Korrupsjon i statlig informasjon

LEDER: Klassekampens redaktør, Bjørgulf Braanen, mener det har utviklet seg korrupsjonsliknende tilstander i den offentlige informasjonsvirksomheten. Sterke ord, men troverdigheten står på spill når statlige informasjonssjefer opptrer som enøyde PR-agenter for den politiske ledelse, skriver redaktør Magne Lerø.

Landets redaktører er for tiden samlet til møte i Oslo. Torsdag diskuterte man «salg av eksklusiv rett til å være først med å formidle nyheter fra det offentlige». Einar Ryvarden, ansvarlig redaktør i digi.no, og Lars Kise, nyhetsredaktør i Avisenes Nyhetsbyrå, ga flere eksempler på at det offentlige ikke gir den informasjon de skal gi når medier tar kontakt, fordi man har inngått avtale om eksklusivitet med et annet, gjerne større medium.

Den slags åpenbare brudd på offentlighetsloven er det ingen som forsvarer.

Alle medier er opptatt av eksklusive nyheter. De får størst oppslag. En nyhet som alle medier får samtidig, kan havne på notisplass i alle aviser. Da får ikke saken den oppmerksomhet den kanskje fortjener.

Mediene bombarderes med forsøk på å selge inn saker ved å lokke med eksklusivitet. I næringslivet har man enten egne informasjonsmedarbeidere, eller man leier inn et PR-byrå som har kun én oppgave: å få så mye positiv omtale som mulig. I kulturbransjen har det tatt helt av. Her bedrives det lanseringsjournalistikk over en lav sko. Når en populær artist kommer med ny plate, står de store mediene i kø for å bringe nyheten. Plateselskap og artist kan stille betingelser og definere premisser.

– Slik kan vi ikke ha det i offentlig sektor, protesterte Klassekampens redaktør, Bjørgulf Braanen. – Staten er noe annet enn en privat aktør. Staten må ha likebehandling som prinsipp. Det betyr at man må tilby de samme nyhetene til alle og ikke velge ut de største mediene, de man liker best eller de journalistene en regner med gir den mest positive omtalen, fortsatte han.

Aftenpostens politiske redaktør og tidligere sjefsredaktør i Dagbladet, Harald Stanghelle, hevdet at man ikke kan frata informasjonssjefene i det offentlige retten til å operere i den medieverden vi befinner oss i.

– Vi er alle ute etter eksklusive nyheter. Det betyr ikke at vi er i lomma på den som gir oss tipset. Det avgjørende er at vi jobber journalistisk og kritisk med alle henvendelser vi får, og vurderer relevans og vesentlighet, sa Stanghelle.

Og det kan han selvsagt si. Er det noen som har fordel av denne politiske eksklusivitetstenkningen, så er det Aftenposten. De er størst og kan velge først, eller rettere sagt etter Dagsrevyen – som fortsatt står øverst på informasjonssjefens publiseringsliste.

For de små mediene er det et problem at de alltid kommer i andre eller tredje rekke når det gjelder gode saker fra det offentlige.

Jan Erik Nyland, som er informasjonssjef i Moderniseringsdepartementet, forklarte hvordan de legger en informasjonsstrategi for den politiske ledelse i aktuelle saker og trakk fram Morten A. Meyers håndtering av bokbransjeavtalen som et eksempel på dette.

En politikers jobb er å få fram egen saker og standpunkter. Jan Erik Nyland kan i samråd med Morten Meyer bestemme seg for å formidle en sak via en journalist de er «godt fornøyd med». Har man en dårlig nyhet, kan man formidle den i et mindre medium i håp om at de store, dominerende mediene ikke tar den. De kan forsøke å skygge unna de kritiske og favorisere de velvillige. Slik bindes mediene opp.

Men en informasjonssjef skal ikke være i lomma på en politiker på denne måten. De skal operere på vegne av helheten, på vegne av alle som søker innformasjon.

Det nytter ikke å be pressen om å skjerpe seg. Det er forvaltningen selv som må ta fatt i problemet og sette en stopper for en utvikling der informasjonsmedarbeidere blir private lakeier og enøyde salgsagenter for den polititiske ledelse.

Vi får håpe de ikke begynner å tenke som de gjør i departementene på slottet også. Det skulle tatt seg ut om Astrid Versto holdt tilbake nyheten om at en ny prins er født fordi hun syntes VG skulle få den først siden de alltid skriver så positivt om Kongehuset.

 

Ideologisk høyreforvirring

LEDER: De unge i Høyre synes det blir for mye halvkvedede viser og ideologisk kortslutninger i moderpartiet. De vil rydde opp i tankegangen når det gjelder private skoler, og hive loven om kvotering til bedriftsstyrene på sjøen. Ansgar Gabrielsen kan bli stående som en ensom og ideologisk forvirret likestillingssvale, skriver redaktør Magne Lerø.

De unge er gjerne mer prinsipielle og klartenkte enn ministere i en regjering der man må kompromisse seg fram til regjeringens mening. Når Høyre går med på en lov der det står sort på hvitt at bedrifter som ikke har 40 prosent kvinner i styret skal avvikles, har man lidd ideologisk skipbrudd. Høyre vil jo være næringslivets parti. Nå står unge og dyktige kvinner i Høyre frem på rekke og rad og sier de ikke vil ha noe av den slags ideologisk forvirret kjønnskvotering. Høyreledelsen kommenter ikke det hardkjøret mot partiets linje som det legges opp til på landsmøtet neste helg. Kun Ansgar Gabrielsen står som en påle og forsvarer det han har vært med på.

De unge kvinnene avviser denne typen kjønnskvotering som et virkemiddel for å få flere kvinner inn i bedriftsstyrene. De vil ha seg frabedt å bli kvotert inn, og vil vinne fram i kraft av sin egen dyktighet.

Denne saken har også en annen ideologisk side, som Høyre bør løfte fram når de først må ta debatten. Det handler om respekt for den private eiendoms- og styringsretten. I offentlige sammenhenger det riktig å ha kvotering, for der skal man opptre på vegne av samfunnet. Men en eier må ha rett til selv å bestemme hvordan han vil forvalte sin eiendom og hvem han vil gi fullmakter til.

KrF er opptatt av dette prinsippet når det gjelder kirkesamfunn og organisasjoner. Når det gjelder private eiere, er de i likestillingskampens navn blitt døve og blinde.

Det kan være at Ansgar Gabrielsen gikk med på «tvangsloven» for allmenne aksjeselskaper fordi han fryktet at alternativet ville vært et flertall for et krav om kjønnskvotering i alle aksjeselskaper. Som forklaring duger det, men det holder ikke som begrunnelse. Her bør Høyre ta et prinsipielt standpunkt først. Deretter får man hestehandle.

Unge Høyre arresterer også Høyre for at motsetter seg at private skoler skal ta ut utbytte. De har støtte fra moderpartiet i Hordaland og Rogaland, som mener at det ikke er noen grunn til at det skal være ulovlig å tjene penger på utdanning – når det er tillatt å gjøre butikk på eldreomsorg. Kristin Clemet forklarer dette med at det ikke er størrelsens på foreldrenes lommebok som skal avgjøre hvilken skole elevene skal gå på. Regjeringen vil ha private skoler fordi de ønsker alternative pedagogiske opplegg, og for at foreldre skal ha frihet til å velge den skolen de mener er best for barna deres.

Men man tillater altså at aksjeselskaper driver skoler. Det ligger i kortene at de som starter et AS, gjør dette for å få avkastning på den kapitalen de setter inn. Hvis ikke kunne de etablert en stiftelse eller en ideell organisasjon. De private aktørene håper selvsagt det om noen år skal være mulig å drive skoler slik man driver private sykehus eller sykehjem. Hvis Høyre virkelig mener at det ikke skal være mulig å drive utdanning i grunnskolen på vanlig forretningsmessige vilkår, ville det logiske vært at man satte foten ned for aksjeselskaper. Det hadde nok ikke KrF hatt noe imot. Men Høyre vil neppe låse seg. Man har inngått et kompromiss som Unge Høyre gjerne kan mene er prinsipielt haltende. Men reaksjonen fra fylker og kommuner rundt om i landet, viser at den politikk som regjeringen fører når det gjelder privatskoler er mer en liberal nok. Med de rød-grønne ved makten, blir det garantert kraftige innstramninger.

Valgerd den smarte

LEDER: Valgerd valgte en smart strategi. La Meyer får det som han vil, ta rollen som provokatør og få kjeft. På nytt har hun vist at hun ikke lar seg dytte ut på sidelinjen i saker hvor hun har et ansvar. I går kunne hun stå fram som bokbransjens redningskvinne, skriver redaktør Magne Lerø.

I snart et år har vi hørt at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland er feid av banen av moderniseringsminister Morten A. Meyers hardkjør mot bokbransjen for å få aktørene til å tilpasse seg en høyreorientert konkurransepolitikk. I går ble Svarstad Haugland utropt til vinner og redningskvinne. Liberaliseringen av bokbransjen ble langt fra så sterk bransjen hadde fryktet. Valgerd Svarstad Haugland har lykkes i å sette en stopper for forskrifter som ville ført til at vi om få år i praksis ville hatt fri pris på bøker. Det blir ikke det ragnarok som William Nygaard har advart mot i denne omgang. Et lettelsens sukk var å høre gjennom mediene i går. Både bokhandlere og forlag måtte skifte CD. Nå kunne en ikke lenger klage og protestere. Nå gjaldt det å vise en offensiv holdning og vise markedet at man var klar for å tilby kundene «bedre og billigere» bøker. Det var som om Morten A. Meyer kunne sagt det selv. I morgen lanserer De norske bokklubbene, som er fratatt privilegier verd millioner, sin offensive plan og sine gode tilbud for fortsatt å kunne selge bøker jevnlig til mange hundre tusen nordmenn.

Det var Victor Norman som først ga klar beskjed til bokbransjen at man måtte forberede seg på omfattende endringer. I det lengste strittet forlag og bokhandlere imot. Det gikk måned etter måned uten at de ble enige om et ny bransjeavtale. Det ble brudd i forhandlingene, men de ble tatt opp igjen. Da sendte Meyer og Svarstad Haugland et brev til forleggerforeningen og bokhandlerforeningen, der de gjorde det klart hvor skapet skulle stå. Det skulle være fast pris på bøker, men fri pris på skolebøker, og bokklubbenes enerett til salg av bøker med rabatt skulle avvikles.

Bransjen burde jo selv ha forstått at disse endringene måtte komme. Når Gyldendal og Aschehoug er blitt så dominerende i markedet – både på forlag og bokhandlersiden – kan ikke samfunnet overlate bransjen til seg selv. Sindre Guldvog i Cappelen har i flere år argumentert med at fri pris er det eneste forsvarlige i en bransje med sterk maktkonsentrasjonen på begge sider av forhandlingsbordet. Et stykke på vei vant han fram med sitt syn.

I bokbransjen er det ingen aktører som tjener mye penger. Det er heller ikke stort effektiviseringspotensial ut over det å konsentrere seg mer om det kundene helst vil ha og selge bøker der kundene er. Det vil bli færre distriktsbokhandlere etter at de ikke lenger har skolebøkene som melkeku. Det blir færre smale titler i bokhandlene, fordi de vil oppnå lønnsomhet ved å satse på de bøkene som selger best. Det igjen betyr at forlagen vil gi ut færre samletitler eller øke prisen på disse for at man skal få den nødvendige inntjeningen. Men bestselgeren vil bli billigere. Den samlede omsetningen i bokmarkedet vil trolig gå ned. Dette har sammenheng med bokklubbenes svekkede stilling. De selger bøker på negativ opsjon, månedens bok må avbestilles. Det vil bli færre medlemmer i boklubber og færre bøker solgt fordi de ikke blir avbestilt.

I går kunne regjeringen innkassere en politisk seier. Morten A. Meyer har i lang tid høstet applaus fra liberalistene og konkurranseoptimistene som helst ser at bøker selges som dagligvarer. Høyremannen Meyer har gjort sitt. Og kulturministeren har endelig gjort sitt, og fått mange takkens ord fra kultur-Norge.

Det ser ut til at de to ministrenes har valgt riktig strategi. Morten A. Meyer har fått lov å herje fritt og uhemmet med bokbransjen i lang tid. Noen ble vettskremte. De har trodd at det kunne bli som Meyer sa og at Valgerd Svarstad Haugland var kjørt av banen.

Men på nytt har Valgerd vist at hun ikke lar seg dytte ut på sidelinjen i saker hun har et ansvar for. Selv om vi nå har fått en bokavtale som store deler av kultur-Norge ikke ønsket, har kulturministeren styrket sin stilling. Hun valgte en smart strategi: La Meyer får det som han vil, ta rollen som provokatør og få kjeft. Selv trives hun best i rollen som redningskvinne.

 

Advokater som seddelpresse

LEDER: Skikklige anbud har ført til at samfunnet betaler nærmere 50 prosent mindre for private sykehustjenester. Når de store advokatfirmaene har en resultatmargin på 43 prosent, bør moderniseringsminister Morten A. Meyer anstrenge seg for å få tøffere anbud og mer konkurranse inn i bransjen, skriver redaktør Magne Lerø.

De 14 største advokatfirmaene skaffet seg en gjennomsnittlig driftsmargin på 43 prosent i fjor, skriver Dagens Næringsliv (DN). Advokatfirmaet Thommessen topper listen med 50,2 prosent. De gode resultatene betyr utbetalinger på flere millioner til hver av partnerne. I år vil hundrevis av advokater tjene betydelig mer enn det som er vanlig for toppsjefer i næringslivet.

De 14 største advokatfirmaene omsatte i fjor for 2,75 milliarder. Det er en økning på tre prosent. Resultatet har samlet sett økt med syv prosent. Det skal skyldes stram kostnadskontroll, ifølge DN.

Det har ingen tro på. Et firma som har en resultatmargin på 43 prosent kaver ikke med å spare. Og hva skal de spare på? Strøm? Husleie? Kopiering? Kantine? Det meste er jo personalkostander.

Forklaringen er nok at konkurransen blant advokatene er så liten at de kan operere med priser tett opp til det de drømmer om. Kunden betaler uansett, om det koster tusen, to tusen eller tre tusen kroner timen. Og advokatene oppgir ikke alltid timetall. De vil helst sende en faktura med en rund sum – et salær. Me n denne praksisen er i ferd med å endre seg. Advokatforeningen anbefaler nå spesifiserte faktura.

De fjorten største advokatfirmaene har fått kundene til å tro at de leverer bedre tjenester enn de hundrevis av advokatene som ikke jobber i disse firmaene og hvor timeprisene kan være det halve av det de store advokatfirmaene opererer med.

Når advokater opererer som den reneste seddelpresse, er det fristende å si at de er landets grådigste yrkesgruppe. At det er mange grådige advokater, er det ikke tvil om. Men de kan forsvare seg med at de kun opererer i et marked, og at de fakturerte det markedet er villig til å betale. Det er nok slik det er. Kundene bryr seg ikke med om å spørre hva det koster eller innhente anbud. De «gifter seg» med et firma, og betaler de regningene som kommer. Da blir det svindyrt.

I fjor var det bare enkelte private medisinske klinikker som kunne oppvise tilsvarende resultatmarginer som advokatene. Stokkan-klinikken hadde en resultatmargin på 44 prosent, og Volvat Medisinske senter tjente også gode penger.

Men så våknet helseforetakene. Om de våknet av seg selv eller om det er helseminister Ansgar Gabrielsen som har vekket dem, er ikke godt å si. I går kunne Aftenposten fortelle at Helse Midt Norge nå har kuttet prisen på private sykehustjenester med 30–50 prosent.

Nå snakker Stokkan-klinikken om at inntjeningen på oppdrag for det offentlige er marginal, og ved Volvat medisinske senter må de kutte kostnader og satse sterkere på det private markedet for å opprettholde en tilfredsstillende inntjening.

Det offentlige vil spare millioner på at man har jobbet skikkelig med anbud i det private sykehusmarkedet. Hvis moderniseringsminister Morten Meyer ber det offentlige se nærmere på hvilke advokatregninger de betaler, og sørge for at anbud går bredere ut enn til de 14 største advokatfirmaene, kan det offentlige også spare mye på advokatkostnader.

For samfunnet er det et poeng å få jekket ned advokatkostnadene for at privatpersoner skal ha råd til å engasjere en advokat. De store advokatformene bidrar til at advokattjenester ligger på et for høyt nivå. Men så lenge konkurransen uteblir, kan man gni seg i hendene i landets største private advokatfirmaer.

 

Forsvarsminister Bondevik

LEDER: Kjell Magne Bondevik forsvarte alt han har vært med på i regjering med Høyre. Han og KrF kan velge å tro at velgerne er trege til å forstå, eller de ikke ønsker den politikken de fører. Det siste vil de ikke snakke om nå. Nå vil de snakke om familie og verdier og håper det hjelper, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Kjell Magne Bondevik kom til KrFs landsmøte i Tønsberg med anklager om at han opptrådte som en ufølsom «forsvarsminister» i møte med kritikken fra Reinås-utvalget. Men så ba også Bondevik om unnskyldning, og saken roet seg ned.

På landsmøtet opptrådte imidlertid Bondevik som en overbevist «forsvarsminister» for regjeringens politikk. Her var det ikke mye tvil om fortsatt regjeringsdeltakelse med Høyre å spore. Han leverte en lang liste over saker han betegnet som et gjennomslag for KrFs politikk, understreket at situasjonen for norsk økonomi er meget god og tilbakeviste på det kraftigste at velferdssamfunnet er svekket i den tiden han har vært statsminister. Bondevik advarte samtidig mot det rød-grønne regjeringsalternativet. Landsmøtet lyttet til Bondevik, og var ikke i tvil om han mener alvor. Problemet er at han ikke når inn til velgeren for tiden.

I et valgår legger alle partier vekt på å framstå samlet på landsmøtet. Det var derfor ikke mye å merke til de som mener KrF bør tre ut av ekteskapet med Høyre, jo før jo heller. På den andre fløy befinner den tidligere partilederen, Kåre Kristiansen, seg. Han ble en ensom svale da han tok til orde for at Frp burde bli tatt inn i regjeringsvarmen.

Partiets ledelse har bestemt seg for å gå til valg på fortsatt regjeringsdeltakelse med Høyre. Selv om skepsisen er større enn det som kom til uttrykk på landsmøtet, forsto alle at det ikke var noe poeng å kjøre fram dette spørsmålet nå. Diskusjonen vil først blusse opp etter valget.

Men motstanden mot at KrF skal regjere sammen med Høyre, er nok mindre nå enn tidligere. Det skyldes at mange er redde for hva det kan føre til dersom de rød-grønne kommer til makten. Partiet ønsker også å gi sin nye leder ro og muligheter å gjøre et godt valg. Det betyr i alle fall ti prosent av stemmene.

Om Dagfinn Høybråten vil greie det, er et åpent spørsmål. Hvis verdispørsmålene for alvor blir tema i valgkampen, vil KrF tjene på det. Jens Stoltenberg satset og vant kampen på landsmøtet om ikke å kjøre utvidet rett til selvbestemt abort fram i valgkampen. Han har langt på vei lykkes med å parkere konstanstøttesaken, som KrF har vunnet mange velgere på, ved å love at den ikke skal falle bort de første årene, i alle fall. Men Ap vil ha en kjønnsnøytral ekteskapslov og gi homofile rett til adopsjon. Her er heller ikke Venstre å stole på. KrF er avhengig av at Høyre setter foten ned. Det betyr at Erna Solberg ikke må stille Høyres representanter fritt, men gjøre det klart at med Høyre og KrF i regjering, blir dette ikke gjennomført. Det krever Dagfinn Høybråten.

Homofilidebatten er vond og vanskelig for kirken. For KrF er det en god sak. Det er mange nok velgere som er imot å sidestille homofile og heterofile i forhold til ekteskap og adopsjon. Frp vet nok også å få satt denne saken på dagsordenen.

Familiepolitikk er utvilsomt en god sak for KrF. Her har kontantstøtten gitt dem troverdighet. De kjører nå fram flere saker som skal styrke familien og sikre barn gode oppvekstvilkår.

Kjell Magne Bondevik vil gjerne også at KrF skal framstå som er parti som sikrer velferden og tar ansvar for de fattige i samfunnet. Her har ikke KrF den samme troverdigheten. Det skal litt til å få overbevist velgerne at det ikke blir mer, men mindre, velferd med de rød-grønne i regjering.

KrF vil gå til valg på «verdier og familie». Partiet framstår som spissere og smalere enn i de første årene med Valgerd Svarstad Haugland som leder. Da hadde partiet bred appell og man understreket at man ikke trengte å være kristen for å stemme KrF. Det må en selvsagt ikke nå heller, men det virker som om det er kristenfolket KrF nå først og fremst henvender seg til. Det kan vise seg at verden ikke lenger er slik den en gang var, at det tradisjonelle kristenfolket ikke er stort nok til å kunne sikre partiet et godt valg. Blir partiet værende på syv prosent, har man for alvor tapt en posisjon.

 

Petersen besto kritikk-prøven

LEDER: Jan Petersen klarte i går å vise ydmykhet og lytte mer enn å gå i forsvar. Han opptrådte langt på vei slik en leder bør opptre når man skal ta imot hard, berettiget kritikk. Kjell Magne Bondevik kjørte litt for mye på forsvarslinjen, skriver redaktør Magne Lerø.

Hadde en toppleder i næringslivet blitt like kraftig kritisert som Utenriksdepartementet blir i Reinås-rapporten, ville han nok måttet pakke seg ut av kontoret. Men å sammenlikne bedriftsledere og statsråder er så som så. Så lenge opposisjonen ikke setter hardt mot hardt og truer regjeringen, lar en statsministeren sine statsråder blir sittende, selv om de blir utsatt for massiv kritikk fra opposisjonen.

Det er ingen grunn til å kritisere Jan Petersen for at han ikke trekker seg. En statsråd skal stå på post selv om han blir møtt med sterk kritikk. Det er helt greit at statsråder kjemper for sin taburett og må bæres ut av kontoret hvis opposisjonen vinner fram. Så sterk kritikk som Reinåsutvalget kommer med, hadde nok ikke Petersen ventet. Men den sindige Petersen lot seg ikke vippe av pinnen. I går viste han godt lederskap.

Ingen er i tvil om at han tar kritikken på ramme alvor. UD har også truffet en rekke tiltak allerede, slik at man nå er langt bedre forberedt på å takle katastrofer som rammer norske borgere utenlands. Jan Petersen beklaget og sa seg lei seg for at hjelpearbeidet kom for sent i gang. I møte med de pårørende i en tv-debatt ba han også om unnskyldning på vegne av UD. Representanter for de pårørende sier seg langt på vei fornøyd med den måten Jan Petersen har tatt kritikken på. Petersen klarte å vise ydmykhet og lytte mer enn å gå i forsvar. Han opptrådte langt på vei slik en leder bør opptre når man skal ta i mot hard, berettiget kritikk.

Kjell Magne Bondevik kjørte litt for mye på forsvarslinjen. Men dette inntrykket kan Bondevik klare å rette opp etter hvert.

Reinåsutvalget gir opposisjonen ammunisjon til en forsterket kritikk av regjeringens håndtering av denne saken. Under normale omstendigheter kunne det blitt regjeringskrise på en slik sak. Men opposisjonen ønsker ikke å ta makten ved innledningen til en valgkamp. Hvis regjeringen nå får satt opp tempo med å verksette det Reinåsutvalget foreslår og raskt får på plass en ny kriseberedskap, er det ikke sikkert opposisjonen vil få så mye ut av denne saken. Folk flest har en forståelse for at man ikke alltid kan være forberedt på at det utenkelig faktisk skjer. Men Høyre vil nok få høre at med Kristin Krohn Devold og Jan Petersen har de satt norgesrekord i kritikkverdig statsrådsadferd.

 

En sjef av en annen verden

LEDER: Sett utenfra virker det temmelig håpløst å velge en 78 år gammel mann som ny pave, like håpløst som det er å overlate valget av leder for en milliard katolikker til 115 gamle kardinaler. Men det ser ut til å fungere for Den Katolske Kirke, som tydeligvis ikke er av denne verden, skriver redaktør Magne Lerø.

Noen teologer og kirkesamfunn er opptatt av å tilpasse seg den moderne verden og bygge ned barrièrer mellom folk og kirke. Den Katolske Kirke tenker helt annerledes. De er det de er i kraft av tradisjonen og sitt læregrunnlag, uavhengig av hva folk måtte mene. Vatikanstaten er verdens annerledesland. De fleste av verdens teologer mener noe annet enn paven. Teologisk sett representerer Den Katolske Kirke også et annerledesland. Sin annerledeshet markerer de også ved sitt valg av ny pave. Ingen andre enn Den Katolske Kirke kan finne på å velge en 78 år gammel mann som ny sjef for en organisasjon med én milliard medlemmer. Og ingen andre organisasjoner ville overlatt et slikt valg til 115 gamle kardinaler, der nesten alle er utnevnt av den avdøde paven. Her er det ikke mye medlemsdemokrati.

Det er mange som ristet oppgitt på hodet da valget at Joseph Ratzinger som ny pave ble kjent i går. Representanter for den liberale fløy blant katolikkene ga i forsikte ordelag uttrykk for skuffelse over at den som går for å være den mest konservative av dem alle, ble valgt. Men når en pave er valgt, er ingen imot valget. Man hadde bare håpet på en annen. Nå håper de liberale katolikkene på at Ratzinger som pave blir mer liberal enn det han er kjent for. Det kan ikke utelukkes. Det er forskjell på å være nummer en eller nummer to i systemet. Professor Janne Haaland Matlary betegner Ratzinger som en av Europas fremste intellektuelle. Nettopp en pave med en slik kompetanse kan foreta en forsiktig teologisk fornyelse, som enkelte – aldri paven selv – vil kalle en liberalisering. Og han kan gjøre det raskt. For han har vært ved maktens sentrum i tyve år. Han trenger ikke en dag en gang for å sette seg inn i hva oppgaven som pave går ut på.

Uansett hvor kritisk man er til hvem som ble valgt og måten det skjedde på, er det mange som står fjernt fra det den katolske kirken står for som lar seg imponere over det som skjer. Mens Den norske kirke klarer på bruke nesten et år på å få utnevnt en ny biskop i Oslo, gjør katolikkene unna pavevalget på et døgn. Og når valget først er foretatt, samler alle seg om den som er valgt. Paven framstår virkelig som et samlingspunkt. Han hylles som en av vår tids kjendiser, som en av verdens idoler. Og det før han har sagt eller gjort noe som helst. Tusenvis av de som hyller paven, hyller ham fordi han er pave og bryr seg ikke så mye med hva han mener. Unge katolikker bruker selvsagt kondomer, selv om paven er imot det.

Pavevalget må jo sies å være en seier for seniorsaken. Når man kan velge en pave på 78, og Alan Greenspan på samme alder fortsatt styrer pengepolitikken i USA, må en da kunne bruke både femti- og sekstiåringer som ledere. En undersøkelse som Korn Ferry internasjonalt har gjennomført viser at halvparten av lederne regner med å jobbe etter at de er 64 år. 13 prosent sier de gjerne er i jobb også etter de er fylt 70. Etter 80 er det vel stort sett bare kardinaler og paven som holder det gående.

Tv-lisens mot avvikling

LEDER: Venstre er litt for tidlig ute med sitt vedtak om å droppe tv-lisens og finansiere NRK over skatteseddelen. Men det er nok i denne retning det går og bør gå, skriver redaktør Magne Lerø.

Venstres landsmøte vedtok i helgen at tv-lisensen bør avvikles. Og selvsagt skjedde det på god venstrevis med et knapt flertall. Dette er en sak Trine Skei Grande har kjempet fram i partiet. Hun får nok rik anledning til å begrunne sitt syn i tiden framover. Lisensfinasieringen står på dagsorden i flere land i Europa. Venstre har nå bestemt seg for at de vil finansiere NRK over skatteseddelen. Det vil ikke Høyre.

– Vi ønsker en sterk allmennkringkaster, og lisensens gjør at publikum får et synlig forhold til NRK og hva kanalen leverer. NRK er folkeie. Det fører også til at NRK får et brukerfokus, noe som er et viktig korrektiv. En institusjon som får penger over statsbudsjettet, kan lett bli litt «laid back», sier Høyres mediepolitisks talsmann Olemic Thommessen til Dagens Næringsliv. Det er greit at Høyre vil beholde lisensen, men at NRK skulle bli mer «laid back» av å erstatte lisens med skatt, har vi liten tro på. Det er da ikke dette som preger de avisene som mottar pressestøtte. De kjemper som løver for å overleve i markedet, og pressetøtten er så langt fra noen hvilepute. Det er et være eller ikke være.

Det er ikke påkrevd å avvikle kringkastingslisensen, men vi ser nok slutten på denne finansieringsformen. I Sverige ønsker politikerne å se nærmere på muligheten for å erstatte tv-lisensen med en bred medieavgift. I Tyskland og Frankrike innføres det en tv-avgift uavhengig av hvilken teknikk man bruker for å ta inn tv-programmer.

Framveksten av ny teknologi er en årsak til at lisensen kommer på dagsorden. I dag tilbyr NRK tv-nyheter som en betalingstjeneste via mobiltelefonen. Etter hvert som mobilnettet bygges ut, vil mange flere benytte seg av en slik mulighet. Utviklingen av betalings-tv vil gjøre store seergrupper vant til å betale for det man vi se og de kanaler man har interesse av. Vi hører ikke så mye til protestene fra de som hevder at de ikke vil betale lisens for en kanal de ikke hører eller ser på. Men når NRK skal digitaliseres og befolkningen må kjøpe dekoder for å kunne ta inn NRKs sendinger, vil protestene vokse seg betydelig sterkere.

I knapt nok noe land finner vi en like sterk lisensfinansiert allmennkringkaster som i Norge. NRK leverer høye lytter og seertall måned etter måned. Lisens står derfor rimelig støtt. I dag utgjør lisensen 91 prosent av NRKs inntekter. NRK kan ikke melde seg ut av markedet. I framtiden vil lisensdelen utgjøre en mindre del av de samlede inntektene.

Det er for så vidt prisverdig at Venstre vil være i forkant og ta den prinsipielle debatten før det er for seint. Den tid kommer da det vil være riktig å avvikle lisensen og øke skattene.

Det avgjørende er at politikerne enten via lisens eller støtte over skatteseddelen sørge for at vi har et NRK som ikke blir for avhengig av kommersiell inntekter. Det går utmerket å leve med at det ikke er NRK som sender de mest populære fotballkampene direkte. Man kan ikke bruke lisenspengene på å konkurrere med de kommersielle kanalene om senderrettigheter. Det vil heller ikke være noen ulykke om TV 2 eller andre klarer å ta markedsandeler fra NRK når det gjelder underholdningsprogrammer.

Men NRK trenger lisens eller skatteinntekter for å finansiere sitt brede programtilbud, de smale programmene og en solide nyhetsdekning. NRK skal ikke som i en kommersiell kanal, tvinges til bare å tenke høye seer og lyttertall. NRK skal tenke vesentlighet, viktighet og relevans i forhold til kravet om at de skal avspeile bredden i det norske samfunnet.

Tviler seg ut av politikken

LEDER: Olaf Thommessen skapte et inntrykk av at han ville gå til duk og dekket bord i Venstre. På godt venstrevis deler han nå sin tvil om politikerrollen. Han er på vei ut, med andre ord, skriver redaktør Magne Lerø.

Olaf Thommessen stilte ikke om til kamp mot Lars Sponheim om å overta Venstres ledertrøye for to år siden. Nå er det ingen strid om lederposisjonen i partiet. Noen dager før landsmøtet, sa Lars Sponheim at tiden er inne for at Venstre får en kvinnelig partileder og at Trine Skei Lande bør rykke opp. Tidligere i år har Olaf Thommessen sagt nei til førsteplassen på Akershuslisten. Han avstår altså fra å kjempe for å komme inn på Stortinget.

Til Dagens Næringsliv i dag sier Thommessen om at han er i tvil om han egner seg både som rikspolitiker og gründer.

– Nå er jeg gründer og seminproff politiker. Det innebærer at jeg ikke gjør noe av det godt nok. På et tidspunkt må man ta et valg, sier Thommessen.

Hadde Venstres landsmøtet gått inn for ja til EU, ville det vært en seier for Thommessen. Da kunne han styrket sin stilling med sikte på å overta som partileder. Vi må kunne tolke de uttalelsene han nå kommer med som signaler på at han er på vei ut av politikken.

Noen vil mene det er et tap for Venstre, andre mener Thommessen ikke er noen stemmesanker og at han mangler politisk kraft.

Selvtilliten og ambisjonene til Thommessen har det ikke vært noe i veien med. Men man får inntrykk av at han vil komme til duk og dekket bord i Venstre. Et parti ønsker seg slitere, slike som har tatt noen nattevakter for partiet og har vist at det er politikken, ikke ambisjonene, som driver en. Lars Sponheim framstår som et slik politisk dyr. Han har vært – og er – omstridt, men ingen drar i tvil hans evne og vilje til å stå på for partiet i tykt og tynt. Odd Einar Dørum står for noe av det samme. Et lite parti trenger en slik fanebærer. I denne sammenheng blir Thommessen en lettvekter.

Venstre ligger så dårlig an at de ikke har råd til noen personstrid nå. De trenger både Sponheim, Grande og Thommessen på sitt beste for å unngå den katastrofen det vil være ikke å komme inn på Stortinget. Partiets beste kort er Lars Sponheim. Han er i alle fall i stand til å gi partiet inntrykk av at de fortsatt er en liten stormakt. Statsminister Kjell Magne Bondevik ga god drahjelp i helgen, da han ga klar beskjed om at KrF ikke vil gå i regjering med Høyre dersom Venstre faller ut av Stortinget.

Alle nålevende tidligere partiledere i Venstre anbefaler Lars Sponheim å gå ut av regjeringen. Sponheim sier han er uenig. Noe annet kan han ikke si. Men han er neppe blind for at selv med tre statsråder, har Venstre problemer med på framstå overfor velgerne med profil og tydelighet. Det er lettere når man står utenfor en regjering.

Hvis partiet klarer å beholde et par representanter på Stortinget, er det ikke noen ulykke om man må ut av regjeringen. Til høsten kan Thommessen da for alvor starte med å avvikle seg selv politisk, Trine Skei Grande kan kjøres fram som arvtager slik det skjer med Siv Jensen i Frp og Lars Sponheim kan vike plassen for henne som leder om to år.

 

Nei til reklame i skolen

LEDER: Når også reklamebransjen og «alle andre», med unntak av Høyre og Frp, går inn for et forbud mot reklame i skolebøker, bør Kristin Clemet forstå at hun har tapt og få reklameforbudet på plass, skriver redaktør Magne Lerø.

Ikke en gang reklamebransjen ønsker at det skal åpnes for reklame i skolen. Leder i Kreativt Forum, Sol Olving, mener skolen bør være et sted for læring, fritt for kommersiell påvirkning. Det kommersielle presset rettet mot barn er stort nok ellers i samfunnet. Norge har råd til å sørge for at barn og unge får de læremidler de trenger, sier Olving.

– Vi mener reklame i grunnskolen bør totalforbys. Dette vil både demme opp for det økende kommersielle presset mot barna, og forhindre oss fra å komme opp i en situasjon hvor kvaliteten på utdanning og utdanningslokaler er avhengig av hvor villig og ivrig hver enkelt skoleledelse er til å skaffe reklamemidler for å finansiere driften, sier forbrukerombud Bjørn Erik Thon som sammen med lederne i Foreldreutvalget for grunnskolen, Utdanningsforbundet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Barneombudet, Framtiden i våre hender, Barnevakten, Annonsørforeningen og Kreativt Forums har sendt brev til Kristin Clemet.

For en stor del handler dette om reklame i skolebøker. Kristin Clemet sier nei til et forbud, men Høyre ønsker ikke et «utilbørlig press » mot barn. SV, Ap og Sp vil ha et forbud. I KrFs partiprogram heter det at «skolen ikke må være en arena for kommersielt press. Skolebøkene skal være reklamefrie. Elevene skal ha rett til å bevege seg i et miljø der de ikke utsettes for kommersiell påvirkning og press».

Kristelig Folkeparti sto bak det regjeringsoppnevnte Nyborg-utvalget om kommersielt press mot barn og unge, som i sin innstilling i 2001 foreslo et forbud mot reklame i skolen.

Høyre bør merke seg at også reklamebransjen når går i mot skolereklame. De som lever av å skape god reklame, forstår at det i et samfunn der det er et sterkt kommersielt press, bør være noen arenaer i samfunnet som er reklamefrie. De vet også at om man først åpner for reklame rettet mot barna, er det vanskelig å sette grenser for hva slags reklame som ikke skal tillates. Det blir fort fritt frem.

I denne saken bør KrF sette foten ned og kreve forbud mot reklame rettet mot barn. Slike spørsmål skal ikke overlates til den enkelte skole. Det er politisk enighet om å satse på utdanning. Det må bety tilstrekkelige bevilgninger til skolebøker.