Ola By Rise står alene i stormen og bedyrer at han ikke har tenkt å trekke seg. Ledelsen i Rosenborg er tause. En leder uten støtte, klarer seg ikke. Rune Bratseth burde gitt sterkere støtte da det begynte å butte i mot, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden vi ser en leder kjempe for sin egen stilling slik Rosenborgtrener Ola By Rise nå gjør. Rosenborg vinner ikke for tiden. De får ikke spille cupfinale, og seriegullet kan også glippe. Etter tapet mot Stabæk nådde stemningen i klubben bunnivå. Søndag skrev Dagbladet at sportsdirektør Rune Bratseth og gamletreneren Nils Arne Eggen hadde et hemmelig møte. Avisen mente å vite at tema var Ola By Rises stilling. Denne uken har spekulasjonene fortsatt, og i går kunne Adresseavisen fortelle at Rise ville få sparken etter sesongslutt. Den ellers så rolige og avmålte Rise svarte med et flammende forsvar for seg selv på e-post. Både til Dagbladet og VG i dag gjør han det klart at han ikke akter å gi seg.

– Jeg vil klart og tydelig dementere at jeg åpner for min egen avgang. I Rosenborg har vi vært i verre stormer før, og jeg er betraktelig seigere enn dere tror, sier Rise.

Noe annet kunne han ikke ha sagt. Å åpne for at han stiller sin plass til disposisjon ville være jevngodt med å trekke seg i det harde presset han nå står i. Et fotballag i bølgedalen må ha en trener som formidler styrke og tro på at man snart er tilbake på gammelt nivå. Men Rise står sørgelig alene.

Både sportsdirektør Rune Bratseth og administrerende direktør Nils Skutle burde i denne situasjonen rykket ut med støtte og tillit til Rise. Taushet og formelle svar om at «vi venter med evaluering til sesongen er over» er nærmest å sette Rise på oppsigelse. En leder i storm må ha støtte. Det blir for tungt å stå i motvinden alene.

Rise er en annen trenertype enn Nils Arne Egge og Åge Hareide. Klubben har selv valgt Rise, som i en årrekke har vært assistenttrener. Da kunne en ventet noe mer håndfast støtte da det begynte å butte imot. Forklaringen kan være at de har vært i tvil om Rise er den rette til tross for sin lange erfaring som assistenttrener.

Vi er spørrende til den rollen Nils Arne Eggen spiller i kulissene. Det virker som om han er i ferd med å krype opp i hornet som en syvende far i huset. Det gjør det ikke lettere for de som nå skal ha treneransvaret for laget.

Å være trener for et fotballag som taper når alle krever at man skal vinne, er blytungt. Det mangler ikke på trenere som opplever at de får sparken på syltynt grunnlag. Men slik er nå en gang kontrakten de er ansatt på.

Hvis Rosenborg akter å kvitte seg med Rise etter at han kun har fått prøvd seg én sesong som trener, gjelder det å håndtere saken på en god og tillitsvekkende måte. Det kan være Ola By Rise har bestemt seg for at han skal bæres ut av garderoben dersom han ikke får være trener mer enn en sesong. Det kan være han forlanger å få bevist at han kan løfte laget til gamle høyder neste sesong. I så fall blir det sårt og bittert å få sparken. Det mest sannsynlige er at Rise ikke klarer å stå alene og at han trekker seg.

For norsk fotball er det positivt at Roseborg får seg en nesestyver. Den vinnerkulturen som har preget laget, har også godt av å bli utfordret. Rosenborg er ikke hva det var. Det er ikke sikkert det blir det igjen heller. Suksess varer ikke evig. Ingen trener har klippekort på suksess. Det kan vel kanskje gjøres et unntak for Nils Arne Eggen.