Leder: Skatteentusiaster i sjakk

Vi tåler en moderat økning for eksempel i boligbeskatningen, men det er bare å ønske Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen lykke til med å holde skatteentusiastene i eget parti i sjakk.

Det er slutt på den tiden da lavere skatter var en sikker stemmesanker for Høyre. Høyre har vanligvis hatt god støtte fra faglig hold når de har gått inn for lavere skatter for å stimulere vekst i økonomien. I forrige uke rykket Statistisk Sentralbyrå (SSB) ut med prognoser som viser at veksten i økonomien er i ferd med å løpe løpsk. Sjefen i SSB, Svein Longva, som skal overta som riksmeklingsmann etter Reidar Webster, foreslår økt eiendomsskatt og fjernings av rentefradraget som tiltak for å dempe forbruksveksten. Også Skauge-utvalget, som la fram endringer i skattesystemet, mente vi kunne tåle økt beskatning på bolig og eiendom. Men på dette området ser det ut til at Høyre er gått i vranglås. Hvis ikke finansminister Per Kristian Foss har latt seg overbevise av utviklingen i norsk økonomi det siste året, kan regjeringen komme til å forslå laver boligskatt i statsbudsjettet som legges fram i oktober.

Lederne i flere store LO- forbund rykket i forrige uke ut med krav om en økning i skattene for å sikre velferden. I helgen gjorde Ap-leder Jens Stoltenberg og SV-leder Kristin Halvorsen det klart at de ikke er aktuelt med en generell skatteøkning. SV er splittet i synet på skattenivået helt inn i partiledelsen. Nestleder i SV, Henriette Westhrin, mener nemlig det er galt av SV-leder Kristin Halvorsen å garantere at skattenivået ikke skal økes. Ap-leder Jens Stoltenberg får motbør fra AUF-leder Gry Larsen.

– Jeg mener at de rikeste i Norge kan betale mer skatt enn de gjør i dag. Og da vil det samlede nivået øke. Men det skal ikke øke for dem med lavere inntekter, sier Larsen.

Det kan virke som om det i dag er større enighet partiene i mellom på skattepolitikkens område enn det var tidligere. Men kommer Jens Stoltenberg til makten etter valget neste år, vil en nok merke endringer i skatteregimet. Det ligger an til en økning i boligbeskatningen og man vil nok sørge for å dra inn noen ekstra skattekroner fra de som tjener mest.

Men radikale endringer blir det neppe, i alle fall ikke for næringslivet. Stoltenberg vet at dette kan gjøre det enda vanskeligere for den konkurranseutsatte industrien. Sjefsøkonom Knut Anton Mork sier til Dagsavisen at skatteøkninger for næringslivet er jevngodt med et økonomisk selvmord.

Kristin Halvorsen er tydeligvis i gang med å trene partiorganisasjonen til å akseptere kompromisser. Hun har gjort det klart at skattepolitikk ikke skal være det et regjeringssamarbeidet ryker på. Også i SV må de forstå at det ikke er så enkelt som bare er å «øke skattene for de rike» for så å bruke disse midlene i offentlig sektor.

Når det private forbruket øker faretruende og det er et skrikende behov i offentligs sektor for økte bevilgninger, kan det forsvares å dra inn noe kjøpekraft fra det private. Men Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen har en jobb å gjøre innad ved å skape forståelse for at skatteendringer må skje i små doser. Det er bare å ønske de lykke til med å holde skatteentusiastene i eget parti i sjakk.

Leder: Maktesløse ledere i KrF

Vraker KrF Valgerd Svarstad Haugland, vil de synke enda dypere. Hun er en betydelig politiker som KrF trenger, mener redaktør Magne Lerø.

Det er nesten ikke til å tro at et parti kan klare å vikle seg inn i en nominasjonsstrid som synes langt som et vondt år. Kristelig Folkeparti framstår som et parti som gir sine toppledere en temmelig brutal behandling og som for tiden pregs av alles kamp mot alle. Lokallagene har selvsagt rett i at det er de som skal avgjøre hvem de vil forslå som kandidater til Stortinget. Og det er nominasjonsmøte som suverent avgjør hvem som skal få hvilke plasser på fylkeslisten. Men når lokallag i Rogaland nærmest starter en aksjon mot sin egen valgkomité, som vil at Dagfinn Høybråten skal bli nominert, bidrag man til å undergrave partilederens autoritet. Han framstår som ”lederen ingen vil ha”. Når det også blir startet en SMS-aksjon med ”lys og bønn” for at Høybråten ikke skal komme inn på Stortinget, har man nådd et lavmål med hensyn til politiske virkemidler.

I Akershus er det flere lokallag som ikke har slått seg til ro med at Valgerd Svarstad Haugland skal få fortsette på Stortinget. En del lokallag har nominert Høybråten øverst fordi de mener det er prinsipielt riktig. Det får så være. Men nå sier også Einar Holstad, som i dag sitter på Stortinget som varerepresentant for Svarstad Haugland, at han kan være villig til å ta hennes plass. Å vrake Svarstad Haugland til fordel for Holstad, vil bli en nedtur av dimensjoner for KrF.

Når lokallagene i KrF tydeligvis gjør som de vil, stikk i strid med ledelsens ønsker, forteller det om en svekket sentralledelse og at lokallagene har behov for å markere sin egen posisjon i partiet. Effekten er en svekkelse av KrF, i alle fall på kort sikt.

KrF vraket Valgerd Haugland som leder uten at hun kan klandres for at partiet gjorde et dårlig valg. Partiet fortsetter med den samme politikken og Dagfinn Høybråten har ikke maktet å øke oppslutningen. Hvis det skulle ende med at Valgerd Svarstad Haugland trekker seg, mister partiet en av sine dyktigste politikere. Dette vil partiet tape mange velgere på.

Valgerd Svarstad er en omstridt, men populær politiker.

– Hun er blant de av våre politikere som har høyest markedsverdi dersom hun gir seg i politikken. Hun har en unik erfaring og er åpenbart en intelligent dame med evne til å lære ting veldig fort. Hun vil være attraktiv i alle typer lederjobber der det er viktig å ha kunnskap om rammebetingelser, sier lederutvelgeren Elin Ørjasæther til Dagsavisen.

Gro Møllerstad i Hodejegerne mener også Valgerd Svarstad Haugland kan bli toppleder i mange organisasjoner eller lede nær sagt hvilken som helst offentlig etat.

Knut Hauge i rekutteringsselskapet Rådhuset mener Svarstad Haugland vil være en meget aktuell kandidat til mange styrer hvis hun trekker seg fra politikken.

KrF plages av sterke spenninger. I en situasjon hvor man hadde trengt å ha fokus på politikken og en ledelse med stor autoritet, må Dagfinn Høybråten gå på tå hev for ikke å irritere lokallagene. Svarstad Haugland har valgt å ikke uttale seg i det hele tatt. Hun hadde fortjent langt sterkere støtte fra sentrale personer i partiet. Men fordi det til slutt kan ende med at det vil stå mellom Dagfinn Høybråten og Valgerd Svarstad Haugland i Akershus, kan en for sterk støtte til Svarstad Haugland oppfattes som lunkenhet overfor Høybråtens krav om at han må sikres en plass på Stortinget.

For partiets egen del bør de nå legge bort stridsøksene og sørge for at både Valgerd Svartstad Haugland og Dagfinn Høybråten befinner seg på Stortinget neste høst.

Leder: Maktesløse ledere i KrF

Vraker KrF Valgerd Svarstad Haugland, vil de synke enda dypere. Hun er en betydelig politiker som KrF trenger, mener redaktør Magne Lerø.

Det er nesten ikke til å tro at et parti kan klare å vikle seg inn i en nominasjonsstrid som synes langt som et vondt år. Kristelig Folkeparti framstår som et parti som gir sine toppledere en temmelig brutal behandling og som for tiden pregs av alles kamp mot alle. Lokallagene har selvsagt rett i at det er de som skal avgjøre hvem de vil forslå som kandidater til Stortinget. Og det er nominasjonsmøte som suverent avgjør hvem som skal få hvilke plasser på fylkeslisten. Men når lokallag i Rogaland nærmest starter en aksjon mot sin egen valgkomité, som vil at Dagfinn Høybråten skal bli nominert, bidrag man til å undergrave partilederens autoritet. Han framstår som ”lederen ingen vil ha”. Når det også blir startet en SMS-aksjon med ”lys og bønn” for at Høybråten ikke skal komme inn på Stortinget, har man nådd et lavmål med hensyn til politiske virkemidler.

I Akershus er det flere lokallag som ikke har slått seg til ro med at Valgerd Svarstad Haugland skal få fortsette på Stortinget. En del lokallag har nominert Høybråten øverst fordi de mener det er prinsipielt riktig. Det får så være. Men nå sier også Einar Holstad, som i dag sitter på Stortinget som varerepresentant for Svarstad Haugland, at han kan være villig til å ta hennes plass. Å vrake Svarstad Haugland til fordel for Holstad, vil bli en nedtur av dimensjoner for KrF.

Når lokallagene i KrF tydeligvis gjør som de vil, stikk i strid med ledelsens ønsker, forteller det om en svekket sentralledelse og at lokallagene har behov for å markere sin egen posisjon i partiet. Effekten er en svekkelse av KrF, i alle fall på kort sikt.

KrF vraket Valgerd Haugland som leder uten at hun kan klandres for at partiet gjorde et dårlig valg. Partiet fortsetter med den samme politikken og Dagfinn Høybråten har ikke maktet å øke oppslutningen. Hvis det skulle ende med at Valgerd Svarstad Haugland trekker seg, mister partiet en av sine dyktigste politikere. Dette vil partiet tape mange velgere på.

Valgerd Svarstad er en omstridt, men populær politiker.

– Hun er blant de av våre politikere som har høyest markedsverdi dersom hun gir seg i politikken. Hun har en unik erfaring og er åpenbart en intelligent dame med evne til å lære ting veldig fort. Hun vil være attraktiv i alle typer lederjobber der det er viktig å ha kunnskap om rammebetingelser, sier lederutvelgeren Elin Ørjasæther til Dagsavisen.

Gro Møllerstad i Hodejegerne mener også Valgerd Svarstad Haugland kan bli toppleder i mange organisasjoner eller lede nær sagt hvilken som helst offentlig etat.

Knut Hauge i rekutteringsselskapet Rådhuset mener Svarstad Haugland vil være en meget aktuell kandidat til mange styrer hvis hun trekker seg fra politikken.

KrF plages av sterke spenninger. I en situasjon hvor man hadde trengt å ha fokus på politikken og en ledelse med stor autoritet, må Dagfinn Høybråten gå på tå hev for ikke å irritere lokallagene. Svarstad Haugland har valgt å ikke uttale seg i det hele tatt. Hun hadde fortjent langt sterkere støtte fra sentrale personer i partiet. Men fordi det til slutt kan ende med at det vil stå mellom Dagfinn Høybråten og Valgerd Svarstad Haugland i Akershus, kan en for sterk støtte til Svarstad Haugland oppfattes som lunkenhet overfor Høybråtens krav om at han må sikres en plass på Stortinget.

For partiets egen del bør de nå legge bort stridsøksene og sørge for at både Valgerd Svartstad Haugland og Dagfinn Høybråten befinner seg på Stortinget neste høst.

Leder: Biskop mot gass

Biskop Ole D. Hagesæther er imot gasskraftverk på Mongstad. Dette handler om politikk, minimalt om etikk. Det hjelper lite å være «flink» her hjemme, mens vi bruker energien fra «kullkraftverstingene» i Europa, skriver redaktør Magne Lerø.

Biskop Ole D. Hagesæther i Bjørgvin vil engasjere seg for å stansen planene om et gasskraftverk på Mongstad, skriver Vårt Land.

Statoil driver en intens lobbykamp for å få bygge et gasskraftverk til 3 milliarder som vil øke CO2-utslippene med 900 000 tonn i året. Det tilsvarer utslipp fra 250 000 privatbiler.

Det høres ikke bra ut. Men alternativet er å importere den energien vi trenger fra sterkt forurensende kullkraftverk i Europa. Gass forurenser mindre enn kull. Statoil argumenterer med at det blir mindre forurensing totalt og globalt sett om det bygges et gasskraftverk på Mongstad. Regjeringen skal snart ta stilling til Statoils planer.

I prinsippenes verden, og det er der biskop Hagesæther og de andre biskopene befinner seg sammen med en del naturvernere og politikere, er man mot gasskraftverk fordi de forurenser for mye. Biskopen har i tillegg sluttet seg til flokken som vil bruke flere oljemilliarder. Hagesæther vil bruke noen milliarder ekstra til å utvikle ny teknologi som gir langt mindre CO2-utslipp.

Regjeringen vil også satse på ny teknologi. Arbeidet pågår, men dette er ikke gjort i en håndvending. 
Det er ingen motsetning mellom å bygge gasskraftverk nå og utvikle ny teknologi. Ny teknologi kan innpasses når det er utviklet. Gasskraft er nå er fornuftig fordi det vil føre til mindre forurensning fra kullkraftverk.

Men dette er altså biskopen imot.
– Jeg har ingen planer om å gå i demonstrasjonstog, men vil la min røst høre i de fora det er naturlig. Det jeg har å rutte med som biskop er en kapital av moralske vurderinger. Den kapitalen har jeg tenkt å investere i denne saken, sier biskopen til Vårt land.

Etter vår mening blir det lite etikk og mest politikk i denne saken. Det er ingen som er imot at vi skal redusere CO2-utslippene. Uenighet om strategi handler først og fremst om politikk, minimalt om etikk.

Biskopen bør bruke sin tid og kraft på å motivere befolkningen til å bruke mindre energi. Det gir mindre CO2-utslipp. Å satse på gass framfor kull blir det mindre utslipp av – men akkurat på Mongstad blir det mer. Men atmosfæren er tross alt det mest internasjonale vi har. Det hjelper lite å være «flink» her hjemme, mens vi bruker energien fra «kullkraftverstingene» i Europa.

Biskop Hagesæther må selvsagt få mene hva han vil. Men han har vel ikke ubegrenset med etisk kapital. Motstand mot et gasskraftverk på Mongstad er ingen god investering for en meningsglad biskop.

Leder: Biskop mot gass

Biskop Ole D. Hagesæther er imot gasskraftverk på Mongstad. Dette handler om politikk, minimalt om etikk. Det hjelper lite å være «flink» her hjemme, mens vi bruker energien fra «kullkraftverstingene» i Europa, skriver redaktør Magne Lerø.

Biskop Ole D. Hagesæther i Bjørgvin vil engasjere seg for å stansen planene om et gasskraftverk på Mongstad, skriver Vårt Land.

Statoil driver en intens lobbykamp for å få bygge et gasskraftverk til 3 milliarder som vil øke CO2-utslippene med 900 000 tonn i året. Det tilsvarer utslipp fra 250 000 privatbiler.

Det høres ikke bra ut. Men alternativet er å importere den energien vi trenger fra sterkt forurensende kullkraftverk i Europa. Gass forurenser mindre enn kull. Statoil argumenterer med at det blir mindre forurensing totalt og globalt sett om det bygges et gasskraftverk på Mongstad. Regjeringen skal snart ta stilling til Statoils planer.

I prinsippenes verden, og det er der biskop Hagesæther og de andre biskopene befinner seg sammen med en del naturvernere og politikere, er man mot gasskraftverk fordi de forurenser for mye. Biskopen har i tillegg sluttet seg til flokken som vil bruke flere oljemilliarder. Hagesæther vil bruke noen milliarder ekstra til å utvikle ny teknologi som gir langt mindre CO2-utslipp.

Regjeringen vil også satse på ny teknologi. Arbeidet pågår, men dette er ikke gjort i en håndvending. 
Det er ingen motsetning mellom å bygge gasskraftverk nå og utvikle ny teknologi. Ny teknologi kan innpasses når det er utviklet. Gasskraft er nå er fornuftig fordi det vil føre til mindre forurensning fra kullkraftverk.

Men dette er altså biskopen imot.
– Jeg har ingen planer om å gå i demonstrasjonstog, men vil la min røst høre i de fora det er naturlig. Det jeg har å rutte med som biskop er en kapital av moralske vurderinger. Den kapitalen har jeg tenkt å investere i denne saken, sier biskopen til Vårt land.

Etter vår mening blir det lite etikk og mest politikk i denne saken. Det er ingen som er imot at vi skal redusere CO2-utslippene. Uenighet om strategi handler først og fremst om politikk, minimalt om etikk.

Biskopen bør bruke sin tid og kraft på å motivere befolkningen til å bruke mindre energi. Det gir mindre CO2-utslipp. Å satse på gass framfor kull blir det mindre utslipp av – men akkurat på Mongstad blir det mer. Men atmosfæren er tross alt det mest internasjonale vi har. Det hjelper lite å være «flink» her hjemme, mens vi bruker energien fra «kullkraftverstingene» i Europa.

Biskop Hagesæther må selvsagt få mene hva han vil. Men han har vel ikke ubegrenset med etisk kapital. Motstand mot et gasskraftverk på Mongstad er ingen god investering for en meningsglad biskop.

Leder: Bok-klok og modig kulturminister

Det er greit at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland forlanger at det skal tas strupetak på det bestselgeriet som bokklubbene representerer. Som politisk utspill er kravet om fri pris på skolebøker og fast pris på andre bøker en fulltreffer, skriver redaktør Magne Lerø.

Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har på nytt demonstrert at hun ikke vil være en vedlikeholdsminister på kulturområdet. I kompaniskap med moderniseringsminister Morten A. Meyer, tok hun i går grep om det norske bokmarkedet. Regjeringen vil ha fri pris på skolebøker, sidestille bokhandlere og bokklubber, og gir grønt lys for en ny bransjeavtale som sikrer samme pris og rabattvilkår for skjønnlitterære og faglitterære bøker.

Bokbransjen er i sjokk. Da partene før sommerferien klaget sin nød over at de ikke hadde klart å komme til enighet, tenkte vel de to mektigste i bransjen, Geir Mork i Gyldendal og William Nygaard i Aschehoug, at Valgerd Svarstad Haugland kjente og ville handle etter skriftens ord om at «ingen gir sin sønn en stein når han ber om et brød». Men der tok de feil. Når kulturministeren ber de to om å ofre det kjæreste de eier sammen – bokklubbene – på kulturpolitikkens alter, er det jevngodt med stein framfor brød.

Distriktsbokhandlere og bokklubber forsøkte i går å konkurrere om å være mest misfornøyd med det Svarstad Haugland foreslår. Det er nok boklubbene som har størst grunn til klagesang. Når de ikke får lov til å selge med større rabatt enn bokhandlere, truer det hele deres eksistensberettigelse. Kulturministeren håper flere vil kjøpe bøker i distriktsbokhandelen istedenfor i bokklubbene. På denne måten kan de få kompensert for noe av den omsetningen de mister som følge at det ikke lenger blir enerett på salg av skolebøker i bokhandelen.

Valgerd Svarstad Haugland sender nå bokhandlere og forlag tilbake til forhandlingsbordet med beskjed om å komme opp med en avtale. Dersom de ikke klarer det, blir det fri pris på bøker. Da er det bransjen selv som har valgt det. Og da har kulturministeren neppe sagt siste ord i sakens anledning. Men en lov om fast pris på bøker slik de har det i andre land, blir det i alle fall ikke. Til det er maktkonsentrasjonen i bokbransjen altfor stor.

Det ragnarok som William Nygaard frykter, er kommet nærmere. Men det er bokbransjen selv som må velge om det kommersielle ragnaroket skal bli virkelighet. Geir Mork og William Nygaard må nå innse at de har tapt slaget om bokklubbene. De kan velge å satse på fri pris og over natten omgjøre bokklubbene til en kjempeaktør i konkurranse med alle landets bokhandlere. Eller de kan kaste inn håndkleet og bli enige med bokhandlerne om en avtale som sikrer fast pris på bøker.

Kulturminister Valgerd Svarstad Hauglands har skåret igjennom og plassert bokbransjen inn i den virkelighet de må befinne seg i. Kulturministeren har ikke gjort noe annet enn å ta konsekvensen av den utviklingen som har skjedd i bokbransjen de siste ti årene. Og hun lar seg ikke skremme av påstandene om at de grep hun tar vil føre til at vi begynner å lese færre bøker. Selvsagt gjør det ikke det. Men hun må følge med på at en bransje som fortsatt har store privilegier, sørger for bredde i boktilbudet til det norske folk. Da er det greit å forlange at det skal tas strupetak på det bestselgeriet som bokklubbene representerer.

Leder: Bok-klok og modig kulturminister

Det er greit at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland forlanger at det skal tas strupetak på det bestselgeriet som bokklubbene representerer. Som politisk utspill er kravet om fri pris på skolebøker og fast pris på andre bøker en fulltreffer, skriver redaktør Magne Lerø.

Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har på nytt demonstrert at hun ikke vil være en vedlikeholdsminister på kulturområdet. I kompaniskap med moderniseringsminister Morten A. Meyer, tok hun i går grep om det norske bokmarkedet. Regjeringen vil ha fri pris på skolebøker, sidestille bokhandlere og bokklubber, og gir grønt lys for en ny bransjeavtale som sikrer samme pris og rabattvilkår for skjønnlitterære og faglitterære bøker.

Bokbransjen er i sjokk. Da partene før sommerferien klaget sin nød over at de ikke hadde klart å komme til enighet, tenkte vel de to mektigste i bransjen, Geir Mork i Gyldendal og William Nygaard i Aschehoug, at Valgerd Svarstad Haugland kjente og ville handle etter skriftens ord om at «ingen gir sin sønn en stein når han ber om et brød». Men der tok de feil. Når kulturministeren ber de to om å ofre det kjæreste de eier sammen – bokklubbene – på kulturpolitikkens alter, er det jevngodt med stein framfor brød.

Distriktsbokhandlere og bokklubber forsøkte i går å konkurrere om å være mest misfornøyd med det Svarstad Haugland foreslår. Det er nok boklubbene som har størst grunn til klagesang. Når de ikke får lov til å selge med større rabatt enn bokhandlere, truer det hele deres eksistensberettigelse. Kulturministeren håper flere vil kjøpe bøker i distriktsbokhandelen istedenfor i bokklubbene. På denne måten kan de få kompensert for noe av den omsetningen de mister som følge at det ikke lenger blir enerett på salg av skolebøker i bokhandelen.

Valgerd Svarstad Haugland sender nå bokhandlere og forlag tilbake til forhandlingsbordet med beskjed om å komme opp med en avtale. Dersom de ikke klarer det, blir det fri pris på bøker. Da er det bransjen selv som har valgt det. Og da har kulturministeren neppe sagt siste ord i sakens anledning. Men en lov om fast pris på bøker slik de har det i andre land, blir det i alle fall ikke. Til det er maktkonsentrasjonen i bokbransjen altfor stor.

Det ragnarok som William Nygaard frykter, er kommet nærmere. Men det er bokbransjen selv som må velge om det kommersielle ragnaroket skal bli virkelighet. Geir Mork og William Nygaard må nå innse at de har tapt slaget om bokklubbene. De kan velge å satse på fri pris og over natten omgjøre bokklubbene til en kjempeaktør i konkurranse med alle landets bokhandlere. Eller de kan kaste inn håndkleet og bli enige med bokhandlerne om en avtale som sikrer fast pris på bøker.

Kulturminister Valgerd Svarstad Hauglands har skåret igjennom og plassert bokbransjen inn i den virkelighet de må befinne seg i. Kulturministeren har ikke gjort noe annet enn å ta konsekvensen av den utviklingen som har skjedd i bokbransjen de siste ti årene. Og hun lar seg ikke skremme av påstandene om at de grep hun tar vil føre til at vi begynner å lese færre bøker. Selvsagt gjør det ikke det. Men hun må følge med på at en bransje som fortsatt har store privilegier, sørger for bredde i boktilbudet til det norske folk. Da er det greit å forlange at det skal tas strupetak på det bestselgeriet som bokklubbene representerer.

Leder: Sprekker i Fjells fallskjerm

Det virker som om tidligere styreformann Ole Lund ikke har gjort jobben sin. Denne saken handler nå like mye om styret i Statoil som om hvor mange millioner Fjell skal få. Statoil bør legge alle kort på bordet og ikke gjemme seg unna, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er nesten ikke til å tro at styret i Statoil har klart å bli såpass uenige med Olav Fjell om sluttavtalen hans at saken etter all sannsynlighet ender med frivillig voldgift. Et sluttvederlag på to årslønner og lønn i oppsigelsestiden, til sammen cirka 9 millioner kroner, er det enighet om. Men styret mener Fjell ikke har rett på en gunstig pensjonsavtale, som ifølge Dagbladet som først skrev om saken har en verdi på rundt 30 millioner kroner. Olav Fjell, representert ved sin advokat Harald Arnkværn, mener det står svart på hvitt i avtalen som han inngikk med Ole Lund som den gang fungerte som styreformann i Statoil. Og Lund er jurist, så han burde jo vite hva han setter på papiret.

Vi kan ikke forstå annet enn at det er Ole Lund som har tabbet seg ut. Han hevder at han hadde fullmakt fra styret til å inngå sluttavtale med Olav Fjell. Men to av de han satt i styret med og som fortsatt sitter der, Kaci Kullmann Five og Grace Reksten, må ha et annet syn. Det er for lettvint, som Trygve Hegnar skriver på lederplass i Finansavisen, at de to ikke har skjønt hva de har vært med på.

– Det tok trekvart år før Statoil aksepterte at Fjell hadde avtalerettslig rett til sitt sluttvederlag, sier Harald Arnkværn til Dagens Næringsliv i dag. Statoils nåværende ledelse må altså ha vært i tvil også på dette punkt. Og grunnen må være at styret mener Ole Lund har gått ut over sine fullmakter. Men en avtale inngått med en styreformann, skal det noe til for å komme seg ut av. Så de ni millionene får Fjell.

Nå står striden om Olav Fjell har rett til førtidspensjon mellom 60–67 år. Da må ansettelsesavtalen ses i sammenheng med sluttavtalen. Statoils advokat, Lars Holo i Arntzen de Besche, sier at Statoil har en meget god sak når man hevder at Olav Fjell ikke kan få både sluttvederlag og tidlig pensjon.

Uten å kjenne til de avtaler som er inngått, kan vi ikke ha noen formening om det er Statoil eller Fjell som har rett. Noe pensjon har han selvsagt opptjent i Statoil, men styret har tydeligvis ikke tenkt seg at Fjell om syv år, når fyller han seksti, skal få utbetalt over to millioner kroner i pensjon uansett hva han bedriver tiden med.

En styreformann må sørge for at det ikke er tvil rundt de fullmakter som gis. Ole Lund burde meldt tilbake til styret i Statoil umiddelbart. Formelt sett skal styret få en slik avtale til godkjenning. Det er styret som ansetter og avskjediger. Det skal opplyses om lønn og pensjon i styrets beretning. Dette kan ikke et styre delegere til styreformannen.

Ole Lund må ta ansvar for den tvil som er skapt. Det er beklagelig at det rammer Olav Fjell. Han er i sin fulle rett til å stå på en avtale. Det er Statoil som arbeidsgiver som har ansvaret for å skape klarhet. Statoil kan ikke la være å etterleve en avtale som er inngått med Statoils styreformann med henvisning til at han ikke har fullmakt. Det holder ikke.

Hvis Grace Reksten og Kaci Kullmann Five som fortsatt sitter i Statoils styre, mener at det er Ole Lund som har rotet, får de si det rett ut. Da er det Statoil som har problemet, og Fjell kan kreve sin rett. Det Ole Lund har avtalt, kan ikke styret i ettertid forsøke å gå tilbake på.

Styreformann Jannik Lindbæk måtte i går bryte tausheten. Men det han sa var lite og ikke til å bli særlig klok av. Han begrunner dette med at man kan ende i en voldgift. Dette holder ikke. Dette handler like mye om styret i Statoil som om hvor mange millioner Fjell skal få. Statoil bør legge alle kort på bordet. Nå er saken offentlig.

Leder: Sprekker i Fjells fallskjerm

Det virker som om tidligere styreformann Ole Lund ikke har gjort jobben sin. Denne saken handler nå like mye om styret i Statoil som om hvor mange millioner Fjell skal få. Statoil bør legge alle kort på bordet og ikke gjemme seg unna, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er nesten ikke til å tro at styret i Statoil har klart å bli såpass uenige med Olav Fjell om sluttavtalen hans at saken etter all sannsynlighet ender med frivillig voldgift. Et sluttvederlag på to årslønner og lønn i oppsigelsestiden, til sammen cirka 9 millioner kroner, er det enighet om. Men styret mener Fjell ikke har rett på en gunstig pensjonsavtale, som ifølge Dagbladet som først skrev om saken har en verdi på rundt 30 millioner kroner. Olav Fjell, representert ved sin advokat Harald Arnkværn, mener det står svart på hvitt i avtalen som han inngikk med Ole Lund som den gang fungerte som styreformann i Statoil. Og Lund er jurist, så han burde jo vite hva han setter på papiret.

Vi kan ikke forstå annet enn at det er Ole Lund som har tabbet seg ut. Han hevder at han hadde fullmakt fra styret til å inngå sluttavtale med Olav Fjell. Men to av de han satt i styret med og som fortsatt sitter der, Kaci Kullmann Five og Grace Reksten, må ha et annet syn. Det er for lettvint, som Trygve Hegnar skriver på lederplass i Finansavisen, at de to ikke har skjønt hva de har vært med på.

– Det tok trekvart år før Statoil aksepterte at Fjell hadde avtalerettslig rett til sitt sluttvederlag, sier Harald Arnkværn til Dagens Næringsliv i dag. Statoils nåværende ledelse må altså ha vært i tvil også på dette punkt. Og grunnen må være at styret mener Ole Lund har gått ut over sine fullmakter. Men en avtale inngått med en styreformann, skal det noe til for å komme seg ut av. Så de ni millionene får Fjell.

Nå står striden om Olav Fjell har rett til førtidspensjon mellom 60–67 år. Da må ansettelsesavtalen ses i sammenheng med sluttavtalen. Statoils advokat, Lars Holo i Arntzen de Besche, sier at Statoil har en meget god sak når man hevder at Olav Fjell ikke kan få både sluttvederlag og tidlig pensjon.

Uten å kjenne til de avtaler som er inngått, kan vi ikke ha noen formening om det er Statoil eller Fjell som har rett. Noe pensjon har han selvsagt opptjent i Statoil, men styret har tydeligvis ikke tenkt seg at Fjell om syv år, når fyller han seksti, skal få utbetalt over to millioner kroner i pensjon uansett hva han bedriver tiden med.

En styreformann må sørge for at det ikke er tvil rundt de fullmakter som gis. Ole Lund burde meldt tilbake til styret i Statoil umiddelbart. Formelt sett skal styret få en slik avtale til godkjenning. Det er styret som ansetter og avskjediger. Det skal opplyses om lønn og pensjon i styrets beretning. Dette kan ikke et styre delegere til styreformannen.

Ole Lund må ta ansvar for den tvil som er skapt. Det er beklagelig at det rammer Olav Fjell. Han er i sin fulle rett til å stå på en avtale. Det er Statoil som arbeidsgiver som har ansvaret for å skape klarhet. Statoil kan ikke la være å etterleve en avtale som er inngått med Statoils styreformann med henvisning til at han ikke har fullmakt. Det holder ikke.

Hvis Grace Reksten og Kaci Kullmann Five som fortsatt sitter i Statoils styre, mener at det er Ole Lund som har rotet, får de si det rett ut. Da er det Statoil som har problemet, og Fjell kan kreve sin rett. Det Ole Lund har avtalt, kan ikke styret i ettertid forsøke å gå tilbake på.

Styreformann Jannik Lindbæk måtte i går bryte tausheten. Men det han sa var lite og ikke til å bli særlig klok av. Han begrunner dette med at man kan ende i en voldgift. Dette holder ikke. Dette handler like mye om styret i Statoil som om hvor mange millioner Fjell skal få. Statoil bør legge alle kort på bordet. Nå er saken offentlig.

Leder: Mot skipbrudd for pensjonsreformen

Vi tror det er nødvendig at Stortinget samler seg om endringer i pensjonsordningene i vår. Vi må få endringer som stimulerer folk til å arbeide lenger og ikke førtidspensjonerer seg så fort sjansen og lysten melder seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Sigbjørn Johnsen, leder av Pensjonskommisjonen, ante nok at det ville bli raslet med sabler og fyrt av skudd med kanoner før Stortinget fikk samlet seg om å vedta en del nødvendige innstramminger og sterkt påkrevde endringer i pensjonsordningene. Men at han skulle få en meget ilter utgave av LO og deler av Arbeiderpartiet på nakken allerede nå, er nok i overkant at hva han hadde regnet med. Aps nesteleder, Hill Martha Solberg, har tross alt vært med på flertallets innstilling. Og Aps gamle finansminister regner seg på ingen måte som en frafallen når det gjelder å ivareta arbeiderbevegelsens interesser.

I dag rykker Stein Reegård, sjeføkonom i LO, ut i Aftenposten og sier vi kan droppe de innstramninger som pensjonskommisjonen anbefaler. De mener det blir oljepenger nok i tiår framover til å finansiere de pensjonsordningene vi har dag.

Dette er det samme argument som Frp bruker mot å stramme inn på de offentlige budsjetter. De mener vi kan bruke langt flere oljemilliarder på helse og eldreomsorg. LO vil altså bruke de samme midlene til pensjoner.

LO hevder at oljefondet, som følge av en høy oljepris, blir nesten dobbelt så stort som det pensjonskomisjonen antok. Regjeringen legger fram en melding i høst der anslaget over inntekter fra oljeindustrien er oppjustert. Da kan vi få en debatt om hvor mange oljemilliarder vi har til rådighet. Men om Reegard har rett, er det uklokt å slippe løs alle disse milliardene i pensjoner.

Når både LO og Frp nå hevder at det er rom for å bruke mye mer oljepenger, står regjeringen og andre ansvarlige politikere overfor et gedigent pedagogisk problem. De må forsøke å få folk til å forstå at en stor del av oljemilliardene må stå på sperret konto over lang tid – for ikke å skape ubalanse i økonomien.

Regjeringen ønsker at Stortinget i vår samler seg om å få klubbet endringer i pensjonsordningene. LO gjør gjerne dette til en sak i neste års valgkamp. Hvilke strategi Ap vil velge, er ennå ikke klart. Saken kommer opp på landsmøtet til våren.

Når LO rykker så sterkt ut som de har gjort, vil dette påvirke Ap. Både Sigbjørn Johnsen og Hill Martha Solberg kan, med henvisning til oljemilliardene, ta et skritt tilbake i forhold til det de har gått inn for i pensjonskomiteens innstilling. Om de vil gjøre det, er uklart. Vi tror det vil bli vanskelig å få flertall for de store kuttene som pensjonskommisjonen foreslår. Spørsmålet er om regjeringen finner sammen med Frp for å få gjennomført de innstramninger som Aps frontfigurer Sigbjørn Johnsen og Hill Martha Solberg har anbefalt.

Vi tror det er nødvendig at Stortinget samler seg om endringer i pensjonsordningene i vår. Vi må få endringer som stimulerer folk til å arbeide lenger og ikke førtidspensjonerer seg så fort sjansen og lysten melder seg.