LEDER: Hadde en næringslivsleder blitt utsatt for så mye kritikk som er blitt Kristin Krohn Devold til del, ville han sannsynligvis gått av for lengst. Men det er forskjell på å stå i ildlinjen alene, og å ha et parti og en regjering i ryggen. Det er når støtten i egne rekker blir lunken, en minister ikke orker mer, skriver redaktør Magne Lerø.

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold må snart ha satt Norgesrekord i offentlig hardkjør og trusler om miste jobben. Det siste året har hun nærmest vært utsatt for kontinuerlig ildgivning fra opposisjonen. Men hun er minister i skuddsikker vest. Hun lar seg ikke en gang stanse av at opposisjonen for alvor truer med å dra fram kanonene.

Det drives nå et politisk spill på høyt plan. Men det ser ennå ikke ut til å være kommet ut av aktørenes kontroll.

I forrige uke sa Jens Stoltenberg at han ikke kunne utelukke at Ap ville fremme mistillit mot forsvarsministeren. Dette var ikke noe annet enn rasling med sablene. Kristin Halvorsen går litt lenger i Dagbladet i dag, men låser ikke situasjonen. Carl I. Hagen beveger seg også på kanten av å måtte våge noe mer enn kun å fremsette sterk kritikk. Men han har ikke spilt alle sin kort. For opposisjonen handler det fortsatt om å gi en bredest mulig elendighetsbeskrivelse av det Krohn Devold har foretatt seg.

Samtidig som opposisjonen skjerper kritikken, velger Kristin Krohn Devold å gi svar på tiltale. Hun er i kamphumør og akter ikke vifte med hvitt flagg i håp om å berge livet. Det kan hun gjøre fordi hun har statsministeren i ryggen. Erna Solberg gikk i går ut med støtte til Krohn Devold og kritiserte elementer i Forsvaret for å motarbeide sin kvinnelige minister.

Når Solberg rykker ut på denne måten, låser hun Kjell Magne Bondevik. Høyre vil ikke droppe sin forsvarsminister for å kunne fortsette i regjering. Opposisjonen må med andre ord bestemme seg om det vil ta regjeringsmakten eller ikke.

Det er ikke godt å vite om noen vil få en politisk gevinst av å felle regjeringen Bondevik. Jens Stoltenberg kan umulig være tjent med det. Han er i angrepsposisjon. Hvis han må overta som leder for en mindretallsregjering nå, forkludres det løpet han har lagt for å danne en flertallsregjering etter høstens valg.

FrP, som er opptatt av å inngå et forpliktende samarbeid med regjeringen, kan ikke felle regjeringen et halvt år før valget. Om Carl I. Hagen benyttet alle sine talegaver, vil neppe velgerne forstå poenget med et regjeringsskifte så kort tid før et valg.

Hagen har ikke noe imot at Ap og SV fremmer mistillit. Men da vil han heller redde regjeringen ennå overlate makten til Jens Stoltenberg.

Kristin Krohn Devold leder ikke Forsvaret på en god måte. Hun har ikke den kontrollen hun burde ha. Hun handlet overilet og uklokt da hun i januar ga to generaler sparken før årsaken til budsjettoverskridelsen var klarlagt, men lot forsvarsjefen bli sittende. Hun har mistet autoritet og er selv blitt en del av forsvarets problem. Forsvaret hadde trengt en ny statsråd som kunne ryddet opp, som ikke var svekket i forhold til Stortinget og hadde autoritet internt. Men i et valgår er det politikken som teller. Forsvaret må etter all sannsynlighet leve med Krohn Devold ennå et halvår.

Krohn Devold forsøker å fremstå som sterk og upåvirket. Men det hardkjøret hun utsettes for, setter nok sine spor. Det kan gå både på humør, motivasjon og selvtillit løs når man uke etter uke må lese i mediene at man ikke har tillit og at man gjør en dårlig jobb. En leder i næringslivet ville sannsynligvis ha gått av for lengst. Men næringsliv og politikk kan ikke helt sammenlignes. Krohn Devold får nemlig offentlig støtte. Hun vet at hun har statsministeren i ryggen og Erna Solberg har offentlig forsvart henne. Mye av den kritikken hun utsettes for, er elementer i et politisk spill. Det er forskjell på å stå i ildlinjen alene en når man har et parti og en regjering med seg i kampen. Det er om støtten i egne rekker blir lunken, en minister ikke orker mer. Kritikken mot manglende profesjonalitet som leder, svir nok. Men politikk som kampsport mestrer forsvarsministeren meget godt, den ene harde runden etter den andre.