Politisk kjolerabalder og homsepatruljer

LEDER: Ved å gjøre kjoler, opptredener og egne følelser til hovedsak i mediene, bidrar politikere i alle leirer til fordumming av politikken. Vi lever i estetikkens og kjønnsperspektivenes tidsalder, men vi er tjent med at politikk handler om sak, meninger og rasjonelle argumentasjon, skriver redaktør Magne Lerø.

I Dagbladet slår Aps rådgiver Anders Hegna Hærland i dag tilbake mot rådgiveren til Per-Kristian Foss, Kaj Martin Georgsen, som har kritisert Karita Bekkemellem Orheim for å være for mye opptatt av kjoler og shopping. Foss og Georgsen er politikkens svar på homsepatruljen, ifølge Hærland.

Georgsen sier han ønsket en debatt om politikere som profilerer seg på noe annet enn politikk. Bakgrunnen var at Bekkemellem Orheim sto fram i Dagbladets Magasinet og fortalte om sine shoppingvaner, kjolefavoritter og handlesteder. Finansminister Per Kristian Foss mente utspillet var «aldeles strålende».

Når Foss framstilles som «homsepatrulje» og Bekkemellem Orheim som «kjolefrik», fordummes den politiske debatten. Hvis Georgsens intensjon var å starte en seriøs debatt, får han konstaterte at han har mislykkes. Dette ble ikke noe mer enn mat til tabloidene.

Karita Bekkemellem Orheim får finne ut av om oppnår noe særlig med denne typen eksponering. Kjolefremvisningen er et eksempel på at hun vil tiltrekke seg oppmerksomhet ved å fokusere på sin kvinnelighet. Hun er en politiker som spiller på mange strenger, men ikke flere enn det en del menn gjør. Ingen går rundt og tror at Bekkemellem Orheim først og fremst er en pyntedukke. Hun framstår snarere som en «meningsmaskin». Det er ofte henne mediene tyr til når de ønsket et feministisk eller kvinnepolitisk perspektiv på aktuelle saker. Hun sier da også i intervjuet med Magasinet at «produksjonen av argumenter starter allerede etter at hun har sett tekst-tv om morgenen».

Det er god grunn til å føre en debatt om personliggjøringen og den nye feminisering av politikken som skjer. I fjor var det Inga Marte Torkildsen som ble beskyldt for å være en «intimitetstyrann», fordi hun så sterkt kjører fram egen følelser og opplevelser i politiske debatter. Vår tid preges av viljen til å by på seg selv. Det skal være ekte og selvopplevd. Det subjektive blir saken.

Mange politikere føler de må bli tydeligere som personer. Det er nesten som om de tilrettelegger seg som en merkevare i kampen om å oppnå et godt omdømme. Da nytter det ikke å holde det private helt utenfor. Bekkemellem Orheim sa også noe om opplevelser knyttet til sin skilsmisse, og det å være alenemor for to barn. Mange kjente seg sikkert igjen i det hun sa.

Dette handler derfor ikke bare om kjoler. Skal det bli en meningsfull debatt om den trenden intervjuet med Bekkemellem Orheim er et uttrykk for, må det være andre enn ens politiske motstandere som fører den inn i et fornuftig spor.

Vi har ellers sett flere eksempler i vår på at både menn og kvinner sørger for at mediene griper fatt i form og uttrykk, framfor det politiske innhold. Statsminister Kjell Magne Bondevik har vært «lei seg og såret» over at opposisjonen kritiserte regjeringen for å føre en politikk som førte til flere fattige og tapere. LO-leder Gerd-Liv Valla ba ham skjerpe seg og tåle normal politisk debatt og ordbruk.

Kjell Magne Bondevik bør nok passe seg for ikke å framstå med såre følelser i møte med steinharde poliske argumenter.

Åslaug Haga sa til Aftenposten lørdag at utenriksminister Jan Petersen flere ganger har forsøkt å latterliggjøre henne og gi inntrykk av at hun ikke har tilstrekkelig kunnskap om utenrikspolitiske spørsmål. Dette var en overreaksjon som Aftenposten knapt burde grepet fatt i. Man skal være svært nærtagende for å opptatte Petersens ordbruk som et forsøk på latterliggjøring. Haga får heller ta igjen med samme mynt enn å framstå som «såret og angrepet».

Karita Bekkemellem Orheim har tidligere klaget på den måten Valgerd Svarstad Haugland har omtalt henne på.

Det burde være mer enn nok politiske saker å diskutere. Politikerne har selv et ansvar for å la den politiske debatten handle om saker og argumenter, og ikke ende opp i en tabloid saus om form og farge og personlige opplevelser.