LEDER: Det er bare å gi full honnør til etikkutvalget i NHO som ber hotellkjedene rydde opp i sine bonusordninger, ikke fordi de er ulovlige, men etiske tvilsomme, skriver redaktør Magne Lerø.

Etikkutvalget i NHO anbefaler at hotellbransjen rydder opp i sine bonusordninger, ikke fordi de er ulovlige, men uetiske, skriver Dagens Næringsliv. Det er ikke ofte en hel bransje får denne typen meldinger fra NHO. Det var bransjeorganisasjonen selv, Reisebedriftenes Landsforening (RBL) som ba NHOs etikkutvalg om å behandle saken på bakgrunn av sterk indre strid omkring bonusprogrammene.

Etikkutvalget slår fast at det er uetisk å ha bonusordninger som frister kunder til å unndra beskatning. Hotellkjedene har de siste årene bygget opp omfattende bonusordninger som i praksis betyr at arbeidsgiver betaler regningen, mens den reisende får bonuspoengene privat uten at denne fordelen kommer til beskatning med mindre den enkelte selv tar initiativet til det.

– Vi har den klare holdning at det ikke er bra å lede folk inn i fristelse. Vi registrerer at bonusordningene er lovlige. Det er vel og bra. Men det betyr ikke at de er etisk forsvarlige. Bonussystemet frister folk til skatteunndragelse og dette er ikke god etikk, sier Sten Magnus, leder at etikkutvalget til Dagens Næringsliv.

Dette er usedvanlig klar og prisverdig tale. Altfor ofte nøyer næringslivet seg i slike saker med å si at det er lovlig, dermed er det ok. Men etikkutvalget legger listen høyere for en bransje som vil ta sitt samfunnsansvar på alvor.

Det blir ikke enkelt for RBL å forsvare nåværende praksis. Dette kan bli en meget ubehagelig sak innad. Choicesjef Petter Stordalen sier til Dagens Næringsliv at det er helt uaktuelt for dem å foreta endringer i deres bonusprogram. Han mener det ikke er deres oppgave å sjekke om de oppgir uttak av bonuspoeng på sine selvangivelser. Rica-sjef Ola-Jacob Wold sier de vil gjennomgå sine ordninger på nytt og sier de i alle fall skal bli flinkere til å informere om at privat uttak av bonuspoeng er skattepliktig.

Det var Lars Søreide ved Bolkesjøhotellene som for tre år siden startet kampen mot bonuspoengene. Han tror hele hotell-Norge kommer til å endre seg etter vedtaket i NHOs etikk-utvalg. Søreide er styreformann i Norske Konferansehoteller som organiserer et tyvetalls kjedeløse hoteller. De hevder bonusordingen er konkurransevridende og uetiske og har rettet en voldsom kritikk mor ordningen innad. Det gikk så langt at RBL ba de 20 frittstående konferansehotellene om å vurdere sitt medlemskap i arbeidsgiverforeningen. Nå er tonen en annen fra RBLs side.

Statssekretær Øystein Børmer i Finansdepartementet sier til Dagen Næringsliv at etter at myndigheten for noen år siden tapte en sak om innsyn i flybonusordningene, har man lagt til grunn av skattemyndigheten ikke har rett til innsikt i hotellbonuser heller.

Det kan være at det nå er såpass mange bonusordninger ute i markedet at myndighetene må se nærmere på om det ikke er behov for å gi ligningsmyndigheten økt kontroll. Før det skjer endringer, bør RBL som et minimumskrav kreve at alle hoteller sørger for å informere om at bruk av bonuspoeng er skattepliktig. Det er uholdbart om hotellbransjen velger å basere seg på ordninger som er etisk tvilsomme. Bransjen selv bør rydde opp og komme myndighetene i forkjøpet. Det kan man gjøre ved å sette tak på bonusene som enkeltpersoner kan gjøre seg nytte av. Små beløper faller uansett utenfor det skattemyndighetene interesserer seg for.

Fra myndighetenes side er alternativet til å forlange full innsikt elle rapporteringsplikt å fastsette et tak på verdien av bonusprogrammer.

LEDER: Både Valgerd Svarstad Haugland og Torild Skogsholm blir bedt om å snu i tide når det gjelder henholdsvis spillemonopol og flytting av Luftfartstilsynet. En helomvending er ikke påkrevd, men justering både av kurs og tempo er nødvendig, skriver redaktør Magne Lerø.

Borgarting lagmannsrett har slått fast at det er i strid med EØS-avtalen å innføre monopol på spilleautomater. Eftas overvåkningsorgan, ESA, mener det samme og har bedt kulturminister Valgerd Svarstad Haugland om å legge vekk spillemonopolplanene. Hvis ikke, vil de bringe saken inn for EU-domstolen.

Valgerd Svarstad Haugland har hatt bred støtte i Stortinget, men nå tyder alt på at Høyre begynner å få kalde føtter.

Samferdselsminister Torild Skogsholm synes nok det er ubehagelig at VG i dag skriver at det europeiske sertifiseringsorganet for luftfartsmyndigheter, JAA, krever full inspeksjon av Luftfartstilsynet etter vedtaket om å flytte tilsynet til Bodø. Så langt har en bare fått 15 av 120 kvalifisert søkere til de 40 stillingene som skal besettes i Bodø. Hvis JAA mener at Luftfartstilsynet ikke kan garantere for flysikkerheten, kan man i verste fall miste sertifiseringen.

Både Valgerd Svarstad Haugland og Torild Skogsholm gjennomfører vedtak fattet i Stortinget. Men nå blir de fra ulikt hold bedt om å snu før det er for sent. I tiden framover kan tvilen i Stortinget om beslutningene holder mål komme til å øke. Dermed må den ansvarlig statsråd gripe fatt i saken og sørge for at man har situasjonen under kontroll. Det nytter ikke å henvise til at man bare gjør det Stortinget har bestemt. Dersom en statsråd mener at det Stortinget har vedtatt ikke fører fram, må saken tas opp på nytt.

Det er tvilsomt om kulturministeren vinner fram med sitt spillemonopol. Hun kan velge å sette oppdraget med å drive spilleautomater ut på anbud og håpe Norsk Tipping får oppdraget, nedlegge forbud mot spilleautomater inntil videre eller innskjerpe regelverket så sterkt at det nærmest blir kommersiell uinteressant å drive med spilleautomater. Velger hun det siste, vil det også ramme blant annet Røde Kors og Redningsselskapet. Sannsynligvis vil hun konkludere med at å skjerpe inn regelverket er det nest beste virkemiddelet i forhold til å nå målet om å begrense spilleavhengigheten.

Alt tyder på at vi har fått et nytt eksempel på hvor sterkt handlefriheten til norske politikere er redusert som følge av at vi gjennom EØS-avtalen er med i EU, men med minimal innflytelse.

Samferdselsminister Torhild Skogsholm har allerede åpnet for at ikke alle i Luftfartstilsynet må befinne seg i Bodø fra 2007 av. Hun er blitt møtt med kritiske røster fra politisk hold, men dette er nok en klok beslutning. Hun må ha full kontroll på flyttingen av Luftfartstilsynet. Her er det ikke rom for eksperimentering. I verste fall må hun konkludere med at det ikke viste seg å være forsvarlig å flytte et såpass spesialisert organ som Luftfartstilsynet ut av hovedstaden.

LEDER: Vi har vanskelig for å tro at de to advokatene i Wikborg Rein er såpass naive og udyktige at de ikke har sett faren for at de har medvirket til at folk har blitt lurt til å bruke penger på noe som liknet mer på et luftslott enn et seriøst selskap. I avveiningen mellom profesjonell ansvarlighet og lønnsomhet må de ha lagt større vekt på profitten enn etikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Advokatfirmaet Wikborg Rein må nå forklare seg både for Advokatforeningen og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet for sin befatning med pyramideselskapet T5PC.

T5PC har vært en betydelig kunde. Men den slags kunder vil flere av de andre store advokatfirmaene ikke ha. Arntzen de Besche brøt i alle fall samarbeidet med T5PC 9. mai i fjor fordi selskapet ikke fulgte deres råd. Deretter vendte selskapet seg til Steenstrup Stordrange, men etter at de hadde sett nærmere på forholdene i selskapet, konkluderte de med at de ikke ville påta seg noe oppdrag for T5PC uten at det ble ryddet skikkelig opp. Men advokatene i Wikborg Rein, Per Anders Sæhle og Alexander Rein, sa ja til å være T5PCs advokatforbindelse.

Styrelederen i selskapet, Leif Petter Madsen, vil ikke kommentere saken offentlig med henvisning til taushetsplikten som alle klienter omfattes av. Slik argumenterte også BA-HR da deres «mellommannsbistand» mellom Kjell Inge Røkke og Tore Tønne ble avslørt. Men fakta kommer fram etter hvert. I verste fall har Wikborg Rein medvirket aktivt til at T5PC har begått ulovligheter. I beste fall har de holdt seg innefor de grenser lovgiverne har satt. Ut fra en etisk vurdering er Wikborg Rein på ville veier. Vi har vanskelig for å tro at de to advokatene er såpass naive og udyktige at de ikke har sett faren for at de har medvirket til at folk har blitt lurt til å bruke penger på noe som liknet mer på et luftslott enn et seriøst selskap. Når de har vært med på dette, må de ha vært mest opptatt av bunnlinjen i deres eget selskap og egen innbringende portefølje.

Det samme har skjedd når det gjelder informasjonmessig bistand. Både JKL Woldsdal, Burson Marsteller, Gambit J&K og GCI Monsen avslo å jobbe for T5PC. Men Jon Sæverud Haddal i Responder tok oppdraget og tjente meget godt på det. Responder legger tydeligvis den etiske listen for hvilke selskaper de vil jobbe for betydelig lavere enn de andre informasjonsrådgiverne. Responder gjør det kunden ber om, bare betalingen er god og det ikke er ulovlig.

Slik har det ikke vært når det gjelder advokater. De har tradisjoner for å holde seg unna selskaper som beveger seg helt på grensen av det loven tillater. Men det skjer en betenkelig utvikling innen advokatbransjen. Petter Sogn, managing partner i Advokatfirmaet Schjødt sier til Dagbladet at de etiske problemstillingen er blitt forandret.

– Advokatbransjen har gått fra å være en profesjon til å bli en næring med fokus på overskudd. Her er det et potensielt konfliktforhold mellom inntjening og etiske holdninger. Dette er vi oppmerksomme på, sier han.

Vi går ut i fra at de vil si det samme i Wikborg Rein. De ønsker også å være et seriøst advokatfirma. Ut fra det vi nå vet, kan vi ikke dømme Wikborg Rein nord og ned. Men sannsynligvis har de i avveiningen mellom profesjonell ansvarlighet og lønnsomhet lagt større vekt på profitten enn etikken.

Advokatforeningen ser faren for at advokater stadig vikler seg inn i saker som påfører hele bransjen et frynsete rykte. Den eneste måten de kan markere sin seriøsitet og ansvarlighet på er å slå hardt ned på advokater som bryter med bransjens etiske regleverk.

LEDER: Det er prisverdig at landets borgere støtter politiske partier og frivillige humanitære organisasjoner og er medlem av fagforeninger. Dette bør samfunnet kvittere for via skatteseddelen og ellers forlange full åpenhet knyttet til pengegaver, skriver redaktør Magne Lerø.

Demokratifinansieringsutvalget under ledelse av Rune Sørensen, må sies å ha gjort jobben sin. De har kommet med i alt 60 konkrete forslag som kan sikre at demokratiet utvikler seg i riktig retning i tiden framover. De vil øke den statlige partistøtten og vri den til fordel for små partier, ha full åpenhet om pengegaver til partiene, opprette et tilsynsorgan for politiske partier og gi skattefritak for gaver til partiene. Utvalget legger også fram fire ulike modeller for politisk tv-reklame, men uten å ta stilling til spørsmålet.

Høyre mottar store pengegaver fra enkeltpersoner og har vegret seg mot å offentliggjøre sitt giverregister. De har argumentert med at pengene er gitt under forutsetning av anonymitet. Dette tidsbestemte argumentet hadde relevans da de ble krevd at Høyre umiddelbart skulle offentliggjøre hvem som hadde støttet partiet og med hvilket beløp. Høyre har innsett at anonymitetsskansen måtte oppgis, og gjennom demokratifinansieringsutvalget er det blitt klart at Høyre vil legge seg på samme praksis som de andre partiene. Heretter skal partiene oppgi hvem som gir mer enn 10 000 kroner til det lokale parti, 20 000 til fylkespartiet og 30 000 til partiet sentralt. Disse grensene er satt for at det ikke skal bli for mye byråkrati knyttet til småbeløp.

Utvalget foreslår også at det skal gis skattefritak for gaver til de politiske partiene. Dette er Arbeiderpartiets representant imot av prinsipielle grunner. De ønsker ikke at det skal gis skattefritak for gaver i det hele tatt.

Skattefritak for støtte til politiske partier kan utformes etter samme modell som skattefritak for gaver til humanitære organisasjoner. Det er riktig og viktig at samfunnet via skatteseddelen kan stimulere mennesker til å ta ansvar ved å gi samfunnsbyggende aktiviteter støtte. Det er prisverdig at landets borgere er aktive og støtter politiske partier, frivillige humanitære organisasjoner og er medlem av fagforeninger. Dette bør samfunnet kvittere for via skatteseddelen.

Noen gir gaver til partier av gammel vane eller fordi de i det store og hele deler det syn partiet står for. Andre forventer en gjenytelse for den støtten de gir. Det sies jo helt tydelig fra LO-hold at Ap må forvente at pengekranen skrus igjen dersom partiet går inn for en betydelig dårligere pensjonsordning eller aksepterer at det innføres midlertidige ansettelser. Det som kan oppfattes som kjøp og salg av politiske standpunkter skurrer i idealistiske, demokratiske ører. Men vi kan ikke komme utenom forventninger og gjenytelse knyttet til gaver.

Demokratifinansieringsutvalget konkluderer med at man må akseptere gaver mot lovnader om gjenytelse så lenge slike avtaler er offentlig kjent

– Vi vil ikke forby slike gjenytelser. Så lenge velgerne vet om avtalene, er det ikke er demokratisk problem Da kan velgerne si at partier som inngår slike avtaler, vil vi ikke stemme på, sier Sørensen som presiserer at korrupsjon er noe helt annet. Det handler om å motta utilbørlige gjenytelser i det skjulte. Slike grenser må det være opp til domstolene å trekke opp.

«Pengene teller, men stemmene avgjør» har utvalget kalt sin rapport. Utvalget har levert viktige bidrag til at det fortsatt skal og kan være slik.

LEDER: Per Edgar Kokkvold, Thor Woje og Stein Gaulsaa serverer syltynne argumenter når de forsøker å forsvare Se og Hør, som er dømt for å grafse i privatlivet til to Big-Brother kjediser. Det er på tide pressens egen folk begynner å trekke grenser for medienes kommersielle utnyttelse av enkeltindivider, skriver redaktør Magne Lerø.

Se og Hør, ansvarlig redaktør Odd Nelvik og to journalister fra bladet er dømt til å betale Big-Brother-kjendisene Rodney Omdahl Karlsen og Anette Young til sammen 445 000 kroner i erstatning og oppreisning for å ha krenket privatlivets fred. Dessuten må ukebladet betale parets saksomkostninger på 299 540 kroner. Anette Young og Rodney Omdahl Karlsen krevde 700 000 kroner i oppreisning fra bladet.

Se og Hør mente paret allerede fra første stund søkte offentlighet utenom det vanlige og derfor må finne seg i at mediene fortsatt skriver om deres privatliv. Det hele startet da de to hadde sex på tv. Senere ble de et par. Nå har de gått fra hverandre. Se og Hør trykket et intervju med en kvinne Omdal Karlsen skal ha hatt intim omgang med mens han var kjæresten til Anette Young. Uavhengig om saken er sann eller ikke, så er den krenkende, mener Tingretten.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg fastslo nylig i en dom om at private bilder av kjente personer ikke kan trykkes uten deres samtykke. Bakgrunnen for dommen var at prinsesse Caroline av Monaco hadde klaget tyske ukeblader inn for domstolen etter at det var tatt bilder av henne og hennes barn i privat sammenheng. Oslo tingrett legger denne dommen til grunn og konkluderer med at Se og Hør har vist manglende respekt for privatlivet.

Se og Hørs sjefredaktør Odd J. Nelvik mener dommen vil påvirke framtidig kjendisjournalistikk i Norge og vil anke dommen. Medienes fremste «etikksynsere» gir ham støtte.

– Kjendiser har krav på et privatliv, men personer som inviterer offentligheten inn i privatlivet, kan ikke bare skru av oppmerksomheten når det passer dem, sier Thor Woje, sjefredaktør i Romerikets blad og tidligere leder av Pressens Faglige utvalg. PFU har behandlet saken og mener Se og Hør ikke har brutt god presseskikk.

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, er enig med Woje og sier at det er pressen og ikke domstolene som må avgjøre hva som har offentlig interesse. Stein Gauslaa, nestleder i Norsk Redaktørforening, har merket seg at dommen skiller mellom offentlige personer av samfunnsmessig viktighet og kjendiser.

– De burde kanskje også skilt mellom folk som aktivt stikker seg fram og folk som ikke gjør det, sier Galslaa.

Her har ikke pressens representanter mye å fare med. De burde gratulert de to Big-Brother deltakerne med seieren. Det er godt gjort å ta opp kampen mot Se og Hør og vinne, også over Pressens egen etiske domstol. Denne saken handler om hvor langt mediene kan gå i kommersiell utnyttelse av enkeltindivider.

Kjendiser er fritt vilt i Se og Hør. Det er uanstendig å skrive artikkel etter artikkel om de to når de ber om å få være i ferd og har såpass gode argumenter som disse to har. Det finnes ingen aktverdig grunn annet enn at Se og Hør vil tjene penger som tilsier at befolkningen skal inviteres til å grafse i deres privatliv.

Pressen Faglige Utvalg (PFU) burde satt foten ned for denne typen krenking av privatlivet. Å snakke om at er enkeltindiviter ikke kan slå av oppmerksomheten, holde ikke. Hvorfor har ikke enkelindivider rett til å slå av oppmerksomheten om sitt eget privatliv?

Mennesker som har makt, som forgriper seg mot samfunnets lover eller på andre måter utøver en aktivitet som får konsekvenser for grupper av andre mennesker, må finne seg i å få sider av sitt privatliv belyst. Men enkeltindivider og kjendiser må selv kunne trekke sine intimitetsgrenser.

Ytringsfriheten skal vi kjempe for. Men vi må lære å skille mellom å kjempe for ytringsfriheten og å forsvare medienes ønske om kommersiell utnyttelse av enkelindivider.

LEDER: Ingen steder ser vi lederes griskhet tydeligere enn i pyramidene. Ingen steder går man lenger i å utnytte folk godtroenhet. Ingen steder løsriver man så lettvint etikken fra profitten. Pyramidekulturene er salg på sitt verste, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagfinn Høybråten vil redde oss fra en tidlig død på grunn av røyking og helst også fra drikkingens farer og søtsakenes skumle virkninger. Valgerd Svarstad Haugland vil fri oss fra spillegalskapens forbannelser. Og det ser ut til at SV vil at samfunnet skal sørge for at ingen av oss roter seg bort i pyramideselskapenes hasardiøse salgskultur. Men det er ikke uten videre enkelt å sørge for at mennesker ikke lar seg forføre av veltalende smartinger som lover gull og grønne skoger om vi bare våger en liten investering og selger en håndfull produkter. Å gjøre en dårlig handel, foreta en hodeløs investering eller bomme totalt på hva det er mulig å få folk til å kjøpe, kan aldri bli forbudt. I forbindelse med at Telenor ble privatisert, ble den såkalte

«folkeaksjen» markedsført. Da ble det advart i mediene mot å tro at det var en sikker investering å kjøpe aksjer med rabatt i solide Telenor. Når tusenvis av nordmenn har gått i baret og tapt sparepengene sine på investeringer i T5PC, har de først og fremst seg selv å takke. Det har ikke manglet på advarsler i mediene de siste årene om ikke å våge seg inn i pyramideselskaper. Når man skriver under kontrakter på engelsk som man ikke forstår «bæret» av, aksepterer at selskapet suverent kan endre lønnsbetingelsene og henviser til Honduras hvis man rettslig vil forfølge en sak, bør normalt oppegående mennesker lukte lunta. Men i beruselsen over lettjente penger, renner tydeligvis dømmekraften ut og naiviteten inn.

T5PC har ramlet sammen som et korthus, og Økokrim har mistanke om at elleve personer i ledelsen er skyldig i grovt bedrageri og økonomisk utroskap. De fleste bedyrer sin uskyld, i alle fall i juridisk forstand. Uansett hva Økokrim kommer til, fortjener ledelsen i T5PC ramsalt kritikk. De har drevet med fusk og fanteri. Vi vet ennå ikke om de er i klasse med Trond Kristoffersen og Torgeir Stensrud – som har lurt både banker og enkeltpersoner trill rundt og foretatt åpenbare lovbrudd. Det kan jo tenkes at de fleste av dem bare er i klasse med Agnar Dag Ulstein, som reiste rundt i bedehusmiljøet på Sunnmøre og fikk tusenvis av småsparere til å investere i God Invest. Det endte også med konkurs.

Vi antar at ledelsen i T5PC består av tre grupper. Her finnes det noen kjeltringer. De vet at de befinner seg godt på siden av loven, men lar det stå til i beruselsen over å kunne berike seg selv. En annen gruppe aner at de beveger seg i lovens gråsone, men er føler seg rimelig sikre på at de bare er smarte og frekke. Den tredje gruppen består av de relativt blåøyde, som regner med at andre vet hva de holder på med. De er med fordi de har et usedvanlig salgsinnstinkt og ser pyramide som en smart måte å bli rik på for de som virkelig vil og som lykkes. De som hører til de to siste gruppene føler seg nå brukt og lurt. De har bare seg selv å takke for at de, beruset av fortjenestemuligheter, kan ha medvirket til straffbare forhold.

Vi tviler på flertallet av lederne i pyramideselskapene er spesielt korrupte eller hardkokte. De kunne fungert godt som ledere i andre dynamiske, men dog ansvarlige selskaper Det spesielle ved T5PC er at det er noen kjeltringer i systemet som sitter på toppen og er sterke nok til å bygge en kultur der det ikke er rom for nøkternhet, motforestillinger og ansvarlighet.

I pyramideselskapene kan vi studere de verste sidene ved dynamiske salgskulturer. Her er det de sterkestes rett som gjelder. Dummingene, taperne, de som ikke lykkes kan bare ha det så godt.

Ingen steder ser vi lederes griskhet tydeligere enn i pyramidene. Ingen steder går man lenger i å utnytte folk godtroenhet. Ingen steder løsriver man så lettvint etikken fra profitten. Pyramidekulturene er salg på sitt verste. Men vi tror faktisk at ledelsen i de seriøse salgsselskapene nå begynner å våkne slik at varesalg etter gammel Tupperwaremodell kan skje i mer betryggende og ansvarlige former.

LEDER: Istedenfor å servere sjåvinistisk ullen graut om etikk og befolkningens høye etiske refleksjonsnivå, bør NHO-president Erling Øverland si klart ifra om at næringslivet må skjerpe seg, skriver redaktør Magne Lerø.

– Den etiske bevisstheten er helt på topp i Norge sammenliknet med hvilket som helst annet land i verden. Av alle bedrifter er det bare få som ikke har en høy etisk standard, sier president i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Erling Øverland, til Dagens Næringsliv som en kommentar til undersøkelsen som viser at sammenliknet med andre land i Europa er den norske befolkning blant de som er mest skeptiske til den etiske standarden i næringslivet.

Arne Skauge, sjef i Finansnæringens Hovedorganisasjon, er urolig over den skepsisen som er i befolkningen og tolker det som et uttrykk for at pressen gjør jobben sin. Finn Bergesen jr., administrerende direktør i NHO, mener også undersøkelsen er en refleksjon av en rekke enkelthendelser det siste året.

– Undersøkelsen må holdes opp mot den etiske standarden blant nordmenn, sier han, og Øverland og Bergesen er skjønt enige om at denne er spesielt høy.

Det er vel like før de minner om at nordmenn også er blant de snilleste og meste omsorgsfulle i hele verden. Hvor sjåvinistiske går det an å bli? Istedenfor å servere ullen graut om etikk og folks meninger, burde de to NHO-lederne sagt klart ifra om at næringslivet må skjerpe seg. I valget mellom etikk og lønnsomhet, må etikken gis større vekt. Det bør bekymre NHO at holdningene til næringslivet blant befolkningen er som de er og ikke unnskylde seg med at vi her på berget er så spesielt etisk følsomme og reflekterte.

Det viser seg nå at førti prosent av norske eksportbedrifter har betalt bestikkelser. Flere ambassader anbefaler norske bedrifter å følge en praksis som er uakseptabel i Norge, skriver Dagbladet. Det er Tina Søreide, doktorgradstipendiat ved Christian Michelsens institutt i Bergen som har foretatt undersøkelsen. Hun presenterer den på en NHO-konferanse om korrupsjon i dag.

– Det er viktig å diskutere etiske retningslinjer, men de må være kombinert med et ønske om å følge dem. Det blir for trygt å diskutere hvorvidt det er riktig å gi bort en middag eller en flaske vin, hvis de samme ledere i neste øyeblikk aksepterer et agenthonorar på 100 000 dollar, sier Søreide.

Vi går ut fra at NHO-president Erling Øverland lytter spesielt godt til det Søreide har å si i dag. Neste gang han uttaler seg om den etiske standarden i norsk næringsliv, bør ha lært nok til ikke å nøye seg med å gå over med rosenrødt.

LEDER: Vi tror ikke sykepleierne vil la seg styre av den typen uansvarlige og samfunnsnedbrytende holdninger som deres leder, Bente G. H. Slaatten, gjør seg til talskvinne for. Hun er i ferd med å kjøre i grøfta i sin motstand mot pensjonsreform og ny arbeidslivslov, skriver redaktør Magne Lerø.

Norsk sykepleierforbund ser ut til å la seg inspirere av flygeledernes militante og tvilsomme for å sikre egne interesser. Forbundets leder, Bente G. H. Slaatten, mener de kan finne på å gå lenger. Selv om flygelederne melder seg syke i flokk, hevder de at de ikke gjør noe ulovlig. Bente Slaatten sier at alle mulige våpen og allianser kan bli brukt i kampen mot endringer i pensjonsordningen og ny arbeidslivslov, som blant annet åpner for midlertidige ansettelser. Hun gjør det klart at de har et stort handlingsrom og er ikke avvisende til ulovlige aksjoner.

– Landsmøtet var veldig klar på at vi kan bruke alle midler. Her er det ingen bremser, sier Slaatten. Forbundet kan bare streike lovlig i lønnsoppgjørene. Slaatten sier at de ikke nødvendigvis har tid til å vente på oppgjøret. Aksjonene skal tilpasses den politiske debatten.

Her er Slaatten på gyngende grunn og på farlige veier. Det er mulig hun bare ønsker seg et medieoppslag og at det hun sier bare skal skrives på kontoen «rasle med sablene». Vi har faktisk vanskelig å se for oss at Slaatten vil kommandere deler av sine medlemmer ut i en ulovlig streik. Vi tviler også på at nesten alle sykepleiere for eksempel på medisinsk avdeling ved Rikshospitalet blir syke i julen eller at de begynner å gå sakte på Haukeland slik at pasientene må vente lenger på å få mat og medisiner. Vi tror for godt om sykepleierne til å tro at de preges av den typen uansvarlige og samfunnsnedbrytende holdninger som Slaatten gjør seg til talskvinne for.

Vi må nesten minne Bente G. H. Slaatten om at det er Stortinget som vedtar endringer i pensjoner og arbeidslivslov. Gjennom de ulike partiene er sykepleierne representert på lik linje med andre grupper. Bente G. H. Slaatten må gjerne bo i telt utenfor Stortinget, klar til å gyve løs på hver enste politiker som passerer med argumenter. Og vi må godta om hun lager et fakkeltog eller en protestmarsj midt i arbeidstiden. Den slags politiske aksjoner er det rom for i regelverket. Men samfunnet kan ikke akseptere at arbeidstakerorganisasjonene gir blaffen i samfunnets lover som regulerer hvordan interessekamper på arbeidslivets område skal skje.

Sykepleierne får stole på sine argumenter. Hvis de begynner å opptre som lovbrytere, vil de miste tillit og respekt. Og unge politikere, som mener det er nødvendig med endringer i pensjonsreformen for å sikre utbetalinger til framtidige generasjoner, vil stemple sykepleierne som egoister som også undergraver respekten for samfunnets lover.

LEDER: Det er løfterikt at ungdommen i Ap slår i bordet og forlanger at de veletablerte i partiet, som vil sette seg på bakbeina i pensjonsspørsmålet, skjerper seg. Nå må Jens Stoltenberg komme seg ned fra gjerdet og ta styringen mot reformer som sikrer velferden for de oppvoksende generasjoner, skriver redaktør Magne Lerø.

Det siste halve året har LO hamret løs på Pensjonskomiteens forslag om innstramninger i pensjonssystemet. LO vil presse Ap-ledelsen til å ombestemme seg og vende tommelen ned for pensjonsinnstramninger. Hvis Ap setter seg på bakbeina er det store sjanser for at Stortinget ikke får samlet seg om en pensjonsreform. Ap er tydeligvis på gli mot pensjonsmessig status quo. I alle fall rykket partiets trygdepolitiske talskvinne, Britt Hildeng, ut i helgen og stilte spørsmål om det er behov for endringer. Hun sa til Dagsavisen at Pensjonskomiteen svartmaler, og at hun fortrekker økt skatt framfor pensjonsinnstramninger dersom det mot formodning skulle vise seg at oljeinntektene ikke dekker pensjonsforpliktelsene.

Nå har imidlertid ungdommen i Arbeiderpartiet fått nok.

– Dagens pensjonssystem vil pålegge dagens unge en altfor stor forpliktelse i forhold til å betale foreldregenerasjonens pensjoner. Vi kan ikke gamble på ikke gjøre noe. Vi må få et system som er mer bærekraftig, sier AUF-leder Gry Larsen til Dagsavisen.

Det er omtrent som å høre finansminister Per Kristian Foss. Og selvsagt har de rett. Å legge pensjonskomiteens innstilling i en skuff, er jevngodt med å stikke hodet i sanden. Den form for strutsepolitikk som Hildeng tar til orde for, kan fort slå tilbake som en bumerang mot den oppvoksende generasjon.

Vi kan ikke regne med at vi får oljeinntekter på dagens nivå i årevis framover. Det vil være nok gass og olje som kan hentes opp i flere årtier, men vi vet ikke hvilke inntekter staten vil få. Det kan bli et gjennombrudd for alternative energikilder, og vi har ingen garanti for at vi i framtide vil ha den høye oljeprisen vi har i dag.

Det er et formidabel oppgave for politikerne å sikre velferden også for de oppvoksende generasjoner. Det er løfterikt at AUF nekter å akseptere at samfunnet prioriterer de voksne og gamle på bekostning av de unge. Alle ungdomsorganisasjonene bør samle seg om kravet om pensjonsreformer. De har en god sak. Det var Jens Stoltenberg som nedsatte Pensjonskommisjonen. Det var Aps mangeårige finansminister Sigbjørn Johnsen som ledet komiteen, og Aps nestleder Hill-Marta Solberg var medlem av komiteen. Det er ubehagelig for Jens Stoltenberg at LO har tatt fram storslegga i denne saken. Enkelte fagforbund går så langt som å true med at Ap kan miste økonomisk støtte fra LO dersom de går inn for å svekke pensjonsordningene.

Jens Stoltenberg er for passiv i denne saken. Han kan ikke sitte på gjerdet lenger og henvise til at saken skal behandles på landsmøtet til våren. Stoltenberg bør snarest komme seg på banen og si at han støtter AUF og ikke LO.

Legemiddelindustrien varsler etisk ryddesjau for å bli kvitt sitt frynsete rykte. Utmerket – og lykke til med å bli kvitt spanderkulturen, skriver redaktør Magne Lerø.

Legemiddelindustriforeningen (LMI) kapret en av daværende helseminister Dagfinn Høybråtens nærmere medarbeidere, Pål Christian Roland, som ny daglig leder. Flere stilte spørsmål om hva som hadde stukket KrF-eren Roland da han varslet overgang til en temmelig frynsete bransje. Kjøpt og betalt, tenkte vi. Men LMI hadde en tanke bak. I Dagbladet i dag fronter Roland og Pfizer-direktør Håvard Selby Ebbestad et oppslag om tidenes etikksjau i legemiddelindustrien. Rolands oppgave er altså å få legemiddelindustrien til å skjerpe seg og vinne tilbake tapt tillit.

Legemiddelindustrien er lei sitt frynsete rykte. De vil bort fra spanderkulturen med gourmetmiddager, dyre turer og gaver.

– Vi vil vekk fra alt fjaset. Det er ødeleggende for vårt image og troverdighet som seriøs kunnskapsbedrift, sier administrerende direktør Håvard Selby Ebbestad. Så nå skal ikke en lunsj koste mer enn 300 kroner, en middag 550 og legen får bare dekket vin og øl til maten. Man skal velge nøkterne hoteller for møter og konferanser, og legene skal ikke motta gaver utover 250 kroner. Dette slår nå Pfitzer fast i en nytt regelverk.

Per Kristian Roland forteller at flere av medlemsbedriftene jobber med å lage interne regler for sin kontakt med legene. Den Norske Legeforening er fornøyd med at legemiddelindustrien vil rydde opp i sammenblandingen av etterutdanning og reklame. I 2001 fikk 250 norsk leger spandert en tur til Sør-Afrika av et legemiddelfirma. Spørsmålet er om legemiddelindustrien også vil beflitte seg på å holde sin sti ren når det gjelder «faglig påvirkning».

I siste nummer av Ukeavisen Ledelse sa Lars Hektoen, som har gått fra en toppstilling i internasjonal finans til den lille, idealistisk baserte Cultura Bank, at han tvilte på om næringslivet ville ta de etiske utfordringene på alvor. Han har valgte å slutte med finans fordi han opplevde at fortjenesten alltid måtte vike for fortjenesten da de kom i grenseland, selv om bedriftene hadde gode, etiske retningslinjer. Derfor mener han at det er et solid regleverk og et offentlig kontrollsystem som er det eneste som hjelper for å få næringslivet til å gjøre det som er rett.

Hektoen har et poeng, men vi har mange eksempler på at bransjer selv kan gjøre mye for å sørge for ansvarlig opptreden. Et kjennetegn ved en profesjon er at de har et regelverk for god yrkesutøvelse å forholde seg til. Pressen har sin «Vær varsom-plakat», og advokatenes etiske råd behandler jevnlig overtramp fra advokater side.

Det er utmerket at legemiddelindustrien lager regler hvor de trekker opp grensen for hva slags kundepleie de kan utsette legene for. Hvis vi skal være sikker på at det ikke skal oppstå usunne koblinger mellom leger og legemiddelindustrien, er det ikke minst viktig at samfunnet sørger for at legene får den faglige oppdateringen som er nødvendig. Det kan ikke være opp til legemiddelindustrien å drive videreutdanning av legene på legemiddelområdet. Samfunnet må sikre seg at fagkunnskapen gis av andre enn de som er kjøpt og betalt av legemiddelindustrien.