LEDER: Journalistene i Dagbladet opptrer uklokt og tegner et bilde av en yrkesgruppe som ikke forstår den virkeligheten de befinner seg i. De oppnår null og niks ved å erklære mistillit til en sjefredaktør som har fullstendig tillit i styret. Eller kanskje de klarer å gjøre livet så surt for sin sjef at han ikke gidder mer etter å ha vunnet 5-0 over journalistene i nødvendig omstilling, skriver redaktør Magne Lerø.

Som ventet, dessverre, endte det denne uken med at journalistene i Dagbladet erklærte at de ikke lenger har tillit til sin sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen. Den grafiske klubben har hengt seg på mistilliten.

Journalistene forsøker å gjøre et stort poeng av at noen i Dagbladets ledelse skal ha gjort en endring i et dokument uten å ha gjort de tillitsvalgte oppmerksom på det. For utenforstående er det ikke godt å få tak. Det virker som om det er en bagatell journalistene forsøker å gjøre til en stor sak. Men det har gitt noen journalister anledning til å påstå at Eriksen og han folk ikke bare driver med hodeløs kutting, de driver også med sensur. I alle fall er dette en uvesentlighet i forhold til det saken dreier seg om, at ledelsen vil kutte 89 stillinger.

Eriksen har ikke villet utsette fristen for å søke om sluttpakke. Han vil komme lengst mulig i å finne ut hvem som skal slutte før ferien. Dette er god ledelse. Når man først skal kutte så kraftig i en stab og bruke rause sluttpakker som virkemiddel, bør det jobbes raskt. Det er også de ansatte tjent med. Det er ikke god personalpolitikk å trekke slike prosesser i langdrag. De ansatte er frustrerte og det er lite trivelig i Dagbladet for tiden. Etter hvert vil folk føle det plagsomt å leve med konflikter og usikkerhet. Før en klarer å snu stemningen i Dagbladet, innføre nye arbeidsrutiner og få nye arbeidsteam etablert, må de som skal slutte, ha sluttet. Kanskje er det 89 person som vil søke om sluttpakke. Er det 75, kan det være ledelsen sier det får holde i denne omgang.

Istedenfor å gå inn i konstruktive drøftinger med ledelsen for å ivareta de ansattes interesser best mulig, har journalisten valgt å kjøre på mistillitslinja. Det er ikke godt å vite hva de vil oppnå med det. De kan da umulig ha trodd at de ved det har påført Eriksen skjelvetokter og at styret er kommet i uvisse om hva som skal gjøres. Da er de i drømmeland.

I dag fikk de svaret fra styrelederen Cato Hellesjø via Dagsavisen og Dagens Næringsliv. Hellesjø sier styret har absolutt og uforbeholden tillit til Eriksen. Han ser ikke noen grunn til å ta saken opp i styret en gang. Eriksen og styret er enige om hvordan prosessen skal kjøres. En leder som de ansatte har mistillit til, står fjellstøtt så lenge han har styrets fulle tillit og selv ønsker å være leder.

Det er visst ingen som kan fortelle journalisten i Dagbladet at de er vanlig ansatte i en mediebedrift og at det ikke er de som har det økonomiske og markedsmessige ansvar for avisen. Journalister skal vokte sin profesjon. De skal selvsagt ha skarpe meninger om en samfunnsavdeling bør ha 15 eller 20 journalister, men når styret og redaktør sier at de ut fra økonomiske realiteter ikke har råd til mer enn 15, må de forholde seg til det. Og man kan gå i forhandlinger for at det i en overgangsperiode kan være noen flere for å unngå oppsigelser. Men man må ikke, som journalistene i Dagbladet nå gjør, sause sammen prosess, redaksjonell profil og redaksjonelle nedskjæringer for så å ende opp med en mistillitserklæring til sin redaktør. De skader sin egen sak ved å opptre på denne måten.

Thor Gjermund Eriksen har selv vært klubbleder i Dagbladet. De ansatte var meget fornøyde da han ble ansatte som redaktør, blant annet fordi han var flink med folk. Nå forsøker de å erklære ham som ubrukelig, udyktig, en redaksjonell sviker, en løpegutt for Jens P. Heyerdahl og en som er i lomma på de grådige eierne. Hva tror de kan ha skjedd med ham som de for kort tid siden var meget fornøyd med som redaktør? Journalistene bør spørre seg om det er Eriksen eller de selv som har rotet seg ut av virkelighetens verden.

Det kan godt være de ansatte greier å gjøre lederlivet så surt for Thor Gjermund Eriksen at han til slutt ikke gidder å være sjefredaktør. Men før det skjer, er nok prosessen gjennomført.

Journalistene i Dagbladet har så langt opptrådt på en måte som gjør dem til større tapere enn de burde være. De bidrar til å tegne et bilde av en yrkesgruppe som ikke forstår den virkeligheten de befinner seg i.