Selv om resultatene er dårlige, vil Dagfinn Høybråten kjøre videre på for å få trygdede i arbeid. Men bedriftene tar nok ikke sjansen på å bli sittende med ansatte med redusert yteevne, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten er tydeligvis ikke fornøyd med bare å administrere tingenes tilstand. Han vil lykkes i sine bestrebelser på å få flere trygdede ut i arbeid. I Dagens Næringsliv i dag, samme dag som hundrevis av ledere i næringslivet er samlet på Småtinget, presenterer han regjeringens program både for bedre kår for småbedrifter og for å få flere mennesker i arbeid. For Høybråten er det to sider av samme sak.

Høybråten kan med god grunn framhever det regjeringen har gjort for å bedre småbedriftenes situasjon. Advarslene mot de rød–grønne, som vil stramme inn på endringene i arbeidslivsloven om overtid og midlertidige ansettelser, er også på sin plass. Det blir i alle fall ikke flere trygdede i arbeid ved å kutte ut mulighetene for midlertidige ansettelser.

Høybråtens teori er at bedre lønnsomhet for små og mellomstore bedrifter, sammen med tiltak fra det offentlige, vil betyr at flere av de par hundre tusen som er på trygd eller arbeidsledige, men som under gitte omstendigheter kan klare å jobbe, kommer seg i arbeid. Men slik er det ikke alltid.

I forrige uke ble det offentliggjort en rapport som viser at kun én av fire sosialhjelpsmottagere kommer seg ut i jobb igjen, selv om de har deltatt i et prosjekt der det er blitt gjort en ekstra innsats for at de skal komme seg tilbake i jobb.

– Politikken er feilslått. Regjeringen er helt klart mest mulig tro mot arbeidslinjen. Slik politikken er i dag, er den ufornuftig. Den er naiv. Tiltakene fra Aetat er ikke nok tilpasset brukerne, sier en forsker ved Høgskolen i Oslo, Ivar Lødemel. I dagens tøffe arbeidsmarked og kommuneøkonomi, mener han det eneste som nytter er å plasser «de svakeste» på statlige støtteordninger.

Det er ikke slik at bedre lønnsomhet i bedriftene nødvendigvis fører til at de ansetter flere arbeidstagere med fare for redusert yteevne på kort eller lang sikt. Hvis disse arbeidstagerne representerer en kompetanse som bedrifter trenger, vil selvsagt bedriftene strekke seg langt for å beholde dem. Men bedrifter som har god økonomi utmerker seg ikke med å ansette de svakeste på arbeidsmarkedet. Bedrifter skjerper sine krav til ansatte, og på mange måter blir arbeidsmarkedet tøffere.

Den samordningen mellom trygdekontor, sosialkontor og arbeidsmarkedskontor som nå skjer er utvilsomt en fordel, først og fremst for den enkelte arbeidstager. Man blir ikke en kasteball i systemet. Den enkelte kan nå få en samlet vurdering av sin situasjon og sine muligheter.

Men skal bedrifter ansette de mennesker som de tviler på vil yte maksimalt, må de tilbys mer en bedre oppfølging og støtte. Det må kroner på bordet, og bedriftene må sikres at de ikke blir sittende med en fast ansatt som ikke fungerer tilfredsstillende etter en tid. Bedrifter vil og må passe på at man ikke pådrar seg personalkostnader som ikke bidrar til å skape lønnsomhet.

Det er en dårlig løsning å plassere folk på støtteordninger. Folk må i arbeid. Europa står overfor en kjempeutfordring med å få folk i arbeid istedenfor å motta trygd. Den tyske sosiologen Claus Offe sa til Morgenbladet i forrige uke at testen for EU blir om de klarer å holde oppe velferdsstaten, og nøkkelen vil være å få menneske til å arbeide.

– Det handler i bunn og grunn om å tvinge folk til å jobbe ved å gjøre alternativet mindre fristende. Men spørsmålet er om det finnes noen etterspørsel etter disse folkene, sier han – og han snakker om de arbeidsledige og de uføretrygdede.

Næringslivet kan bare bidra et stykke på vei. I de siste årene har det offentlige også førtidspensjonert og uførepensjonert en rekke arbeidstagere. Noen av disse har kommet i jobb igjen. Andre har havnet på trygd. Det offentlige må tenke på nytt om vi vinner noe på å trimme det offentlige såpass hardt at man sparer kostnader i den enkelte etat, men kun velter kostnaden det over på storsamfunnet.