LEDER: Enten må Oslo bispedømmeråd ombestemme seg, lytte til flertallet i kirken og ta Ole Christian Kvarme med på innstillingslisten, eller så bør de stille sine plasser til disposisjon når Kvarme etter all sannsynlighet blir utnevnt som biskop, skriver redaktør Magne Lerø.
I dag skal Oslo bispedømmeråd ta stilling til hvem de mener bør bli biskop i Oslo. De kan velge å ombestemme seg og sette Ole Christian Kvarme på listen. Kvarme var foreslått av mange i de innledende runder, men Oslo bispedømmeråd valgte ikke å nominere ham fordi han etter deres mening ikke tilfredsstilte kravene til den som skal være biskop i Oslo. Men så viste det seg at Kvarme fikk overlegent flest stemmer i den kirkelige avstemmingen, og det uten å være nominert. Hvis Oslo bispedømmeråd vil være på linje med det massive flertallet i kirken, må de altså ombestemme seg og sette Kvarme opp på innstillingslisten. Han kommer neppe på førsteplass, men på andre eller tredjeplass bør de sette ham. Hvis ikke er det en demonstrasjon mot det flertallet i kirken ønsker.
Dersom de holder på at Kvarme ikke skal stå på listen, må de ta konsekvensen av det ved å stille sine plasser til disposisjon når regjeringen etter all sannsynlighet utnevner Ole Christian Kvarme i mars.
Det er blitt en strid så lang som et vondt år omkring utnevnelsen av ny biskop i Oslo. Kirken ønsker å framstå som demokratisk, åpen og hensynsfull. Men det ender opp i en maktkamp, der mediene tas i bruk, harde karakteristikker florerer og ulike nettverk jobber for sine – i det stille og åpenlyst.
En av de som har vært mest aktiv både i kulissene og i offentligheten, er formannen i Kirkerådet, «medieringreven» Thor Bjarne Bore som gjennom mange år som redaktør i Vårt Land kjenner det kirkelige spillet bedre enn de fleste. Han har lykkes i å få fram sin egen kandidat, Erling Pettersen, som er direktør i Kirkerådet som Bore leder, selv om han etter Departementets tellemåte ikke skulle vært med i finaleheatet. Bore har arbeidet så intenst for Erling Pettersen at han har fått Den norske kirkes presteforening på nakken, og andre medlemmer av Kirkerådet har offentlig kritisert Bore for det de oppfatter som en valgkamp for Pettersen. Og i Kirkerådet er det bare åtte som vil ha Pettersen. Syv foretrekker Kvarme.
Aftenposten skriver i dag at Jan Petersen har betydelig sans for Ola Christian Kvarme. Dette må vi tolke som et signal på at det går i retning av at Kvarme blir utnevnt. Riktignok er Kvarme, som det store flertallet av biskoper, prester og medlemmer av Kirkemøtet, imot homofilt samboende prester, men det er få som nå framstiller Kvarme som en «mørkemann». Han er midt i løypa i forhold til det teologer i Den norske kirke mener.
Uenigheten om kirkens syn på homofili ligger til grunn for den harde striden som pågår i kirken. Den norske kirkes øverste organ, Kirkemøtet, har vedtatt at kirken ikke skal ansette homofilt samboende prester. Men i kirken gjelder den gamle embetsmannstrukturen fortsatt. I teologiske spørsmål kan biskopene gjøre som de vil. De er sine egne sjefer. Derfor kunne Rosemarie Köhn og Gunnar Stålsett åpne for homofilt samboende krefter. Dette har provosert mange i kirken. De hevder dette er en type ledelsesmessig uryddighet som en ikke ser på andre områder i samfunnet. De vil ikke ha biskoper som tar seg til rette på denne måten, i alle fall ikke før kirkens eget læreutvalg om noen måneder har kommer med sin læreuttalelse om homofil.
En rekke fylkeslagsledere i KrF har gjort det klart at Valgerd Svarstad Haugland må utnevne Ole Christian Kvarme. Argumentet er at han har fått overlegent flest stemmer. Det kan vel være at de også deler Kvarmes syn på homofili. Andre i KrF legger vekt på at Kvarme, med sine holdninger og meninger, synes å ligge nær KrF politisk. Men det avgjørende for KrF er at det er Kvarme som har fått det sterkeste kirkelige votum. Valgerd Svarstad Haugland har sagt at hun vil utnevne den som flertallet i kirken vil ha. Hun står her i fare for å redusere seg selv til et tellekorps. KrF mener kirken selv bør utnevnte sine biskoper. Men det spørs om politikerne vil gi fra seg den makten de har over kirken ved å kunne utnevne biskopene. I kirken vil man nok nå presse sterkere på for å la kirken selv skal få utnevne biskoper. Når så mange politikere har uttalt seg om hvem som bør bli biskop i Oslo, forteller det at politikken er i ferd med å få større betydning for hvem som skal bli ledere i kirken. Det kan ikke være meningen. Kirken bør selv få utnevne sine ledere. Man trenger ikke politikerne som oppassere. Å utnevne sine leder, klarer kirken best selv.