Leder: Vrakede kvinner snakker ut

Det blir ikke flere som velger KrF som følge av at Dagfinn Høybråten har overtatt for Valgerd Svarstad Haugland –  og Laila Dåvøy for Anita Apelthun Sæle. De to er ærlige og sier de er skuffet over å bli vraket. Høyrøstede vrakede er det partiet minst trenger for tiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Valgerd Svarstad Haugland forteller i boken om henne at hun ikke ville blitt partileder dersom hun hadde visst at Kjell Magne Bondevik kom til å fortsette i politikken i hele hennes lederperiode. Hun opplevde at Bondevik ble sett på som den reelle lederen av partiet og at hun aldri slapp skikkelig til. Etter flere landsmøter kom hun hjem helt utslitt og lot tårene strømme fritt.

Vi som står utenfor har observert at Kjell Magne Bondevik er blitt regnet som den faktiske sjef i KrF. Derfor er det ikke overraskende at Valgerd Svarstad Haugland sier at hun har følt det slik, men det er overraskende at hun har opplevd det så sterkt og at hun velger å være åpen om det når hun forstsatt er aktiv i politikken. Men slik er Svarstad Haugland. Hun er ikke god til å holde på følelser og legge skjul på det hun mener. Hennes varemerke er å være modig og direkte. Hun har vært åpen om dette overfor Bondevik. Og det er ikke ment som en kritikk av ham. Men denne boken rammer nok de kreftene i partiet som har vært skeptiske til Valgerd Svarstad Haugland som leder i lang tid og som presset henne til å gå av.

Ettertiden har vist at det ikke har hjulpet KrF å skifte ledelse. Det var Valgerd Svarstad Haugland selv som til slutt valgte å trekke seg. Hun kan ikke kritisere partiet for at hun har forblitt nummer to eller for at mange mente hun burde trekke seg. Hun har gått inn i lederoppgaven vel vitende at Bondevik skulle være statsministerkandidat. Slik måtte det da blir. Partiet har ikke feil. Hun kan like mye kritisere seg selv for at hun ikke maktet å gjøre seg selv til nummer én. Dagfinn Høybråten står i fare for å lide samme skjebne. Når han gjør det klart at KrF skal være et nei til EU-parti samtidig som Kjell Magne Bondevik sier han er i tenkeboksen, markerer han at det er han som er sjefen i partiet.

Anita Apelthun Sæle gikk på et knusende nederlag på nominasjonsmøte i KrF i helgen. Hun fikk 42 stemmer, mens Laila Dåvøy kapret andreplassen på listen med 103 stemmer. Sæle sier til Vårt Land at hun er offer for et kupp og at sterke krefter i partiet har manipulert for å få henne ut av Stortinget.

For oss ser det ut til at det er en helt normal nominasjonsprosess som har foregått i Hordaland KrF. De tillitsvalgte i partiet mener partiet er best tjent med Dåvøy. Ut fra et administrativ, profesjonelt perspektiv framstår Dagfinn Høybråten som en sterkere og bedre leder enn Svarstad Haugland – og Dåvøy er bedre enn Apelthun Sæle. Dåvøy er statsråd og Høybråten er utvilsomt en av regjeringens beste kort. Men politikk handler også om symboler og signaler. Mange hadde sans for at KrF hadde en kvinnelig partileder som våget å stå for det hun mente. Apelthun Sæle er en av stortingens mest fargerike og profilerte politikere.

Sannsynligvis blir KrF stående utenfor en regjering til neste høst. Da vil vi høre mindre til de som har vært partiets meste profilerte kvinner i denne perioden, Anita Apelthun Sæle og Valgerd Svarstad Haugland. Det fører ikke nye velgere til partiet at disse er borte. Det blir enda viktigere at partiet kan finne fram til nye politikere som kan bli synlige og tiltrekke seg sårt tiltrengte nye velgere. Så langt har ikke Dagfinn Høybråten klart det. Og høyrøstede vrakede er det partiet minst trenger for tiden.