Et steg tilbake for Jens & co

Dagsavisens karakterbok til regjeringen preges for mye av populisme og mangel på realisme, og det gis for dårlige karakterer til de statsråder som vil ha omstilling selv om det er upopulært, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagsavisens politiske redaksjon deler i dag ut karakterbok til alle medlemmene i Jens Stoltenbergs regjering. Noen karakterer er rettferdige. Svakheten med karaktergivningen er at den har et populistisk drag og preges av Dagsavisens velvilje til den sittende regjeringen. Det gis ikke kreditt for statsråder som innser behovet for endringer og som ikke vil høste popularitet hos velgerne.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre og samferdselsminister Liv Signe Navarsete får en sekser. Det fortjener Gahr Støre. Han var ikke før kommet ut fra slottet før han agerte og uttalte seg som om han hadde vært utenriksminister i en liten mannsalder. Kunnskapsrik, tydelig, engasjert og reflektert. Befolkningen kvitterte i en meningsmåling med å føre ham øverst på listen over hvem man hadde størst tillit til. Vi fikk unektelig et inntrykk av at Gahr Støre opererer i en klasse over Jan Petersen. Det fikk vi ytterligere bekreftet denne uken under WTO-forhandlingene i Hong Kong. Gahr Støre er trukket inn i de innerste sirkler og har fått ros fra andre land for den rollen han har spilt. Vi er i ferd med å få en utenriksminister av internasjonal klasse. Han vil nok også klare å turnere den misnøyen mot linjen i utenrikspolitikken som utspillsprodusentene i SV etter hvert vil bidra med.

Liv Signe Navarsete har så langt stått for den mest synlige omlegging av politikken. Hun har fått avsatt Randi Flesland, startet en prosess rundt Avinor som ingen vet hvor ender, reversert jernbaneprivatiseringen og utsatt Postens monopol. Hun fortjener ikke 6 for å sette bremsene på, selv om det er upopulært. Hun har ikke kommet med klare tanker om hva hun vil med Avinor, jernbanen eller posten. Vi tviler på om Navarsete vil beholder sekseren når hun sitter med disse sakene i fanget og må bestemme seg for veien videre.

Miljøvernminister Helen Bjørnøy og kunnskapsminister Øystein Djupedal får en toer. Når hele Gauskurven skal tas i bruk, er det ikke noe å si på det. Helen Bjørnøy har utvilsomt hatt store begynnervansker. Dagsavisen peker imidlertid på at ambisjonene er store og at hun kan bli regjeringens svar på den stygge andungen. Bjørnøy har nok et potensial som politiker, men oljeentusiastene i regjeringspartiene vil nok sørge for at en SV-er med miljøansvar ikke når svanestatus.

Det er lettere for Djupedal å komme seg opp av gropen. Han står øverst på Kristin Halvorsens prioriterinsliste for hvem som skal få mer penger å rutte med framover. SV har ikke råd til å mislykkes på det området Djupedal han fått ansvaret for. Djupedal må lære seg å prate mindre og handle mer. Han har mye politikk i magen, men som statsråd må man bruke hodet mer enn han har gjort i høst.

Nærings- og handelsminister Odd Eriksen har vi ikke merket mye til. En treer er greit. Dagsavisen gir også arbeids- og sosialminister Bjarne Haakon Hanssen en treer. Ifølge avisen er det negativt at han har skapt uro rundt tjenstedirektivet, sykelønn og Afp-ordningen. Det er det all mulig grunn til. Også de rød–grønne må våge å starte diskusjonen om omprioriteringer på velferdssektoren. Hanssen burde fått kreditt for at han våger å utfordre. Han fortjener en femmer.

Trond Giske ble en budsjettvinner, og har markert seg som en handlekraftig kulturminister. Han kan det politiske håndverket og fortjener en femmer. Det samme gjelder kommunal- og regionalminister Åslaug Haga. Sp kan regjere, og deres statsråder kommer godt ut av det. SV sitter fortsatt på regjeringsskolebenken.

Regjeringens mektigste, Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen, får begge fire. Det kan vel også sies å være en snittkarakter for regjeringen, hvis man vil se det fra Dagsavisens velvillige ståsted. På de siste meningsmålingen har imidlertid de rød–grønne mistet flertallet. Det trenger de ikke bekymre seg for.

Dagsavisen gir Stoltenberg et minus for at han sådde tvil om regjeringens flaggsak, full barnehagedekning kan nås i 2007. Hvorfor man gir minus for å vise realisme, er ikke godt å forstå. Det er realisme det kommer til å handle om framover. Ingen forstår det bedre enn Stoltenberg. Etter hvert vil de også forstå det bedre i Dagsavisens politiske redaksjon.

 

Sjøslagene i Redningsselskapet

Redningsselskapet er i ferd med å skrive seg inn i historien som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå med en organisasjon som fungerer som fluepapir for selvsentrerte tillitsvalgte og ledere med sviktende dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø.

En ulykke kommer sjelden alene. I Redningsselskapet kommer de som klasebomber. I løpet av et par dager har fem tillitsvalgte med navn fullt navn rykket ut mot andre tillitsvalgte, et flertall i landsrådet har forlangt at Magnus Stangeland og Anders Talleraas øyeblikkelig trekker seg fra alle verv, fungerende generalsekretær Kjell L. Brevik har presset den nye økonomisjefen til å si opp og Monica Kristensen Solås har fjerde dag på rad uttalt til Dagbladet eller VG at hun er utsatt for en heksesjakt, ikke har gjort noe galt og at hun helst vil fortsette i selskapet.

Farsen har nådd et høydepunkt i dag, med Dagbladets oppslag på første side om at Monica Kristensen Solaas også har snoket i tidligere generalsekretær Anne Enger Lahnsteins e-post helt tilbake til 2000 da hun ble ansatt. Det er granskningsutvalget under ledelse av advokat Ellen Dehn Arvesen som skriver dette i sin rapport som styret skal behandle i dag. Solås avviser påstandene, og sier styrets behandling av saken er horribel og utilgivelig. Hun har tidligere sagt at hun vil anmelde selskapet for ulovlig snoking i hennes e-post etter at hun ble sykemeldt og suspendert.

Solås skal også ha gått gjennom e-posten fra styremedlemmer i selskapet. Visepresident Hermod Larsen ble informert om at hans e-post sannsynligvis var blitt sjekket. En halv time etter uttaler han til Dagbladet at det er forkastelig. Han uttaler seg på grunnlag av sannsynlighet. Neppe klokt. Men i Redningsselskapet er det ingen som holder kjeft, virker det som. Her er det alles kamp som gjelder, og da gjelder det også å bruke mediene.

Nestlederen i Landsrådet, Marie Kleppa, har også begynt å uttale seg villig vekk. Hun sitter ikke i landsstyret engang. Men til Dagbladet kan hun opplyse at styret i dag skal ta stilling til om Monica Kristensen Solås må forlate Redningsselskapet på dagen med sluttpakke eller fortsette som prosjektmedarbeider i selskapet. Med Kristensen Solås i prosjekt, blir det garantert bråk og spetakkel to år framover.

Styret må i dag få avklart hva som skal skje med Kristensen Solås. Enten må hun akseptere en sluttpakke eller så må styret si henne opp. De har en god sak.

Bråket denne gangen startet med at det ble kjent at styremedlem Anders Talleraas hadde fått 75 000 kroner for å bistå selskapet med pengeplasseringer. Medlemmer i styret hevdet at de ikke har kjent til en slik avtale og mener det er forkastelig at styremedlemmer i en frivillig organisasjon fakturerer 750 kroner timen for bistand. Talleraas på sin side sier at han hele tiden har vært klar på at han måtte ta seg betalt dersom han skulle påta seg slike oppdrag. Magnus Stangeland sier saken er «ventilert» i styret, men styremedlem Gunnar Knudsen sier at han i alle fall ikke finner noe i protokollene. Stangeland forsvarer seg med at honoraret til Talleraas ligger langt under markedspris for slike tjenester.

Dette er et nytt eksempel på at Magnus Stangeløand surrer som styreleder. Som mangeårig politiker og tillitsvalgt, bør han vite at denne typen avtaler internt i stryet må hele styret kjenne til. Dette er abc i styrearbeid. Slikt skal det være ryddighet omkring. Anders Talleraas burde selv ha sørge for full åpenhet om dette oppdraget. Nå framstår dette som en «kompisavtale».

Når åtte distriktsledere krever at de to bæres ut av styrerommet i dag, tre uker før de allikevel skal gå av, bidrar de til å øke konfliktene i selskapet. De burde nøyd seg med å framsette ramsalt kritikk.

Redningselskapet er i ferd med å skrive seg inn i historien som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå med en organisasjon som fungerer som fluepapir for udyktige ledere og selvsentrerte tillitsvalgte med sviktende dømmekraft. At Redningsselskapet er havnet i hengemyra, ser alle. En kan begynne å lure på om selskaper har havnet i kvikksand. Det haster nå med å komme opp med en styreledere og styremedlemmer som kan forstå seg bedre på ledelse og styrearbeid enn de som i dag bekler posisjonene.

 

Omstilling over stokk og stein

Det er all mulig grunn til å vise ansatte tillit, lytte og ta hensyn. Men når det først er truffet et vedtak som de ansatte er imot og ønsker å motarbeide, er den slags harmonimodeller som BI- forsker Bård Kuvaas anbefaler, knapt nok interessante skrivebordsteorier, skriver redaktør Magne Lerø.

– Myten om at staten ikke har endret seg, lever fortsatt. Det er et fullstendig galt bilde. De siste 15 årene har det vært enorme omstillinger, som går i et raskeste og raskere tempo, sier forsker i FAFO, Espen Løken, til Aftenposten. Siden 1990 er den statlige virksomheten blitt kuttet med 30 prosent. En undersøkelse viser at ansatte som har opplevd omstillinger er mer negative til sjefen, kollegene og arbeidet enn de som har sluppet unna store omstillinger. 69 prosent av de som har vært utsatt for omstilling, mener også arbeidsmengden har økt, 48 prosent at tidsfristene er blitt kortere og 51 prosent at sjefen viser uvilje mot kritiske innspill. Hos de som ikke har vært igjennom omstillingen, er det 40 prosent som mener sjefen ikke vil lytte til kritikk.

Televerket ble kraftig omstilt på 90-tallet. Dagens Telenor er nesten ikke til å kjenne igjen. Posten har fått 8000 færre ansatte og er blitt «statseid butikk» som leverer overskudd til eieren. Det samme har skjedd i NSB. Her slet man tungt med omstillingen en periode, og Jernbaneforbundet satte seg på bakbena så godt de kunne. Men de innså at de ikke kunne melde seg ut og hindre togene å gå. Da ville de ødelagt sin egen arbeidsplass.

Den mest radikale formen for omstilling er påtvunget flytting. Da blir også familien direkte berørt. Den forrige regjeringen insisterte på å flytte syv statlige tilsyn ut av Oslo i løpet av en fireårsperiode. Prosessen er god i gang. Det stoppet nesten opp i Luftfartstilsynet. Da krefter i Luftfartstilsynet våget å utfordre et vedtak fattet av Stortinget, var det begrunnet blant annet med fare for at dette ville svekke flysikkerheten. Det ble reist tvil om man ville få nok kvalifiserte fagfolk til å slå seg ned i Bodø. Men til slutt skar samferdselsminister Torhild Skogsholm igjennom og gjorde det klar ta det ikke var aktuelt å gå tilbake på vedtaket, og sjefen fikk sparken.

I Avinor kan omstillingsprosessen stoppe opp. Grunnen er at 90 flygeledere ikke vil flytte fra Røyken til Sola. Dagbladet mener man like godt bare kan legge hele omstilingen på hylla. Først når teknikken er kommet så langt at man kan overlate til flygelederne for eksempel i Danmark å ta ansvar for fly som skal lande og ta av fra Gardermoen, kan flygelederne utfordres. Dette er det nå samferdselsminister Liv Signe Navarsete som avgjør.

Forsker Bård Kuvaas ved BI mener man har vært for ivrige med omstillinger de sist årene. Han advarer mot å tro at omstillinger løser alle problemer, og oppfordrer arbeidsgiver til å lytte mer til de ansatte. Han antyder at bråket i Avinor kunne vært unngått dersom man hadde gjort akkurat dette.

– Vi har et grunnleggende behov for å gjøre en god jobb. Lederne har seg selv å takke når de ansatte stritter imot. Man får de ansatte man fortjener. Moderne ansatte er ikke effektive hvis de ikke får tillit fra ledelse. Ansatte kan gå hjem fra jobben klokken fire og nekte å jobbe overtid, men de som behandles skikkelig og raust, stiller opp for bedriften, sier Kuvaas.

Kuvaas burde vært utplassert som leder for et tilsyn der Stortinget har bestemt at man skal flytte, til tross for intense protester fra de ansatte. Der kunne han fått prøvd ut ledelsesteoriene sine. De er ikke et ord galt i det han sier. Men feilen er at det ikke lar seg gjøre å lede etter de «kuvaaske harmonimodeller» når det er truffet beslutninger som de ansatte ikke vil akseptere.

Det kan godt være at man hadde kommet lenger med omstillingen i Avinor dersom man hadde brukt mer tid. Men hvis flygelederne ikke vil flytte, hjelper det ikke. Den største feilen Avinor har gjort, er at man ikke har sørget for å ha nok flygeledere til å sette inn når krisene har oppstått.

Det er ikke grunn til øke omstillingstempoet i staten. Det er all mulig grunn til å vise ansatte tillit, lytte og ta hensyn slik Kuvaas anbefaler. Men et vedtak om omstiling som innbærer flytting, vil ansatte oppleve som et overgrep. Da har man en interessekonflikt. Da er det brukt makt fra eieren side, og den ansattes interesser satt til side. I en slik situasjon blir samarbeidsforholdene mellom ledelse og ansatte dårligere en periode. Undersøkelsen fra FAFO viser det som ledere selv har erfart når man gjennomfører omstillinger: Omstillinger er både skritt fram og skritt tilbake. Derfor skal man være sikker på at kraftig omstilling har store positive effekter hvis man vil gå i gang.

 

E-postkontroll framfor anmeldelse

Sjekkingen av e-post uten ansattes viten og vilje i Bazar forlag og Redningsselskapet er lovstridig, men Datatilsynet bør ikke vinne fram med sin anmeldelse av e-postkontrollen som ble foretatt i Vinmonopolet, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen ser ut til å ha drevet det lenger i nitidig sjekking av ansattes e-poster enn forlagssjef Øyvind Hagen i det lille bestselgerforlaget Bazar. I går varslet Handel og Kontor Media at Hagen kan vente seg en anmeldelse for brudd på personopplysningsloven. Hagen har like godt opprettet en egen mappe i sin egen innkurv der han har kunnet følge med på inngående post til tre ansatte han er i konflikt med. Han har kjent til deres passord og har også sjekket utgående e-post. De ansatte har ikke vært informert.

Øyvind Hagen er ikke mer nysgjerrig enn forlagssjefer flest. Grunnen til den store interessen for ansattes e-poster er at det har vært store konflikter i det lille selskapet over lengre tid. Ansatte har reagert på Hagens lederstil, og hevder at det har vært mye surr og rot på flere områder i selskapet. Det tviler vi ikke på. Bazar er Hagens baby. Bazar er null og niks uten Hagen. Tidligere bygget han opp Ex Libris forlag, men solgte det til Damm med rettighetene til Harry Potter, og det før han ante hvilken gullgruve han ga fra seg. Den tabben angret han på i årevis, men nå har han tjent så mange millioner på Paulo Coelho og Dan Brown at han er begynt å komme over det.

Man kan ikke drive som et daglig hemmelig politi i forhold til sine ansatte om man er aldri så mye i konflikt med dem.. Hagen kommer til å bli dømt til å betale noen hundre tusener i bot. Han har såpass mange millioner på bok at han kan betale ut de ansatte han ikke kan samarbeide med. Og så bør han ansette en klok og sindig administrasjonssjef som kan holde på med alt det Hagen ikke kan godt nok. Da kan han konsentrere seg om å gjøre det han er en av landets aller beste på: å snuse opp gode titler, forhandle kontrakter og knytte seg til både forfattere og andre utgivere.

Hagen sier han ikke kjente til reglene på dette området. Det tviler vi ikke et sekund på.

I Redningsselskapet sjekket Monica Kristensen Solås e-posten til alle ansatte hun tvilte på om var lojale nok. Det skal ha vært nærmere førti personer. Funn etter e-postsnokingen ble til og med lagt fram som bevis i retten. Det førte til at den oppsagte personalsjefen trakk sin sak da hun midt under rettsaken ble gjort kjent med en e-post hun hadde sendt, og som Kristensen Solås ville bruke som bevis på at hun ikke var lojal.

Den tredje organisasjonen Datatilsynet har slått kloa i, er Vinmonopolet. Her ble e-postene til ansatte som var mistenkt for korrupsjon gjennomgått. Det var daværende styreleder Harald Arnkværn som tok avgjørelsen, siden administrerende direktør Knut Grøholt selv var under granskning. Det var Erling Grimstad, som var leid inn som konsulent, som sto for granskningen, men det var Knut Grøholt som lot ham gå i gang uten å informere de ansatte.

Det synes temmelig klart at Øyvind Hagen og Redningsselskapet har brutt personopplysningsloven. Vi er ikke overbevist om at tilsynets anmeldelse av Vinmonopolet vil holde. Det er kritikkverdig at Vinmonopolet ikke informerte de tillitsvalgte at e-posten ville bli sjekket. Men i dette tilfelle var det snakk om brudd på krystallklare regler og samfunnet lover. Det er langt mer alvorlig enn mistanke om illojalitet.

NHO har laget kjøregeler for sjekking av ansattes e-post. Poenget er at dette kan gjøres hvis det er avtalt, det blir informert og det dreier seg om særdeles alvorlige forhold. Like lite som det er lov å sette opp kamera for overvåkning av ansette, er det lov å sjekke e-poster fordi om man av en eller annen grunn er misfornøyd med de ansatte.

Vi er ikke tjent med regler som er så strenge at arbeidsgiver må gå til anmeldelse og politiet komme på døren for å finne ut hva som faktisk har skjedd.

 

Flesland som offerlam

Å ofre Flesland hjelper lite. Liv Signe Navarsete må snart bestemme seg for om norsk luftfartspolitikk skal styres av flygelederne. Det blir selvsagt dyrere, men roligere, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er påfallende at styret i Avinor og samferdselsminister Liv Signe Navarsete samme dag som de gir Randi Flesland sparken, nærmest overgår hverandre i å rose henne for å ha vært en dyktig, lojal og profesjonell leder for selskapet i fem år. Slik er det når man må hente fram en syndebukk i håp om å skape mer ro. Styret sier ikke et ord om at kursen skal legges om, at man har gjort feil i omstillingen av Avinor eller at man har feilberegnet behovet for flygeledere grovt. For et og et halvt år siden forlangte flygelederne Randi Fleslands hode på et fat. I går fikk de sitt offerlam. Ifølge Dagsavisen er det Navarsete som har gitt beskjed om at Fleslands dager var talte. Vi kan regne med at offeret er stort nok til at i alle fall juletrafikken blir avviklet uten for store forsinkelser. Men flygelederne forlanger flere offerlam sendt til Røyken. Lederen for flygelederne, Rolf Skrede, sa nesten rett ut til Dagsnytt i går at hele styret må kastes. Eller så må de krype til korset, si at de har tatt feil og at man nå skal drive norsk luftfart slik som flygelederne mener det bør gjøres. Anders Talleraas bøyde i det minste hodet i forrige uke. Da sa han at det kunne bli aktuelt å utsette flyttingen av flygeledersentralen på Røyken. Det er dette det dreier seg om. Rolf Skrede rakk så vidt å berøre det i debatten på Holmgang i går.

En leder er betalt for ikke å bli behandlet rettferdig når det oppstår en tilspisset situasjon. Randi Flesland er profesjonell nok til å ta det til etterretning. Men hun hengte bjelle på katten med å gjøre det klart at alle direktører som ikke vil danse etter flygelederne pipe vil få problemer. Flygelederne opptrer som en miletant gruppe som er opptatt av å utnytte sitt monopol. De sier rett ut at de vil ut av Avinor. De vil ha kontrollen i et eget selskap underlagt samferdselsministeren. Og representanter for de rød–grønne sier nå at det beste er om de får «demokratisk kontroll» over luftfarten. Dette er søt musikk i Rolf Skredes ører.

Leder for samferdselskomiteen på Stortinget, Per Sandberg, kan bare glemme at flygeledertjenesten blir konkurranseutsatt. Han kritiserer flygelderne, synes det er bra at Randi Flesland trekker seg og mener styret også etter hvert bør sparkes. Men han mener omstillingen i Avinor må fortsette. Han vil ikke endre kursen, slik flygelederne vil. Det må bety at han vil ha nye koster med nye krefter som kan ta fatt der Flesland slapp.

Det er Liv Signe Navarsete som har satt i gang den prosessen som kommer til å ende med at styret også skiftes ut. Det begynte med at hun signaliserte en vurdering av organiseringen av Avinor. Det var en lissepasning til flygelderne. Sikkerhetssjefen Anne Grette kvitterte med å si opp. I forrige uke trakk den nye lederen for flysentralen på Røyken seg. Han konkluderte med at det var umulig å samarbeide med flygelederne. I går var det Fleslands tur.

Snart sitter Liv Signe Navarsete alene med hele Avinor i fanget. Hun må nå komme på banen med hva hun ønsker. Er det slik at hun mener at et aksjeselskap ikke kan ha ansvar for sikkerhet? Flyselskapene greier det godt. Vil hun la flygelederne få forsette å arbeide i Røyken, når ny teknikk gjør at man kan sitte et hvilket som helst sted i Europa og ta fly trygt opp og ned på flyplasser? Vil hun legge på flyplassavgiften for at vi skal holde oss med flere flygeledere enn det er behov for?

Om et halvt år må hun møte i Holmgang for å svare på disse spørsmålene. Da nytter det ikke å henvise til at Avinor er et aksjeselskap med et styre og ledelse til å svare på driftsspørsmål, og at hun bare er opptatt av passasjerene og at de skal komme seg hjem til jul.

Omstillingen i Avinor har vært solid forankret i styret, villet av Stortinget og støttet av samferdselsdepartementet. Randi Flesland har ikke drevet et soloutspill. Det er ikke Randi Flesland som har fastsatt de økonomiske målene for Avinor. Det er ikke hun som har bestemt hvor mange flygeledere en ville ha, eller at utdanningen av flygeledere skulle bremses. Det er Flesland, styret og samferdselsdepartementets ledelse i fellesskap. De har et felles ansvar

Nå har vi fått en ny regjering. Det er deres rett til å legge om norsk luftfartspolitikk.

Det er nok dette det nå vil handle om. Randi Flesland er historie.

Mye kan tyde på at Avinor er en organisasjon som ikke lar seg styre som andre organisasjoner. Motkreftene er blitt så sterke at de ikke kan håndteres, i alle fall ikke før jul og med en eier som opptrer slik Navarsete gjør. Flygelederne satser alt på at den rød–grønne regjeringen vil drive norsk luftfartspolitikk slik de ønsker. De er villige til å sette makt og sykdom bak kravene. Vi tviler på om Navarsete vil orke den uroen som videre kamp med flygelederne vil gi. Det spørs selvsagt hva prislappen vil bli. Det blir i alle fall ikke ro i Avinor før Liv Signe Navarsete setter foten tydelig ned, og gjør det tindrende klart for flygelederne hvor skapet skal stå.

 

Djupedalsk provoserende handlekraft

I går var Øystein Djupedal overraskende klar og ikke til å misforstå. Beslutningen om å makulere 140 friskolesøknader er på nivå med de provokasjoner Kristin Clemet leverte da hun hadde makten, skriver redaktør Magne Lerø.

Det har ikke manglet på omstridte utspill fra kunnskapsminister Øystein Djupedal. De omtrentligheter han har servert, har skapt forvirring om hva han vil oppnå som øverste ansvarlig for kunnskap og oppvekst. I går var han overraskende klar og ikke til å misforstå. 40 skoler som har fått godkjent søknaden om å starte opp skoledrift etter frikskoleloven får beskjed om at de ikke får starte opp likevel. Søknader fra 100 skoler som er til behandling får søknaden sendt i retur.

Dagbladet kaller det «beretningen om et varslet mord» og henviser til Soria Moria-erklæringen der det heter at man vil stramme inn på adgangen til å drive friskoler, og at ressursene skal brukes på den offentlige skolen. Med beslutningen om full stopp i oppstartingen av nye friskoler før tidligst høsten 2007, viser Djupedal den samme beslutningskraft som preget Kristin Clemet som utdanningsminister. Her manglet det ikke på vilje til å bruke makt når hun mente det var nødvendig. I løpet av de fire årene hun satt med makten, måtte landets lærerstand tåle mange provokasjoner.

Øystein Djupedal har nå gjort det tindrende klart at han har særdeles lite sans for privat skoledrift. Han vil ha så få private skoler som overhodet mulig. Så enkelt er det. Han vil satse på den offentlige skolen. Ved å stenge døren for nye privatskoler slik han gjorde i går, kan han bruke 670 millioner på å ruste opp det offentlige skoletilbudet.

Det mest provoserende Djupedal foretar seg, er å trekke tilbake den godkjennelsen som 40 skoler allerede har fått.

– I diktaturer tiltar man seg slike fullmakter, og i Norge under siste krig hadde man slike lover, sier Torgeir Flateby som er leder for Kristne Friskolers Forbund. Han sier han ikke kan huske at slike virkemidler, som er helt vanlige i udemokratiske land, er blitt tatt i bruk i Norge før. Djupedal forsvarer seg med at statens jurister har sagt at det ikke er ulovlig å trekke tilbake en godkjenning. Dette er politikk. At skoler kan finne på å reise erstatningssøksmål, er noe annet.

Både foreldre, lærere og flere politiker på kommune- og fylkesnivå puster nok lettet ut etter Djupedals håndfaste beslutning. De har vært oppriktig bekymret for at den offentlige skolen vil bli betydelig svekket som følge av den privatskoleloven som den forrige regjeringen vedtok. Særlig i de store byene lå det an til at en betydelig andel av elevene ville valgt private skoler.

Vi har alltid hatt et visst innslag av livssynsskoler og skoler som er bygget opp rundt en alternativ pedagogikk. Kristin Clemet åpnet imidlertid for drift av kommersielle skoler. Det skulle ikke være lov å ta utbytte, men man måtte ikke ha en spesiell pedagogisk eller ideell begrunnelse ut over det at man ville drive skole. Her ligger kimen til en privatisering av stadig større del av skoledriften i landet.

Øystein Djupedal vil begrave den privatskoleloven den forrige regjeringen vedtok. Han vil ikke høre på argumentene til Anders Anundsen (Frp) om at han først må endre loven før han nekter skoler godkjennelse etter den loven som faktisk gjelder. Djupedal trenger ikke la seg stoppe av slike formelle betraktninger. Han vet at han har stortingsflertallet med seg når han først setter foten ned.

Myndighetene skal være meget varsomme med å omgjøre det som er godkjent. Det strider mot prinsippene om rettferdighet og forutsigbarhet. Djupedal beveger seg her på tynn, udemokratisk is. Men dette kan ikke være hovedsaken framover. Det er ikke grunn til å gå løs med storslegge på Djupedal fordi han bruker politisk makt. Det har han rett til. Men opposisjonen må selvsagt denge løs for den skolepolitikken han vil føre.

Vi frykter Djupedal låser fast skoleutviklingen med å slå til såpass kraftig mot de private skolene. Private skoler representerer et viktig supplement til de offentlige skolene. Det er en reell fare for at det frislippet det ble lagt opp til, kan ramme den offentlige skolen for sterkt. Djupedal bør nå komme opp med strengere krav til en viss størrelse på elevgrunnlag for å starte en privat skole. De fleste større byer har plass til flere private skoler. Djupedal bør imidlertid legge vekk ideologien sin om at det beste for absolutt alle i dette landet er at staten tar hånd om mest mulig av opplæring, undervisning og utvikling fra vi er i stand til å stå støtt på egen ben i barnehagen.

 

Valla ypper til pensjonsstrid

Gerd-Liv Valla inntar bulldog-posisjonen for en omkamp om pensjonsreformen. For reformpolitikeren Jens Stoltenberg er dette en viktig sak. Han vil nok markere at han ikke er i lommen på LO. Derfor kan Valla gå mot et tap, skriver redaktør Magne Lerø.

LO-leder Gerd-Liv Valla krever at avtalefestet pensjon (Afp) skal bestå som i dag. Hun vil heller ikke godta noen kutt i statens bidrag til ordningen, og motsetter seg at det innføres en levealderjustering som svekker Afp. Dermed legger hun seg på kollisjonskurs både med stortingsflertallet og regjeringen. Det blir ikke mye igjen av pensjonsreformen dersom Gerd-Liv Valla vinner fram med sitt krav.

Arbeiderpartiets pensjonspolitiske talsmann, Sverre Myrli, vil ikke legge seg ut med Valla nå. Han nøyer seg med å si til Dagens Næringsliv at han ikke tror Afp vil bestå når han en gang blir pensjonist. Han er 34 år. Myrli må tydeligvis være utstyrt med en usedvanlig stor porsjon politisk tålmodighet.

I pensjonsforliket mellom Ap, Høyre, KrF, Senterpartiet og Venstre slås det fast at det skal være en tidligpensjonsordning bygd på Afp, men at det skal forhandles om hvordan statens bidrag til denne ordningen skal videreføres.

I dag er det bare en tredjedel av arbeidstakerne som er omfattes av Afp. Det bærende prinsipp i den nye pensjonsreformen er at det skal lønne seg å jobbe framfor å pensjonere seg. Afp går ut på det motsatte. Vi skal kunne gå av med pensjon ved 62 år, uten å tape på det. Det er mer lønnsomt på velge Afp framfor å gå ned i stilling. Da Afp ble innført, var hensikten å gi sliterne i arbeidslivet er verdig avgang. Meningen var ikke i praksis å sette ned pensjonsalderen til 62 år for alle som ønsker det.

Tidligere finansminister Per-Kristian Foss (H) hevder overfor Dagens Næringsliv at pensjonsreformen i praksis legges i grus dersom Gerd-Liv Valla vinner fram med sitt syn.

Aps Sverre Myrli har valgt en «puddel-strategi» i møte med Gerd-Liv Vallas «bulldog-posisjonering». Det er da heller ikke Myrlis oppgave å gå i front med Valla i denne saken. Dette er det Jens Stoltenberg som må ordne opp i. Han måtte gå mange kilometer på tur med Gerd-Liv Valla rundt Sognsvann, før han fikk LO med på at det måtte gjøres noen endringer i pensjonsordningen. LO var halvhjertet med. SV og Frp sluttet seg ikke til pensjonsforliket.

På kammerset ble Ap og SV enige om at man ikke skulle kjøre fram pensjonssaken i valgkampen. SV svarte i forsiktige og diplomatiske vendinger når spørsmålet ble brakt opp.

Det løpet Gerd-Liv Valla legger opp til, ligger tett opptil omkamp. Valla regner nok med SV på laget, dersom pensjonssaken kjøres tungt fram i vår. Det vi nå er vitne til er forpostfektninger.

Gerd-Liv Valla kan være ganske sikker på at hun ikke har reformfløyen i Ap på sin side i kravet om å beholde Afp som den er. Denne saken kan bli en styrkeprøve på om den radikale fløyen i Ap sammen med SV står sterkere enn reformfløyen i Ap med støtte fra Sp.

Det er en viktig sak. Hvis det ender opp med at hele pensjonsreformen i praksis renner ut i sanden, forteller det at Stortinget ikke er i stand til å stramme inn i brede velferdsordninger. Da kan nok også Arbeids- og sosialminister Bjarne Haakon Hansen glemme sine planer om å stramme inn på noen områder for bedre å kunne utnytte ressursene slik at det kommer de svakeste best til nytte.

Fordi denne saken kan bli et testspørsmål på mulighetene for endringer i velferdsordingene, vil reformpolitikeren Jens Stoltenberg sannsynligvis kjøre saken. Stoltenberg har nå en så sterk posisjon både i Ap og i regjeringen, at han kan utfordre Valla. Det er ikke Stoltenberg imot å få markert at hans regjering ikke er i lommen på LO. 2006 er ikke et valgår. Da tåler han godt en fight med Gerd-Liv Valla i full offentlighet. Og det er ikke sikkert at Kristin Halvorsen, som nå må se verden med finansministerøyne, bruke penger på førtidspensjonering, slik Gerd-Liv Valla vil. Det er nok andre saker SV må settere høyere på prioriteringslisten.

 

Dagblad-Heyerdahl vil sluke Orkla

Jens P. Heyerdahl d.y. er en mester i å bygge allianser og legge føringer for hva som skal skje. Å slå sammen Dagbladet og Orkla Media vil være en god løsning, så langt det rekker, skriver redaktør Magne Lerø.

Hadde Jens P. Heyerdahl d.y. fortatt vært konsernsjef i Orkla, ville neppe Orkla Media vært lagt ut for salg. Heyerdahl ivret for langsiktighet og mente et tredelt Orkla – industri, media og finans – var en god konstruksjon for å beholde den sterke posisjonen de har opparbeidet seg i landets verdiskapning. Heyerdahl og alle hans menn er ute av Orkla. Nå er Stein Erik Hagen Orklas sterke mann. Men det er neppe Hagen som har forlangt at noe skal skje med Orkla Media. Orkla begrunner sitt frieri til markedet med at de ønsker å bli sterkere innen nye medier. Orkla Media er i hovedsak en papiravisbedrift med betydelig virksomhet i Norge, Danmark og sentral- og Øst-Europa.

Ifølge Finansavisen jobber Jens P. Heyerdahl, som kontrollerer rundet 42 prosent og er styreformann i Dagbladet, for å finansiere et kjøp av Orkla Media. Det kan komme til å koste 8–9 milliarder. Det blir i tilfelle lillebror som kjøper storebror. Orkla Media omsetter for 8,2 milliarder kroner og oppnådde siste år et resultat på 386 millioner. Dagbladet omsetter for 1,1 milliarder og resultatet var på 86 millioner. Dagbladet er imidlertid et bunnsolid selskap. Eksperter Finansavisen har snakket med, tviler ikke på at Dagbladet har økonomiske muskler til å finansiere et kjøp. Det ligger også synergieffekter i å slå sammen de to selskapene.

Stein Erik Hagen og Jens P. Heyerdahl har vært motpoler i striden rundt Orkla. De har hatt mange harde utfall mot hverandre i mediene. Dette står nok ikke i veien for at Orkla kan selge til Dagbladet, om de tilbyr det Orkla vil ha.

Det virker ikke som om det er enkelt å finne en fusjonspartner for Orkla Media. Flere nordiske og internasjonale medieselskaper er nok mer interessert i å kjøpe hele Orkla Media enn å gå inn på et delt eierskap med Orkla.

Dagbladet kan komme til å måtte konkurrere med de svenske medieselskapene Bonnier og Stampen, finske SanomaWSOY eller tyske Bertelsmann og Axel Springer om å få kloa i Orkla Media. A-pressen og Schibsted er avskåret fra å by på Orkla Media, fordi eierskapsloven ikke tillater at de øker sin eierandel i det norske mediemarkedet.

Noen finansanalytikere har antydet at det ikke kommer til å skje noen endringer. Det er lite sannsynlig. Orkla Media er satt i spill. Eierne er sannsynligvis klar for et salg hvis det ikke dukker opp interessante fusjonspartnere.

Et Orkla Media heleid av for eksempel Bertelsmann er en lite lystelig tanke både for ansatte i selskapet og i deler av vårt politiske miljø. «Slik kan det gå når man har en for streng eierskapslovgivning», vil kulturminister Trond Giske få høre da. «Da er det godt de bare eier en tredjedel av norske medier», kan Giske svare. Hans poeng er at myndighetene ikke kan styre hvem som skal eie selskaper. Politikerne kan kun sikre at vi har et bredt eierskap. Han har utvilsomt et poeng.

Det ville være en god løsning om Orkla og Dagbladet slår seg sammen. Det ville ikke svare på det Orkla medier mener er hovedutfordring: å få en sterkere posisjon innen nye medier, men Orkla Media/Dagbladet kan få en bedre posisjon for å bygge seg opp innen nye medier. Med Dagbladet vil Orkla Media i alle fall få en nasjonal avis som man eier helt og fullt, og ikke bare ha en rekke lønnsomme region- og lokalaviser rundt om som man eier sammen med andre.

Dagbladet har også så smått begynte å bygge seg opp innen bokforleggeri. Her kan det også komme til å skje mye de nærmeste årene. Bonnier er inne i Cappelen, Egmont styrer Damm og Schibsted har også en god fot innenfor bokforlagsbransjen. Aschehoug er fortsatt privateid, og her satses det utelukkende på bøker. Gyldendal er børsnotert. Trygve Hegnar eier nesten en tredjedel, men det er Erik Must som styrer.

Det er lite sannsynlig at alle de norske stor-forlagene vil overleve den tøffe konkurransesituasjonen som preger bransjen. Det vil skje forandringer på eiersiden.

Jens P. Heyerdahl d.y. har vist at han er opptatt av de lange linjer. Han har ikke den samme makten som han hadde i Orkla og disponerer færre milliarder enn de andre storaktørene i medie-bransjen. Heyerdahl er imidlertid en mester i å bygge allianser og legge føringer for hva som skal skje.

Nå har Heyerdahl mer enn nok med å få fatt i Orkla. Når det er gjort, kan han det være han vil ta en prat med forlagsdirektør William Nygaard i Aschehoug. Da kan han ta med sønnen, Mads Nygaard, som i høst begynte som direktør for bøker og nye medier i Dagbladet.

 

Tar strupetak på Avinor

Liv Signe Navarsete kan ikke gå rundt grøten stort lenger. Hun må stille seg helhjertet bak beslutning om nedleggelse av flysentralen i Røyken, eller skaffe Avinor en ledelse som vil drive slik «luftfartens heismontører» – flygelederne – krever, skriver redaktør Magne Lerø.

NHO krever at Avinor nå sørger for at flyene går når de skal. Bedrifter vurderer å kreve erstatning for flyavganger som blir kansellert. Flygeledernes Landsforening krever at Avinor-styret går av; og politikere forlanger at samferdselsminister Liv Signe Navarsete rydder opp umiddelbart.

Flygelederne er fornøyd med utviklingen. Deres metode er å medvirke til at det blir forsinkelser. På den måten skaffer de bevis for sin påstand om at Avinor har mistet kontrollen med omstillingen. Målet er å få skiftet ut Avinor-ledelsen og ta omkamp på beslutningen om å nedlegge flysentralen på Røyken. Det var imidlertid ikke flygelederne som fikk direktør Anne Grette til å kaste inn håndkleet. Det var samferdselsminister Liv Signe Navarsetes beslutning om å vurdere en oppsplitting av Avinor som førte til at Grette trakk seg. Hun sa det rett ut. Navasetes beslutning var musikk i flygeledernes ører. De ønsker at Avinor bare skal ha ansvar for drift av flyplassene, og at flygelederdriften legges under Samferdselsdepartementet.

Da vil de kunne beholde den makten de i dag har.

Flyselskapenes Landsforening ønsker det stikk motsatte. Styreleder Per Arne Watle vil at «flygelederselskapet» skal konkurranseutsettes. Det er gjort med hell i mange andre land, sier han til Finansavisen. NHO har neppe noe imot at det skjer. Også Frp har tatt til orde for en slik løsning. Det vil heller ikke være Høyre imot. Men den rød–grønne regjeringen kommer aldri til å gå inn for å privatisere flygelederfunksjonen.

Tidligere samferdselsminister Torhild Skogsholm valgte å støtte ledelsen i Avinor i striden med flygelederne. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete har ikke vært like klar. Det er fristende å fortsette med å bevege seg rundt grøten. Hun må nå bestemme seg. Enten må hun gi full støtte til beslutningen om at flygeledersentralen på Røyken skal legges ned, og at det ikke bli aktuelt å vurdere denne beslutningen på nytt. Eller så kan hun forlange at Avinor sørger for at flyene går som de skal. Da kan hun være sikker på at problemene ikke løses. En slik linje ender med at styret må gå. Det vil være en seier for flygelederne. Men det er ikke sikkert Randi Flesland kaster kortene.

Avinor innfører nå IA-avtalen, og håper det vil føre til et lavere sykefravær blant flygelederne. Lederen for Norsk Flygelederforening, Rolf Skrede, tror ikke IA vil bedre situasjonen. Han fastholder at det er for få flygeledere, og at Avinors omstilling har slått feil.

Flygelederne er luftfartens heismontører. Det kan virke som om de har så stor makt at det ikke er mulig å gjennomføre en omstilling som ikke er i deres interesser. De ansatte i Luftfartstilsynet klarte nesten å sette en stopper for flyttingen til Bodø. Hadde det ikke vært et vedtak i Stortinget som lå bak, hadde de sannsynligvis klart det, blant annet med å kjøre fram sikkerhetsvurderinger og kapasitet, slik flygelederne nå gjør. En beslutning i Avinor-styret om nedleggelse av flysentralen i Røyken, velsignet av en samferdselsminister i den forrige regjeringen, står ikke støtt før Liv Signe Navarsete stiller seg helhjertet bak.

 

Anbud for Grande Røys

For å hindre korrupsjon og kameraderi i det offentlige, må en kreve av ledere at de som hovedregel innhenter anbud. Det må ikke bre seg en «fritt fram»-holdning når gjelder innkjøp under 500 000, skriver redaktør Magne Lerø.

I år er det avdekket mye snusk i offentlig sektor. Det skjer mer korrupsjon i stat og kommune enn vi har villet tro. Det blir til stadighet hevdet at offentlige anbud er et effektivt virkemiddel for å motarbeide korrupsjon i det offentlige. Det er imidlertid grenser for hvor langt man kan dra dette argumentet.

Tidligere var det slik at man i offentlig sektor var pålagt å innhente anbud ved kjøp av varer og tjenester for mer enn 200 000 kroner. I september ble terskelverdien hevet til 500 000. I Soria Moria-erklæringen sies det at man vil heve terskelverdien ytterligere. I EU krever en anbud ved innkjøp til det offentlige over 1,8 millioner kroner.

Høyre har gjentatte ganger advart regjeringen mot å øke terskelverdien. NHO vil også beholde grensen der den er i dag.

– Jeg trodde regjeringen hadde fått så mange advarsler at dette nå ville bli fredet, sier NHO-advokat Arnhild Dordi Gjønnes til Dagene Næringsliv i dag. Bakgrunnen er at fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys (SV) bebuder at hun vil ta opp saken i regjeringen før jul.

Om Grande Røys foreslår at grensen skal heves noen hundre tusen, bør ikke Høyre hente fram storslegga. Da må en i tilfelle dundre løs med påstander om at man i også i EU er for slepphente med å sikre seg mot kameraderi og korrupsjon.

Det er ikke til å komme forbi at det følger mye byråkrati og kostnader med «full pakke» når det gjelder offentlige anbud. Offentlige anbud skal sikre at alle private aktører skal stilles likt. Derfor er det nødvendig at samfunnet defineres en grense for hvor det i alle tilfeller skal innhentes anbud. I praksis bør man imidlertid i det offentlige innhente anbud på det meste man kjøper inn. Dette er et politisk ansvar i den enkelte kommune, og et ledelsesansvar over hele linjen.

Det bør være en oppgave for ledere i sin alminnelighet å kunne dokumentere at det innhentes anbud. Revisor bør også bli bedt om å se nærmere på om man har tilfredsstillende regler for innhenting av anbud. Det skal lyse en rød lampe dersom en konsulent til stadighet trekkes inn og alle varekjøp skjer fra en og samme leverandør.

Det oppstår en relasjon mellom innkjøper og leverandør. Umerkelig kan dette utvikle seg til kameraderi. Det er viktig at det ikke utvikler seg en anbudsløs «fritt fram»-holdning når det gjelder innkjøp under 500 000. Det må jobbes med anbudsinnhenting der det er penger å spare. Å stille krav om at man alltid skal telle hundrelapper, er å dra det litt langt. Men en tusenlapp eller to på et enkelt oppdrag eller innkjøp, bør man i det offentlige være opptatt av.

Det viktigste man kan gjøre i offentlig sektor for å forebygge korrupsjon, er å utvikle en åpenhets- og anbudskultur i alt man foretar seg. Hovedregelen må være at flere enn en eller to skal ha muligheten til å levere en vare eller tjeneste.

Om grensen for offentlige anbud defineres ved 500 000 eller 800 000 er ikke det avgjørende, dersom man i det offentlige utvikler skikkelige kontrollrutiner på at ledere handler der det er best og billigst hver eneste uke.