LEDER: Hvis høyrefolk tror det er mulig å få KrF med på å kombinere kommersiell skoletenkning med ideen om foreldreretten, befinner man seg i et politisk drømmeland. I helgen må Høyre bestemme seg om de vil satse på å få mest mulig ideologi i sekken, eller nøye seg med kompromisser i posen, skriver redaktør Magne Lerø.
Når man er i regjering med flere partier, og må inngå kompromisser for å komme frem til nest beste og tredjebeste løsninger, kan det lett oppstå forvirring om hva som er partiets egentlige mening i forhold til de politiske standpunkter partiets fremste talsmenn må argumentere for med fynd og kraft. I Høyre er det i ferd med å skje når det gjelder skolepolitikken.
Partileder Erna Solbergs eget fylkeslag, Hordaland Høyre, godt assistert av Unge Høyre og andre sentrale partimedlemmer, forstår ikke poenget med at det skal være forbudt for private å tjene penger på skoledrift. Private som driver sykehjem kan da ta ut et utbytte. Hva er forskjellen på omsorg og utdanning?
Forskjellen er ikke bare KrF. Når Høyre har ivret for å få flere private aktører inn i sykehus- og omsorgssektoren, har det skjedd med konkurranseutsetting som parole. Hvis private kan drive sykehjem billigere enn det offentlige, bør de få lov til det. Utbytte er eiernes sak. Poenget er at det offentlige sparer penger – og de private utfører tjenesten og omsorgen like bra som det offentlige.
Når det gjelde utdanning, snakker ikke Høyre om at det offentlige skal spare penger ved at private aktører overtar undervisningen. Her er modellen at private aktører skal få det samme som de offentlige skolene får. Her gjelder ideen om valgfrihet og foreldreretten. Foreldre skal kunne sende sine barn til en skole som står for en annen pedagogikk eller forankrer undervisningen i et bestemt livssyn. For KrF, som har vært friskolenes sterkeste forvarer her til lands, er det foreldreretten som er avgjørende.
Hvis man tror det er mulig å kombinere kommersiell konkurranseutsetting med ideen om foreldreretten, befinner man seg i et politisk drømmeland. KrF er da også meget klar på at det ikke blir snakk om kommersiell skoledrift i Norge. Erna Solberg ser i prinsippet ikke noe til hinder for det, men undervisningsminister Kristin Clemet sier at det ikke er aktuelt.
Noen har trukket en parallell mellom støtte til friskoler og pressestøtte. Aviser som mottar pressetøtte, kan ikke gi utbytte. Argumentet er at staten ikke vil «gi penger til eiere, kun til virksomheten». Når man tenker slik i forhold til den kommersielle avisverdenen, er det gode grunner til at man i alle fall skal tenke slik når det gjelder nærmest fullfinansierte skoler.
I helgen må Høyre bestemme seg – om de vil satse på å få mest mulig i den ideologiske sekken eller nøye seg med kompromisser i posen. Enten får man si et klart og tydelig nei til kommersiell skoledrift basert på at staten skal betale det det koster. Eller så får man gå inn for kommersiell skoledrift og argumentere for at dette kan bli billigere for det offentlige. Det kan det bli ved at tilskuddene til kommersielle skoler reduseres til 50 prosent av det de offentlige skolene får. Foreldrene får da betale skolepenger som er såpass høye at det også blir noen kroner på eierne. Dette blir da skoler for barn som har betalingssterke foreldre. Det går jo an for Høyre å mene at det skal åpnes for slike skoler rundt omkring.
Høyre kan i alle fall ikke få både i pose og sekk. Partiet gjør klokt i å droppe den kommersielle skoletenkningen og ikke forsøke seg på en pose og sekk-tenkning.