Leder: Rydd opp i den kirkelige ledelse

Når det gjelder ledelse er kirken et såpass uryddig landskap at selv de beste ledere kan rote seg bort. Særlig representerer prestene en ledelsesmessig hard nøtt. Kirken holder seg fremdeles med et todelt – prestene og de andre ansatte – som er en rest fra den gamle embetsmannskirken. Prestene er statsansatte og rapporterer via sokneprest og prost til biskopen. De øvrige ansatte rapporterer gjennom en daglig leder til menighetsråd og kirkelige fellesråd.

Kirken sitter fast i en profesjonsfokusering som andre faggrupper er i ferd med å vikle seg ut av. I kirken har man vært opptatt av å hive på båten mye gammeldags embetsmannstekning, men man har ikke kommet til rette med hvordan kirkens dominerende yrkesgruppe, prestene, skal forholde seg det kirkelige lederskap. I løpet av de siste 30-40 år har man utvikle en rådsstruktur ved siden av embetsstrukturen. Noe forenklet kan man si at man har overlatt ledelsen til rådsstrukturen og latt prestene holde på med ”forvaltning av ord og sakrament”. Denne todelingen er kilde til mange av de ledelsesproblemer som kirken strir med. Nå bør det ryddes opp. Man kan aldri oppnå god ledelse på lokalplanet når en dominerende yrkesgruppe har en annen rapporteringsvei og en annen arbeidsgiver. Det finnes ingen paralleller til en slik struktur på andre samfunnsområder.

Ledelse i dag handler om ikke å ha flere ledelsestillinger enn nødvendig. Den mest unødvendige lederstillingen i Den norske kirke i dag er soknepresten. En sokneprest har nesten ikke noe å lede annet enn å sørge for å bli enige med kapellanen om gudstjenesteliste og andakter på alderhjemmet. Han har ingen økonomiske midler han rår over og minimal beslutningsmyndighet over det andre skal foreta seg. Soknepresten er rådgiver og koordinator. Som person er han eller hun viktig, men ikke som leder.

Mange sokneprester er imidlertid utmerkede personer med store lederevner. Prestene er i ferd med å bli kirkens store ubenyttede lederressurs. I flere menigheter er det riktignok soknepresten som i praksis fungerer som leder, selv om man har en 30 åringen som daglig leder og med årevis av administrativ utdannelse. I andre menigheter går soknepresten på tå hev, klokelig nok, fordi man har en annen daglig leder som virkelig vil være det – og er det. En del sokneprester hadde selvsagt fungert aldeles utmerket som daglig leder underlagt menighetsrådet, men med en faglig rapporteringslinje via til bispekontoret.

Om det er en prest eller en annen fagperson som er daglig leder i en menighet, er ikke avgjørende. Det viktigste er at menigheten har en leder som er motivert og som greier oppgaven. Selvsagt kan en prest være daglig leder ved siden av oppgaven som prest.
Kirken har ikke råd til å sette den dominerende yrkesgruppen i kirken på siden i forhold til de lederoppgaver som skal løses. Blant prestene finnes høy kompetanse, stort engasjement og ledertalenter i fleng. Mange prester egner seg utmerket som daglig ledere og forstår utmerket godt hva det betyr å rapportere til menighetsrådet.

Ledelse handler først og fremst om personer og personlige egenskaper. Gode ledere skaper gode resultater. Noen klarer lederoppgaven aldeles utmerket uten et eneste vekttall i ledelse. Men selvsagt må teologer som andre fagpersoner utdanne seg inne ledelse om man ønsker å være leder. Kirken er først og fremst en frivillig organisasjon. Det aller viktigste for kirken er å identifisere mennesker med lederpotensialer. Det er ikke alltid de som har flest kurs og vekttall i administrasjon.

I iveren etter å selvstendiggjøre og profesjonalisere kirken står en i fare for å utvikle en dvask, byråkratisk styringsstruktur etter modell av den kommunale forvaltning. Ansettelsesprosessen er et grufullt eksempel. Ansettelse av en kontorfullmektig skal behandles i tre, fire instanser og det er ikke sikkert menigheten er representert en gang i det utvalget som til slutt foretar ansettelsen. Istedenfor skal det produseres en haug med saksdokumenter som skal kopiers til en lite hærskare av velmenende mennesker. Ledelsesmessig står dette til stryk.

Kirken må være mer personfokusert. Kirken, som alle andre frivillige organisasjoner, må ha frihet og talent til å sette de riktige folkene på rett plass til rett tid. Kirken er stor nok til at den kan tikke og gå som et annet byråkratisk urverk. Men skal kirken vokse, må man hente fram og slippe løs ledere. De må få avgjørende innflytelse over hvem de har tror på er best skikket til å løse de oppgave som skal løses – og passe inn i kulturen og miljøet.

Når et styre i en bedrift ser at ledelsen får det til, blander de seg lite inn. Slik må det være i kirken også. La gode ledere få utfolde seg. De må ikke druknes som sekretærer i rådsstrukturen.

 

Leder: Ukloke ledere

Det er vanskelig for meg og andre ledere å forlange moderasjon, hvis man ikke selv er med på det, sier Petter Stordalen til VG. Selv halverte han sin egen lønn i fjor. Endelig har næringsminister Ansgar Gabrielsen funnet en leder med samfunnsmessig gangsyn. Og flere følger i samme spor, skriver Magne Lerø.

Konsernsjef Helge Lund i Kværner har gitt styret beskjed om at han ikke ønsker lønnsøkning. I Veidekke og Elkem blir det også null. Orklasjef Finn Jebsen får en økning på to prosent i år. Men Olav Fjell i Statoil, Eivind Reiten i Hydro, Jan Reinås i Norske Skog og Svein Aaser i DNB får tillegg som får lønnstakerne til å rase.

Vi tviler på om den gamle senterpartipolitikeren Eivind Reiten har stått på krava. Det er nok styreformann Egil Myklebust som har plassert ham i gruppen «grådige ledere». Vi tror Reiten etter den lønnsøkningen han har fått blir en dårligere leder for Norsk Hydro, fordi han taper tillit og blir møtt med økt skepsis i de omgivelsene internt og eksternt han er avhengig av å lykkes i forhold til. Myklebust har også gitt SAS-sjefen Jørgen Lindegaard en lønnsøkning på 10 prosent – og bonus kan komme i tillegg. SAS gjør det elendig for tiden og ansatte som trues av oppsigelse, raser.

Den tidligere NHO-sjefen Egil Myklebust er den som har falt dypest i å utvise manglende samfunnsansvar. Han er blitt smalsporet og perspektivløs og som styreleder gjør han mer skade enn gagn.

Ansgar Gabrielsen later nå som om han har verktøy i kassen sin. Han kan jo sparke styrelederen som gir høyere tillegg enn han har gitt signaler om. Det er uklokt å true og enda mer uklokt å sparke en styreleder i et aksjeselskap. Prisen for å privatisere statlige selskaper, er at den ansvarlige statsråd mister innflytelse. Gabrielsen bør nøye seg med å kritisere Myklebust sønder og sammen.

Gabrielsen setter sin lit til kvinnene som han nå vil sende inn i bedriftsstyrene med tvang. Til Dagbladet sier han at han tror kvinner i styrene kan sette en stopper for grådige ledere. Da får han gå i gang jo før jo heller med å få 50 prosent kvinner inn i de styrene hvor staten har betydelige eierandeler. Så ser vi om det hjelper.

Publisert i Ukeavisen Ledelse og Næringsliv nr. 9, 7.3.2003