LEDER: Norge er ikke er større enn at sykehusene kan ledes sentralt. Mye taler for at dette vil gi bedre ressursutnyttelse, men vi bør vente til evalueringen i 2006 før vi gjør endringer, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyre vil kvitte seg med helseforetakene. De mener det er oppstått en konkurranse foretakene imellom som fører til at vi ikke får den beste og mest effektive funksjonsfordelig på landsbasis. Partiet mener det er penger å spare ved å sentralisere sykehusdriften og i større grad gjøre bruk av private sykehus og klinikker.

Frp sier velkommen etter, mens Aps Bjarne Håkon Hanssen vil beholde helseforetakene.

– Noe av kritikken av helseforetakene har vært at veien er blitt for lang fra pasienten til beslutningstakerne. Men det vil bli verre hvis et sykehusdirektorat skal styre hele landet, sier Hanssen til Aftenposten. SV sier også nei til å legge ned helseforetakene.

Det er særlig mellom Helse Sør og Helse Øst, som deler Oslo og Østlandet mellom seg, det ser ut til å være et behov for en sterkere koordinering av ressursene. Men Ansgar Gabrielsen har ikke fått gjennomslag for å slå sammen de to foretakene. Det skaper en ubalanse i hele reformen dersom det etableres et gigantforetak. Fordelen med å gjøre det, er at det ville gitt erfaringer med å styre «halve landet» via ett foretak.

Vi tror ikke Høyre vil få gjennomslag for sitt foreslag, fordi det er ideologisk begrunnet. Både Høyre og Frp ønsker mer privatisering. Ap og SV vil heller reversere privatiseringsutviklingen. De mener det ikke er dokumentert at det blir bedre og billigere å slippe private til. Når en ser de store overskuddene flere av de private klinikkene har, er det lite som tyder på at private klinikker er bedre og billigere. Det blir stadig avdekket ulike former for samrøre mellom offentlig og privat drift. Kommer Ap til makten, vil de nok rydde opp ved å slå privatiseringsbremsene på.

Folk er opptatt av sykehus og helse. Velgerne og mediene framholder at det er «politikerne i Oslo», som har ansvaret. Det er vanskelig å skyve ansvaret nedover i systemet. Det er dannet en landsomfattende forening for lokalsykehus som sørger for at sykehussaker raskt flyttes opp på nasjonalt plan. Det ender fort med at helseministeren må på banen. Da må helseministeren passe på ikke å gripe inn i helseforetakenes ansvar, men allikevel håndtere den politiske situasjon som er oppstått. Helseforetakene betyr at det må bedrives en type indirekte styring.

I år har helseministeren gitt tydeligere styringssignaler enn noen gang tidligere. Styret i helseforetakene har fått mindre handlingsrom. Hvis helseministeren gir sterke styringssignaler og rammer på forhånd og blander seg inn i aktuelle saker, blir helseforetakene et administrativt mellomledd og ikke et effektivt styringsredskap.

Helsereformen skal evalueres i 2006. Det kan ligge an til at helsereformen blir en sak i valgkampen. Hvor viktig den blir, er avhengig av hvordan sykehussektoren utvikler seg i år. Blir det kriser, eller makter sykehusene å utføre sine oppgaver innenfor de budsjetter som er vedtatt?

Alle vil begrunne sin mening om helseforetakene med hva som er best for pasienten, selvsagt. Men om landets sykehus ledes av fem foretak eller ett direktorat i Oslo, spiller liten rolle for pasientene. Vi tviler på om en pasient i Sogndal føler seg tryggere eller bedre ivaretatt om det finnes et helseforetak i Bergen enn et direktorat i Oslo. Norge er ikke er større enn at sykehusene kan ledes sentralt. Men dette har ingen hast. Vi bør vente til evalueringen i 2006 før vi gjør endringer. I mellomtiden kan helseminister Ansgar Gabrielsen fortsette å gi tydelige styringssignaler om hva helseforetakene skal prioritere.

LEDER: Det er tvilsomt om kategorikapteinenes virksomhet er innenfor det den nye konkurranseloven tillater, skriver redaktør Magne Lerø.

Forhandlinger mellom leverandører og kjeder kan ende opp i de reneste bikkjeslagsmålene om rabatter og bonuser, men når det gjelder å holde nye produkter, gjerne fra mindre produsenter, borte fra hyllene, framstår de som perlevenner. Et utslag av dette er de såkalte «kategorikapteinene». De fleste bransjer ser ut til å holde seg med slike «kapteiner». Det går i korthet ut på at en stor leverandør bestemmer hvor i hyllene egne produkter skal stå og hvorledes konkurrentenes varer skal prises. Denne posisjonen har den store leverandøren betalt sentralleddet i kjeden for å få. Til gjengjeld kan man altså plassere konkurrentenes produkter nederst i hyllene og sørge for at egne produkter ikke blir utkonkurrert på pris.

Vi kan ikke forstå annet enn at dette er et misbruk av markedsmakt som rammes av konkurranselovgivningen. Effekten av kategorikapteinenes virksomhet er at det blir mer penger i kassen til leverandører og kjedeledelse, at prisene blir høyere enn de trenger å være og at nye produkter blir stengt ute fra butikkhyllene.

– En gang i tiden hadde jeg en illusjon om at markedet ville sørge for at forbrukerne får de beste produktene. Den har jeg mistet for lengst. Produsentene blir skviset og forbrukerne taper. Det er virkeligheten i norsk dagligvarebransje, sier Rolf Barman til Dagens Næringsliv. Han må bare konstatere at den tannbørsten han utviklet og produserte nå er skviset ut av markedet. Kvalitet og pris var det ingen ting å si på.

På spørsmål fra Morgenbladet i dag om hvorfor Hval sjokoladefabrikk ikke slipper til med sine produkter, svarer administrerende direktør Ole Robert Reitan i Rema-gruppen at det ikke er en folkerett å få hylleplass i hans butikker.

Selvsagt er det ikke det, men han hopper over problemet. Det er utviklet systemer og ordninger som gjør at nye og mindre aktører i praksis ikke har mulighet til å komme inn. Det er en velkjent strategi at både leverandører og detaljister vil bygge hindringer mot at nye aktører kommer inn. Vi har imidlertid en konkurranselovgivning som hindrer store aktører i å bruke sin makt slik at de i praksis slipper unna konkurranse.

Konkurransetilsynet er nå i gang med å undersøke dagligvarebransjen. Det vil overraske oss dersom konklusjonen blir at alt er som det skal være i bransjen.

Mye god opprydning synes å skje allerede. Ringnes hadde invitert med seg dagligvarekjedene på et fire dagers smøretur i skiparadiset Kitzbühel neste uke – samtidig som de sagnomsuste rennene avvikles. I går kom meldingen om at turen var avlyst. Ringnes hevder at dette ikke er en smøretur og at turen både har et faglig og et sosialt innhold. Det aner oss at det faglig innholdet er temmelig tynne saker.

Når de avlyser turen, skjer det ikke fordi det er ulovlig, men fordi man i bransjen begynner å få øynene opp for at det er for mange etiske betenkeligheter knyttet til denne typen smøring selv om det foregår åpenlyst.

Det kan komme mye godt ut av at en bransje blir filleristet både av medier og myndigheter.

LEDER: Hvis ikke de store dagkligvarekjedene rask rydder opp selv, vil moderniseringsminister Morten Meyer tvinge de til å åpne opp for mindre aktører uten at de må betale skyhøy inngangsbillett, skriver redaktør Magne Lerø.

– Vi førte leverandørene bak lyset. Vi lovte ting vi visste vi ikke kunne holde. Vi solgte plasser i butikkene vi visste vi ikke hadde. Jeg føler at jeg har jobbet i en mafialiknende kultur. Vi skydde ikke noen midler. Vi visste at vi presset leverandører til å betale i overkant av hva de kunne. Vi tynte dem for millioner til tross for at vi var klar over at de måtte legge ned avdelinger og arbeidsplasser. Var ikke leverandørene villig til å være med på kjøret, var det på hodet ut. Målsettingen var utelukkende å få inn penger til Johannson-familien.

Det er Steinar Kristiansen, tidligere toppsjef i Norgesgruppen som på denne måten offentliggjør skriftemålet sitt til Dagens Næringsliv. Han forteller også om spandering og gaver i voldsomme mengder. Leverandører betalte også for sex. Han sier han selv har ventet utenfor horehus.

Kristiansen fikk sparken i Norgesgruppen. Selv sier han det var fordi han begynte å stille spørsmål ved bonussystemet på vegne av kjøpmenn innen gruppen. Norgesgruppen mente Kristiansen hadde utnyttet systemet til å oppnå private fordeler. De har nå engasjert advokat Kyrre Eggen som er ekspert på medierett for å kommentere saken. Han hevder at det er uaktsomt å slippe Kristiansen til i mediene.

Det er ikke godt å vite om vi skal tro på alt Kristiansen sier eller om vi må ta noe med en klype salt. Han kan ha et motiv for å sverte Norgesgruppen, men det han sier føyer seg jo inn i rekken av det andre har fortalt om hva som skjer i kulissene i bransjen. Når advokat Kyrre Bakken får tenkt seg godt om, kan han umulig mene at mediene ikke skal snakke med personer som har hatt en konflikt med arbeidsgiver.

Ledelsen i alle dagligvarekjedene sier de ikke har noe å skjule. Myndighetene er velkommen til undersøke hva som helst. Det akter de tydeligvis å gjøre. I dag blir det avklart hvem som skal gjøre hva.

180 butikker innen Norgesgruppen har også bestemt seg for å få full oversikt over pengestrømmen fra leverandørene. I går ble kamporganisasjonen Kjøpmennenes Fellesskap stiftet i Sandefjord. Det kan komme til å gå hett for seg når sjefen i Norgesgruppen, Sverre Leiro, skal forhandle med sine egne om innsyn og vurdere hva som er rimelig.

Moderniseringsminister Morten Meyer skjerper også tonen mot matkjedene. I går skrev han brev til Konkurransetilsynet der han varsler at han kan komme til å benytte paragraf 14 i den nye konkurranseloven. Den gir departementet mulighet til å gripe inn med en forskrift mot vilkår, avtaler eller handlinger som er egnet til å begrense konkurransen i strid med lovens formål.

Når kjedene forlanger store bonuser for i det hele tatt å få tatt inn varer, fungerer det som en sperre for mindre leverandører. Politikerne ønsker å legge forholden til rette for at flere vil prøve seg som matvareprodusenter. Da må vare god tilgang til markedet for at nye produkter skal gis en mulighet.

Selv om forholdet mellom kjede og leverandør beskrives som konfliktfylt, kan de også ha sammenfallende interesser i å holde nye produkter ute. I praksis betaler de store leverandørene for at kjedene skal bygge hindringer mot nye aktører. Det kreves både kreativitet og dristighet fra Morten Meyers side for å tvinge fram muligheter for at nye aktører skal få innpass i dagligvarehandelen.

Som næringsminister snakket Ansgar Gabrielsen om at han ikke hadde noe i verktøykassen sin han kunne bruke. Det er bra å ha en moderniseringsminister som synes han har verktøy nok og som ivrer for å få brukt dem. Det kan bli ryddet kraftig opp innen dagligvarebransjen.

LEDER: Det er mest luftige ideer og teoretisering valgforsker Frank Aarebrot og Dagbladredaktør Marie Simonsen bedriver når de hevder at gjenreisningen av KrF lider fordi Dagfinn Høybråten har en for tung og viktig statsrådspost, skriver redaktør Magne Lerø.

Valgforsker Frank Aarebrot og Dagbladredaktør Marie Simonsen mener KrFs leder Dagfinn Høybråten ikke vil makte å gjenreise partiet fordi jobben som sosial- og arbeidsminister er for krevende. Han burde hatt ansvar for et mindre departement, slik at han hadde fått bedre tid til å jobben som partileder.

Dette er en for enkel problemstilling. Her bedriver de to teoretisering på spinkelt grunnlag. Gro Harlem Brundtland var både partileder og statsminister. Jens Stoltenberg satser også på denne kombinasjonen til høsten. Og ingen ting er mer krevende enn å være statsminister og partileder. Vi tror alle partiledere som kommer inn i en regjering, er opptatt av å lede et departement der en kan skape resultater på et område som er viktig for partiet. Sosial- og arbeidspolitikken er viktig for KrF. Her ønsker Dagfinn Høybråten å skape resultater. Det er også et område han har meget høy kompetanse på. En regjering må sette sine beste folk der de vil oppnå mye. Derfor er Høybråten rett mann på rett plass. Ved å oppnå resultater som er viktige for KrF, motiveres også partiet for videre regjeringsdeltakelse. Slik har KrF og Dagfinn Høybråten tenkt, og vi tror de har tenkt rett.

Vi er enige med Aarebrot om at gjenreisningen av KrF må være en prioritert oppgave for Dagfinn Høybråten. Men vi har ingen tro på at partiet ville bli mer gjenreist om Dagfinn Høybråten hadde fortsatt som helseminister eller byttet jobb med Valgerd Svarstad Haugland. Det er ikke slik politikken funger.

På kort sikt kunne kanskje KrF fått en eller to prosent større oppslutning på meningsmålingene ved å gå ut av regjeringen, men det er ikke sikkert det er den rette langsiktige strategien. Det er regjeringsansvaret som er KrFs problem. Det løser man ikke ved at partilederen reiser mer rundt i partiet.

Hvis Aarebrots kritikk hadde basert seg på misnøye i KrF om at de så for lite til partilederen, var det verd å lytte til hans teorier om konsekvensen av Dagfinn Høybråtens statsrådsposisjon. Men vi har inntrykk av at partiet er fornøyd med å ha sin leder på en post i regjeringen der utfordringen er meget store.

Aarebrot og Simonsen driver også høyttenkning om at det skulle være spesielt mannlig å være både partileder og å lede et krevende departement. Igjen minner vi om Gro Harlem Brundtland. Erna Solberg har også lansert seg selv som statsminister. Og da mener Aarebrot og Simonsen at hun kanskje ville sagt at hun ville gi seg som partileder for ikke å få for mye å gjøre? Eller at Åslaug Haga kanskje vil si nei til å bli utenriksminister til høsten fordi det blir for liten tid til å reise innenlands for å besøke partilag? Og Kristin Halvorsen vil heller være fiskeriminister enn finansminister for å få bedre tid til partiarbeid?

Vi tror Aarebrot og Simonsen er kommet i skade for å ha produsert en temmelig luftig, men ikke desto mindre moteriktig idé.

LEDER: Konkurransedirektør Knut Eggum Joahnsen misliker de offentlige sykehusens dobbetrolle og ivrer for mer konkurranse. Vi tror det er få kloke tanker eller effektive tiltak han kan bringe til torgs som pasientene kan ha glede og nytte av, skriver redaktør Magne Lerø.

Direktør Knut Eggum Johansen i Konkurransetilsynet ivrer for konkurranse. Med den nye konkurranseloven har han utvilsomt fått et effektivt våpen for å skyte ned det som hindrer kunder og forbrukere å få gode tjenester og varer til lavest mulig pris. Konkurranse er den medisinen Eggum Johansen har fått til utdeling. Den virker mot mye, men Eggum Johansen må ikke tro han disponerer over en effektiv universalmedisin.

Aftenposten kjører for tiden en serie om privatiseringen i helsevesenet. Den viser at de private klinikkene er rene gullgruvene for sine eiere. Mens de offentlige sykehusene går med store underskudd, har private klinikker resultatmarginer både på 20, 30 og 40 prosent. Mens kirurger på de offentlige sykehusene kan tjene en million, kan kirurgene på enkelte private klinikker dra inn tre millioner i årslønn på å utføre enklere operasjoner. Man ser tendenser til at det offentlige tappes for spesialkompetanse fordi de private klinikken tilbyr langt bedre lønn.

Knut Eggum Johansens kommentar til Aftenposten i denne forbindelse er at han misliker de offentlige sykehusenes dobbeltrolle. Han mener det er behov for en opprydning innen helsesektoren, og peker på at private aktører mener de blir holdt utenfor.

Når man ser hvor lukrativt det er å drive privat klinikk, under det oss ikke om det er en lang kø av privat aktører som gjerne vil ha et godt ben innenfor helsemarkedet. Men vi er ikke overbevist om at Knut Eggum Johansen er på rett spor når han snakker om de offentlige sykehusenes dobbeltrolle. Hva er det han har tenkt seg? At det skal lages nye strukturer som skiller klart mellom den som bestiller og den som leverer en tjeneste? Det er dødfødt å se for seg slike strukturer i sykehussektoren. Det får holde med at vi har helseforetak som har et overordnet ansvar for at det blir kjøpt inn private tjenester der det er best og billigst.

Hadde det nå vært slik at økt bruk at private klinikker hadde vært en suksess, kunne vi forstått at det nå ble tatt til orde for mer konkurranse. Men det er ingen ting som tyder på at private klinikker klarer å levere biligere tjeneste enn de offentlige sykehusene. Det virker som om det koster samfunnet mer å ha så liten kapasitet på de offentlige sykehusene at man må kjøpe dyre tjenester hos private klinikker.

I teorien skal nå leger og pasienter kunne shoppe sykehustjenester der det er best og billigst. I praksis skjer ikke det. Før en operasjon oppfører vi oss ikke som vi gjør når vi skal kjøpe bil. Det finnes ikke et marked for sykehustjenester som fungerer slik andre markeder gjør. Derfor passer ikke vanlig konkurranseteori. Vi tror det er få kloke tanker eller effektive tiltak Knut Eggum Johansen kan bringe til torgs som pasientene vil få glede og nytte av.

Den høye fortjenesten de private klinikken opererer med skal det gjøres noe med, sies det fra Helsedepartementet. De varsler styringssignaler til helseforetakene om at de må være tøffere i anbud og forhandlinger med de private klinikkene. Det er bare å ønske lykke til.

Helsesektoren kjennetegnes av knapphet på ressurser og kompetanse og et stadig økende behov i befolkningen for medisinske tjenester. I denne situasjonen tviler vi på om løsningen er mer konkurranse mellom offentlige og private aktører. Private klinikker er kommet for å bli, men de må i større grad leve av et marked og ikke basere seg på fullfinansierte tjenester som det offentlige betaler.

LEDER: Vi kan ikke forstå annet enn at det skjer et misbruk av markedsmakt i dagligvarebransjen. De som har tjent seg søkkrike på dagligvarer må nå legge alle kortene på bordet, skriver redaktør Magne Lerø.

– Jeg har sluttet med å betale korrupsjonsbidrag. Nok er nok, sier direktør Rune Fosberg ved Hval sjokoladefabrikk i Sandefjord til Dagens Næringsliv. Over ni sier lørdag og tre sider i dag kan avisen fortelle om tilstander i dagligvarebransjen som neppe tåler dagens lys. De store matvarekjedene presser leverandører til å betale hemmelige pengebeløp i milliardklassen for å få innpass for sine produkter. Man forsøker å få det til å likne på en slags markedsstøtte som går til sentralleddet, ikke til de enkelte butikker. Det har også utviklet seg en smørekultur i bransjen der eksklusive gaver og ferieturer kamuflert som forretningsmøter inngår.

Leverandører som ikke vil betale det kjedene forlanger, blir i praksis boikottet. Det skal svi dersom man ikke innfrir kravene fra de som eier tilgangen til kundene. Flere leverandører føler seg såpass hardt presset at de må øke prisene for å kunne finansiere det de mektige kjedene krever.

Men nå ser det ut til at systemet slår sprekker. I landets største kjede, Norgesgruppen, er det et lite opprør på gang mot det hemmelige innbetalingssystemet. Trond Lykke, som eier 100 «Bunnprisbutikker» i gruppen forlanger at Norgesgruppen underlegges revisjon og at det ryddes opp.

Nettopp det akter moderniseringsminister Morten Meyer å gjøre. Han tok allerede lørdag kontakt med direktør Knut Eggum Johansen i Konkurransetilsynet. Saken kan havne både på Økokrims og ligningsmyndighetenes bord. Eggum Johansen minner om at det er forbudt å misbruke markedsmakt, og sier han umiddelbart vil ta kontakt med Forbrukerombudet og Forbrukerrådet.

– Matvarebransjen burde gå i seg selv og rydde opp. Selv om ikke alt rammes av loven, er pressing, trusler og skvisning et alvorlig etisk problem, sier Eggum Johansen til Dagens Næringsliv.

De er med på uvesenet alle sammen, Odd Reitan i Reitangruppen, Coop med Svein Fanebust i spissen, Johan Johansen i Norgesgruppen og Stein Erik Hagen i Ica/Hakon. Det kan se ut som om tre av landets rikeste menn har skaffet sin rikdom ved å balansere på kanten av det lovlige eller etisk forsvarlige. Dersom de vil korrigere det inntrykket som nå skapes, må de legge kortene på bordet. Vi forstår at det er fristende å begrunner nei til åpenhet med at dette er forretningshemmeligheter, men da kommer det til å ende med at de blir presset fra skanse til skanse. Dagligvarekjedene gjør lurt i å begynne å rydde i eget hus med en gang. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon bør også komme på banen og sette en standard for hva slags kampmidler som skal godtas i kampen om profitten i dagligvarehandelen.

Vi må imidlertid vokte oss for å gjøre dette for enkelt. En kjede må ha anledning til å hive ut en leverandør dersom de ikke blir enige om pris og rabatter. De må fritt kunne velge samme vare hos en annen leverandør. Forthandlinger mellom leverandør og butikkjede kan ofte ende opp som et bikkjeslagsmål der man opplever at det brukes både trusler og ufin makt. Det kan man ikke unngå i tøffe forhandlinger. Smørekulturen, som nærmer seg et pinlig nivå når styreformannen i Norgesgruppen minner om konsernsjef Sverre Leiros femtiårsdag, må det ryddes opp i. Og det må være et krav om at det som skal innbetales til kjeden sentralt må være betaling for en tjeneste kjeden yter, for eksempel til en markedsføringskampanje. Hvis kjedene foranger noe som man ikke yter noe for og betalingen kamufleres, kan det ikke forsvares. Det er brudd på konkurranseloven dersom man må betale bare fordi man vil gjøre forretninger med en aktør som har stor markedsmakt.

LEDER: Vi gratulerer Finansdepartementet med norgesrekord i rask saksbehandling og med en konklusjon som vil gi mer penger til de som er rammet av flomkatastrofen, skriver redaktør Magne Lerø.

Finansdepartementet har satt norgesrekord i saksbehandlingstid knyttet til momsfritak, melder Mediebedriftenes Landsforforening (MBL). Bakgrunnen er at mange medier har ønsker å tilby gratis annonser for innsamling til hjelpearbeidet knyttet til flomkatastrofen. Men gratisannonser utløser momsplikt. Om avisene gir fra seg fortjenesten, vil staten ha sitt. Slik er reglene.  MBL bestemte seg imidlertid for å undersøke med skattemyndighetene om gratisannonser for hjelpeorganisasjoner i forbindelse med katastrofen i Asia kunna unntas fra denne bestemmelsen.

Vi var skeptisk til om Finansdepartementet ville fravike reglene. Her sitter en stor flokk dyktige saksbehandlere og prinsipielle byråkrater som er eksperter å tenke i konsekvenser og hva slags utglidning som kan skje dersom ikke bestemmelser håndheves strengt i alle situasjoner. Men også i Finansdepartementet kan man snu seg rundt og handle slik folk flest synes er rett og rimelig. Flomkatastrofen er spesiell. Aldri tidligere har det norske folk vist slik giverglede. Finansdepartementet kvitterer med å droppe momsen slik at det blir fritt fram for en ubyråkratisk gratisannonsering. Slik lyder det glade budskap tørt og presist fra departementet:

«Departementet gir med hjemmel i merverdiavgiftslovens § 70 et fritak fra plikten til å betale uttaksmerverdiavgift i de tilfeller det ytes gratistjenester til en frivillig organisasjon som ledd i en innsamlingsaksjon i forbindelse med flomkatastrofen.»

Og selvsagt melder spørsmålet seg: er innsamling til flomkatastrofen prinsipielt forskjellig fra innsamlinger i forbindelse med andre katastrofer eller til humanitære formål? Det er det selvsagt ikke. Nå kan det hende at finansminister Per Kristian Foss sier at det må være mulig å ha en regel, men i helt spesiell situasjoner gjøre unntak. Det får vi i tilfelle akseptere. Men Mediebedriftenes Landsforening varsler at de vurderer å forfølge saken med sikte på å få et generelt fritak for slike gratisannonser. Det er bare å ønske lykke til.

Regjeringen ønsker å stimulere til økt giverglede ved å øke skattefridraget for gaver til humanitære organisasjoner. Finansminister Per Kristian Foss kan følge opp med å innføre momsfritak for gratisannonser for innsamlingsaksjoner. Men uansett: Finansdepartementet skal ha honnør for rask saksbehandling og goder konklusjoner.

LEDER: Når Dagens Næringsliv fremstiller utenriksråd Bjarne Lindstrøm som en inkompetent, gammel og helsefarlig despot som roter og leder med frykt og represalier, har blodtåka senket seg over redaksjonen, skriver redaktør Magne Lerø.

Utenriksdepartementets sterke mann er utenriksråd Bjarne Lindstrøm. I dag får han ramsalt kritikk fra flere hold både for sin lederstil, den kulturen han har utviklet i UD, den kompetansen departementet prioriterer og den måten de har håndtert flomkatastrofen i Asia på. Lindstrøm er utvilsomt en sterk byråkrat som holder kontroll med det meste som skjer i UD. Utenriksdepartementet er et lukket system med en klar hierarkisk oppbygning, og der medarbeiderne er trent til å operere ut fra fakta, signaler, regler og policy. For den gode UD-medarbeider er det ikke snakk om å ta seg fram på egen hånd, enn si fremme egne meninger eller utføre egne handlinger, men å gå i de spor som er tråkket opp og iverksette det som noen over en har bestemt.

En slik organisasjon er selvsagt ikke egnet for krisehåndtering. Da kreves det operativ kraft, da må man bevege seg inn i ukjent terreng, handle ut fra egen kompetanse og ikke vente på svar fra overordnede. I krise er tid en knapphetsfaktor. Det må handles i høyt tempo og med fare for at man gjør feil.

Bjarne Lindstrøm er ikke typen til å lede kriser. Han er best på det motsatte, å lede et temmelig tradisjonelt og lite gammelmodig byråkrati. Det er et slikt UD vi har holdt oss med. Det beste Lindstrøm kunne gjort var å koble seg selv og sitt UD ut langt tidligere. Men som den gode byråkrat han er, ville han ta ansvar og gjøre det han mente var best i situasjonen. Han ante imidlertid ikke hvilken krise han begynte å ta lederansvaret for.

Ansvaret for at man i UD ikke hadde en kriseplan, slik Stortinget faktisk ba om for to år siden, må han dele med utenriksminister Jan Petersen og regjeringen for øvrig.

Når Dagens Næringsliv i dag har en kommentarartikkel om Lindstrøm med tittelen «Despoten i UD» går de langt over streken. Avisen framstår her som et talerør for alt grums som kan komme opp rundt en leder i krise. Et stort problem skal være at han er for gammel og har sittet for lenge. Han er da ikke mer enn 62, og har hatt nåværende stilling i åtte år. Noe av kritikken som rammer Lindstrøm er selvsagt urettferdig. Han opplever det i alle fall selv slik.

Han fortjener kritikk, men det er bak mål å gjøre ham til en helsefarlig despot som leder med frykt og represalier. Blodtåka har tydeligvis senket seg over redaksjonen.

Åslaug Haga, leder for Senterpartiet, som selv har jobbet mange år om diplomat, sier til Dagbladet at UD i for stor grad er preget av forsiktighet basert på frykt. Hun ønsker seg et nytt UD der man viser større kreativitet og handlekraft når det gjelder å hjelpe nordmenn i utlandet som får problemer. I dagens UD mener hun det gir for liten status å jobbe med nordmenn i nød.

Den kulturendring Haga etterlyser, må UD begynne å jobbe med jo før jo heller. UD har ikke helt fulgt med tiden. I UD følger informasjonen tjenestevei. I en krisesituasjon er alle informert via en rekke kanaler lenge før Utenriksdepartementet har fått fram den korrekte informasjon de søker. Derfor blir de bakpå.

Tusenvis av nordmenn befinner seg til enhver tid i utlandet. Det synes som om vi er mindre trygge utenlands enn hjemme. Når noe skje, forventer en at samfunnet stiller opp på samme måte som hjemme. Vi står her overfor forventninger som er meget vanskelig å oppfylle.

Den samme kritikken som rammer UD i Norge, rammer også utenrikstjenesten i flere andre europeiske land. Det kan jo Petersen og Lindstrøm ta som en trøst.

I den opphetede situasjonen vi nå er i, er den vanskelig å føre en konstruktiv dialog om hvordan vi skal møte utfordringene. Det er fornuftig at Stortinget har utsatt spørretimen neste uke. Vi må få bedre tid til å evaluere det som har skjedd før man begynner å dra konkusjoner om ansvaret og hva som skal gjøres for at vi skal være bedre forberedt neste gang flere nordmenn i utlandet blir rammet av en ulykke.

LEDER: Det er alt for tidlig å stille spørsmål ved om Jan Petersen kan fortsette som utenriksminister, men justisminister Odd Einar Dørum bør innkalle Ingelin Killengreen og Arne Huuse på teppet i dag for å rydde opp i det som skjer i politikulissene, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere av avisene spekulerer i dag på om den kritikken som er rettet mot regjeringen, og myndighetens innsats i forbindelse med flomkatastrofen, kan føre til at utenriksminister Jan Petersen må trekke seg. Selvsagt kan vi i ettertid peke på at mye burde vært gjort annerledes. I etterpåklokskapens lys er det lett å mene mye og sterkt. Men det er altfor tidlig å starte diskusjonen om katastrofehåndteringen bør få politiske konsekvenser. Vi trenger ikke starte noen heksejakt på politisk ansvar nå. Først må vi få vite betydelig mer om hva som faktisk skjedde, hva som ble gjort og begrunnelsen for de prioriteringer som ble foretatt. Utenriksdepartementet har fått kritikk for at beredskapen var for dårlig, kriseplaner manglet, at man reagerte for sent og at man ikke var på de riktige stedene til rett tid. Den samme kritikken rammer stort sett myndighetene i andre europeiske land. I Sverige ble det operert med lister på over 3000 savnede, og statsminister Göran Persson uttalte seg på en måte som gjorde at mange antok at langt over 1000 svenske statsborgere hadde mistet livet i flommen. Både i Sverige og Danmark ble listene over savnede betydelig redusert da politiet overtok ansvaret og etter at de ble offentliggjort.

Etter vår menig er det mindre grunn til kritisere Utenriksdepartementet listeføring enn at over halvpartene av de politiet offentliggjorde som savnede viste seg å være i god behold. Politiet burde ha foretatt langt grundigere undersøkelser før listene ble frigitt. De kunne bedt om noen timer mer og satt inn betydelig flere til å sjekke om listene var korrekte. Både statsråder og politidirektør Ingelin Killengreen sa på forhånd at listen som skulle offentliggjøres skulle være i samsvar med politiets krav til registrering av savnede.

Både VG, Dagsavisen og Dagbladet skriver i dag at noen av de problemene som har oppstått rundt listeføringen skyldes at Ingelin Killengreen og Kripos-sjef Arne Huuse ikke samarbeider. Det hevdes at det er en isfront mellom dem og at det foregår en bitter maktkamp i kulissene etter flomkatastrofen.

Mandag sa Ingelin Killengreen at grunnen til at listen over savnede som politiet offentliggjorde ikke var riktig, skyldtes dataproblemer. Hun sa også at verken hun eller justisminister Odd Einar Dørum var klar over disse problemene da listen ble offentliggjort. Dette avviser Arne Huuse i en samtale med VG. Overfor VG fastholder Killengreen at hun fikk melding om at dataproblemer var årsaken.

Slik kan vi ikke ha det. Toppsjefene i politiet må klare å kommunisere seg i mellom. Denne slags misforståelser skal ikke oppstå.

I dag bør justisminister Odd Einar Dørum innkalle Killengreen og Huuse på teppet. Vi kan ikke akseptere at de to toppsjefene beskylder hverandre i mediene for ikke å gi riktig informasjon til det norske folk i en så viktig sak.

LEDER: Hvis Finn Bergesen jr. snakker varmt og lenge om en solidarisk lønnspolitikk til sine egne i NHO, kan han kanskje få nyttårsønsket sitt om lavere lønnsvekst oppfylt, skriver redaktør Magne Lerø.

NHO-sjef Finn Bergesen jr. mener det ikke er godt nok med en lønnsvekst på linje med våre handelspartnere i EU. For å ta igjen det tapte og styrke norsk industris konkurransesituasjon ønsker han at lønnsveksten her i landet blir lavere enn hos våre konkurrenter de kommende årene. Det ser ut til at statens lønningsminister, moderniseringsministrer Morten Meyer, mener det er et godt nyttårsønske, men i Dagens Næringsliv i dag svarer han med å sende ballen tilbake til NHO med oppfordring om å sørge for at NHOs egne bedrifter får kontroll med lønnsutviklingen. Meyer frykter høye lokale tillegg og at funksjonærlønningene øker for sterkt. Han kunne nok også lagt til lederlønningene.

Dette er NHOs dilemma. NHO ønsker at mest mulig av lønnsutviklingen skjer lokalt. Da vil det være den enkelte bedrift økonomiske stilling som blir avgjørende for hvilke lønnstillegg som blir gitt. Arbeidstakerne vil utnytte sin forhandlingsstyrke i sentrale forhandlinger og sikre flest mulig av sine medlemmer høyest mulig lønn. Arbeidstakernes organisasjoner er opptatt av at de ikke blir tapere i lønnsoppgjøret. Derfor vil de avstemme sine krav ut fra det de regner med arbeidsgiverne vil gi ledere og andre grupper ansatte.

Hvis Bergesen skal ha noen som helst mulighet til å få nyttårsønsket sitt oppfylt, må han ikke snakke til LO og offentligheten, men til sine egne arbeidsgivermedlemmer. Bergesen må få aksept hos sine egne for en solidarisk lønnspolitikk. Her hører det også med at man må sørge for at de lavtlønnede får tilstrekkelige tillegg. Noe av det som kan ødelegge for gode og ansvarlige lønnsoppgjør, er at lønnforskjellene øker for sterkt. Vi må makte å gi mer til de som tjener minst selv om markedet ikke nødvendig tilsier det, og betale noe mindre til de som tjener mye enn det de kunne fått i et fritt marked. Dette balansepunktet må Finn Bergesen snakke varmt og lenge om til sine egne for at han skal oppnå mest mulig i forhold til det han ønsker.

Ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv har Bergesen selvsagt rett. Det høye lønnsnivået i Norge fører til at vi taper i konkurransen med land som produserer billigere, og norsk industri bygges sakte men sikkert ned. Nå er også renten lav, prisstigningen minimal og skattelette har gitt folk flest økt kjøpekraft. Vi trenger ikke bedre privatøkonomi. De fleste av oss har mer enn nok. Problemet er en økende offentlig fattigdom. Det er for lite penger i kommunene. Det fører til kutt både innen utdanning og omsorg. Dette kan vi ikke kompensere for ved økte egenandeler og flere privat tilbud slik at folk i større grad kan kjøpe den utdanning og omsorg de trenger. En del på høyresiden ønsker nok at vi beveger oss i denne retning, men vi er ikke der i dag. Derfor må det også være et tankekors for arbeidstakerorganisasjonene når de kun blir opptatt av å få høyest mulig lønn. Når lønningen i offentlig sektor øker, er det fare for at den offentlige fattigdommen også øker. Det er ikke slik at man hiver innpå det antall oljemilliarder som lønningen i offentlig sektor øker. Det blir nedskjæringer innen skole og utdanning hvis de offentlige lønningene øker for sterkt. Derfor er vi enige med Finn Bergesen jr., som mener at den konkurranseutsatte industrien må legge rammene for lønnsutviklingen. Vi trenger disse realistiske rammene for at lønnutviklingen ikke løper løpsk.