Tillitskrise for Grøholt og Arnkværn

LEDER: Timeglasset er i ferd med å renne ut for Knut Grøholt og Harald Arnkværn. Nå må de komme på offensiven, rydde opp og legge grunnlaget for et bedre samarbeid internt i Vinmonopolet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det har gått mange måneder siden vinimportør Ekjords ulovlige smøring av ansatte ved Vinmonopolet ble avdekket, men ennå har ikke Vinmonopolets ledelse maktet å rydde opp. De interne forholden er verre enn noen sinne. Nå har begge fagforeningene gjort det klart at de ikke har tillit til direktør Grøholt, ifølge Dagbladet. Kritikken skal også ramme HR-direktør Noris Vik Olausson og it-direktør Thore Nylund. Styreformenn Harald Arnkværn går heller ikke fri. Grunnen er at Arnkværn godkjente at advokat Erling Grimstad, som etterforsket smøreskandalen, fikk full tilgang til de ansattes e-post. Dette skjedde uten at de tillitsvalgte ble informert. De tillitsvalgte har reagert skarpt, og sier det nå er slutt på tilliten til ledelsen.

Sannsynligvis har Vinmonopolet holdt seg innefor regleverket for hva arbeidsgiver kan tillate seg. Her dreide det seg om en undersøkelse av om ansatte hadde misbrukt sin posisjon til å skaffe seg fordeler som er i strid med regleverket. Da er det naturlig og nødvendig å kunne sjekke e-posten. Men det er noe annet enn at it-sjefen nærmest i nattens mulm og mørke, med styreformannens godkjennelse, henter ut e-postene uten at de tillitsvalgte er informert. De er forståelig at de reagerer. Dette er slett ledelse.

Situasjonen internt i Vinmonopolet er ikke blitt bedre av at Ekjord ser ut til å slippe unna straff for de brudd på regelverket som de er skyld i. Sosial- og Helsedirektoratet skar først igjennom og forlangte inndragning av bevilgningen til Ekjord i tre måneder. I forrige uke opphevet Arbeids- og Sosialdepartementet dette vedtaket. Ekjord får fortsette som før. Det eneste som skjer er at Vinmonopolet forlanger at de skal dokumentere at de driver skikkelig internkontroll i forhold til Vinmonopolets regelverk.

De 27 medlemmene av Vin- og brennevinleverandørenes forening er opprørt over at Ekjord slapp unna sitt brudd på alkoholloven.

– Vi er frustrert og forbannet over at denne saken ikke får noen form for sanksjoner, dette har kostet oss millioner. Den eneste som ikke har tapt på dette er Ekjord. Dette aksepterer vi ikke, sier leder i foreningen, Pål Atle Skjervengen, daglig leder i Fondberg og co, til Dagens Næringsliv. Foreningens medlemmer hevder de har tapt millioner på grunn av at Vinmonopolet i flere måneder stoppet planlagte produktlanseringer. De har også gjennomført en egen granskning av forholdene i bransjen.

To ansatte ved vinmonopolet er blitt oppsagt, to er degradert, og noen har fått advarsler. De ansatte opplever at det er de som er tatt, mens Grøholt, de andre i toppledelsen og Ekjord har sluppet unna.

Det er e-post-saken de ansatte nå kjører. LOs juridiske avdeling er koblet inn. Denne saken rammer Knut Grøholt, selv om han ikke tok avgjørelsen om e-postgjennomgang siden han selv var underlagt granskning. Men kritikken rettes mot Grøholt. Vinner de ansatte fram med sine påstander om at Vinmonopolets ledelse har opptrådt i strid med regleverket i e-post saken, er det Arnkværn om må ta ansvaret.

Timeglasset er i ferd med å renne ut for Knut Grøholt og Harald Arnkværn. Når det oppstår en tillitskrise mellom ledelse og ansatte, er det ikke alltid løsningen er å bytte ut ledelsen. Det spørs hvor gode argumenter ledelsen har for de grep som er foretatt. Randi Flesland i Avinor var i hard vær, men berget seg igjennom krisen.

Vi ville ikke avskrive Knut Grøholts muligheter for å komme på offensiven, rydde opp og legge grunnlaget for et bedre samarbeid internt. Men det skapes et inntrykk av at Knut Grøholt kjemper på vikende front. Det er ikke bra. Vinmonopolet må ha en ledelse som har styring og de ansattes tillit. Både han og de ansatte ved Vinmonopolet har nok godt av noen ukers ferie.

 

Valebrokk må ta ta radiogrep

LEDER: Kåre Valebrokk har hast med å få plusstall i Kanal 24. Det spørs om han greier det uten å presse politikerne til å se at kartet (konsesjonen) ikke stemmer med terrenget (markedet), og at en sterkere samordning mellom Kanal 24 og TV 2 er nødvendig, skriver redaktør Magne Lerø.

Tiden er inne. Nå skal Kanal 24 knyttes enda tettere til TV 2. Radio er en del av TV 2s langsiktige strategi. TV 2-sjef Kåre Valebrokk tar nå over som styreleder. De som hadde trodd tv-kanalen var i ferd med å miste lysten på å putte mer penger inn i Kanal 24, har tatt feil. TV 2 er rede til fortsatt å dekke underskudd, fordi de mener man snart vil oppnå lønnsomhet. Med Valebrokk som styreleder, blir det nå tatt flere grep.

TV 2 eier i dag i underkant av 50 prosent av Kanal 24. De kan konvertere lån, og dermed sikre seg en eierandel på 62 prosent. Det kan være at TV 2 etter hvert vil ønske å kjøpe ut de andre eierne, men det blir neppe i denne omgang.

Valebrokk vil ikke sitt som styreformenn i et underskuddsforetak særlig lenge. Han kjenner presset fra TV 2-eiere som konfronterer ham med at det så langt har kostet mer enn forventet, og at det ennå er smått med lys å se i tunnelen. Valebrokk varsler en større reklamekampanje for Kanal 24 på TV 2. Det kan hjelpe noe. Vi må videre kunne forutsette at TV 2 vil bruke sine beste folk for at Kanal 24 skal få flere lyttere – og dermed økte annonseinntekter. Valebrokk vil nok også presse på for å få tatt ut større synergier mellom TV 2 og Kanal 24. Da det ble kjent at TV 2 gikk inn i Kanal 24, uttalte Valebrokk seg på en måte som skape et inntrykk av at han snarest mulig ville gjøre kanalen til et underbruk av TV 2. Kulturministeren har minnet om at konsesjonen er gitt på betingelse av at Kanal 24 har en egen nyhetsredaksjon, og står for en relativt stor andel egenproduksjon. Noen synergier har man fått til, men langt fra nok i forhold til den kostnadsbesparelsen Valebrokk ønsker seg.

For noen måneder siden ble det kjent at Kanal 24 og P4 hadde var i samtaler om en fusjon og en sterk samordning av driften av de to radiokanalene. Her satt også kulturminister Valgerd Svarstad Haugland foten ned. Begrunnelsen var den samme: Konsesjonen forutsetter at Kanal 24 framstår som en egen kanal, med den profilen som er angitt i konsesjonstildelingen.

Da Kåre Valebrokk ble sjef for TV 2, var det ikke fordi han hadde greie på tv. Han var knapt nok en normal tv-seer. Valebrokk er bokmann og avismann. Men TV 2-eierne var overbevist om at Valebrokk var den beste til å gi kanalen en tung og troverdig journalistisk profil, og til å lose i land fortsatt konsesjon for TV 2. I det store og hele har Valebrokk innfridd forventningene.

Nå spørs det om Valebrokk klarer å bringe Kanal 24 fra minus til pluss. Han må forsøke å få politikerne med på den mest velvillige tolkning av konsesjonsvilkårene. Det kan åpne seg nye muligheter dersom det blir skifte av kulturminister etter valget.

Det er forståelig at politikerne ikke ønsker en sammenslåing av P4 og Kanal 24. Det kan ende med at begge kanalene kommer under TV 2s kontroll. Det er imidlertid markedet og ikke politikerne som i siste instans må avgjøre om vi skal ha to reklamefinansierte radiokanaler eller ikke.

TV 2 ønsker å være et mediehus som tilbyr sitt programinnhold gjennom reklamefinansiert tv, betalings-tv, internett og radio. Dette må politikerne forholde seg til. Når vi ser alle de kanalene som velter inn over oss, er ikke NRK det eneste man må være opptatt av å beskytte. TV 2, slik vi kjenner det i dag, driver god kommersielt tv med et allmennkringkastingspreg, slik konsesjonen forutsetter. Det er ingen ulykke om TV 2 får et sterkere grep om Kanal 24. Ingen kan i dag få lønnsomhet i å drive en liten reklamefinansiert radiokanal som skal være uavhengig av alt og alle. De opprinnelige eierne i Kanal 24 forsøkte det, men mislykkes. TV 2 kom inn som en reddende engel.

Det må være mulig å gå i dialog med Kulturdepartementet om en sterkere samkjøring mellom TV 2 og Kanal 24. Det er behov for å se nærmere på om den konsesjonen som er gitt, svarer på det som er realistisk å få til. Hvis kartet viser seg å ikke stemme med terrenget, er det kartet det må gjøres noe med.

 

Lederkrise i Økokrim

LEDER: Hvis Eva Joly har så mye som femti prosent rett i sin kritikk av Økokrim, bør Økokrimsjef Einar Høgetveit spørre seg om han kan fortsette i stillingen. Men det er uhørt at Joly av egeninteresse trer inn i statsrådsrollen og refser en av departementets etatsjefer, skriver redaktør Magne Lerø.

Eva Joly mener Økokrim kan takke seg selv for mangelen på ressurser, og tar et oppgjør med Økokrims ressursbruk. For halvannet år siden, da den nye hvitvaskingsloven kom, forutså hun kapasitetsproblemene i Økokrim.

– Jeg vil ikke blande meg inn i Økokrims interne disposisjoner, men vi så problemet. Vi skaffet pengene. Likevel ble det ikke fulgt opp. Det er leit for Norges anseelse i dette arbeidet. Man kan ikke leve med at næringslivet investerer 100 millioner kroner uten at Økokrim øker sine ressurser. Det er ulevelig, sier Joly til Dagens Næringsliv. Hun hevder at Økokrim ikke har brukt de midlene de har fått til en effektiv styring av hvitvaskingsteamet, og synes det er bittert at midler til fire stillinger øremerket hvitvaskingsteamet ikke er brukt som forutsatt.

Bakgrunnen for kritikken er rapport fra den internasjonale organisasjonen Financial Action Task Force (FATF), hvor Økokrims hvitvaskingsteam blir sterkt kritisert. Mangel på ressurser og uholdbare datatekniske løsninger er årsaken til at Økokrim får strykkarakter. I går ble det kjent at lederen for hvitvaskingsenheten, Cathrine Lund, slutter. Hun understreker at hun slutter fordi hun har fått et annet spennende jobbtilbud, men bekrefter overfor VG at de har for få ansatte og et datasystem som ikke er godt nok.

Økokrimsjef Einar Høgetveit imøtegår kritikken fra Joly, og sier alle de fire nye stillingene ble besatt i løpet av 2004. Han sier at han også har brukt en del penger på å utvikle et nytt datasystem for hvitvaskingsmeldinger.

Joly ble hentet til Justisdepartementet som spesialrådgiver av statsråd Odd Einar Dørum (V) i 2002. I departementet ble Joly, som tidligere var forhørsdommer i Frankrike, satt til å lede et prosjekt mot hvitvasking og korrupsjon. I september begynner hun i ny jobb i Utenriksdepartementet, der hun vil fortsette arbeidet mot korrupsjon og økonomisk kriminalitet.

Eva Joly vil ikke ha på seg at Norge er blant de dårligste i klassen når det gjelder å bekjempe internasjonal økonomisk kriminalitet. Når Økokrim slaktes i en internasjonal vurdering, rammer det både Einar Høgetveit, Eva Joly og justisminister Odd Einar Dørum – og dermed hele regjeringen. I regjeringens langtidsplan fram mot 2007 står det at «arbeidet med å bekjempe økonomisk kriminalitet skal prioriteres høyt».

Er det Einar Høgetveit som skal ha skylden? Makter han ikke å prioritere ressursene riktig? Eller er bevilgningene til Økokrim så knappe at man ikke rekker over alt man burde?

I den tiden Høgetveit var sykemeldt fungerte Erling Grimstad som sjef for Økokrim. Han sa i fra om at bevilgningene til Økokrim var for knappe i forhold til de oppgaver Økokrim var pålagt. Det ble Høgetveits oppgave å roe det hele ned. En etatssjef må forsøke å tilpasse aktivitetsnivået etter de midler man får. Det er det Høgetveit har forsøkt.

Han burde antagelig stått på hardere og sagt fra tydeligere om hva man ikke maktet å gjøre. Nå må han finne seg i at Eva Joly gjør ham til syndebukk. Økokrim har for få ressurser. Men det er også grunn til å stille spørsmål ved om Einar Høgetveit utøver den «hand on»-ledelsen som situasjonen krever. Han blir litt for passiv og defensiv som Økokrimsjef.

Men at en prosjektleder i Justisdepartementet rykker ut mot en etatssjef på den måten Eva Joly gjør, er uhørt. Det er statsrådens ansvar å refse sine underordnende. Selv om det handler om hvitvasking, er det ikke fritt fram for Eva Joly til å slenge rundt seg med etatskritikk.

 

Solberg den tydelige

LEDER: Erna Solbergs varemerke er tydelighet. Hun våger å stå for noe, og snakker seg ikke bort fra det hun mener selv om det ikke utløser heiarop. Derfor fortjener hun en god karakter som politiker, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen har fått sin siste karakterbok fra den politiske redaksjonen i Dagbladet. Erna Solberg og Hilde Frafjord Johnson er de eneste som får en femmer. De andre stasrådene får firere, treere og toere. Gjennomsnittskarakteren er 3,3. En gjennomsnittsregjering, med andre ord.

Hilde Frafjord Johnson øver lite politisk innflytelse her hjemme. Men ingen er i tvil om at hun kan sine saker. Derfor er hun i ferd med å etablere seg i den «politiske verdensklasse». Det var like før hun ble sjef for FNs utviklingsfond. Ikke rart hun har stjernestatus i KrF. Hun omtales imidlertid ikke som en framtidig leder for partiet. Johnson stiller bare i klassen «utviklingshjelp».

Erna Solberg ble raskt Høyres nye stjerne. Som person er hun også populær blant velgerne, men det er ikke mange som vil ha den politikken hun står for. Det vi så av Erna-effekt da hun ble valgt til ny partileder i fjor, merker vi lite til vel to måneder før valget. Dagbladet mener Erna Solberg ikke er noen ideolog. Det er bare delvis riktig. Hun framstår ikke som en ideologisk fanebærer som forsøker å begeistre landsmøtet med formuleringer om hva et verdikonservativt, liberalt politisk syn betyr i dag. Men under Erna Solberg fører Høyre en politikk som er såpass ideologisk konsistent at Erlend Rian meldte seg ut av partiet. Erna Solberg og Per-Kristian Foss har hver på sin måte skjerpet Høyres ideologisk profil. Foss har sørget for skattelette, holdt igjen på pengebruken og holdt igjen på alle mulige slags virkemidler som skal stimulere næringslivet. Erna Solberg har frontet nedskjæringer i kommunene, konkurranseutsetting og en mer restriktiv politikk overfor innvandrere.

Erna Solberg har stort sett vendt det døve øret til når kommuner har klaget over at de ikke har penger nok. I mange kommuner oppfatter de kommunalministeren mer som en provokatør enn som en samarbeidspartner.

Men skattelette og konkurranseutsetting er ikke det velgerne er mest opptatt av. Pengemangelen rundt om i kommunene har skapt en opplevelse av at vi i praksis er i ferd med å bygge ned velferdsordninger og bruke mindre penger på utdanning. Det hjelper ikke at Kjell Magne Bondevik og Ernas Solberg snakker om lav rente, nedgang i arbeidsledighetene og økt kjøpekraft som resultat av regjeringens politikk. Velgerne tror ikke helt på det de hører.

I Høyre har man oppdaget kommunikasjonskløften mellom partiet og velgerne. I forbindelse med årets landsmøte ble det snakket om at partiet måtte framstå med en mykere profil. Det blir mye tall, sak og prinsipper med Erna Solberg, og hun er nærmest anti-populistisk. Hennes varemerke er tydelighet, ikke spill og «rundt grøten»-snakk.

Erna Solberg fortjener en god karakter som politiker. Hun våger å stå for noe, og snakker seg ikke bort fra det hun mener – selv om hun merker at det ikke utløser heiarop. Hun vil ikke lære å hele tiden snu seg etter de vinder som blåser av Carl I. Hagen.

Utfordringen for Erna Solberg er å gi velgerne en opplevelse av at hun forstår den situasjonen de er i. Solberg må levere mer relevant hverdagspolitikk. Om det skulle ende med at de rød–grønne overtar regjeringsmakten, kan Høyre havne i skyggen av Frp. Men Erna Solberg er god i angrep. Hun vil gjøre det bra i rollen som opposisjonspolitiker.

 

Kostnadskutt som trend

LEDER: Det er vel og bra og forståelig at bedrifter utflagger og outsourcer for å kutte kostnader og styrke sine muligheter for å overleve i den tøffe konkurransen. Men jakten på kostnadskutt må ikke svekke bedriftenes evne til innovasjon og å utvikle konkurransefortrinn. Det teller mest på sikt, skriver redaktør Magne Lerø.

Utflagging av produksjonsoppgaver til lavkostnadsland øker i styrke i hele den vestlige verden. Det fører dessverre til økt arbeidsledighet i flere europeiske land. Men i en globalisert økonomi, hvor det strømmer på med rimeligere produkter produsert i lavkostnadsland, ser bedriftsladerne ingen andre muligheter enn å flagge ut produksjonen.

 

Accenture har utørt en internasjonal undersøkelse, som viser at kjøp av varer og tjenester fra India og Kina vil dobles fram mot 2007. Kina scorer høyest på parametere som kost, kvalitet og leveringssikkerhet. Tsjekkia og Ungarn ligger også høyt på listen, mens Russland scorer lavest blant lavkostnadslandene i undersøkelsen.

Mens det tidligere var den fysiske produksjonen som ble satt ut, er det nå vekst i outsourcing av tjenester og administrative oppgaver. Torben Vad, direktør for den danske grenen av analyseselskapet Econ, sier til Dagens Næringsliv at digitaliseringen og raske bredbånd vil føre til at outsourcing av denne typen tjenester vil øke i rekordfart i Danmark de neste årene. Norsk bedrifter følger nok etter.

Accenture er klar for å møte utfordringene. De har etablert et dusin løsningssentre rundt om i verden, hvor det befinner seg kompetent og billig arbeidskraft.

– Muligheter for å gjennomførte it-prosjekter i samarbeid med lavkostland har forbedret seg kraftig, sier administrerende direktør i Accenture Norge, Nils Øveraas. Han advarer mot at bedriftene kun velger laveste anbud som kriterium, man bør fokuserer på å utvikle et partnerskap der man velger å sette bort tjenester.

På lederplass minner The Economist om at lavere kostnader ikke er den eneste måten å klare seg i konkurransen på. Strategiprofessor Michael Porter snakker utrettelig om at utfordringen for de fleste er å utvikle konkurransefortrinn, og tilby produkter og tjenester med egenart som kundene er villige til å betale for.

I en tid hvor alle jakter på kostnader, kan man til slutt havne i en situasjon der det kun er pris man kan konkurrere på. Da kan lønnsomheten gå ned.

The Economist hevder også at enkelte bedrifter ser ut som de er angrepet av anorexia i sin jakt etter kostnadskutt. Faren ved å slanke seg så kraftig som enkelte gjør, er at man tapper sin egen organisasjon for evne til nyskaping. Når ens egen verdikjede skrumper inn, mister en også mulighet for å utvikle konkurransefortrinn.

Når alle hiver seg på kostnadskuttrenden og satser på lavkostandsland, er det dessuten en fare for at lavkostnadslandene ikke klarer å levere god nok kvalitet. Antallet kompetente arbeidstakere vokser ikke i takt med etterspørselen.

I kampen om lavere produksjonskostnader, skulle en ikke vente at Norge kunne bidra særlig når det gjelder å produsere bildeler. Men fortsatt er det slik at bilindustrien sysselsetter over 2000 i Norge, først og fremst knyttet til Kongeberg og Raufoss. Når dette er mulig, er det fordi selve produksjonen er sterkt automatisert og at vi drar veksler på den unike kompetansen som er utviklet i forsvarsindustrien.

I det lange løp er det viktigste å satse på innovasjon for å utvikle varige konkurransefortrinn. Bedrifter må avveie kostnadskutt i forhold til mulighetene for å holde seg med ansatte som koster betydelig med enn arbeidere i lavkostnadsland, men som til gjengjeld har en unik kompetanse. I det lange løp er det kompetanse, ikke kostnadskutt vi skal leve av.

 

Skiting i eget reir eller varsling på BI?

LEDER: Det er forståelig at Torger Reve vil ha fjernet Aage Sending som studierektor, men Sendings påstand om at det jukses over en lav sko og at halvparten studentene ikke kan nok, er neppe saklig grunn til oppsigelse. Og det er ubehagelig for BI og Reve at Sending også får støtte for å kalle en spade en spade, skriver redaktør Magne Lerø .

BI-rektor Torger Reve tok umiddelbart nakketak på BIs studierektor Aage Sending, som i Dagens Næringsliv i går sa at altfor mange jukser til eksamen, at halvparten av studentene kan for lite og at han selv ikke ville ansatt mange av dem. Dette kunne ikke Reve leve med. Sending ble umiddelbart fratatt undervisningsansvaret. Reve tok sterkt avstand fra Sendings påstander, understreket at dette var synsing uten noen som helst dokumentasjon, og varslet en mulig oppsigelse av Sending for illojal opptreden og for å ha påført skolen stor skade. I mediene i dag tallfestes omdømmeskaden til et par titalls millioner

Strykprosenten i matte på BI har vært oppe i 50, og i økonomifagene stryker 35 prosent, men Reve avviser på det sterkest at skolen «utdanner skrot». Han sier at BI ikke vil vurdere høyere opptakskrav

– Vi har en annen holdning enn for eksempel Norges Handelshøgskole. Vi er ingen eliteskole. Vi gir utdanning til folket. Å heve inntakskravene er derfor ikke aktuelt. Strykprosenten viser dessuten at vi holder fast på faglige kriterier, sier Reve til Dagens Næringsliv.

Aage Sending har ikke beklaget sine meninger, men at uttalelsene hans er brukt på en måte som ikke var meningen. Uttalelsen hans om at studentene er for late og viser «total motvilje mot faktisk å gjøre en innsats» er blitt avvist med henvisning til at «gamle folk gjerne hevder at ungdommen var bede før i tida». Sending påstår imidlertid at BI-studenter kjøper seg karakterer i økende grad. De mange hjemmeeksamenene gir stor muligheter for fusk. Mediene skrev i går om at eksamensoppgaver kan koste fra 500 til et par tusen kroner. Det var stor aktivitet på debattsidene og nettavisenes veggtavler. Noen tok skarp avstand fra Sending. Men det var også en rekke BI- studenter som sa han hadde helt rett. Flere hevdet at det var ganske vanlig å kjøpe seg svar på hjemmeeksamener.

BI kan imidlertid slå i bordet med at det siste år bare var 10 som ble tatt i fusking, og det ble avlagt 120 000 eksamener. Men fuskeproblemet fanges tydeligvis ikke opp av statistikken.

Det er neppe verre på BI enn andre steder, og det er liten tvil om at hjemmeeksamen gir større fuskemuligheter. Spørsmålet er om det er grunn til å stramme inn på anledningen til hjemmeeksamener, nettopp for å skille ut de studentene som ikke har nødvendige kunnskaper. Men dette er ikke noe BI alene kan ta fatt på.

Vi er ikke overbevist om at BI har grunnlag for å gi Aage Sending sparken. Han har gitt uttrykk for meninger som har skadet BIs rykte, men det er ikke oppsigelsesgrunn. Sending har ikke sagt noe som BI kan påvise er feil. Det kan være ansatte ved BI som er enige med ham.

Spørsmålet er om Sending kan få beskyttelse av de nye lovparagrafen om varslere, som Stortinget vedtok i vår. Poenget her er at ansatte som tar opp kritikkverdige forhold skal beskyttes. Det Sending har gjort er å skite i eget reir. Spørsmålet er om han vil hevde at han er en modig varsler.

Det virker ikke som om han har ment å trå inn i varslerrollen. Hans uttalelser har mer karakter av hjertesukk og provokasjon, som han vet vil ramme både studentene og skolen. Som studierektor må Sending regnes som særdeles oppegående. Vi må anta at han har vært klar over at han har regissert et rabalder.

Sannsynligvis må en forskingsinstitusjon leve med slike provokasjoner. BI har neppe saklig grunn til oppsigelse. Men det er forståelig at de vil gi Sending en sluttpakke for å få ham til å trekke seg. Og som leder ved BI har han ikke noe å gjøre. Torger Reve må kunne kreve av sine nærmeste medarbeidere at de ikke rykker ut på egen hånd, slik Sending har gjort.

 

Dagbladets egenfabrikkerte hat-teorier

LEDER: «Derfor hater de hverandre», skriver Dagbladet om Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen på første side i dag. Men det er ingen kilder som sier det. Det er noe avisen har funnet på. Dette er et eksempel på dumhet og uforstand i den politiske journalistikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen lar nå sine journalister slå inn på de villeste veier i kampen om gode oppslag. I dag har avisen førstesideoppslag om Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen, med tittelen «Derfor hater de hverandre». Artikkelen er en saus av et intervju og en kommentar som Dagbladets journalist, Kirsten Karlsen, har kokt i hop, stikk i strid med Vær Varsom-plakaten. Det er ingen kilder som sier at de to hater hverandre. Det står heller ikke i artikkelen. Det er noe noen i avisen, «de på desken», som det heter, har funnet på.

«– Dagbladets Kirsten Karlsen har fulgt det politiske spillet på nært hold i mange år. Hun kan fortelle en historie om trusler, beskyldinger, avvisninger og ydmykelse.» Slik innledes artikkelen som etterfølges av et stort bilde av Kirsten Karlsen. Her blir journalisten gjort til hovedsak og sannhetsvitne, slik vi til stadighet ser mer av. Hadde hun enda levd opp til det.

Kirsten Karlsen har intervjuet Hagen og noen anonyme KrF-kilder som vi ikke sier noe annet enn det vi har lest mange ganger før. Karlsen referer ikke til noen som sier at de to hater hverandre.

Dette er et av de groveste eksemplene vi har sett på at god, hederlig journalistikk, der det skilles mellom fakta, andres meninger og journalistens eller avisens oppfatinger, settes til side i kampen for å få en god og salgbar vinkel.

Det er klart det er en god sak å kunne slå opp på forsiden at landets statsminister og lederen for det største partiet, de to nestorene i norske politikk, i realiteten hater hverandre.

Men hvem i alle dager har sagt det?

Inge Lønning sier i et intervju i VG at det må være vellagret, gammelt hat som får Hagen til å uttale seg som har gjør. Men det er noe annet enn å påstå at de to hater hverandre.

Skal Dagbladet skrive om hat i politikken, må vi minst kunne forvente at man forsøker å belyse en påstand om at dette primært er en personkonflikt, og at det ikke handler om politiske realiteter. Hvis man hater et menneske, er det ofte følelsene og ikke rasjonell tenkning som styrer ens adferd.

Hvem er det som mener at når Bondevik ikke vi ha Carl I. Hagen med i en regjering, så skyldes det at han hater Hagen? Dagbladet velger å krabbe inn i statsministerens følelsesliv, framfor å ta de politiske realitetene på alvor. I sin holdning til Carl I Hagen har Kjell Magne Bondevik massiv støtte i sitt eget parti.

Carl I. Hagen er en følelsesstyrt politiker. Han er i praksis «eier» av Frp. Så når Hagen bestemmer seg, blir det slik. Men agerer han ut fra følelser koblet fra politisk strategi? VGs politiske redaktør Olav Versto drar også på bærtur når han i dag spekulerer i om problemene rundt Hagens «kårbolig» på Nøtterøy har gjort ham såpass sur og grinete at det har påvirket det han sier om Kjell Magne Bondevik.

Carl I. Hagen har vist at han er en av landets beste politiske strateger i rundt 30 år. Tror Versto at provokasjoner fra bryggeriarbeidere får ham til å sette kniven på strupen på Bondevik?

Det er all mulig grunn til å interessere seg for lederes følelsesliv. Vi vet at harde politiske kamper etterlater seg spor i følelseslivet, som igjen kan ha betydning for hvilke politiske standpunkter en inntar. Noen personligheter går ikke sammen er dette relevant å trekke inn. Det er forskjell på å utøve politikk i et klima preget av tillit, forståelse og vilje til å finne løsninger, enn i et klima preget av mistillit og egenmarkeringer.

Men å strø rundt seg med ubegrunnede analytiske, dog salgbare, lettvintheter slik Dagbladet i dag gjør, er å fordumme den politiske journalistikken.

 

Bondevik bæres bort

LEDER: Carl. I Hagen vil bære Kjell Magne Bondevik av banen. I KrF bør de regne med at Carl I. Hagen mener det han sier. De i KrF som føler seg tynget ned av regjeringsdeltakelse, kan rette ryggen. Men noe sentrumsalternativ å slå seg ned i finnes ikke lenger, skriver redaktør Magne Lerø.

For to år siden preget regjeringsslitasjen KrF. Det ble skapt et inntrykk av at KrF var rede til å spasere ut av regjeringen, jo før jo heller. Så fikk man budsjettforlik med Ap, året etter med et betydelig kompromissvillig Frp, og Dagfinn Høybråten ble partileder. Det siste året har det vært lite klaging å høre fra KrF-hold på at man må ta ansvar for regjeringens politikk. Og selvsagt må det bli slik når man går til valg på at samarbeidsregjeringen skal fortsette med Kjell Magne Bondevik som statsminister.

Nå trenger ikke lenger regjeringsskeptikerne i KrF frykte at KrF skal dras lenger til høyre i en regjering støttet av Frp. I går gjorde Carl I. Hagen det klart at han ikke vil akseptere en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik. Han sammenliknet det med Thorbjørn Jaglands 36,9. Jagland holdt ord og gikk av da Ap ikke fikk så stor oppslutning. Dette var høyt spill den gang fra Jaglands side. Hagen vet at han nå spiller høyt.

Det er utenkelig at KrF vil droppe Kjell Magne Bondevik som statsminister og gå med i en regjering der Frp utgjør det parlamentariske grunnlag. Det får ikke Dagfinn Høybråten partiet med på.

Frp har gjentatte ganger sagt at det ikke er aktuelt for partiet å støtte en borgerlig regjering som ikke forplikter seg til et sterkere formelt og reelt samarbeid med Frp enn det som er tilfelle i dag. Hagens uttalelser i går, viser at Frp faktisk mener dette. De finner seg ikke lenger i at de, som landets nest største parti, holdes utenfor.

Hagen er rede til å gjøre det klart etter valget at han ikke vil støtte nåværende regjering. Da vil Jens Stoltenberg få muligheten. Hagen vil ikke gå inn som et støtteparti for de rød–grønne. Han håper Jens Stoltenberg vil gi opp å danne regjering. Dermed er mulighetene åpen for å legge kortene på nytt på borgerlig side. Det kan da tenkes at KrF vil se seg mest tjent med å stå utenfor en borgerlig regjering, men være et støtteparti. Mye kan skje, og det avhenger av valgresultatet.

Ved å rykke ut og forlange Kjell Magne Bondevik fjernet, ødelegger Hagen den valgkampstrategien samarbeidsregjeringen har lagt. Når som helst kan Hagen dukke opp og minne om at alt som sies om fortsatt Bondevik-regjering bare er prat. Det blir ikke noen Bondevikregjering etter valget. Selv om Bondevik er en politisk ringrev, skal det litt til for å komme på offensiven når Hagen i går «begravde Bondevik levende», som Dagsavisen skriver i dag.

Erna Solberg og Lars Sponheim sto fram sammen i går og tok avstand fra Carl I Hagens uttalelser. Selvsagt. Men internt i Høyre går nok nå debatten om man ikke må forsøke å inkludere Hagen, slik flere sentrale Høyrepolitikere har tatt til orde for.

Da KrF gikk til valg med slagordet «stem på en statsminister», framsto Bondevik som en garantist for et regjeringsprosjekt KrF kunne stille seg bak. Nå legger Hagen opp til en valgkamp der Bondevik står i fokus med motsatt fortegn. Bondevik skal bæres av banen fordi han ikke lenger duger, ut fra de realitetene Frp representerer.

Det virker som om Carl I. Hagen har bestemt seg for å påføre Bondevik et nederlag som svir. Det var Hagen som utpekte Kjell Magne Bondevik som statsminister. Nå har den samme Carl I. Hagen bestemt seg for å fjerne ham. Bondevik kan ikke innsette seg selv. Ingen andre heller. Det er sjelden vi ser politikere utøve makt slik Carl I. Hagen gjorde i går – og det lenge før et valgresultat er klart. Bondevik kan nok vinne en del sympati, men det blir neppe flere stemmer til KrF ved at Kjell Magne Bondevik avsettes som statsminister på denne måten. Og om noen skulle være i tvil: Sentrumsalternativet i norsk politikk er stendødt.

 

Heldigvis ikke rådyr fotball

LEDER: Det er utmerket at NRK slipper å bruke altfor mye penger på fotball. Nå kan andre idretter bli mer synlige, og det blir mer penger til annen programvirksomhet, skriver redaktør Magne Lerø

De henger med nebbet, forståelig nok, i NRK-sporten. I tre år framover er det TV 2 og Telenors Canal Digital som får vise seriekampene og landskampene i fotball. Det koster dem en milliard kroner. Dette er rådyrt. Kåre Valebrokk og Stig Eide Sivertsen sier de håper senderettighetene er verd så mye, men de vet det ikke. Dette er risikosport for Telenor og TV 2.

Dagens Næringsliv utropte kringkastingssjef John G. Bernander til den store taperen over hele forsiden lørdag. Det kan det for så vidt være grunn til. Han allierte seg tross alt med Modern Times Group, og la inn et bud. Han var svært så fornøyd da han kunngjorde sitt nye kommersielle ekteskap, og det virket som om han hadde regnet med å vinne. Men en milliard er langt over det en lisensfinansiert kanal kan være med på.

Det var godt at Bernander ikke lot seg presse langt over smertegrensen for å få rettighetene til de beste fotballkampene. Det er ikke dette NRK skal bruke lisenspengene til. Nå slipper han å bruke så mange millioner på fotball. Han kan bruke langt flere millioner på annen programproduksjon som er viktige enn fotball ut fra det oppdrag NRK har.

Petter Saltvedt, leder for NRK-sporten, sier til Dages Næringsliv at de nå er nødt til å se etter andre muligheter, at det nå er tid og rom for kreativitet og til å prioritere andre idretter. Han nevner sandvolleyball, friidrett, golf og roing. Det er godt at de i NRK sporten bare er utslått, og ikke slått ut.

Det er positivt at landets største tv-kanal kan slippe å la fotballen fortrenger alt og alle. Hver søndag har 20 mennesker vært opptatt av å få dekke alle fotballkampene. Det er fristende å si at Bernander heller får kutte i sporten og legge bort planene om å kutte i kulturavdelingen.

Dette er det mest smertefulle nederlaget ledelsen i NRK har lidd i kampen om kommersielle tv-rettigheter. Flere slike slag vil det nok bli. NRK har ønsket å ha størst markedsandel blant tv-kanalene for å trygge lisensfinansieringen. Det er et edelt og forståelig mål å være størst og sterkest. Men NRK må være forberedt på å tape denne posisjonen. Men det er langt igjen før NRK er blitt så «nisjete» at noen stiller spørsmål ved lisensen.

For NRK er det i alle fall bare å innse at de ikke vil nå fram i med det høyeste budet. Og det er håpløst å argumentere for økt lisens fordi en vil hevde seg i konkurransen om de mest lukrative senderettighetene innen idrett og underholdning.

NRK klarer seg. Det ville vært verre for TV 2 om det hadde tapt konkurransen om å få sende toppfotball. TV 2 må øke sin markedsandel, og trenger å posisjonere seg innefor betalings-tv. Det er her mulighetene ligger for dagens kommersielle breddekanaler.

TV 2 har nå valgt partner i den digitale betalings-tv-hverdagen. Når det gjelder å bygge ut det nye digitale sendernettet, har de imidlertid NRK som alliansepartner, og Telenor som konkurrent. Opprinnelig ville NRK, TV 2 og Telenor gå sammen om å bygge det nye digitale fjernsynsnettet. Det er for tidlig å si om det nye samarbeidet mellom TV 2 og Telenor kan få mer vidtrekkende konsekvenser for utviklingen innen tv-markedet.

 

Skadene ved stadig mer drikking

LEDER: Vi drikker mer er i landet. Men i Europa er det stadig flere politikere som forstår at det må føres en mer restriktiv alkoholpolitikk for å demme opp for skadevirkningene av for mye drikking. Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten kan være fornøyd med egen innsats i internasjonal sammenheng, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi drikker stadig mer alkohol her i landet, og et flertall ønsker seg vin i butikkene.

På 10 år har det årlige gjennomsnittsforbruket i Norge økt med 1,5 liter ren alkohol per person. Hittil i år har Vinmonopolets salg økt med rundt 5 prosent i forhold til i fjor, skriver NRK.no Olav Gunnar Ballo (SV) mener regjeringens liberale politikk har ført til en økning i forbruket.

- Dette er et område regjeringen i veldig sterk grad har liberalisert. Det har vært viktig for regjeringen å utvide åpningstidene og gjøre tilgangen på alkohol større. Man har redusert avgiftene knyttet opp mot alkohol. Alle de virkemidlene i sum har bidratt til at forbruket har økt, sier Ballo til Nrk.no.

Ståle Østhus i Statens institutt for rusmiddelforskning peker på at holdningen til alkoholbruk har endret seg, og at folk vil ha mer liberale regler. Nå er det også flertall for vin i butikkene.

Ballo mener det er tydelig for alle at KrF har tapt kampen om alkoholpolitikken innad i regjeringen. KrF avviser at de har blitt tvunget til å være med på en liberalisering.

– En kan ikke kalle det en liberalisering. Dette er den første regjeringen som har valgt å ta tak, den første regjeringen som har laget en egen handlingsplan, sier stortingsrepresentant og alkoholpolitisk talsmann for KrF, Per Steinar Osmundnes, og minner om at regjeringen har nådd fram med sine alkoholpolitiske initiativ i Europa.

Ballo har nok rett i at om det hadde vært opp til KrF alene, ville de gått for en mer restriktiv politikk på dette området enn det regjeringen fører. Hvis en ny rød–grønn regjering vil føre en mer restriktiv politikk enn det regjeringen fører, er det positivt.

Det er imidlertid grunn til å berømme det regjeringen, med Dagfinn Høybråten i spissen, har oppnådd når det gjelder å sette alkoholproblemene høyere opp på dagsordenen, både i Verdens Helseorganisasjon (WHO) og i EU.

WHO har vedtatt en uttalelse der en peker på at alkohol er et av verden mest alvorlige helseproblemer, og man ber om at de enkelte land treffer tiltak som kan redusere helseskadelig alkoholbruk.

I EU er man bekymret for skadevirkningene av alkohol. Det er en gryende erkjennelse av at innførselskvoter og høyere alkoholavgifter kan bli nødvendig for å redusere forbruket. Skadevirkningene av høyt alkoholbruk tynger også flere lands helsebudsjetter. I år har Hellas og Portugal satt opp alkoholavgiftene.

Det er solid forskningsmessig dokumentasjon på at det er en sammenheng mellom tilgang, samlet forbruk og skadevirkninger. Det er et lands totale forbruk som er avgjørende. Alkholproblemene kan ikke isoleres til en liten gruppe alkoholikere. Det er erkjennelsen av sammenhengen mellom tilgang og skadevirkninger den norske, restriktive alkoholpolitikken bygger på. Denne debatten er i nå i gang i EU. De sterke næringsinteressene knyttet til vinproduksjon får ikke alene styre utviklingen. Det kan gå mot høyere avgifter på alkohol i flere land i Europa, begrunnet i ønsket om å få ned forbruket.

Statsråd Dagfinn Høybråten og statsminister Kjell Magne Bondevik fikk høre at de var både naive og urealistiske da de for to år siden sa de ville få regjeringene i Norden med på å ta opp spørsmålet om tiltak for redusert alkoholbruk. Men det har de faktisk lykkes med.

Det er langt igjen før andre europeiske land er i nærheten av å før den alkoholpolitikken som føres her i landet. Men stadig flere politikere i Europa forstår poenget med det.