Balansert arbeidslivsreform

LEDER: Det er ikke mer enn rett og rimelig at Dagfinn Høybråten, som har ansvar for at folk er i arbeid og ikke belaster sosialbudsjettene, korrigerer det overtidsfrisleppet som Victor D. Norman kjempet igjennom, skriver redaktør Magne Lerø.

 

Da arbeidslivslovutvalget for et år siden la fram sitt forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, ble det fra arbeidstakerhold betegnet som et alvorlig angrep på faglige rettigheter og et grønt lys for en brutalisering av arbeidslivet. Nå har forslaget vært ute på høring. Det har ikke manglet på kritiske merknader. Det er ikke uvesentlig at det var arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten som fredag la fram endringer i Arbeidsmiljøloven, og ikke Victor D. Norman. Høybråtens oppgave er å få folk i arbeid, slik at de ikke belaster sosialbudsjettene.

Victor D. Norman fikk i 2003 gjennomslag for en lovendring som innbar at arbeidstakere kunne jobbe 78 timer i uken 10 uker på rad. Samlet overtid på årsbasis ble økt til 520 timer.

Fra faglig hold har man advart sterkt mot at arbeidstakere skal kunne jobbe så mye over så lang tid. Det ble hevdet at de rommelige overtidsbestemmelsene var i strid i med intensjonen med Arbeidsmiljøloven, nemlig at den skal være en lov som verner arbeidstakernes helse.

Det er ikke noe å si på at den tidligere helseministeren lytter til fagfolkene på dette punktet. Arbeidsgivere kan leve godt med at arbeidstakere kan jobbe 78 timer fire uker på rad.

Høybråten går også inn for at arbeidstakere som blir oppsagt, skal miste retten til å stå i stillingen dersom man taper en arbeidsrettssak i første rettinstans. I dag har man rett til å stå i stillingen frem til rettskraftig dom foreligger. Høybråten har valgt et kompromiss. Det er forståelig at han vil sikre seg mot at en som er sagt opp utnytter retten til å stå i stillingen, dersom det synes å være saklige grunnlag for oppsigelsen. Men vi er vant til å forholde oss til at det er rettskraftig dom som gjelder. Det er tvilsomt om slike mellomløsninger er gode når en sak først er kommet for domstolene.

Vi kan forstå at arbeidstakerorganisasjonene er skeptisk til forslaget om i større grad å åpne for midlertidige ansatte. Men Høybråtens forslag er balansert. Det gir en generell adgang til midlertidig ansettelse i seks måneder, med muligheter til forlengelse i seks måneder. Etter den tid har man rett til fast ansettelse. Det blir ikke anledning til å ansette flere personer i samme midlertidige engasjement etter hverandre.

Arbeidstakerorganisasjonene frykter dette vil føre til en store grupper «b-ansatte». Det kan like godt skje at midlertidig ansettelse blir inngangsporten for fast ansettelse for mange. I dag vegrer man seg for å ansette folk, fordi man er usikker på behovet i framtiden. Istedenfor leier en da inn vikarer. Nå kan man istedenfor satse på midlertidig ansatte. Gjør den ansatte en tilfredsstillende jobb og behovet for arbeidskraft fortatt er til stede, får vedkommende fast jobb.

Istedenfor å flagge prinsipielle standpunkter, bør de fagorganiserte forholde seg til den virkeligheten arbeidsgiverne må operere i. Det er ikke snakk om at arbeidsgivere skal kunne skalte og valte med medarbeidere etter eget forgodtbefinnende. Det handler om å tilby mennesker jobb så lenge det er behov for arbeidskraft. Både arbeidsgivere og arbeidstakere har interesse av fast ansettelse.

DN-Djuve på smøretur

LEDER: Er det noen redaktører i landet som ikke burde delta på smøreturer, er det Amund Djuve som skriver om de han lar seg smøre av, og som lever av å arrestere næringslivsledere som opptrer uklokt og på kanten av regler. Og det er beklagelig at Redaktørforeningen lusker unna når en av deres egne går i smørefella, skriver redaktør Magne Lerø.

Storebrand betalte i fjor både rypejekt og opphold for sjefredaktør Amund Djuve i Dagens Næringsliv og hans kone, skriver Aftenposten. DN betalte reisen for dem begge til Storebrands jakt- og fiskemekka i Verdal.

– Formålet med turene hvor vi har med forretningsforbindelser og samarbeidspartnere, er å pleie kontakten med disse. Vi synes det er naturlig at vi dekker oppholdet for gjester, sier informasjonsdirektør Egil Thomsen i Storebrand.

Amund Djuve sier han ikke har noen betenkeligheter med at Storebrand dekket oppholdet, og mener det er nyttig å treffe personer med kunnskap og innsikt i norsk næringsliv.

– Som hovedregel takker vi nei for ikke å komme i et avhengighetsforhold til den som omtales. Men vi kan da ikke være helt fanatiske, heller. Når vi inviteres til Storebrands anlegg, er der sært hvis jeg skal betale dem, sier Djuve til Aftenposten.

Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, minner om DN er blant de aviser som har skrevet mest om smørekultur, og at de må bruke samme mål på seg selv som på andre.

– Pressefolk må insistere på å få betale turene sine selv. Storebrand er en viktig og interessant bedrift for DN, noe som gjør det enda viktigere at man betaler selv. Pressen som skal holde vakt over andre, kan aldri bli nøye nok i slike saker, sier Kokkvold.

Professor i journalistikk ved BI, Guri Hjeltnes, maner til forsiktighet og minner om at Djuve sitter i glasshus.

Generalsekretær Nils E. Øy i Norsk redaktørforening, hvor Amund Djuve er medlem, mener hovedregelen må være at redaktører ikke skal la andre betale for seg.

– Har Djuve gått over grensen her?, spør Aftenposten.
– Det kan være, men det kommer an på hvordan han vurderer det, sier Øy.

Vi kan ikke forvente at en generalsekretær Øy skal økse til mot en av sine medlemmer, men han kan da ikke gli unna som en glatt ål i en slik sak. Det er lite modig å luske unna når en av ens egne går i smørefella.

Det er en smøretur i ordet egentlige mening Djuve har vært med på. Dette kalles med et pent ord for «relasjonsbygging» for tiden. Det er ikke forbudt. Det er heller ikke etisk forkastelig når det skjer åpent, innen rimelighetens grenser og at det ikke ses på som betaling for motytelse. Storebrand gjør med andre ord ikke noe galt. De må gjerne invitere gode kunder på jakt.

Har en bedrift regler som regulerer «smøring og relasjonsbygging», er det uetisk å bryte disse reglene. Vi trodde Dagens Næringsliv hadde slike regler, for pressen ønsker å være nesten like strenge som Vinmonopolet i forhold til sine leverandører på dette området. Vi kan ikke forestille oss hvordan disse reglene er i DN, dersom de ikke skulle ramme den type smøreturer som Djuve her har vært med på.

Storebrand er en sentral aktør i norsk næringsliv som DN jevnlig skriver om. Når redaktøren lar seg spandere på på denne måten, kan noen reise spørsmål ved om ikke Storebrand nettopp ved sin relasjon til redaktøren, kan oppnå en velvilje og forståelse som kan påvirke hvordan DN vil dekke en sak der Storebrand er involvert. Her burde derfor Djuve tenkt som man anbefaler når det gjelder habilitet. Hvis noen kan komme til å stille spørsmål om habilitet, bør man selv åpent ta det opp før spørsmålet blir stilt.

Vi har en viss forståelse for at Djuve mener at man ikke må være fanatiske. Men det er nettopp det mange mener DN er, når de dekker saker der ledere kan ha opptrådt uklokt eller på kanten av lover og regler. Det er ingen redaktører her i landet som burde være mer tilbekeholdne med å holde seg unna deltagelse på smøreturer enn Amund Djuve. Og DN er av de avisene i landet som har råd til å betale for de turene Djuve mener det er nyttig for ham å delta på.

 

Skyver Bondevik ut Frafjord Johnsen?

LEDER: Det kan selvsagt ikke aksepteres at Kjell Magne Bondevik, en mann i femtiårene, stenger veien for Hilde Frafjord Johnsen, en dyktig kvinne i førtiårene, fordi han selv vil ha en toppstilling i FN. Men vi tviler på om det er så enkelt som Dagbladet framstiller det i dag, skriver redaktør Magne Lerø.

Dersom Dagbladet har rett, er Kjell Magne Bondevik i ferd med å albue seg fram til en toppstiling i FN på bekostning av sin partifelle og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen.

– Norge har ikke lansert noen kandidat til stillingen som ny sjef for FN-organisasjonen UNDP, sier talskvinne i UD, Catrine Andersen, til avisen. Det er alt som foreligger av offisielle kommentarer, men Dagbladet mener å vite at Bondevik selv har tatt avgjørelsen om at Frafjord Johnsen ikke skal innstilles. I FN-systemet blir hun regnet som en høyst aktuell kandidat, men hun vil ikke komme noen vei om ikke Norge lanserer henne og jobber aktivt for henne i kulissene.

Kilder Dagbladet har snakket med, mener grunnen er at Kjell Magne Bondevik selv sikter mot en stilling i FN-systemet. Jan Egeland, Terje Rød-Larsen og Geir O. Pedersen jobber for tiden i sentrale stillinger i FN. Det går en grense for hvor mange stillinger lille Norge kan bekle. Det vil neppe være plass både til Hilde Frafjord Johnsen og Kjell Magne Bondevik.

Det er ikke godt å si om det er dekning for påstanden om at Kjell Magne Bondevik ikke vil fremme Frafjord Johnsens kandidatur fordi han vil ha toppjobb i FN selv. Vi har vanskelig for å tro det. Kjell Magne Bondevik kan ikke ha på seg at han, en mann i femtiårene, stiller seg i veien for en dyktig kvinne i førtiårene på denne måten. Dette liker Bondevik dårlig. Det bygger opp under påstanden om at han strekker seg lenger enn godt er for å være i fremskutte posisjoner. Det stemmer ikke, sier de som kjenne Bondevik. Det er imidlertid slik en del medier ynder å fremstille ham.

Både Kjell Magne Bondevik og Hilde Frafjord Johnsen er godt kvalifisert for toppjobber i FN. Det har vært såpass mye snakk om at Frafjord Johnsen er en aktuell kandidat til stillingen i UNPD, at det er overraskende å få vite at hun ikke blir foreslått av Norge. Forklaringen kan være at diplomatiet har sondert seg fram til at hun ikke er aktuell likevel. Da bør vi få vite det.

Hvis Frafjord Johnsen har muligheter for å få denne stillingen, bør Norge foreslå henne og jobbe for hennes kandidatur. En kan ikke droppe Frafjord Johnsen nå fordi det kan redusere Bondeviks muligheter senere.

Kjell Magne Bondevik kan ikke la denne saken bli stående uten å kommentere den. Han må svare på om det medfører riktighet at det er han som har tatt beslutningen om ikke å satse på Frafjord Johnsen. Og Jan Petersen bør gjøre det klart om Norge har fått informasjoner som tilsier at det ikke er riktig, slik mediene i flere uker har skrevet, at Frafjord Johnsen er en aktuell kandidat.

Usaklig oppsagte Jebsen

LEDER: Finn Jebsen hevder at det ikke var saklige og tungtveiende grunner til at han fikk sparken som konsernsjef i Orkla. Det har han rett i. Det er makten, ikke rimeligheten og sakligheten, som rår på toppen. Og det er styrets rett å skaffe seg den sjefen de vil ha, skriver redaktør Magne Lerø.

– Min konklusjon er at det kan reises alvorlig tvil om styreflertallet har hatt saklige og tungtveiende grunner til å be meg fratre, skriver Finn Jebsen som ble avsatt som konsernsjef i Orkla for noen uker siden. Jebsen har skrevet et 15 siders notat der han gjør rede for sitt syn. Dette ble lagt fram på bedriftsforsamlingen som et tilsvar på et notat på 11 sider fra de aksjonærvalgte styremedlemmene der de begrunner hvorfor de avsatte Jebsen. Det er Dagens Næringsliv som i dag offentliggjør deler av notatene.

Orklas styre har ikke hatt saklige grunner i Arbeidsmiljølovens forstand for å gi Finn Jebsen avskjed. Men det er heller ikke et formelt krav. Jebsen er ikke beskyttet av Arbeidsmiljøloven. Toppledere på et slikt nivå, må finne seg i å fratre dersom styret ikke har tillit til dem, eller sagt på en annen måte, dersom styret mener andre kan lede selskapet bedre enn den sittende toppsjefen. Topplederen kan ikke annet enn å akseptere at styret vil ha en annen toppsjef.

I de fleste tilfeller må toppsjefer slutte fordi de økonomiske resultatene ikke er gode. Men det skjer også at toppsjefer må slutte på grunn av interne stridigheter man ikke får løst opp i, eller at selskapet bryter lover eller opptrer på en måte som gjør at man taper tillit hos kunder og viktige interessenter. Tine-sjefen Jan Ove Holmen måtte trekke seg fordi Tine mistet tillit hos kunder, politikere og eiere. Han taklet saken så dårlig i mediene at han gjorde vondt verre. Da hjelper det ikke om han kan ha rett i påstanden om at han ikke visste om at Ica hadde fått et tilbud om 16 millioner ekstra rabatt dersom Synnøve Findens produkter ble tatt ut av hyllene.

Åge Korsvold måtte trekke seg som toppsjef i Storebrand på grunn av noen omstridte opsjonstransaksjoner, og fordi han kom på kant med og mistet tillit hos de ansatte.

Situasjonen er en helt annen for Finn Jebsen. Han har sterk tillit innad, blir ansett for å være en meget god leder, og de ansattes representanter i styret har protestert mot avskjeden ved å rette mistillit mot styreleder Johan Fredrik Odfjell. Ingen har hevdet at Jebsen har opptrådt på kanten i forhold til lover og regler eller at han har skadet relasjoner til kunder eller viktige interessenter. Og de økonomiske resultater er langt bedre enn de fleste selskaper kan vise til.

Jebsen har selvsagt gjort feil og foretatt vurderinger man i ettertid ser ikke holdt mål. Men det er jo helt normalt i store selskaper. Ingen kan lede feilfritt. Man kan ikke prøve en konsernsjef ut fra et perfekthetskrav.

Avskjeden av Jebsen ble først omgitt av taushet. Det var bare styremedlem Stein Erik Hagen som påtok seg rollen som offentlig talsmann. Nå har styret gitt sin skriftlige begrunnelse, og Finn Jebsen har fått gitt sitt tilsvar. I denne spesielle saken har det vært på sin plass.

Det har i lang tid vært spenninger mellom styret og administrasjonen i Orkla. Jebsen har blitt sett på som Jens P. Heyerdahls mann, en mann fra den gamle administrasjonsstyrte tid. Finn Jebsen synes ikke å ha hatt den velvilje og støtte en bør kunne forvente fra et styre. Jebsen har ønsket å være en sterk leder. Han har villet lede ut fra egen overbevisning, og ikke operere som en lydig sekretær for styret. Etter hvert er det blitt mange gnisninger i forhold til styret.

Når samarbeidet mellom styre og toppsjef ikke fungerer, er det bare et tidsspørsmål før styret må skjære igjennom. Det er styrets ansvar å sørge for at selskapet ledes av en de har tillit til.

Jebsen ble ikke sparket fordi han ikke oppnådde gode resultater eller ikke ledet på en god måte. Det var nettopp det han gjorde. Men eierne ville ha en annen. Og det er eierne som har makten. Og det er makten, ikke rimeligheten og sakligheten, som rår på toppen. Det har Finn Jebsen fått erfare.

Biskop som stridsemne

LEDER: Enten må Oslo bispedømmeråd ombestemme seg, lytte til flertallet i kirken og ta Ole Christian Kvarme med på innstillingslisten, eller så bør de stille sine plasser til disposisjon når Kvarme etter all sannsynlighet blir utnevnt som biskop, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag skal Oslo bispedømmeråd ta stilling til hvem de mener bør bli biskop i Oslo. De kan velge å ombestemme seg og sette Ole Christian Kvarme på listen. Kvarme var foreslått av mange i de innledende runder, men Oslo bispedømmeråd valgte ikke å nominere ham fordi han etter deres mening ikke tilfredsstilte kravene til den som skal være biskop i Oslo. Men så viste det seg at Kvarme fikk overlegent flest stemmer i den kirkelige avstemmingen, og det uten å være nominert. Hvis Oslo bispedømmeråd vil være på linje med det massive flertallet i kirken, må de altså ombestemme seg og sette Kvarme opp på innstillingslisten. Han kommer neppe på førsteplass, men på andre eller tredjeplass bør de sette ham. Hvis ikke er det en demonstrasjon mot det flertallet i kirken ønsker.

Dersom de holder på at Kvarme ikke skal stå på listen, må de ta konsekvensen av det ved å stille sine plasser til disposisjon når regjeringen etter all sannsynlighet utnevner Ole Christian Kvarme i mars.

Det er blitt en strid så lang som et vondt år omkring utnevnelsen av ny biskop i Oslo. Kirken ønsker å framstå som demokratisk, åpen og hensynsfull. Men det ender opp i en maktkamp, der mediene tas i bruk, harde karakteristikker florerer og ulike nettverk jobber for sine – i det stille og åpenlyst.

En av de som har vært mest aktiv både i kulissene og i offentligheten, er formannen i Kirkerådet, «medieringreven» Thor Bjarne Bore som gjennom mange år som redaktør i Vårt Land kjenner det kirkelige spillet bedre enn de fleste. Han har lykkes i å få fram sin egen kandidat, Erling Pettersen, som er direktør i Kirkerådet som Bore leder, selv om han etter Departementets tellemåte ikke skulle vært med i finaleheatet. Bore har arbeidet så intenst for Erling Pettersen at han har fått Den norske kirkes presteforening på nakken, og andre medlemmer av Kirkerådet har offentlig kritisert Bore for det de oppfatter som en valgkamp for Pettersen. Og i Kirkerådet er det bare åtte som vil ha Pettersen. Syv foretrekker Kvarme.

Aftenposten skriver i dag at Jan Petersen har betydelig sans for Ola Christian Kvarme. Dette må vi tolke som et signal på at det går i retning av at Kvarme blir utnevnt. Riktignok er Kvarme, som det store flertallet av biskoper, prester og medlemmer av Kirkemøtet, imot homofilt samboende prester, men det er få som nå framstiller Kvarme som en «mørkemann». Han er midt i løypa i forhold til det teologer i Den norske kirke mener.

Uenigheten om kirkens syn på homofili ligger til grunn for den harde striden som pågår i kirken. Den norske kirkes øverste organ, Kirkemøtet, har vedtatt at kirken ikke skal ansette homofilt samboende prester. Men i kirken gjelder den gamle embetsmannstrukturen fortsatt. I teologiske spørsmål kan biskopene gjøre som de vil. De er sine egne sjefer. Derfor kunne Rosemarie Köhn og Gunnar Stålsett åpne for homofilt samboende krefter. Dette har provosert mange i kirken. De hevder dette er en type ledelsesmessig uryddighet som en ikke ser på andre områder i samfunnet. De vil ikke ha biskoper som tar seg til rette på denne måten, i alle fall ikke før kirkens eget læreutvalg om noen måneder har kommer med sin læreuttalelse om homofil.

En rekke fylkeslagsledere i KrF har gjort det klart at Valgerd Svarstad Haugland må utnevne Ole Christian Kvarme. Argumentet er at han har fått overlegent flest stemmer. Det kan vel være at de også deler Kvarmes syn på homofili. Andre i KrF legger vekt på at Kvarme, med sine holdninger og meninger, synes å ligge nær KrF politisk. Men det avgjørende for KrF er at det er Kvarme som har fått det sterkeste kirkelige votum. Valgerd Svarstad Haugland har sagt at hun vil utnevne den som flertallet i kirken vil ha. Hun står her i fare for å redusere seg selv til et tellekorps. KrF mener kirken selv bør utnevnte sine biskoper. Men det spørs om politikerne vil gi fra seg den makten de har over kirken ved å kunne utnevne biskopene. I kirken vil man nok nå presse sterkere på for å la kirken selv skal få utnevne biskoper. Når så mange politikere har uttalt seg om hvem som bør bli biskop i Oslo, forteller det at politikken er i ferd med å få større betydning for hvem som skal bli ledere i kirken. Det kan ikke være meningen. Kirken bør selv få utnevne sine ledere. Man trenger ikke politikerne som oppassere. Å utnevne sine leder, klarer kirken best selv.

Hemmelige søkerlister i det offentlige

LEDER: Hvis det ikke skal være mulig for søkere til stillinger i det offentlige å reservere seg mot at ens navn offentliggjøres, vil det føre til færre kvalifiserte søkere. Det blir i alle fall ikke mange toppfolk fra næringslivet som vil ta sjansen på å svekke sin posisjon i den stillingen de har for kanskje å få jobbe i det offentlige, skriver redaktør Magne Lerø.

I mai skal regjeringen legge fram endringer i offentlighetsloven. Da vil vi få en diskusjon om søkere til offentlige lederstillinger skal ha rett til å reservere seg mot at det offentliggjøres at de har søkt stillingen. I næringslivet er det vanlig at søkerlister ikke offentliggjøres, og at man engasjerer et eksternt hodejegerfirma til å lete fram søkere og lede ansettelsesprosessen fram til beslutning. De fleste hodejegere vil også tilby konfidensialitet overfor den som skal foreta ansettelsen et stykke ut i prosessen.

I det offentlige er regelen åpenhet, men stadig flere søkere reserverer seg mot offentliggjøring. Matz Sandman, leder for rådmannsutvalget, mener at det ikke kan fortsette slik lenger.

– Det bør innføres utsatt offentlighet for søkere til offentlige stillinger, sier Sandman til Kommunal Rapport. Han mener det må gå en del tid hvor søkere kan vurdere om deres navn skal offentliggjøres eller ikke, men når den offisielle ansettelsesprosessen starter, må navnene på alle søkerne kunne offentliggjøres.

Statssekretær Gunnar Kvassheim ved statsministerens kontor liker ikke at unntaksbestemmelsene i offentlighet kommer stadig mer i forgrunnen.

– De som vil bekle offentlige stillinger, skal vite at de går inn i en funksjon hvor åpenhet er punkt én fra den dagen de tiltrer. Derfor burde det være en selvfølge at søkerlistene er åpne. Ikke minst fordi det er viktig at ansettelsesprosessen kan etterprøves. De som ønsker en karrière innen det offentlige, får innrette seg etter spillereglene, sier Kvassheim til Kommunal Rapport.

Vi har ingen vanskeligheter med å se de prinsipielle poenger i Sandman og Kvassheims argumentasjon, men det syn de forfekter vil føre til at færre søker lederstillinger i det offentlige. Høyres politikere har særlig vært opptatt av å få inn folk med erfaring fra næringslivet i offentlige lederstillinger. Lederlønningene er økt, og en forsøker å fjerne hindringer for «fri flyt» mellom det offentlige og det private, nettopp for å kunne tiltrekke seg kompetente næringslivsledere. Konsekvensen av Sandman og Kvassheims syn blir det motsatte.

Det synes som om Kvassheim mener at søkere som reserverer seg ikke har forstått at de søker seg inn i en sammenheng der det kreves åpenhet. Det er ikke det som er poenget. Når du offentlig flagger at du søker en jobb, har du samtidig signalisert at du er på vei ut av den jobben du har. Når alle vet at en er på vei ut, får det lett konsekvenser for den lederoppgaven en skal utføre. Både ens overordnede og underordnede kan begynne å lure på om det skorter på motivasjonen, om man leder med samme kraft som tidligere eller om man kan fortsatt satse på en i framtiden. En skal ha stor lyst på en ny stilling dersom man er villig til å ta den belastningen som offentliggjøring kan bety i forhold til den stillingen man har. Det er ikke så attraktivt å være leder i det offentlige.

Politikerne kan gjerne si at slik burde det ikke være. Enhver hodejeger kan fortelle at slik er det. Konfidensialitet er ofte meget viktig for de best kvalifiserte søkerne. Mediene er opptatt av at offentligheten skal få kjennskap til mest mulig. Det er deres jobb. Men når mediene selv ansetter redaktører og direktører, offentliggjøres som regel ikke søkerlistene. Slik er det bare, hvis man vil ha tak i de beste.

Valgerd-nei til P4+Kanal 24

LEDER: Det er forståelig at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland setter foten ned for en sammenslåing av P4 og Kanal 24. Men siden det er markedet og ikke politikerne som avgjør om vi skal ha to kanaler, bør kulturministeren akseptere endringer i Kanal 24 som gjør at kanalen har mulighet til å leve videre, skriver redaktør Magne Lerø.

Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland setter foten ned for en sammenslåing av P4 og Kanal 24, melder Dagens Næringsliv. Det er forståelig. Det har vært bred politisk enighet om at vi skal ha to reklamefinansierte radiokanaler. Men det er markedet og ikke politikerne som avgjør om vi skal ha to kanaler som har forpliktet seg til å drive allmennradio. Ingen kan si noe om hvordan markedet for radioreklame utvikler seg, men alt tyder på at Kanal 24 ikke oppnår lønnsomhet i den perioden de har konsesjon for. Hvis eierne av Kanal 24 kaster kortene, sitter kulturministeren med et problem i fanget. Hun kan ikke regne med at det blir en kø av interessenter som vil melde seg når de kapitalsterke eierne som står bak Kanal 24 gir opp. I verste fall for Valgerd Svarstad Haugland, og i beste fall for P4, blir P4 alene igjen som reklamefinansiert riksdekkende radiokanal. For å hindre at dette skjer, må Valgerd Svarstad Haugland være villig til å lempe på konsesjonskravene og akseptere en annen eierstruktur i Kanal 24.

Det er Kåre Valebrokk i TV 2 og kulturministeren som nå sitter med nøklene for hva som skal skje. Det er lite tvilsomt at TV 2 vil satse på å kjøpe P4. Det blir dyrt, og mye tyder på at Kulturdepartementet har et juridisk grunnlag for å sette foten ned for det.

TV 2 kan selvsagt velge å gi opp radiosatsingene. Det vil være å bryte med den strategien de har lagt til grunn. TV 2 ønsker å være et mediehus som tilbyr sitt programinnhold gjennom reklamefinansiert tv, betalings-tv, internett og radio. Dette taler for at TV 2 kjøper seg opp til en styrende posisjon i Kanal 24. Da vil de kreve at programvirksomheten i Kanal 24 samkjøres med TV 2. Da er det ingen mening i at hovedkontoret ikke ligger hos TV 2 i Oslo. Det har heller ikke noen mening at Kanal 24 skal sende barneprogrammer grytidlig om morgenen med minimalt med lyttere, fordi de nå en gang lovet det i konsesjonssøknaden. Dette vil ikke markedet ha.

Valgerd Svarstad Haugland kan ikke forvente at eierne vil drive Kanal 24 videre uten at det tas grep som kan øke lønnsomheten.

Bondevik i brennpunktet

LEDER: Da mediene begynte å skrive om NRKs «Brennpunkt», fikk en nesten inntrykk av at de ville avsløre at Kjell Magne Bondevik egentlig er en liten «berlusconi». Men så viser det ser at han bare er en alminnelig hederlig politiker som stortrives som kjendis blant de rikeste og mektigste – og ikke forstår hvilket inntrykk han skaper, skriver redaktør Magne Lerø.

Da mediene begynte å skrive om NRK «Brennpunkt», fikk en nesten inntrykk av at nå skulle det avsløres at Kjell Magne Bondevik egentlig er en liten «berlusconi». Jan Borgen i Transparency International lot seg til og med forlede til å la seg intervjue om at «korrupsjon er mer vanlig i politikken enn vi er klar over». Selv om han presiserte at han ikke uttalte seg om programmet om Bondevik, var det denne settingen NRK satte intervjuet inn i.

Men denne gangen hadde «Brennpunkt» særdeles lite å fare med. De gjorde et stort poeng av at Kjell Magne Bondevik engasjerte seg for å få den såkalte konjunkturavgiften endret fordi det rammet et hotellprosjekt i Molde som to av han venner var involvert i. For Molde kommune ville også blitt et tap om Seilet Hotel ble droppet, fordi deres eget kulturhus skulle bygges i tilknytning til prosjektet. Det var over 100 lignende prosjekter landet over som sto i fare for å bli rammet på en måte politikerne ikke hadde forutsatt da konjunkturavgiften ble vedtatt. Det skulle bare mangle at Kjell Magne Bondevik, som da var stortingsrepresentant, ikke skulle engasjerte seg i en sak som var så viktig for Molde.

NHO-sjef Finn Bergesen sier til Dagsavisen i dag at både NHO og en rekke andre representanter for næringslivet gikk på en rekke politikere for å få endret konjunkturavgiften.

Å antyde at de tre investorene i hotellprosjektet senere ga støtte til KrFs valgkamp «Stem på en statsminister» som en «takk for innsatsen», er temmelig søkt. Dette har mediene skrevet om for lengst.

At næringslivet gir åpent gir støtte til politiske partier, har ingen ting med korrupsjon å gjøre. At SV vil forby dette, med henvisning til anbefalinger fra EU, kan vi gjerne ta en debatt på. Da må et forbud også ramme den støtten LO gir til Ap. Men Bondeviks forbindelser til noen rike venner og konjunkturavgiftssaken er et særdeles dårlig utgangspunkt for å ta denne debatten.

Når NRK ikke kom opp med noe mer ufordelaktig om Kjell Magne Bondevik etter å ha gransket ham i lengre tid, får vi ta det som et bevis på at han har orden i sakene. Her er det neppe surret med en enste reiseregning. Han er pinlig nøyaktig med å betale for seg. Og han forsvarer at han tilbringer 20 nettet på den fasjonable gjestegården Nøisomhet, som eies av hans venner. Vi får inderlig håpe han får en skikkelig rabatt.

Ica hevder at Kjell Magne Bondeviks navn er trukket inn i en strid med Bondeviks «rike venner». Mener Ica virkelig at «Bondeviks menn» har truet Ica med at dersom de legger ned 70 arbeidsplasser i Molde vil «statsministeren komme og ta dem»? Hva i alle dager skal Bondevik kunne foreta seg? Har han som statsminister noen sanksjonsmidler mot et utenlandsk selskap?

Det Kjell Magne Bondevik ikke kommer unna, er at han framstår som et samlingspunkt for en del forretningsmenn som selvsagt utnytter sine kontakter med statsministeren. Kjell Magne Bondevik holdt hardnakket fast på at han deltok i Stein Erik Hagens bryllup sist sommer som privatperson. Men det er statsministeren vi så.

Når Bondevik inviterer Thobo Mabeki og Ariel Sharon til Molde, og til vennenes hotell, hjelper det lite å presisere at dette ikke var noe statsbesøk. Det var som statsminister han tok imot dem. Men Gerhard Schrøder og Mahmod Abbas planlagte besøk til byen, ble avlyst.

Disse besøkene er verd mye, både for Molde by og for Kjell Magne Bondeviks forretningsvenner. Det bør han forstå. Det er ikke korrupsjon, men det er uklokt å knytte seg så sterkt til det samme forretningsmiljøet i Molde. I Molde synes de det er stas å ha et rom på Seilet Hotel som heter «statsministeren», der de «trofeene» Bondevik har skaffet til byen er avbildet. Men det kan også ses på som bevis på sterke bindinger.

– Programmet trekker min integritet i tvil og skaper inntrykk av at jeg har gjort noe galt, sier Bondevik til Dagbladet. Bondevik har ikke gjort noe galt, men problemet er at den hederlige Bondevik ikke ser at det er noen som utnytter hans «Moldepatriotisme» på en måte som får andre til å reagere. Kjell Magne Bondevik bør vise mer varsomhet hvis han vil unngå at det oppstår debatt om hans forbindelser. Det hjelper ikke alltid at man i egne og andres øye er ubestikkelig. Spørsmålet er om den hederlige Bondevik ser hvordan hans tilstedeværelse blir brukt og tolket.

Tine-sjefer utgått på dato

LEDER: Når ledere for en bedrift i en alvorlig omdømmekrise opptrer som kommunikasjonsmessige kløner, må man belage seg på å forbli i grøfta, skriver redaktør Magne Lerø.

Tine opplever en alvorlig omdømmekrise, og tusenvis av kunder vender dem ryggen. Når man i en slik situasjon har en ledelse som opptrer som kommunikasjonsmessige kløner, blir man værende i grøfta.

Konserndirektør Ingrid Strøm-Olsen forlot i går sin stilling som salgs- og markedsdirektør. Strøm-Olsen skal ha deltatt i utarbeidelsen av tilbudet til Ica om 16 millioner i økt rabatt dersom Synnøve Finden ble sendt på dør. Konsernsjef Jan Ove Holmen har sagt at det var personer «nede i systemet» som hadde tatt initiativet og at han ikke kjente til dette.

Da Strøm Olsen trakk seg i går, var det nærliggende å tro at dette hadde sammenheng med denne saken. Men nei, det kan ikke kommunikasjonsdirektør Bjørg Bruset, styreformann Jostein Frøyland eller konsernsjef Jan Ove Holmen å si noe som helst om. Både Dagbladet, Nationen og Dagens Næringsliv har forsøkt å få noe fornuftig ut av de tre.

– Strøm-Olsen bestemte seg i helgen for å si opp. Hun har ønsket å gå av med en gang. Vi har ingen kommentar når det gjelder bakgrunnen for saken, sier Bjørg Bruset til Dagbladet. I en pressemelding som Tine sendte ut om saken, heter det at Tine siden i september i fjor har foretatt en gjennomgang av salgs- og markedsfunksjonen. Resultatet av dette er at de vil dele salgs- og markedsaktivitetene i to funksjoner. Ingrid Strøm-Olsens kombinerte stilling er altså blitt borte. De vil dermed ha oss til å tro at avgangen har sammenheng med en omorganisering. De svarer alle «ingen kommentar» på spørsmålet om Ingrid Strøm-Olsen er blitt bedt om å slutte.

Konkurransetilsynet er i gang med å granske Tines opptreden i forbindelse med forhandlinger med de store matvarekjedene. Det kan jo tenkes at ledelsen har forstått at de kan vente seg en skrape fra Konkurransetilsynet, og at de nå er begynt å rydde opp. Mens Jan Ove Holmen klamrer seg til sin direktørstol, virker det som om han vil rydde mest mulig i taushet.

Dagens Næringsliv forsøker å finne ut om Strøm-Olsen må slutte fordi det er hun som har påstått at det var ICA som ba om å få tilbud om økte rabatter dersom Tine ble eneleverandør. Dette har konsernsjef Holmen hardnakket påstått, men sist fredag måtte Tine legge seg flat og «beklage at Ica utilsiktet ble trukket inn i en debatt som setter spørsmålstegn ved Icas seriøsitet». Styreleder Jostein Frøyland sier at han ikke vil kommenter hvem som har snakket sant i denne saken.

– Vi er blitt enige med Ica om å legge denne saken død, sier Frøyland.

Men for kundene, offentligheten og politikerne er det ikke noe som er dødt når det gjelder Tine for tiden. Er det en konsulent, Ingrid Strøm-Olsen eller Jan Ove Holmen som framsatte tilbudet til Ica? Og var det Holmen selv som påsto at det var «Ica som begynte», eller fikk han denne versjonen fra en av sine underordnede? Tine har slukket noen branner, men det ulmer under overflaten. Konsernsjef Jan Holmen framstår som svekket, og styreformann Jostein Frøyland forsøker å gi inntrykk av at han har kontroll over situasjonen. Han vil at Holmen skal fortsette og regner med at bunnen er nådd. Det håper de nok. Tines salg har gått ned med 3–5 prosent de siste ukene. Synnøve Finden melder at de må ansette flere folk på grunn av sterk økning i etterspørselen.

Tine er febrilsk opptatt av å forsvare seg. De må komme på banen med atskillige porsjoner med besk selvkritikk for å vinne tilbake tapt tillit. Vi aksepterer at man kan gjøre feil, men det nytter ikke å hylle seg inn i taushet og halvkvede viser og håpe det går over. Den form for kommunikasjon som lederne i Tine bedriver, er gått ut på dato.

 

Farlig priskrig på operasjoner

LEDER: Vi er overrasket over at de private sykehusene ser seg tjent med en leder som antyder at de kan komme til å sluntre unna med kvalitet og pasientsikkerhet for å vinne fram i priskrigen på operasjoner. Har Leif Næss rett, er de på farlige veier, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere private sykehus har de siste årene tjent seg søkkrike på å behandle ventelistepasienter som de offentlige sykehusene ikke har hatt kapasitet til å ta seg av. Mediene har avdekket en rekke tilfeller der det ikke er kjørt skikkelige anbudsrunder. Når enkelte klinikker har hatt en resultatmargin på over 30 prosent, forstår alle og enhver at noe ikke stemmer. Helseminister Ansgar Gabrielsen har bedt de regionale helseforetakene skjerpe seg. Vi går ut ifra at det er det Helse Midt- Norge nå gjør, når de går ut og ber om anbud fra i alt 14 private sykehus på ulike typer operasjoner.

Dette har gitt Privatsykehusenes Fellesorganisasjon (PRISY) bakoversveis.

– Dette er et råkjør på pris fra helseregionens side. Det kan helt klart komme til å gå ut over kvaliteten på operasjonene. Faren er at noen vil ta snarveier og fire på kvalitet og pasientsikkerhet, sier leder for PRISY, Leif Næss, til VG i dag. I et brev til departementet skriver organisasjonen at Helse Midt-Norge opererer i strid med faglige anbefalinger fra Departementet når pris gjøres til eneste tildelingskriterium. De hevder videre at Stortinget har forutsatt at det skal legges vekt både på kvalitet, effektivitet, fleksibilitet og tilgjengelighet for pasientene ved bruk av private aktører.

Administrerende direktør Paul Hellandsvik i Helse Midt-Norge aviser innvendingene fra PRISY. Han sier til VG at man må kunne forutsette at sykehus som er godkjent for å utføre helsetjenester for det offentlige holder en jevnt over høy kvalitet.

Her er PRISY-leder Leif Næss ute på farlige veier. Han bidrar jo til å så tvil om alle hans medlemmer er til å stole på. Vi er overrasket over at PRISYs medlemmer ser seg tjent med en leder som profilerer dem på denne måten. Store deler av befolkningen har neppe tenkt tanken at noen av de private aktørene kan finne på å sluntre unna med kvalitet og sikkerhet fordi man har lagt dette inn i sine kalkyler. Vi får da tro at leger ved de private klinikkene ikke lar seg presse til å gå på akkord med faglige krav til det de foretar seg.

Når Næss sier faren er til stede, får vi tro ham på det. Da må dette være et argument for tilbakeholdenhet med å sette kompliserte operasjoner bort til private aktører. Det kan i alle fall ikke brukes som argument for at helseforetakene av gammel vane skal velge den private klinikken som ligger nærmest. PRISYs medlemmer får finne seg i en skarpere konkurranse som vil gi dårligere lønnsomhet. Det vil overraske oss om ikke noen må kaste inn håndkleet.

Gullalderen for private sykehusklinikker bør være over hvis de ikke skjerper seg. Vi bør bli stående igjen med noen toneangivende aktører som faktisk klarer å tilby samme kvalitet som det offentlige, men til en rimeligere pris. Hvis ikke, så er det ikke liv laga for private klinikker som finansieres av det offentlige.

Mange kommuner som har satt driften av sykehjem ut på anbud, har konkludert med at deres eget sykehjem var billigst og best. Slik vil det være for en del operasjoner også. Men det bør være mulighet for private aktører å spisse sin kompetanse, holde kostnadene lavere og velge sikre og effektive løsninger slik at de kan levere kvalitet til en lavere pris enn de offentlige sykehusene. Da vil de få oppdrag, men selvsagt via anbud som viser at de er både best og billigst.