Gro tapte EU-kampen fordi hun satset for mye på fornuft og for lite på følelser. Men sine planer og strategier opptrer Kerry som rasjonell, mens Bush vil framstå som en emosjonell leder som taler til hjertene. Men når følelser frikobles fornuft, nærmer han seg fundamentalismen, skriver redaktør Magne Lerø.

«Jeg tror» – «Jeg har en plan». Slik summerer Financial Times på lederplass opp valgstrategien til henholdsvis Georg W. Bush og John F. Kerry så langt. Bush satser på å nå det amerikanske folks hjerte med sin vektlegging på tradisjonelle verdier, å løfte fram USAs enestående oppgave i verden og troen på at det blir best når mennesker gis frihet til å realisere sine drømmer uten mer innblanding fra myndighetene enn høyst nødvendig. Bush vil fremheve storheten i det amerikanske samfunnet og fokusere på alt det positive. Den eneste trusselen han ser er terrorismen, og med sin enkle retorikk bringer han oss tilbake i den kalde krigen. Til tross for alle problemene knyttet til Irak, setter Bush alt inn på å framstå som den troverdige i kampen mot terrorismen. Han bedyrer at han er dypt forpliktet på å gjøre alt som er nødvendig for å beskytte folket og bevare nasjonens verdier. Bush har et enkelt budskap. Han taler til hjertet, appellerer til følelser og er opptatt av de store linjer. Han vil ikke fortape seg i de politiske hverdagsutfordringer.

Kerry går et skritt videre, fra visjonsplanet til strategier og planer som forteller hva han faktisk akter å foreta seg dersom han blir valgt. Han forsøker å plukke fra hverandre de visjonære tankene som Bush strør rundt seg med og dokumentere at det er prat som ikke gir resultater. Han har satt inn hovedangrepet mot Irak-politikken til Bush, men listen over alt som er galt i det amerikanske samfunnet og som det må gjøres noe med, blir stadig lenger. Bush framstilles som en maktesløs president som holder seg med store ord mens utviklingen i det amerikanske samfunnet går i gal retning.

Kerry taler til folks fornuft og forsøker å få folk til å forstå at det er nødvendig med en ny politiske kurs.

Det er ikke godt å vite hvem som trekker det lengste strået til slutt. Ofte feilberegner ledere betydning av å nå inn til hjertene. Mange velgere som er i tvil, gir til slutt sin stemme til den som på en eller annen måte har rørt ens hjerte, som man har tillit til og som virker overbevist om at han vil det beste for folket. Vi kan synes mye av det Georg W. Bush kommer med er både tvilsomt og håpløst, men han er en kommunikator som når fram til amerikanere.

Kerry vil ikke vinne valget på å forsøke å radbrekke Bush. Utfordringen for ham er også å tegne et ønsket framtidsbilde og tenne folk med sine visjoner.

Forholdet mellom fornuft og følelse i politisk sammenheng har en parallell til vår egen EU-kamp. Gro Harlem Brundtland førte en målbevisst kamp for å få velgerne til å forstå at det mest fornuftige var å bli med i EU. EU-motstanderne spilte på folks følelser. I EU-kampen var det følelsene som vant over fornuften – og makten.

Tian Sørhaug ved Senter for teknologi, innovasjons og kultur ved Universitetet i Oslo er en av de som står sentralt i teoridannelsen om ledelse her i landet. I sin nye bok er han oppatt av visjoner og ledelse. I den forbindelse uttalte han til Ukeavisen Ledelse i forrige uke at ledelse nettopp har med et trosforhold å gjøre

– Ledelse er ikke det samme som å vite, man må tro på grunnlaget for sine beslutninger. Lederen må møte forandringer, ikke bare ved selv å tro, men ved å få folk til å tro, hevder Sørhaug. Han advarer samtidig mot at man hengir seg til tro og kobler ut fornuften. Da ender man i fundamentalismen.Men sin terrorismeretorikk beveger Georg Bush seg mot fundamentalismen. Bush har gått for langt i sin tro og skapt større utrygghet og flere konflikter i verden. Han er like mye en troende på villspor som en visjonær leder for det folk han vil tjene.