Dåvøy som bedriftsdøder

LEDER: Når statsråd Laila Dåvøy truer med å legge ned bedrifter som har for få kvinner i styret, bidrar hun til å undergrave respekten for politiske vedtak og samfunnets lover. Det vil straffe seg å drive politikk i strid med sunt folkevett, skriver redaktør Magne Lerø.

Familie- og likestillingsminister Laila Dåvøy svinger pisken over aksjonærene i landets største bedrifter. Kvinneandelen i styrene har bare økt med få prosent de siste årene. Dåvøy hevder med fullt alvor at bedrifter som ikke har 40 prosent kvinner i styret vil bli oppløst om et par år. Det vil selvsagt ikke skje. Det er politisk selvmord å gjøre folk arbeidsledige fordi det ikke er nok kvinner i styret. I realiteten er dette tomme trusler som hun håper gjør inntrykk. Stortinget har vedtatt en lov, og Daavøy forutsetter at næringslivet vil være lovlydige. Det skal hun ikke være for sikker på. Vi ser ikke bort fra at noen bedrifter ønsker å sette denne saken på spissen for å illustrere urimeligheten i politisk styring på syltynt grunnlag.

Dette er ikke den eneste loven som regulerer den private eiendomsretten i Norge. Det kan bli mye advokatmat dersom en minister begynner å avvikle en bedrift. Hvordan har Dåvøy tenk seg det i praksis? Skal politiet komme og stenge dørene? Skal hun pålegge banken å sperre bedriftens konti?

Det har nok ikke Dåvøy tenkt på, fordi det er ikke meningen at det skal skje. Hun kan snakke og mene, vel vitende om at det ikke er hun som får saken i fanget. Det blir næringsministeren. Børge Brende har hatt en lav profil i denne saken. Det skal ikke forundre oss om han leter etter måter regjeringen kan gjøre retrett på. Dette er en særdeles dårlig sak for Høyre. Slik Daavøy opptrer, er den en dårlig sak for regjeringen også. Det strider mot sunt folkevett å hevde at man vil legge ned bedrifter som ikke har nok kvinner i styret.

Når Stortinget i sin tid, under protester fra deler av næringslivet, bestemte at ansatte skulle være representert i styret, var dette begrunnet med at styret både skal ivareta eiernes og de ansattes interesser. Det handlet om medinnflytelse.

Laila Daavøy henviser til dette som begrunnelse for den bebudede loven om at styrene skal ha 40 prosent kvinner. Men landets kvinner kan da ikke sies å ha en legitim rett til å være med å bestemme over hvordan den private eiendomsretten skal forvaltes i kraft av sitt kjønn?

Når Dåvøy hevder at selskaper kan oppløses fordi de ikke har mange nok kvinner i styret, henviser hun til at dette også kan skje dersom man ikke fører regnskap, reviderer regnskapene eller har et styre for virksomheten. Mener hun at mangel på kvinner i styret er like alvorlig som å drive et aksjeselskap som ikke fører regnskap, eller som man ikke vet hvem som har ansvaret for? Alle forstår umiddelbart at samfunnet må kreve et minimum av orden og ansvar for et selskap for å ivareta interessen til kunder og leverandører.

Hvis man først skal kvinnekvotere det meste i samfunnet, var det andre steder man burde begynt. Man kunne bestemt at det skal velges 50 prosent kvinner på Stortinget, og at regjeringen og alle offentlige utvalg skal ha femti prosent kvinner. En lov som påligger alle frivillige organisasjoner 40 prosent kvinner i styrene, kunne en også ha vedtatt. Men man velger altså landets største bedrifter.

Det er kun et par av de børsnoterte selskapene som har en kvinnelig toppsjef. I de fleste er det få kvinner i ledergruppen. Men i styret skal det plutselig hentes inn kvinner som ingen kjenner eller som ikke har noe forhold til bedriften. Dåvøy mener man kan finne dem i databaser på internett der kvinner som har lyst på et styreverv har registrert seg.

Den bebudede loven vil bidra til at man i næringslivets og i deler av befolkningen vil riste enda mer oppgitt på hodet over det politikerne finner på. Når politikerne vedtar lover som ikke vinner gjenklang i folket, bidrar man til å svekke respekten for samfunnets lover.

«Det er så mye rart disse politikerne vedtar. Det er ikke meningen at vi skal bry oss om alt sammen», slik lyder den folkelige varianten av den manglende respekt for samfunnets lover som politikere selv er skyld i.