LEDER: Det er snart ikke mer å hente på effektivisering i helsevsenet. Nå må bevilgningene økes eller færre pasienter behandles. Da må politikerne våge å prioritere, skriver redaktør Magne Lerø.

Direktør Roar Artsen ved St. Olavs Hospital i Trondheim ber politikerne kollektivt fortelle folket rett ut hvilke lidelser de ikke kan få behandlet på sykehus.

– I dag må hver enkelt helsearbeider rasjonere dagen fordi ingen høyere opp i systemet evner å gjøre det. Men i grunnen er det ikke politikerne, men deg og meg, dette handler om. Problemet er at vi som folk krever full tjenesteyting for oss selv. Samtidig er vi ikke villige til å betale så mye skatt at alle skal få full tjenesteyting, sier Arntsen til Vårt Land.

Han minner om at man i Sverige ikke opererer vekk føflekker på sykehus. Han mener det er grunn til å sette andre kosmetiske operasjoner på «nei-listen» og vurdere hvor grensen skal trekkes når det gjelder en del kroniske sykdommer og alderdomslidelser.

Dette er ikke en fremmed problemstilling for politikerne. Nåværende stortingsrepresentant Inge Lønning ledet for noen år tilbake et utvalg som konkluderte med det samme. Men det er selvsagt ikke lett å få politikerne til samlet å gå ut med lister over hvilke sykdommer det offentlige ikke vil finansiere behandling av. I dag utføres det en rekke kosmetiske operasjoner som pasienter selv må betale. Politikerne merker et press på at noe av det som gjøres på kosmetikk-klinikkene skal komme inn under refusjonsordninger. Argumentet er at en del kosmetiske operasjoner «utvilsomt forbedrer pasienters livskvalitet». Politikerne forsøker å holde igjen så godt de kan. De ser problemet. Og det vil bare øke. Forskning og ny teknologi gir oss mulighet for å helbrede stadig flere sykdommer. Antallet diagnoser som det kan gjøres noe med øker. Og folks forventninger om at de skal få «de helsetjenestene de har betalt for» øker. Morgendagens pensjonister blir mer kravstore enn dagens.

Direktør Arntsen har rett i sin analyse. Spørsmålet er om det er realistisk å få politikerne med på å avvise behandling på økonomisk grunnlag. Politikk handler om å skaffe seg oppslutning. Helse er et sensitivt område i velgermassen. Så om man skulle oppnå noe av det Arntsen etterlyser, må det være politisk enighet om det. Det er ikke lett å få til. Ap og SV vil argumentere for høyere skatt nettopp for å gi folk bedre helse og omsorg.

Et stykke på vei løser politikerne finansieringsproblemene i helsesektoren ved egenandeler. Men det er ikke enkelt å utvikle et system med differensierte egenandeler ut fra hva slags behandling man skal ha utført.

Politikerne har også løst finansieringskrisen i helsevesenet ved å sette i gang en rimelig stor omstilling for å få redusert kostnadene. Denne prosessen pågår fortsatt. I år er det særlig Helse Sør som står i fokus. De her ennå ikke kommet i mål med innsparingskravet på to millioner. Direktør Åge Danielsen ved Rikshospitalet–Radiumhospitalet har sagt at det ikke er mer å spare hos ham uten at det går ut over antallet pasienter de kan behandle. Nå snakkes det om at sykehusene i Larvik og Sandefjord kan bli lagt ned for å oppnå den innsparing som Stortinget har krevd Helse Sør legger opp til.

Det betyr lengre reisevei for de som skal på sykehus, men det gir effektiviseringsgevinster som betyr mer pasientbehandling.

Grensen for effektivisering er nådd. Mye tyder på at politikerne de neste årene må velge mellom økte bevilgninger eller mindre pasientbehandling. Og skal man behandle færre, må politikerne manne seg opp til å ta prioriteringsutfordringen på alvor.