Heismontørene demonstrerer at streik er blitt et våpen i den politiske kampen og ikke for å avgjøre årets lønnstillegg, skriver redaktør Magne Lerø.

På forsommeren lå det an til at heismontørene kunne havne i streik i juli måned. Men da skulle de jo ha sommerferie. Nå er ferien unnagjort, og streiken er i gang. Heismontørene streiker egentlig ikke for høyere lønn. De tjener rundt en halv million inklusiv diverse tillegg. Verken ansvar eller utdanning tilsier et slikt lønnsnivå. Men så langt kan man drive det når man nærmest har monopol og ikke nøler med å bruke streikevåpenet for alt det er verd.

Heismontørene har også etablert et eget selskap, Heistjeneste, som trer i funksjon for å løse nødvendige oppgaver når man er i streik. John E. Kaasa, daglig leder av Heisleverandørenes forening, mener Heistjeneste er moralsk forkastelig og regelrett streikebryteri. Vi ser det på samme måte.

Heismontørene streiker for å beholde de rettigheter de har og for å hindre at utenlandske bedrifter får innpass på det norske markedet. Eller rettere sagt: De krever at utenlandske arbeidere skal ha den samme høye lønnen som de selv har. Det er et håpløst krav. Norske heismontører hører til lønnsadelen her i landet og har en svimlende lønn i europeisk sammenheng. Dersom utenlandske bedrifter med ansatte på et lavere lønnsnivå får innpass i markedet, frykter heismontørene at det kan ende med både lavere lønn og tap av privilegier. Det er det god grunn til å frykte. Slik sett er det forståelig at de streiker. Men det ville bli håpløse tilstander om det skulle streikes i alle bransjer for å hindre at man utsettes for konkurranse. Frykten for å møte konkurranse må møtes med regler om en «nasjonal minstelønn» for arbeidstakere som skal arbeide her i landet. Vi kan ikke lage tariffavtaler som sikrer for eksempel en heismontør fra Baltikum en månedslønn for en ukes arbeid.

Fra et samfunnsmessig perspektiv er det positivt at de norske heismontørene får konkurranse. Det vil føre til større effektivitet og billigere tjenester.

Transportarbeiderne streiket i vår for å nå igjennom med kravet om at de fagorganisert skulle favoriseres og få et høyere lønnstillegg enn de uorganiserte. Denne kampen tapte de. Vi tror heismontørene kan lide samme skjebne.

I år har vi sett at streikevåpenet tas i bruk, ikke for å få høyere lønn, men for å bevare sosiale ordninger og demme opp for uønsket konkurranse. NHOs Finn Bergesen jr. har kritisert LO for å ville trekke spørsmål som hører til i politikkens verden inn i lønnsforhandlingene. Det kan han gjerne mene. Men hvis de fagorganiserte mener at det er andre forhold enn lønn som er mer vesentlig, må NHO bare belage seg på at det er slike spørsmål som kommer til å stå sentralt i lønnsoppgjørene framover.

De fagorganiserte stoler ikke på politikerne. De kan ikke hindre at Stortinget gjør endringer for eksempel i arbeidsmiljøloven som de fagorganiserte sterkt advarer mot, men de kan legge opp til omkamp ved nest tariffoppgjør.

De fagorganiserte kan henvise til USA som et skrekkens eksempel på at politikerne dropper innarbeidede faglige rettigheter. Her har man nå fjernet retten til overtidsbetaling og erstattet det med en ullen bestemmelse om at de ansatte skal få en kompensasjon. Klassekampen skriver også at direktører har hatt en lønnsøkning på 80,8 prosent de siste 10 årene, mens arbeiderne har økt lønnen med 8,6 prosent. Toppsjefer tjener nå 185 ganger mer enn arbeiderne. Tallet på langtidsledige har også økt i den tiden George W. Bush har sittet som president.

I USA står fagbevegelsen svakt. Her i landet står fagbevegelsen sterkt. Vi kan derfor vente oss steinharde kamper, ikke om kroner og øre, men om prinsipper og sosiale rettigheter i tiden framover.