Med jevne mellomrom bør ledere stoppe opp, kjenne etter og snakke åpent med de som står en nærmest om hva jobbpresset gjør med en – og om det er verd å betale den prisen år etter år, skriver redaktør Magne Lerø.

Prisen for å være toppleder i bedrifter med harde resultatkrav, kan bli meget høy. Bjørn Rune Gjelsten sier han spilte et spill i 20 år og brente lyset sitt i begge ender uten å innse det. Etter å ha mistet to av sine nærmeste venner i løpet av kort tid, begynte han å innse den alvorlige situasjonen han befant seg i.

– Reaksjonene kom i etterkant. Det var veldig mange paralleller til meg selv, fant jeg ut. Kroppen jukset. Jeg hadde direkte blackouts etter perioder med lite søvn, mye arbeid, ekstremt mye reising. Jeg hadde et par episoder der lyset gikk faktisk, sier han til Dagbladet.

Sammen med Kjell Inge Røkke jobbet Gjelsten knallhard år etter år. De oppnådde topp resultater både i forretningslivet og innen idrett. Men Gjelsten sier nå at han aldri gledet seg. Livet ble en stadig jakt på resultater og prestasjoner.

Etter at han bestemte seg for å trekke seg fra stillingen som administrerende direktør for Aker RGI, ble han rastløs, fikk nærmest panikk og abstinenssymptomer.

Det er prisverdig at Gjelsten åpenhjertig snakker om den prisen han måtte betale for å nå de mål han satte seg. Han satte stopp for hardkjøret før det var for sent. Nå er han opptatt av å leve på en annen måte.

Noen ledere har helse til å jobbe steinhardt år etter år og holde det gående med tilfredsstillende resultater. Men om de ikke knekker fysisk, kan de ende opp som verdimessig skadeskutte mennesker. Dersom jobb i praksis blir det eneste som virkelig engasjerer en, blir man ensporet og mister kontakten med sine nærmeste.

De fleste mennesker har et behov for å utvikle nærhet og høre til i en sammenheng der en blir verdsatt og tatt hånd om fordi en er seg selv, uavhengig av hva en presterer. Det gjelder å finne en balanse i livet der en får ro og tid til å dyrke nærhet. Hvis ikke mister man etter hvert kontakten med de personer som kunne ha gitt en den nærhet man i det lange løp søker. Man ender som ensom og ulykkelig, selv om man kan vise til utmerkede resultater på det profesjonelle område.

Med jevne mellomrom bør ledere stoppe opp, kjenne etter og snakke åpent med de som står en nærmest om hva jobbpresset gjør med en og om det er verd prisen år etter år. Det handler ikke bare om å lede andre. En leder skal også lede seg selv i forhold til det som gjør livet verd å leve.