Legemiddelindustrien varsler etisk ryddesjau for å bli kvitt sitt frynsete rykte. Utmerket – og lykke til med å bli kvitt spanderkulturen, skriver redaktør Magne Lerø.

Legemiddelindustriforeningen (LMI) kapret en av daværende helseminister Dagfinn Høybråtens nærmere medarbeidere, Pål Christian Roland, som ny daglig leder. Flere stilte spørsmål om hva som hadde stukket KrF-eren Roland da han varslet overgang til en temmelig frynsete bransje. Kjøpt og betalt, tenkte vi. Men LMI hadde en tanke bak. I Dagbladet i dag fronter Roland og Pfizer-direktør Håvard Selby Ebbestad et oppslag om tidenes etikksjau i legemiddelindustrien. Rolands oppgave er altså å få legemiddelindustrien til å skjerpe seg og vinne tilbake tapt tillit.

Legemiddelindustrien er lei sitt frynsete rykte. De vil bort fra spanderkulturen med gourmetmiddager, dyre turer og gaver.

– Vi vil vekk fra alt fjaset. Det er ødeleggende for vårt image og troverdighet som seriøs kunnskapsbedrift, sier administrerende direktør Håvard Selby Ebbestad. Så nå skal ikke en lunsj koste mer enn 300 kroner, en middag 550 og legen får bare dekket vin og øl til maten. Man skal velge nøkterne hoteller for møter og konferanser, og legene skal ikke motta gaver utover 250 kroner. Dette slår nå Pfitzer fast i en nytt regelverk.

Per Kristian Roland forteller at flere av medlemsbedriftene jobber med å lage interne regler for sin kontakt med legene. Den Norske Legeforening er fornøyd med at legemiddelindustrien vil rydde opp i sammenblandingen av etterutdanning og reklame. I 2001 fikk 250 norsk leger spandert en tur til Sør-Afrika av et legemiddelfirma. Spørsmålet er om legemiddelindustrien også vil beflitte seg på å holde sin sti ren når det gjelder «faglig påvirkning».

I siste nummer av Ukeavisen Ledelse sa Lars Hektoen, som har gått fra en toppstilling i internasjonal finans til den lille, idealistisk baserte Cultura Bank, at han tvilte på om næringslivet ville ta de etiske utfordringene på alvor. Han har valgte å slutte med finans fordi han opplevde at fortjenesten alltid måtte vike for fortjenesten da de kom i grenseland, selv om bedriftene hadde gode, etiske retningslinjer. Derfor mener han at det er et solid regleverk og et offentlig kontrollsystem som er det eneste som hjelper for å få næringslivet til å gjøre det som er rett.

Hektoen har et poeng, men vi har mange eksempler på at bransjer selv kan gjøre mye for å sørge for ansvarlig opptreden. Et kjennetegn ved en profesjon er at de har et regelverk for god yrkesutøvelse å forholde seg til. Pressen har sin «Vær varsom-plakat», og advokatenes etiske råd behandler jevnlig overtramp fra advokater side.

Det er utmerket at legemiddelindustrien lager regler hvor de trekker opp grensen for hva slags kundepleie de kan utsette legene for. Hvis vi skal være sikker på at det ikke skal oppstå usunne koblinger mellom leger og legemiddelindustrien, er det ikke minst viktig at samfunnet sørger for at legene får den faglige oppdateringen som er nødvendig. Det kan ikke være opp til legemiddelindustrien å drive videreutdanning av legene på legemiddelområdet. Samfunnet må sikre seg at fagkunnskapen gis av andre enn de som er kjøpt og betalt av legemiddelindustrien.