Hemmelige søkerlister i det offentlige

LEDER: Hvis det ikke skal være mulig for søkere til stillinger i det offentlige å reservere seg mot at ens navn offentliggjøres, vil det føre til færre kvalifiserte søkere. Det blir i alle fall ikke mange toppfolk fra næringslivet som vil ta sjansen på å svekke sin posisjon i den stillingen de har for kanskje å få jobbe i det offentlige, skriver redaktør Magne Lerø.

I mai skal regjeringen legge fram endringer i offentlighetsloven. Da vil vi få en diskusjon om søkere til offentlige lederstillinger skal ha rett til å reservere seg mot at det offentliggjøres at de har søkt stillingen. I næringslivet er det vanlig at søkerlister ikke offentliggjøres, og at man engasjerer et eksternt hodejegerfirma til å lete fram søkere og lede ansettelsesprosessen fram til beslutning. De fleste hodejegere vil også tilby konfidensialitet overfor den som skal foreta ansettelsen et stykke ut i prosessen.

I det offentlige er regelen åpenhet, men stadig flere søkere reserverer seg mot offentliggjøring. Matz Sandman, leder for rådmannsutvalget, mener at det ikke kan fortsette slik lenger.

– Det bør innføres utsatt offentlighet for søkere til offentlige stillinger, sier Sandman til Kommunal Rapport. Han mener det må gå en del tid hvor søkere kan vurdere om deres navn skal offentliggjøres eller ikke, men når den offisielle ansettelsesprosessen starter, må navnene på alle søkerne kunne offentliggjøres.

Statssekretær Gunnar Kvassheim ved statsministerens kontor liker ikke at unntaksbestemmelsene i offentlighet kommer stadig mer i forgrunnen.

– De som vil bekle offentlige stillinger, skal vite at de går inn i en funksjon hvor åpenhet er punkt én fra den dagen de tiltrer. Derfor burde det være en selvfølge at søkerlistene er åpne. Ikke minst fordi det er viktig at ansettelsesprosessen kan etterprøves. De som ønsker en karrière innen det offentlige, får innrette seg etter spillereglene, sier Kvassheim til Kommunal Rapport.

Vi har ingen vanskeligheter med å se de prinsipielle poenger i Sandman og Kvassheims argumentasjon, men det syn de forfekter vil føre til at færre søker lederstillinger i det offentlige. Høyres politikere har særlig vært opptatt av å få inn folk med erfaring fra næringslivet i offentlige lederstillinger. Lederlønningene er økt, og en forsøker å fjerne hindringer for «fri flyt» mellom det offentlige og det private, nettopp for å kunne tiltrekke seg kompetente næringslivsledere. Konsekvensen av Sandman og Kvassheims syn blir det motsatte.

Det synes som om Kvassheim mener at søkere som reserverer seg ikke har forstått at de søker seg inn i en sammenheng der det kreves åpenhet. Det er ikke det som er poenget. Når du offentlig flagger at du søker en jobb, har du samtidig signalisert at du er på vei ut av den jobben du har. Når alle vet at en er på vei ut, får det lett konsekvenser for den lederoppgaven en skal utføre. Både ens overordnede og underordnede kan begynne å lure på om det skorter på motivasjonen, om man leder med samme kraft som tidligere eller om man kan fortsatt satse på en i framtiden. En skal ha stor lyst på en ny stilling dersom man er villig til å ta den belastningen som offentliggjøring kan bety i forhold til den stillingen man har. Det er ikke så attraktivt å være leder i det offentlige.

Politikerne kan gjerne si at slik burde det ikke være. Enhver hodejeger kan fortelle at slik er det. Konfidensialitet er ofte meget viktig for de best kvalifiserte søkerne. Mediene er opptatt av at offentligheten skal få kjennskap til mest mulig. Det er deres jobb. Men når mediene selv ansetter redaktører og direktører, offentliggjøres som regel ikke søkerlistene. Slik er det bare, hvis man vil ha tak i de beste.