Det er antagelig nødvendig for statsråd Morten Meyer å være tøff i trynet overfor bokbransjen. De må tydeligvis skremmes inn i den virkeligheten de befinner seg i. Han bedyrer at han er en bokelsker, men kan ende opp som bokbølle om han ikke vise den nødvendige fleksibilitet, ikke minst av hensyn til de minste aktørene, skriver redaktør Magne Lerø.

Moderniseringsminister Morten Meyer mener forlag og bokhandlere tror på julenissen. Bakgrunnen er at de har lagt opp til at den nåværende bransjeavtalen skal forlenges et helt år. I tillegg til det vil en del bokhandlere ha overgangsordninger ut over høsten 2006. Og mindre bokhandlere vil ha støtte fra staten.

– Glem det, sa Meyer denne uken og forlangte forslaget til en ny avtale mellom bokhandlere og forlag på bordet umiddelbart.
– Men vi er jo i Frankfurt på bokmesse denne uka, sa forleggerne.
– Da får dere jobbe der, sa Meyer.

Om de har jobbet vet vi ikke, men både bokhandlere og forleggere er i alle fall innkalt på teppet til Meyer og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland på mandag.

Sjefen i Aschehoug, William Nygaard, synes dette er fullstendig uakseptabelt. Han mener Meyer er i ferd med å ødelegge hele bokfaget, som han kaller det, og frykter at mye klapper sammen dersom man ikke får tid til å revidere avtaler, lage nye retningslinjer og få på plass nye ordninger. I følge Nygaard er Meyer kun opptatt av å ri sine liberalistiske kjepphester. Han synes dette er så ille at han vil gå til Kjell Magne Bondevik for å få satt en stopper for Meyers herjinger.

Denne saken viser på nytt at aktørene i bokbransjen lider under mangel på politiske følehorn. De må ha premissene for at bøker skal fritas fra konkurranseloven inn med teskje. Når bokhandlere sier de vil vente med å gi opp eneretten på salg av skolebøker til etter 2006, fordi det blir så stort salg dette året på grunn av den nye skolereformen, har de forstått null og niks. Regjeringen vil ha endringer nå for at det skal bli lavere priser for elever og kommuner nå. Det er ikke meningen at bokhandlere skal ha skolebokmonopol en dag lenger enn det som er nødvendig for å få på plass nye systemer. Og bokklubber og bokhandlere skal stilles likt nå, fordi bokhandlere landet over skal gis muligheter til å ta salg fra bokklubbene som kompensasjon for tapt skoleboksalg fra dag en av.

Det er antagelig nødvendig for Morten Meyer å være tøff i trynet overfor bokbransjen. De må tydeligvis skremmes inn i den virkeligheten de befinner seg i. Samtidig er det viktig at Meyer viser fleksibilitet. Det kan umulig spille noen rolle om bokbransjen får en måned eller to ekstra. Det er mange forhandlinger som skal føres når systemet endres. Hvis det legges opp til et råkjør på tid, er det de små forlagene og bokhandlere som rammes. De store aktørene kommer nok i mål innen tidsfristen.

Morten Myer vil ikke ha på seg at han er en bokbøddel. Han står fram i Dagens Næringsliv i dag og bedyrer at han er en bokvenn og vet hva han snakker om. I det siste har han lest både Per Petterson, Lars Saaby Christensen, Henrik Langeland, Åsne Seierstad, Merete Morken Andersen, Jan Kjærstad og Henning Mankell.

Alle disse hører til i bestselgerkategorien. Meyer kan glede seg. Disse bøkene kommer til å bli billigere. De bøkene kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har lest i det siste, er forhåpentligvis på nynorsk. De blir ikke billigere. Hvis kulturministeren valgte smalere titler enn det Meyers kjendisforfattere presterer, er det ikke sikkert de vil bli gitt ut en gang under det regime som bokbransjen nå er på vei inn i. Med Morten Meyer blir det mer butikk og mindre katedral.

Det er antagelig nødvendig for statsråd Morten Meyer å være tøff i trynet overfor bokbransjen. De må tydeligvis skremmes inn i den virkeligheten de befinner seg i. Han bedyrer at han er en bokelsker, men kan ende opp som bokbølle om han ikke vise den nødvendige fleksibilitet, ikke minst av hensyn til de minste aktørene, skriver redaktør Magne Lerø.

Moderniseringsminister Morten Meyer mener forlag og bokhandlere tror på julenissen. Bakgrunnen er at de har lagt opp til at den nåværende bransjeavtalen skal forlenges et helt år. I tillegg til det vil en del bokhandlere ha overgangsordninger ut over høsten 2006. Og mindre bokhandlere vil ha støtte fra staten.

– Glem det, sa Meyer denne uken og forlangte forslaget til en ny avtale mellom bokhandlere og forlag på bordet umiddelbart.
– Men vi er jo i Frankfurt på bokmesse denne uka, sa forleggerne.
– Da får dere jobbe der, sa Meyer.

Om de har jobbet vet vi ikke, men både bokhandlere og forleggere er i alle fall innkalt på teppet til Meyer og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland på mandag.

Sjefen i Aschehoug, William Nygaard, synes dette er fullstendig uakseptabelt. Han mener Meyer er i ferd med å ødelegge hele bokfaget, som han kaller det, og frykter at mye klapper sammen dersom man ikke får tid til å revidere avtaler, lage nye retningslinjer og få på plass nye ordninger. I følge Nygaard er Meyer kun opptatt av å ri sine liberalistiske kjepphester. Han synes dette er så ille at han vil gå til Kjell Magne Bondevik for å få satt en stopper for Meyers herjinger.

Denne saken viser på nytt at aktørene i bokbransjen lider under mangel på politiske følehorn. De må ha premissene for at bøker skal fritas fra konkurranseloven inn med teskje. Når bokhandlere sier de vil vente med å gi opp eneretten på salg av skolebøker til etter 2006, fordi det blir så stort salg dette året på grunn av den nye skolereformen, har de forstått null og niks. Regjeringen vil ha endringer nå for at det skal bli lavere priser for elever og kommuner nå. Det er ikke meningen at bokhandlere skal ha skolebokmonopol en dag lenger enn det som er nødvendig for å få på plass nye systemer. Og bokklubber og bokhandlere skal stilles likt nå, fordi bokhandlere landet over skal gis muligheter til å ta salg fra bokklubbene som kompensasjon for tapt skoleboksalg fra dag en av.

Det er antagelig nødvendig for Morten Meyer å være tøff i trynet overfor bokbransjen. De må tydeligvis skremmes inn i den virkeligheten de befinner seg i. Samtidig er det viktig at Meyer viser fleksibilitet. Det kan umulig spille noen rolle om bokbransjen får en måned eller to ekstra. Det er mange forhandlinger som skal føres når systemet endres. Hvis det legges opp til et råkjør på tid, er det de små forlagene og bokhandlere som rammes. De store aktørene kommer nok i mål innen tidsfristen.

Morten Myer vil ikke ha på seg at han er en bokbøddel. Han står fram i Dagens Næringsliv i dag og bedyrer at han er en bokvenn og vet hva han snakker om. I det siste har han lest både Per Petterson, Lars Saaby Christensen, Henrik Langeland, Åsne Seierstad, Merete Morken Andersen, Jan Kjærstad og Henning Mankell.

Alle disse hører til i bestselgerkategorien. Meyer kan glede seg. Disse bøkene kommer til å bli billigere. De bøkene kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har lest i det siste, er forhåpentligvis på nynorsk. De blir ikke billigere. Hvis kulturministeren valgte smalere titler enn det Meyers kjendisforfattere presterer, er det ikke sikkert de vil bli gitt ut en gang under det regime som bokbransjen nå er på vei inn i. Med Morten Meyer blir det mer butikk og mindre katedral.

Dagfinn Høybråten er på rett spor når han vil la arbeidsgivere dekker deler av lønnen til de langtidssykemeldte. Men dette blir for dyrt for de svake bedriftene. Det er bedre å finansiere det ved reduksjon i arbeidsgiveravgiften eller la bedriftene slippe med å betale flere av de første sykedagene, skriver redaktør Magne Lerø.

Støvet i KrF etter all nominasjonsuroen har knapt lagt seg før arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten erter på seg landets arbeidsgivere. Det gjorde han ved å foreslå i statsbudsjettet at arbeidsgiverne skal dekke 10 prosent av lønnen til de langtidssykemeldte. Dette vil koste bedrifts-Norge hundrevis av millioner. Kanonene ble avfyrt umiddelbart.

Dette hadde ikke arbeidsgiverorganisasjonen drømt om. De trodde avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IA) ville ligge fast. Både arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner anklager regjeringen for avtalebrudd. De er så skuffet og provosert at de sier at de ikke vet om de gidder å samarbeide med regjeringen mer for å få ned sykefraværet.

Å kalle dette er avtalebrudd er lite treffende. Dette er innenfor det regjeringen må kunne foreslå i et statsbudsjett. En har nå god tid til å gå i dialog før Stortinget skal vedta statsbudsjettet. Dersom dette var noe politikerne på overtid hadde lagt inn i et budsjettforlik, ville det vært uakseptabelt. Men hva skulle regjeringen gjort? Sendt et brev med varsel om oppsigelse om tre måneder – se forslaget til statsbudsjett? En regjering kan og bør ikke inngå avtaler som fratar en handlefrihet i prosessen rundt et statsbudsjett. Derfor bør partene i arbeidslivet nå droppe formalitetene og gå løs på realitetene.

Det er et faktum at man ikke er i nærheten å nå målet om 20 prosent reduksjon i sykefraværet som den såkalte IA-avtalen forutsetter. Det er særlig langtidsfraværet som øker faretruende. Her har partene i arbeidslivet ikke lykkes. Regjeringen gjør det nå klart at arbeidsgiver ikke kan fraskrive seg det økonomiske ansvaret for medarbeidere som blir syke. Når det vil koste 30-40 000 kroner at en gjennomsnittlig arbeidstaker blir syk et helt år, har arbeidsgiver et insitament til å forsøke å legge forholdene til rette slik at sykefraværet ikke blir lenger enn nødvendig.

Vi tror det er riktig å prøve ut dette tiltaket for å stoppe den galopperende økningen i langtidsfraværet. Men vi frykter at den økonomiske byrden blir for stor for mange små og mellomstore bedrifter. Derfor bør arbeidstakerorganisasjonene komme opp med alternativer til det regjeringen foreslår. Dagfinn Høybråten bør være villig til å redusere prosentsatsen og la arbeidsgiver slippe å betale etter 12 istedenfor 14 sykedager. En bør også vurdere en reduksjon i arbeidsgiveravgiften for å få finansiert et tiltak som kan bidra til å få langtidssykemeldingene ned.

Slik Dagfinn Høybråtens forslag i dag framstår, er det jevngodt med en økning i bedriftsbeskatningen over hele linja. Dette rammer i for stor grad de svakeste bedriftene. Hvis målet er å dra inn penger til statskassa, er det tross alt bedre å ta det inn ved en eller annen form for utbytteskatt fra de bedriftene som går meget bra enn å legge større byrder på de som sliter for å overleve.

Dagfinn Høybråten er på rett spor når han vil la arbeidsgivere dekker deler av lønnen til de langtidssykemeldte. Men dette blir for dyrt for de svake bedriftene. Det er bedre å finansiere det ved reduksjon i arbeidsgiveravgiften eller la bedriftene slippe med å betale flere av de første sykedagene, skriver redaktør Magne Lerø.

Støvet i KrF etter all nominasjonsuroen har knapt lagt seg før arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten erter på seg landets arbeidsgivere. Det gjorde han ved å foreslå i statsbudsjettet at arbeidsgiverne skal dekke 10 prosent av lønnen til de langtidssykemeldte. Dette vil koste bedrifts-Norge hundrevis av millioner. Kanonene ble avfyrt umiddelbart.

Dette hadde ikke arbeidsgiverorganisasjonen drømt om. De trodde avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IA) ville ligge fast. Både arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner anklager regjeringen for avtalebrudd. De er så skuffet og provosert at de sier at de ikke vet om de gidder å samarbeide med regjeringen mer for å få ned sykefraværet.

Å kalle dette er avtalebrudd er lite treffende. Dette er innenfor det regjeringen må kunne foreslå i et statsbudsjett. En har nå god tid til å gå i dialog før Stortinget skal vedta statsbudsjettet. Dersom dette var noe politikerne på overtid hadde lagt inn i et budsjettforlik, ville det vært uakseptabelt. Men hva skulle regjeringen gjort? Sendt et brev med varsel om oppsigelse om tre måneder – se forslaget til statsbudsjett? En regjering kan og bør ikke inngå avtaler som fratar en handlefrihet i prosessen rundt et statsbudsjett. Derfor bør partene i arbeidslivet nå droppe formalitetene og gå løs på realitetene.

Det er et faktum at man ikke er i nærheten å nå målet om 20 prosent reduksjon i sykefraværet som den såkalte IA-avtalen forutsetter. Det er særlig langtidsfraværet som øker faretruende. Her har partene i arbeidslivet ikke lykkes. Regjeringen gjør det nå klart at arbeidsgiver ikke kan fraskrive seg det økonomiske ansvaret for medarbeidere som blir syke. Når det vil koste 30-40 000 kroner at en gjennomsnittlig arbeidstaker blir syk et helt år, har arbeidsgiver et insitament til å forsøke å legge forholdene til rette slik at sykefraværet ikke blir lenger enn nødvendig.

Vi tror det er riktig å prøve ut dette tiltaket for å stoppe den galopperende økningen i langtidsfraværet. Men vi frykter at den økonomiske byrden blir for stor for mange små og mellomstore bedrifter. Derfor bør arbeidstakerorganisasjonene komme opp med alternativer til det regjeringen foreslår. Dagfinn Høybråten bør være villig til å redusere prosentsatsen og la arbeidsgiver slippe å betale etter 12 istedenfor 14 sykedager. En bør også vurdere en reduksjon i arbeidsgiveravgiften for å få finansiert et tiltak som kan bidra til å få langtidssykemeldingene ned.

Slik Dagfinn Høybråtens forslag i dag framstår, er det jevngodt med en økning i bedriftsbeskatningen over hele linja. Dette rammer i for stor grad de svakeste bedriftene. Hvis målet er å dra inn penger til statskassa, er det tross alt bedre å ta det inn ved en eller annen form for utbytteskatt fra de bedriftene som går meget bra enn å legge større byrder på de som sliter for å overleve.

KrFs fylkesledere bestiller budsjettsamarbeid med Ap. I så fall må Kjell Magne Bondevik overtale Erna Solberg til både å bite i mange sure epler, ta farlig mange bitre piller og sluke et par seige kameler for å få fortsette i regjeringskontorene, skriver redaktør Magne Lerø.

Så godt som alle fylkeslederne i KrF mener regjeringen bør inngå budsjettforlik med Ap framfor Frp i høst. De advarer Kjell Magne Bondevik mot regjeringskrise, og mener det er best å styre fram til valget, skriver Dagsavisen. Kristelig Folkepartis Ungdom vil også ha budsjettsamarbeid med Ap.

Så sent som i trontaledebatten denne uken uttalte statsminister Kjell Magne Bondevik at regjeringen kan sprekke på statsbudsjettet i høst. Det er bare to av fylkeslederne som mener det vil være det beste. KrF-ledelsen har altså god ryggdekning for å strekke seg langt i forhandlinger for å bli værende i regjering.

Kjell Magne Bondevik er opptatt av å føre mest mulig sentrumspolitikk og å kunne fortsette som statsminister ut denne perioden. Da er det nettopp en slik melding fra KrFs fylkesledere han ønsker seg. Erna Solberg liker ikke det hun hører. Alt ligger til rette for at Høyre blir presset tett opp til sin absolutte smertegrense i høst dersom de vil fortsette i regjering. Det er vanskelig å tenke seg at KrF tåler et budsjettforlik med Frp i høst, med mindre Frp framstår i en ny og mild utgave. Fremskrittspartiet kan ikke drive den form for nedrakking av regjeringens budsjettforslag som de har tradisjoner for, om målet er et forlik. Etter framleggelsen i dag, er det selvsagt tid for hoderysting og påpekning av alt som ikke er som det bør være. Men det bør ikke gå mange dagene før velgerne forstår at denne gangen er Frp opptatt av å komme til enighet med regjeringen. Men vi tror det ikke før vi får se det.

Det har bygget seg opp et «ja til Ap, nei til Frp»- klima i KrF. Det er nærmest null toleranse i KrF for å bevege seg mot høyre og Frp.

Kjell Magne Bondeviks håp er at Frp i år både er tøyelige og bøyelige slik at et forlik er mulig. Hvis regjeringens budsjett stort sett går igjennom, aksepterer man at Frp blir redningsmann. De er ikke fullstendig dogmatiske i sin skepsis mot Carl I. Hagens og hans parti. Frp fikk sjokk i fjor da regjeringen og Ap inngikk forlik. Frp har mest å vinne på å inngå forlik med regjeringen denne gangen. Hvis ikke blir de stående som et «utenforparti» selv om de er med på å utgjøre et parlamentarisk grunnlag for regjeringen.

Velger Frp å opptre for steilt, starter problemene for alvor for Kjell Magne Bondevik. Da blir utfordringen å lede Erna Solberg ut i et landskap hun helst ikke vil bevege seg inn i. Men det kan være Kjell Magne Bondevik klarer å overtale Erna Solberg både til å bite i mange sure epler, ta farlig mange bitre piller og sluke et par seige kameler for å få fortsette i regjeringskontorene. Bondevik er god til å overtale og til å holde seg og sine på taburettene.

I dag klokken 10 er spillet i gang.

KrFs fylkesledere bestiller budsjettsamarbeid med Ap. I så fall må Kjell Magne Bondevik overtale Erna Solberg til både å bite i mange sure epler, ta farlig mange bitre piller og sluke et par seige kameler for å få fortsette i regjeringskontorene, skriver redaktør Magne Lerø.

Så godt som alle fylkeslederne i KrF mener regjeringen bør inngå budsjettforlik med Ap framfor Frp i høst. De advarer Kjell Magne Bondevik mot regjeringskrise, og mener det er best å styre fram til valget, skriver Dagsavisen. Kristelig Folkepartis Ungdom vil også ha budsjettsamarbeid med Ap.

Så sent som i trontaledebatten denne uken uttalte statsminister Kjell Magne Bondevik at regjeringen kan sprekke på statsbudsjettet i høst. Det er bare to av fylkeslederne som mener det vil være det beste. KrF-ledelsen har altså god ryggdekning for å strekke seg langt i forhandlinger for å bli værende i regjering.

Kjell Magne Bondevik er opptatt av å føre mest mulig sentrumspolitikk og å kunne fortsette som statsminister ut denne perioden. Da er det nettopp en slik melding fra KrFs fylkesledere han ønsker seg. Erna Solberg liker ikke det hun hører. Alt ligger til rette for at Høyre blir presset tett opp til sin absolutte smertegrense i høst dersom de vil fortsette i regjering. Det er vanskelig å tenke seg at KrF tåler et budsjettforlik med Frp i høst, med mindre Frp framstår i en ny og mild utgave. Fremskrittspartiet kan ikke drive den form for nedrakking av regjeringens budsjettforslag som de har tradisjoner for, om målet er et forlik. Etter framleggelsen i dag, er det selvsagt tid for hoderysting og påpekning av alt som ikke er som det bør være. Men det bør ikke gå mange dagene før velgerne forstår at denne gangen er Frp opptatt av å komme til enighet med regjeringen. Men vi tror det ikke før vi får se det.

Det har bygget seg opp et «ja til Ap, nei til Frp»- klima i KrF. Det er nærmest null toleranse i KrF for å bevege seg mot høyre og Frp.

Kjell Magne Bondeviks håp er at Frp i år både er tøyelige og bøyelige slik at et forlik er mulig. Hvis regjeringens budsjett stort sett går igjennom, aksepterer man at Frp blir redningsmann. De er ikke fullstendig dogmatiske i sin skepsis mot Carl I. Hagens og hans parti. Frp fikk sjokk i fjor da regjeringen og Ap inngikk forlik. Frp har mest å vinne på å inngå forlik med regjeringen denne gangen. Hvis ikke blir de stående som et «utenforparti» selv om de er med på å utgjøre et parlamentarisk grunnlag for regjeringen.

Velger Frp å opptre for steilt, starter problemene for alvor for Kjell Magne Bondevik. Da blir utfordringen å lede Erna Solberg ut i et landskap hun helst ikke vil bevege seg inn i. Men det kan være Kjell Magne Bondevik klarer å overtale Erna Solberg både til å bite i mange sure epler, ta farlig mange bitre piller og sluke et par seige kameler for å få fortsette i regjeringskontorene. Bondevik er god til å overtale og til å holde seg og sine på taburettene.

I dag klokken 10 er spillet i gang.

Det store flertall av velgere gir gladelig avkall på en tusenlapp eller to i skattelette. De vil heller at det skal brukes mer penger på skole og omsorg. Latterlig, skriver Trygve Hegnar. Han nekter å tro det. Det er ikke første gang folk flest forstår mer enn Hegnar, skriver redaktør Magne Lerø.

Nationen har fått Sentio-Norstat til å spørre velgerne om hva politikerne bør prioritere «i høstens stramme budsjettbehandling», som de formulerer det. 11, 8 prosent ønsker skattelette for folk flest, 5,4 prosent mener næringslivet bør få skattelette, mens 47 prosent vil ha mer penger til skole og 31,5 prosent til eldreomsorg.

Trygve Hegnar skriver i dag på lederplass i Finansavisen at undersøkelsen er latterlig. Grunnen er at verken Nationen, meningsmålingsinstituttet, velgerne eller stor deler av politikeren forstår seg på samfunnsøkonomi. Hegnar vet. Han mener man her har akseptert sosialistenes mantra om at man må velge mellom lavere skatt og at det satses på skole og eldreomsorg. Det er ikke noe problem å skaffe penger til begge deler. Det største problemet finansminister Per Kristian Foss har, er å skjule de enorme overskuddene på statsbudsjettet i år, ifølge Hegnar.

Dette er omtrent som å høre Frp. Vi kan få både i pose og sekk – både skattelette og mer til skole og omsorg.

– Derfor er vi trygge på at folk flest faktisk kunne tenke seg skattelettelser, hvis ikke spørsmålet ble stilt på en slik demagogisk og frekk måte, skriver Hegnar.

Med andre ord, folk forstår ikke sitt eget beste. De tror de må velge istedenfor å kreve.

Vi tror faktisk folk flest viser større forståelse for de økonomiske sammenhengene enn Trygve Hegnar gjør. Det er selvsagt surt at det er blitt dårligere oppslutning om hans store fanesak: lavere skatter og avgifter, i årevis. Grunnen er at folk ser hva som skjer rundt om i kommunene. Det blir mindre på omsorg og skole flere steder. Det er ikke nok penger. Men folk flest har god økonomi. De gir gladelig avkall på en tusenlapp eller to i skattelette. Velgerne er sunne og rimelige i sine reaksjoner når de nå ikke krever mer til privat forbruk. Bruk heller mer på skole og omsorg. Folk mener det. Men Hegnar nekter å tro det. Lytt og kanskje forstå, oppfordrer vi.

Høyre vet at de må prioritere. Høyre vil ikke at offentlig sektor skal ese ut ved at man øker budsjettene vesentlig for å få nok til alle gode formål. Høyre vil gi folk bedre råd slik at de selv kan ta ansvar for sin egen situasjon. Ap og SV vil ha en noe større og sterkere offentlig sektor.

De skattelettelser som regjeringen har gjort de siste tre årene, har vært fornuftige. Det meste har Jens Stoltenberg også vært med på. Og han har gjort det klart at det ikke er aktuelt å begynne å øke skattenivået igjen.

Nå sier Jens Stoltenberg stopp i skattelettelser fordi man trenger inntekter for å finansiere blant annet skole og omsorg. Han har nådd fram til folk med sitt budskap. Skattelettelser er ikke viktig i den situasjonen vi er i. Folk flest har nok penger mellom hendene. Det er nå viktig at det ikke skjer en ukontrollert svekking av omsorg og utdanning som følge av at bevilgningen er så stramme.

Det store flertall av velgere gir gladelig avkall på en tusenlapp eller to i skattelette. De vil heller at det skal brukes mer penger på skole og omsorg. Latterlig, skriver Trygve Hegnar. Han nekter å tro det. Det er ikke første gang folk flest forstår mer enn Hegnar, skriver redaktør Magne Lerø.

Nationen har fått Sentio-Norstat til å spørre velgerne om hva politikerne bør prioritere «i høstens stramme budsjettbehandling», som de formulerer det. 11, 8 prosent ønsker skattelette for folk flest, 5,4 prosent mener næringslivet bør få skattelette, mens 47 prosent vil ha mer penger til skole og 31,5 prosent til eldreomsorg.

Trygve Hegnar skriver i dag på lederplass i Finansavisen at undersøkelsen er latterlig. Grunnen er at verken Nationen, meningsmålingsinstituttet, velgerne eller stor deler av politikeren forstår seg på samfunnsøkonomi. Hegnar vet. Han mener man her har akseptert sosialistenes mantra om at man må velge mellom lavere skatt og at det satses på skole og eldreomsorg. Det er ikke noe problem å skaffe penger til begge deler. Det største problemet finansminister Per Kristian Foss har, er å skjule de enorme overskuddene på statsbudsjettet i år, ifølge Hegnar.

Dette er omtrent som å høre Frp. Vi kan få både i pose og sekk – både skattelette og mer til skole og omsorg.

– Derfor er vi trygge på at folk flest faktisk kunne tenke seg skattelettelser, hvis ikke spørsmålet ble stilt på en slik demagogisk og frekk måte, skriver Hegnar.

Med andre ord, folk forstår ikke sitt eget beste. De tror de må velge istedenfor å kreve.

Vi tror faktisk folk flest viser større forståelse for de økonomiske sammenhengene enn Trygve Hegnar gjør. Det er selvsagt surt at det er blitt dårligere oppslutning om hans store fanesak: lavere skatter og avgifter, i årevis. Grunnen er at folk ser hva som skjer rundt om i kommunene. Det blir mindre på omsorg og skole flere steder. Det er ikke nok penger. Men folk flest har god økonomi. De gir gladelig avkall på en tusenlapp eller to i skattelette. Velgerne er sunne og rimelige i sine reaksjoner når de nå ikke krever mer til privat forbruk. Bruk heller mer på skole og omsorg. Folk mener det. Men Hegnar nekter å tro det. Lytt og kanskje forstå, oppfordrer vi.

Høyre vet at de må prioritere. Høyre vil ikke at offentlig sektor skal ese ut ved at man øker budsjettene vesentlig for å få nok til alle gode formål. Høyre vil gi folk bedre råd slik at de selv kan ta ansvar for sin egen situasjon. Ap og SV vil ha en noe større og sterkere offentlig sektor.

De skattelettelser som regjeringen har gjort de siste tre årene, har vært fornuftige. Det meste har Jens Stoltenberg også vært med på. Og han har gjort det klart at det ikke er aktuelt å begynne å øke skattenivået igjen.

Nå sier Jens Stoltenberg stopp i skattelettelser fordi man trenger inntekter for å finansiere blant annet skole og omsorg. Han har nådd fram til folk med sitt budskap. Skattelettelser er ikke viktig i den situasjonen vi er i. Folk flest har nok penger mellom hendene. Det er nå viktig at det ikke skjer en ukontrollert svekking av omsorg og utdanning som følge av at bevilgningen er så stramme.

I all hemmelighet henter Dag Flaa hjem en million kroner fra en hemmelig konto i Sveits som tidligere Hydro-sjef Johan B. Holte disponerte. Skattemyndighetene får ikke vite noen ting. Først etter at saken blir kjent skal skattemyndigheten bli informert. Flaa opptrer lite tillitsvekkende, for å si det mildt, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagens Næringsliv avdekket lørdag at tidligere Hydro-sjef Johan B. Holte etterlot seg en svart formue da han døde i 2002. Det skal være betalt ut penger til Hydro-sjefer fra et hemmelig fond som ble forvaltet av den tyske baronen Georg von Richter. Etter at Holte døde hadde han en million kroner på en hemmelig konto i Sveits og 30 millioner kroner i en stiftelse han hadde opprettet. Dag Flaa, tidligere direktør i Hydro og en av Holtes nære medarbeidere, hentet pengene hjem til Norge. Han sitter nå i styret sammen med Holtes nevø, Ulf Kolstad og advokat Christian Minos.

– Jeg kan ikke se at jeg har noen interesse av å spre hvor disse pengene kommer fra, sa Dag Flaa til Dagens Næringsliv lørdag. I dag skriver avisen at Flaa vil informere skattemyndighetene om den svarte millionen han hentet hjem fra Sveits i fjor.

Hydro mener dette er en privat sak og vil ikke engasjere seg. Kommunikasjonsdirektør Cecilie Ditlev-Simonsen sier at ingen ting tyder på at Hydro har gjort noe galt. Men saken er ikke mer privat enn at historikerne som skriver Hydros historie under professor Francis Sejersteds ledelse sier de vil forsøke å finne ut av hva som har skjedd. Francis Sejersted sier han er forundret og betegner saken som meget interessant.

Cicilie Ditlev–Simonsen forsøker, som informasjonsdirektører gjerne gjør så lenge det er mulig, å holde selskapet unna en sak under som rulles opp. Det gir negativ profil for selskapet når det sås tvil om en av deres mest profilerte sjefer drev med ulovlige pengetransaksjoner.

Dag Flaa opptrer som en lojal tjener for sin tidligere sjef. Man har ikke vondt at det man ikke vet, tenker han kanskje, og har forsøkt å gå så stille i dørene som mulig. Når journalistene ringer, gjør han sitt beste for å dysse saken ned. I dag innser han at det ikke mulig. Alle kort legges nå på bordet. Men først når saken er blitt offentlig. Han valgte ikke å informere skattemyndigheten da han hentet millionen fra utlandet hjem til Norge. Om dette er grunn nok til å hevde at Flaa og styret er medansvarlige for å dekke til ulovlige forhold, er ikke godt å si. Men ut fra det som nå er kommet fram, er det grunnlag for å si at Flaa ikke har opptrådt på en tillitsvekkende måte, for å si det mildt.

I all hemmelighet henter Dag Flaa hjem en million kroner fra en hemmelig konto i Sveits som tidligere Hydro-sjef Johan B. Holte disponerte. Skattemyndighetene får ikke vite noen ting. Først etter at saken blir kjent skal skattemyndigheten bli informert. Flaa opptrer lite tillitsvekkende, for å si det mildt, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagens Næringsliv avdekket lørdag at tidligere Hydro-sjef Johan B. Holte etterlot seg en svart formue da han døde i 2002. Det skal være betalt ut penger til Hydro-sjefer fra et hemmelig fond som ble forvaltet av den tyske baronen Georg von Richter. Etter at Holte døde hadde han en million kroner på en hemmelig konto i Sveits og 30 millioner kroner i en stiftelse han hadde opprettet. Dag Flaa, tidligere direktør i Hydro og en av Holtes nære medarbeidere, hentet pengene hjem til Norge. Han sitter nå i styret sammen med Holtes nevø, Ulf Kolstad og advokat Christian Minos.

– Jeg kan ikke se at jeg har noen interesse av å spre hvor disse pengene kommer fra, sa Dag Flaa til Dagens Næringsliv lørdag. I dag skriver avisen at Flaa vil informere skattemyndighetene om den svarte millionen han hentet hjem fra Sveits i fjor.

Hydro mener dette er en privat sak og vil ikke engasjere seg. Kommunikasjonsdirektør Cecilie Ditlev-Simonsen sier at ingen ting tyder på at Hydro har gjort noe galt. Men saken er ikke mer privat enn at historikerne som skriver Hydros historie under professor Francis Sejersteds ledelse sier de vil forsøke å finne ut av hva som har skjedd. Francis Sejersted sier han er forundret og betegner saken som meget interessant.

Cicilie Ditlev–Simonsen forsøker, som informasjonsdirektører gjerne gjør så lenge det er mulig, å holde selskapet unna en sak under som rulles opp. Det gir negativ profil for selskapet når det sås tvil om en av deres mest profilerte sjefer drev med ulovlige pengetransaksjoner.

Dag Flaa opptrer som en lojal tjener for sin tidligere sjef. Man har ikke vondt at det man ikke vet, tenker han kanskje, og har forsøkt å gå så stille i dørene som mulig. Når journalistene ringer, gjør han sitt beste for å dysse saken ned. I dag innser han at det ikke mulig. Alle kort legges nå på bordet. Men først når saken er blitt offentlig. Han valgte ikke å informere skattemyndigheten da han hentet millionen fra utlandet hjem til Norge. Om dette er grunn nok til å hevde at Flaa og styret er medansvarlige for å dekke til ulovlige forhold, er ikke godt å si. Men ut fra det som nå er kommet fram, er det grunnlag for å si at Flaa ikke har opptrådt på en tillitsvekkende måte, for å si det mildt.