Økokrim i treg utgave

LEDER: Einar Høgetveit må forklare hvorfor alle hvitvaskingsmeldingene knyttet til T5PC ble liggende. Og grunnen er antagelig manglende kapasitet, skriver redaktør Magne Lerø.

Både Nordea og Fokus bank sendte i fjor en rekke hvitvaskingsmeldinger til Økokrim knyttet til pyramideselskapet T5PC. Men alarmen gikk ikke i hvitvaskingsteamet i Økokrim. Fungerende sjef for Økokrim på den tiden, Erling Grimstad, kan ikke huske han ble informert om T5PC. Det tyder på at hvitvaskingsteamet ikke fant hvitvaskingsmeldingene såpass alarmerende at de vurderte å starte etterforskning. Det er den letteste sak i ettertid å mene at det burde de gjort. Men i fjor var Økokrim nedlesset av saker. Av kapasitetsgrunner hadde de ingen mulighet til å etterforske flere saker. T5PC så ikke ille nok ut på den tiden.

I går sa Økokrimsjef Einar Høgetveit, som var sykemeldt i fjor, til Dagens Næringsliv at han ikke ser noe poeng i å finne ut hvorfor fjorårets hvitvaskingsmelding havnet «i skuffen». Han vil heller bruke tid og krefter på å etterforske T5PC-saken.

Vi forstår Høgetveit, men han uttaler seg såpass umusikalsk at det måtte bli reaksjoner på det. Spesialrådgiver Eva Joly reagerer på at Høgetveit ikke vil finne ut hvorfor hvitvaskingsmeldingene ble lagt til side. Og Carl I Hagen finner en ny anledning til å slå på stortromma:
– Det er helt åpenbart en enorm svikt. Her skulle man reagert med en gang. Derfor reagerer jeg på denne lettvinte måten å ta imot hvitvaskingsmeldinger på, og at man ikke er intererssert i å avdekke en sånn svikt i rutinene. Jeg regner med at bankene vil reagere sterkt når de får vite at den meldeplikten som er innført egentlig ikke betyr noen ting, fordi det tas ikke alvorlig og følges ikke opp, sier Hagen og frykter at hele systemet om hvitvaskingsmeldinger kommer i vanry.

Vi tror ikke dette handler om mangel på rutiner. Det virker nesten som om Hagen tror de surrer med fakser og glemmer hvor de gjør av brev. Dette handler primært om kapasitet. Økokrim har flere ganger klaget over at de ikke får de ressurser de mener de trenger for å gjøre det som forventes av dem i kampen mot økonomisk kriminalitet. Da må det prioriteres. Det gjorde Økokrim i 2003.

Einar Høgetveit var for rask til å legge fortiden bak seg. Han må ta ballen som Joly og Hagen nå kaster til ham. Vi snakker ikke her en granskningskommisjon. Det må holde at Høgetveit undersøker hva som skjedde og gir sin vurdering av det. Høgetveit gjør lurt i å ringe justisminister Einar Dørum i dag og si at han skal sende et brev like over nyttår der han gjør rede for Økokrims befatning med T5PC saken. Det aner oss at Økokrim har tatt for lett på denne saken. Og forklaringen er antagelig at de ikke hadde kapasitet til å gjøre det de gjerne skulle ha gjort.

Meyer-beslutninger i hytt og vær

LEDER: Morten Meyer beslutter i hytt og vær. Han feilberegnet konsekvensen av sin mandagsbeslutning og reddet seg i land med sin onsdagsbeslutning. Hans arbeidsmetode bidrar til å undergraver statsrådembetet som beslutningstaker, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter moderniseringsminister Morten Meyers beslutningsaktivitet i forhold til bokbransjen denne uken, framstår han som en minister med stor beslutningsappetitt, men med liten beslutningskompetanse. Mandag bestemte han med fynd og klem at det med to ukers varsel i praksis skulle innføres fri pris på bøker. Onsdag ombestemte han seg og gjorde det klart at bokhandlere kan gi 12,5 prosent rabatt fra 1. mai av.

Både Finansavisen og Dagens Næringsliv skriver på lederplass i dag at Meyer har gitt etter for press og vist veikhet. Det er mer treffende å si at han har tatt til vettet. Ideen om å gi bokhandlere anledning til å gi 25 prosent rabatt på bøker fra nyttår, var noen Meyer selv fant på, som en kanin han plutselig trakk opp av hatten sin. Ingen hadde hørt om det. Ingen hadde tenkt på det. Når han så presterer å forlange bokhandlere og forlag skal gjennomføre «revolusjonen» på 14 dager og med juleferien imellom, var det på sin plass at bokbransjen slo i bordet så det ristet. Det er grenser for hva seriøse aktører skal finne seg i av en styringskåt minister. Som saksbehandling sto dette til stryk. Dette ville vært modernisering på ville veier. Om Meyer selv har forstått dette, om han faktisk har bøyet av for et ubehagelig sterkt press eller om statsminister Kjell Magne Bondevik har bedt ham gjøre retrett, vet vi ikke. Meyer står i alle fall fram som en minister som ikke overskuer konsekvensene av sine beslutninger. Alle som kjenner bokbransjen – med sitt omfattende avtaleverk basert på pris mellom forlag, bokhandlere, bokklubber, forfattere og oversettere – vet at det ville blitt fullstendig kaos om Meyers mandagsbeslutning hadde blitt iverksatt.

Når en statsråd fatter en beslutning, skal saken være utredet og konsekvensene vurdert. En god statsråd må beherske beslutningsverktøyet. Meyer beslutter i hytt og vær. Han feilberegnet konsekvensen av sin mandagsbeslutning og reddet seg i land med sin onsdagsbeslutning.

Det er heldigvis uhyre sjelden statsråder vingler på denne måten. Vi får håpe det blir lenge til neste gang. Meyers arbeidsmetode bidrar til å undergrave statsrådembetet som beslutningstaker.

Det virker som om kulturminister Valgerd Svarstad Haugland er parkert på sidelinjen i forhold til utviklingen i bokbransjen. De er beklagelig. Hun har noe å lære Morten Meyer både når det gjelder å fatte beslutninger og å ta kulturpolitiske hensyn. Men denne uken virker det, merkelig nok, som hun arm i arm har vært med på Meyers beslutningsjenka.

Morten Meyer sier til Klassekampen at han ikke går med på at han har opptrådt rotete. Meyer ser tydeligvis på seg selv med andre øyne enn omgivelsene.

Vintøys fra Frp

LEDER: Når listen over årets mest tankeløse forslag framsatt av stortingspolitikere utarbeides, vil det overraske om ikke Frps Harald Tom Nesvik befinner seg blant de øverste på listen med forslaget om vinsmaking på polet etter stengetid, skriver redaktør Magne Lerø.

Frps Harald Tom Nesvik vil innføre vinsmaking på Vinmonopolet. I dag vil Stortinget spytte ut forslaget. Selvsagt.

Overfor Dagsavisen begrunner Nesvik forslaget med at folk ønsker kunnskap om vin og at ingen har bedre forutsetninger for å tilby det enn Vinmonopolet. Derfor vil han at polet skal gå i gang med vinkurs og prøvesmaking etter arbeidstid. Folk må betale for den vinen de drikker. Ifølge Nesvik vil vinkursing føre til at folk får en mer fornuftig innstilling til alkohol.

Det er godt gjort, i disse konkurranseutsettingens tider, å anbefale at en monopolbedrift skal påta seg denne oppgaven. Er det et marked for vinkurs og prøvesmaking må det da finnes serveringssteder nok som kan ta seg av dette. På dette området må da den frie konkurranse kunne gjelde uhemmet.

Dagsavisen kan fortelle at det var Vinmonopolet selv som først lanserte ideen. De må ha blitt grepet av sine egne muligheter for å drive folkeopplysning. Eller har de sett en forretningsidé utenom stengetid?

Nesvik ønsker hele Vinmonopolet avviklet. Han vil ha alkohol i butikkene, slik de har det i andre land.

– Jeg ønsker jo vin i butikk. Men jeg skjønner ikke de som vil bevare Vinmonopolet, og som samtidig lar være å støtte dette forslaget. For i det lange løp vil denne restriktive holdningen undergrave hele monopoltenkningen, sier Nesvik.

Vi tror Nesviks evner som spåmann er sparsomt utviklet. Det er nærmest rørende at han mener vinsmaking på polet vil forlenge levetiden på det polet han er imot. Harald Tom Nesvik har nok nese for god vin og populistiske utspill. Men han har et alkoholpolitisk gangsyn som vil føre flere rett i dørken.

Modernisert bokkaos med Meyer

LEDER: Uten forvarsel kaster regjeringen bokbransjen inn i en friprissituasjon. Morten Meyers styringskåthet kan bidra til at fri pris blir en permanent ordning, stikk i strid med det kulturministeren ønsker, skriver redaktør Magne Lerø.

Moderniseringsminister Morten Meyer har fått med seg regjeringen på at bokhandlerne kan sette ned prisen på bøker med 25 prosent fra nyttår av.

Grunnen er at Meyer insisterer på at man skal kunne kjøpe bøker like billig i bokhandelen som i bokklubbene. Nå mener han det går mot lavere priser på bøker. Hvor enkel i tankegangen går det an å bli?

Forlagene kan nå sette opp prisen på bøker og øke rabattene slik at bokhandlerne kan selge bøkene til den pris de ønsker. Da vil det være bestselgerne det gis størst rabatter på, og de store bokkjedene vil få langt høyere rabatter enn de små, selvstendige bokhandlerne. I praksis innfører Meyer fri pris. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland må ha sovet i timen.

Nå kommer det hun frykter til å skje – de små forlagene, de små bokhandlerne og de smaleste bøkene vil tape i konkurransen når Meyer-regimet innføres.

Forleggerforeningens leder, Bjørn Smith-Simonsen, kaller regjeringen vedtak for en vits og spår kaos i bokbransjen. Kampanjene for neste år er lagt, priser er fastsatt og materiell trykket.

Nå må det gjennomføres forhandlinger mellom forlag og bokhandlerkjeder på rekordtid. I denne omgang kan det kun forhandles om rabattsatser når det skal være anledning til å gi 25 prosent rabatt innenfor den gamle bransjeavtalen som blir forlenget ut 2005. Når den nye avtalen er klar, må det gjennomføres nye forhandlinger.

Morten Meyer oppviser en styringskåthet overfor bokbransjen som forundrer.

Han kaller det modernisering. I praksis kan det bli rasering når Meyer framskynder starten med en time på fem minutters varsel. Meyer ønsker å bli husket som den som ga oss billigere bøker. Vi tror han kan komme til å bli husket for den som ga oss færre bøker, færre bokhandlere og noen få billigere bestselgere.

Gjennom bransjeavtalen har bokbransjen brakt seg i en situasjon der de må ta imot og takke for det myndighetene vil gi. Det er myndighetene som bestemmer når man ber om et unntak fra konkurransebestemmelsene.

Den nye bokbransjeavtalen er en skjør skapning. Regjeringens vedtak kan føre til at flere store aktører enn Cappelen finner ut at det ikke er verd å satse på en bokbransjeavtale basert på faste priser. I praksis blir man nå over natten kastet ut i en friprissituasjon. Neste år skal en så stramme inn igjen ved at man ikke skal kunne gi høyere enn 12,5 prosent rabatt.

Det er uhørt og useriøst av en regjering å banke igjennom en friprissituasjon i bransjen med to ukers varsel uten å ha drøftet dette inngående med partene. Morten Meyer har satt seg i førersetet i liberaliseringslokomotivet. Kulturministeren Valgerd Svarstad Haugland klarer neppe å rive til seg initiativet når det gjelder hvordan bokbransjen skal utvikle seg. Tilhengerne av fast pris på bøker kan håpe på at en ny regjering til høsten vil reversere Meyers «moderne herjinger». Men det er ikke lett å snu utviklingen uten videre i en stadig mer kommersiell bokbransje. Når Meyer nå gir kommersialiseringsvognen en kraftig dytt framover, vil markedslogikken føre til at farten øker ytterligere og fører bokbransjen dit de sier de egentlig ikke vil. Men det er i denne retning de har beveget seg de siste femten årene.

Leder: Bodø i flytåke

Vi får avventer en vurdering av om Per- Arne Skogstad står på trygg faglig grunn i sine anbefalinger om å stoppe flyttingen av Luftfartstilsynet eller om han i likhet med mange ansatte plages av flyttevegring og bør finne seg noe annet å gjøre, skriver redaktør Magne Lerø

Det bør ikke overraske noen om det viser seg at et av de åtte statlige tilsynene som Stortinget vil flytte ut av hovedstaden ikke lar seg flytte. Luftfartsdirektør Per-Arne Skogstad har nå bedt samferdselsminister Torild Skogsholm vurdere om flyttingen av Luftfartstilsynet til Bodø skal stanses. Vi leser mellom linjene at han selv er kommet til denne konklusjonen.

De mest ivrige flyttetilhengerne mener Luftfartstilsynet ikke har gjort nok for å få flere kompetente søkere til de stillingene som skal besettes. Både høyere lønn og bedre pendlertilbud i en overgangfase er nevnt. Det er klart en vil få flere godt kvalifiserte søkere om lønningene ble økt betydelig. Men dette ville vært brudd på forutsetningene. Det er ikke meningen at det skal brukes mer av skattebetalerne penger for å få flyttet tilsyn ut av hovedstaden.

Det virker som om representanter fra Ap, Frp og SV forsøker å gjøre dette til en sak om Stortinget har fått korrekt informasjon. Det finnes mye man kan utrede, men ingen kan gi presis informasjon om hvor mange flyfaglige spesialister som kan tenke seg å slå seg ned i Bodø i 2007. Luftfartstilsynet er en kompetansebedrift. Å vedta flytting av kompetansebedrifter er en risikosport.

Så langt synes det å være for få spesialister som vil bosette seg i Bodø. Og grunnen er åpenbart. Det gis færre jobbmuligheter dersom en ikke vil flytte på seg. Mange har slekt og venner sørpå. Og ektefeller skal også finne seg en jobb man trives i. Her er muligheten større i Oslo enn i Bodø.

Nå bør opposisjonen i Stortinget roe seg ned og ikke mase på samferdselsministeren. Hun må få tid til å gjennomgå alle sider ved denne saken før hun kommer med sin anbefaling. Denne saken har ikke slik bråhast at en ikke kan innvilge seg tid til å tenke seg godt om.

Per Arne Skogstad vil ikke si til Aftenposten i dag om han akter å flytte til Bodø. Når han indirekte sier at han mener flytting ikke er forsvarlig og selv innhyller seg i flytåke når det gjelder egen flytting, kan han oppfattes som bremsekloss mot at Stortingets vedtak kan effektueres. Hvis Skogstad er kommet til at han ikke kan ta ansvar for flysikkerhetene dersom ikke flytteplanene stanses, må han si i fra om det.

Hvis Torhild Skogsholm kommer til at det er forsvarlig å fortsette fytteprosessen, bør hun få Skogstad til å ta slå seg ned i Bodø så snart som mulig. Det vil være et tydelig signal om at det ikke er aktuelt å stanse flyttingen.

Mye taler for at man bør oppgi å flytte Luftfartstilsynet til Bodø av den enkle grunn at det er sjanser for at tilsynet svekkes som kontrollorgan for flysikkerhet. Vi kan leve med at Konkurransetilsynet eller medietilsynet mangler folk en periode, men flysikkerheten må vi være trygge på er ivaretatt tilfredsstillende hver eneste dag. Nå avventer vi fagfolks vurdering av om Per- Arne Skogstad står på trygg faglig grunn i sine anbefalinger om å stoppe flytteprosessen eller om han eller om han i likhet med mange ansatte i Luftfartstilsynet plages av flyttevegring og bør finne seg noe annet å gjøre.

 

Mer varsom etter Tønne

LEDER: Medieprofessor ved BI, Guri Hjeltnes, mener pressen er blitt mer varsomme i kjølvannet av Tønne-saken. Det er bra. Det kan bli nødvendig å vise noe av den ervervede varsomhet etter hvert som T5PC-saken ruller videre, skriver redaktør Magne Lerø.

BIs nye medieprofessor, Guri Hjeltnes, mener pressen er blitt mer varsomme i kjølvannet av Tønnesaken. To år etter at hun selv jobbet med saken som medlem i det granskningsutvalget som Norsk Presseforbund nedsatte, har hun intervjuet presse og næringslivsfolk om hvilke konsekvenser saken han fått. Resultatene presenterte hun i en forelesning i går i forbindelse med at hun tiltrådte stillingen på BI.

Hjeltnes mener det er grunnlag for å si at man i mediene er blitt flinkere til å ivareta prisnippet om samtidig imøtegåelse av påstander, at man har skjerpet de etiske husreglene rundt om i redaksjonene, har fått større bevissthet rundt presentasjonen av sakene og at personfokuset er blitt svakere i tilsvarende saker.

Dette er det journalistene selv sier. Det betyr at mediene har lært noe av denne tragiske saken. Vi får tro det har skjedd en varig endring og at man ikke faller tilbake i gamle synder når man ikke lenger har Tønnesaken friskt i minne.

En del av næringslivslederne som Hjeltnes har snakket med, har i praksis «gitt opp» pressen. De er opptatt av å holde avstand til mediene og si minst mulig i alle situasjoner. Noen næringslivsledere er imidlertid opptatt av å ha et proaktivt forhold til pressen, fordi det kan dukke opp saken der man ikke kan unngå å forholde seg til mediene.

Dagbladet fikk kritikk fra Presseforbundets granskningsutvalg. Det var ikke så mye å utsette på innholdet i artiklene hver for seg, men både antall oppslag og presentasjonsform skapte et inntrykk av at Tønne var korrupt, ikke til å stole på og i lomma på mektige aktører. Det holder ikke å si at det var Tønnes feil, siden han ikke ville si noe til mediene. Dagbladet formidlet en solid forhåndsdom og forsømte seg med å hente fram opplysninger og kilder som kunne representere en motvekt. Her er det like mye Tønnes støttespillere som sviktet. De hadde fått spalteplass om de istedenfor å sitte på gjerde hadde tatt sjansen på å rykke ut til Tønnes forsvar.

Dagbladet gjorde feil, samtidig var det god journalistikk å avdekke Tore Tønnes relasjoner til Kjell Inge Røkke og hans involvering i advokatfirma BAHR. En del av kritikken som rammet Dagbladet, må ses i lys av det tragiske utfall denne saken fikk. Dagbladet kan ikke gis skylden for at Tore Tønne valgte å ta sitt eget liv, slik daværende NHO-president Jens Ulltveit-Moe hevdet. Det må Tønne selv bære ansvaret for. Og det skjedde ikke etter et oppslag i avisene, men etter at han ble kjent med at Økokrim mente han hadde forbrutt seg mot regelverket. Tore Tønne orket ikke kjempe lenger for å få omgivelsene til å akseptere sin egen oppfatning av at han ikke hadde gjort noe galt.

En sak er sjelden så enkel og ensidig som vi kan få inntrykk av når mediene starter kjøret. Nå ruller T5PC-saken i spaltene. 11 ledere er i Økokrims søkelys. Her er det temmelig sikkert noen skurker – og noen som opplever at de blir hengt ut som kriminelle, mens de selv mener at de ikke har gjort noe galt. Etter hvert som denne saken ruller videre, må mediene vise noe av den aktsomhet overfor en del av aktørene som de har lært av Tønnesaken.

 

Schibsted med munnkurv

LEDER: Schibsted vil være ytringsfrihetens fremste forsvarer. Men journalisten Erik Tumyr, som vil avdekke det som skjer i kulissene i Akersgata, føler seg kneblet av forlaget. Dette er blitt såpass komplisert at forlagssjef Vebjørn Rogne ikke vet annen råd enn å ikle seg munnkurv, skriver redaktør Magne Lerø.

Både kommunikasjonsrådgivere og vi som jobber i mediene er enige om at «ingen kommentar» som regel er en dårlig strategi når en sak blir offentlig. Men noen ganger er sannheten eller fakta såpass pinlige, ufordelaktige eller tvilsomme at man velger munnkurv framfor å si det som det er. Det må være denne situasjonen forlagssjefen i Schibsted, Vebjørn Rogne, har havnet opp i. Forlaget sier nå nei til å utgi Erik Tumyrs bok «Journalistdjevler» om livet bak kulissene i VG, Dagens Næringsliv og Se og Hør. Rogne vil ikke si noe om grunnen, ut over det at forlaget og forfatter har ulikt syn på hvordan det ferdige produktet bør se ut. Men forfatteren vet å fortelle til Dagens Næringsliv at forlaget har krevd å få gjøre endringer i manus, og at forfatteren må akseptere disse. Hva forlaget vil endre, har ikke Tumyr klart for seg. Rogne har tidligere sagt at boken skal gis ut til våren og avviser at han har krevd blankofullmakt til endringer.

Rogne har selvsagt ikke plutselig kommet på at boken ikke holder faglige mål eller ikke vil selge godt nok etter at omslaget er laget og boken lagt ut på forlagets nettsider. Grunnen til at han har ombestemt seg, må være at man internt i Schibsted anser dette som dårlig PR. Tumyr har vært journalist i VG i ti år og omtaler mange av topplederne i Schibsted i boken. VGs sjefredaktør, Bernt Olufsen, satt inntil i år i styret i Schibsted forlag. Hvis Rogne vil at vi skal tro noe annet, får han gi en forklaring. Dette er ikke noen personalsak. Vi er overbevist om at Tumyr ikke har noe imot at Rogne fjerner munnkurven.

Det er slett forlagsarbeid ikke å gi en forfatter klar beskjed om hva man ikke kan akseptere i et manus som det er besluttet skal gis ut. Og det er pinlig for Schibsted at det nå skapes et inntrykk av at man ikke vil gi ut en bok med søkelys på hvordan mediene fungerer.

Vi kan ikke annet enn å spekulere i årsaken. Er det sjefen sjøl, Kjell Aamot, eller konserndirektøren for forlagsvirksomhet, Jan Erik Knarbakk, som har gitt Rogne kalde føtter? Knarbakk liker i alle fall ikke offentlig kritikk. Da Finn H. Andreassen tidligere i år ga ut boken om TV 2, mente Jan Erik Knarbakk å vite at Andreassen ikke kunne være helt psykisk frisk ut fra det han leste i boken om sin egen rolle i kulissen i TV 2.

Vi får se hva slags merkelapp de mektige i Akersgata vil henge på Tumyr når han kommer med boken om hvordan «journalistdjevlene» arbeider.

Schibsted lever av andres åpenhet. Det kler dem dårlig å opptre som østers om forhold i egen organisasjon. Vi tror Tumyr har skrevet en viktig bok. Han har tidligere gitt ut bok om Orderudsaken på Schibsted. Når Schibsted forlag avviser en av sine egne forfattere på denne måten, er det noe som ikke stemmer.

God eierstyring og selskapsledelse

LEDER: Når styrets selvstendige ansvar innskjerpes og revisors rolle styrkes, blir det bedre eierstyring og selskapsledelse av det. Daglig leder må nå sitte på gangen en gang i året mens revisor snakker med styret. Da vil man nok sørge for at dialogen med revisor er god på forhånd, skriver redaktør Magne Lerø .

Anbefalingene for god eierstyring og selskapsledelse (corporate governance) som ble lagt fram i går representerer en innskjerping av styrets selvstendige ansvar for den virksomheten de er styre for og revisors posisjon i selskapet styrkes. I anbefalingene, som Oslo Børs nå forventer at alle selskaper rapporterer og forholder seg til, konkluderer en med at:

  • Representanter for den daglige ledelse ikke bør være med i styret.
  • Styremedlemmer bør ikke ha opsjoner i selskapet.
  • Styremedlemmer eller selskaper som de er tilknyttet bør ikke påta seg særlige oppdrag for selskapet i tillegg til styrvervet.
  • Fastsetting av lønn og annen godtgjørelse til daglig leder bør foretas av styret i møte og all lønn og godtgjøring til daglig leder bør framgå av årsrapporten.
  • Revisor bør delta i styremøter som behandler årsregnskapet og gjennomgå eventuelle vesentlige endringer i selskapets regnskapsprisnipper, estimater og saker hvor det har vært uenighet mellom revisor og administrasjonen.
  • Styret og revisor bør ha minst ett møte i året uten at daglig leder eller andre i den daglige ledelsen er til stede.

Disse anbefalingene gis av en arbeidsgruppe der ni organisasjoner er representert, blant dem Oslo Børs og NHO. Den endelige anbefalingen er basert på en foreløpig rapport som ble fremlagt i desember 2003 og tilbakemeldinger på denne i løpet av første halvår 2004.

Når det frarådes at styremedlemmer har opsjoner, skyldes det at eierne skal være sikre på at styret ikke er opptatt av å ivareta egne interesser. At det kan skje, har vi sett mengde skrekkens eksempler på de siste årene. I mange land innskjerpes det at styrets oppgave er å påse at eierne og selskapets interesser ivaretas, og at administrasjonen utfører de oppgaver som både eiere, styre og myndigheten krever og forventer.

Vi har hatt flere saker der det er blitt stilt spørsmål om revisor har gjort jobben sin. Revisor har i slike tilfeller henvist til styret og administrasjonen, og styret har vist til revisor og administrasjonen. Nå skal styret og revisor ha direkte kontakt. Revisor skal gi til kjenne sitt syn direkte overfor styret og uten at daglig leder er til stede.

Det er overraskende at man går så langt i å understreke styrets selvstendige ansvar uavhengig av administrasjonen. Det vil være temmelig ubehagelig for administrerende direktør å måtte sitte på gangen mens revisor legger ut for styret om den uenighet som måtte være mellom dem. Her ligger en kime til konflikt hvis administrasjonen ikke får en god dialog med revisor.

Vi ser innvendingene mot at styret som en normal foreteelse skal ha møter uten daglig leder er til stede. Men antagelig vil dette være et meget effektivt grep til at det virkelig blir utøvet god økonomistyring og vist god økonomisk dømmekraft i selskapet.

Det skulle egentlig vært unødvendig å minne om at lønn og godtgjørelse til daglig leder skal bestemmes av samlet styre. Men utvalget har nok sett at dette i praksis mange steder overlates til styreformannen. Nå sies det svart på hvitt at et samlet styre hvert år skal drøfte lønnsvilkårene for daglig leder. Tilsvarende må gjelde når det gjelder en sluttavtale. Dette vil skape mer ryddighet. I Statoil ville man unngått åpen strid med Olav Fjell i ettertid dersom styret hadde fulgt de anbefalinger som nå gis.

Oslo Børs vil fortsette å spille en sentral rolle innen eierstyring og selskapsledelse i Norge. I tiden som kommer vil Oslo Børs gjøre tilpasninger i deler av børsens regelverk, med sikte på å forbedre kvaliteten på markedsplassen ytterligere. Børsnoterte selskaper må nå hvert år offentliggjøre en egen omtale av sine prinsipper for eierstyring og selskapsledelse. Oslo Børs vil også kreve omtale av prinsipper for eierstyring og selskapsledelse i søknader om notering.

Fusjonsspesialistene

LEDER: Vi tror på Olav Hytta og Svein Aaser når de står fram og sier at fusjonen mellom DnB og Gjensidige Nor er en demonstrasjon på et utmerket samarbeid som også har skapt meget gode økonomiske resultater, skriver redaktør Magne Lerø.

Fusjonen mellom DnB og Gjensidige Nor har vært en fantastisk prosess, mener de to toppsjefene i DnB Nor, Svein Aaser og Olav Hytta, henholdsvis administrerende direktør og styreformann. Hvis man legger aksjekursen til grunn, har de i alle fall sin ord i behold. Aksjonærenes verdier er nær doblet siden fusjonen, og DnB Nor er blitt en av Nordens mest lønnsomme banker. De to toppsjefene sier til Dagens Næringsliv at den gode kjemien dem imellom har vært helt avgjørende for at fusjonen har lykkes.

Ifølge læreboken er følgende viktig for at en fusjon skal bli vellykket:

  • Sterk tillit mellom partene, særlig på topplan.
  • Sterk involvering av ansatte i implementeringen av fusjonen.
  • Unngå omkamper.
  • Ta på alvor kulturelle forskjeller og bygge en felles kultur i det fusjonerte selskapet.
  • Gode resultater som bekreftelse på at fusjon var riktig strategi.

Det virker som om de har fått det til på alle disse områdene i DnB Nor. De to toppsjefene hevder de samarbeider knirkefritt og overgår nesten hverandre i å framheve den andres avgjørende bidrag til at det har gått så bra. De har begge tidligere vært igjennom tøffe fusjonsprosesser og kjenner fallgruvene.

– Vi har greid å skape en kulktur der man ikke tar omkamper. Jeg tror det gode forholdet mellom Svein og meg har hatt mye å si for holdningen lenger nede i organisasjonen når det gjelder akkurat det, sier Hytta. Han forteller at han ringte Aaser en søndag etter at han hadde fått problemer med å få sine egne eiere til å akseptere forhandlingsresultatet.

– I forhandlinger kan det av og til være vanskelig å vite om man kan stole på motparten. Men det var aldri noe spørsmål med Olav. Da han ringte og sa at han hadde problemer, visste jeg at det var tilfelle og ikke bare noe han sa for å presse opp prisen, sier Aaser. Etter at han hadde tenkt seg om et par timer, ringte han til Hytta og sa at han var villig til å gå en runde til for å være sikker på at Hytta fikk sine med seg på fusjonen.

Alle som har erfaringer fra forhandlinger vet at man som regel er avhengig av god stemning og tillit for å få til en løsning. De som forhandler må være konsistente og like flinke til å gi seg som til å stå på krava. I forhandlinger er det ikke alltid slik at det er den som har mest makt, som har de beste kortene. Det er ikke bare i krig man heller vil kjempe til «the bitter end» for å klare seg på egenhånd framfor å gi tapt for overmakten. Vi har nok av eksempler på at mindre bedrifter motsetter seg oppkjøp, selv om det ut fra et en rasjonell, markedmessig vurdering er det beste for eierne.

Gjensidige Nor var ikke i en tvangssituasjon. De ville ikke bli underlagt DnB som en hvilken som helst annen oppkjøpskandidat. De var avgehengig både av en god pris og at Svein Aaser demonstrerte at dette skulle være en reell fusjon.

DnB har hatt som mål å komme der de nå er i mange år. De har gjort flere forsøk på å fusjonere med Storebrand. Men det skar seg i sluttfasen av forhandlingene. I forhold til Gjensidige Nor var Aaser opptatt av å lykkes. Han strakk seg langt og tok en ekstra runde for at Gjensidige Nor skulle bli fornøyd. I ettertid kan han konstatere at dette var riktig strategi. DnB er blitt den lønnsomme norske storbanken som både Aaser, DnBs aksjonærer og myndighetene var opptatt av å etablere. Tiden kan være inne for at DnB Nor vokser sterkere i det nordiske markedet.

Uvettig offentlig pengebruk

LEDER: Når ledere i det offentlige får ansvar i et aksjeselskap, mener de tydeligvis det er fritt fram for å bruke penger på seg selv og andre som ligger milevis fra de offentlige regulativer. Det er forståelig at samferdselsminister Torhild Skogsholm er opprørt over det Statens Vegvesen har avdekket i bompengeselskapene, skriver redaktør Magne Lerø.

I stat og kommune er man stort sett meget påpasselige med å holde seg innenfor regleverket når det gjelder lønn og godtgjørelse for ledere og tillitsvalgte. Det er flere enn Victor Norman som kan fortelle at det kan bli mye styr og støy av representasjonsregninger. Men når offentlig aktiviteter blir organisert i frittstående selskaper, har vi mange eksempler på en pengebruk som ligger milevidt fra det som kan forsvares i offentlig sammenheng. Nå har Statens Vegvesen avdekket at flere av landets bompengeselskap har brukt store summer på ureglementerte utenlandsreiser, fester og høye lønninger.

Statens Vegvesen reagerer på høye lederlønninger og styrehonorar og har bedt om forklaring på pengebruken. Styreleder Harry Herstad i Sunnhordaland Bru- og tunnelselskap AS er i en klasse for seg. Han tok med seg kona på konferanse i USA og lot arbeidsgiver få regningen på til sammen 118 000 kroner. Styremedlemmene kan ikke huske å ha godkjent en slik reise. Herstad har vært rådmann i flere kommuner og kan alt om regler for representasjon og kjenner holdningen til pengebruk i det offentlige. Nå har han havnet som styreleder i et aksjeselskap. Samlet krever disse selskapene inn 3,3 milliarder hvert år, og kostnadene utgjør ikke mer enn cirka 10 prosent. Det er nærmest en pengebinge Herstad og hans likesinnede er satt til å styre. De mener i alle fall selv at de befinner seg i en annen verden enn den med trange offentlige budsjetter.

Hvis det stemmer at Herstad på egenhånd har tatt med seg kona og sendt regningen til arbeidsgiver, er det brudd på tillit. Da er nok hans dager som styreleder talte. Samferdselsminister Toril Skogsholm sier hun er opprørt over avsløringen av pengebruken i bompengeselskapene og understreker at folk må kunne stole på at bompengene går de prosjekter som er bestemt. Hun åpner nå for å slå sammen bomselskaper for å spare penger og få bedre kontroll.

Etter den skrapen bompengeselskapene har fått av Statens Vegvesen må vi kunne forvente at de er i stand til å skjerpe seg betraktelig. Å ville slå sammen selskapene for å få bedre kontroll, kan i seg selv ikke være et avgjørende argument for sentralisering. Men er det mye penger å spare på å samle kompetansen, enten i et sentralt selskap eller noen regionale selskaper, bør det gjøres. Vi kan ikke se at det skal være behov for tolv selskaper for å kreve inn bompenger.

Harry Herstad mener han kan svare på de fleste kritiske spørsmål som Statens Vegvesen har stilt til det selskap han er styreleder i, men han sier til NTB at han er forbannet på seg selv og angrer på at han tok med seg kona til USA. Dette lover godt. Vi kan alle gjøre feil. Spesielt ille ute er de som ikke forstår at de gjør feil, ikke vil innrømme det og heller ikke beklage det.

Herstad både forstår, innrømmer og beklager med en gang forholdet blir kjent. Det er positivt.