Dagblad-ansatte lukker øynene

LEDER: Når de ansatte i Dagbladet bryter samarbeidet med ledelsen om innsparinger i en situasjon hvor inntektene raser nedover, er det et forsøk på å melde seg ut av virkeligheten. Ansatte løser ikke sine egne problemer med å krabbe ut av banen og ta oppstilling på sidelinjen, skriver redaktør Magne Lerø.

De ansatte i Dagbladet har brutt samarbeidet med ledelsen om å spare inn 100 millioner kroner i løpet av 2007. Ledelsen mener det er nødvendig som følge av en kraftig nedgang i løssalget. Dagbladet mistet 2,6 prosent av leserne i fjor og fikk et opplagsfall på 1,6 prosent. I januar og februar skal opplagsfallet ha vært på 10 prosent. Alt tyder på at nedgangen vil fortsette. Det er ikke like mange som kjøper VG og Dagbladet, når de kan lese mye av det papiravisen inneholder på nettet på jobben eller hjemme.

Dagbladet har hyret inn det internasjonale konsulentselskapet Boston Consulting Group (BCG) for å bistå i prosessen. BCG har gjennomført tilsvarende prosesser i Adresseavisen og i Aftenposten. Også der protesterte de ansatte mot de metodene firmaet benyttet for å identifisere mulige kostnadskutt.

Journalistene i Dagbladet reagerer særlig på at konsulentene vil måle journalistenes effektivitet ved å «ta tiden» på hvor lang tid det tar å skrive artikler. Journalistene hevder at dette er umulig å måle fordi det avhenger av hva slags sak det dreier seg om, journalistens kunnskapsnivå og hvor grundig man skal gå til verks. De nekter å være med på at slike målinger skal danne grunnlag for nedbemanning som kan innebære oppsigelser.

– Folk er bekymret for arbeidsplassene sine, og frykter for hva som kommer til å skje. Ledelsen har sagt at det kommer nedbemanning, men vi ønsker i så fall en frivillig nedbemanning, sier klubbleder Ulf André Andersen til Journalisten. Hvis Dagbladet skal spare 100 millioner kroner, tyder alt på at de må kutte om lag 80 stillinger.

Dagbladet gikk med 90 millioner kroner i overskudd i 2004, og 60 millioner i 2003. Styret har vedtatt å betale 30 millioner i utbytte i år. Journalistene mener dette er et dårlig signal til de ansatte midt oppe i en dramatisk spareprosess.

Ansvarlig redaktør Thor Gjermund Eriksen må nå drive spareprosjektet videre, med de ansatte på sidelinjen. Det kan være han i ettertid ser at det ikke var så lurt å forsøke å presse journalistene inn i BCGs målemetoder. Men spørsmålet er om det er mulig å få journalistene til å samarbeide, når det ligger i kortene at kostnadskutt kan bety oppsigelser i tillegg til frivillige ordninger.

Kriseforståelsen begynner nok å sige inn over journalistene i Dagbladet. De kan ikke melde seg ut av virkeligheten. Men ved å bryte samarbeidet med ledelsen, vil de markere overfor styre og ledelse at er rede til å stå beinhardt på for å ivareta egne interesser. Når ledelse og ansatte kommer i konflikt på denne måten, forsterkes problemene. De må nå bruke enda mer tid på interne prosesser i en situasjon der man trenger å skjerpe det eksterne fokus, lage en bedre avis og skaffe flere inntekter.

Det er vanskelig å drive god ledelse når alle ansatte melder seg ut i forhold til strategi og bemanning framover. Det er neppe lurt av ledelsen i Dagbladet å sette hardt mot hardt nå. De ansatte må få noe mer tid til å forstå at det vil stå om avisens eksistens dersom man ikke makter å tilpasse kostnadene til inntektene. Situasjonen er imidlertid såpass alvorlig, at ledelsen ikke kan vente med å få effekt av de første kostnadskuttene. 90 millioner i overskudd blir fort til underskudd dersom opplaget faller med fem–ti prosent.

Det sitter langt inn for fagforeningene i aviser som Dagbladet å akseptere oppsigelser. Men avisen kan neste år komme i den situasjon der det ikke er fnugg av tvil om at det foreligger saklig grunn for oppsigelser. Da må de ansatte godta det. Man får ikke fagforeningene til å kjøre rettssaker dersom man på forhånd vet man vil tape.

Før man kommer så langt, vil vi kunne oppleve konflikter internt mellom grupper av ansatte. Både i Dagbladet og i andre aviser gjøres det i dag mye dobbeltarbeid knyttet til de såkalte «filmsatsparagrafene», en bestemmelse som sikrer at kun medlemmer av Norsk Grafisk Forbund kan gjøre ferdig sider til produksjon. I praksis gjør avisens designere 90 prosent av jobben, som så grafikerne gjør på nytt. Når journalister får sparken fordi grafikere har avtalefestet rett til dobbeltarbeid, kan det bli livlig i Dagblad-huset.

Både Aftenposten, VG og Dagbladet har nok gitt Mediebedriftenes Landsforening beskjed om at nå er det på tide å gå i krigen for å få vekk filmsatsparagrafen.

 

SV-sus fra hundre år gammel reguleringsånd

LEDER: Vi merker suset av en hundre år gammel reguleringsånd når Kristin Halvorsen skal forklare hva slags næringspolitikk SV står for. Men hun kan bare glemme å få Jens Stoltenberg med på å skru klokken tilbake, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen bør være i tvil om at en ny regjering med Ap, SV og Sp vil bety en politisk kursending. Men at det går så galt at SV vil få gjennomslag for sitt næringspolitiske syn, tror vi dog ikke. Både SV og Sp vil nok slå kloa i noen flere oljemilliarder, men SV kan bare glemme å få Ap med på at staten skal kjøpe tilbake de aksjene de har solgt i Statoil, Hydro, Telenor og bankvesenet. Dette går SV inn for i sitt nye arbeidsprogram, og selvsagt setter de foten ned for ytterligere privatisering av offentlige oppgaver.

– Forslaget er i tråd med ånden til de som lagde konsesjonslovgivningen for 100 år siden. De sikret verdiene våre for å sikre utbytting, sier SV-leder Kristin Halvorsen til Aftenposten.

At det er en hundre år gammel reguleringsånd vi her merket suset av, er det ingen grunn til å tvile på. Det SV imidlertid har glemt, er at vi nå lever i en tid hvor det ikke er knapphet på de ressurser staten tok forvaltningsansvaret for. Store deler av befolkningen vender seg nå bort fra Telenor fordi de ikke oppleves som «best og billigst». Telenor satser stort på å bli en internasjonal teleaktør på mobilsiden og har for lengst innsett at de må konkurrere på sitt hjemmemarked. I dag offentliggjør Post- og Teletilsynet en rapport som viser at Telenor tar seg for mye betalt for å leie ut linjene sine til andre aktører som vil tilby bredbånd. Hva er poenget med at staten skal eie dette selskapet hundre prosent? Enda mindre grunn er det til at staten skal kjøpe seg opp i Hydro. Hydro opptrer presist som andre børsnoterte selskaper. Hydroledelsen nekter å forholde seg til et styre som er opptatt av noe annet enn å ivareta alle aksjonærenes interesser. Staten eier aksjer i Hydro for å maksimere profitten, ikke for å nå politiske mål. Hydro er ikke et instrument i politikernes hender, selv om noen politikere til tider fristes til å tro det. Hydro kan bry seg like lite med hva politikerne mener som det privateide Aker Kværner.

Poenget med å være tungt inne på eiersiden i de store selskapene er at vi kan forhindre utenlandsk oppkjøp. Derfor bør staten eier over 33 prosent i flere av våre finansielle og industrielle flaggskip. Men 100 prosent er ikke noe poeng. Det avgjørende skillet går når en oppretter et aksjeselskap. Da er maksimering av overskudd det primære mål. Det har vi sett når det gjelder Posten.

Privatiseringsmotstanderne i Ap tapte kampen om Statoil og Telenor. Selv om privatiseringsiver i Ap nå har avtatt, får man nok ikke Jens Stoltenberg med på å skru klokken tilbake. Men han vil ikke yppe til strid med forslag om at staten selger seg ytterligere ned. Skal det skje, må det skje via fusjoner, eller at styret i selskapet kommer opp med gode begrunnelser. Men med SV og Sp på laget, spår vi at de statlige eierandelen i de store selskapene vil være på stedet hvil de neste fire årene.

 

Bonusgalopp for sjefer

LEDER: Thorleif Enger i Yara har fått så mange millioner i finurlige bonuser at vi lurer på om Hydro-sjef Eivind Reiten i farten kan ha glemt forskjellen på bonuser og trynetillegg, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er ikke noe å si på at sjefen for Yara, Thorleif Enger, har en årslønn på 3,7 millioner kroner. En bonus på 1,9 millioner er også akseptabelt dersom resultatene er meget gode. Men Thorleif Enger har fått bonus i bøtter og spann i tillegg til dette. Yara var tidligere landbruksdivisjonen til Norsk Hydro. Da Yara ble et eget selskap og Enger flyttet over som administrerende direktør, fikk han med seg en verdiskapingsbonus på 6,2 millioner. Fra Yara fikk han senere en fisjons- og børsnoteringsbonus på 3 millioner. Samlet lønn og bonus utgjør dermed rundt 15 millioner kroner, skriver Aftenposten.

Dette fortjener selvsagt ikke Enger. Disse utbetalingene er ikke resultater av det han har skapt. Beslutningene er fattet i Hydros styre, og det kan ikke sies å være en tusenkunst å børsnotere et selskap. Det er tydeligvis ingen grenser for bonuskreativiteten i de enkelte selskaper, nå som man ikke rundhåndet kan dele ut opsjoner som tidligere.

Det kan nesten virke som om Arne Jensens «lønnspakke» begynner å bli standard. Man skal ha en «pakke» for å ta i mot en stilling og en «fallskjerm» i det minste på et par årslønner for å slutte, uansett hva slags resultater man har oppnådd. Lønnen øker stadig og i tillegg til lønn legges det en resultatbonus og en enda en bonus hvis det passer slik.

Vi kommer fort i den situasjonen at det normale er at toppsjefene tjener 10 millioner kroner i børsnoterte selskaper av en viss størrelse.

Bonuser er langt bedre enn de tidligere opsjonene. Nå vet man i alle fall hva man betaler lederne.

Styret i DnB Nor ga Svein Aaser nesten en million i ekstra bonus fordi Aaser hadde måttet jobbe så mye med å få fusjonen på plass. Det var i alle fall en begrunnelse. Men å drysse millioner over Enger slik Hydro gjør, kan det vanskelig gis en begrunnelse for. Det må være på sin plass å be Hydro-sjef Eivind Reiten forklare forskjellen på en bonus og et trynetillegg.

Seniorkonsulent Arne Selvik i AFF peker på at toppsjefer skiftes ut oftere og at belønningsnivået øker i takt med dette. Det kan være dette Hydro har i tankene når de åpner alle bonussluser. Det kan være at man i Hydro også tror at mer bonus betyr bedre sjefer. Men slik er det ikke. Selvik sier til Aftenposten at det ikke kan dokumenteres at ledere gjør en bedre jobb på grunn av bonuser. Den eneste form for bonuser som har en motiverende effekt ifølge Selvik, er bonuser gitt til en gruppe.

Dette er noe å ta tak i for styrene. Istedenfor å overøse toppsjefen med alle mulig slags finurlige bonuser, bør bonus deles ut til flere, helst alle ansatte. Hvis ikke styret tar tak i dette, bør daglig leder selv gjøre det. Thorleif Enger bør sørge for at det i tiden framover deles ut rikelig med bonuser til de ansatte i Yara hvis resultatene er gode. Det blir i alle fall ikke godt lederskap av at man selv vasser i millionbonuser, mens de ansatte ikke får nyte godt av gode resultater.

 

Seier for NHO og LO

LEDER: Årets lønnsoppgjør er en seier både for Finn Bergesen jr. og Gerd-Liv Valla. En krone timen til alle og to kroner til de lavlønnede er til å leve med i alle sektorer, skriver redaktør Magne Lerø .

Det er femten år siden LO og NHO klarte å bli enige uten at lønnsoppgjøret gikk til megling.

Alle får et lønnstillegg på 1950 kroner i året, og de som jobber i bransjer med et lønnsnivå under 260 000 kroner i årslønn får ytterligere en krone.

Dette er en seier både for Finn Bergesen jr. og Gerd-Liv Valla. Det ligger ikke langt unna det LO krevde, men LO har måttet gi etter mest på kravet om hvor stort lavtlønnstillegg de ville ha. Valla understreker at årets oppgjør ligger på nivå med den forventede lønnutvikling hos våre handelspartnere.

Finn Bergesen jr. har grunn til å være fornøyd med at det ligger an til at vi i år får den laveste lønnsveksten på mange år. Bergesen mener han har markert overfor LO at han er tilsnakkendes når det gjelder kroner og øre. Det er når LO beveger seg inn på prinsippenes område og vil ha omkamp om saker de fagorganiserte har tapt på den politiske arena, at Bergesen vil stritte imot. Ved neste års lønnsoppgjør må ha han kjempe drabelig for å få LO til å la prinsippene ligge og, som i år, konsentrere seg om kroner og ører.

NHO får kritikk for å ha vært for gavmilde i årets lønnsoppgjør. Både Kim Nordlie i Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Per Kristian Sundnes i Kommunenes Sentralforbund hevder overfor Aftenposten at NHO har strukket seg for langt.
- Kommer vi i en situasjon der vi må gi to kroner timer, er det helt forferdelig, sier Nordlie.

Det er klart to kroner timen vil svi i næringer som er utsatt for konkurranse, for eksempel reiselivsnæringen. Norge er et dyrt nok land som det er. Men vi tåler da at de butikkansatte får det tillegget NHO og LO har forhandlet seg fram til. Det må selvsagt tas ut på prisene, men vi handler jo som aldri før. Så den prisstigning på varer og tjenester som 2 kroner timen representerer tåler vi.

Oppgjøret vil nok svi mest i offentlig sektor. Nå ligger oppgjøret omtrent på det nivå som vi antar både stat og kommune har budsjettert med. Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon, som organiserer både lærere, sykepleiere og annet fagpersonell i kommunene, varsler at de ikke vil godta så lave tillegg. Krav om et vesentlig bedre oppgjør enn det LO og NHO har forhandlet seg fram til, er det ikke grunnlag for. Både lærere og sykepleiere har hatt en tilfredsstillende lønnsutvikling de siste årene.

Alt burde ligge til rette for at vi får et lønnsoppgjør med mindre bråk og spetakkel enn vi er vant til.

Noen ganger må man gå i krigen for å se om det er mulig å vinne en seier eller to. I år er det grunn til å holde seg i ro. Så får vi heller være forberedt på harde kamper på tariffenes slagmark neste år.

 

Meyer som kontorrotte på boklageret

LEDER: Bokbransjen demonstrerer i dag mot «raseringsminister» Morten Meyer. Selv vil han gjerne framstå som en bokbransjens Moses som fører det lesende folk fra trengslene under manglende konkurranse og fram til det lovede land som flyter at melk, honning og billige bøker. Det spørs om Meyers «modernitet» passer det eldgamle trykte medium, skriver redaktør Magne Lerø.

Bokhandler Harald Haugen, som i fjor solgte over 200 000 bøker, slakter moderniseringsminister Morten Meyers opplegg for en ny bokbransjeavtale.

– Forslaget er for dårlig gjennomarbeidet og bærer preg av kontorrotters måte å håndtere noe på, uten å ha prøvd hvordan dette fungerer i praksis. Det virker som om de kan for lite om forretningsdrift, for de har laget regler med fastprisperioder som er umulig å få til å fungere, sier Haugen til Dagens Næringsliv.

I forrige uke anklaget forlagsdirektøren i Aschehoug, William Nygaard, Meyer for å rasere bokbransjen med det resultat at det blir solgt færre bøker og prisene på bøker samlet sett blir høyere.

I dag demonstrere forfattere og forlegger mot Morten Meyers forlag til ny bokavtale. I dag er også fristen inne for å levere høringsuttalelsene til Moderniseringsdepartementet.

Det er nå moderniseringsministeren som kjøre løpet. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har latt seg parkere på sidelinjen etter at hun vant fram med sitt krav om at det ikke skulle åpnes for fri pris på bøker. Meyer ivrer etter å skape størst mulig konkurranse med fast pris de første månedene etter en bok gis ut og der ingen kan gi mer enn 12 prosent rabatt.

Hvis ikke Meyer justerer sitt forlag til ny forskrift for bokbransjen, antyder nå både forleggere og bokhandlere at man kan ende med fri pris før man vet ordet av det. Det blir rett og slett for komplisert å omsette.

Morten Meyer synes overbevist om at fri pris på bøker vil gi lavere priser. Det er både riktig og riv ruskende galt. Bestselgere blir utvilsomt rimeligere. Det er bare å se hva som har skjedd i platebransjen. Prisen har gått ned, men det har antallet plateutgivelser også.

Endringene i bokbransjen kommer til å føre til at det blir gitt ut færre bøker her i landet. Det er stikk i strid med det politiske målet om bredde i utgivelsene, men der markedskreftene rår, kommer man ikke langt med politiske ønsker.

Forfatterne har nå for alvor oppdaget hva som er i ferd med å skje. Hvert år deles det ut noen millioner i stipend til forfattere. Det som gjør dette mulig er at 3 prosent av royalty på salg i bokklubber tilfaller forfatterens solidaritetsfond. Nå kommer omsetningen gjennom bokklubben til å stupe. Det vil bli mindre penger å dele ut. Når fastprisperioden på bøker blir kortere – eller forsvinner i løpet av året – faller grunnlaget for en normalkontrakt for forfattere basert på fast pris bort.

Alt tyder på at normalkontrakten synger på siste verset. Når hver forfatter skal forhandle om egne betingelser, betyr det selvsagt mindre til de som selger lite og mer til de som selger mest.

Det blir færre forfattere som kan leve av sitt forfatterskap og noen flere som blir steinrike på sin skrivekunst som følge av de endringer som skjer i bokbransjen.

Både bokhandlere og forleggere har selv åpnet for en sterkere kommersialisering av bransjen. Bransjen er derfor medansvarlige for at de har havnet i en situasjon de ikke ønsker. Det blir neppe noen storhetstid for litteraturen, slik Morgen Meyer synes å drømme om. I beste fall blir det ikke så ille som bransjen frykter. Men det kan også skje at man ender opp i det ragnarok som William Nygard har spådd med fri pris. Sitter det en kulturminister for Ap i posisjon etter valget, kan et kaos i bokbransjen føre til at vi ender opp med en lov om fast pris på bøker og der også avansen for bokhandlere blir regulert. Flere europeiske land har en fastprislov for bøker, mens andre har fri pris. I Norge forsøker vi oss nå på en mellomting – helt i tråd med den kompromissets ånd som preger den sittende regjering.

William Nygaard spår at Morten Meyer vil skrive seg inn i forlagshistorien som en «raseringsminister». Selv vil han gjerne framstå som en bokbransjens Moses som fører det lesende folk fra trengslene under manglende konkurranse og fram til det lovede land som flyter at melk, honning og billige bøker.

 

Tøffere fagforeningskamp

LEDER: Når arbeidstakerorganisasjonen taper viktige slag i politikken, er det forståelig at de forsøker seg på omkamp i neste års tarifforhandlinger. Det meste må nok arbeidsgiverne si nei til, men i forhandlinger må en lytte også inne på prinsippenes område, skriver redaktør Magne Lerø.

Fjorårets lønnsoppgjør ble preget av streiker om prinsipper. Kroner og øre ble man rimelig greit enige om. Det kan bli enda tøffere runder om prinsipper i framtiden. Neste år må arbeidsgiverne forberede seg på at pensjon og arbeidsmiljø blir tema i lønnsoppgjøret, sier administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen NAVO, Lars Haukaas, til Aftenposten. Han mener arbeidsgiverne må legge en strategi for å stå imot krav om bedre ordninger enn det lovverket legger opp til.

De fagorganisert har mobilisert kraftig for at det ikke skal gjøres endringer i arbeidsmiljøloven som de oppfatter som angrep på faglige rettigheter. De har bare delvis vunnet fram. Stortinget kommer etter all sannsynlighet til å åpne for midlertidige ansettelser og tillate mer overtid. Dette er de fagorganiserte sterkt imot. De unngår neppe innstramninger i pensjonsordningene. Vi må regne med at det fremmes krav ved hovedforhandlingene neste år, som i praksis setter til side Stortingets endringer i forhold til egne medlemmer. Finn Bergesen jr. i NHO har advart mot at lønnsoppgjørene i sterkere grad skal handle om det som han mener er politikernes sak å avgjøre. Han kan gjerne ønske at lønnsoppgjørene bare skal handle om kroner og øre, men det er nok ikke denne virkeligheten NHO befinner seg i. Lars Haukaas ser mer realistisk på dette, men deler for så vidt Bergesens syn.

Haukaas mener vi står overfor et trendskifte der det ikke lenger er slik at politiske prosesser går i den retning fagbevegelsen ønsker.

– Fagbevegelsen oppfatter tvert om lovgivningsprosessen som en angrep på tilkjempede rettigheter. Vi står overfor en arbeidstakerside som i økende grad mister til tilliten til lovgivningen, sier Haukaas til Aftenposten.

Dette lover ikke godt for utviklingen på arbeidslivets område. Både arbeidsgivere og arbeidstakere vil bli tapere dersom vi går inn i en periode med økt uro og flere streiker.

Det har vært bedriftene i konkurranseutsatt sektor som har lagt rammene for lønnsoppgjørene. Det kan være disse oppgjørene som blir de enkleste å få på plass framover. Her forstår arbeidstakerne utmerket godt hva som kommer til å skje dersom bedriftene pådrar seg for høye kostnader, enten det skjer i form av høyere lønninger eller bedre sosiale ordninger. Men også disse bedriftene har interesse av at ikke arbeidsgiverne styrker sin handlefrihet på bekostning av de ansattes interesser.

Det er mer fristende å stå hardt på krava i offentlig sektor, hvor en kan sende regningen videre til staten. Men arbeidstakerne i offentlig sektor kan ikke kreve ordninger som gjør at virksomheter med en stor grad av organiserte arbeidstakere får et kostnadsnivå som ligger betydelig høyere enn det virksomheter med mange uorganiserte har.

Sosial- og arbeidsminister Dagfinn Høybråten har lyttet til de fagorganisertes innvendinger, både når det gjelder arbeidsmiljøloven og endringer i pensjonsordningene. Fagorganisasjonenes oppgave er å kjempe for medlemmenes interesser, men det blir håpløst dersom alle nåværende bestemmelse får status som hellige kyr som ikke kan røres. Vi tror ikke på de fagorganisertes påstander om at arbeidsgiverne grovt vil utnytte muligheten for midlertidig ansatte. Det er ingen ulykke om enkelte arbeidstakere avtaler at de jobber 13 timer en dag mot å kunne slutte tidligere en annen dag.

Vi har vanskelig for å tro at slike spørsmål vil bli hovedkrav ved neste års tarifforhandlinger. Men vi ser ikke bort fra at det kommer krav som vil sikre ansatte bedre ved oppsigelser. Dette må arbeidsgiverne være rede til å forhandle om. Når det er stor uro og usikkerhet om folk får beholde jobbene sine, er det ikke annet å vente at de vil at fagforeningene skal kjempe for bedre ordninger om de mister jobben og bedriftene har godt med penger til å betale mer enn «minimumstakst».

Når arbeidstakerorganisasjonen taper viktige slag i politikken, er det forståelig at de forsøker seg på omkamp i neste års tarifforhandlinger. Det meste må nom arbeidsgiverne si nei til, men i forhandlinger må en lytte også inne på prinsippenes område.

 

Haga som politisk strateg

LEDER: Åslaug Haga leder med glød og et smittende engasjement. Hun må bare håpe på et utall harde konfrontasjoner med Høyre, slik at velgerne kan forstå hvorfor de har sagt sin gamle samarbeidspartner takk og farvel. Men det kan bli ugreit for Haga å leve i skyggen av mektige Ap, skriver redaktør Magne Lerø.

Senterpartiets leder Åslaug Haga er kampklar. Oppgaven er å drive partiet ut av skyggenes dal, sikre seg selv en plass på Stortinget, vinne fram i harde forhandlinger med Jens Stoltenberg om den politiske kursen for en ny rød–grønn regjering, og få fire viktige statsrådposter i en regjering ledet av Jens Stoltenberg. Klarer Haga dette, skriver hun seg inn som en av de store strateger i partiets historie.

Anne Enger Lahnstein sa i sin tid takk og farvel til Høyre, satset og vant på sentrumsalternativet. Det er i sentrum Sp helst ville vært, men de har for lengst innsett at sentrumsalternativer er en saga blott. Sp kunne da valgt å holde seg i nærheten av Høyre. Når det gjelder den viktigste saken for Sp, EU-saken, er det ikke stor forskjell på Ap og Høyre. Sp har foretrukket å gå i spann med Høyre i etterkrigstiden, fordi de har delt Høyres verdikonservative profil, og i den økonomiske politikken har de hatt sammenfallende syn på for eksempel eiendomsretten.

De siste ti årene har Sp sett at den markedsorientering som Høyre står for, fører galt av sted i forhold både til landbruket og distrikts-Norge. Å motarbeide markedskreftene er blitt en flaggsak for Sp. Dermed havner de i frontkollisjon med Høyre. Det passer Åslaug Haga utmerket. Hun trenger noen kraftige oppgjør med Høyre for at velgerne skal forstå at det var nødvendig for Sp å skifte side.

Sp har ikke mer enn rundt fem prosents oppslutning på meningsmålingene. De synes ikke å ha fått særlig uttelling på at Sp, Ap og SV sier de vil danne regjering sammen etter valget. Den eneste måten Sp kan øke sin oppslutning på, er å få oppmerksomhet om sitt eget program. De vil forplikte seg på et program for en samarbeidsregjering før valget. Sp vil ha full frihet til å kjøre fram egne saker i valgkampen. Det samme ønsker SV. Derfor fikk vi i går en hard duell mellom Kristin Halvorsen og Åslaug Haga om oljeboring i Barentshavet.

Den jobben Åslaug Haga har gjort som Sp-leder så langt, står det respekt av. Hun har forankret de strategiske valgene i eget parti i god tid før landsmøtet. Sp har lansert et program med egenart og tydelighet, og Åslaug Haga framstår som en offensiv og dyktig leder. Glød og et smittende engasjement preget henne under landsmøtet sist helg. Partiet står samlet, de har gjennomført et landsmøte som motiverte for innsats og det er full enighet om at de har en leder frambærer partiets politikk på en utmerket måte. Utgangspunktet skulle vært det aller beste forn Sp.

Men det skal ikke bli enkelt å krype oppover mot titallet på meningsmålingene. Lite tyder på at Sp vil få hjelp ved at EU-saken kommer høyere opp på dagsordenen i månedene framover.

Sp har valgt side. Det valget har de tatt for lang tid framover. På lang sikt kan det være at Sp ville vært mer tjent med å bygge seg opp utenfor regjering. Det er ikke sikkert en plass i regjeringen i skyggen av Ap vil gi nevneverdig uttelling hos velgerne. Men lysten på makt og taburetter er stor, så det skal noe til at Sp velger å stå utenfor en regjering fordi de ikke når fram i forhandlingene om de politiske grunnlaget for en regjering.

Risikofri varsling

LEDER: Mens «jeg vil, jeg vil, men får det ikke til» preger regjeringens forslag til lovendringer for å gi varslere bedre beskyttelse, viser EDB Business Partner hvordan det skal gjøres i en del tilfeller. Det er viktigere å sikre anonymitet enn å utrede hva det betyr å være lojal, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringens forslag til lovendringer som skal sikre varslere bedre rettsbeskyttelse, er relativt kjølig mottatt. Når regjeringen har valgt å ta utgangspunkt i forpliktelsen til lojalitet mot sin arbeidsgiver, blir det et «jeg vil, jeg vil, men får det ikke til»-preg over hele forslaget. Regjeringen ser for seg at en arbeidstaker skal ha gått alle runder internt, før man varsler myndigheten eller offentligheten om kritikkverdige forhold. Flere kan fortelle at de er blitt frosset ut etter at de først har «laget bråk» internt, for deretter å varsle eksternt.

Nå har imidlertid EDB Business Partner vist hvordan det kan gjøres. Ansatte kan ta kontakt med advokat Frode Sulland hvis de har mistanke om etiske brudd og ulovligheter i selskapet. Alle som tar kontakt er sikret anonymitet.

– Vår strategi er å være et åpent og forutsigbart selskap som nyter tillit. Vi kjenner ikke til at det skal være etiske brudd og ulovlighter i EDB Business Partner. Men med en organisasjon på over 3000 ansatte, kan vi ikke være sikre. De som eventuelt vet om slike tilfeller skal føle at det ikke medfører noen risiko å si ifra, sier finansdirektør Tore Valderhaug til Aftenposten.

Frode Sulland har ikke andre advokatoppdrag for selskapet. Får Sulland henvendelser fra ansatte, tar han saken opp med styreleder, som kan bestemme at det skal gjennomføre en granskning. Styrelederen vil ikke få vite hvem som har varslet. Vi må kunne forutsette at selskapet har en styreformann som vil ta sakene på alvor, siden de har innført en slik ordning. Men det har man selvsagt ingen garanti for. Og en ansatt i EDB Business Partner, har selvsagt frihet til å varsle myndigheter eller medier dersom han opplever at det ikke blir ryddet opp i forholdene via Frode Sulland og styreleder.

Kort tid etter at Svein Ludvigsen hadde tiltrådt som fiskeriminister, avskaffet han «fiskefusktelefonen». Han ønsket ikke en ordning basert på mistenksomhet. Det er en langt på vei en slik «fiskefusk»-telefon EDB Business Partner nå har innført. Det kan imidlertid være en hake ved ordningen. Dersom selskapet har begått et alvorlig lovbrudd, burde en jo blitt anmeldt og de som har ansvar for lovbruddet straffet. Nå kan man via Sulland få et varsel om å rydde opp slik at man unngår straff.

Det er umulig å finne ordninger som ivaretar alle hensyn. Å ta opp kritikkverdige forhold internt, krever både mot og styrke. Mange kvier seg for det, fordi de kjenner til historier der de som varslet ble frosset ut eller fikk sparken. Regjeringen vil sikre varslere økt rettsbeskyttelse. Varslere skal ikke bli sagt opp. Men lovverk og domstoler kan ikke hindre at ansatte blir frosset ut.

Prisen for å varsle er ofte høy. Ansatte i EDB Business Partner som oppdager alvorlig kritikkverdige forhold kan nå få sagt fra på en ryddig måte, uten å måtte betale denne prisen.

 

Kollektiv lederuforstand

LEDER: Når 233 sjefer i Vinmonopolet i går sendte e-post om de ikke har tillit til Knut Grøholt og sier at vi må vente til mandag for å få begrunnelsen, har de tydeligvis ruset seg på uforstand. Denne typen kollektivt maktbruk for å ivareta egne interesser, må styret ta avstand fra, skriver redaktør Magne Lerø.

For en måned siden konkluderte et enstemmig styre i Vinmonopolet med å frikjenne Knut Grøholt fra påstandene om at han hadde latt seg smøre i strid med selskapets regler. Styret gjorde det klart at de hadde full tillit til ham. Juul Lyseggen, som er styreleder i Vinmonopolets Overordnede Forening (OFF), sitter også i Vinmonopolets styre og hadde altså for en måned siden full tillit til Grøholt. Onsdag hadde OFF møte og vedtok mistillit.

Verken Dagbladet eller VG er i stand til å få noen begrunnelse fra Lyseggen. Den kommer først på mandag. En må kunne anta at årsaken til mistilliten er at Vinmonopolet vil avskjedige to ledere som har foretatt grove brudd på Vinmonopolets «smøreregelverk», og at andre som har begått mindre regelbrudd vil bli degradert. I så fall er dette ikke noe annet enn en gjengjeldelsesaksjon. Når to av deres medlemmer får sparken, skal jammen toppsjefen også sparkes. Vi er temmelig sikker på at foreningens arbeidsrettslige betraktninger ikke vil holde mål.

Når en forening klarer å erklære offentlig mistillit den ene dagen og presterer å si at man må vente til over helgen med å få begrunnelsen, er dette i beste fall hjelpeløst. Vi får håpe dette er et arbeidsuhell og at det i alle fall ikke et uttrykk for den typen personalbehandling lederne i Vinmonopolet bedriver til daglig.

Det er selvsagt ikke 233 sjefer som hver for seg ikke har tillit til Grøholt. Vi får da håpe at mange av dem er atskillig klokere og mer nyansert enn det flertallet i foreningen er. Men når et flertall vedtatt mistillit, er det i pakt med god foreningskultur at mindretallet holder kjeft.

Et styre kan ikke sparke en sjef fordi underordnede bruker makt på denne måten. Styret må gi vinmonopollederne beskjed om at Grøholt blir sittende, og at de får innrette seg etter det.

Det skjer md jevne mellomrom at ansatte forsøker å presse ut toppsjefer ved å erklære offentlig mistillit. Det har holdt på i lang tid i Avinor, med Randi Flesland og flere av hennes nærmeste medarbeidere. Styret avviste resolutt de ansattes krav. Nå ser det ut til at situasjonen har roet seg, så lenge det varer.

De ansatt i Orkla fastholder at de ikke har tillit til styreformann Johan Fr. Odfjell. Nei vel. Men det er ikke de ansatte som velger styret i Orkla.

Det spesielle med situasjonen i Vinmonopolet er at det er alle lederne som nå erklærer mistillit. De ansattes har fortsatt tillit til Grøholt, sier Helge Storvik, som representerer de ansatte i styret. Der virker altså som om dømmekraften er bedre intakt hos de ansatte enn hos de som skal lede dem.

 

Ledere som forbruksvare

LEDER: John H. Stordrange, lederen for Siviløkonomene, synes ikke det er rart at kvinner og flinke fagfolk reserverer seg mot å bli ledere når de ser ledere bli ofret og satt under et umulig press. Det er lurt å ha både fallskjerm og en plan B om man plutselig en dag står uten den lederjobben en trives i, skriver redaktør Magne Lerø.

Noen ytterst få daglige ledere får sin avgang brettet ut i offentligheten. Hvert år er det hundrevis av ledere som må slutte uten at det påkaller noe offentlig interesse. Omløpshastigheten på ledere øker, og John. H. Stordrange, administrerende direktør i Siviløkonomene, har en lang rekke eksempler på at ledere blir fjernet fordi styret har et behov for å vise handlekraft. Mange mister lysten på å ta en lederstilling når en ser det ledere utsettes for.

– Jeg tror for eksempel at en del kvinner reserverer seg mot lederjobber når de ser hvor risikofylt og tøft det kan være, sier Stordrange til Dagbladet. Andre som kunne mestret en lederstilling, velger istedenfor fagstillinger med interessante utfordringer og god lønn, der de slipper presset og usikkerheten som ledere må leve med.

Stordrange mener den høye utskiftningstakten på ledere og mellomledere i mindre bedrifter utenfor de store byene representerer et stort problem.

– Dette er folk som ikke har noen fallskjerm eller bonus å lene seg på. Ofte skiftes de ut som en symbolhandling, ofret som syndebukker fordi forventningene ikke er innfridd, sier Stordrange. Han peker på at fallhøyden er meget stor for ledere som arbeider på steder der det er få arbeidsmuligheter dersom man ikke har et sterkt nettverk. Fallet i prestisje er heller ikke til å spøke med.

Et styre har rett til å forvente at lederen skal skape resultater og nå de mål som styret har fastsatt. Den virkeligheten lederen må operere i, blir stadig mindre forutsigbar. Markedsforholdene kan endre seg brått, og nøkkelpersoner i bedriftene sitter løsere enn tidligere. Dette kan ikke ledere bruke som unnskyldning over tid for at resultatene ikke nås. Når ikke ledelsen viser handlekraft, skjer det at styret mener situasjonen krever det. Den eneste måten styret kan lede på, er gjennom daglig leder. Derfor må daglig leder ut, hvis han ikke klarer å vise den nødvendige handlekraft.

Ledere må akseptere at man ikke kan lede år etter år dersom resultater ikke innfris. Å være leder er å ha en utsatt stilling. Men dessverre skjer det, som Stordrange peker på, at styret opptrer lite klokt i forhold til daglig leder. Da Forsvaret sparket Lars Sølvberget og Jørn Hernes uten at årsaken til underskuddene var tilstrekkelig klarlagt, viste de hvordan et styre ikke skal opptre. Det skal ikke komme som lyn fra klar himmel når ledere skal avsettes. Det skal være dialog på forhånd. Man skal få gi sin forklaring, drøfte situasjonen og gi til kjenne hva en vil gjøre for å innfri styrets forventninger før man får beskjed om at man må slutte.

Det påhviler styreformannen et særlig ansvar for å være i direkte og åpen dialog med daglig leder i en situasjon hvor det kan bli aktuelt å skifte ut ledelsen. Her er tid et nøkkelord. En leder som blir sparket, faller dypt dersom man ikke har fått anledning til å tenke tanken og forberede seg på den muligheten.

Når mange leder opplever at de blir ofret som syndebukker, er det forståelig at de forlanger både høy lønn og en skikkelig fallskjerm. Fallskermer er ikke noe å trakte etter. For altfor mange er det å utløse en fallskjerm ensbetydende med at man nå må slite for å komme i nærheten av det lønnsnivået en hadde.

Ledere sitter utrygt. Man må være forberedt på at man må ut av den jobben man har før en vet ordet av det. Da gjelder det å ha utviklet nettverk og å ha gjort seg noen tanker om hva man vil gjøre dersom det skjer. Det er lurt å ha en plan B om man plutselig en dag står uten den lederjobben en trives i.