knyttet til habilitet. Da kan vi nøste opp nettverk og skrive om personer og relasjoner. Detaljgraden kjenner ingen grenser. Her kan det handle om hvem en har vært på bursdag hos og drukket kaffe med.

Når det gjelder habilitet, sauses også politikere sammen med forvaltningen. Politikere representerer interesser. En politiker som er aktivt med i idretten, er ikke inhabil ved å stemme for økte bevilgninger til idretten. En rådmann kan derimot bli inhabil i en sak han har sterk interesse i. Forvaltningen skal opptre på en måte som gjør at det ikke kan stilles spørsmål med om beslutninger er fattet på objektive, saklige kriterier og i tråd med politiske vedtak.

Når spørsmål om habilitet dukker opp, gjelder det ikke å falle ned i perspektivløshetens grøft slik Eva Kristin Hansen gjør. Hvis flere holder på som henne, må vi endre loven og gi den som gir noen et oppdrag plikt til å granske vedkommendes habilitet. Utgangspunktet blir da som i saken rundt Jonas Gahr Støre – at en ikke skal stole på vedkommendes egen vurdering.

Kommuner og fylkesmenn er også involvert i habilitetstridigheter

Kommuner og fylkesmenn er også involvert i habilitetstridigheter. Eidskog kommune har klaget Fylkesmannen inn for departementet fordi Fylkesmannen hevder kommunen er inhabil i en varslingssak. Det hjelper ikke hva kommunestyret mener. Staten overprøver de folkevalgte med henvisning til habilitetsreglene for hvordan en varslingssak skal behandles.

Utgangspunktet er en varsling som ligger tre år tilbake i tid. Dette utviklet seg seinere til et varsel om gjengjeldelse, der både rådmannen og ordfører og senere varaordfører er trukket inn. Rådmannen i nabokommunen er bedt om å vurdere deres habilitet og konkluderer med at rådmann og ordfører ikke er inhabile.

Det har endt opp i saksbehandlingsmessig kaos. Påstås det at rådmann og ordfører er inhabile, er hele kommunen det. Det frister ingen i nabokommunen og involvere seg denne suppa. Fylkesmannen får ordne opp, men det er ikke Fylkesmannen oppgave å ordne opp i varslingssaker i kommunene. Der står saken.

Fylkesmann på bærtur om åpenhet

Med sitt krav om åpenhet bidrar Fylkesmannen til å forsterke konfliktene i Nordkapp kommune. I saker som gjelder arbeidsmiljø, må Fylkesmannen holde fingrene fra fatet.

Ansatte i Nordkapp kommune mener det hersker en fryktkultur i kommunens ledelse.

Det er ingen grunn til å falle av stolen om grupper av ansatte mener det. Det skjer til tider, selv i «de beste familier».

Det er heller ikke gitt at det er ledelsen som skal henges ut for ikke å gjøre jobben sin godt nok.

Det er imidlertid all grunn til å ta fatt i problemene.

Ledelsen i kommunen engasjerte derfor selskapet HEMIS AS for å undersøke arbeidsmiljøet på teknisk avdeling.

I juni leverte selskapet en 13-siders rapport. Store deler av innholdet valgte kommunen å holde hemmelig, skriver Kommunal Rapport.

Både avisen og NRK ba om innsyn i saken. Da fikk de beskjed om at dette var en rapport de ikke kunne få fullt innsyn i.

Fylkesmannen har lagt sitt sunne vett, vi antar at han har det, på hylla og stirret seg blind på paragrafene.

«Offentliggjøring av rapporten vil, jevnfør bedriftshelsetjenestens vurdering, kunne medføre opptrapping og ureell fokusering på forhold som tas ut av konteksten. En slik opptrapping vil være til skade for forsvarlig gjennomføring av interne prosesser med arbeidsmiljø», skrev Nordkapp kommune i sitt avslag på innsyn.

Kommunens avgjørelse ble anket til Fylkesmannen.

Fylkesmannen skriver at «rapporten ikke bærer preg av å gi ut opplysninger av ansatte», men at det «hovedsakelig dreier seg om hvordan en leder utfører sine arbeidsoppgaver».

Fylkesmannen mener at rapporten handler om hvordan ledere utøver sitt arbeid. 

Det kan ikke betegnes som personlige forhold og en kan derfor ikke hindre innsyn.

Kommunens påstand om at det vil skade kommunen å levere ut en usladdet rapport, blir avvist.

Fylkesmannen opphever kommunens vedtak og sender saken tilbake til Nordkapp kommune.

Denne saken bør KS – Kommunenes interesseorganisasjon ta fatt i. 

Kommuner bør ikke finne seg i å bli overprøvd på denne måten. I dette tilfellet har Fylkesmannen lagt sitt sunne vett, vi antar at han har det, på hylla og stirret seg blind på paragrafene.

At mediene ber om åpenhet, er som det skal være. Vi vil helst vite mest mulig om alt mulig.

En arbeidsgiver må ta andre hensyn. En arbeidsgiver skal blant annet beskytte sine ansatte.

Først og fremst har en arbeidsgiver plikt til å gjøre det en kan for å løse problemer og sørge for at ledere fungerer tilfredsstillende.

Vi kjenner ikke til situasjonen i teknisk avdeling. For alt hva vi vet, kan de her ha en ledelse som ikke holder mål.

Om så er, skal ikke kommunen bidra til å offentliggjøre en rapport basert på subjektive opplevelse og der ledelsen ikke har mulighet for å gi sin versjon.

Har man en Fylkesmann som ikke forstår bæret av dette, er en riktig ille ute.

En leder kan ikke si rett ut hva han mener om ansatte. Ansatte kan tillate seg å si hva de mener om en leder. Slikt bærer rapporter gjerne sitt tydelige preg av.

Skal en løse problemer i et arbeidsfellesskap, oppnår en som regel fint lite med å taue inn utenforstående for å kartlegge og lage rapporter.

Skal utenforstående inn, vil det fungere bedre om de ikke får lov til å skrive noe som helst i rapports form.

Det er dialog som er metoden for å løse problemer i et arbeidsfellesskap.

Rapportskriving sementerer ofte problemene.

Offentligjøres en rapport, blir det som regel enda verre. 

Har man en Fylkesmann som ikke forstår bæret av dette, er en riktig ille ute.

Kommunen bør be Fylkesmannen skjerpe seg og gi beskjed om at det er de som utøver arbeidsgiveransvaret.

Dernest må rådmannen og de som har ansvar for HR engasjere seg direkte i å løse problemene i Teknisk avdeling.

Om de vil taue inn en rådgiver utenfra, bør betingelsen være at han ikke skriver et eneste ord.

Oljebransjens nye ridder

Sylvi Listhaug vil gjenreise stoltheten i en oljenæring som får mye stokkepryl for tiden. Vi går mot en skjerpet debatt om klima og olje som først og fremst blir en utfordring for Ap og Venstre.

Få har evnen som Sylvi Listhaug til å provosere og profilere. Det gjorde hun til gagns da hun var justisminister.

Hun la seg ikke ut med bøndene med spissformulerte og irriterende uttalelser da hun var landbruksminister.

Hun ble heller ikke provokatør som eldre- og folkehelseminister selv om hun startet med å proklamere at folk fikk spise og røyke som de ville.

Det er derfor ikke opplest og vedtatt hvordan hun vil profilere seg som olje- og energiminister.

Frp står for en helt annen landbrukspolitikk enn Bondelaget og flertallet på Stortinget.

Derfor ble det ingen revolusjon i landbrukspolitikken med Sylvi Listhaug som minister.

Hun fikk tatt noen grep og lagt om kursen noen hakk, men det meste ble som det måtte bli, de politiske realitetene tatt i betraktning.

Sylvi Listhaug har noe større spillerom som olje- og energiminister. 

Olje og gass egner seg imidlertid ikke for populistiske utspill slik innvandringspolitikken gjør.

Innvandring er Frps spesialøvelse. Ingen turnerer disse øvelsene bedre enn Sylvi Listhaug.

Det er ingen grunn til å tro Sylvi Listhaug vil framstå som en rabiat utgave av en minister for olje og energi.

For tiden er innvandringen såpass beskjeden at det ikke er nevneverdig å hente for Frp ved å klaske til med utspill.

Det får holde med bråket rundt de uretunerbare asylsøkerne og fengslingen av eks-biskop Gunnar Stålsett.

Det er mer å hente for Frp på å bli partiet som helhjertet støtter norsk olje- gassvirksomhet.

Hvis man tror at Sylvi Listhaug vil strø om seg med provoserende og lite kunnskapsbaserte uttalelser i øst og i vest, kan man selvsagt mene at Listhaug ikke er den ministeren bransjen helst vil ha.

Det er ingen grunn til å tro Sylvi Listhaug vil framstå som en rabiat utgave av en minister for olje og energi.

Hun er klok nok til ikke å bli en belastning for bransjen. Ventelig vil hun framføre det samme budskapet som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk olje og gass, men med mer sting og trøkk.

Frp og Venstre er dypt og grunnleggende uenige om oljeaktiviteten i Barentshavet.

Men de blir verken mer eller mindre uenige med Sylvi Listhaug som olje -og energiminister.  

Frp må være innstilt på et kompromiss med Venstre om hvor den såkalte iskanten skal gå om de vil fortsette i regjeringen.

Dette er det Siv Jensen, ikke Sylvi Listhaug som styrer.

Både Erna Solberg, Siv Jensen og Sylvi Listhaug ser at Venstre lider. Hvis Frp bestemmer seg for å stå knallhard på sitt primærstandpunkt knyttet til iskanten, vil Venstres smerteskrik kunne høres utenfor regjeringskammersets vegger.

Sylvi Listhaug kommer ikke til å gå i strupen på Venstre.

Hun vil være mer opptatt av å vise at hun kan la være å provosere de partiene hun er i regjering med.

Dette er det fjerde departementet Sylvi Listhaug bestyrer. Hun vil ikke ha på seg at hun løper rundt og tenner branner som andre må slukke etter henne.

Hun vil demonstrere sine evner som iverksetter av politikk det er rimelig enighet om innad i regjeringen.

Hvis Venstre eller Frp vil ut av regjeringen, er klima og olje en god sak for dem begge.

Venstre kan få reetablert seg som partiet som tar klimautfordringene på alvor.

Frp kan få markert seg som partiet som ikke har til hensikt å begrense olje- og gassaktiviteten så lenge verden trenger olje og gass.   

Frp og Venstre har ikke bestemt seg for hva de vil. De bestemmer seg ikke før de har klart for seg hvilket kompromiss de må godta for å kunne holde sammen.

Sylvi Listhaug er en uredd debattant som kan slynge ut argumenter med retorisk snert.

Dette vil først og fremst Ap og MDG med miljøbevegelsen på slep merke.

MDG synes det er prima å få en tydelig mostander.

Det er sterkt delte meninger i Ap om oljepolitikken. Sylvi Listhaug vil forsøke å forsteke spenningene i Ap.

Jonas Gahr Støre vil få høre at han er uklar og at han bidrar til å skape usikkerhet om Aps vilje til å satse videre på olje og gass.

Klimabevegelsen og MDG vil møte en ridder som med løftet lanse og sverd hengene klart til bruk. 

Sylvi Listhaug vil ligge som en gjedde i sivet, klar til å bite hver gang ledelsen i Ap forsøker seg på en dialog med de som vil starte nedbyggingen av olje og gass-virksomheten.

Når Listhaug sier at hun er opptatt av å gjenreise stoltheten i olje og gassnæringen som hun kaller for landets viktigste næring, faller dette i god jord blant de som arbeider ikke olje og gass og langt inn i «Ap-land».

Hun vil besøke de stedene i landet hvor en er avhengig av olje og gass og snakke om næringen med en annen glød og begeistring enn Støre kan.

Hvis Støre begynner å snakke om å gjenreise stoltheten og kalle olje og gass for landets viktigste næring, vil ha få på pukkelen av sine egne.

Støre må passe på å snakke om klima og behovet for omstilling når han snakker om olje og gass.

Slike hensyn trenger ikke Listhaug ta. Det er Sylvi Listhaug som blir olje- og gassnæringens nye ridder.

Klimabevegelsen og MDG vil møte en ridder som med løftet lanse og sverd hengene klart til bruk.

Hun vil angripe påstander hun ikke mener holder mål og bekjempe planer hun mener ikke henger på greip.

Det dummeste hennes kritikere gjør, er å male videre på påstanden om at hun egentlig ikke tror at klimaendringene er menneskeskapte.

De må heller forberede seg på å diskutere sak.

Vi kan nok regne med at Sylvi Listhaug vil provosere klimaktivistene noen hakk mer enn Ola Borten Moe gjorde i sin tid som olje- og energiminister.

I sak er det ikke sikkert avstanden mellom Sylvi Listhaug og Sp blir så stor.

Sp ser ut til å plages langt mindre enn Ap av den interne uenigheten om olje- og energipolitikken.

Støre og Giske i siget

7 prosent av Ap-velgerne kan tenke seg Hadia Tajik som leder for partiet. Trond Giske får like stor oppslutning. Det er et nederlag for Tajik og en uventet seier for Giske.

Hvis noen har trodd at Jonas Gahr Støres stilling i partiet er utrygg, må de tro om igjen. Dagsavisen offentliggjør en undersøkelse i dag som viser at 62 prosent av Ap-velgere foretrekker Jonas Gahr Støre som partileder. Om vi tar med velgere fra de andre partiene, får han støtte fra 31 prosent av velgerne.

Med jevne mellomrom er det en og annen tillitsvalgt i partiet som sier offentlig at de bør diskutere om Ap har den ledelsen de trenger. Støre kan slappe av. Han har den støtten han trenger. Skal ledelsen diskuteres, må det i tilfelle handle om hvorvidt de har de to nestlederne de trenger.

Hun kan sine saker og er god i debatter, men velgerne flokker seg ikke om henne

En åpenbar grunn til at Støre står så sterkt, er at partiet ikke har noen alternativer. Det er 7 prosent som foretrekker nestleder Hadia Tajik, 6 prosent som vil ha Raymond Johansen og 3 prosent vil ha nestleder Bjørnar Skjæran.

Det mest overraskende er at Trond Giske er på listen. Han får 7 prosent. Trond Giske har altså like stor støtte som Hadia Tajik som partileder. Det er et gedigent nederlag for Tajik.

Hadia Tajik er drivende dyktig. Hun kan bekle en hvilken som helst statsrådspost. Som nestleder har hun alle muligheter til å profilere seg. Det gjør hun da også til gangs. Hun kan sine saker og er god i debatter, men velgerne flokker seg ikke om henne.

Om Hadia Tajik har tapt eller vunnet på sitt metoo-oppgjør med Trond Giske, er ikke godt å si. Sannsynligvis skaffet hun seg noen flere helhjertede støttespillere som vil kjempe for at hun skal nå toppen i partiet. Hun skaffet seg også noen motstander som vil engasjere seg for at det ikke skal skje.

Adresseavisen kan fortelle at Trond Giske er aktuell som ny leder for fylkespartiet i Trøndelag. Det vil sikre han en betydelig posisjon i partiet. Giske vil ikke si noe om sitt kandidatur. Det er en klok strategi. Han vil la andre føre valgkampen for seg. Det øker sjansene for at han kan få et bortimot samlet fylkeslag med seg.

Noen har sagt at de er kritiske til at Trond Giske skal gis sentrale verv så pass raskt etter at partiledelsen har konkludert med at han har brutt partiets retningslinjer om seksuell trakassering. De er nok i mindretall.

Jonas Gahr Støre sier at han ikke vil blande seg inn i hvem fylkeslaget skal gir verv eller nominerer til stortingsvalget. På denne måten markerer han at partiet har lagt Trond Giskes metoo-sak bak seg. Det må Hadia Tajik og hennes støttespillere merke seg.

Det er selvsagt lov å si offentlig at man ikke vil at Giske skal få fremtredende verv i partiet. Men ettersom tiden går, blir det vanskeligere på bruke metoo-saken som begrunnelse. Det vil være stadig flere som vil peke på at Ap trenger Giske. Han har solid støtte i Trøndelag, og det tar neppe lang tid før han gjenvinner den posisjonen han en gang hadde i LO.

Trond Giske er ikke tjent med å gå så raskt fram som mulig for å gjenvinne de posisjoner han har tapt. Blir han leder for fylkespartiet, vil han møte i landsstyret. Alt tyder på at Giske vil la seg nominere til Stortinget og bli leder for fylkespartiet. Det holder i denne omgang.

Jonas Gahr Støre må sørge for at det gror frem flere lederemner rundt ham

Giske har neppe lagt planene for hva han vil gjøre i neste periode. Det kan være han vil bli statsråd. Eller han vil bygge posisjonen som en av Aps ledende politikere i Stortinget, utenfor Støres flokk av utvalgte.

Hvis Trond Giske har planer om å bli partileder, kan det tidligst bli før valget i 2025. Da vil han være 59 år.

Trond Giske vil drive med politikk. Men han må innse at sjansene for å nå helt til topps er små. Giske er et politisk dyr. Han har øvd innflytelse og bygget nettverk i flere tiår. Det vil ha fortsette med.

Selv om Hadia Tajik ikke har mer støtte enn Giske hos velgerne, kan en ikke utelukke at hun vil ende opp som partileder. Det avhenger en del av hva Støre legger opp til. Støre var Jens Stoltenbergs utvalgte. Jonas Gahr Støre må sørge for at det gror frem flere lederemner rundt ham.

Teateret om brudd på arbeidsmiljøloven

Byråd Lan Marie Berg må belage seg på kritikk, men Raymond Johansen vil forsvare henne med nebb og klør, for alle politikere er i samme båt.

Det finnes ingen synder som er mer vanlig og akseptert i offentlig sektor enn brudd på arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven.

Det finnes ikke en eneste politiker eller leder som forsvarer bruddene. Alle er enige om at det må «gjøres noe», men fint lite skjer.

Lovbruddene er overveldende. NRK har avslørt 250.000 brudd på bestemmelsene bare i Oslo kommune.

Ingen har full oversikt, men om vi legger sammen bruddene i Oslo kommune, i sykehusene og i sykehjem og i kommuner landet over, passere vi nok millionen.

Politikerne gir inntrykk av at de vil ordne opp, men loven vil de ikke endre. Flere hundre tusen lovbrudd ville vært unngått om loven var gjort litt mer fleksibel.

Politikerne gir inntrykk av at de vil ordne opp, men loven vil de ikke endre.

I Oslo kommune har de laget en huskestue uten like knyttet til 730 brudd på arbeidstidsbestemmelsene i Energigjenvinningsetaten.

NRK skriver i dag at byråd Lan Marie Berg har hatt detaljert oversikt over dette, men hun har gitt Arbeidstilsynet beskjed om at hun manglet tilfredsstillende oversikt.

Hun har heller ikke orientert byrådet om bruddene. En byråds svikt i informasjonsplikten overfor byrådet, er ikke å spøke med. Derfor rasler opposisjonen med sablene.

Høyres gruppeleder, Øystein Sundelin, mener at det hele fremstår som et teater fra byrådens side for å unngå en stor skandale.

Om det er noen som spiller teater, må det være opposisjonen. Når det foreligger 250.000 brudd på arbeidsbestemmelser, er 730 et spøtt i havet.

Men det går selvsagt ikke an å si at 730 brudd ikke er noe å bry seg om og at vi alle skal være glade for at de ansatte står på og får søppelet unna. Det er saken. Ingen ansatte har klaget. Ingen har tatt skade av å strekke seg og ordne opp der det trengs.

Nå inviterer opposisjonen og NRK til forestillingen «Må hun gå- om lovbryteren Lan Marie og hennes venn Raymond».

Brudd på arbeidstidsbestemmelsen får ikke en byråd til å falle av stolen. Dette er noe politikerne kalkulerer med. Hvis de hadde vært opptatt av å følge loven til punkt og prikke, måtte de økt bemanningen og gjort loven mer fleksibel. Og de måtte gitt ansatte som har lyst til å jobbe mye i perioder fordi de trenger penger, få lov til det.

Slik fungerer ikke arbeidslivet. En sprek 25-åring har ikke lov å jobb mer enn en 65-åring med sviktende helse.

I august ble Veireno-sjef Johnny Enger dømt til ni måneders ubetinget fengsel for at folkene hans over lang tid jobbet alt for mye overtid for å løse søppelkrisen i Oslo, blant annet. Enger ble dømt for 1080 brudd, 580 i Oslo kommune. Saken er nå til behandling i Høyesterett.

At han ble dømt, var på sett og vis en strek i regningen. For når Jonny Enger blir dømt, kan da alle i Oslo kommune som er ansvarlig for 250.000 lovbrudd gå fri?

Det var Arbeidstilsynet som anmeldte Enger. Bør ikke noen i Oslo kommune også anmeldes eller i det minste få bot?

Lan Marie Berg er et sidespor i strafferettslig forstand. Hun vil ikke få bot eller bli dømt. En byråd har ansvar, men utøver ikke arbeidsgiveransvaret. Det er etatslederne som etter all sannsynlighet vil måtte stå til ansvar.

Lan Marie Berg har imidlertid et politisk ansvar. Opposisjonen har selvsagt mulighet til å blåse en sak opp til proposisjoner langt over rimelighetene grenser.

Saken har havnet på flisespikkeristadiet. «Byrådsavdelingen understreker at vi på nåværende tidspunkt ikke har en tilfredsstillende oversikt over innhold og omfang av brudd på arbeidstidsbestemmelsene i Energigjenvinningsetaten», skrev Bergs byrådsavdeling i september.

Da hadde hun fått en rapport fra direktør Hans Petter Karlsen, leder for etaten, som dokumenterte over 700 brudd.

Opposisjonen ser ut til å planlegge enda noen oppsetninger av teatret «Må hun gå ? Lan Marie og Raymond» på nyåret.

Spørsmålet er hva «tilfredsstillende oversikt» betyr og om Lan Marie Berg burde ha informert bystyret selv om det kunne være usikkerhet knyttet til tallene.

Framfor å fortelle alt hun visste, sa Lan Marie Berg at hun hadde fått informasjon om mulige brudd på lover og regelverk og at man derfor hadde satt i gang en undersøkelse.

Lan Marie Berg holdt tilbake informasjon, men hun sa ikke noe som var usant.

Informasjonsplikten betyr ikke at bystyret når som helst skal kunne forlange å få vite alt en byråd vet. Lan Marie Berg har ikke forledet byrådet. Derfor vil hun få byrådsleder Raymons Johansens støtte.

Opposisjonen lever i den samme verden som byrådet. Det vet inderlig godt at arbeidstidsbestemmelsene brytes over en lav sko i kommunen. Det lever de godt med.

Opposisjonen ser ut til å planlegge enda noen oppsetninger av teatret «Må hun gå? Lan Marie og Raymond» på nyåret.

Milliarder uten beskatning

Når de rikeste kan hente ut 200 milliarder til skattefrie holdingselskaper over tre år, snakker vi om et hull i skatteloven som må tettes – og arveavgift som bør innføres.

Dagens Næringsliv (DN) fortalte lørdag hvordan Norges rikeste plasserer inntektene fra salg og overskudd i skattefrie private holdingselskaper.

Dette ble mulig da skattelovgivningen ble endret i 2006.

De som selger bedrifter eller tjener gode penger, kan velge å ta ut utbytte. Da må de betale skatt.

Eller de kan plassere overskuddet i sitt private holdingsselskap og dermed unngå skatt.

Skatt blir på denne måten en frivillig sak. Midlene i ens private holdingsselskap kan investeres i andre virksomheter.

På denne måten kan en akkumulere store beløp som aldri kommer til beskatning.

DN mener norske bedriftseiere har hentet ut over 200 milliarder kroner skattefritt fra bedriftene de eier ved å flytte dem over i private holdingselskaper.

Da Trond Mohn solgte et pumpeselskap til svenske Alfa Lava for 13 milliarder kroner, overførte han hele gevinsten til sitt holdingsselskap uten å betale en eneste krone i skatt.

Han gjorde ikke noe ulovlig. Det er ikke på kanten en gang. Loven er slik, men det var nok ikke slik alle politikerne så for seg at det ville bli.

Argumentene for skattefriheten er at eierne på denne måten kan bygge sterke holdingselskaper som gir dem mulighet til nye investeringer. Dette vil selvsagt øke formuen som kan overføres til framtidige generasjoner ytterligere.

Politikerne har valgt å stimulere til at det kan bygges opp store private formuer framfor å hente inn en del av formuen i form av skatt.

Det har med andre ord lagt opp til at forskjellene i samfunnet skal øke. De rikeste har fått en ny mulighet for ikke å betale skatt.

Det blir flere søkkrike familier og flere som strever under fattigdomsgrensen.

Når arveavgiften også er avskaffet, forsterker dette en utvikling der de som har mest skal få mer.

Det er dette alle statistikker viser. Norge er på vei bort fra å være et av verdens mest egalitære samfunn. 

Det blir flere søkkrike familier og flere som strever under fattigdomsgrensen. Dette er en utvikling vi ser i hele den vestlige verden.

Det truer stabiliteten i samfunnet. Det er for mange velgere som ikke vil akseptere en utvikling der velferdssamfunnet demonteres samtidig som det skjer en opphopning av privat rikdom.

Thomas Piketty ga for seks år siden ut boken «Kapitalen i det 21. århundre» der han dokumenterer at de rike blir betydelig rikere enn resten av befolkningen og at forklaringen er opphopning av kapital som blir beskjedent beskattet.

Hans budskap er at formuer må beskattes hardere fordi inntektsskatten ikke vil makte å skaffe de inntekter staten vil trenge for å opprettholde dagens velferdsordninger.

Situasjonen er på ingen måte prekær i Norge. Vi har oljemilliarder i bakhånd. Det ligger imidlertid an til at vi vil få en skjerpet debatt om forskjeller fram mot valget om et og et halvt år.

Det er slutt på tålmodigheten i Fellesforbundet. Fellesforbundets leder, Jørn Eggum, sier til VG i dag at Petter Stordalen skal få betale neste år. De ansatte har fått en lønnsøkning på 15 øre i timen. Selv har han tatt ut utbytte på en halv milliard, og det uten å betale skatt.

Det slapp han ikke unna med. Det ble en skattesmell på 161 millioner kroner.

Dagbladets Børsen kan fortelle at flere selskaper der staten er inne på eiersiden, har økt lønnen til konsernsjefen med 10 prosent.

Næringslivet er i ferd med å skaffe seg et problem som har rot i at de rikes rikdom vokser over alle rimelighetens grenser.

Jørn Eggum sier til VG at ledere og styrer lever i sin egen boble og at medlemmene er forbannet over å se hvordan sjefenes lønninger pumpes opp.

– Dette aksepterer vi ikke. Det er ikke bare en hån mot vanlige arbeidsfolk, det er en hån mot hele den norske lønnsmodellen, sier Eggum og varsler at det kan bli storstreik til våren.

En storstreik vil slå negativt ut for både for eiere, ledelsen og ansatte.

Det ser ikke ut til at regjeringen ser seg i stand til å bidra med noe som kan skape et bedre klima.

Spørsmålet er om Arbeiderpartiet kan komme opp med et forslag som viser at man tar problemene på alvor.

De kan gjøre endringer i skattesystemet som gjør at private holdingsselskaper eller i det minste salgsgevinster skal beskattes hardere, marginalskatten kan økes, retningslinjene for lederlønninger i statlige selskaper kan strammes inn og avgift på arv på for eksempel mer enn 10 millioner kan innføres.

NHO er vanligvis mot alt dette, men NHO bør innse at næringslivet er i ferd med å skaffe seg et problem som har rot i at de rikes rikdom vokser over alle rimelighetens grenser.

Med Boris Johnson som skipper

Boris Johnson har fått flertallet med seg på å forlate EU. Sterke stormer og strie strømmer kan tvinge ham til å føre skuta dit han egentlig ikke hadde tenkt seg.

Etter at Boris Johnson vant valget og de konservative har fått et solid flertall i Parlamentet, er det ikke lenger noen tvil om at brexit blir gjennomført. Skilsmissen kan komme til å skje i løpet at januar. Men hvilket forhold Storbritannia skal ha til EU framover, er et åpent spørsmål.

Børsene steg etter at resultatet var klart. Det kan man selvsagt tolke som et signal om at britisk økonomi vil klare seg brukbart etter brexit. Om Storbritannia vil tape eller vinne på å stå utenfor EU, kan ingen si med sikkerhet.

Boris Johnson har fremstått som uredd, tøff og handlekraftig siden han ble statsminister. Han har vært krystallklar på at brexit skal gjennomføres selv om det ender med at de ikke får en avtale med EU. Det ble enighet om en skillsmisseavtale til slutt. Boris Johnson måtte strekke seg langt, lenger enn de fleste hadde regnet med. EU er ikke lett å skubbe seg på.

I praksis kan vi ende opp med at Boris Johnson modererer seg og inngår avtaler med EU som ikke betyr radikale endringer i forhold til dagens situasjon. Boris Johnson kan framholde at det vesentlige er at Storbritannia har frihet til å styre seg selv. Det betyr at de kan inngå omfattende og forpliktende handelsavtaler med EU, for eksempel.

I praksis kan vi ende opp med at Boris Johnsen modererer seg og inngår avtaler med EU som ikke betyr radikale endringer i forhold til dagens situasjon

Hvis Boris Johnsen velger å markere avstand til EU, kan han møte motstand fra næringslivet på hjemmebane og kravet fra Skottland om selvstendighet vil bli sterkere.

Boris Johnson har kjempet mot de som vil hindre at brexit gjennomføres med alle de våpen han har fått tak i. Når han nå er blitt valgets seierherre, er det ikke gitt at han vil fortsette sin provokatoriske linje. Han er ikke tjent med å forsterke den splittelsen som preger det britiske samfunnet.

Johnson er tjent med å profilere seg annerledes enn Donald Trump etter at han vant valget. Trump er blitt «verre» enn han var i valgkampen. Boris Johnson bør gå motsatt vei, moderere seg og opptre mer samlende enn han har gjort siden han ble statsminister.

Gårsdagens valg gir også en avklaring som EU trenger. Det har vært de som hadde håpet at valget ville gitt et annet resultat, slik at det ble en ny folkeavstemning om EU. Da kunne det fort blitt et flertall for å bli i EU.

EU har stått mer samlet i forhandlingene om brexit enn de fleste hadde regnet med. Om de klarer å opprettholde den samme enigheten når de nå skal forhandle med britene om en handelsavtale, er ikke sikkert. Flere land i EU er opptatt av å markere at det ikke skal lønne seg å stå utenfor. Dette vil for eksempel Tyskland balansere opp mot at Storbritannia er en betydelig handelspartner og at landet økonomisk og militært sett er ledende i Europa.

Det er fortsatt krisestemning i Storbritannia. Det er krise i EU også, og ikke minst i NATO. Frankrikes president Emmanuel Macron har ikke lenger tro på NATO. Han vil at EU skal sette opp tempoet i sine unionsplaner når bremseklossen Storbritannia er ute. Han vil også at EU skal utvikle et tettere militært samarbeid.

Boris Johnsen kan bli en statsminister som setter spor etter seg. Eller han kan ende opp som en gedigen skuffelse

Macron har fått liten respons for sine utspill. De fleste innser også at EU ikke kan spille en militær rolle uten Storbritannia.

Boris Johnson har mer enn nok å ta fatt i på hjemmebane. Utfordringen er imidlertid å klargjøre hvilket samarbeid Storbritannia skal ha både til EU og USA. Hva britene og Boris Johnson tenker om Storbritannias rolle fremover vil ha betydning både for EU, USA og NATO.

I USA twitrer Donald Trump i vei og sprer usikkerhet om hva «America first» skal bety i praksis. Boris Johnson tenker også «britene først» og er en god retoriker med sans for populisme. Nå må han bruke sine retoriske evner til å skape tro på at Storbritannia skal klare seg godt utenfor EU. Men fremfor alt må han handle, vise hva brexit skal bety i praksis og at det gir positive resultater.

Boris Johnson kan bli en statsminister som setter spor etter seg. Eller han kan ende opp som en gedigen skuffelse fordi brexit viser seg å ikke bli det britene hadde tenkt og fordi han ikke får samlet nasjonen til felles løft for å vekst og framgang for det britiske folk.