Færre kvinner i toppen

LEDER: Når det blir færre kvinner i toppstillingene i finansbransjen, har det sammenheng med at kvinner ikke higer mot toppen slik som menn, skriver redaktør Magne Lerø.

Antallet kvinnelige ledere i finansbransjen gikk ned fra 16 til 10 prosent i fjor. Kvinner på «høyt nivå» er stabilt på 23 prosent, mens antallet kvinnelige ledere på «lavere» nivå har økt med en prosent til 30.

Viseadministrerende direktør i Finansnæringens Hovedorganisasjon, Ingvar Strøm, og Finansforbundets leder, Jorunn Berland, sier til avisen Vårt Land at forklaringen er at mannlige ledere rekrutterer andre menn gjennom etablerte nettverk, og er mindre åpne for ukjente ledere.

Det er bare noe av forklaringen. Finansnæringen er en næring med mange synlige kvinnelige ledere. Allikevel blir det altså færre kvinner i toppen. Også andre undersøkelser kan tyde på at kvinner gir seg på et lavere ledernivå. Motivasjonen til å ta en lederstilling på toppnivå er ikke sterk nok. Dette hevdet hodejeger Elin Ørjasæter i en artikkel i Samtiden i høst. Hun fortalte at hun ofte måtte melde tilbake til oppdragsgiver at hun ikke fant de kvinnene de ønsket seg til en krevende lederstilling. Kvinnene er der, men de vil ikke ha den topplederjobben hun kunne tilby. En av forklaringene hennes var at det ikke er mange nok kvinner med det «killerinstinkt» som kreves for å orke og å lykkes i en topplederstilling i en konkurranseutsatt bedrift. «Killerinstinkt» er et tabloid uttrykk for konkurranseinstinkt, vilje og evne til å sette «alt» annet til side for å nå et mål. Det handler om en type sneversyn, om et besettende fokus for å lykkes og om å ofre mye for å nå dette målet.

Når et styre skal ansette en toppsjef for en bedrift i hard konkurranse, leter de etter mennesker med denne viljen til å satse, konkurrere, ta ansvar og levere resultater.

Det er klart kvinner har disse egenskapene. Kvinner gjør det like godt som menn i alle lederposisjoner. Men Elin Ørjasæter stilte spørsmålet om det er mange nok kvinner som vil la seg styre av sitt «killerinstinkt», som vil ofre så mye som en toppleder må ofre.

Ennå er det slik at kvinner jevnt over prioriterer annerledes enn menn i forhold til omsorg for barn, for eksempel.

AFF har foretatt undersøkelse som tyder på at flere kvinnelige enn mannlige ledere hopper av før de når toppen. De vil klare en topplederstilling utmerket, men de vil ikke prioritere «toppsjeflivet».

Hvis dette er tilfelle, kan en ikke skylde på menn som bare vil rekruttere kvinner. Da er det like riktig å peke på at kvinner har muligheter, men at de ikke har den samme interesse som menn for å nå toppen.

Bedrifter som satser på å få flere kvinner som ledere, får flere kvinner til å ta lederansvar. Men det synes ikke like enkelt for bedrifter å finne tiltak som kan skaffe flere toppledere. Det kan ikke gjøres så mye med disse stillingene. Lønnen er blitt høyere i topplederstillinger de siste årene. Dermed skulle både menn og kvinner ha råd til å skaffe seg den hjelp de trenger på hjemmeplan. Men det er ikke alltid det som er problemet. Det handler mer om å ville leve med det presset, det ubehag og den arbeidsbyrden som følger med stillinger der det er markedet og konkurrentene som styrer hvor mye en må stå på, og ikke bestemmelsen i arbeidsmiljøloven.

Det er lenge siden vi har avskaffet myten om at kvinner passer dårligere enn menn til å være ledere. En av de undersøkelsene som Jan Spurkeland har utført, tyder på det stikk motsatte.

Vi må ikke forsøke å lage en ny myte om at mannlige ledere bevisst eller ubevisst bare vil ansette menn. AFF har satt i gang en undersøkelse for å finne ut mer av årsaken til at dyktige og talentfullt kvinner hopper av før de når toppen. Vi trenger mer nyansert informasjon slik at vi får mer enn en parolepreget debatt om menn og kvinner i ledelse.