Leder: Sykehussjef med advokathjelp

Vi har liten sympati for Åge Danielsen som tvilholder på en gullpensjon ingen ønsker han skal ha. Men Helse Sør må ikke gjøre pensjon til det viktigste kriteriet for hvem som skal lede Radiumhospitalet – Rikshospitalet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er et dårlig utgangspunkt for Åge Danielsen, sjef ved Rikshospitalet, å komme trekkende med høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner for å gjøre krav på toppsjefstillingen i det fusjonerte Rikshospitalet–Radiumhospitalet. Bugge Fougner kan sine saker bedre enn de fleste, og vi tviler ikke på at hun har et poeng når hun hevder at Danielsen både har rett på stilingen og å beholde den avtalen om gullpensjon han fikk i 2002. Men det synes som om denne saken handler om noe mer enn rettigheter og pensjon. Og det lover ikke godt når klimaet er slik at man må klaske en juridisk betenkning i bordet framfor sin arbeidsgiver som skal foreta ansettelsen.

Alle lederne i Helse Sør har nå sagt fra seg gullpensjonen, med unntak av Danielsen og direktøren ved Sørlandet sykehus. Styrelederen i Helse Sør, Erling Vanvik, har sagt offentlig at ledere som ikke gir fra seg gullpensjonen ikke har noe framtid som leder i Helse Sør.

Ifølge Dagens Næringsliv forsøker Helse Sør å presse Danielsen til å gi fra seg gullpensjonen. Men dette handler nok om mer enn pensjon. Helse Sør ga i fjor styret for Rikshospitalet sparken fordi de ikke kunne akseptere de disposisjoner Rikshospitalet ønsket å foreta. Rikshospitalet–Radiumhospitalet blir en gigant, og det stilles spørsmål ved om Åge Danielsen og Helse Sør er uenige om vesentlige strategiske spørsmål.

Åge Danielsen har en sterk posisjon på Rikshospitalet, og det ser ut til at han vil bli tatt godt imot som toppsjef også på Rikshospitalet. Mange har derfor regnet med at spørsmålet om hvem som skulle være toppsjef var avklart etter at sjefen ved Radiumhospitalet, Jan Vincents Johannessen, gjorde det klart at han ikke er interessert i stillingen.

I næringslivet vil man riste på hodet om en toppsjef i en fusjonsprosess gjør juridisk krav på toppsjefstillingen. Det er styrets plikt og ansvar å velge den lederen for et fusjonert sykehus som de mener er best kvalifisert. Da er det meget vesentlig at styret og den øverste daglig leder tenker likt om de overordnede spørsmål.

Hvis Jan Danielsen ønsker å tviholde på sin gullpensjon, har han rett til det. Å bruke gullpensjonen som eneste kriterium for at Danielsen ikke skal få toppstillingen i det fusjonerte Rikshospitalet-Radiumhospitalet, er uklokt. Hvis styret er opptatt av å markere sitt syn, får de heller la være å gi Danielsen lønnstillegg i årene framover.

Gullpensjonene har vært en betydelig belastning for Helse Sør. De kan nok leve med at Danielsen setter seg på bakbeina og tviholder på sin pensjon uten å havne opp i en pensjonsstrid igjen. Danielsen tjener på det pengemessig, men taper på det profilmessig. Det kan han antagelig leve med.

Det er fornuftig at Helse Sør har engasjert en hodejeger for å få fram aktuelle kandidater til stillingen. Styret må stå fritt til å ansatte den de mener er best skikket. Danielsen vil styrke sine muligheter for å få jobben, dersom han vil forhandle på pensjonsavtalen. Hvis styret mener de kan få en som er bedre kvalifisert til en lavere pris, velger de selvsagt vedkommende til ny sjef.

Vi har ingen sympati med en sjef som tvilholder på en rettighet ingen ønsker han skal ha med henvisning til at «avtalt er avtalt». Og vi har liten forståelse for Helse Sør dersom de gjør dette til det viktigste kriteriet for hvem som skal lede Radiumhospitalet–Rikshospitalet.

Leder: Sykehussjef med advokathjelp

Vi har liten sympati for Åge Danielsen som tvilholder på en gullpensjon ingen ønsker han skal ha. Men Helse Sør må ikke gjøre pensjon til det viktigste kriteriet for hvem som skal lede Radiumhospitalet – Rikshospitalet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er et dårlig utgangspunkt for Åge Danielsen, sjef ved Rikshospitalet, å komme trekkende med høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner for å gjøre krav på toppsjefstillingen i det fusjonerte Rikshospitalet–Radiumhospitalet. Bugge Fougner kan sine saker bedre enn de fleste, og vi tviler ikke på at hun har et poeng når hun hevder at Danielsen både har rett på stilingen og å beholde den avtalen om gullpensjon han fikk i 2002. Men det synes som om denne saken handler om noe mer enn rettigheter og pensjon. Og det lover ikke godt når klimaet er slik at man må klaske en juridisk betenkning i bordet framfor sin arbeidsgiver som skal foreta ansettelsen.

Alle lederne i Helse Sør har nå sagt fra seg gullpensjonen, med unntak av Danielsen og direktøren ved Sørlandet sykehus. Styrelederen i Helse Sør, Erling Vanvik, har sagt offentlig at ledere som ikke gir fra seg gullpensjonen ikke har noe framtid som leder i Helse Sør.

Ifølge Dagens Næringsliv forsøker Helse Sør å presse Danielsen til å gi fra seg gullpensjonen. Men dette handler nok om mer enn pensjon. Helse Sør ga i fjor styret for Rikshospitalet sparken fordi de ikke kunne akseptere de disposisjoner Rikshospitalet ønsket å foreta. Rikshospitalet–Radiumhospitalet blir en gigant, og det stilles spørsmål ved om Åge Danielsen og Helse Sør er uenige om vesentlige strategiske spørsmål.

Åge Danielsen har en sterk posisjon på Rikshospitalet, og det ser ut til at han vil bli tatt godt imot som toppsjef også på Rikshospitalet. Mange har derfor regnet med at spørsmålet om hvem som skulle være toppsjef var avklart etter at sjefen ved Radiumhospitalet, Jan Vincents Johannessen, gjorde det klart at han ikke er interessert i stillingen.

I næringslivet vil man riste på hodet om en toppsjef i en fusjonsprosess gjør juridisk krav på toppsjefstillingen. Det er styrets plikt og ansvar å velge den lederen for et fusjonert sykehus som de mener er best kvalifisert. Da er det meget vesentlig at styret og den øverste daglig leder tenker likt om de overordnede spørsmål.

Hvis Jan Danielsen ønsker å tviholde på sin gullpensjon, har han rett til det. Å bruke gullpensjonen som eneste kriterium for at Danielsen ikke skal få toppstillingen i det fusjonerte Rikshospitalet-Radiumhospitalet, er uklokt. Hvis styret er opptatt av å markere sitt syn, får de heller la være å gi Danielsen lønnstillegg i årene framover.

Gullpensjonene har vært en betydelig belastning for Helse Sør. De kan nok leve med at Danielsen setter seg på bakbeina og tviholder på sin pensjon uten å havne opp i en pensjonsstrid igjen. Danielsen tjener på det pengemessig, men taper på det profilmessig. Det kan han antagelig leve med.

Det er fornuftig at Helse Sør har engasjert en hodejeger for å få fram aktuelle kandidater til stillingen. Styret må stå fritt til å ansatte den de mener er best skikket. Danielsen vil styrke sine muligheter for å få jobben, dersom han vil forhandle på pensjonsavtalen. Hvis styret mener de kan få en som er bedre kvalifisert til en lavere pris, velger de selvsagt vedkommende til ny sjef.

Vi har ingen sympati med en sjef som tvilholder på en rettighet ingen ønsker han skal ha med henvisning til at «avtalt er avtalt». Og vi har liten forståelse for Helse Sør dersom de gjør dette til det viktigste kriteriet for hvem som skal lede Radiumhospitalet–Rikshospitalet.

Leder: Flygeledere som løgnere

Når Rolf Skrede ser det norske folk rett i øynene i beste sendetid og sier at alle flygelederne på Røyken er for syke til å arbeide, er det løgn. Han har sunket ned på Finance Credit-nivå, skriver redaktør Magne Lerø.

Talsmenn for flygelederne vil ha oss til å tro at de ikke klarte å være på jobb i går på grunn av at det har oppstått usikkerhet omkring jobbene deres om tre, fire år. Derfor sykemeldte de seg. Hele bunten – og skapte kaos i luftfarten.

Men flygelederne er da ikke noen puddinger som ikke klarer å leve med den typen usikkerhet som titusener av andre arbeidstakere lever med til daglig. Det er klart man er i stand til å være flygeleder selv om Avinor, med støtte fra Departementet og andre eksperter, i 2008 vil samle flykontrollvirksomheten av luftfarten på Sola.

I går protesterte flygelederne. De aksjonerte ulovlig. Vi tror ikke to skift var for syke til å gå på jobb. De begrunner sin sykemelding med at de ikke skal jobbe dersom de er indisponert.

Når flygelederne aksjonerer på denne måten, forteller det at de har mistet gangsynet. Det de foretok seg i går er løgn satt i system. De som framstår som deres talsmenn, blant andre Rolf Skrede i Norsk Flygelederforening, er selv fanget inn av den kollektive uforstand og arbeidsetiske lavmål som hersker i flygeledermiljøet. Vi har ingen grunn til å tro at ikke den enkelte flygeleder har en høy personlig moral. Men i jobbsammenheng kobler de ut og opptrer kollektiv uansvarlig, slik den lokale ledelsen forventer av dem.

Det er selvsagt forståelig at Rolf Skrede vegrer seg for å kritisere medlemmene sine offentlig. Men når han henger seg på deres begrunnelse, forsvarer aksjonen og legge skylden på Avinors ledelse, plasserer han seg selv på det samme bunnivå som aksjonistene. Når Skrede ser det norske folk rett i øynene i beste sendetid og sier at alle flygelederne på Røyken er for syke til å arbeide, er det løgn. Han har sunket ned på Finance Credit-nivå.

Frp vil i dag at det skal sees nærmere på de bestemmelser i arbeidstavtalen som flygelederne begrunner sin sykemelding med. Det er det sikkert behov for. Avinor vil vurdere om det er grunnlag for oppsigelser eller andre sanksjoner etter det som skjedde tirsdag. Det er på sin plass.

Innad i Avinor er det sterke spenninger. Randi Flesland må derfor balansere reaksjonen i forhold til mulige protestaksjoner fra de ansatte dersom det tas et for kraftig oppgjør med flygelederne. I Avinor virker det som om de ansatte kjemper mot den omstilling som styret krever for å oppnå større effektivitet og reduserte kostnader som kan gi lavere flypriser.

Flygelederne kjemper i motvind. I det lange løp vinner de ikke fram med den typen ulovlige aksjoner som de iverksatte i går.

Av Magne Lerø

ml@ukeavisen.no

Leder: Flygeledere som løgnere

Når Rolf Skrede ser det norske folk rett i øynene i beste sendetid og sier at alle flygelederne på Røyken er for syke til å arbeide, er det løgn. Han har sunket ned på Finance Credit-nivå, skriver redaktør Magne Lerø.

Talsmenn for flygelederne vil ha oss til å tro at de ikke klarte å være på jobb i går på grunn av at det har oppstått usikkerhet omkring jobbene deres om tre, fire år. Derfor sykemeldte de seg. Hele bunten – og skapte kaos i luftfarten.

Men flygelederne er da ikke noen puddinger som ikke klarer å leve med den typen usikkerhet som titusener av andre arbeidstakere lever med til daglig. Det er klart man er i stand til å være flygeleder selv om Avinor, med støtte fra Departementet og andre eksperter, i 2008 vil samle flykontrollvirksomheten av luftfarten på Sola.

I går protesterte flygelederne. De aksjonerte ulovlig. Vi tror ikke to skift var for syke til å gå på jobb. De begrunner sin sykemelding med at de ikke skal jobbe dersom de er indisponert.

Når flygelederne aksjonerer på denne måten, forteller det at de har mistet gangsynet. Det de foretok seg i går er løgn satt i system. De som framstår som deres talsmenn, blant andre Rolf Skrede i Norsk Flygelederforening, er selv fanget inn av den kollektive uforstand og arbeidsetiske lavmål som hersker i flygeledermiljøet. Vi har ingen grunn til å tro at ikke den enkelte flygeleder har en høy personlig moral. Men i jobbsammenheng kobler de ut og opptrer kollektiv uansvarlig, slik den lokale ledelsen forventer av dem.

Det er selvsagt forståelig at Rolf Skrede vegrer seg for å kritisere medlemmene sine offentlig. Men når han henger seg på deres begrunnelse, forsvarer aksjonen og legge skylden på Avinors ledelse, plasserer han seg selv på det samme bunnivå som aksjonistene. Når Skrede ser det norske folk rett i øynene i beste sendetid og sier at alle flygelederne på Røyken er for syke til å arbeide, er det løgn. Han har sunket ned på Finance Credit-nivå.

Frp vil i dag at det skal sees nærmere på de bestemmelser i arbeidstavtalen som flygelederne begrunner sin sykemelding med. Det er det sikkert behov for. Avinor vil vurdere om det er grunnlag for oppsigelser eller andre sanksjoner etter det som skjedde tirsdag. Det er på sin plass.

Innad i Avinor er det sterke spenninger. Randi Flesland må derfor balansere reaksjonen i forhold til mulige protestaksjoner fra de ansatte dersom det tas et for kraftig oppgjør med flygelederne. I Avinor virker det som om de ansatte kjemper mot den omstilling som styret krever for å oppnå større effektivitet og reduserte kostnader som kan gi lavere flypriser.

Flygelederne kjemper i motvind. I det lange løp vinner de ikke fram med den typen ulovlige aksjoner som de iverksatte i går.

Av Magne Lerø

ml@ukeavisen.no

Leder: Overgang til konkurrenten

Lykkes Hilde Haugsgjerd i Aftenposten, kan det bli kroken på døra for hennes gamle avis, Dagsavisen, skriver redaktør Magne Lerø.
 

Det kan være ille nok at nøkkelpersoner slutter. Riktig ille er det når disse går over til konkurrenten. Det verst tenkelige er at sjefen selv melder overgang til den man konkurrerer beinhardt med. Det er det som har skjedd i Dagsavisen. Hilde Haugsgjerd slutter som sjefredaktør for å begynne som redaktør for aftenutgaven av Aftenposten. Sjefredaktør Hans Erik Matre har også hentet Kjersti Løken Stavrum, som i dag er sjefredaktør for Kvinner og Klær, inne i ledergruppen. Når Aftenposten på denne måten topper laget, forteller det noe om hvilken posisjon avisen har og hvor mye de nå satser på å lykkes med overgangen til tabloid fra årsskiftet.

Hilde Haugsgjerd hørte en gang til ml-bevegelsen. Som ”rød og dyktig” jobbet hun i Vårt Land, seinere i Dagbladet og de siste fire årene har hun hatt det redaksjonelle hovedansvar i Dagsavisen. Når hun går fra Dagsavisen, som har sine røtter i arbeiderbevegelsen, og over til borgerskapets organ, Aftenposten, er det et nytt eksempel på den avideologisering som skjer i pressen. Dyktige redaktører kan bli ansett hvor som helst. Utgangspunktet er ikke som tidligere, å finne mennesker som brenner for ideer og deler et grunnsyn de vil kjempe for, men å lage en avis som markedet vil ha. Markedet, eller leserne som det heter i disse sammenhenger, er blitt viktigere enn formålet med avisene.

Og hva markedet vil ha fra Aftenposten, vet Hilde Haugsgjerd en god del om etter tiden i Dagbladet og Dagsavisen. Nå skal hun lage avis både for sosialistene på Grorud, som i alle fall inntil nå har lest Dagsavisen, og dannede høyrefolk på Frogner. Det greier hun nok.

For Dagsavisen blir det ille. Hilde Haugjerd har profilert Dagsavisen på en god måte. De mister nå både en sjef og en redaktør på det verst tenkelige tidspunkt. Det er nesten som om generalen melder overgang til fiendes styrker like før det avgjørende slaget starter.

En tilsvarende profil som Hilde haugsgjerd er ikke lett for Dagsavisen å skaffe seg. I alt er 12 kvinner nevnt som aktuelle til å ta over som sjefredaktør. At flere av disse er godt kvlifisert er det ikke tvil om. Spørsmålet er om de beste orker å ta opp konkurransen mot Hilde Haugsgjerd i Aftenposten.

Dagsavisen frykter Aftenpostens overgang til tabloid. Når avisen også har skaffet seg konkurrentens redaktør, har de full oversikt over alt hva Dagsavisen har tenkt om strategi og profilering framover.

Dagsavisen taper opplag og økonomien er heller skral. 2005 kan bli en skjebenår for Dagsavisen. Lykkes Hilde Haugsgjerd i Aftenposten, kan det bli kroken på døra for hennes gamle avis.

Av Magne Lerø

ml@ukeavisen.no

Leder: Overgang til konkurrenten

Lykkes Hilde Haugsgjerd i Aftenposten, kan det bli kroken på døra for hennes gamle avis, Dagsavisen, skriver redaktør Magne Lerø.
 

Det kan være ille nok at nøkkelpersoner slutter. Riktig ille er det når disse går over til konkurrenten. Det verst tenkelige er at sjefen selv melder overgang til den man konkurrerer beinhardt med. Det er det som har skjedd i Dagsavisen. Hilde Haugsgjerd slutter som sjefredaktør for å begynne som redaktør for aftenutgaven av Aftenposten. Sjefredaktør Hans Erik Matre har også hentet Kjersti Løken Stavrum, som i dag er sjefredaktør for Kvinner og Klær, inne i ledergruppen. Når Aftenposten på denne måten topper laget, forteller det noe om hvilken posisjon avisen har og hvor mye de nå satser på å lykkes med overgangen til tabloid fra årsskiftet.

Hilde Haugsgjerd hørte en gang til ml-bevegelsen. Som ”rød og dyktig” jobbet hun i Vårt Land, seinere i Dagbladet og de siste fire årene har hun hatt det redaksjonelle hovedansvar i Dagsavisen. Når hun går fra Dagsavisen, som har sine røtter i arbeiderbevegelsen, og over til borgerskapets organ, Aftenposten, er det et nytt eksempel på den avideologisering som skjer i pressen. Dyktige redaktører kan bli ansett hvor som helst. Utgangspunktet er ikke som tidligere, å finne mennesker som brenner for ideer og deler et grunnsyn de vil kjempe for, men å lage en avis som markedet vil ha. Markedet, eller leserne som det heter i disse sammenhenger, er blitt viktigere enn formålet med avisene.

Og hva markedet vil ha fra Aftenposten, vet Hilde Haugsgjerd en god del om etter tiden i Dagbladet og Dagsavisen. Nå skal hun lage avis både for sosialistene på Grorud, som i alle fall inntil nå har lest Dagsavisen, og dannede høyrefolk på Frogner. Det greier hun nok.

For Dagsavisen blir det ille. Hilde Haugjerd har profilert Dagsavisen på en god måte. De mister nå både en sjef og en redaktør på det verst tenkelige tidspunkt. Det er nesten som om generalen melder overgang til fiendes styrker like før det avgjørende slaget starter.

En tilsvarende profil som Hilde haugsgjerd er ikke lett for Dagsavisen å skaffe seg. I alt er 12 kvinner nevnt som aktuelle til å ta over som sjefredaktør. At flere av disse er godt kvlifisert er det ikke tvil om. Spørsmålet er om de beste orker å ta opp konkurransen mot Hilde Haugsgjerd i Aftenposten.

Dagsavisen frykter Aftenpostens overgang til tabloid. Når avisen også har skaffet seg konkurrentens redaktør, har de full oversikt over alt hva Dagsavisen har tenkt om strategi og profilering framover.

Dagsavisen taper opplag og økonomien er heller skral. 2005 kan bli en skjebenår for Dagsavisen. Lykkes Hilde Haugsgjerd i Aftenposten, kan det bli kroken på døra for hennes gamle avis.

Av Magne Lerø

ml@ukeavisen.no

Leder: Biskop i gasståke

Når biskop Odd Bondevik sier han støtter sivil ulydighet mot bygging av gasskraftverk på Kårstø, har han mistet gangsynet, skriver redaktør Magne Lerø.

Naturkraft, som nå eies av Statkraft og Norsk Hydro, har bestemt seg for å bygge et gasskraftverk på Kårstø i Rogaland. Konsesjon har de fått, så det burde være politisk plankekjøring å få i gang kraftverket i 2007. Men biskop Odd Bondevik og en flokk naturvernere har tenkt å skape mye bråk og spetakkel i håp om at gasskraftverkplanen blir lagt ned i skuffen igjen. Biskop Ole D. Hagesæther i Bjørgvin sier at han vil engasjere seg for å stanse Statoils planer om et gasskraftverk på Mongstad.

Odd Bondevik, statsministerens fetter, sier til Dagsavisen i dag at han vil støtte sivil ulydighet i kampen mot forurensende gasskraftverk. Han viser til at Den norske kirkes øverste organ, Kirkemøtet, og flere andre biskoper som tidligere har tatt avstand for bygging av gasskraftverk nå.

I miljøbevegelsen er motstanden mot gasskraftverk såpass sterk at vi må regne med at de også denne gangen vil ta sivil ulydighet i bruk. Men først skal politikerne settes under press. Det blir mye politisk juling, lover Fredrik Hauge i Bellona, dersom ikke regjeringen strammer inn på utslippstillatelsen og motsetter seg at Naturkraft får slippe billig unna når det gjelder CO2-avgifter.

KrF og Venstre er imot at det skal bygges gasskraftverk nå, men i Sem-erklæringen har de godtatt de konsesjoner som er gitt. Det er et politisk flertall for gasskraftverk, og med Høyre i regjering får neppe miljøvernminister Knut Arild Hareide utfolde seg som han gjerne vil.

I prinsippenes verden, og det er der biskopene befinner seg sammen med en del naturvernere og politikere, er man mot gasskraftverk fordi de forurenser for mye. Men alternativet er å importere den energien vi trenger fra sterkt forurensende kullkraftverk i Europa. Det er ingen som er imot at vi skal redusere CO2-utslippene. Uenigheten går på virkemidler. Derfor handler det om strategi og politikk, minimalt om etikk.

Biskopene bør bruke sin tid og kraft på å motivere befolkningen til å bruke mindre energi. Det gir mindre CO2-utslipp. Atmosfæren er tross alt det mest internasjonale vi har. Det hjelper lite å være «flink» her hjemme, mens vi bruker energien fra «kullkraftverstingene» i Europa.

Biskoper må selvsagt få mene hva han vil, men motstand mot et gasskraftverk er ingen god investering for meningsglade biskoper. Når de går så langt som å støtte sivil ulydighet, forteller det at man er i ferd med å miste gangsynet.

 

Leder: Mer bråk i KrF

Det kan jo ende med at verken Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland, Dagfinn Høybråten eller Knut Arild Hareide kommer på Stortinget neste høst. Det er sjelden vi ser et parti vise så stor evne til å rote det til for seg selv, skriver redaktør Magne Lerø. 

Etter at nominasjonen i forrige uke kom inn i et roligere farvann, har det blåste opp til ny storm. Fire tillitsvalgte i Akershus lanserte søndag Bente Bjerknes Haugen førstekandidat istedenfor Valgerd Svarstad Haugland. Utspillet var godt timet i forhold til å øke presset mot Svarstad Haugland for få henne til å trekke seg. Men gårsdagen ble KrF- amatørenes inntogsmarsj på den rikspolitiske arena.

Først snublet Martin Bjerke-Os Vattøy inn i medieoppslagene. Han er ikke i stand til å si et eneste fornuftig ord om hva som skiller Valgerd Svarstad Haugland og Bente Bjerknes Haugen politisk. Istedenfor la han vekt på at Bjerknes Haugen framstår med varme og har evne til å skape trygghet i partiet. Ingunn Bremnes Stubdal fulgte opp med å si til Aftenposten og at hun hadde en ”personlighet som KrF trenger”.

Denne typen inderliggjøring er ikke noe annet enn et forkledd maktspråk. Å snakke om trygghet, omsorg og varme når det faktisk handler om en beinhard politisk kamp, er typisk i en del kristne miljøer. Her kaller man ikke en spade for en spade. Man synes antagelig det høres penere ut å smykke nominasjonskrigen med myke, omsorgsfulle formuleringer. Men det lyder hult.

Kampen i KrF beveger seg nå på grensen til det akseptable. Bente Bjerknes Haugen sitter selv i nominasjonskomiteen. Det gjør også en annen av de fire som nå lanserer henne.

Bjerknes Haugen sier hun vil trekke seg fra nominasjonskomiteen dersom hun blir foreslått som kandidat av noen lokallag. Hun burde hatt vett nok til å trekke seg umiddelbart.

Hun uttalte i går til NRK at hun vil bidra til å skape en ny kultur i partiet, rydde opp og legge nominasjonsstridene bak seg. Og det sier hun som nå lar seg bruke som i maktspillet?

Martin Bjerke-Os Vattøy innrømmer at Bjernes Haugen er en lettvekter i forhold til Svarstad Haugland. Men hvorfor i alle dager vil de kvitte seg med en av sine mest profilerte politikere?

De vet det forhåpentligvis selv, men når de skal forklare offentligheten det, blir det bare svada av det.

Det spekuleres på om initiativet er samkjørt med de kreftene i Rogaland som kjemper innbitt for at Dagfinn Høybråten ikke skal bli nominert på Rogalandslista. Hvis det skapes enda mer bråk og rot i Akershus, kan det ende med at Valgerd trekker seg og Dagfinn Høybråten får førsteplassen.

I mellomtiden kan velgerne ha fått nok og KrF få for få stemmer til at Høybråten kommer inn på Stortinget neste høst. Da er det fare for at Dagfinn Høybråten trekker seg som partileder. Da sitter KrF der – uten Kjell Magne Bondevik, uten Valgerd Svarstad Haugland, uten Dagfinn Høybråten og uten Knut Arild Hareide. Han se heller ikke ut til å komme på sikker plass på Stortinget.

Det er sjelden vi ser partiet vise en slik evne til å rote det til for seg selv.

 

Leder: Mer bråk i KrF

Det kan jo ende med at verken Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland, Dagfinn Høybråten eller Knut Arild Hareide kommer på Stortinget neste høst. Det er sjelden vi ser et parti vise så stor evne til å rote det til for seg selv, skriver redaktør Magne Lerø. 

Etter at nominasjonen i forrige uke kom inn i et roligere farvann, har det blåste opp til ny storm. Fire tillitsvalgte i Akershus lanserte søndag Bente Bjerknes Haugen førstekandidat istedenfor Valgerd Svarstad Haugland. Utspillet var godt timet i forhold til å øke presset mot Svarstad Haugland for få henne til å trekke seg. Men gårsdagen ble KrF- amatørenes inntogsmarsj på den rikspolitiske arena.

Først snublet Martin Bjerke-Os Vattøy inn i medieoppslagene. Han er ikke i stand til å si et eneste fornuftig ord om hva som skiller Valgerd Svarstad Haugland og Bente Bjerknes Haugen politisk. Istedenfor la han vekt på at Bjerknes Haugen framstår med varme og har evne til å skape trygghet i partiet. Ingunn Bremnes Stubdal fulgte opp med å si til Aftenposten og at hun hadde en ”personlighet som KrF trenger”.

Denne typen inderliggjøring er ikke noe annet enn et forkledd maktspråk. Å snakke om trygghet, omsorg og varme når det faktisk handler om en beinhard politisk kamp, er typisk i en del kristne miljøer. Her kaller man ikke en spade for en spade. Man synes antagelig det høres penere ut å smykke nominasjonskrigen med myke, omsorgsfulle formuleringer. Men det lyder hult.

Kampen i KrF beveger seg nå på grensen til det akseptable. Bente Bjerknes Haugen sitter selv i nominasjonskomiteen. Det gjør også en annen av de fire som nå lanserer henne.

Bjerknes Haugen sier hun vil trekke seg fra nominasjonskomiteen dersom hun blir foreslått som kandidat av noen lokallag. Hun burde hatt vett nok til å trekke seg umiddelbart.

Hun uttalte i går til NRK at hun vil bidra til å skape en ny kultur i partiet, rydde opp og legge nominasjonsstridene bak seg. Og det sier hun som nå lar seg bruke som i maktspillet?

Martin Bjerke-Os Vattøy innrømmer at Bjernes Haugen er en lettvekter i forhold til Svarstad Haugland. Men hvorfor i alle dager vil de kvitte seg med en av sine mest profilerte politikere?

De vet det forhåpentligvis selv, men når de skal forklare offentligheten det, blir det bare svada av det.

Det spekuleres på om initiativet er samkjørt med de kreftene i Rogaland som kjemper innbitt for at Dagfinn Høybråten ikke skal bli nominert på Rogalandslista. Hvis det skapes enda mer bråk og rot i Akershus, kan det ende med at Valgerd trekker seg og Dagfinn Høybråten får førsteplassen.

I mellomtiden kan velgerne ha fått nok og KrF få for få stemmer til at Høybråten kommer inn på Stortinget neste høst. Da er det fare for at Dagfinn Høybråten trekker seg som partileder. Da sitter KrF der – uten Kjell Magne Bondevik, uten Valgerd Svarstad Haugland, uten Dagfinn Høybråten og uten Knut Arild Hareide. Han se heller ikke ut til å komme på sikker plass på Stortinget.

Det er sjelden vi ser partiet vise en slik evne til å rote det til for seg selv.

 

Leder: Skatteentusiaster i sjakk

Vi tåler en moderat økning for eksempel i boligbeskatningen, men det er bare å ønske Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen lykke til med å holde skatteentusiastene i eget parti i sjakk.

Det er slutt på den tiden da lavere skatter var en sikker stemmesanker for Høyre. Høyre har vanligvis hatt god støtte fra faglig hold når de har gått inn for lavere skatter for å stimulere vekst i økonomien. I forrige uke rykket Statistisk Sentralbyrå (SSB) ut med prognoser som viser at veksten i økonomien er i ferd med å løpe løpsk. Sjefen i SSB, Svein Longva, som skal overta som riksmeklingsmann etter Reidar Webster, foreslår økt eiendomsskatt og fjernings av rentefradraget som tiltak for å dempe forbruksveksten. Også Skauge-utvalget, som la fram endringer i skattesystemet, mente vi kunne tåle økt beskatning på bolig og eiendom. Men på dette området ser det ut til at Høyre er gått i vranglås. Hvis ikke finansminister Per Kristian Foss har latt seg overbevise av utviklingen i norsk økonomi det siste året, kan regjeringen komme til å forslå laver boligskatt i statsbudsjettet som legges fram i oktober.

Lederne i flere store LO- forbund rykket i forrige uke ut med krav om en økning i skattene for å sikre velferden. I helgen gjorde Ap-leder Jens Stoltenberg og SV-leder Kristin Halvorsen det klart at de ikke er aktuelt med en generell skatteøkning. SV er splittet i synet på skattenivået helt inn i partiledelsen. Nestleder i SV, Henriette Westhrin, mener nemlig det er galt av SV-leder Kristin Halvorsen å garantere at skattenivået ikke skal økes. Ap-leder Jens Stoltenberg får motbør fra AUF-leder Gry Larsen.

– Jeg mener at de rikeste i Norge kan betale mer skatt enn de gjør i dag. Og da vil det samlede nivået øke. Men det skal ikke øke for dem med lavere inntekter, sier Larsen.

Det kan virke som om det i dag er større enighet partiene i mellom på skattepolitikkens område enn det var tidligere. Men kommer Jens Stoltenberg til makten etter valget neste år, vil en nok merke endringer i skatteregimet. Det ligger an til en økning i boligbeskatningen og man vil nok sørge for å dra inn noen ekstra skattekroner fra de som tjener mest.

Men radikale endringer blir det neppe, i alle fall ikke for næringslivet. Stoltenberg vet at dette kan gjøre det enda vanskeligere for den konkurranseutsatte industrien. Sjefsøkonom Knut Anton Mork sier til Dagsavisen at skatteøkninger for næringslivet er jevngodt med et økonomisk selvmord.

Kristin Halvorsen er tydeligvis i gang med å trene partiorganisasjonen til å akseptere kompromisser. Hun har gjort det klart at skattepolitikk ikke skal være det et regjeringssamarbeidet ryker på. Også i SV må de forstå at det ikke er så enkelt som bare er å «øke skattene for de rike» for så å bruke disse midlene i offentlig sektor.

Når det private forbruket øker faretruende og det er et skrikende behov i offentligs sektor for økte bevilgninger, kan det forsvares å dra inn noe kjøpekraft fra det private. Men Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen har en jobb å gjøre innad ved å skape forståelse for at skatteendringer må skje i små doser. Det er bare å ønske de lykke til med å holde skatteentusiastene i eget parti i sjakk.