Balansert arbeidslivsreform

LEDER: Det er ikke mer enn rett og rimelig at Dagfinn Høybråten, som har ansvar for at folk er i arbeid og ikke belaster sosialbudsjettene, korrigerer det overtidsfrisleppet som Victor D. Norman kjempet igjennom, skriver redaktør Magne Lerø.

 

Da arbeidslivslovutvalget for et år siden la fram sitt forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, ble det fra arbeidstakerhold betegnet som et alvorlig angrep på faglige rettigheter og et grønt lys for en brutalisering av arbeidslivet. Nå har forslaget vært ute på høring. Det har ikke manglet på kritiske merknader. Det er ikke uvesentlig at det var arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten som fredag la fram endringer i Arbeidsmiljøloven, og ikke Victor D. Norman. Høybråtens oppgave er å få folk i arbeid, slik at de ikke belaster sosialbudsjettene.

Victor D. Norman fikk i 2003 gjennomslag for en lovendring som innbar at arbeidstakere kunne jobbe 78 timer i uken 10 uker på rad. Samlet overtid på årsbasis ble økt til 520 timer.

Fra faglig hold har man advart sterkt mot at arbeidstakere skal kunne jobbe så mye over så lang tid. Det ble hevdet at de rommelige overtidsbestemmelsene var i strid i med intensjonen med Arbeidsmiljøloven, nemlig at den skal være en lov som verner arbeidstakernes helse.

Det er ikke noe å si på at den tidligere helseministeren lytter til fagfolkene på dette punktet. Arbeidsgivere kan leve godt med at arbeidstakere kan jobbe 78 timer fire uker på rad.

Høybråten går også inn for at arbeidstakere som blir oppsagt, skal miste retten til å stå i stillingen dersom man taper en arbeidsrettssak i første rettinstans. I dag har man rett til å stå i stillingen frem til rettskraftig dom foreligger. Høybråten har valgt et kompromiss. Det er forståelig at han vil sikre seg mot at en som er sagt opp utnytter retten til å stå i stillingen, dersom det synes å være saklige grunnlag for oppsigelsen. Men vi er vant til å forholde oss til at det er rettskraftig dom som gjelder. Det er tvilsomt om slike mellomløsninger er gode når en sak først er kommet for domstolene.

Vi kan forstå at arbeidstakerorganisasjonene er skeptisk til forslaget om i større grad å åpne for midlertidige ansatte. Men Høybråtens forslag er balansert. Det gir en generell adgang til midlertidig ansettelse i seks måneder, med muligheter til forlengelse i seks måneder. Etter den tid har man rett til fast ansettelse. Det blir ikke anledning til å ansette flere personer i samme midlertidige engasjement etter hverandre.

Arbeidstakerorganisasjonene frykter dette vil føre til en store grupper «b-ansatte». Det kan like godt skje at midlertidig ansettelse blir inngangsporten for fast ansettelse for mange. I dag vegrer man seg for å ansette folk, fordi man er usikker på behovet i framtiden. Istedenfor leier en da inn vikarer. Nå kan man istedenfor satse på midlertidig ansatte. Gjør den ansatte en tilfredsstillende jobb og behovet for arbeidskraft fortatt er til stede, får vedkommende fast jobb.

Istedenfor å flagge prinsipielle standpunkter, bør de fagorganiserte forholde seg til den virkeligheten arbeidsgiverne må operere i. Det er ikke snakk om at arbeidsgivere skal kunne skalte og valte med medarbeidere etter eget forgodtbefinnende. Det handler om å tilby mennesker jobb så lenge det er behov for arbeidskraft. Både arbeidsgivere og arbeidstakere har interesse av fast ansettelse.