LEDER: Ansettelsen av Osmund Kaldheim framfor Manuela Ramin Osmundsen kan det stilles spørsmål ved. Men det kan jo tenkes at ErnaSolberg valgte Kaldheimfor di han har de beste lederegenskapene. Og det er jo de beste lederne, ikke de med de beste formelle kvalifikasjoner det er enighet om skal ansettes i staten for tiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Når man studerer cv-ene til Manuela Ramin Osmundsen og Osmund Kaldheim, synes Osmundsen å være den som er best kvalifisert for å bli direktør for det nye Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Når hun i tillegg er kvinne – og selv har en fremmedkulturell bakgrunn – skulle en tro dette var en opplagt ansettelse. Men kommunalminister Erna Solberg valgte å ansette Osmund Kaldheim. Hun er blitt overøst av kritikk de siste to ukene fra innvandrer- og kvinnehold, og selvsagt har de politiske partiene meldt seg på kritikken. Til og med Carl I. Hagen varsler at denne ansettelsen kan Stortinget komme til å se nærmere på.

Stillingen ble lyst ut to ganger, og andre gang var kravet til høyere utdannelse droppet. Det har ikke Kaldheim. Som ordfører i Fet har han blant annet kommunalpolitisk erfaring. Og det kom med i stillingsannonsen. Kaldheim sier at han aldri har vært i kontakt med Erna Solberg. Han opplyser til Dagsavisen i dag at det var rekrutteringsfirmaet som bisto departementet i ansettelsen, som kontaktet ham.

Kjell Engebretsen (Ap) kritiserer i Dagsavisen Solberg for at utlysningsteksten er endret, og mener det er bedrevet dårlig saksbehandling. Ågot Valle sier hun er opprørt over at Erna Solberg valgte en Høyre-mann framfor en kvinne med minoritetsbakgrunn.

Manuela Ramin Osmundsen var blant søkerne da stilingen ble lyst ut første gang. Hun er vel kjent for ledelsen i departementet. Av en aller annen grunn, ønsket de ikke henne i stillingen. Det kan være hun står for en innvandringssyn som Erna Solberg ikke deler, eller at de er i tvil om hun besitter de lederegenskaper som skal til.

Hvis man etter en første utlysning av en stilling, ikke har fått det antall søkere man ønsket seg og den ønskelige bredden heller ikke er representert, er det ikke nødvendigvis kritikkverdig å endre utlysningsteksten ved annen gangs utlysning. Det er heller ikke noe merkelig ved at et rekrutteringsfirma jobber med kandidater som ikke har søkt ved første gangs utlysning. Ofte er det slik det må gjøres. Man får kanskje ikke alltid de beste til å søke en stilling i det offentlige første gang den lyses ut. De beste vil gjerne vite hvordan en ligger an før en søker. Slik er det nå en gang.

Kaldheim sier til Dagsavisen at han ikke fikk et tilsagn om å få jobben, men han forsto nok at han var blant de aktuelle. Han aviser at han er blitt håndplukket, og mener rekrutteringsfirmaet gjorde det klart at deres oppgave var å få fram flere gode kandidater slik at departementet kunne velge den de mente var best kvalifisert.

Solberg valgte til slutt Kaldheim som den beste blant flere kvalifiserte. Hans styrke er at han kjenner det politiske landskap i Norge godt, både fra sentralt og kommunalt plan. I tillegg må vi tro at han har meget gode lederegenskaper.

Vi tror ikke det er så enkelt at Erna Solberg har gått etter partiboka. Vi tror hun har lagt vekt på at Kaldheim vil representere den integreringspolitikken hun står for på en god måte, og at han er den beste lederen for det nye direktoratet.

Det er påfallende at hun ikke valgte Osmundsen, men det må vises tilbakeholdenhet med å hive seg på kritikken mot Solberg for en lederansettelse. En lederansettelse er det heller ikke så lett for Stortinget eller andre å komme til bunns i. En kan ikke forlange at rekrutteringsfirmaet går ut med sine vurderinger av kandidatene.

Hvis man mener, som Ågot Valle og andre, at man bør bruke en lederansettelse for å fortelle at man mener alvor av integrering og mangfold, er det forståelig at man kritiserer Solberg. Da er en ansettelse gjort til politikk.

Det er rimelig stor politisk enighet om at det er lederkvalifikasjoner det skal legges sterkest vekt på ved ansettelser av toppledere i staten. Lederkvalifikasjoner lar seg ikke bedømme alene ut fra et cv. I den gamle byråkratiske tradisjonen, var det lett å etterprøve lederansettelser. Det var nærmest bare å vekte ansiennitet og utdannelse. I dag skal evnen til å lede mennesker og gjennomføre politiske beslutninger i den aktuelle stillingen være et avgjørende kriterium.