Arbeidsoptimist Høybråten

Selv om resultatene er dårlige, vil Dagfinn Høybråten kjøre videre på for å få trygdede i arbeid. Men bedriftene tar nok ikke sjansen på å bli sittende med ansatte med redusert yteevne, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten er tydeligvis ikke fornøyd med bare å administrere tingenes tilstand. Han vil lykkes i sine bestrebelser på å få flere trygdede ut i arbeid. I Dagens Næringsliv i dag, samme dag som hundrevis av ledere i næringslivet er samlet på Småtinget, presenterer han regjeringens program både for bedre kår for småbedrifter og for å få flere mennesker i arbeid. For Høybråten er det to sider av samme sak.

Høybråten kan med god grunn framhever det regjeringen har gjort for å bedre småbedriftenes situasjon. Advarslene mot de rød–grønne, som vil stramme inn på endringene i arbeidslivsloven om overtid og midlertidige ansettelser, er også på sin plass. Det blir i alle fall ikke flere trygdede i arbeid ved å kutte ut mulighetene for midlertidige ansettelser.

Høybråtens teori er at bedre lønnsomhet for små og mellomstore bedrifter, sammen med tiltak fra det offentlige, vil betyr at flere av de par hundre tusen som er på trygd eller arbeidsledige, men som under gitte omstendigheter kan klare å jobbe, kommer seg i arbeid. Men slik er det ikke alltid.

I forrige uke ble det offentliggjort en rapport som viser at kun én av fire sosialhjelpsmottagere kommer seg ut i jobb igjen, selv om de har deltatt i et prosjekt der det er blitt gjort en ekstra innsats for at de skal komme seg tilbake i jobb.

– Politikken er feilslått. Regjeringen er helt klart mest mulig tro mot arbeidslinjen. Slik politikken er i dag, er den ufornuftig. Den er naiv. Tiltakene fra Aetat er ikke nok tilpasset brukerne, sier en forsker ved Høgskolen i Oslo, Ivar Lødemel. I dagens tøffe arbeidsmarked og kommuneøkonomi, mener han det eneste som nytter er å plasser «de svakeste» på statlige støtteordninger.

Det er ikke slik at bedre lønnsomhet i bedriftene nødvendigvis fører til at de ansetter flere arbeidstagere med fare for redusert yteevne på kort eller lang sikt. Hvis disse arbeidstagerne representerer en kompetanse som bedrifter trenger, vil selvsagt bedriftene strekke seg langt for å beholde dem. Men bedrifter som har god økonomi utmerker seg ikke med å ansette de svakeste på arbeidsmarkedet. Bedrifter skjerper sine krav til ansatte, og på mange måter blir arbeidsmarkedet tøffere.

Den samordningen mellom trygdekontor, sosialkontor og arbeidsmarkedskontor som nå skjer er utvilsomt en fordel, først og fremst for den enkelte arbeidstager. Man blir ikke en kasteball i systemet. Den enkelte kan nå få en samlet vurdering av sin situasjon og sine muligheter.

Men skal bedrifter ansette de mennesker som de tviler på vil yte maksimalt, må de tilbys mer en bedre oppfølging og støtte. Det må kroner på bordet, og bedriftene må sikres at de ikke blir sittende med en fast ansatt som ikke fungerer tilfredsstillende etter en tid. Bedrifter vil og må passe på at man ikke pådrar seg personalkostnader som ikke bidrar til å skape lønnsomhet.

Det er en dårlig løsning å plassere folk på støtteordninger. Folk må i arbeid. Europa står overfor en kjempeutfordring med å få folk i arbeid istedenfor å motta trygd. Den tyske sosiologen Claus Offe sa til Morgenbladet i forrige uke at testen for EU blir om de klarer å holde oppe velferdsstaten, og nøkkelen vil være å få menneske til å arbeide.

– Det handler i bunn og grunn om å tvinge folk til å jobbe ved å gjøre alternativet mindre fristende. Men spørsmålet er om det finnes noen etterspørsel etter disse folkene, sier han – og han snakker om de arbeidsledige og de uføretrygdede.

Næringslivet kan bare bidra et stykke på vei. I de siste årene har det offentlige også førtidspensjonert og uførepensjonert en rekke arbeidstagere. Noen av disse har kommet i jobb igjen. Andre har havnet på trygd. Det offentlige må tenke på nytt om vi vinner noe på å trimme det offentlige såpass hardt at man sparer kostnader i den enkelte etat, men kun velter kostnaden det over på storsamfunnet.

 

Kilokrangel mellom overvektige politikere

Erna Solberg kommer skjevt ut når hun bruker trivsel med egne kilo som utgangspunkt for å rakke ned på de som trimmer og slanker seg, skriver redaktør Magne Lerø.

I VG i går sa Erna Solberg at hun ikke var opptatt av hvor mye hun veier, og at det ikke er en del av hennes selvbilde om hun er tykk eller tynn. Hun tok et kraftig oppgjør med samfunnets fokusering på vekt, kropp og utseende, og sa at hun var sterkt kritisk til VG og Dagbladets vektklubber.

– Hvis du lager et samfunn med fokusering på hvordan folk bør spise og se ut, får du et samfunn med veldig mange pene mennesker. Men du får også et samfunn med mange psykiske problemer, sa Solberg.

I dag rykker vektklubbmedlem og Aps helsepolitiske frontfigur Bjarne Håkon Hanssen ut, avbildet på joggetur i Frognerparken. Han påstår Erna Solberg undergraver kampen mot fedme, og mener hun bagatelliserer fedmeepidemien som nå rammer hele den vestlige verden.

Hansen reagerer også sterkt på Solbergs uttalelser om at det er sjelden hun ser en jogger som smiler.

– Både jeg og Erna Solberg er fullverdige mennesker selv om vi er for tunge, men vi må ikke legge skjul på at det er lurt at folk rører på seg. Faktum er at hvis vektutviklingen fortsetter, vil vi få store problemer med å håndtere de kostnadene det påfører samfunnet, sier Hanssen til VG.

Erna Solbergs utspill i VG i går er et eksempel på hvor galt det kan gå, når man bruker sitt eget privatliv som utgangspunkt for generelle betraktninger – både om politikk og tendenser i samfunnet. Det er viktig at noen overvektige står fram og sier at de lever godt med noen kilo ekstra. Det er ikke verdens ulykke å være tykk. Både unge og voksne trenger å høre advarsler mot å knytte identitet og selvfølelse til hvordan kroppen ser ut til enhver tid.

Men Solbergs kritikk av vektklubber og hennes nedlatende holdning til folk som jogger, er bomskudd. At folk slanker seg, er ikke noe samfunnsproblem. Det er et større problem at vi blir for overvektige.

Solberg er bekymret for barna som vokser opp med krav om å være slanke. Det har hun også noe rett i. Men det er forskjell på å strebe etter å leve opp til et slankeideal og å være overvektig. Det er viktig å hindre at unge presses inn i et kroppsideal som kun passer de færreste. Det er derfor positivt at reklamebyråforeningen har laget nye regler, der de forplikter seg til ikke å framheve kun de slanke jentene.

Vi får leve med at politikere også forsøker å skaffe seg oppmerksomhet og stjele noen stemmer på slanking. Både Jon Lilletun, Carl I. Hagen og Anita Apelthun Sæle har stått fram og fortalt om egen slankesuksess.

Regjeringen har tatt kraftig lut i bruk for å begrense skadevirkningen av tobakk. Det er ikke politisk vilje til å gå hardere til verks mot alkoholbruk for å få redusert denne typen skadevirkninger. Politikerne har derimot vist stor handlekraft når det gjelder å redusere faren for at flere utvikler spilleavhengighet. Regjeringen la for et halvt år siden fram en plan for kosthold, fysisk aktivitet og helse. Erna Solberg synes ikke å være særlig opptatt av å leve i pakt med denne, mens Bjarne Haakon Hansen – som trimmer to ganger hver uke og har som mål å løpe fem kilometer på under en halv time under Oslo maraton 2. oktober – kan hevde at han gjør som regjeringen vil. Men det gjenstår å se hvor sterke virkemidler politikere vil ta i bruk i kampen mot sukkeret og de helseskadelige ekstra kiloene.

 

NHO for næringsfavorisering

LEDER: NHO må velge. Vil de nedtone den konsekvente næringsnøytrale linjen, betyr det sterkere samarbeid mellom privat og statlig kapital, skriver redaktør Magne Lerø.

Styreformann Ketil Lyng i Prosessindustriens landsforening stiller spørsmål ved om næringsnøytralitet er en farbar vei fremover. Blant landets markedsliberalister, i NHO og Høyre, har det i et par årtier vært opplest og vedtatt at slik må det være. Ifølge Kåre Valebokk kan næringsnøytralitet settes som overskrift over industripolitikken de siste10–15 årene. Det går i korthet ut på at staten skal sikre stabile rammebetingelser, sørge for et skatte- og avgiftsnivå som gjør oss konkurransedyktige, ikke gå inn med støtte til enkeltbedrifter, men støtte forskning og utvikling og stimulere til innovasjon – blant annet gjennom Skattefunnordningen. Men prosessindustrien har nytt godt av billig kraft, delvis fordi de har hatt langsiktige avtaler. Dette er ikke i tråd med næringsnøytralitetstekningen. Det spiller ingen rolle om staten gir bevilgninger direkte over statsbudsjettet eller om man unnlater å kreve avgifter.

I forrige uke tok BI-forsker Eli Moen et kraftig oppgjør med næringsnøytraliteten. Hun hevdet at det vil ende med en nedbygging av all industri, og at vi ble sittende igjen med å leve av renter. Ifølge Moen er Norge et av de landene der en er mest opptatt av næringsnøytralitet.

Frp og Ap sier de langt på vei er enige med Moen. De vil at staten skal spille en mer aktiv rolle i å sikre næringslivet på lang sikt.

Det kan virke som om NHO er kommet i tvil om sin næringsnøytrale linje.

NHO-sjef Finn Bergesen jr. sier til Dagens Næringsliv at han ikke er tilhenger av en firkantet næringslivsnøytralitet.

– Det må være viktig å satse på områder der Norge har styrke – slik som maritim sektor, olje og energi. Klynger er bra. Vi bør kunne bli Europas ledende energinasjon – med økt bruk av gass til energiproduksjon, men også til industriell bruk i Norge. Å få bygd ut gassrør og liknende må være målsettingen, sier Bergesen.

Her kan Bergesen slappe godt av. Det er det ingen som mener det han advarer mot. Ikke engang SV vil sette penger inn i bedrifter som ikke er liv laga. Og det er tiår siden staten bestemte hvor selskaper skal satse.

Bergesen nevner Union, som eksempel på hva slags innblanding fra politikerne han ikke ønsker seg.

Bergesen får bestemme seg. Hvis han vil gå for favorisering innen en del næringer, må han også finne seg i at politikerne fatter interesse for hvordan bedriftene innen denne næringen opptrer. Union nyter godt av billig kraft. Næringsminister Børge Brende har gjort det klart at de ikke får med seg den billige kraften andre steder, dersom Union nedlegges.

Da denne saken ble kjent, argumenterte Union så dårlig for nedleggelse at man måtte forvente at politikerne kom på banen.

NHO er på rett spor hvis de nå vil nedtone en stringent næringsnøytral tenkning. Staten kan ikke nøye seg med å skape god rammebetingelser for industrien. Vi må utnytte de konkurransefortrinnene Norge har, i et samvirke mellom stat og industri. Hydro, Statoil og DnB Nor er eksempler på at det går utmerket når privat og statlig kapital går sammen.

Ifølge liberalistisk skrivebordsteori, er ikke dette måten å gjøre det på. Men i praksis fungerer det.

Politikerne blander seg ikke for mye inn i norsk næringsliv. Finn Bergesen jr. kan spare seg formaningen til politikerne om å holde fingrene fra fatet. Det er viktigere at han går i dialog om hvordan staten og næringslivet kan gå sammen – om å få fram slagkraftige enheter som kan konkurrere globalt, og der styring forskning og utvikling i hovedsak skjer her i landet.

 

Korrupsjonsforvirring i Frp

LEDER: Carl I. Hagen er like mye kjøpt og betalt av Marianne Lie i Rederiforbundet som Jens Stoltenberg er det av Gerd-Liv Valla. Men de driver ikke med korrupsjon, skriver redaktør Magne Lerø.

Fremskrittspartiet tverrvendte i Stortinget etter å ha blitt presset av Norges Rederiforbund – som er Frps største økonomiske bidragsyter, skriver Dagsavisen.

I 2001, 2002 og 2004 fikk partiet 250 000 kroner hvert år fra Rederiforbundet Etter et møte mellom Rederiforbundets Marianne Lie og Frps Carl I. Hagen, stemte Frp imot sitt eget lovforslag. Frp har tidligere benektet at Rederiforbundet fikk dem til å snu.

Forslaget gikk ut på at utenlandske sjøfolk ikke skulle ha adgang til å jobbe på båter i norsk innenriksfart uten arbeidstillatelse. Dette fikk panikken til å bre seg i Rederiforbundet. De fryktet at en slik regel ville skade norske båter i utenriksfart, hvis andre land skulle innføre tilsvarende regler overfor norsk skipsfart.

Frp-formann Carl I. Hagen innrømmer at partiet har fått henvendelser fra aktører som har villet gi Frp penger mot å få politiske gjenytelser, men at noe slikt ikke har skjedd.

– Vi kobler ikke dette med penger. Det har vi gjort klart for Norges Rederiforbund og alle andre; at vi har ingen muligheter til – eller ønsker om – noen som helst kobling på det, sier Hagen.

Carl I. Hagen har hevdet at Aps pengestøtte fra LO minner om korrupsjon.

– Det som er et faktisk forhold, og som er klarlagt, er at LO og Fagforbundet betaler store beløp til Aps valgkamp, og Ap har rettet seg etter LO og Fagforbundet i en lang rekke politiske spørsmål. Vi tar også imot penger, men vi avviser det alltid hvis noen prøver å endre vårt partiprogram eller standpunkt, da sier vi nei takk til fem øre, sa Hagen i Dagsnytt 18 onsdag.

Overfor Dagsavisen innrømmer Hagen at det kan være naturlig å stille de samme spørsmålene til Frp som han selv har stilt i forhold til LO og Ap.

Prinsipielt er det ikke noe annen for form for kontakt mellom Frp og Rederiforbundet enn mellom LO og Ap. Samrøret mellom Ap og LO er det god grunn til å kritisere. Og Hagen selv er ikke det spor bedre. Det viser det Dagsavisen i dag har avslørt. Men korrupsjon er dette ikke. Når det gjelder LO og Ap skjer det jo helt åpent. LO innrømmer at de gir penger til Ap fordi de vil ha politiske gjenytelser. Man kan gjerne hamre løs på dette, men ulovlig er det ikke. Vi bør reservere korrupsjonsbegrepet til å handle om å skaffe seg fordeler på ulovlig vis, og som ikke tåler offentlighetens lys. Når Åslaug Haga og Jan Davidsen tisker og hvisker i krokene, driver de ikke korrupsjon. De driver korridorpolitikk og lobbyvirksomhet. Og selvsagt blir politikerne påvirket. Selvsagt har Rederiforbundet medvirket til at Frp snudde i spørsmålet om nye regler for norsk skipsfart. Men det er ikke slik at Hagen snudde på en femøring fordi Marianne Lie sa at hvis de ikke snudde kunne de se langt etter 250 000 neste år. Carl I. Hagen har merket seg argumentene som sannsynligvis er framført med en intensitet som har fått ham til å tro at forholdet mellom Frp og Rederiforbundet ville kjølnet, dersom de holdt fast ved forslaget sitt. Å miste Rederiforbundnet som støttespiller, er verre enn å miste 250 000 kroner. Relasjoner er viktige. Pengestøtte understreker hvor viktig relasjonen er.

Frp fortjener kritikk for at de lar seg presse av sine støttespillere. Men Hagen skal få slippe å forsvare seg mot påstandene at han driver med korrupsjon. Det begrepet kan han legge på hylla. Nå er han i samme type båt med Marianne Lie som Jens Stoltenberg er med Gerd-Liv Valla.

 

Solberg i motbakke

LEDER: Erna Solberg taper nok stemmer på bare å kunne opptre i rollen som forsvarsadvokat for Kjell Magne Bondevik som statsminister, skriver redaktør Magne Lerø.

Det går nedover for Høyre på meningsmålingene, og Erna Solberg scorer dårlig på målingene som foretas etter valgkampduellene på tv. Det er først og fremst Carl I. Hagen som har ødelagt for Solberg. Solberg er best på sak, og vanligvis er hun god i debatter. Hun mangler riktignok den ironiske snerten som gjør Per Kristian Foss til en debattant folk gjerne hører, men hun kan være like hardtslående. Solberg mangler imidlertid trøkk i debattene for tiden. Rollen som forsvarer av den politikken som føres, makter hun godt. Hun har vist at hun kan drive igjennom politiske beslutninger og holde stø kurs, selv om det stormer rundt henne. Når saker står i fokus, er Solberg i sitt ess. Det er i spørsmålet om regjeringsalternativene Solberg faller igjennom. Det er tydelig at hun ikke mestrer spillet slik som Bondevik, Hagen og Stoltenberg. Erna Solberg snakker ikke lenger om Bondevik som statsminister med den samme overbevisning som tidligere. Hun ville gjort en bedre valgkamp om hun fikk kjøre fram Høyres saker og seg selv som statsministerkandidat. Istedenfor må hun opptre i rollen som forsvarsadvokat for Bondevik som statsminister, og det i en situasjon hvor Bondeviks personlige popularitet er på et lavmål. Det blir stadig færre som tror at Bondevik overlever høsten som statsminister.

Høyre og Solberg er låst til den strategien de har valgt. Hun kan forsiktig antyde en plan B, men hun kan ikke begynne å så tvil om at de går til valg på at regjeringen Bondevik skal fortsette. Spørsmålet er om det er mulig for henne å si noe mer enn «Bondevik» når spørsmålet om regjeringsalternativene bringes på banen.

Utfordringen for Solberg er å kjøre fram de sakene Høyre kan profilere seg på, og gjerne saker der de ikke er enige med KrF. Det er lite å vinne på å gyve løs på Carl I. Hagen. Rundt 60 prosent av Høyres velgere ønsker et forpliktende samarbeid mellom Høyre og Frp. Også i tillitsmannsapparatet må vi anta det stadig blir flere som mener dette. Det er neppe tvil om at Høyre heller vil i regjering med Frp enn å bli stående utenfor. For KrF er det motsatt.

Hvis Høyre blir blant valgets tapere, er det lite realistisk med en ren Høyreregjering. KrF går ikke inn i en regjering i høst uten at Kjell Magne Bondevik er statsminister.

Hvis det skulle bli et borgerlig flertall og Kjell Magne Bondevik ikke får fortsette som statsminister, er alternativet en regjering av Høyre og Frp ledet av Erna Solberg, eller at Jens Stoltenberg overtar. Det er ikke opplagt at KrF vil velge Erna Solberg med Carl I. Hagen på slep framfor Jens Stoltenberg.

 

Valla – maktens mester

LEDER: Gerd-Liv Valla kan ikke stole på den reformvennlige sosialøkonomen Stoltenberg. Han må holdes i sjakk med tre LO-topper i sentralstyret, de mest LO-vennlige, Sp og SV, i regjering og en egen minister godkjent av LO, skriver redaktør Magne Lerø.

Mens Høyre scorer høyest på NHOs partibarometer, kan LO konkludere med at SV og Sp gir mer helhjertet støtte til deres krav enn Ap. Men det er Ap som får de fleste av LOs millioner. Om Sp og SV kommer godt ut på spørreundersøkelsen, er det Ap–LO som er hovedsporet i det faglig politiske samarbeidet. Derfor har både Gerd-Liv Valla, Jan Davidsen og Kjell Bjørndalen sikret seg plass i Aps sentralstyre. Og når Jens Stoltenberg inviterer Gerd-Liv Valla på tur, blir ikke Kristin Halvorsen og Åslaug Haga invitert med.

Høyre og Frp har ikke brydd seg med å svare på LOs spørsmål. De kjenner LOs holdninger. I dag rykker Gerd-Liv Valla like godt ut og fraråder sine medlemmer og andre som er opptatt av arbeidstakernes situasjon å stemme på Høyre og Frp. Om lag 20 prosent av LOs medlemmer stemmer Frp, og om lag 10 prosent gir sin stemme til Høyre. Det får så være. For Valla er det maktpåliggende at de rød–grønne overtar regjeringsmakten i høst. Valla har konkludert med at det ikke er så mye å hente i lønnsforhandlingene. Det er i politikken slaget står. LO har tapt viktige slag under Bondevik-regjeringen. Organisasjonen har fått med seg de rød–grønne på det skal bli slutt på midlertidige ansettelser, adgangen til å jobbe overtid skal begrenses og de ansattes rettigheter styrkes. Like viktig er det for LO at konkurranseutsettingen i kommunene stopper opp, og at det ikke legges opp til at private aktører skal komme sterkere inn i helsesektoren.

LO varsler også at de foreventer å få en minister i regjeringen. Det er ikke uvanlig at Ap slipper en hundre prosent LO-lojal politiker inn i regjeringen, slik at LO til enhver tid vet som rører seg når regjeringen er samlet.

Det er all mulig grunn til å stille spørsmål ved om hemmelige lydbåndopptak skal tas i bruk som et virkemiddel i den politiske journalistikken, slik det skjedde i Brennpunkt i går. Det var ikke sensasjonelle opplysninger som ble avdekket, men vi fikk bekreftet den rollen Jan Davidsen spiller. Han er tydeligvis Vallas høyre politiske hånd.

Både Jan Davidsen og Gerd-Liv Valla vet at de ikke kan stole på Jens Stoltenberg. Han må holdes i sjakk. Sist han var statsminister, snakket han om en modernisering av offentlig sektor som, om det ble gjentatt i dag, ville gitt Jan Davidsen pustebesvær. Den tid er forbi. En ny rød–grønn regjering tar pause i omstillingen av offentlig sektor.

Davidsen har funnet ut at man er sikrere på å få gjennomslag for LOs saker i en rød–grønn regjering enn om Ap hadde hatt makten alene. Sp og SV bidrar til å radikalisere Ap, og sosialøkonomen Stoltenberg har måtte legge bort sine moderniseringstanker. LO vil sørge for at Aps industri og energipolitikk ligger fast. Her tåler man ikke eksperimenter. Men på mange andre områder kan Sp og SV regne med LOs støtte i forhandlingene om hva slags politikk en rød–grønn regjering skal føre.

Dette betyr at Ap kan bli tvunget til å gjøre endringer med hensyn til organisering av sykehusene, for eksempel. Det var Tore Tønne og Jens Stoltenberg som sørget for helsereformen og opperettelse av helseforetakene. Dette har utvilsomt vært et riktig grep. SV og Sp vil skru klokka tilbake. Skal vi tro Davidsen, har ikke Stoltenberg bestemt seg for hva han skal mene om dette. Har han ikke satt foten ned, er det fritt fram. SV vil ha forandring innen sykehusvesenet fordi de tror at det alltid er best at politikeren styrer mest mulig. Sp vil sikre lokalsykehusene og LO vil ivareta de ansattes interesser som er imot omstilling. Dette kan det bli vanskelig for Jens Stoltenberg å stå imot.

Så langt har Gerd-Liv Valla grunn til å være fornøyd. Det går hennes vei. Men snart blir det nødvendig for Jens Stoltenberg å makere at Gerd-Liv Valla ikke har et nakketak på ham.

 

Steinsmos fløyteblåserslakt

LEDER: Konsernsjef Unni Steinsmo i Sintef refser fløytebåser Erik Lindberg. Det hadde vært mer passende med selvkritikk og en reprimande til sine nærmeste ledere – som tydeligvis ikke har fått med seg hva sjefen forventer av dem, skriver redaktør Magne Lerø.

Konsernsjef Unni Steinsmo i Sintef retter skarp kritikk mot Erik Lindeberg for at han – via sin fagforening – har bedt om at Økokrim etterforsker om Sintef har gjort seg skyldig i korrupsjon for å sikre seg kontrakter i Iran.

– Vi har noen etiske standarder som gjelder for hele Sintef-gruppen. Blant disse er fortrolighet og lojalitet. Dette er en enkeltperson som ikke har opptrådt på en måte som er representativt for Sintef, sier konsernsjef Steinsmo til Dagens Næringsliv. Hun kritiserer Lindeberg for ikke å ha tatt opp saken med henne eller styreleder Sverre Aam, som var ny styreleder i Sintef Petroleumsforskning. På denne måten ville toppledelsen i selskapet fått muligheten til å ordne opp. Hun sier at kritikken ikke vil få konsekvenser for Lindeberg,

Steinsmo sier at hun ikke vil kommenter om det mest alvorlige er selve Iran-saken eller Lindbergs håndtering av den. Her må hun ha mistet gangsynet. Det er bare å riste på hodet når hun ikke kan si klart ifra at det Sintef rotet seg opp i Iran er betydelig mer alvorlig enn at en ansatt varsler sin fagforening – som igjen går til Økokrim.

Steinsmo innrømmer riktignok at de to kontraktene med Hinson Engineering og BP Pouya ikke var i tråd med Sintefs etisk standard.

Erik Lindeberg avviser kritikken, og sier han tok opp saken både med sin nærmeste overordnede, sjefen for Sintef Petroleumsforskning David Lysne, daværende styreformann i selskapet Morten Loktu og Svein Sivertsen, viseadministrerende direktør i Sintef.

Med sin uttalelse er Steinsmo i ferd med å gjøre bisak til hovedsak. Offentligheten er opptatt av om Sintef har gjort seg skyld i korrupsjon. Om fløyteblåser Lindeberg har opptrådt korrekt, kan man gjerne diskutere. Lindeberg har under alle omstendigheter gått såpass mange runder internt at ledelsen i Sintef har hatt rikelig anledning til å ta fatt i saken. Når det ikke har skjedd, må Steinsmo ta selvkritikk på det. Som øverste sjef er det hennes ansvar å sikre at hun har en ledergruppe rundt seg som forstår å informere henne om de viktige sakene. Noen av Steinsmos nærmeste har sviktet i denne saken.

Steinmo uttaler seg samme dag som Heidi von Weltzien Høivik, nyutnevnt professor i næringslivsetikk på Handelshøyskolen BI, holder en forelesning med utgangspunkt i sin doktoravhandling om fløyteblåsere. Hun hevder ansatte i praksis ikke har noe vern når de varsler om ulovligheter i egen bedrift.

– Det er en rådende kultur, som betrakter informanten som en tyster eller angiver. Bedriftene er ofte ikke klar over hvordan de skal forholde seg når ansatte går dem imot. I praksis har ansatte ikke noe vern, hvis de sier fra om ulovligheter. En av årsakene kan være at det ikke er knyttet et lovverk til problematikken, sier Høivik til NTB. I England har de en slik lov, og det er nå lagt fram forslag om tilsvarende lovbestemmelser her i landet.

 

Bondevik angrer svikt mot fattige

LEDER: Kjell Magne Bondevik tar selvkritikk på at regjeringen ikke har fått gjort nok for de fattige. Det bidrar til å øke hans troverdighet. De fattige er en testgruppe på om det norske velferdssamfunnet er under nedbygging, skriver redaktør Magner Lerø.

Bondevik angrer, skriver Aftenposten.

– Vi skulle fått gjort mer for de fattige, svarer Kjell Magne Bondevik på Aftenpostens spørsmål om det er noe han angrer på etter seks og et halvt år som statsminister.

Regjeringen lanserte i 2003 en handlingsplan for å motvirke fattigdom. Den var hovedsakelig rettet mot rusmisbrukere, bostedsløse og fattige barn. Bondevik mener imidlertid at dette ikke har vært nok, og sier at en ytterligere satsing vil bli svært viktig for ham hvis Regjeringen fortsetter.

– Selv om flere har fått tilbud om hjelp, så er det fortsatt for mange fattige. Jeg tar selvkritikk på at vi ikke har kommet langt nok på dette feltet, sier Bondevik ettertenksomt.

Det er ikke hverdagskost at politikere innrømmer at de ikke får gjennomført det de egentlig vil. Men alle vet jo at det er slik. Bondevik tåler nok godt å innrømme at man ikke lykkes med alt. Det gir troverdighet, og det er sannsynligvis lite å hente for de rød–grønne å angripe Bondevik for den innrømmelsen han gir.

KrF har kampen mot fattigdommen høyt oppe på sin prioriteringsliste. Regjeringen har økt bevilgningene til u-hjelp. Isolert sett er det enkelt å få til. Økt u-hjelp påvirker selvsagt hvor mye oljepenger vi bruker, men det har ikke de negative konsekvenser for den økonomien som økt offentlig forbruk har, fordi det meste av u-hjelpspengene brukes utenlands.

Når det gjelder å bedre de fattiges situasjon her i landet, er bildet mer komplisert. Her handler det om å prioritere – å gi mer de til fattige og mindre til andre, ettersom vi må forutsette at den økonomiske rammen ligger fast.

Det er samfunnsutviklingen som produserer flere fattige. Det er ikke enkelt å bevilge seg ut av denne situasjonen. En familie med flere barn der hovedforsørger blir arbeidsledig, kan fort havne i en situasjon der de ikke klarer seg økonomisk. Perioden en får arbeidsledighetstrygd er redusert. Situasjonen er også vanskelig for mange kronisk syke og uføretrygdede. Antallet mennesker som faller utenfor arbeidsklivet øker. Da ligger fattigdommen på lur.

I 2004 ble det innført en rusreform. Fastlegene fikk rett til å henvise til spesialisttjenester for rusmiddelmisbrukere, og behovet for behandling ble regulert gjennom pasientrettighetsloven. Ansvaret for behandling er overført til helseforetakene. Her strekker ikke bevilgningene til. Flere rusinstitusjoner melder om ledige plasser, og leger kan fortelle at rusmisbrukere kan måtte vente 12–14 måneder på å få behandling.

– Det er et nederlag for velferdsstaten at rusmiddelmisbrukere må havne i fengsel før de kan få skikkelig hjelp, sa Dagfinn Harr, fastlege for over 170 rusmiddelbrukere i Kristiansand til avisa Folket i forrige uke. Leger landet over bekrefter at pasientrettigheter kun er en papirbestemmelse for rusmiddelmisbrukere. Hans Kristian Bakke, president i Den norske Legeforening, sier denne gruppen vegrer seg for å oppsøke lege fordi de ikke har penger til å betale. Han mener derfor at legehjelp bør være gratis for rusmiddelmisbrukere.

Utfordringen for Kjell Magne Bondevik og for de ansvarlige ministere, er å øke bevilgningene og sørge for at det er «de fattige» som får nytte av de.

Det koster en del millioner å gi rusmiddelmisbrukere som ønsker det et behandlingstilbud. Den største kostnaden knyttet til fattigdomsbekjempelse er å sørge for at vanlige familier ikke ender opp som fattige.

Spørsmålet er om samfunnsutviklingen vil produsere såpass mange fattige at Bondevik ikke vil klare å løse problemet med bevilgninger. Langt på vei vil Bondevik gjøre «de fattige» til en testgruppe på om det norske velferdssamfunnet fungerer. Øker fattigdommen, er det et klart bevis på at det norske velferdssamfunnet er under nedbygging. Bondevik skal ha honnør for at han erkjenner fattigdomsproblemet, innrømmer alt han ikke har fått gjort og lovet at mer skal gjøres i kommende periode om han får fortsetet som statsminister.

 

Sint Hagen på handletur

LEDER: Dagens Næringsliv mener Stein Erik Hagen handler Orkla aksjer for 900 millioner i sinne. Vi vil nå i det lengste tro han brukte kalkulatoren og fant ut at det ikke er så dumt, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen var rasende etter at vennen Peter Rusicka ble vraket til styret i Orkla. Det skal være den viktigste årsaken til at Hagen på to dager har brukt 916 millioner på å bli største aksjonær i Orkla, skriver Dagens Næringsliv i dag. Dette kan jo tyde på at Hagen er særdeles langsint. Det er et par måneder siden det skjedde. For vår del vil vi i det lengste tro at Hagen ikke går banans i aksjeshopping fordi han ikke får det som han vil. Hagen har selvsagt kjøpt seg opp fordi han mener det er en lønnsom investering, og fordi han vil ha sterkere innflytelse i Orkla.

Kjell Inge Røkke var flyende forbanna på Kjell Almskog i striden om Kværner, men han lånte seg ikke til pipa for å kjøpe Kværner fordi han var sint, men fordi han mente det var en lønnsom investering.

Men DN har et poeng. Stein Erik Hagen, i likhet med Kjell Inge Røkke, framstår med en sterkere emosjonalitet enn de fleste, og det drar de selvsagt med seg inn i det forretningsmessige.

Vrakingen av Peter Ruzicka var et slag i trynet på Stein Erik Hagen, påført av Folketrygdfondet som på det tidspunktet var største eier. Det var en fordel for Orkla, for det ryddet opp og svekket den innflytelse Hagen hadde skaffet seg utover det eierandelen tilsa. Nå troner Hagen på eiertoppen i landets største heleide private selskap. Og det er ingen ting å si på at en av landets rikeste menn bekler den posisjonen. Nå får Hagen, i kraft av sin posisjon og kompetanse, vise hva han duger til. Han må opptre som styremedlem i et meget profesjonelt styre, og forholde seg til en administrasjon der han finner noen av landets beste ledere – og analytisk, strategisk kompetanse. Selv om Hagen er største eier, må han opptre som andre styremedlemmer. Han kan ikke opptre som om han har den posisjonen som Kjell Inge Røkke har i Aker. 13,2 prosent eierskap gir styreplass. Men det gir ingen uttalerett i offentligheten om de strategiske spørsmål i styret. Den læreprosessen er Hagen nå inne i. Men han må gjerne intensivere sin deltagelse i debatten om norsk næringsliv og rammebetingelser. Fordi Hagen har makt og kapital, er han verd å lytte til og diskutere med.

Forholdene er i ferd med å falle til ro i Orkla. Dag Opedal er ansatt som ny konsernsjef. Både styret og de ansatte er fornøyd. Stridsøksene er, om ikke gravd ned for godt, så i alle fall lagt på hyllen. Opedal viderefører på sett og vis den linjen og kulturen Jens P. Heyerdahl jr og Finn Jebsen har stått for, men i et intervju i sommer gjorde han det klart at han ikke har kontakt med de to tidligere konsernsjefene. Han står på egen ben.

Halvorsens egenfokus

LEDER: Kristin Halvorsen framstår som politikkens fremste emosjonelle subjektivist. Men det er også noe forfriskende med politikere som legger hodet på blokken, slik hun gjør det når det gjelder barnehageutbygging. Det mener i alle fall SV alvor med, skriver redaktør Magne Lerø.

Forrige uke fikk Kristin Halvorsen oppmerksomhet om seg selv ved å fortelle at hun blir så oppgitt over å møte Dagfinn Høybråten at hun måtte roe seg ned ved å se på et bilde av ham som hun har hengende på skapdøren. Dagbladet laget førstesideoppslag om Høybråten som «hatobjekt». Halvorsen gikk ikke tilbake på et eneste ord i intervjuet, men forklarte i ettertid at «det med bildet var en spøk».

Denne uken gjorde hun det klart at hun kommer til å trekke seg fra politikken dersom de rød–grønne havner i regjering og ikke sørger for full barnehagedekning innen fire år. Ettersom hun også skal fjerne kontantstøtten, stilles det spørsmål ved om det vil være mulig å skaffe til veie så mange titusener nye barnehageplasser og tusenvis av barnehageansatte i løpet av fire år. Men sagt er sagt. I debatten med Dagfinn Høybråten på NRK i går fortalte hun rørende om sitt eget strev med å få barnehage til egne barn for 10–20 år siden. Hun hevdet videre at de som ikke var enig med henne i spørsmål om kjønnsnøytralt ekteskap og homofiles rettigheter til adopsjon av barn var intolerante. Og for å bevise at Høybråten gjør livet vanskeligere for mennesker, ba hun de av seere som kunne bekrefte det hun hevdet om å sende henne e-post.

Nest etter Carl I. Hagen er Kristin Halvorsen den fremste når det gjelder å komme med populistiske utspill som går inn hos velgere. I denne valgkampen er det ingen som forsøker å spille på sin egen person og egne følelser slik som Halvorsen. Hun vet at det gir uttelling å utnytte egen personlighet og være personlig, men Halvorsen er i ferd med å overspille. Og det gjennomskuer velgerne.

Hun har fått pepper for å lansere Høybråten som hatobjekt, slik Dagbladet oppfatter det. Det forsøker hun å spøke bort på samme måte som da hun innrømmer å ha tatt for mye Møllers tran som forklaring på et lite heldig skolepolitisk utspill. Når hun i en debatt ber seerne sende henne e-post for å «bevise» virkningen av Høybråtens uttalelser, er det et nytt eksempel på at hun går lenger enn noen andre med på gjøre seg selv, sine følelser og sine kontakter til sannhetsvitner. Nå kan det hevdes at en slik «e-post-oppfordring» i en debatt er en bagatell. Isolert sett er det riktig, men det er med på å tegne et bilde av Halvorsens debattmetoder. Med å vise fram sin egen person i sak etter sak, underbygger hun inntrykket av seg selv som intimitetstyrann og landets fremste politiske subjektivist.

Men hun er ikke alene om å bruke seg selv på denne måten. Kjell Magne Bondevik forsøkte også å utnytte sin popularitet ved forrige valg, og KrF utfordret velgerne til å stemme på en statsminister. Bondeviks fall i popularitet er blitt stort. Han har mistet den emosjonelle posisjon han forsøkte å etablere hos store velgergrupper.

Carl I. Hagen holder seg stort sett til politiske saker. Men dømmekraften sviktet da han for fire år siden sto på Stortingets talerstol og snakket om egen skuffelse over at drømmen om å bli stortingspresident ikke ble virkelighet.

Det er ikke godt å si hvordan Halvorsens kjør på det personlige vil slå ut. Det er noe forfriskende over at en politiker legger hodet på blokken som garanti for at man vil gjennomføre et løfte. Ved å varsle sin egen avgang, har SV satt økt barnehageutbygging øverst på sin prioriteringsliste for hva de vil ha gjennomført om de kommer i regjeringsposisjon. Da vet i alle fall velgerne det. SV har gitt løfter som fort koster 60 milliarder kroner. Det er mye Halvorsen kan brenne for. Hun er nok klok nok til ikke å legge hodet på blokken for alle disse milliardene.

Med sin personfokuserte retorikk spiller hun høyt. Hun har 20 års erfaring i populisme og politiske utspill, som hun ikke har måttet ta ansvar for. Hun vil ikke kunne kjøre videre med sin populistiske og subjektive valgkampretorikk om hun havner i en statsrådsstol. Overgangen for Halvorsen med det personlige, emosjonelle imaget vil bli temmelig stor om hun får oppgaven med å håndtere maktens kalde saklighet fra et statsrådskontor.