Røkke i firsprang fra ansvar

LEDER: Igjen har Kjell Inge Røkke skapt et inntrykk av at han opererer på kanten av lovverket når det gjelder å sikre egne økonomiske interesser. Fiskeren fra Molde som ble milliardær, kan ikke leve med at britiske arbeidere må gå på sosialen og hevde at «Røkke har stukket av med pensjonen vår», skriver redaktør Magne Lerø.

31. mars i år, seks dager før en strengere lov som skal sikre pensjonister utbetaling i henhold til den avtalen de har, solgte Kjell Inge Røkke Kværners britiske virksomhet (tidligere Trafalgar House) til fem mann i den tidligere toppledelsen for 1 pund. Dermed regner han med å komme unna forpliktelsen på 2 milliarder i framtidige pensjonsutbetalinger til over 30 000 pensjonister og 1700 nåværende ansatte i selskapet. De nye eierne kan ikke garantere for de framtidige utbetalingene, og protestene fra de ansatte vokser i styrke. Tidligere direktør i Trafalgar House, Gael Lewis, sier til Aftenposten at han skal kritisere denne transaksjonen til de som står bak skammer seg og garanterer for framtidige pensjonsutbetalinger.

I Norge er bedrifters pensjonskasse nærmest sikker som banken. Pensjonskassene er organisert i egne selskap, som ikke stryker med om hovedvirksomheten går konkurs, og myndighetene passer på at det til enhver tid er nok penger i kassene til å dekke framtidige utbetalinger. Slik er det ikke i alle europeiske land. Etter hvert som antallet pensjonister øker, vil problemene melde seg. Myndighetene er derfor opptatt av å sikre pensjonistene penger, og innføre den typen regler som vi har her i landet. Det var i fjor den britiske regjeringen kunngjorde at en ny lov ville bli innført og «The Pensions Regula» etablert.

En talskvinne for The Pension Regula sier til Dagens Næringsliv i dag at det ikke er avgjørende om salget skjedde seks dager før loven ble innført. Hun hevder at myndighetene gjorde det klart da de lanserte den nye loven at den i realiteten ville gjelde fra samme dato, for nettopp å hindre transaksjoner for at noen skulle fri seg fra pensjonsforpliktelsene.

John Rafle, en britisk pensjonsekspert, sier at det er tvil om hvor langt makten til The Pension Regulator rekker, men at tilsynet neppe vil gi seg uten kamp.

– Kværner bør være bekymret for at de fremdeles kan være ansvarlige for pensjonsforpliktelsen i Storbritannia, sier Rafle.

Kjell Ingen Røkke har neppe sprettet champagnen for å feire at han for evig og alltid er kvitt de britiske pensjonsforpliktelsene. Men den transaksjonen han har gjort, er neppe uten betydning. Det kan nå ligge flere runder i retten før en eventuell utbetaling kan skje. Og desto lenger tid det går fra noen gjør krav på at Kværner skal betale, desto sterkere vil Kværner kunne stå. Nå er det andre som har det faktiske ansvar for å drive den virksomheten som pensjonsutbetalingen skal skje fra. Og ettersom tiden går, kan det skapes usikkerhet om hvor stor den forpliktelsen Røkke kan gjøres ansvarlig for, egentlig er.

I kampen med småaksjonærene viste Røkke at han er rede til å gå mange runder i rettsapparatet før han betaler. Det kan være han velger samme strategi her også.

Men denne saken har også en samfunnsetisk side. Det er neppe tvil om at Røkke har solgt selskapet for å sikre lønnsomheten i egen virksomhet.

I en situasjon hvor du må ta grep for å redde et selskap fra konkurs, kan en måtte påføre noen tap. Røkke var i denne situasjonen. Hvis et salg av den britiske delen av Kværner hadde skjedd da selskapene ble omstrukturert, og det ble argumentert med at dette var lovlig og nødvendig for å sikre en videre drift, kunne han ha møtt en viss forståelse. Nå er Røkkes pengebinge fylt opp, og Aker Kværner gjør det meget bra. Hvis vi ender i en situasjon der Røkke/Kværner er god for flerfoldige milliarder, men britiske pensjonister må gå på sosialen fordi de ikke får penger fra «gamle Kværner» som Kjell Inge Røkke en gang eide, da blir det virkelig grunn for å snakke om at man unndrar seg sitt samfunnsansvar.

Fiskeren fra Molde kan ikke leve med at britiske arbeidere hevder at det er han som har stukket av med pensjonen deres.

 

NHO foretrekker Høyre

LEDER: Selv om Høyre kommer best ut av det på NHOs partibarometer, er næringslivet sannsynligvis best tjent med en mindretallsregjering – ledet av Jens Stoltenberg og holdt i sjakk av sentrum – dersom Bondeviks dager i politikken er talte, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyre kommer best ut av det på NHOs partibarometer. Ap scorer også høyt, tett fulgt av Frp og Venstre. Får Sp og SV makt, ligger det an til en næringslivspolitikk som står til stryk.

NHO har finlest partienes programmer, og stoppet opp ved 34 punkter som de mener er spesielt viktige for næringslivet. De handler om en ansvarlig økonomisk politikk, forskning og innovasjon, utdanning og kompetanse, samferdsel, arbeidsmarked, skatt, aktivt eierskap, ressurs og miljø, offentlig sektor og næringslivet og global konkurranse.
Ifølge NHO er det viktigste nå å satse på forskning og samferdsel.
– Infrastruktur – kort sagt mer til vei – er det eneste området hvor NHO reservasjonsløst går inn for økt offentlig pengebruk, sier administrerende direktør Finn Bergesen jr. til Dagens Næringsliv.

Det er ikke noe nytt at NHO mener Høyre utmerker seg i næringspolitikken. Stort sett er NHO fornøyd med det meste Høyre mener, men de setter et minus ved at partiet vil gi «arbeidsgiverne et særlig ansvar for inkluderende arbeidsliv og for å få sykefraværet ned». Ap får minus for arbeidsmarkedspolitikken og ønske om å endre arbeidsmiljøloven, og NHO frykter at Frps økte pengebruk vil svekke industrien. KrF kommer dårlig ut fordi det er mange saker det ikke står noe om i programmet.

NHO er selvsagt bekymret for hva som vil skje dersom de rød–grønne kommer til makten. Finn Bergesen sier man vet omtrent hva man kan forvente seg dersom den borgerlige samarbeidsregjeringen fortsetter. Ut fra et næringslivssynspunkt vil derfor Bergesen anbefale at Bondevik-regjeringen fortsetter.

Han velger klokelig ikke å kommentere om Frp skal tas inn i regjeringen, slik NHOs president, Erling Øverland, tidligere i år tok til orde for. Det utspillet skapte bare forvirring, fordi presidenten forsøkte å forklare at han bare uttalte seg som privatperson.

NHOs oppgave er å være enøyd og se sakene fra næringslivets side. Og det er ikke noe dårlig ståsted. Det er tross alt næringslivet som skal skape de verdiene vi skal dele. Vi kan ikke tillate oss å nedprioritere næringslivet fordi vi for tiden tjener rått på oljevirksomheten. Men NHO mener neppe at næringslivspolitikken skal være det eneste kriterium for hvilket parti en næringsliveleder bør stemme på.

Det er verd å merke seg at Ap kommer godt ut av det på NHOs partibarometer. Så det blir neppe en ulykke for næringslivet om Ap alene overtar regjeringsmakten. Men med et sterkt SV og Sp i regjering er det grunn til en viss frykt. Det blir ikke lett for Jens Stoltenberg å hindre at de får gjennomslag for deler av sin økonomiske politikk om de kommer i regjering. Sp har vist at de kan tilpasse seg regjeringsansvaret tidligere, men SV er uten regjeringserfaring.

Skal det ha noen mening for SV å sitte i en regjering, må de få gjennomslag for en omlegging av den økonomiske politikken. Det vil ta flere år før SV vil oppdage at den politikken de fører vil få negative virkninger for næringslivet som de neppe har regnet med.

Når Finn Bergesen sier at han ønsker at regjeringen Bondevik fortsetter, er det mer drøm enn virkelighet etter at Carl I. Hagen beskjed om at Bondeviks tid er ute. Det er ikke godt å si hvilket annet alternativ som står på Bergesens ønskeliste. Han hadde neppe hatt noe imot at Høyre holdt Frp i sjakk i en regjering, men det er det er urealistisk. Det kan være at Bergesen i realisten har en mindretallsregjering ledet av Jens Stoltenberg på annenplass på ønskelisten. En Stoltenbergregjering som holdes i sjakk av sentrum og Høyre, er i alle fall å fortrekke framfor en regjering Stoltenberg med SV og Sp.

 

SV mot kvinnelige omsorggründere

Løsningen er ikke, som Høyre og Frp mener, å privatisere mest mulig omsorg. Men det blir ikke bedre, som SV legger opp til, å radere ut de kvinnelige gründerne som vil jobbe i omsorgsektoren, skriver redaktør Magne Lerø.

Undersøkelser foretatt i Norden viser at det offentlige ikke sparer penger på konkurranseutsetting innen omsorgsektoren, opplyser forsker Mias Vabø ved Forskningsinstituttet NOVA. Overfor NRK peker hun på at det offentlige må bruke så mye ressurser på å kontrollere og informere om ulike tilbydere innen omsorgssektoren, at det ikke blir noen innsparing.

Dette kommer neppe som et sjokk på Høyre. De aner nok at det er slik det henger sammen. Da Høyre lanserte sin privatiseringslinje, som nå kjøres fram med begrepene konkurranseutsetting og valgfrihet, ble det begrunnet med økt effektivitet og at det offentlige ville spare penger. Det har skjedd i mange tilfeller – på det teknisk, administrative områder. På omsorgsområdet har Høyre sluttet å snakke om at det er så mye å spare. Her er det nå valgfrihet og kvalitet som kjøres fram

Det er klargjørende når Erna Solberg nå snakker om at valgfrihet og private aktører er i samsvar med Høyres ideologi. Høyre og Frp vil nedbygge offentlig sektor, og går lengst i å ville legge forholdene til rette for private aktører. Mens Frp vil ta hele regningen og bevilge det som trenges, får Høyre, som står for en sparelinje i det offentlige, regnestykkene til å gå opp ved bruk av egenandeler.

Småbarnsforeldre forstår hva politikerne mener når de snakker om valgfrihet i forbindelse med kontantstøtten. Men en 85-åring er særdeles lite opptatt av å velge om hjemmehjelpen skal være er ansatte i kommunen eller et privat omsorgsfirma. Problemet i dag er ikke at kvaliteten på den hjelp som gis er for dårlig, men at bevilgningene ikke strekker til slik at eldre får den hjelp de trenger. Det er mangel på penger, ikke mangel på private aktører, som er problemet. Når eldreomsorgen kjøres frem i valgkampen, er det ingen fordel for Høyre. Her er det først om fremst de røde og Carl I. Hagen som scorer poeng.

Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gyver løs på «bestemor på anbud»-tenkningen, og skaper et inntrykk av at alle andre som operere på omsorgssektoren bare er et plunder og heft.

– Vi frykter en rød–grønn regjering, sier sykepleier Trude Wester, som er leder for Private Hjemmetjenesters landsforening og gründer i et lite omsorgsfirma i Tromsø. Hennes firma definerer seg først og fremsts som et supplement til det offentlige.

– De som ringer oss er som regel pårørende som lurer på om det finnes et omsorgsfirma i nærheten av der deres eldre bor. De opplever at hjelpen fra kommunen ikke er nok, og de ønsker noe i tillegg, sier hun til Aftenposten. De reagerer også på at de rød–grønne snakker om at det ikke skal være mulig å ta ut utbytte fra private omsorgsbedrifter.

Jens Stoltenberg har tidligere tatt til orde for at det bør vurderes. Men han skal visst mene at det kun er aktuelt å forby utbytte i store omsorgbedrifter. Han vil tydeligvis sikre seg mot at noen blir rike på omsorg her i landet. Det kan de rød–grønne slippe å bekymre seg for. Får omsorgsbedrifter et oppdrag fra det offentlige, skjer det i konkurranse med andre. Og det finnes ikke feite oppdrag å få av kommunene. Hva eierne vil gjøre med et overskudd, får bli opp til eierne.

Det er mangel på omsorgsarbeidere. Om 10 år kan mangel på arbeidskraft innen pleie og omsorg bli et alvorlig problem. I denne situasjonen gjelder det å stimulere til engasjement innen denne sektoren. Her finner vi mange kvinnelige gründere som får det til å gå rundt med små omsorgsbedrifter. Det er positivt at private aktører kan være et supplement til det offentlige. Derfor bør de rød–grønne vokte seg vel for å kvele de private initiativ som tas i denne sektoren. Vi trenger flere hender i pleie og omsorg. Svaret er ikke, som Høyre og Frp mener, å privatisere mest mulig – eller som SV vil, å radere ut de private aktørene.

Private aktører har sin plass fordi det alltid vil være noen som vil betale for mer enn den hjelp de får, og fordi det samlet sett gir høyest antall sysselsatte innen omsorgsektoren.

 

Intimitetstyrannen Halvorsen

LEDER: Med sitt angrep på Dagfinn Høybråten har Kristin Halvorsen kommet med valgkampens mest usmakelige og simple utspill. Hun avslører seg som en uberegnelig intimitetstyrann uten evne til prinsipiell refleksjon over sine verbale, forurensede utslipp. Hun er langt verre enn Carl I. Hagen, skriver redaktør Magne Lerø.

Kristin Halvorsen mener Dagfinn Høybråten krymper folk, at han til og med får vellykkede mennesker til å føle seg mislykket, og at den valgfriheten han snakker om bare gjelder for kristne, heterofile kjernefamilier som verken røyker eller drikker. I Dagbladet i går tok hun et oppgjør med de fordømmende holdninger KrF formidler når de snakker om homofili, ekteskap og kjernefamilie.

Gjennom hele intervjuet snakker hun om følelser, og det topper seg da hun forteller om den intense følelsemessige motvilje hun har mot Dagfinn Høybråten som person. På innsiden av klesskapet hennes på kontoret henger det et bilde av Høybråten. Det har medarbeiderne hengt opp for at en «sakte tilvenning skal gjør henne roligere i studio».

– Fungerer det å se på bildet?

– Det henger der for at jeg skal gjør en bedre jobb når jeg møter ham i diskusjoner. Da nytter det ikke å fly i ansiktet på ham.

Dette er jo hakket før en SV-variant av sort magi. I så fall kan hun stikke ham på nesa med en knappenål og se om det hjelper.

Kristin Halvorsen sier til Dagbladet i dag at hun ikke angrer og står ved alt hun har sagt. I går sa hun at dette ikke måtte oppfattes som et personangrep. Lars Sponheim sier til Dagbladet at han har vanskelig for å forstå at sanne demokrater kan bidra til slikt.

– Jeg er opprørt over hvordan hun står fram og underbygger hat-begrepet i norsk politikk. Dette er en amerikanisering, og en forsimpling av den politiske meningsutvekslingen som er uverdig for demokratiet vårt, sier Sponheim.

Dagfinn Høybråten sier han ble trist og overrasket over Halvorsens uttalelser. Han ringte henne for å forvisse seg om at hun virkelig mente det som sto på trykk før han uttalte seg til pressen. Det endte med at de to drakk kaffe sammen og klargjorde at det ikke er noe uoppgjort dem imellom, og at de ikke hadde noe imot å møte hverandre. Men Høybråten stiller som krav at de skal diskutere saker og at hun avstår fra personangrep.

I en artikkel i Samtiden i fjor ble Inga Marte Torkildsen (SV) utpekt som landets fremste politiske intimitetstyrann. Den plassen har Kristin Halvorsen nå overtatt. Intimitetstyrannen kjennetegnes ved at de snakker om egne følelser og opplevelser for å underbygge politiske poenger. De bruker seg selv som sannhetsvitne, og sauser sammen følelser, sak og person. Det blir nesten umulig å diskutere med en intimitetstyrann. Enten må en da angripe med samme mynt eller trekke seg unna. Høybråten trakk seg unna. Halvorsen har scoret et poeng i Dagbladsfæren. Avisen har for lengst stemplet Høybråten som mørkemann, og de som vil bekrefte det inntrykket slipper lett til i spaltene.

Men i det politiske miljøet er Kristin Halvorsen er i ferd med å tape posisjon. Hun går i Carl I. Hagens spor. SV og Frp er de mest populistiske partiene. Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen er også de to partilederne som kvier seg minst for ufine angrep og utspill, som andre politikere karakteriserer som verbal politisk forsøpling.

Når Kristin Halvorsen nekter for at intervjuet i Dagbladet er et personangrep, er det som å høre Carl I. Hagen. Selvsagt er det er personangrep.

Carl I. Hagens bebudelse om at han skal avsette Bondevik som statsminister uansett valgutfall, er et knallhardt utspill. Med det er politisk begrunnet. Halvorsen utspill mot Høybråten er av en annen karakter. Det er nettopp, som Lars Sponheim sier, egnet til å gjøre hat legitimt i den politiske debatten.

Og selvsagt er det dumt. Den dumme siden av det flirer bare Halvorsen bort. Hun evner ikke å reflektere over sin egen retorikk, og ser ikke at hun er i ferd med å flytte grenser for anstendighet i den politiske debatt her i landet.

 

Oksum i hengemyra

LEDER: Jan Oksum har havnet i hengemyra, og det er ikke godt å komme seg opp igjen så lenge naive skogeiere med doble agandaer ikke vil innse at løpet er kjørt for Union som en del av Norske Skog, skriver redaktør Magne Lerø.

Norske Skog-sjefen, Jan Oksum, har havnet i hengemyra. Det er nå skapt tvil om han vil få bedriftsforsamlingen med på å legge ned Union så raskt det lar seg gjøre i 2006. Skogeierne er i ferd med å skape en offentlig strid om Norske Skogs strategi framover. Konkurransetilsynet har bedt om få informasjon for å ta stilling til om Norske Skog misbruker sin markedsmakt. Og det som skjer med Union, gjør at konkurransemyndighetene i EU mener det er enda større grunn til å undersøke om Norske Skog deltar i et kartellsamarbeid med de to andre store papirprodusentene i Europa, finske Stora Enso og svenske Holmen.

– Det er selvsagt relevant for vår etterforskning når et selskap vi mistenker for kartellvirksomhet, vil legge ned en lønnsom bedrift med redusert produksjonskapasitet som begrunnelse, sier fungerende talsmann for EU-kommisjonen i konkurransesaker, Luke Dehert, til Dagsavisen.

Erik Nes, førsteamanuensis ved BI og medlem av Herrevassdraget skogeierlag, peker på at Norske Skog alene ikke har kapasitet til å bedre balansen mellom tilbud og etterspørsel i Europa, og at argumentene for å selge bokpapirproduksjonen kun er logiske dersom de samarbeider med andre papirfabrikker i Europa.

I dag melder en ny kjøper til Union seg. Investor og bokpapirprodusent Roar Paulsrud og forretningspartner Terje Hagelund sier de er rede til å legge inn bud på Union. Skogeier Otto Løvenskiold har antydet at det også kan være andre interessenter.

Når så mange kjøpere har meldt seg, har Jan Oksum mister troverdighet. Han sto fram på Dagsrevyen og sa at Union ikke hadde oppnådd gode nok resultater og at bedriften ikke var lønnsom. Han fikk folk til å tro at de ansatte ikke helt visste hva de snakket om da de hevdet at Union var lønnsom. Nå er det ingen tvil lenger: Union er en lønnsom bedrift.

Et tegn på at Oksum er presset, er at han i møte med bedriftsforsamlingen onsdag begynte å snakke om lekkasjer og mane til konfidensialitet. Han kan bare glemme konfidensialitet i en sak der de ansatte ved Union har varslet krig mot nedleggelse. Istedenfor bør han konsentrere seg om å gi korrekt informasjon.

Skogeierne eier 21 prosent av Norske Skog, men har hele seks representanter i Bedriftsforsamlingen. Fire av dem, sammen med de ansatte, kan stoppe nedleggelse av Union. Det er etter hvert blitt klart for alle at skogeierne har en dobbelt agenda. De vil ha størst mulig lønnsomhet i Norske Skog, men det er enda viktigere å få avsetning for tømmeret sitt. Derfor vil de stille krav om at Norske Skog skal investere i de andre fabrikkene i Norge, og gi garantier for at produksjonsvolumet i Norge skal opprettholdes. Da godtar de nok å legge ned i Skien. Det blir bare litt mer tømmerkjøring for en del.

Men det er naivt å tro at Jan Oksum kan gi slike garantier. Som leder for et børsnotert selskap, skal Oksum sørge for størst mulig avkastning for aksjonærene. Det er langt fra sikkert at det er god butikk for Norske Skog å produsere like mye papir i Norge som de gjør i dag. Med 21 prosent eierandel har ikke skogeierne nok makt til å tvinge igjennom en strategi som er mest lønnsom for dem som leverandører – og mindre lønnsom for de resterende 79 prosent av aksjonærene.

Det blir håpløst å lede Norske Skog hvis skogeierne forsøker å tvinge konsernet til å drive Union videre. Dagene bør være talte for Norske Skog som eier. Når skogeierne er opptatt av å sikre sine leveranser av tømmer, bør de gå for et salg av Union.

Hvis skogeierne går for en nedleggelse av Union, har de gitt støtte til en kommersiell tenkning som utvilsomt er mest lønnsomt for aksjonærene, og som i neste omgang kan føre til nye nedleggelser i Norge. Det mest lønnsomme for skogeierne kan være å sørge for at papirprodusenter der de ikke er medeiere, og som konkurrerer med Norske Skog, får vokse seg sterkere.

 

KrF på vei ut av regjeringen

LEDER: Kjell Magne Bondevik har høy troverdighet. Det har ikke Carl I. Hagen. Så når Hagen ikke vil godta Bondevik som statsminister, blir det som Bondevik sier. Han tar KrF med seg ut av regjeringen, KrF blir et sentrumsparti igjen og Jens Stoltenberg overtar, skriver redaktør Magne Lerø.

– Det er klart de har en plan B, slo Carl I. Hagen fast på Frps pressekonferanse i går. Den planen går ifølge Hagen ut på at Høyre, KrF og Venstre vil inngå et forpliktende samarbeid med Frp etter at Kjell Magne Bondevik har gått av som statsminister. Hagen gjentok at det ikke er aktuelt for Frp å forhandle med en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik.

Det er ingen grunn til å tvile på at Hagen mener dette. Og vi tror han har rett i at Høyre har en plan B. De vil heller velge å samarbeide med Frp i regjering, eller ha Frp som støtteparti, enn å rigge seg til i opposisjon i fire år.

Men en slik plan B har ikke Kjell Magne Bondevik. Til Dagsavisen i dag sier han at dersom Frp sørger for at nåværende regjering går av, vil han be Jens Stoltenberg om å danne regjering. Han minner om at det er den sittende statsminister som har oppgaven å peke ut hvem som skal forsøke å danne regjering i en slik situasjon.

Det er ingen grunn til å tvile på at Bondevik vil gjøre dette. Han har tre grunner for det. For Kjell Magne Bondevik er den regjering han leder en regjering med sentrumsprofil. Det at de har muligheten for å inngå et samarbeidet med Ap, som de gjorde for to år siden, er helt avgjørende for Bondevik. Han vil ikke gifte seg med Frp i form av at de blir med i regjeringen eller inngår som formelt støtteparti.

Den andre grunnen er at han ikke vil finne seg i å bli skviset ut av politikken av Carl I. Hagen. Da vil han sørge for at KrF går med. Alt annet vil være en politisk og personlig ydmykelse. KrF vil heller ikke kunne akseptere å droppe Bondevik som statsminister, og fortsette i en regjering som er helt avhengig av Frp.

Den siste grunnen er at personkjemien mellom Bondevik og Hagen er dårlig. Bondevik stoler ikke på Hagen. Hagen mangler politisk troverdighet i alle leirer.

Dette regner vi med at Carl I. Hagen forstår. Han bør regne med at KrF kan velge å inngå budsjettsamarbeid med de rød–grønne i høst, framfor å droppe Bondevik og regjere sammen med Frp.

Carl I. Hagen er fullstendig klar over at han spiller høyt. Han mener så langt at dette er en god markering av Frp i valgkampen. Sannsynligvis har han rett. Stadig flere i Høyre står fram og sier et samarbeid med Frp ikke må utelukkes. Hagen går langt i å love fullt gjennomslag for KrFs hjertesaker dersom Frp blir tatt med i en regjering. På denne måten sår han splid i KrF som kan slå ut etter valget, og han henter velgere fra KrF.

Det er umulig å forutsi hva som kommer til å skje før etter valget. Det mest sannsynlige er at Kjell Magne Bondevik kommer til å gå ut av politikken i høst, og at KrF ikke kommer til å delta i en regjering. Det er utelukket at KrF dropper Bondevik og inngår samarbeid med Frp i høst. Frp kan bli det største borgerlige partiet, men uten nevneverdig innflytelse fordi de har tvunget KrF ut av en regjering de tross alt hadde betydelig innflytelse over.

 

Dobbeltrolletrøbbel for Kulturdepartementet

LEDER: Kulturdepartementet har havnet i gråsonen i forhold til de statlige anbudsreglene. Valgerd Svarstad Haugland bør forklare hvorfor styreleder Kjell Torkildsen også bør stå for salget av Norske Filmstudioer på Jar, skriver redaktør Magne Lerø.

Kulturdepartementet høster berettiget kritikk for den måten de har håndtert salget av Norske Films studioer på Jar. De kan ha gode grunner for å ha valgt den framgangsmåten de nå kritiseres for, men da må de si det rett ut. Ågot Valle (SV), som er leder for kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, sier til Dagens Næringsliv at saken er hårreisende. Jørgen Kosmo (Ap) sier det er uhørt, og Carl I. Hagen (Frp) sier saken er håndtert på en uklok måte. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland sier at hun ikke vil forets seg noe nå, annet enn å svare på spørsmål Stortinget stiller. Dette blir for passivt når det skytes med såpass tungt skyts.

Kjernen i saken er at Kjell Torkildsen har fått oppdrag å selge lokalene til Norske Film på Jar, samtidig som han er leder av styret. Det er advokatfirmaet Haavind Vislie, der Torkildsen er ansatt, som formelt har fått oppdraget med å selge studioene. Det har ikke vært innhentet anbud. Ifølge statens regelverk skal det innhentes anbud når slike oppdrag skal plasseres. Og det er flere ganger slått ned på at styremedlemmer ikke bør utfører oppdrag for det selskap de sitter i styret for. Også i næringslivet advarer man mot at styreledere kommer i dobbeltroller. Styremedlemmer bør kun ha én hatt på seg.

I første omgang virker dette som en stygg sak, dersom vi vurderer den i forhold til statens anbudsplikt og anbefalte normer for god styreledelse. Men så ille er det ikke. Departementet har sannsynligvis rett i at et aksjeselskap som eies av staten (77 prosent) og Oslo kommune (11 prosent) ikke omfattes av de statlige anbudsreglene. Kjell Torkildsen gjorde det også klart, da han ble spurt om han ville påta seg oppgaven som styreleder, at det var en forutsetning at han ville ha kontroll på advokatarbeidet som knyttet seg til salget. Det er det ikke noen grunn til å kritisere Torkildsen for. Her er det spilt med åpne kort hele tiden. Styrets oppgave var å selge, ikke å drive virksomheten videre. Det var salget som var jobben, ikke styrelederansvaret.

Departementet kunne valgt å sette inn en annen styreleder, og deretter be styret om å innhente anbud på salg av studioene. Istedenfor valgte de å gi hele oppdraget til Kjell Torkildsen. Sannsynligvis fordi de mente at det i denne situasjonen var best og billigst.

Torkildsen vil ikke opplyse om hva han har fakturert for jobben eller hva det ligger an til at de samlede kostnadene blir. Da kunne vi ha hatt en mening om dette kunne sies å være en god og effektiv måte å jobbe på.

Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland bør snarest gi en redegjørelse for saken. Det er skapt for mye politisk støy til at hun kan la saken ligge.

Vi er langt fra overbevist om at dette i realitetens er en såpass alvorlig sak som det virker i første omgang. Her er det i praksis snakk om hvorvidt styret, i kraft av styrelederens kompetanse, skal stå for salget av det de eier.

 

Jens vil være industripartner

LEDER: Hvis Jens Stoltenberg vil gi mer støtte eller ha mer styring for å redde eksisterende arbeidsplasser, er han på en blindvei. Men mer støtte kan ha mening, dersom det fremmer nyskaping og industri som etter relativt kort tid gir god lønnsomhet uten støtte, skriver redaktør Magne Lerø.

Senere i dag lanserer Jens Stoltenberg Arbeiderpartiets næringspolitiske manifest. Til Dagsnytt sier han at Ap ønsker et sterkere partnerskap med industrien, og mener det vil føre til økt sysselsetting innen industrisektoren.

Næringsminister Børge Brende mener industrien har styrket sin stilling de siste årene, fordi skatter og avgifter er redusert og renten er rekordlav. Han hevder dette er et direkte resultat av regjeringens politikk, og peker på at antallet nyetableringer innen industrisektoren øker. Brende hevder både rente og skatter vil øke dersom Jens Stoltenberg kommer til makten – og da blir det tyngre å drive industri i Norge.

Det er Norske Skogs planer om å nedlegge Union som har brakt industripolitikk høyt opp på den politiske dagsordenen. Her har Brende engasjert seg så sterkt at det er vanskelig for Ap å peke på hva mer de skulle gjort for å redde Union fra nedleggelse.

Brende har god grunn til å hevde at regjeringens samlede politikk har hatt en positiv virkning for industrien. Det er Høyre som har satt sitt stempel på en næringspolitikk der næringsnøytralitet står sentralt. Det kan heller ikke nektes for at Høyre har satt av mindre både til arbeidsmarkedstiltak og ulike former for støtte til industrien, formidlet for eksempel via Innovasjon Norge. Høyre er redd for at bedrifter som det ikke er et marked for, blir holdt kunstig i live en periode dersom staten gir støtte. For at næringslivet skal utvikle seg og arbeidskraften trekkes til de bedrifter som det er et marked for, må noen bedrifter dø. Alle forstår at det ikke kan være et mål å holde liv i flest mulig bedrifter som eierne ikke mener det er marked for.

Ap har imidlertid et poeng når de peker på at det er behov for å gi støtte til omstillingstiltak som vil sikre ny lønnsomhet og å skaffe finansiering til nyetablering. I teorien skal de som har kapital i samfunnet ha interesse av å investere i bedrifter som kan bli lønnsomme. Men i praksis viser det seg at mange bedrifter som har vist seg å ha livets rett, aldri ville sett dagens lys om man ikke hadde fått midler fra SND eller Innovasjon Norge.

På samme måte som vi satser på forskning, må vi satse på å gi støtte til innovasjon. Det er kun i en fiktiv ideell verden at næringslivet selv, helt uten noe som helst støtte fra staten, sørger for at ulønnsomme bedrifter nedlegges og nye oppstår.

Jens Stoltenberg snakker om å gjeninnføre noe tilsvarende den gamle ervervsloven. Det betyr altså at han vil har mer kontroll og styring over næringslivet. Dette vil ikke føre fram. Det er positivt at Stoltenberg vil satse sterkere på støttelinje i forhold til næringslivet, men å forsøke seg på mer direkte styring er å begi seg inn på en blindvei. Så var da også den gamle ervervsloven i praksis en sovende bestemmelse.

Når vi hører Jens Stoltenberg og Børge Brende diskutere, virker det som om det er en betydelig avstand mellom dem i næringslivspolitikken. Det er det ikke. Jens vil gi litt mer støtte og skattlegge bedriftene noe hardere. Brende vil gi mer skattelette for næringslivet, men gi mindre støtte til omstilling og mindre kapital til nyetableringer.

Ap bruker gjerne noen hundre millioner mer av statens penger. De må ikke brukes til å redde eksisterende arbeidsplasser, men til å skape nye.

 

Kremmer Stordalen som papirprodusent

LEDER: Norske skog er i ferd med å gå seg vill med sine begrunnelsen for å nekte å selge Union. De kan ende med at skogeierne lar fabrikken leve i eget selskap, eller la Spetalen og Stordalen prøve seg som papirprodusenter, skriver redaktør Magne Lerø .

Det er i ferd med å floke seg til for Norske Skog. I dag rykker to skogeiere, Thomas N. Fernley og Halvor Western, ut med en oppfordring til leveranseboikott av Norske Skog dersom de legger ned Union. De kritiserer skogeiernes representanter i styret og hevder de har glemt hvorfor Norske Skog ble opprettet og eksisterer.

Samtidig blir Norske Skog minnet om at EUs konkurransemyndigheter holder på å gå dem kritisk etter i sømmene. Det har ingen ting med Union å gjøre. Her handler det om et mulig kartellsamarbeid med Store Enso i Finland. Spørsmålet er om Norske Skog stilltiende har gjort en avtale om å kutte produksjon av 100 000 tonn papir, mot at svenske og finske produsenter kutter tilsvarende på grunn av overproduksjon.

Konkurransetilsynet antyder nå at det kan bli aktuelt å se på saken, men at de gjerne vil avvente hva EU sier. Tidligere konkurransedirektør Einar Hope mener at dette er en opplagt sak for konkurransetilsynet.

I går troppet Øystein Stray Spetalen og Petter Stordalen opp og sa at de vil overta Union for 100 millioner kroner og føre papirproduksjonen videre.

Stordalen er en kremmer som har fått det til både innen handel og hotell. Nå vil han prøve seg på tradisjonell industriproduksjon. Han vil i alle fall makte å sette Union på kartet. Er det noe investor Stray Spetalen kan, så er det å regne på lønnsomhet i investeringer. Når de to vil kjøpe, lyder det hult at Norske Skog sier at Union ikke er lønnsom.

Stray Spetalen har nok også regnet på det alternativet at det viser seg at papirproduksjon ikke blir lønnsom. Da vil det koste minimum 150 millioner i avviklingskostnader. Men en sitter da igjen med mange kvadratmeter bygninger og tomteareal. Det er verd atskillig, selv om det ligger i Skien og ikke i Oslo.

Det vil bli morsomt med papir med Spetalen og Stordalen, men er de ansatte og lokalmiljøet sikre på at de to har kompetanse og styrke nok til å løfte Union fram til lønnsomhet i en tøff konkurransesituasjon? De ansatte venter seg skikkelige sluttpakker ved nedleggelse av Union, og fra kommunens side antydes det at de vil kreve at det ryddes opp for flere hundre millioner. Dette kan Norske Skogs økonomi til å ta ansvar for. Men kan Stordalen og Spetalen garantere at de vil legge like mye på bordet dersom det viser seg at det ikke blir pluss i Union-regnskapene og driften må innstille?

Norske Skog avviste tilbudet på direkten en times tid etter det ble framsatt. Senere sendte de ut i en pressemelding at de vil møte Spetalen og Stordalen for å drøfte en overtagelse, under forutsetning av at de ikke vil drive papirproduksjonen videre. Men det er jo nettopp det de to sier de vil.

Det er ingen ting som går Norske Skogs vei for tiden. De blir presset stadig hardere fra flere hold, ikke fordi de vil legge ned, men fordi de nekter å la andre overta. Tidligere rektor på BI, Torger Reve, forsvarer Norske Skog. Han mener det vi skje en videre nedbygging av tradisjonelle norske industriarbeidsplasser, og at Norske Skog som et internasjonalt selskap ikke vil vise noe annet samfunnsansvar enn det et amerikansk eid selskap ville gjort.

Her får ikke Reve med seg at poenget for Norske skog ikke er å tjene mest mulig penger isolert sett, men å sikre levering av tømmer fra norske skogeiere. Skogeierne har to representanter i styret. Det kan være skogeierne ser seg tjent med at andre overtar Union framfor nedleggelse, eller de vil gå imot at Norske Skog kvitter seg med Union. I denne saken kan vi komme til å se at det nasjonale eierskapet har en avgjørende betydning.

Det er lite sannsynlig at det vil ende med at Spetalen og Stordalen får overta for 100 millioner. Sjansen kan øke om prisen øker og de ansatte inviteres inn på eiersiden. Eller kanskje det er fornuftig å gå i drøftinger med Hellefoss papirfabrikk på Notodden som produserer bokpapir? Også andre investorer kan dukke opp.

Nedleggelse av Union er så visst ikke noe plankekjøring for Norske Skog, slik ledelsen forsøkte å framstille det etter styremøtet tirsdag. Norske Skog har ikke klart å levere en skikkelig begrunnelse for hvorfor andre ikke kan få overta driften. Det stemmer ikke at et selskap insisterer på selv å ta avviklingskostander i flere hundre millioners klassen når de alternativt kan tjene 100 millioner på et salg og være kvitt selskapet i løpet av noen måneder.

 

Helsepolitisk uorganisering

LEDER: Politikerne begynner i feil ende når de er så opptatt av styringen av sykehusene. Istedenfor bør de gjøre jobben sin og besvare de spørsmål som bare de som har makten over pengene kan svare på, skriver redaktør Magne Lerø.

Et flertall på Stortinget mener vi vil få et bedre helsevesen om vi endrer styringsmodellen. Dette er for det meste godtroenhet, og dessverre et uttrykk for at politikerne har grepet fatt i bisak istedenfor hovedsak.

SV vil oppløse de regionale helseforetakane og la regionalpolitikere overta styringen. Sp vil gå alle skritt tilbake og overføre sykehusene til fylkene, slik det var tidligere. Ap vil justere dagens foretaksmodell, men sørge for politisk representasjon i styrene. KrF mener omtrent det samme. Frp vil legge ned de regionale helseforetakene og overlate ansvaret til et nytt statlig sykehusdirektorat. Høyre vil også legge ned de regionale foretakene og delegere ledelse til lokal helseforetak. Frp og Høyre vil satse langt sterkere på private helseaktører.

Dette lover ikke bra. Det er underlig at partiene har slik hast med å gjøre endringer i en styringsmodell som ennå ikke er evaluert. Politikerne begynner i feil ende. De bør først besvare to spørsmål som det er vesentlig for helseforetakene å få svar på:

Skal det drives sykehusvirksomhet på færre arealer, slik bevilgningene synes å forutsette? I så fall betyr det mer samordning og færre lokalsykehus med akuttberedskap døgnet rundt. Da må politikerne akseptere bråk fra lokalbefolkningen en del steder i landet.

Og hva slags type behandling skal ikke dekkes fullt ut av det offentlige?
Hvis ikke politikerne strammer inn på hvilke helsetjenester som skal dekkes fullt, vil vi oppleve en eksplosjon i helsekostnadene i årene framover.

Når sykehusene ennå ikke er i driftsbalanse, skyldes det at disse spørsmålene ikke er besvart og at bevilgningen ikke strekker til i forhold til de behandlinger som skal utføres på alle landets små og store sykehus.

Det blir ikke det spor bedre å sette politikere inn i styret i helseforetakene. De vedtak styrene i helseforetakene gjør, skaper få problemer. Senterpartiets forslag om å føre sykehusene tilbake til fylkene, vil føre sykehusene ut i den hengemyra helsereformen langt på vei har ført de opp av.

Det er gode grunner til å vurdere en sterkere sentralisering, slik Frp går inn for. Skal en legge opp til sterkere politisk styring, bør det skje sentralt og ikke regionalt. Lokalt, slik Høyre går inn for, vil gjøre det riktig ille.

– Hensikten med sykehusreformen var å få en nasjonal helsepolitikk, ikke fem regionale varianter. Med sin egenrådende opptreden har de fem regionale helseforetakene gjort seg selv overflødige og uønsket, sier Bent Høie, Høyres helsepolitiske talsmann, til Dagens Næringsliv. Han hevder at helseforetakenes dobbeltrolle både som sykehuseier og overordnet tjenstekjøper har ført til fredning av offentlige sykehus.

– Norge har en svært lav privatsykehusandel, og effektviseringsgevinster blir ikke tatt ut slik systemet er i dag. For å sikre åpen konkurranse om behandlingskontrakter, vil vi ta fra Helsedepartementet eierskapet til de offentlige sykehusene og delegere ledelsen til lokale helseforetak, sier Høie.

I årevis har Høyre anbefalt konkurranseutsetting innen eldreomsorgen. Dette er det ikke blitt mye innsparing av. Å satse på utstrakt konkurranseutsetting innen sykehussektoren, er å gi seg eksperimentene i vold. Det kan ikke dokumenteres at private sykehus er mer effektive enn offentlige. Dagens Næringskliv har forsøkt seg med noen enkle oppstillinger som viser at det offentlige får mer enn de private for å utføre samme typen operasjoner. Dette blir misvisende, fordi det ikke tas hensyn til at de offentlige sykehusene har et totalansvar med døgnkontinuerlig beredskap og ansvar for kronisk syke som private ikke har.

Vi trenger et supplement til det offentlige i form av privatklinikker. Men jevne mellomrom må det offentlige sjekke ut om private kan tilby å gjøre jobben rimeligere enn det det koster på de offentlige sykehusene. Men løsningen i vårt vidstrakte land er ikke flere private sykehus og færre offentlige, når det er det offentlige som skal betale likevel. Det går ikke bra å forsøke å snekre sammen et marked på denne måten.