LEDER: Børge Brende og Høyre er et eneste stort smil når de snakker politikk for næringslivet, i alle fall nå når de kan vise velgerne at de i ferd med å ta plass i virkelighetens verden når det gjelder loven om kvinnekvotering i bedriftsstyrer, skriver redaktør Magne Lerø.
Er det noe Høyre mener de kan, så er det å føre en politikk som næringslivet kan nyte godt av. Da helgens landsmøte kunne summere opp det de har fått til i regjering de siste tre årene og ta pulsen på norsk økonomi, var det stort sett bare smil å se. Landets store bedrifter går så det griner, renten av lav, prisene under kontroll, arbeidsledigheten synker og det er registrert 12,3 prosent vekst i antallet nye foretak i år, sammenliknet med i fjor. Høyres medisin har vært bedre rammebetingelser i form av lettelser i bedriftsbeskatningen, reduserte avgifter og større handlefrihet når det gjelder bruken av arbeidskraft. Bevilgningene til forskning er også trappet forsiktig opp, og for noen måneder siden la Kristin Clemet fram et ambisiøst program for sterkere satsing på forskning i årene framover.
Under helgens landsmøte ble det vedtatt at Norge skal bli best på innovasjon i Europa. Forskning skal utgjøre tre prosent av brutto nasjonalprodukt. Partiet vil også avvikle formuesskatten, gradvis redusere det statlige eierskap i viktige selskaper, gjøre attraktive opsjonsordninger mulig og investere betydelig i et bedre veier. Parolen på det næringspolitiske området er «hold fram som du stevner, Brende».
Næringsminister Børge Brende frykter konsekvensen at de rød-grønne kommer til makten etter valget. Han mener det vil føre til større slepphendthet med penger og støtte til bedrifter som ikke klarer seg i konkurransen. Brende advarer mot at politikerne skal forsøke å bestemme hvilke varer og tjenester vi skal leve av om 10–20 år, og at en har mer enn nok med å skaffe bedrifts-Norge gode rammebetingelser.
Da Ansgar Gabrielsen var næringsminister, gjorde han det til et poeng av at verktøykassen hans var tom. Det er ikke meningen at næringsministeren fra Høyre skal ha kasser med mye verktøy i. Næringslivet skal og må klare seg selv. De må overleve i konkurransen. De beste må vinne og de dårligste dø – ellers blir det ingen vekst.
Slik må det være, men det betyr ikke at politikerne må opptre som fullstendig døve og blinde overfor den utviklingen som skjer på næringslivets område. Det kan ikke være meningen at sektorer og næringer skal stilles likt. Det kan ikke være forbudt for politikerne å komme med godt dokumenterte synspunkter på hva Norge i særlig grad bør satse på. Man behøver ikke være en svoren tilhenger av klyngeteorien for å se at Norge på enkelt områder ligger langt fremme. Da kan det nasjonalt sett være en riktig strategi å satse sterkest der vi er best.
Dersom det er Jens Stoltenberg og Olav Akselsen som tar styringen med næringspolitikken etter valget, blir det ingen revolusjon. Det blir litt høyere skatter og litt flere selektive virkemidler. Men på ett område vil det bli en tydeligere forskjell. Det vil bli mindre tumleplass for det private næringsliv på det offentlige området.
Børge Brende sier til Dagens Næringsliv at «tjenester for eldre kan bli en internasjonal vekstnæring», og han er bekymret for at bedriftene får færre muligheter dersom dette skal skje i offentlig regi.
Privat kapital bør investeres der det er muligheter for god avkastning. Det er det ikke på områder hvor en skal leve av bevilgninger fra kommuner med stramme budsjetter. Det lite penger på å basere seg på at man skal levere billigere omsorg enn det offentlige. Skal Norge lykkes med å bli et ledende land i Europa på innovasjon, må man ikke kave for mye i sitt eget nære omsorgsmarked, men satse på produkter og løsninger som kan lanseres internasjonalt.
Når Børge Brende når har fått rettet opp arbeidsuhellet med at Stortinget har vedtatt en lov om at de vil avvikle bedrifter som ikke har 40 prosent kvinner i styrene, kan han drive valgkamp i bedrifts-Norge med løftet hode. Han kan jo si at dagbøtene ikke bør være for høye. Hva med 100 kroner dagen? Selv om man må ansette en byråkrat som tellekorps, vil en kunne drive inn atskillige millioner i dagbøter så slappe som bedriftene er med å skaffe seg lovpålagte kvinner. Disse millionene kan Brende legge i verktøykassen sin.