LEDER: Mange rådmenn opplever kommunestyret som et mangehodet troll som det er meget vanskelig å forholde seg til. Selvsagt bør kommunalpolitikerne skjerpe seg, men frustrerende utydelighet, tvilsomme kompromisser og urealistiske vedtak må de fleste rådmenn leve med, skriver redaktør Magne Lerø.

Å ha et kommunestyre som sjef, ville for mange næringslivsledere ha fortonet seg som et mareritt. For rådmenn som faktisk har en slik sjef, opplever de det i alle fall som å forholde seg til et mangehodet troll til tider. Rådmenn kan forteller at de bombarderes med motstridende styringssignaler og blir bedt om å forholde seg til vedtak som mer er å betrakte som halvkvedede viser. Det ender ofte med at rådmannen blir gjort til syndebukk. Over halvparten av norske kommuner skiftet rådmenn i perioden 1998 til 2003. I 2004 sluttet 22 rådmenn i jobben sin, ifølge Kommunal Rapport. Året før var det 42. Statistikk for Kommunenes Sentralforbund viser at 25 prosent av de som slutter forsvinner ut av offentlig sektor.

– Jeg ser en veldig faglig utvikling. Spenningsforholdet mellom politikere og rådmenn har forsterket seg de siste tre–fire årene. Oppsigelse av rådmenn må bygge på saklige kriterier, slik alle oppsigelser må. Det er ikke nok å mislike rådene fra rådmannen, sier Matz Sandman som er leder i Rådmannsutvalget til Dagens Næringsliv. Han oppfordrer rådmenn til ikke å la seg presse ut og heller la kommunen bringe saken inn for Arbeidsretten om de mener de har saklig grunn.

Elendig kommuneøkonomi er gjerne årsaken til at det oppstår konflikter mellom politikere og rådmenn. Kuttforslag fra rådmannen kan provosere både politikere og velgere. Rådmannen kan i praksis framstå som den som vil rasere omsorgs- og velferdstilbud, mens politikerne forsøker å toe sine hender. Rådmenn opplever gjerne at man forvanter at det skal utøves godt lederskap uten at forutsetningen for det er til stede. Godt lederskap forutsetter tydelighet. Det er tydelighet, konsekvens, prioritering og langsiktighet rådmenn gjerne etterlyser hos politikerne. For politikerne handler det, litt for enkelt, om å sikre oppslutning hos befolkningen.

Det er ikke lett å peke på løsninger. Det er selvsagt på sin plass å gå ut med paroler om at politikerne må skjerpe seg. Men kompromisser og utsettelser hører nå en gang til politikkens vesen. Politikere flest opptrer ikke med den konsekvens og tydelighet som preger sjefen for landets kommuner, kommunalminister Erna Solberg. Hun ville sikkert være en fryd å forhold seg til for de fleste rådmenn.

Det er viktig at politikerne ansetter rådmenn som forstår hva det innebærer å ha politikere som sjef. Å bli frustrert over ulne kompromisser og utsettelser er en del av jobben. En rådmann kan ikke forholde seg til kommunestyret som en administrerende direktør til styret. Ledere i det offentlige må finne seg i politisk innblanding ned i detaljene, hvis det først går politikk i en sak. Da vet en ikke alltid hva det ender med. Det er frustrerende for de som har det daglige ansvar at en sak kan få et helt annet utfall enn det en regnet med og stikk i strid med tidligere signaler og retningslinjer. Da gjelder det for en rådmann å vise fleksibilitet, kunne omstille seg og akseptere. Begynner man å kritisere de folkevalgte og stille spørsmål ved om beslutninger lar seg gjennomføre er man ille ut. Luftfartsdirektør Per-Arne Skogstad måtte trekke seg fordi det oppsto tvil om han ville flytte tilsynet til Bodø slik Stortinget har bestemt. Slike situasjoner havner rådmenn stadig opp i. Det er en hårfin balanse mellom lojalitet og profesjonalitet man må operere innenfor. Havner man i en situasjon der det stilles spørsmål om rådmannen lojalitet overfor de folkevalgte, er man ille ute.