Intimitetstyrannen Halvorsen

LEDER: Med sitt angrep på Dagfinn Høybråten har Kristin Halvorsen kommet med valgkampens mest usmakelige og simple utspill. Hun avslører seg som en uberegnelig intimitetstyrann uten evne til prinsipiell refleksjon over sine verbale, forurensede utslipp. Hun er langt verre enn Carl I. Hagen, skriver redaktør Magne Lerø.

Kristin Halvorsen mener Dagfinn Høybråten krymper folk, at han til og med får vellykkede mennesker til å føle seg mislykket, og at den valgfriheten han snakker om bare gjelder for kristne, heterofile kjernefamilier som verken røyker eller drikker. I Dagbladet i går tok hun et oppgjør med de fordømmende holdninger KrF formidler når de snakker om homofili, ekteskap og kjernefamilie.

Gjennom hele intervjuet snakker hun om følelser, og det topper seg da hun forteller om den intense følelsemessige motvilje hun har mot Dagfinn Høybråten som person. På innsiden av klesskapet hennes på kontoret henger det et bilde av Høybråten. Det har medarbeiderne hengt opp for at en «sakte tilvenning skal gjør henne roligere i studio».

– Fungerer det å se på bildet?

– Det henger der for at jeg skal gjør en bedre jobb når jeg møter ham i diskusjoner. Da nytter det ikke å fly i ansiktet på ham.

Dette er jo hakket før en SV-variant av sort magi. I så fall kan hun stikke ham på nesa med en knappenål og se om det hjelper.

Kristin Halvorsen sier til Dagbladet i dag at hun ikke angrer og står ved alt hun har sagt. I går sa hun at dette ikke måtte oppfattes som et personangrep. Lars Sponheim sier til Dagbladet at han har vanskelig for å forstå at sanne demokrater kan bidra til slikt.

– Jeg er opprørt over hvordan hun står fram og underbygger hat-begrepet i norsk politikk. Dette er en amerikanisering, og en forsimpling av den politiske meningsutvekslingen som er uverdig for demokratiet vårt, sier Sponheim.

Dagfinn Høybråten sier han ble trist og overrasket over Halvorsens uttalelser. Han ringte henne for å forvisse seg om at hun virkelig mente det som sto på trykk før han uttalte seg til pressen. Det endte med at de to drakk kaffe sammen og klargjorde at det ikke er noe uoppgjort dem imellom, og at de ikke hadde noe imot å møte hverandre. Men Høybråten stiller som krav at de skal diskutere saker og at hun avstår fra personangrep.

I en artikkel i Samtiden i fjor ble Inga Marte Torkildsen (SV) utpekt som landets fremste politiske intimitetstyrann. Den plassen har Kristin Halvorsen nå overtatt. Intimitetstyrannen kjennetegnes ved at de snakker om egne følelser og opplevelser for å underbygge politiske poenger. De bruker seg selv som sannhetsvitne, og sauser sammen følelser, sak og person. Det blir nesten umulig å diskutere med en intimitetstyrann. Enten må en da angripe med samme mynt eller trekke seg unna. Høybråten trakk seg unna. Halvorsen har scoret et poeng i Dagbladsfæren. Avisen har for lengst stemplet Høybråten som mørkemann, og de som vil bekrefte det inntrykket slipper lett til i spaltene.

Men i det politiske miljøet er Kristin Halvorsen er i ferd med å tape posisjon. Hun går i Carl I. Hagens spor. SV og Frp er de mest populistiske partiene. Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen er også de to partilederne som kvier seg minst for ufine angrep og utspill, som andre politikere karakteriserer som verbal politisk forsøpling.

Når Kristin Halvorsen nekter for at intervjuet i Dagbladet er et personangrep, er det som å høre Carl I. Hagen. Selvsagt er det er personangrep.

Carl I. Hagens bebudelse om at han skal avsette Bondevik som statsminister uansett valgutfall, er et knallhardt utspill. Med det er politisk begrunnet. Halvorsen utspill mot Høybråten er av en annen karakter. Det er nettopp, som Lars Sponheim sier, egnet til å gjøre hat legitimt i den politiske debatten.

Og selvsagt er det dumt. Den dumme siden av det flirer bare Halvorsen bort. Hun evner ikke å reflektere over sin egen retorikk, og ser ikke at hun er i ferd med å flytte grenser for anstendighet i den politiske debatt her i landet.