Leder: Pirater skummer fløten

Etableringen av Piratforlaget er et nytt bidrag til en sterkere kommersialisering av forlagsbransjen, skriver redaktør Magne Lerø.

Etableringen av Piratforlaget er et nytt bidrag til en sterkere kommersialisering av forlagsbransjen. Det kan også ses på som en naturlig konsekvens av at bokbransjen nå i praksis er like kommersialisert som andre bransjer. Piratforlaget etableres etter modell fra Sverige som et forlag for bestselgerforfattere. Anne Holt, Jan Guillou, Liza Marklund og Unni Lindell vil bli å finne på Piratforlaget. Det vil merkes på bunnlinjen blant annet i Cappelen og Aschehoug.

Piratforlaget satser sterkt på få bøker. Forfatteren må selv være med å dele risiko, men så deles også overskuddet likt mellom forlag og forfatter. Når en forfatter kan tjene 100 kroner på hver solgte bok, istedenfor å få en royalty på 40 kroner, blir det mye penger av det om man selger 15–20 000 bøker. Men forfatterne må være villig til å bruke atskillige tusen i markedsføring for å nå opp i slike salgstall.

– Dette er de store forlagens skrekk. Vi skal gi leserne lavere priser og forfatterne bedre betingelser med større rettighetsmessig og produksjonsmessig delaktighet, sier Alexander Elguren, som blir administrerende direktør i det nye forlaget, til Dagens Næringsliv. Han er også forlagssjef i Pantagruel, som nå slutter å gi ut skjønnlitteratur.

Det er ikke noe å si på at et forlag vil gå nye veier når det gjelder fordeling av risiko og gevinst. I Piratforlaget skjærer en igjennom alt prat om kulturforpliktelse og forfattersolidaritet. Her sies det rett ut at det gjelder å selge mest mulig av de bøkene man gir ut. Ferdig med det. Det ligger i kortene at man ikke er interessert i å gi ut bøker av høy kvalitet men med et lite salgspotensial. Slik sett kan Piratforlaget ses på som et forlag som skummer fløten i bokmarkedet. Andre får ta seg av debutanter og bruke penger på å utvikle nye forfatterstemmer. Piratforlaget står klar til å ta imot forfatteren etter at de er blitt en suksess.

Piratforlaget forsvarer seg med at det er akkurat det samme bokklubbene gjør. De bryr seg ikke om den smale litteraturen, men er ute etter bestselgeren.

Piratforlaget har gjort det bra i Sverige. De kommer nok til å få gode økonomiske resultater i Norge også, til glede for sine eiere: Anders Elguren/Pantagruel (40 prosent), svenske Piratforlaget (blant annet eid av Jan Guillou) 40 prosent, og Trine Kjær, Anne Holts partner, som skal eie 20 prosent. Trine Kjær skal være redaktør i det nye forlaget.

Piratforlaget vil ikke være medlem av Den norske Forleggerforening. Da står de også fritt til å selge bøker til den pris en forhandler vil ta. Fri pris på bøker er kommet et lite skritt nærmere.

Leder: Pirater skummer fløten

Etableringen av Piratforlaget er et nytt bidrag til en sterkere kommersialisering av forlagsbransjen, skriver redaktør Magne Lerø.

Etableringen av Piratforlaget er et nytt bidrag til en sterkere kommersialisering av forlagsbransjen. Det kan også ses på som en naturlig konsekvens av at bokbransjen nå i praksis er like kommersialisert som andre bransjer. Piratforlaget etableres etter modell fra Sverige som et forlag for bestselgerforfattere. Anne Holt, Jan Guillou, Liza Marklund og Unni Lindell vil bli å finne på Piratforlaget. Det vil merkes på bunnlinjen blant annet i Cappelen og Aschehoug.

Piratforlaget satser sterkt på få bøker. Forfatteren må selv være med å dele risiko, men så deles også overskuddet likt mellom forlag og forfatter. Når en forfatter kan tjene 100 kroner på hver solgte bok, istedenfor å få en royalty på 40 kroner, blir det mye penger av det om man selger 15–20 000 bøker. Men forfatterne må være villig til å bruke atskillige tusen i markedsføring for å nå opp i slike salgstall.

– Dette er de store forlagens skrekk. Vi skal gi leserne lavere priser og forfatterne bedre betingelser med større rettighetsmessig og produksjonsmessig delaktighet, sier Alexander Elguren, som blir administrerende direktør i det nye forlaget, til Dagens Næringsliv. Han er også forlagssjef i Pantagruel, som nå slutter å gi ut skjønnlitteratur.

Det er ikke noe å si på at et forlag vil gå nye veier når det gjelder fordeling av risiko og gevinst. I Piratforlaget skjærer en igjennom alt prat om kulturforpliktelse og forfattersolidaritet. Her sies det rett ut at det gjelder å selge mest mulig av de bøkene man gir ut. Ferdig med det. Det ligger i kortene at man ikke er interessert i å gi ut bøker av høy kvalitet men med et lite salgspotensial. Slik sett kan Piratforlaget ses på som et forlag som skummer fløten i bokmarkedet. Andre får ta seg av debutanter og bruke penger på å utvikle nye forfatterstemmer. Piratforlaget står klar til å ta imot forfatteren etter at de er blitt en suksess.

Piratforlaget forsvarer seg med at det er akkurat det samme bokklubbene gjør. De bryr seg ikke om den smale litteraturen, men er ute etter bestselgeren.

Piratforlaget har gjort det bra i Sverige. De kommer nok til å få gode økonomiske resultater i Norge også, til glede for sine eiere: Anders Elguren/Pantagruel (40 prosent), svenske Piratforlaget (blant annet eid av Jan Guillou) 40 prosent, og Trine Kjær, Anne Holts partner, som skal eie 20 prosent. Trine Kjær skal være redaktør i det nye forlaget.

Piratforlaget vil ikke være medlem av Den norske Forleggerforening. Da står de også fritt til å selge bøker til den pris en forhandler vil ta. Fri pris på bøker er kommet et lite skritt nærmere.

Leder: Maktkamp om ny Oslobisp

Dersom Oslo Bispedømmeråd nekter å nominere de to som har sterkest støtte blant prester og menighetsråd til biskop, er det intet mindre enn et overgrep mot det kirkelige demokrati og en demonstrasjon av «på trynet»-ledelse i kirken, skriver redaktør Magne Lerø.

Dersom det Aftenposten skriver er korrekt, er Oslo Bispedømmeråd i ferd med å begå et overgrep mot det kirkelige demokrati og menighetene i Oslo bispedømmeråd. Rådet vil ikke en gang nominere Per Arne Dahl og Olav Dag Hauge, som et flertall av prestene, menighetsrådene og menighetsmøtene ønsker skal etterfølge Gunnar Stålsett som ny biskop i Oslo, skriver avisen.

Formelt har Oslo bispedømmerådet sitt på det tørre. De har bare fått råd om hvem som bør bli ny Oslobisp. Men prester og menigheter vil spørre seg om hva som er poenget med å bruke en masse tid på å foreslå og stemme over kandidater dersom Bispedømmerådet ikke bryr seg. Det vil ose av hybris og en provoserende bedreviterholdning over Oslo bispedømmeråd i mange år framover dersom de ikke lytter til menighetene.

Dette er første gang man prøver ut nyordningen med at prester og menigheter skal uttale seg før bispedømmerådet foretar den formelle nominasjonen. Det spørs om ikke denne nyordningen mer er et tilbakeskritt enn et framskritt. I den gamle ordningen hadde menighetene mulighet for å stemme på kandidater som bispedømmerådet ikke hadde nominert. Slik ble Sigurd Osberg biskop i Tunsberg. Og det var like før det samme skjedde med Per Arne Dahl da Osbergs etterfølger skulle velges for et par år siden.

Det snakkes varmt om demokrati i kirken og innflytelse fra menighetene. Men når det kommer til stykket, er det ikke alle som sitter i posisjoner som bryr seg om det vanlige prester og det aktive kirkefolket mener. Dersom Oslo bispedømmeråd utelukker Dahl og Hauge, er det en maktdemonstrasjon. Det vil bidra til å undergrave demokratiet i kirken. Det er regelrett frekt å først be prester og menigheter om råd, deretter forkaste de som fikk størst oppslutning for så å be de samme prester og menigheter om å nominere de som bispedømmerådet har valgt ut.

Olav Dag Hauge har mer ledererfaring enn de fleste som er nominert og bør nomineres.

Flere av de nominerte rekker bare Per Arne Dahl til kneet når det gjelder forkynnelse og formidling til folk flest. Han var blant de som fikk flest stemmer ved bispenominasjonen i Tunsberg, og bør også være med på listen over de aktuelle kandidater til Oslo bispestol.

Oslo bispedømme gjør sitt beste for å tildekke den maktbruk de ønsker å utøve. For en uke siden passet de på å lansere kriteriene de ville foreta nominasjonen ut fra. Etter møtet tirsdag, kan de forsvare seg med at de aktuelle kandidatene ikke er med fordi de ikke har tilfredsstille kravene. At det var disse kriteriene som skulle legges til grunn, var prester og menigheter ikke gjort kjent med da de ga sine råd i vår.

Det finnes en rekke eksempler på at man går på trynet på det ledelsesmessige området i kirken. Nå kan det skje når det gjelder valg av ny biskop i Oslo.

Kirken har laget en sinnrik prosedyre for å få avgjort hvem som skal utnevnes til biskop. Prosessen tar over et år, og det er selvsagt altfor lang tid. Til slutt er det regjeringen som tar den endelige avgjørelsen.

 

 

Leder: Maktkamp om ny Oslobisp

Dersom Oslo Bispedømmeråd nekter å nominere de to som har sterkest støtte blant prester og menighetsråd til biskop, er det intet mindre enn et overgrep mot det kirkelige demokrati og en demonstrasjon av «på trynet»-ledelse i kirken, skriver redaktør Magne Lerø.

Dersom det Aftenposten skriver er korrekt, er Oslo Bispedømmeråd i ferd med å begå et overgrep mot det kirkelige demokrati og menighetene i Oslo bispedømmeråd. Rådet vil ikke en gang nominere Per Arne Dahl og Olav Dag Hauge, som et flertall av prestene, menighetsrådene og menighetsmøtene ønsker skal etterfølge Gunnar Stålsett som ny biskop i Oslo, skriver avisen.

Formelt har Oslo bispedømmerådet sitt på det tørre. De har bare fått råd om hvem som bør bli ny Oslobisp. Men prester og menigheter vil spørre seg om hva som er poenget med å bruke en masse tid på å foreslå og stemme over kandidater dersom Bispedømmerådet ikke bryr seg. Det vil ose av hybris og en provoserende bedreviterholdning over Oslo bispedømmeråd i mange år framover dersom de ikke lytter til menighetene.

Dette er første gang man prøver ut nyordningen med at prester og menigheter skal uttale seg før bispedømmerådet foretar den formelle nominasjonen. Det spørs om ikke denne nyordningen mer er et tilbakeskritt enn et framskritt. I den gamle ordningen hadde menighetene mulighet for å stemme på kandidater som bispedømmerådet ikke hadde nominert. Slik ble Sigurd Osberg biskop i Tunsberg. Og det var like før det samme skjedde med Per Arne Dahl da Osbergs etterfølger skulle velges for et par år siden.

Det snakkes varmt om demokrati i kirken og innflytelse fra menighetene. Men når det kommer til stykket, er det ikke alle som sitter i posisjoner som bryr seg om det vanlige prester og det aktive kirkefolket mener. Dersom Oslo bispedømmeråd utelukker Dahl og Hauge, er det en maktdemonstrasjon. Det vil bidra til å undergrave demokratiet i kirken. Det er regelrett frekt å først be prester og menigheter om råd, deretter forkaste de som fikk størst oppslutning for så å be de samme prester og menigheter om å nominere de som bispedømmerådet har valgt ut.

Olav Dag Hauge har mer ledererfaring enn de fleste som er nominert og bør nomineres.

Flere av de nominerte rekker bare Per Arne Dahl til kneet når det gjelder forkynnelse og formidling til folk flest. Han var blant de som fikk flest stemmer ved bispenominasjonen i Tunsberg, og bør også være med på listen over de aktuelle kandidater til Oslo bispestol.

Oslo bispedømme gjør sitt beste for å tildekke den maktbruk de ønsker å utøve. For en uke siden passet de på å lansere kriteriene de ville foreta nominasjonen ut fra. Etter møtet tirsdag, kan de forsvare seg med at de aktuelle kandidatene ikke er med fordi de ikke har tilfredsstille kravene. At det var disse kriteriene som skulle legges til grunn, var prester og menigheter ikke gjort kjent med da de ga sine råd i vår.

Det finnes en rekke eksempler på at man går på trynet på det ledelsesmessige området i kirken. Nå kan det skje når det gjelder valg av ny biskop i Oslo.

Kirken har laget en sinnrik prosedyre for å få avgjort hvem som skal utnevnes til biskop. Prosessen tar over et år, og det er selvsagt altfor lang tid. Til slutt er det regjeringen som tar den endelige avgjørelsen.

 

 

Leder: Høybråten mot Gabrielsen

Tidligere helseminister, Dagfinn Høybråten er på kollisjonskurs med nåværende helseminister, Asgar Gabrielsen, om lokalsykehus. Dette er ikke bra for regjeringen. Det er et eksempel på at KrF nå blir mer opptatt av egenmarkeringer enn å gå i flokk med Høyre, skriver redaktør Magne Lerø.

KrF-leder og tidligere helseminister, Dagfinn Høybråten, sier til Avisenes Nyhetsbyrå at han ikke vil legge ned lokalsykehus. Det er stikk i strid med det nåværende helseminister Ansgar Gabrielsen mener. For et par uker siden sa han at det kan bli aktuelt å legge ned lokalsykehus for å klare å oppnå budsjettbalanse i helseforetakene. Høybråten sier lokalsykehus er viktig for å gi befolkningen trygghet og kvalitet. Han presiserer at han ikke uttaler seg som tidligere helseminister, men som leder for KrF.

Dette holder ikke. Det er nettopp som tidligere helseminister uttalelsen hans er interessant. Nå gjør Høybråten det klart at han ikke støtter den høyredreining på det helsepolitiske området som Ansgar Gabrielsen står for. Men det er Ansgar Gabrielsen som så langt har tolket Stortingets vedtak riktig. Sykehusene skal i balanse i løpet av 2005. Stortinget har ikke gitt et arealtilskudd som tilsvarer det antall kvadratmeter som landets sykehus i dag disponerer. Dette kan tolkes som om Stortinget forutsetter at man skal kunne drive på færre antall kvadratmeter. Å redusere antall bygninger det drives sykehusvirksomhet i, er da en nærliggende mulighet.

Det er store innsparinger knyttet til å legge ned et lokalsykehus. Minuset er at pasientene får mer reisetid. Men ikke mer reisetid enn det store deler av befolkningen har. Derfor kan Gabrielsen hevde at det kan være både rett og fornuftig å legge ned et lokalsykehus. Bruker man penger på at folk skal reise én istedenfor to timer til sykehuset, betyr kan det bety lengre køer for operasjon eller at behandlingstilbudet svekkes. Men lokalsykehus er politikk. Sterke følelser settes i sving i et lokalmiljø. Det er dannet en egen organisasjon som skal kjempe mot nedleggelse av lokalsykehus. Det blir garantert bråk. KrF vil tydeligvis ikke være med på å ta belastningen med å legge ned lokalsykehus. Dette kan være et signal på at KrF nå ønsker sterkere egenmarkering framfor å gå i flokk med Høyre. Det er forståelig at KrF må markere seg for ikke å tape velgere. Men det er uheldig at den tidligere helseministeren uttaler seg stikk i strid med nåværende helseminister om spørsmål som opptar befolkningen sterk. Man skal ikke ha mange slike saker før klimaet innad i regjeringen blir betraktelig kjøligere.

Leder: Høybråten mot Gabrielsen

Tidligere helseminister, Dagfinn Høybråten er på kollisjonskurs med nåværende helseminister, Asgar Gabrielsen, om lokalsykehus. Dette er ikke bra for regjeringen. Det er et eksempel på at KrF nå blir mer opptatt av egenmarkeringer enn å gå i flokk med Høyre, skriver redaktør Magne Lerø.

KrF-leder og tidligere helseminister, Dagfinn Høybråten, sier til Avisenes Nyhetsbyrå at han ikke vil legge ned lokalsykehus. Det er stikk i strid med det nåværende helseminister Ansgar Gabrielsen mener. For et par uker siden sa han at det kan bli aktuelt å legge ned lokalsykehus for å klare å oppnå budsjettbalanse i helseforetakene. Høybråten sier lokalsykehus er viktig for å gi befolkningen trygghet og kvalitet. Han presiserer at han ikke uttaler seg som tidligere helseminister, men som leder for KrF.

Dette holder ikke. Det er nettopp som tidligere helseminister uttalelsen hans er interessant. Nå gjør Høybråten det klart at han ikke støtter den høyredreining på det helsepolitiske området som Ansgar Gabrielsen står for. Men det er Ansgar Gabrielsen som så langt har tolket Stortingets vedtak riktig. Sykehusene skal i balanse i løpet av 2005. Stortinget har ikke gitt et arealtilskudd som tilsvarer det antall kvadratmeter som landets sykehus i dag disponerer. Dette kan tolkes som om Stortinget forutsetter at man skal kunne drive på færre antall kvadratmeter. Å redusere antall bygninger det drives sykehusvirksomhet i, er da en nærliggende mulighet.

Det er store innsparinger knyttet til å legge ned et lokalsykehus. Minuset er at pasientene får mer reisetid. Men ikke mer reisetid enn det store deler av befolkningen har. Derfor kan Gabrielsen hevde at det kan være både rett og fornuftig å legge ned et lokalsykehus. Bruker man penger på at folk skal reise én istedenfor to timer til sykehuset, betyr kan det bety lengre køer for operasjon eller at behandlingstilbudet svekkes. Men lokalsykehus er politikk. Sterke følelser settes i sving i et lokalmiljø. Det er dannet en egen organisasjon som skal kjempe mot nedleggelse av lokalsykehus. Det blir garantert bråk. KrF vil tydeligvis ikke være med på å ta belastningen med å legge ned lokalsykehus. Dette kan være et signal på at KrF nå ønsker sterkere egenmarkering framfor å gå i flokk med Høyre. Det er forståelig at KrF må markere seg for ikke å tape velgere. Men det er uheldig at den tidligere helseministeren uttaler seg stikk i strid med nåværende helseminister om spørsmål som opptar befolkningen sterk. Man skal ikke ha mange slike saker før klimaet innad i regjeringen blir betraktelig kjøligere.

Leder: Nedbygging av skolen

Høyre sier de vil satse på skole og utdanning. I høyrestyrte Bærum kommune er det i alle fall det stikk motsatte som skjer, skriver redaktør Magne Lerø.

Tirsdag, samme dag som Høyre markerte sin 120-årsdag, la kommunalsjef Wenche Grinderud i høyrestyrte Bærum kommune fram sitt forslag til hvordan det kan kuttes 83 millioner i Bærumsskolen. Og ingen er i tvil om at dette vil gå ut over kvalitet og kvantitet i utdanningen. Det blir fem timers mindre undervisning i småskolen, en lærer mindre på hver skole, oppsigelse av skolebibliotekarer, redusert voksenopplæring, mindre aktivitet i musikkskolen og dårligere tilbud til svake elever – blant annet.

Høyre sier de vil satse på skole og utdanning. Det er ikke lett for Høyrepolitikere i Bærum å forklare hva det betyr i praksis. Det er jo det motsatte som skjer.

Og det skjer i Bærum, en kommune som oser av profesjonalitet og en ressursrik befolkning. Her har den politiske ledelse heller ingen ideologiske skrupler mot å konkurranseutsette det som konkurranseutsettes kan. Her er både bestemødre på anbud og det shoppes tjenester der det er billigst over en lav sko.

Så når Erna Solberg sier at kommunene må effektivisere og at det er mulig å omdisponere resurser til det man vil prioritere, lyder det ikke særlig godt i bærumske høyreører. Det har vi gjort, sier de, om ikke høyt, så er det i alle fall det de mener.

Faktum er at ikke en gang rike Bærum har ressurser til å ta på alvor de prioriteringer politikeren snakker om på landsplan. Det blir en dårligere skole og mindre utdanning. Det blir også mindre hjelp til de svake og redusert omsorg for de som trenger hjelp og pleie.

Dette er praksis. Dette er sannheten.

Noen vil mene det er positivt fordi det vil tvinge seg fram private løsninger som folk er villige til å betale mer for. Men dette er ikke offisiell politikk. Allikevel kan det bli resultatet dersom nedskjæringene i kommunene fortsetter.

Det er her skattediskusjonen hører hjemme. For å stanse nedbyggingen av tjenestetilbudet i kommunene, er det nå politisk flertall for ikke å redusere skattene ytterligere. Det er et fornuftig standpunkt. Ellers så får en si rett ut at man ønsker å svekke tjenestetilbudet såpass mye at det tvinger seg fram private løsninger for de som er villig til å betale mer for å få den utdanning og omsorg de ønsker

Leder: Nedbygging av skolen

Høyre sier de vil satse på skole og utdanning. I høyrestyrte Bærum kommune er det i alle fall det stikk motsatte som skjer, skriver redaktør Magne Lerø.

Tirsdag, samme dag som Høyre markerte sin 120-årsdag, la kommunalsjef Wenche Grinderud i høyrestyrte Bærum kommune fram sitt forslag til hvordan det kan kuttes 83 millioner i Bærumsskolen. Og ingen er i tvil om at dette vil gå ut over kvalitet og kvantitet i utdanningen. Det blir fem timers mindre undervisning i småskolen, en lærer mindre på hver skole, oppsigelse av skolebibliotekarer, redusert voksenopplæring, mindre aktivitet i musikkskolen og dårligere tilbud til svake elever – blant annet.

Høyre sier de vil satse på skole og utdanning. Det er ikke lett for Høyrepolitikere i Bærum å forklare hva det betyr i praksis. Det er jo det motsatte som skjer.

Og det skjer i Bærum, en kommune som oser av profesjonalitet og en ressursrik befolkning. Her har den politiske ledelse heller ingen ideologiske skrupler mot å konkurranseutsette det som konkurranseutsettes kan. Her er både bestemødre på anbud og det shoppes tjenester der det er billigst over en lav sko.

Så når Erna Solberg sier at kommunene må effektivisere og at det er mulig å omdisponere resurser til det man vil prioritere, lyder det ikke særlig godt i bærumske høyreører. Det har vi gjort, sier de, om ikke høyt, så er det i alle fall det de mener.

Faktum er at ikke en gang rike Bærum har ressurser til å ta på alvor de prioriteringer politikeren snakker om på landsplan. Det blir en dårligere skole og mindre utdanning. Det blir også mindre hjelp til de svake og redusert omsorg for de som trenger hjelp og pleie.

Dette er praksis. Dette er sannheten.

Noen vil mene det er positivt fordi det vil tvinge seg fram private løsninger som folk er villige til å betale mer for. Men dette er ikke offisiell politikk. Allikevel kan det bli resultatet dersom nedskjæringene i kommunene fortsetter.

Det er her skattediskusjonen hører hjemme. For å stanse nedbyggingen av tjenestetilbudet i kommunene, er det nå politisk flertall for ikke å redusere skattene ytterligere. Det er et fornuftig standpunkt. Ellers så får en si rett ut at man ønsker å svekke tjenestetilbudet såpass mye at det tvinger seg fram private løsninger for de som er villig til å betale mer for å få den utdanning og omsorg de ønsker

Leder: Solberg som skattelettesvikter

Høyre er i ferd med å gi opp å få til vesentlig større skattelette. Fjern for all del ikke boligskatten, sier «alle» økonomiske eksperter. Skattelettelser fungerer ikke lenger som en velgermagnet. Det kan Høyre like godt innse i dag når de markerer sine 120 år, skriver redaktør Magne Lerø.

Erna Solberg sier til VG i dag at Høyre ikke makter å innfri løftene fra Sem-erklæringen om å redusere skattene med 31 milliarder. Det gjenstår 12 milliarder, og Solberg vil ikke si noe om skattelettelser i statsbudsjettet som legges fram i oktober. Sentrale politikere i KrF har krevd at regjeringen Bondevik legger bort planene om skattelettelser for at det skal bli nok midler til helse og utdanning.

Tidligere i uken har Aps nestleder, Hill-Marta Solberg, åpnet for å fjerne skatten på fordelen ved å bo i egen bolig. Hun vil heller ha en lokal eiendomsskatt, og understreker at Ap vil gå inn for at det samlede skattenivået skal holdes på dagens nivå. Dette er trist, skriver Dagens Næringsliv på lederplass.

– Skatten på fordelen av å bo i egen bolig er en skatt som er vanskelig å forklare for folk flest, og en skatt som opprører mange. Nå har selv Arbeiderpartiet skjønt det, skrev DN i går.

De som ikke har skjønt det er landets økonomiske eksperter. 20 av 21 som avisen har snakket med, advarer regjeringen mot å droppe boligskatten. De frykter det vil føre til enda høyere boligpriser i et allerede opphetet boligmarked, blant annet som følge av at renten er lav. Skaugeutvalget, som la fram forslaget om endringer i skattesystemet, foreslo å øke boligskatten og heller redusere formuesskatten. Økt boligskatt har minimal med utilsiktede virkninger. Folk «flagger ikke ut» eller finner på noe annet enn å bo i egen bolig. Men det kan dempe interessen for å investere i dyre boliger. Velger noen å kjøpe aksjer istedenfor en ny, råflott villa eller en luksushytte fordi man regner med bedre avkastning, er det samfunnsøkonomisk positivt.

Høyre vil helst avvikle boligskatten. Det skjærer i alle fall Per-Kristian Foss i hjertet når han får presentert forslag om å øke boligskatten. Om det er fagøkonomisk aldri så smart, så er det fullstendig på kollisjonskurs med Høyres skattepolitikk. Og Høyre vet at et forslag om økt boligskatt vil blir grovt utnyttet i Frps populistiske retorikk. Høyre har heller ikke lyst til å legge seg ut med fagøkonomene. Så det taler for at det ikke blir endringer i boligskatten i høst. Det er forståelig at Høyre ikke vil utsette seg for et lite skattepolitisk selvmord like før et valg.

Men redusert skatt appellerer ikke til velgerne like sterkt som tidligere. En undersøkelse som MMI har utført viser at lavere skatter ligger på 17. plass på listen over hva velgerne er mest opptatt av. 33 prosent sier det er viktig. Det er 13 prosent færre enn i 2001. Ingen andre av de 20 sakene har falt like mye i viktighet siden 2001.

Vi kan konstatere at det er et politisk flertall for skatter omtrent på det nivået vi har i dag. Men det er all grunn til å ta diskusjonen som Hill-Marta Solberg inviterer til. Å kombinere boligskatt og kommunal eiendomsskatt kan være en god ordning. Staten må da pålegge alle kommuner å innføre en eiendomsskatt og definere et minimums- og et maksimumsnivå. Å la kommunene få større ansvar for egen inntekter, er positivt. Denne typen desentralisering tåler vi godt.

Leder: Solberg som skattelettesvikter

Høyre er i ferd med å gi opp å få til vesentlig større skattelette. Fjern for all del ikke boligskatten, sier «alle» økonomiske eksperter. Skattelettelser fungerer ikke lenger som en velgermagnet. Det kan Høyre like godt innse i dag når de markerer sine 120 år, skriver redaktør Magne Lerø.

Erna Solberg sier til VG i dag at Høyre ikke makter å innfri løftene fra Sem-erklæringen om å redusere skattene med 31 milliarder. Det gjenstår 12 milliarder, og Solberg vil ikke si noe om skattelettelser i statsbudsjettet som legges fram i oktober. Sentrale politikere i KrF har krevd at regjeringen Bondevik legger bort planene om skattelettelser for at det skal bli nok midler til helse og utdanning.

Tidligere i uken har Aps nestleder, Hill-Marta Solberg, åpnet for å fjerne skatten på fordelen ved å bo i egen bolig. Hun vil heller ha en lokal eiendomsskatt, og understreker at Ap vil gå inn for at det samlede skattenivået skal holdes på dagens nivå. Dette er trist, skriver Dagens Næringsliv på lederplass.

– Skatten på fordelen av å bo i egen bolig er en skatt som er vanskelig å forklare for folk flest, og en skatt som opprører mange. Nå har selv Arbeiderpartiet skjønt det, skrev DN i går.

De som ikke har skjønt det er landets økonomiske eksperter. 20 av 21 som avisen har snakket med, advarer regjeringen mot å droppe boligskatten. De frykter det vil føre til enda høyere boligpriser i et allerede opphetet boligmarked, blant annet som følge av at renten er lav. Skaugeutvalget, som la fram forslaget om endringer i skattesystemet, foreslo å øke boligskatten og heller redusere formuesskatten. Økt boligskatt har minimal med utilsiktede virkninger. Folk «flagger ikke ut» eller finner på noe annet enn å bo i egen bolig. Men det kan dempe interessen for å investere i dyre boliger. Velger noen å kjøpe aksjer istedenfor en ny, råflott villa eller en luksushytte fordi man regner med bedre avkastning, er det samfunnsøkonomisk positivt.

Høyre vil helst avvikle boligskatten. Det skjærer i alle fall Per-Kristian Foss i hjertet når han får presentert forslag om å øke boligskatten. Om det er fagøkonomisk aldri så smart, så er det fullstendig på kollisjonskurs med Høyres skattepolitikk. Og Høyre vet at et forslag om økt boligskatt vil blir grovt utnyttet i Frps populistiske retorikk. Høyre har heller ikke lyst til å legge seg ut med fagøkonomene. Så det taler for at det ikke blir endringer i boligskatten i høst. Det er forståelig at Høyre ikke vil utsette seg for et lite skattepolitisk selvmord like før et valg.

Men redusert skatt appellerer ikke til velgerne like sterkt som tidligere. En undersøkelse som MMI har utført viser at lavere skatter ligger på 17. plass på listen over hva velgerne er mest opptatt av. 33 prosent sier det er viktig. Det er 13 prosent færre enn i 2001. Ingen andre av de 20 sakene har falt like mye i viktighet siden 2001.

Vi kan konstatere at det er et politisk flertall for skatter omtrent på det nivået vi har i dag. Men det er all grunn til å ta diskusjonen som Hill-Marta Solberg inviterer til. Å kombinere boligskatt og kommunal eiendomsskatt kan være en god ordning. Staten må da pålegge alle kommuner å innføre en eiendomsskatt og definere et minimums- og et maksimumsnivå. Å la kommunene få større ansvar for egen inntekter, er positivt. Denne typen desentralisering tåler vi godt.