Det er greit at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland forlanger at det skal tas strupetak på det bestselgeriet som bokklubbene representerer. Som politisk utspill er kravet om fri pris på skolebøker og fast pris på andre bøker en fulltreffer, skriver redaktør Magne Lerø.

Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har på nytt demonstrert at hun ikke vil være en vedlikeholdsminister på kulturområdet. I kompaniskap med moderniseringsminister Morten A. Meyer, tok hun i går grep om det norske bokmarkedet. Regjeringen vil ha fri pris på skolebøker, sidestille bokhandlere og bokklubber, og gir grønt lys for en ny bransjeavtale som sikrer samme pris og rabattvilkår for skjønnlitterære og faglitterære bøker.

Bokbransjen er i sjokk. Da partene før sommerferien klaget sin nød over at de ikke hadde klart å komme til enighet, tenkte vel de to mektigste i bransjen, Geir Mork i Gyldendal og William Nygaard i Aschehoug, at Valgerd Svarstad Haugland kjente og ville handle etter skriftens ord om at «ingen gir sin sønn en stein når han ber om et brød». Men der tok de feil. Når kulturministeren ber de to om å ofre det kjæreste de eier sammen – bokklubbene – på kulturpolitikkens alter, er det jevngodt med stein framfor brød.

Distriktsbokhandlere og bokklubber forsøkte i går å konkurrere om å være mest misfornøyd med det Svarstad Haugland foreslår. Det er nok boklubbene som har størst grunn til klagesang. Når de ikke får lov til å selge med større rabatt enn bokhandlere, truer det hele deres eksistensberettigelse. Kulturministeren håper flere vil kjøpe bøker i distriktsbokhandelen istedenfor i bokklubbene. På denne måten kan de få kompensert for noe av den omsetningen de mister som følge at det ikke lenger blir enerett på salg av skolebøker i bokhandelen.

Valgerd Svarstad Haugland sender nå bokhandlere og forlag tilbake til forhandlingsbordet med beskjed om å komme opp med en avtale. Dersom de ikke klarer det, blir det fri pris på bøker. Da er det bransjen selv som har valgt det. Og da har kulturministeren neppe sagt siste ord i sakens anledning. Men en lov om fast pris på bøker slik de har det i andre land, blir det i alle fall ikke. Til det er maktkonsentrasjonen i bokbransjen altfor stor.

Det ragnarok som William Nygaard frykter, er kommet nærmere. Men det er bokbransjen selv som må velge om det kommersielle ragnaroket skal bli virkelighet. Geir Mork og William Nygaard må nå innse at de har tapt slaget om bokklubbene. De kan velge å satse på fri pris og over natten omgjøre bokklubbene til en kjempeaktør i konkurranse med alle landets bokhandlere. Eller de kan kaste inn håndkleet og bli enige med bokhandlerne om en avtale som sikrer fast pris på bøker.

Kulturminister Valgerd Svarstad Hauglands har skåret igjennom og plassert bokbransjen inn i den virkelighet de må befinne seg i. Kulturministeren har ikke gjort noe annet enn å ta konsekvensen av den utviklingen som har skjedd i bokbransjen de siste ti årene. Og hun lar seg ikke skremme av påstandene om at de grep hun tar vil føre til at vi begynner å lese færre bøker. Selvsagt gjør det ikke det. Men hun må følge med på at en bransje som fortsatt har store privilegier, sørger for bredde i boktilbudet til det norske folk. Da er det greit å forlange at det skal tas strupetak på det bestselgeriet som bokklubbene representerer.