UD som skyteskive

LEDER: Når Dagens Næringsliv fremstiller utenriksråd Bjarne Lindstrøm som en inkompetent, gammel og helsefarlig despot som roter og leder med frykt og represalier, har blodtåka senket seg over redaksjonen, skriver redaktør Magne Lerø.

Utenriksdepartementets sterke mann er utenriksråd Bjarne Lindstrøm. I dag får han ramsalt kritikk fra flere hold både for sin lederstil, den kulturen han har utviklet i UD, den kompetansen departementet prioriterer og den måten de har håndtert flomkatastrofen i Asia på. Lindstrøm er utvilsomt en sterk byråkrat som holder kontroll med det meste som skjer i UD. Utenriksdepartementet er et lukket system med en klar hierarkisk oppbygning, og der medarbeiderne er trent til å operere ut fra fakta, signaler, regler og policy. For den gode UD-medarbeider er det ikke snakk om å ta seg fram på egen hånd, enn si fremme egne meninger eller utføre egne handlinger, men å gå i de spor som er tråkket opp og iverksette det som noen over en har bestemt.

En slik organisasjon er selvsagt ikke egnet for krisehåndtering. Da kreves det operativ kraft, da må man bevege seg inn i ukjent terreng, handle ut fra egen kompetanse og ikke vente på svar fra overordnede. I krise er tid en knapphetsfaktor. Det må handles i høyt tempo og med fare for at man gjør feil.

Bjarne Lindstrøm er ikke typen til å lede kriser. Han er best på det motsatte, å lede et temmelig tradisjonelt og lite gammelmodig byråkrati. Det er et slikt UD vi har holdt oss med. Det beste Lindstrøm kunne gjort var å koble seg selv og sitt UD ut langt tidligere. Men som den gode byråkrat han er, ville han ta ansvar og gjøre det han mente var best i situasjonen. Han ante imidlertid ikke hvilken krise han begynte å ta lederansvaret for.

Ansvaret for at man i UD ikke hadde en kriseplan, slik Stortinget faktisk ba om for to år siden, må han dele med utenriksminister Jan Petersen og regjeringen for øvrig.

Når Dagens Næringsliv i dag har en kommentarartikkel om Lindstrøm med tittelen «Despoten i UD» går de langt over streken. Avisen framstår her som et talerør for alt grums som kan komme opp rundt en leder i krise. Et stort problem skal være at han er for gammel og har sittet for lenge. Han er da ikke mer enn 62, og har hatt nåværende stilling i åtte år. Noe av kritikken som rammer Lindstrøm er selvsagt urettferdig. Han opplever det i alle fall selv slik.

Han fortjener kritikk, men det er bak mål å gjøre ham til en helsefarlig despot som leder med frykt og represalier. Blodtåka har tydeligvis senket seg over redaksjonen.

Åslaug Haga, leder for Senterpartiet, som selv har jobbet mange år om diplomat, sier til Dagbladet at UD i for stor grad er preget av forsiktighet basert på frykt. Hun ønsker seg et nytt UD der man viser større kreativitet og handlekraft når det gjelder å hjelpe nordmenn i utlandet som får problemer. I dagens UD mener hun det gir for liten status å jobbe med nordmenn i nød.

Den kulturendring Haga etterlyser, må UD begynne å jobbe med jo før jo heller. UD har ikke helt fulgt med tiden. I UD følger informasjonen tjenestevei. I en krisesituasjon er alle informert via en rekke kanaler lenge før Utenriksdepartementet har fått fram den korrekte informasjon de søker. Derfor blir de bakpå.

Tusenvis av nordmenn befinner seg til enhver tid i utlandet. Det synes som om vi er mindre trygge utenlands enn hjemme. Når noe skje, forventer en at samfunnet stiller opp på samme måte som hjemme. Vi står her overfor forventninger som er meget vanskelig å oppfylle.

Den samme kritikken som rammer UD i Norge, rammer også utenrikstjenesten i flere andre europeiske land. Det kan jo Petersen og Lindstrøm ta som en trøst.

I den opphetede situasjonen vi nå er i, er den vanskelig å føre en konstruktiv dialog om hvordan vi skal møte utfordringene. Det er fornuftig at Stortinget har utsatt spørretimen neste uke. Vi må få bedre tid til å evaluere det som har skjedd før man begynner å dra konkusjoner om ansvaret og hva som skal gjøres for at vi skal være bedre forberedt neste gang flere nordmenn i utlandet blir rammet av en ulykke.