Mer vin og sprit – da blir de fattige lykkeligere ifølge Carl I. Hagen og bedriftene kan simpelthen tjene mer penger ifølge Dagens Næringsliv. Liberalistene er tydeligvis grenseløse i sin myteskaping om alkohol, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagens Næringsliv og Carl I. Hagen har funnet hverandre – i kampen for lave alkoholpriser og for at folk må få drikke så mye de vil og når som helst. I Vårt Land i går sa Hagen at det nå var på tide med billigere konjakk for de fattiges skyld, og at han ikke stoler på forskerne som sier alkoholskadene koster 18–20 milliarder hvert år. Hagen gir imidlertid forskerne rett i at lavere avgifter vil gi økt forbruk. Når forbruket øker, øker også antall misbrukte sier forskerne. Men det tror ikke Hagen på. Rødvin til maten og konjakk til kaffen er for Hagen uttrykk for livskvalitet

– Jeg er tilbøyelig til å prioritere et godt liv framfor å leve noen få år lenger. Særlig når man ser hvordan det står til med eldreomsorgen i dette landet, er det mer fristende å leve godt og falle fra noen år tidligere, sier Hagen.

Vi kan ikke forstå annet enn at dette er en innrømmelse av at alkoholbruk har skadevirkninger. Det sier i alle fall den gamle WHO-sjefen, Gro Harlem Brundtland. Hun advarer mot reduserte alkoholavgifter fordi det vil føre til økt bruk og økte skadevirkninger. Etter kampen mot tobakk, fett og sukker, mener hun nå alkoholen står for tur.

Dagens Næringsliv mener alkoholen skaper så mange gleder at det er direkte lønnsomt, og minner om at forskerne ikke har satt opp regnestykker over alkoholens gleder og positive ringvirkninger. Avisen skriver på lederplass at verdien av alkoholens gleder er enda vanskeligere å beregne enn tapet som oppstår ved at en byråkrat eller regnskapssjef har hodepine dagen etter en livlig lutefiskmiddag.

– Sannsynligvis vil stemningen på kontoret i dagene etter dagen derpå mer enn oppveie produksjonstapet som oppsto i første omgang. Regnestykket kan simpelthen gå i pluss, skriver Dagen Næringsliv.

Det må jo bety at julebordet er direkte lønnsomt. Vi har ikke kommet på den tanken at å hensette staben i mer eller mindre bedugget tilstand, i bunn og grunn er en lønnsom aktivitet. Etter avisens store oppdagelse, går vi ut fra at stemningen i staben er høy. Det må jo bli mer penger til øl, vin og konjakk til de ansatte neste år. Det gir helt sikker pluss på bunnlinjen.

Mer vin og sprit – da blir de fattige lykkeligere ifølge Carl I. Hagen og bedriftene kan simpelthen tjene mer penger ifølge Dagens Næringsliv.

Hva skal vi med forskning når vi har selvoppnevnte eksperter som Amund Djuve og Carl I. Hagen? Liberalistene er tydeligvis grenseløse i sin myteskapning om alkohol. De blir neppe overbevist av Dagfinn Høybråtens alkoholkampanje til 15 millioner.

Mer vin og sprit – da blir de fattige lykkeligere ifølge Carl I. Hagen og bedriftene kan simpelthen tjene mer penger ifølge Dagens Næringsliv. Liberalistene er tydeligvis grenseløse i sin myteskaping om alkohol, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagens Næringsliv og Carl I. Hagen har funnet hverandre – i kampen for lave alkoholpriser og for at folk må få drikke så mye de vil og når som helst. I Vårt Land i går sa Hagen at det nå var på tide med billigere konjakk for de fattiges skyld, og at han ikke stoler på forskerne som sier alkoholskadene koster 18–20 milliarder hvert år. Hagen gir imidlertid forskerne rett i at lavere avgifter vil gi økt forbruk. Når forbruket øker, øker også antall misbrukte sier forskerne. Men det tror ikke Hagen på. Rødvin til maten og konjakk til kaffen er for Hagen uttrykk for livskvalitet

– Jeg er tilbøyelig til å prioritere et godt liv framfor å leve noen få år lenger. Særlig når man ser hvordan det står til med eldreomsorgen i dette landet, er det mer fristende å leve godt og falle fra noen år tidligere, sier Hagen.

Vi kan ikke forstå annet enn at dette er en innrømmelse av at alkoholbruk har skadevirkninger. Det sier i alle fall den gamle WHO-sjefen, Gro Harlem Brundtland. Hun advarer mot reduserte alkoholavgifter fordi det vil føre til økt bruk og økte skadevirkninger. Etter kampen mot tobakk, fett og sukker, mener hun nå alkoholen står for tur.

Dagens Næringsliv mener alkoholen skaper så mange gleder at det er direkte lønnsomt, og minner om at forskerne ikke har satt opp regnestykker over alkoholens gleder og positive ringvirkninger. Avisen skriver på lederplass at verdien av alkoholens gleder er enda vanskeligere å beregne enn tapet som oppstår ved at en byråkrat eller regnskapssjef har hodepine dagen etter en livlig lutefiskmiddag.

– Sannsynligvis vil stemningen på kontoret i dagene etter dagen derpå mer enn oppveie produksjonstapet som oppsto i første omgang. Regnestykket kan simpelthen gå i pluss, skriver Dagen Næringsliv.

Det må jo bety at julebordet er direkte lønnsomt. Vi har ikke kommet på den tanken at å hensette staben i mer eller mindre bedugget tilstand, i bunn og grunn er en lønnsom aktivitet. Etter avisens store oppdagelse, går vi ut fra at stemningen i staben er høy. Det må jo bli mer penger til øl, vin og konjakk til de ansatte neste år. Det gir helt sikker pluss på bunnlinjen.

Mer vin og sprit – da blir de fattige lykkeligere ifølge Carl I. Hagen og bedriftene kan simpelthen tjene mer penger ifølge Dagens Næringsliv.

Hva skal vi med forskning når vi har selvoppnevnte eksperter som Amund Djuve og Carl I. Hagen? Liberalistene er tydeligvis grenseløse i sin myteskapning om alkohol. De blir neppe overbevist av Dagfinn Høybråtens alkoholkampanje til 15 millioner.

Arne A. Jensen får ikke bedre enn bestått for sin innsats i Ementor, med resultater langt under det bonuser og lønnspakker skulle tilsi. Men som den gode markedsfører han er, fortsetter han nok å framholde seg selv som omstillingsekspert verd alle sine pakkemillioner. Er det et styre som har en feil startpakke å avse, er det bare å ta kontakt med Jensen, skriver redaktør Magne Lerø.

Arne A. Jensen trekker seg som sjef for it-selskapet Ementor. Det står temmelig dårlig til med selskapet og Jensen må derfor finne seg i at det stilles spørsmål ved om han er en så god leder som han gjerne vil framstå som. Neppe er noen i tvil om at han er landets beste når det gjelder å forhandle fram lukrative lønnsbetingelser for seg selv. Det er ingen over og ingen ved siden «Sluttpakke-Jensen». Etter tre år som sjef for Ementor, kan han 1. januar spasere ut med 15 millioner i startpakke, lønn, bonus og sluttpakke. Og han har ledet et selskap med titalls millioner i underskudd hvert år. Når han forlater skuta skjer det i krise knyttet til en varslet emisjon.

Jensen er både økonom, revisor og jurist. Han markerte seg først på begynnelsen av 90-tallet som en av reklamebransjens wonderboyer. Han dømte TV 2 nord og ned, men endte et par år senere opp som TVd2-sjef. Han hadde sikret seg en etterlønnsavtale på fem millioner, som få kjente til før det ble klart at han ville slutte. Han etterlot seg også en avtale med TVNorge som det senere viste seg at Kåre Valebrokk måtte betale 300 millioner for å komme seg ut av. Han var deretter tre år i Braathens og fikk en pen bonus da han klarte å få SAS til å overta selskapet. Dermed hadde ikke Jensen jobb, men sluttpakke. Da han begynte i Ementor fikk han en startpakke, vel to millioner i lønn, et par millioner i bonus for 2002 da underskuddet ble mindre enn tidligere – og 1. januar kan han hente ut sluttpakken på 4,6 millioner kroner. Det står i Jensen avtale at han har rett til det om han blir i selskapet i tre år. Han blir der neppe en dag lenger.

Da Ukeavisen Ledelse fikk 13 mennesker til å vurdere Arne A. Jensen som leder i serien «Toppsjefen» endte han opp med 6 av 10 poeng i snitt når det gjelder verdiorientering og etisk bevissthet. Det er lavere enn de fleste toppledere, og grunnen er at Jensen framstår som en leder som fikser for gode avtale for seg selv. For Jensen gjelder det ikke å få lønn ut fra hva man har fortjent eller de resultater man oppnår, men ut fra hvor smart en er å forhandle fram egne betingelser.

Aftenposten konfronterer i dag Jensen med at han i januar sa at han trivdes godt i Ementor og kunne tenke seg å fortsette ut over de tre årene han mer eller mindre hadde forpliktet seg til.
– Hva er årsaken til at du forandret mening?
– Jeg kunne jo ikke si annet, da hadde det blitt spekulasjoner. Dette er Jensen i den beregnende utgaven, på grensen av hva man kan si for ikke å miste troverdighet, som markedsføreren som er mer opptatt av hva omgivelsene skal oppfatte enn det som er de faktiske forhold. En hvit løgn gjør nytten når det er nødvendig. Jensen forklarer sin egen avgang med at han er ekspert på omstillinger, ikke it. Det er det ingen som betviler. Flere i bransjen var spørrende til at styret for tre år siden valgte å satse på Jensen. Selv om Ementor fortsatt er i minus og trenger kapital, er det ingen som vil laste Jensen for det. Men Jensen vil neppe bli takket for sin store innsats for selskapet. Han får ikke bedre enn bestått, langt under det bonuser og lønnspakker skulle tilsi. Jobben er ikke fullført. Aksjonærene i Ementor er ikke berget. Men som den gode markedsfører han er, fortsetter nok Jensen å framholde seg selv som omstillingsekspert verd alle sine pakkemillioner. Er det et styre som har en feil startpakke å avse, er det bare å ta kontakt med Jensen.

Arne A. Jensen får ikke bedre enn bestått for sin innsats i Ementor, med resultater langt under det bonuser og lønnspakker skulle tilsi. Men som den gode markedsfører han er, fortsetter han nok å framholde seg selv som omstillingsekspert verd alle sine pakkemillioner. Er det et styre som har en feil startpakke å avse, er det bare å ta kontakt med Jensen, skriver redaktør Magne Lerø.

Arne A. Jensen trekker seg som sjef for it-selskapet Ementor. Det står temmelig dårlig til med selskapet og Jensen må derfor finne seg i at det stilles spørsmål ved om han er en så god leder som han gjerne vil framstå som. Neppe er noen i tvil om at han er landets beste når det gjelder å forhandle fram lukrative lønnsbetingelser for seg selv. Det er ingen over og ingen ved siden «Sluttpakke-Jensen». Etter tre år som sjef for Ementor, kan han 1. januar spasere ut med 15 millioner i startpakke, lønn, bonus og sluttpakke. Og han har ledet et selskap med titalls millioner i underskudd hvert år. Når han forlater skuta skjer det i krise knyttet til en varslet emisjon.

Jensen er både økonom, revisor og jurist. Han markerte seg først på begynnelsen av 90-tallet som en av reklamebransjens wonderboyer. Han dømte TV 2 nord og ned, men endte et par år senere opp som TVd2-sjef. Han hadde sikret seg en etterlønnsavtale på fem millioner, som få kjente til før det ble klart at han ville slutte. Han etterlot seg også en avtale med TVNorge som det senere viste seg at Kåre Valebrokk måtte betale 300 millioner for å komme seg ut av. Han var deretter tre år i Braathens og fikk en pen bonus da han klarte å få SAS til å overta selskapet. Dermed hadde ikke Jensen jobb, men sluttpakke. Da han begynte i Ementor fikk han en startpakke, vel to millioner i lønn, et par millioner i bonus for 2002 da underskuddet ble mindre enn tidligere – og 1. januar kan han hente ut sluttpakken på 4,6 millioner kroner. Det står i Jensen avtale at han har rett til det om han blir i selskapet i tre år. Han blir der neppe en dag lenger.

Da Ukeavisen Ledelse fikk 13 mennesker til å vurdere Arne A. Jensen som leder i serien «Toppsjefen» endte han opp med 6 av 10 poeng i snitt når det gjelder verdiorientering og etisk bevissthet. Det er lavere enn de fleste toppledere, og grunnen er at Jensen framstår som en leder som fikser for gode avtale for seg selv. For Jensen gjelder det ikke å få lønn ut fra hva man har fortjent eller de resultater man oppnår, men ut fra hvor smart en er å forhandle fram egne betingelser.

Aftenposten konfronterer i dag Jensen med at han i januar sa at han trivdes godt i Ementor og kunne tenke seg å fortsette ut over de tre årene han mer eller mindre hadde forpliktet seg til.
– Hva er årsaken til at du forandret mening?
– Jeg kunne jo ikke si annet, da hadde det blitt spekulasjoner. Dette er Jensen i den beregnende utgaven, på grensen av hva man kan si for ikke å miste troverdighet, som markedsføreren som er mer opptatt av hva omgivelsene skal oppfatte enn det som er de faktiske forhold. En hvit løgn gjør nytten når det er nødvendig. Jensen forklarer sin egen avgang med at han er ekspert på omstillinger, ikke it. Det er det ingen som betviler. Flere i bransjen var spørrende til at styret for tre år siden valgte å satse på Jensen. Selv om Ementor fortsatt er i minus og trenger kapital, er det ingen som vil laste Jensen for det. Men Jensen vil neppe bli takket for sin store innsats for selskapet. Han får ikke bedre enn bestått, langt under det bonuser og lønnspakker skulle tilsi. Jobben er ikke fullført. Aksjonærene i Ementor er ikke berget. Men som den gode markedsfører han er, fortsetter nok Jensen å framholde seg selv som omstillingsekspert verd alle sine pakkemillioner. Er det et styre som har en feil startpakke å avse, er det bare å ta kontakt med Jensen.

Ola By Rise står alene i stormen og bedyrer at han ikke har tenkt å trekke seg. Ledelsen i Rosenborg er tause. En leder uten støtte, klarer seg ikke. Rune Bratseth burde gitt sterkere støtte da det begynte å butte i mot, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden vi ser en leder kjempe for sin egen stilling slik Rosenborgtrener Ola By Rise nå gjør. Rosenborg vinner ikke for tiden. De får ikke spille cupfinale, og seriegullet kan også glippe. Etter tapet mot Stabæk nådde stemningen i klubben bunnivå. Søndag skrev Dagbladet at sportsdirektør Rune Bratseth og gamletreneren Nils Arne Eggen hadde et hemmelig møte. Avisen mente å vite at tema var Ola By Rises stilling. Denne uken har spekulasjonene fortsatt, og i går kunne Adresseavisen fortelle at Rise ville få sparken etter sesongslutt. Den ellers så rolige og avmålte Rise svarte med et flammende forsvar for seg selv på e-post. Både til Dagbladet og VG i dag gjør han det klart at han ikke akter å gi seg.

– Jeg vil klart og tydelig dementere at jeg åpner for min egen avgang. I Rosenborg har vi vært i verre stormer før, og jeg er betraktelig seigere enn dere tror, sier Rise.

Noe annet kunne han ikke ha sagt. Å åpne for at han stiller sin plass til disposisjon ville være jevngodt med å trekke seg i det harde presset han nå står i. Et fotballag i bølgedalen må ha en trener som formidler styrke og tro på at man snart er tilbake på gammelt nivå. Men Rise står sørgelig alene.

Både sportsdirektør Rune Bratseth og administrerende direktør Nils Skutle burde i denne situasjonen rykket ut med støtte og tillit til Rise. Taushet og formelle svar om at «vi venter med evaluering til sesongen er over» er nærmest å sette Rise på oppsigelse. En leder i storm må ha støtte. Det blir for tungt å stå i motvinden alene.

Rise er en annen trenertype enn Nils Arne Egge og Åge Hareide. Klubben har selv valgt Rise, som i en årrekke har vært assistenttrener. Da kunne en ventet noe mer håndfast støtte da det begynte å butte imot. Forklaringen kan være at de har vært i tvil om Rise er den rette til tross for sin lange erfaring som assistenttrener.

Vi er spørrende til den rollen Nils Arne Eggen spiller i kulissene. Det virker som om han er i ferd med å krype opp i hornet som en syvende far i huset. Det gjør det ikke lettere for de som nå skal ha treneransvaret for laget.

Å være trener for et fotballag som taper når alle krever at man skal vinne, er blytungt. Det mangler ikke på trenere som opplever at de får sparken på syltynt grunnlag. Men slik er nå en gang kontrakten de er ansatt på.

Hvis Rosenborg akter å kvitte seg med Rise etter at han kun har fått prøvd seg én sesong som trener, gjelder det å håndtere saken på en god og tillitsvekkende måte. Det kan være Ola By Rise har bestemt seg for at han skal bæres ut av garderoben dersom han ikke får være trener mer enn en sesong. Det kan være han forlanger å få bevist at han kan løfte laget til gamle høyder neste sesong. I så fall blir det sårt og bittert å få sparken. Det mest sannsynlige er at Rise ikke klarer å stå alene og at han trekker seg.

For norsk fotball er det positivt at Roseborg får seg en nesestyver. Den vinnerkulturen som har preget laget, har også godt av å bli utfordret. Rosenborg er ikke hva det var. Det er ikke sikkert det blir det igjen heller. Suksess varer ikke evig. Ingen trener har klippekort på suksess. Det kan vel kanskje gjøres et unntak for Nils Arne Eggen.

Ola By Rise står alene i stormen og bedyrer at han ikke har tenkt å trekke seg. Ledelsen i Rosenborg er tause. En leder uten støtte, klarer seg ikke. Rune Bratseth burde gitt sterkere støtte da det begynte å butte i mot, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden vi ser en leder kjempe for sin egen stilling slik Rosenborgtrener Ola By Rise nå gjør. Rosenborg vinner ikke for tiden. De får ikke spille cupfinale, og seriegullet kan også glippe. Etter tapet mot Stabæk nådde stemningen i klubben bunnivå. Søndag skrev Dagbladet at sportsdirektør Rune Bratseth og gamletreneren Nils Arne Eggen hadde et hemmelig møte. Avisen mente å vite at tema var Ola By Rises stilling. Denne uken har spekulasjonene fortsatt, og i går kunne Adresseavisen fortelle at Rise ville få sparken etter sesongslutt. Den ellers så rolige og avmålte Rise svarte med et flammende forsvar for seg selv på e-post. Både til Dagbladet og VG i dag gjør han det klart at han ikke akter å gi seg.

– Jeg vil klart og tydelig dementere at jeg åpner for min egen avgang. I Rosenborg har vi vært i verre stormer før, og jeg er betraktelig seigere enn dere tror, sier Rise.

Noe annet kunne han ikke ha sagt. Å åpne for at han stiller sin plass til disposisjon ville være jevngodt med å trekke seg i det harde presset han nå står i. Et fotballag i bølgedalen må ha en trener som formidler styrke og tro på at man snart er tilbake på gammelt nivå. Men Rise står sørgelig alene.

Både sportsdirektør Rune Bratseth og administrerende direktør Nils Skutle burde i denne situasjonen rykket ut med støtte og tillit til Rise. Taushet og formelle svar om at «vi venter med evaluering til sesongen er over» er nærmest å sette Rise på oppsigelse. En leder i storm må ha støtte. Det blir for tungt å stå i motvinden alene.

Rise er en annen trenertype enn Nils Arne Egge og Åge Hareide. Klubben har selv valgt Rise, som i en årrekke har vært assistenttrener. Da kunne en ventet noe mer håndfast støtte da det begynte å butte imot. Forklaringen kan være at de har vært i tvil om Rise er den rette til tross for sin lange erfaring som assistenttrener.

Vi er spørrende til den rollen Nils Arne Eggen spiller i kulissene. Det virker som om han er i ferd med å krype opp i hornet som en syvende far i huset. Det gjør det ikke lettere for de som nå skal ha treneransvaret for laget.

Å være trener for et fotballag som taper når alle krever at man skal vinne, er blytungt. Det mangler ikke på trenere som opplever at de får sparken på syltynt grunnlag. Men slik er nå en gang kontrakten de er ansatt på.

Hvis Rosenborg akter å kvitte seg med Rise etter at han kun har fått prøvd seg én sesong som trener, gjelder det å håndtere saken på en god og tillitsvekkende måte. Det kan være Ola By Rise har bestemt seg for at han skal bæres ut av garderoben dersom han ikke får være trener mer enn en sesong. Det kan være han forlanger å få bevist at han kan løfte laget til gamle høyder neste sesong. I så fall blir det sårt og bittert å få sparken. Det mest sannsynlige er at Rise ikke klarer å stå alene og at han trekker seg.

For norsk fotball er det positivt at Roseborg får seg en nesestyver. Den vinnerkulturen som har preget laget, har også godt av å bli utfordret. Rosenborg er ikke hva det var. Det er ikke sikkert det blir det igjen heller. Suksess varer ikke evig. Ingen trener har klippekort på suksess. Det kan vel kanskje gjøres et unntak for Nils Arne Eggen.

Gro tapte EU-kampen fordi hun satset for mye på fornuft og for lite på følelser. Men sine planer og strategier opptrer Kerry som rasjonell, mens Bush vil framstå som en emosjonell leder som taler til hjertene. Men når følelser frikobles fornuft, nærmer han seg fundamentalismen, skriver redaktør Magne Lerø.

«Jeg tror» – «Jeg har en plan». Slik summerer Financial Times på lederplass opp valgstrategien til henholdsvis Georg W. Bush og John F. Kerry så langt. Bush satser på å nå det amerikanske folks hjerte med sin vektlegging på tradisjonelle verdier, å løfte fram USAs enestående oppgave i verden og troen på at det blir best når mennesker gis frihet til å realisere sine drømmer uten mer innblanding fra myndighetene enn høyst nødvendig. Bush vil fremheve storheten i det amerikanske samfunnet og fokusere på alt det positive. Den eneste trusselen han ser er terrorismen, og med sin enkle retorikk bringer han oss tilbake i den kalde krigen. Til tross for alle problemene knyttet til Irak, setter Bush alt inn på å framstå som den troverdige i kampen mot terrorismen. Han bedyrer at han er dypt forpliktet på å gjøre alt som er nødvendig for å beskytte folket og bevare nasjonens verdier. Bush har et enkelt budskap. Han taler til hjertet, appellerer til følelser og er opptatt av de store linjer. Han vil ikke fortape seg i de politiske hverdagsutfordringer.

Kerry går et skritt videre, fra visjonsplanet til strategier og planer som forteller hva han faktisk akter å foreta seg dersom han blir valgt. Han forsøker å plukke fra hverandre de visjonære tankene som Bush strør rundt seg med og dokumentere at det er prat som ikke gir resultater. Han har satt inn hovedangrepet mot Irak-politikken til Bush, men listen over alt som er galt i det amerikanske samfunnet og som det må gjøres noe med, blir stadig lenger. Bush framstilles som en maktesløs president som holder seg med store ord mens utviklingen i det amerikanske samfunnet går i gal retning.

Kerry taler til folks fornuft og forsøker å få folk til å forstå at det er nødvendig med en ny politiske kurs.

Det er ikke godt å vite hvem som trekker det lengste strået til slutt. Ofte feilberegner ledere betydning av å nå inn til hjertene. Mange velgere som er i tvil, gir til slutt sin stemme til den som på en eller annen måte har rørt ens hjerte, som man har tillit til og som virker overbevist om at han vil det beste for folket. Vi kan synes mye av det Georg W. Bush kommer med er både tvilsomt og håpløst, men han er en kommunikator som når fram til amerikanere.

Kerry vil ikke vinne valget på å forsøke å radbrekke Bush. Utfordringen for ham er også å tegne et ønsket framtidsbilde og tenne folk med sine visjoner.

Forholdet mellom fornuft og følelse i politisk sammenheng har en parallell til vår egen EU-kamp. Gro Harlem Brundtland førte en målbevisst kamp for å få velgerne til å forstå at det mest fornuftige var å bli med i EU. EU-motstanderne spilte på folks følelser. I EU-kampen var det følelsene som vant over fornuften – og makten.

Tian Sørhaug ved Senter for teknologi, innovasjons og kultur ved Universitetet i Oslo er en av de som står sentralt i teoridannelsen om ledelse her i landet. I sin nye bok er han oppatt av visjoner og ledelse. I den forbindelse uttalte han til Ukeavisen Ledelse i forrige uke at ledelse nettopp har med et trosforhold å gjøre

– Ledelse er ikke det samme som å vite, man må tro på grunnlaget for sine beslutninger. Lederen må møte forandringer, ikke bare ved selv å tro, men ved å få folk til å tro, hevder Sørhaug. Han advarer samtidig mot at man hengir seg til tro og kobler ut fornuften. Da ender man i fundamentalismen.Men sin terrorismeretorikk beveger Georg Bush seg mot fundamentalismen. Bush har gått for langt i sin tro og skapt større utrygghet og flere konflikter i verden. Han er like mye en troende på villspor som en visjonær leder for det folk han vil tjene.

Gro tapte EU-kampen fordi hun satset for mye på fornuft og for lite på følelser. Men sine planer og strategier opptrer Kerry som rasjonell, mens Bush vil framstå som en emosjonell leder som taler til hjertene. Men når følelser frikobles fornuft, nærmer han seg fundamentalismen, skriver redaktør Magne Lerø.

«Jeg tror» – «Jeg har en plan». Slik summerer Financial Times på lederplass opp valgstrategien til henholdsvis Georg W. Bush og John F. Kerry så langt. Bush satser på å nå det amerikanske folks hjerte med sin vektlegging på tradisjonelle verdier, å løfte fram USAs enestående oppgave i verden og troen på at det blir best når mennesker gis frihet til å realisere sine drømmer uten mer innblanding fra myndighetene enn høyst nødvendig. Bush vil fremheve storheten i det amerikanske samfunnet og fokusere på alt det positive. Den eneste trusselen han ser er terrorismen, og med sin enkle retorikk bringer han oss tilbake i den kalde krigen. Til tross for alle problemene knyttet til Irak, setter Bush alt inn på å framstå som den troverdige i kampen mot terrorismen. Han bedyrer at han er dypt forpliktet på å gjøre alt som er nødvendig for å beskytte folket og bevare nasjonens verdier. Bush har et enkelt budskap. Han taler til hjertet, appellerer til følelser og er opptatt av de store linjer. Han vil ikke fortape seg i de politiske hverdagsutfordringer.

Kerry går et skritt videre, fra visjonsplanet til strategier og planer som forteller hva han faktisk akter å foreta seg dersom han blir valgt. Han forsøker å plukke fra hverandre de visjonære tankene som Bush strør rundt seg med og dokumentere at det er prat som ikke gir resultater. Han har satt inn hovedangrepet mot Irak-politikken til Bush, men listen over alt som er galt i det amerikanske samfunnet og som det må gjøres noe med, blir stadig lenger. Bush framstilles som en maktesløs president som holder seg med store ord mens utviklingen i det amerikanske samfunnet går i gal retning.

Kerry taler til folks fornuft og forsøker å få folk til å forstå at det er nødvendig med en ny politiske kurs.

Det er ikke godt å vite hvem som trekker det lengste strået til slutt. Ofte feilberegner ledere betydning av å nå inn til hjertene. Mange velgere som er i tvil, gir til slutt sin stemme til den som på en eller annen måte har rørt ens hjerte, som man har tillit til og som virker overbevist om at han vil det beste for folket. Vi kan synes mye av det Georg W. Bush kommer med er både tvilsomt og håpløst, men han er en kommunikator som når fram til amerikanere.

Kerry vil ikke vinne valget på å forsøke å radbrekke Bush. Utfordringen for ham er også å tegne et ønsket framtidsbilde og tenne folk med sine visjoner.

Forholdet mellom fornuft og følelse i politisk sammenheng har en parallell til vår egen EU-kamp. Gro Harlem Brundtland førte en målbevisst kamp for å få velgerne til å forstå at det mest fornuftige var å bli med i EU. EU-motstanderne spilte på folks følelser. I EU-kampen var det følelsene som vant over fornuften – og makten.

Tian Sørhaug ved Senter for teknologi, innovasjons og kultur ved Universitetet i Oslo er en av de som står sentralt i teoridannelsen om ledelse her i landet. I sin nye bok er han oppatt av visjoner og ledelse. I den forbindelse uttalte han til Ukeavisen Ledelse i forrige uke at ledelse nettopp har med et trosforhold å gjøre

– Ledelse er ikke det samme som å vite, man må tro på grunnlaget for sine beslutninger. Lederen må møte forandringer, ikke bare ved selv å tro, men ved å få folk til å tro, hevder Sørhaug. Han advarer samtidig mot at man hengir seg til tro og kobler ut fornuften. Da ender man i fundamentalismen.Men sin terrorismeretorikk beveger Georg Bush seg mot fundamentalismen. Bush har gått for langt i sin tro og skapt større utrygghet og flere konflikter i verden. Han er like mye en troende på villspor som en visjonær leder for det folk han vil tjene.

Overvåkningssamfunnet må settes på politikernes dagsorden. Vi kan ikke ubevisst gi fra oss frihet og privatliv med begrunnelse av at det er nødvendig i kampen mot terror, skriver redaktør Magne Lerø.

Stavangerjournalisten Stein Viksveen måtte kjempe sin livs kamp for å tilbakevise anklagene om at han var storspionen Lanze. Det førte ham inn i de hemmelige tjenesters verden. I flere år har han studert hvordan de hemmelige tjenestene fungerer den dag i dag. Nå kommer han med en bok som dokumenterer at vi etter 11. september er på vei inn i «storebror ser deg»-samfunnet med rekordfart.

– Dataarkivene i EU er bunnløse. Det registreres hvem 450 millioner mennesker har kontakt med, sier Viksveen til Dagbladet.

Georg Apenes, direktør i Datatilsynet, mener Viksveen bringer en oppsiktsvekkende dokumentasjon i boken «overnasjonale nettverk». Viksveen forteller at han har fått hjelp fra eksperter i mange land som anonymt har fortalt ham hvordan det fungerer. Han mener USA etter 11. september er i ferd med å iverksette det han kaller en total overvåkning. Alle som kan ha opplysninger som myndighetene kan ha interesse av blir pålagt i land etter land å ta vare på alle elektroniske spor i hele 36 måneder. Det opprettes gigantiske databaser som kan krysskjøre dokumentasjon.

Kampen mot terror er begrunnelsen for at overvakningen nå skyter større fart enn folk er klar over. Tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad, som i boken «Oppgjør» tok et oppgjør med de hemmelige tjenester og den fjerde tjeneste i Norge, sier han nå ikke «følger med». Han mener politikerne ikke fulgte opp som de burde etter Lundkommisjonen. Det virker som om Hammerstad nå har gitt opp sin kamp mot ulovlig overvåkning.

Det har ikke de to kontroversielle forfatterne Hans Henrik Ramm og John M. Setsaas gjort. De arbeider med en bok om de hemmelige tjenester som er uten offentlig kontroll og har gjennomgått situasjonen i en rekke land i Europa.

De misbruk av de hemmelige tjenester som ble avdekket blant annet gjennom Lundkommisjonen, skjedde i forlengelsen av den kalde krigen. Etter 11. september er nå en ny kald krig på gang. Det er naivt tro at det nå ikke skjer ulovlig overvåkning.

Datatilsynet er ikke utstyrt med de fullmakter og muskler som skal til for å demme opp for det overvåkningspresset som et lite land som Norge utsettes for. Dette presset så vi i forbindelse med anklagene mot mulla Krekar.

Overvåkningssamfunnet må settes på politikernes dagsorden. Vi kan ikke ubevisst gi fra oss frihet og privatliv med begrunnelse av at det er nødvendig i kampen mot terror.

Når så store data om oss er samlet, åpner det også for misbruk som andre enn myndigheten står bak. Myndighetene kan tross alt hevde at de har en god hensikt med å samle inn alt de kan komme over om oss. Vi kommer nok i framtiden til å se eksempler på opplysninger på avveie. Stein Viksveen bidrar nå til å åpne våre øyne. Det er betingelsen for at vi kan oppdage den virkeligheten vi er en del av og ta styringen.

Overvåkningssamfunnet må settes på politikernes dagsorden. Vi kan ikke ubevisst gi fra oss frihet og privatliv med begrunnelse av at det er nødvendig i kampen mot terror, skriver redaktør Magne Lerø.

Stavangerjournalisten Stein Viksveen måtte kjempe sin livs kamp for å tilbakevise anklagene om at han var storspionen Lanze. Det førte ham inn i de hemmelige tjenesters verden. I flere år har han studert hvordan de hemmelige tjenestene fungerer den dag i dag. Nå kommer han med en bok som dokumenterer at vi etter 11. september er på vei inn i «storebror ser deg»-samfunnet med rekordfart.

– Dataarkivene i EU er bunnløse. Det registreres hvem 450 millioner mennesker har kontakt med, sier Viksveen til Dagbladet.

Georg Apenes, direktør i Datatilsynet, mener Viksveen bringer en oppsiktsvekkende dokumentasjon i boken «overnasjonale nettverk». Viksveen forteller at han har fått hjelp fra eksperter i mange land som anonymt har fortalt ham hvordan det fungerer. Han mener USA etter 11. september er i ferd med å iverksette det han kaller en total overvåkning. Alle som kan ha opplysninger som myndighetene kan ha interesse av blir pålagt i land etter land å ta vare på alle elektroniske spor i hele 36 måneder. Det opprettes gigantiske databaser som kan krysskjøre dokumentasjon.

Kampen mot terror er begrunnelsen for at overvakningen nå skyter større fart enn folk er klar over. Tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad, som i boken «Oppgjør» tok et oppgjør med de hemmelige tjenester og den fjerde tjeneste i Norge, sier han nå ikke «følger med». Han mener politikerne ikke fulgte opp som de burde etter Lundkommisjonen. Det virker som om Hammerstad nå har gitt opp sin kamp mot ulovlig overvåkning.

Det har ikke de to kontroversielle forfatterne Hans Henrik Ramm og John M. Setsaas gjort. De arbeider med en bok om de hemmelige tjenester som er uten offentlig kontroll og har gjennomgått situasjonen i en rekke land i Europa.

De misbruk av de hemmelige tjenester som ble avdekket blant annet gjennom Lundkommisjonen, skjedde i forlengelsen av den kalde krigen. Etter 11. september er nå en ny kald krig på gang. Det er naivt tro at det nå ikke skjer ulovlig overvåkning.

Datatilsynet er ikke utstyrt med de fullmakter og muskler som skal til for å demme opp for det overvåkningspresset som et lite land som Norge utsettes for. Dette presset så vi i forbindelse med anklagene mot mulla Krekar.

Overvåkningssamfunnet må settes på politikernes dagsorden. Vi kan ikke ubevisst gi fra oss frihet og privatliv med begrunnelse av at det er nødvendig i kampen mot terror.

Når så store data om oss er samlet, åpner det også for misbruk som andre enn myndigheten står bak. Myndighetene kan tross alt hevde at de har en god hensikt med å samle inn alt de kan komme over om oss. Vi kommer nok i framtiden til å se eksempler på opplysninger på avveie. Stein Viksveen bidrar nå til å åpne våre øyne. Det er betingelsen for at vi kan oppdage den virkeligheten vi er en del av og ta styringen.