Stillfaren reformkritker ble rektor

Utfordringen for Geir Ellingsrud, den nye rektoren ved Universitet i Oslo, er å få de ansatte med på en nødvendig omstilling. Hvis ikke havner de i bakleksa i den nye konkurransesituasjonen, skriver redaktør Magne Lerø.

Matematikkprofessor Geir Ellingsrud (46) ble torsdag valgt til ny rektor ved Universitetet i Oslo (UiO). Han har vært professor i matematikk ved UiO siden 1995, instituttbestyrer, medlem av fakultetsstyret ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og leder av Forskerforbundet ved universitetet. Han fikk 56,1 prosent av stemmene i fjerde og siste opptellingsrunde. Ellingsrud ble foretrukket framfor Lars Walløe, både av vitenskapelig og teknisk ansatte og av studentene.

Universitetet har valgt en rektor som har profilert seg som en moderat reformkritiker. Han kan også ses på som en sentrumskandidat som bør kunne få støtte fra den mest reformkritiske fløyen – med Kristian Gundersen som fanebærer, og de reformvennlige med Fanny Duckert som rektorkandidat. Han framstår da også som en leder som inviterer til dialog.

Ellingsen er ingen barrikadestormer. Han er en stillfaren leder som ikke strør om seg store ord og visjoner. Mild i form og sterk i sak. Hans støttespillere har vært en gruppe av ledende intellektuelle. Han vet hva han vil. Han vil sørge for at fagfolkene har styringsrett over universitetet og at det skal satses sterkere på grunnforskning. Han advarer mot at universitetet skal utsettes for en stadig sterkere kommersielt press og er kritisk til at pengene i for stor rad følger eksamensproduksjonen.

Geir Ellingsrud uttalte for en tid tilbake til Morgenbladet at han egentlig ikke er noe voldsomt imot kvalitetsreformen, men er særdeles kritisk til at politikerne forsøker å styre universitetet etter metoder som er universitetet fremmed. Han var en av initiativtagerne til det såkalte professoroppropet i 2003, som senere ga opphav til foreningen Vox Academica. Han bidro altså til å sette en stopper for Ryssdalsutvalget og Kristin Clemets planer om å organisere alle universiteter og høyskoler som stiftelser med enhetlig ledelse og tilsatt rektor

– Nå styres norsk forskningspolitikk av 19-åringers faglige interesser. Jeg vil jobbe politisk for en svakere kobling mellom produksjon og pengestrøm. Det er altfor sterkt å si at grunnforskningen er truet, men det foregår en viss forskyvning mot at kunnskapsproduksjonen skal være nyttig. Jeg ønsker anvendt forskning hjertelig velkommen, men det er grunnforskningen som er vår hovedoppgave. Dette er universitetenes særlige ansvar, uttalte Ellingsrud til Morgenbladet for noen uker siden.

Den nye undervisningsministeren, som blir utnevnt 17. oktober, vil få bryne seg på Ellingsrud. Han vil stritte imot alle forsøk på å tilordne universitetet til en departemental målstyringstenkning og ytterlige stykkfinansiering. Men den tid er forbi da universitetet fikk en sum penger og fikk gjøre som de ville. Universitetene er kommet i en ny konkurransesituasjon. De må tilpasse seg et studentmarked. Politikerne vil at det skal ligge et element av selvfinansiering i systemet. Det betyr at man må skaffe seg studenter ved å tilby attraktive studieopplegg. Videre må en skaffe finansiering til forskningsprosjekter en har spesielt gode forutsetninger for å ta ansvar for. Det er umulig å tenke seg en offentlig fullfinansiering av universitetet, uavhengig av hva de produserer og den kvaliteten de leverer.

Sannsynligvis har universitetet gjort klokt i å velge Ellingsrud. Han har sterk legitimitet innad, og vil kunne bidra til at universitetet gjennomfører nødvendige endringsprosesser. Det er bare å ønske Ellingsrud lykke til i kampen for større bevilgninger til forskning. Men like viktig er det at universitetet søker ut mot næringslivet for å kommersialisere den forskningen som skjer, og at de har folk som jakter på nye oppdrag.

Utfordringen for Geir Ellingsrud er å bane vei for framtidens universitet. Han har de beste forutsetninger for å få de ansatte med på en nødvendig omstilling. Hvis de ansatte stritter for sterkt imot, kan flaggskipet blant landets universiteter havne i bakleksa.

 

Dropper ny arbeidslivslov

Å droppe hele den nye arbeidslivsloven istedenfor å gjøre endringer i den, er en form for demonstrasjonspolitikk. Nå har LO fått sitt. Men det blir flere løsarbeidere av det, skriver redaktør Magne Lerø.

Fra Soria Moria melder Jens Stoltenberg at den nye arbeidslivsloven ikke blir innført. Alt skal være ved det gamle. Det skal ikke bli anledning til å arbeide mer overtid eller å ansette noen midlertidig. Og det blir ingen endringer når det gjelder retten til å stå i stilingen ved oppsigelse.

Dette er en uklok beslutning. Den nye regjeringen burde heller foreslått endringer på en del punkter enn å stoppe en lov som Stortinget har vedtatt. Dette blir å skru klokken tilbake. Med en viss rett kan det hevdes at arbeidsgivers rett til økt pålagt overtid og endringer ved oppsigelse, er en svekkelse av arbeidstakernes rettigheter. Men arbeidslivet endrer seg, og mange bedrifter trenger den fleksibilitet som den nye loven la opp til.

Retten til stå i stillingen til en arbeidstvist er endelig avgjort, kunne man innført igjen i løpet av våren. Og man kunne redusert adgangen til overtid. Spørsmålet om midlertidige ansettelser, svekker ikke noens rettigheter. Dette handler om å kunne tilby flere fast arbeid for en lengre periode. Det er snakk om å gjøre dørene inn til arbeidslivet bredere. Når muligheten for midlertidige ansettelser bortfaller, fører ikke det til at flere får fast ansettelse. Bedriftene kommer heller til å benytter seg av mer innleid arbeidskraft. Det blir flere, ikke færre løsarbeidere.

Å droppe hele loven er en form for demonstrasjonspolitikk. Nå har LO fått sitt.

 

Frivillighet i skvis

Det er neppe noe mer lønnsomt samfunnet kan foreta seg enn å investere i frivillige organisasjoner. Og vi må kvitte oss med regler som de opplever som strupetak, skriver redaktør Magne Lerø.

VG skriver i dag at 700 frivillige organisasjoner kan miste retten til å drive lotteri. De sluntrer unna med regnskapsplikten og bestemmelser i det temmelig omfattende regleverket som Lotteri- og stiftelsestilsynet bestyrer. Hvis de ikke følger reglene, mister de tillatelsen. På lokalplan har man ikke oversikt over hvem som til enhver tid har det formelle ansvaret for lotterier. En del brev kommer ikke fram til rette vedkommende, og lokale ledere synes regelverket er vanskelig å forstå.

Her bør Lotteri- og stiftelsestilsynet selv ta initiativet til å peke på hva som kan forenkles, og politikerne må komme på banen. Så mye slendrian som disse tallene tyder på, er det ikke i frivillighets-Norge. Det bør innføres nye regler for «forenklet lotteri», som gjør det lettere å arrangere lotterier uten å komme i klammeri med tilsynet. I dag opplever organisasjonene reglene nærmest som et strupetak.

Frivillighets-Norge sliter både med å skaffe ledere og penger. På 90-tallet var det en langt større skraploddaktivitet i de frivillige organisasjonene. Strenge regler og sterke nasjonale aktører, har ført til at mange har gitt opp skraploddene. Da det ble innført moms på tjenester i 2001, rammet dette de frivillige organisasjonene hardt. Dette har de fått en delvis kompensasjon for.

Stortinget har vedtatt at det kun er Norsk Tipping som får drive med spilleautomater fra 1. januar av. Her mister de frivillige organisasjonen samlede inntekter i milliardklassen. De krangler for tiden med kulturminister Valgerd Svarstad Haugland om hvilken kompensasjon de skal få.

Skattefradraget for gaver gitt til frivillige organisasjoner har hatt stor betydning. Nå frykter de frivillige organisasjonen at de rød–grønne vil stramme inn på dette.

I går samlet Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) de frivillige organisasjonen til en strategidrøfting. De vil nå gjøre det tindende klart for politikerne at man går mot en kraftig nedbygging av det frivillige arbeidet, dersom utviklingen fortsetter.

Det er elendig samfunnsøkonomi å tvinge de frivillige organisasjonen til redusert aktivitet ved å påføre dem nye kostnader, eller gjøre det vanskeligere å skaffe seg nødvendige inntekter. Det er knapt noen investeringer samfunnet en får mer igjen for enn å sørge for at vi har livskraftige frivillige i lokalsamfunnet. Mennesker lar seg mobilisere til frivillig innsats. Derfor bør det satses på de frivillige organisasjonen ved å gi økt adgang til skattefritak for gaver, gjøre det mindre byråkratisk å komme i gang med enkle inntektsgivende aktiviteter og støtte ledertrening og opplæringstiltak.

 

Statskirkelig homofilt hodebry

Hvis de rød–grønne deler Karita Bekkemellem Orheim syn, bør brudd med staten komme opp som eventueltsak på høstens kirkemøte. En kirke kan ikke tvinges til å bli en heia gjeng for et politisk flertall, skriver redaktør Magne Lerø.

I går kveld kom meldingen om at de rød–grønne vil gå inn for en kjønnsnøytral ekteskapslov, og at homofile skal kunne adoptere barn på like linje med heterofile. Biskop Ole Hagesæther var raskt ut med å advare, og sa at dette vil bety et radikalt kulturskifte. Han varslet også økt motstand mot statskirkeordningen dersom dette blir vedtatt.

Dette kom ikke som noen bombe. De lå i kortene at Sp måtte gi seg på dette punktet. Spørsmålet er nå hvor sterkt KrF vil kjøre denne saken. Det er en tapt sak, og det spørs om saken er velegnet til å samle særlig mange nye velgere til KrF.

Kirkelederne bør la saken ligge. I kirken er man såpass delt i synet på homofili, at man har mer enn nok med å finne ut av hvordan kirken selv vil møte utfordringene. I praksis har kirken åpnet for homofile samboende prester, selv om kirkens øverste organ, Kirkemøtet, har vedtatt det motsatte. I Den norske kirken har man nemlig ikke styring på slike spørsmål som i andre organisasjoner. Biskoper og bispedømmeråd har nemlig rett å gjøre som de selv vil. Og når man har store deler av det politiske liv på sin side, er det i praksis grønt lys.

I over to år har man ventet på at kirkens lærenemnd skal bli ferdig med å finne ut av hva kirken skal mene om homofili. Hva nemnda kommer fram til, vil neppe bety så mye. Det er utenkelig at kirken vil samle seg om å si nei til homofile prester, slik de konservative ønsker.

Kirken er et barn av sin tid. Det er et massivt press i kulturen for at alle skal godta at homofile skal likestilles med heterofile på absolutt alle områder. Selv om det i dag er stor enighet i kirken om at man er imot en kjønnsnøytral ekteskapslov og alle adopsjonsrettigheter for homofile, vil man etter hvert også myke opp synet på dette området. For mange i kirken er det plagsomt at man må bruke så mye tid på å diskutere homofili. Det argumenteres mot at det skygger for kirkens egentlige budskap.

Nå kommer kravet fra Sp og SV om at kirken må lage en egen ordning for homofile som vil gifte seg i kirken. «Ikke snakk om», vil biskopene si i dagen framover. Det kan godt skje at noen prester kommer opp med en hjemmesnekret vigslesliturgi for homofile, slik det skjedde med velsignelse av homofile samboende. Det kommer til å bli et salig bråk av det, men det vil neppe være en biskop som tør å ta kappe og krage fra de prestene som våger å utfordre kirkens ledelse.

Karita Bekkemellem Orheim (Ap) uttalte til Dagsnytt i dag at man ikke kan gjøre som man selv vil i statskirken i en slik sak. Hun sier at hun ikke kan akseptere at kirken vil nekte de homofile kirkelig vigsel. Kirken kan ikke melde seg ut av den virkeligheten man befinner seg i etter at det er fattet et demokratisk vedtak, mener hun.

De rød–grønne vil selvsagt ikke forsøke å pålegge katolikker og pinsevenner å vie homofile. Det er statskirken som kronargumentet.

Når politikere forlanger at en kirke skal utvikle egne ordninger for noe kirken selv er imot, bør kirken våkne opp. En kirke kan ikke tvinges til å bli en heiagjeng for et politisk flertall. Hadde det vært noe tak i kirkelederne, hadde de forlangt umiddelbart at de rød–grønne gjorde det klart at Den norske kirke har full selvbestemmelse i slike saker. Hvis ikke, bør en ta opp brudd med staten som eventueltsak på høstens kirkemøte.

Kirkens ledere bør bruke tid og krefter på å få orden i eget hus når det gjelder ledelse og styring. Ingen er lenger tjent med dagens samrøre mellom stat og kirke. Den norske kirke må kaste av seg statsstyret og være kirke på linje med de andre kirkesamfunnene i Norge og så og si alle kirkesamfunnene i verden. I denne kampen har man en god alliansepartner i Human-Etisk Forbund, som mener statskirken for lengst burde ha vært avviklet. Selvsagt burde den det.

 

Reservasjons-Haga i skvis

Sp og SV kan snakke om reservasjoner mot det internasjonale samfunn så mye de vil. Men når de ikke har støtte fra mer enn en sjettedel av det norske folk, må nok Ap sørge for at det forblir med verbale øvelser, skriver redaktør Magne Lerø.

SP-leder Åslaug Haga kan glede seg over at Jens Stoltenberg i alle fall er begynt å snakke slik at det virker som om norsk EU-medlemskap ikke er aktuell politikk de nærmeste åtte årene. Det kan hun innkassere som en seier. Mediene skriver i dag at de rød–grønne kan komme til å åpne for flere EØS-reservasjoner. Det kan godt være Ap også lar noen slike ord passere i Soria Moria-erklæringen. Men det er selvsagt ikke Sp og SV, som ikke har opplutning fra mer enn cirka en sjettedel av det norske folk, som skal bestemme vårt forhold til EU og andre land. Her vil nok Ap sørge for orden i rekkene.

I løpet av de siste ti årene har ikke Norge benyttet seg av den reservasjonsretten vi har i EØS-avtalen. Det var nære på ved innføringen av matsminkedirektivet. Og det er heller ikke slik at det er regjeringen alene som avgjør dette. Det er Efta som kan reservere seg. Vi må altså få med oss Island og Liechtenstein.

Reservasjonsretten er viktig i helst spesielle situasjoner hvor vitale interesser står på spill, og hvor det er et solid flertall i Stortinget. Sp og SV representerer et mindretall i slike spørsmål.

Flere eksperter Dagen Næringsliv har snakket med, sier at Norge vil møte reaksjoner fra EU dersom man tar reservasjonsretten i bruk. På sett og vis hadde det vært greit om SV og Sp hadde fått presset igjennom en reservasjon, og at vi fikk smake konsekvensene. Det kunne bidratt til at de to partiene hadde sett klarere hvor avhengige vi er av samhandling med alle andre land i Europa. Ved sitt «utenforskap» er Norge et «annerledesland», men vi må ikke tro vi kan oppføre oss som det. EU vil ikke godta at Norge inntar en «pose og sekk»-holdning.

Ellers får Åslaug Haga glede seg over at det i dag kommer meldinger fra Brussel om at EU skal fjerne en rekke firkantede og lite tjenlige regler på en rekke områder. EU vil for eksempel droppe kravet om hvordan skikkelige agurker, poter og annet av markens grøde skal se ut. Det er da noe.

Særlig mange utenrikspolitiske eksperimenter kan de rød–grønne heller ikke tillate seg. Kåre Willoch minnet i går om at Norge har vitale interesser å ivareta i Barentshavet. Russland ønsker å vise muskler i denne sammenhengen. Norge trenger aktiv støtte fra våre allierte for å stå på våre krav i forhold til russerne. Da kan vi ikke legge oss på en utenrikspolitisk linje som provoserer våre samarbeidspartnere.

Det første sjokket «de grønne» kan vente seg, er resultatet av WTO-forhandlingene. Det er ikke mye en rød–grønn regjering kan foreta seg i denne situasjonen. Det vil være useriøst om Norge fem på tolv skulle innta en helt annen posisjon i forhandlingene. I WTO-sammenheng er Norge en mus. Det hjelper ikke å være en mus som skriker. Marit Arnstad (Sp) har minnet om at Norge også har reservasjonsrett mot en WTO-avtale. Selvsagt har vi det. Men vi har ingen tro på at ikke Norge vil skrive under på denne avtalen. Det ville være et forsøk på å melde seg ut av det internasjonale fellesskapet. Og det vil ikke se pent ut om verdens rikeste land ikke vil skrive under en avtale som blant annet har som formål å gi fattige land bedre tilgang til de store og kjøpekraftige markedene. Kirkens Nødhjelp har engasjert seg i denne saken. De hevder det vil være usolidarisk å prioritere norske bønder framfor det som er i u-landenes interesser.

Sp kan protestere som de vil. Men WTO-avtalen vil ventelig bidra til at både bønder og «annerledesentusiaster» vi se hvor avhengig Norge er av å samhandle med det internasjonale samfunnet. Etter at WTO-avtalen har hatt sine virkninger, er det ikke sikkert EU framstår lenger som den store stygge ulven. Det kan jo være at norske bønder etter hvert ser seg tjent med å samordne sine interesser sterkere med bønder i EU-land.

 

SV-Kristins tabbekvote

Kristin Halvorsen tok en solid dose selvkritikk før hun dro til Soria Moria for å kjempe mot at SV virkelig blir en «heiagjeng for Jens», slik de var det valgkampen, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter et elendig valg burde SV-leder Kristin Halvorsen fått så øra flagra fra sine egne, da landsstyret hadde møte lørdag. Men ved å være først ute med en solid dose selvkritikk og legge seg temmelig paddeflat i innledningstalen, unngikk hun det. Hun er klok og erfaren nok til å vite at noen ganger må øverste leder snakke høyt og tydelig om egne feil før andre gjør det, legge seg flat for den kritikken man vet vil komme, for å få tillit til å gå videre. Når et parti etter et valg framstår som en blek skygge av seg selv, kommer man best unna oppgjørets time med å gi de fleste av kritikerne rett.

Halvorsens tabbeliste var rimelig lang. Ved å invitere pressen til varm lunsj på skolen og surre med hvor mye skolematreformen ville koste, kom hun i skade for å gjøre skolematen til hovedsak i skolepolitikken. Hun beklaget formuleringer i talen hun holdt om utenrikspolitikk, og som kunne få en til å lure på om selveste Thorbjørn Jagland hadde vært med å pusse på formuleringer. Og selvsagt innså hun at angrepet på Dagfinn Høybråten var et bomskudd. Med sin «hat-terapi» framsto hun jo som like intolerant som hun hevdet han var. SV bommet også på en del regnestykker om hva reformene deres vil koste. Eller som hun sa det selv: Vi ble satt på tiltalebenken fra dag én.

Der hadde ikke SV sittet tidligere. SV har i tredve år vært et angrepsparti.

Men nå er Halvorsens skiftemål unnagjort. Hun er tilgitt og oppreist. SV har ikke tid til å slikke sine sår og angre sin valgkampsynder lenger. I dag kl. 16 begynner regjeringsalvoret på Soria Moria. Vi betviler ikke at Kristin Halvorsen snakker sant når hun sier hun gleder seg. Men hennes sinnstilstand fanges nok best inn i det religionsfenomenologiske begrepsparet «fascinosum et tremendum» – tiltrekkende fascinasjon og fryktløs skjelving for det ukjente. Har man vært 30 år utenfor maktens sirkler, kan det være en berusende følelse å få makten i et departement der et hundretalls mennesker står klar til å gjennomføre ens eget politiske program.

Problemet for SV er imidlertid at velgerne ikke kjenner igjen partiet. De var en gang godt over 20-tallet på meningsmålingene, men nå er det ikke mer enn mer enn 9 prosent av velgerne som slutter opp om dem. SV har ingen interessegruppe som heier dem fram, slik Ap har arbeiderbevegelsen og Sp bøndene og distrikts-Norge.

I valgkampen var SV opptatt av å vise bredde. Øystein Djupedal gjorde en hederlig innsats for å vise at partiet også hadde en politikk for næringslivet en kunne stå oppreist med. Men i regjering vil det være en feil strategi for SV å forsøke å markere seg som et breddeparti. Et lite parti, og det er det SV er blitt, må bli tydelig på noen få områder. I politikken er det blitt som i markedet ellers, man må være best på noe. Det må prioriteres temmelig hardt.

SV har en mulighet til å bli best på utdanning og oppvekst. De har også troverdighet i miljøpolitikken, og de kan få gjort mer på bistandsområdet enn ved å skulle ha ansvar for offisiell norsk utenrikspolitikk. Det er viktigere at de får statsrådspostene på fem politikkområder de vil satse på, enn å få utenriksminister- og finansministerposten.

Det er ved å bli godt synlig på noen få utvalgte politikkområder Kristin Halvorsen kan komme ut fra Soria Moria uten et bidrag til at Stein Ørnhøis uttalelse om SV som en «heiagjeng for Jens» om noen år blir en vedtatt sannhet.

 

Reiten, den bekymrede – uten grunn

Eivind Reiten må ikke forsøke å gjøre seg selv og andre næringslivsledere til fredet vilt i saker med politiske dimensjoner. Politikere ikke holde fingrene fra fatet, men bare styrene i næringslivet skal bestemme, skriver redaktør Magne Lerø.

Hydros toppsjef, Eivind Reiten, er bekymret for hva som kan komme til å skje når hans gamle partifeller i Sp inntar regjeringskontorene sammen med de røde. Han sier til Dagens Næringsliv i dag at han hoppet i stolen flere ganger da han hørte hva politikere fikk seg til å si i Union-saken. Han advarer også mot at den rød–grønne regjeringen begynner å blande seg opp i beslutninger som treffes i de store industriselskapene, der Staten er storeier.

– Når flere partiers næringspolitiske talsmenn går i diskusjon med ledelsen i Norske Skog om hvor det er lurt å produsere bokpapir og avispapir, beveger de seg langt ut over det felt de har greie på. Jeg reagerer på en tendens hos politikerne til å dukke opp når det er for sent – når situasjonen er så alvorlig at en dramatisk omstilling er nødvendig – i stedet for å arbeide langsiktig for å bedre næringslivets rammevilkår, sier Reiten. Han mener politikerne må ha en prinsipiell holdning til hvordan Staten skal opptre som eier. Hvis næringsdepartementet begynner å legge seg opp i oppgaven til ledelsen og styret i selskaper med statlig eierskap, hvilke selskaper som skal selges og kjøpes og hvordan omstillinger skal foretas, kan konsekvensene bli dramatiske, mener Reiten.

Hvis vi skal oppfatte Reitens uttalelser som en advarsel mot å la de mest ubetenksomme uttalelser fra SVs side i Unionsaken blir de rød–grønnes politikk, er det ikke vanskelig å slutte seg til. Men den «fingrene fra fatet»-holdingen som skinner igjennom i det Reiten sier, kommer han ikke langt med. Staten må selvsagt opptre som eiere på lik linje med andre eier. Det gjør da Staten også. Styremedlemmer i disse selskapene skal slippe å bli hvisket i øret fra Statens hold om hva de skal mene i kontroversielle saker. Men det betyr ikke at ikke politikerne skal uttale seg om saken. Reiten må skille mellom å utøve en eierfunksjon og den alminnelige politiske debatt om aktuelle samfunnsspørsmål. Han kan da umulig mener at politikerne skal iføre seg munnkurv når Hydro melder at de vil legge ned en fabrikk i et lokalsamfunn? Det må politikerne gjerne uttale seg om, men vi kan selvsagt ikke ha det slik at næringsministeren begynner å ringe rundt til styremedlemmer i selskapet, eller til Reiten selv, og fortelle om hvilken avgjørelse som skal fattes. Her må styret være suverene.

Konsernsjefen i Norske Skog, Jan Oksum, må finne seg i at politikere mener at Union ikke bør legges ned. Denne saken illustrerer situasjonen for norsk industri i et globalt marked. Norske Skog er et flaggskip. Store grupper av de gamle eierne ser tendenser til en nedbygging av treforedling her i landet. I en slik sak er det ikke noe poeng at politikerne går rundt med lukket munn og sier at de kun vil uttale seg om prinsipper og rammebetingelser. Men Norske Skog må selv få ta avgjørelsen. Politikerne har ingen stemmer i Norske Skogs besluttende organer.

Eivind Reiten må ikke forsøke å gjøre næringslivsledere til fredet vilt i saker som har politiske dimensjoner. Han må tåle at de rød–grønne kommer med et tilbud til Norske Skog om gode rammebetingelser og støtte til forskning, og at de vil gå lengre enn det næringsminister Børge Brende gikk under valgkampen. Her handler det om en bransje og et selskap som er en ledende aktør på globalt plan.

Det betyr ikke at Staten for eksempel også skal gi støtte til Telenor for at ikke hundrevis av ansatte skal bli sagt opp som følge at av at fastenettet snart er en saga blott. Det er å kaste penger ut av vinduet.

Eivind Reiten kan være ganske trygg på at Jens Stoltenberg vil føre en politikk som er til å leve med for de selskapene der Staten er eier. Det kan komme til å koste noe mer å nedlegge bedrifter der alle ansatte sies opp, det kan bli litt høyere skatt, litt mer støtte til bedrifter via Innovasjon Norge, anledning til litt mindre overtid, litt mer firkantede regler for ansettelser og et noe sterkere engasjement for å beholde norsk kontroll over store industriselskaper. Eivind Reiten bestyrer en bedrift som er et resultat av et langt og godt samarbeid mellom Staten og private eiere. Han trenger ikke bekymre seg for at det skal bli vanskeligere å drive god butikk mens han står fremst ved disken

 

Presidentene Jagland og Hagen

Tungvekteren Thorbjørn Jagland vil gi Stortingets presidentskap mer tyngde, og vil være en eksponent for de lange linjers perspektiv i politikken. Carl I. Hagen bør få prøve seg på det samme, skriver redaktør Magne Lerø.

Thorbjørn Jagland ville helst blitt ny utenriksminister. Ingen er bedre kvalifisert enn ham for denne stillingen. Men i politikkens verden ansetter man ut fra andre kriterier enn kvalifikasjoner. Jagland har framstått som en sterk EU-tilhenger. Han har et utenrikspolitisk nettverk og erfaring som gjør at det ikke er lett å vippe ham av pinnen i de utenrikspolitiske diskusjonene. Jagland taler med autoritet. Med Thorbjørn Jagland i utenriksministerstolen ville det blitt som Jagland ville. Han ville ikke tatt inn mange korrigerende signaler fra SV og Sp. De ønsker en annen til å fronte landets utenrikspolitiske linje. Og det er neppe Stoltenberg imot å samarbeidet tett med en annen enn Jagland på utenriksområdet.

SV vil neppe gjøre krav på utenriksministerposten. Det blir for belastende for SV å føre en utenrikspolitikk som ligger såpass langt unna det som står i partiprogrammet. Åslaug Haga vil nok trives med å være utenriksminister, men spørsmålet er om Sp synes utenrikspolitikken er det viktigste å ta grep om. Kristin Halvorsen som finansminister kan bli en svett sak for SV. En finansminister må være forberedt på å få juling av velgerne. Det spørs om Kristin Halvorsen vil la seg binde til masten så sterkt som en finansminister må. Da får hun heller kommandere Øystein Djupedal til å ta finansroret. Det kan være SV og Sp vil la Ap styre med utenrikspolitikken og den overordnede økonomiske politikken, og heller få sette sitte sitt preg på politikken i flere fagdepartementer.

Når Thorbjørn Jagland nå blir president i Stortinget, bør Carl I. Hagen bli visepresident. For fire år siden ville han bli president. Fra Stortingets talerstol snakket han om sin dagdrøm som brast og sin skuffelse over at han ikke fikk presidentvervet. Det var en politisk tabbe av KrF, Høyre og Venstre å ikke gi ham denne posisjonen. Det ville halvveis parkert Hagen, og Frp hadde avfunnet seg bedre med å være støtteparti for nåværende regjering. Det er tradisjon for at det nest største partiet på Stortinget får visepresidenten. Det er ingen grunn til å ydmyke Hagen ved å forsøke å få Jan Petersen inn i denne posisjonen.

Thorbjørn Jagland og Carl I. Hagen kan bli et interessant presidentpar. Det er ikke mulig å samle mer politisk erfaring og tyngde i Stortingets presidentskap enn det vi vil få med disse to.

De bør ta mål av seg til å gjøre presidentrollen til noe mer enn en seremonimester. Det er et tankekors at populisten Hagen skal bekle en stilling der man må heve seg over den daglige politiske debatten. Jagland har vist at han kan det. Han er en av landets fremste politiske ideologer, og har utmerket seg nettopp ved å se ut over det daglige. Hagen representerer det motsatte, men det kan jo være han har et potensial for å holde fingrene fra fatet og tenke formelt og langsiktig. Til tross for store forskjeller mellom de to, kan vi ikke utelukke at de kan tilføre en ny dimensjon til politikken. På samme møte som statsministeren må representere nasjonen ut over det partimessige, fordi han er hele landets statsminister, bør Stortingets presidenter også kunne tilta seg en slik rolle. Jagland og Hagen må ikke forsvinne fra offentligheten selv om de får stortingsklubba i hendene. De bør spille en politisk rolle i de lange linjers perspektiv. Thorbjørn Jagland kan det. Det blir ikke lett for Carl I. Hagen å heve seg fra det daglig populistiske, men han bør få prøve seg. Frp er tross alt landets nest størst parti.

 

Sekstimers-Hagen på Vallas fang

Det skulle ikke mer til enn en kort prat med Gerd-Liv Valla før Stein Erik Hagen så lyset over sekstimersdagen. Da er det bare for Hagen å gå i gang med å gjøre det han mener, der han selv har makt, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen har sett lyset. Det skulle ikke mer til enn en kort prat på Gerd-Liv Vallas kontor før han «fikk gluggene opp for», som han sier, hvor lurt det er med sekstimersdag. Her vil vi tro Hagen også taler av egen erfaring. Etter han forsto han hadde sjanse hos Mille Marie, har vi hatt inntrykk av at han har innført sekstimersdag for seg selv, i alle fall når vi tar hensyn til reiser og jakt. Men når han er på jakt, ligger han ikke på latsiden. På årets jakt fikk han ferten av Jernia og flere Orkla-aksjer. Og med børsa i hånden og mobilen på øret bladde han opp rundt en milliard kroner, tok styringen med Jernia og skaffet seg enda en prosent eierandel i Orkla.

Så her går det unna, enten det gjelder oppkjøp eller sekstimersdag. Med ett har Norges nest størst kapitalist nesten blitt en av «gutta til Gerd», i alle fall blitt en LO mener det er mulig å snakke med. Hagen vil være en langsiktig eier i Orkla og ikke selge ut norske arbeidsplasser – og det holder altså å jobbe seks timer når Valla sier det. Riktignok stemmer Hagen Høyre, og det er ennå en stund før han kan innta samme posisjon som Jens P. Heyerdahl og Kjell Inge Røkkes på Youngstorget. Men mannen som er «godt gift» mer enn noen her til lands, har nå lagt ut på frierferd til en av de kvinnene som har mest politisk makt her i landet. Det han her kan oppnå kan komme godt med når Kjell Magne Bondevik er ute av regjeringskontorene.

Var det noe Jens Stoltenberg satte foten ned for i årets valgkamp, så var det sekstimersdagen som LO og SV snakker om. Det har vi enkelt og greit ikke råd til, og ikke folk nok til. Det trengs 11 000 nye medarbeidere for å virkeliggjøre de rød–grønnes satsing innen eldreomsorgen. Det snakkes om et behov for 7000 nye lærere, og industriarbeidsplasser skal det i alle fall ikke bli mindre av.

Skal sekstimersdagen innføres, må vi sette i gang storimport av utenlandsk arbeidskraft.

Det er behov for å klargjøre hva vi snakker om med sekstimersdagen. Det er et hav av forskjell på en lovbestemt senkning av arbeidstiden fra 37,5 til 30 timers uke, og på å legge om skiftordninger til 30 timers arbeid hver uke.

Visepresident i NHO og deleier i fiskefordelingsbedriften Sinka Berg Hansen AS, Lisbeth Berg-Hansen, innfører en prøveordning med sekstimersdag med full lønnskompensasjon for sine 140 ansatte

– Vi har tro på at vi vil lykkes i minst å opprettholde produksjonskapasiteten, sier Berg Hansen til VG i dag. De legger om skiftturnusen fra to ganger 7, 5 til tre skift på 6 timer hver. Dermed utvider de produksjonstiden med tre timer. Hun regner med mindre sykefravær og høyere produktivitet når de ansatte jobber 6 timer istedenfor 7,5. Men hun understreker at hun ikke vil arbeide for at det skal innføres sekstimer dag som en obligatorisk ordning i Norge. Dette vil hun den enkelte bedrift skal avgjøre.

Så langt meldes det om positive resultater av å jobbe sekstimerdag innen deler av omsorgsektoren i Bærum. Kristiansand kommune skal også prøve ut sekstimerdag på enkelte områder. Mekanikere og lakkerere på Nardo Bil i Trondheim jobber sekstimersdag. De valgte å jobbe skift på seks timer og ansette fem nye medarbeidere for å kunne få bedre produksjonsutnyttelse på lokaler og utstyr.

Det kan være mye å hente på å innføre sekstimerdag der det jobbes skift, eller de ansatte har en hard arbeidsbelastning. Ingen bør ha en dogmatisk motstand mot å prøve å oppnå samme effektivitet og økt trivsel ved å redusere arbeidstiden.

Og Jernias nye sterke mann, Stein Erik Hagen, har nå alle muligheter til å overtale sin gode venn og Jernia-sjef Peter Ruzicka til prøve ut sekstimersdagen i Jerniabutikker med lang åpningstid seks dager i uken. Han får helt sikkert med seg Gerd-Liv Valla og hornmusikk til å ønske det første sekstimersskiftet velkommen.

 

Konkurransetilsynet som bøddel

Det er meget mulig at både Tine og Rema 1000 har brutt konkurranseloven. Men med sin uforsvarlige saksbehandling er Konkurransetilsynet i ferd med å lage hakkemat av Tine i markedet før selskapet har fått uttalt seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Mandag kl. 10 fikk Tine beskjed om at Konkurransetilsynet mente de hadde brutt konkurranseloven, og at de ville få en bot på 45 millioner for å ha inngått en avtale med Rema 1000 om at de skulle få bli eneleverandør av osteprodukter. De fikk tre timer til å summe seg på, før mediestormen brøt løs. Kl. 13.05 mottok mediene pressemeldingen fra Konkurransetilsynet.

Dette er rått parti. Konkurransetilsynet har etterforsket saken siden 16. desember. Tine måtte i løpet av noen timer bygge opp et forvar.

Tine har ikke fått nevneverdig innsyn i den argumentasjonen og bevisføringen Konkurransetilsynet har lagt opp til. Konkurransetilsynet driver ikke med dialog med dem de setter tennene i. Konkurransetilsynet gransker, sier de mener de har bevis, konkluderer og offentliggjør. Men det hele er i denne omgang bare foreløpig. Nå har Tine frist til 31. oktober på å gi sin versjon. Deretter skal Konkurransetilsynet vurdere Tines argumenter, trekke en endelig konklusjon og tildele en straff. Dersom Tine ikke akseptere denne, må de bringe saken inn for domstolene.

Når Konkurransetilsynet går ut med straffen før de endelig har konkludert, fester det seg et bilde i opinionen om at Tine er skyldig. Den byråkratiske, langtekkelige prosessen av et tilsyn som både er anklager og bøddel, er drepen for en sentral markedsaktør.

Den måten Konkurransetilsynet jobber på, er nærmest jevngodt med at politiet innkaller til pressekonferanse der de konkluderer med straffutmåling før de oversender saken til statsadvokaten for vurdering av tiltale.

Mye kan tyde på at Tine har brutt konkurranseloven. Det er mulig 45 millioner er en passende straff, selv om Dag Swanstrøm i Synnøve Finden mener det kun er som en parkeringsbot å regne. Straffen i markedet er verre for Tine. Etter at mediene avslørte saken, straffet kundene selskapet med millioner i form av lave salg av Tine-produkter.

Tine får nå en ny omdømmebelastning. En ny trøkk får de når Konkurransetilsynet trekker sin endelige konklusjon. Og da er saken ennå ikke kommet til behandling i rettsapparatet.

– Tine har ikke inngått avtale om eneleveranse til Rema 1000 eller noen annen kjede under forhandlingene i fjor. Vi har ikke en gang hatt et ønske om å bli alene i meieridisken. Rema 1000 kunne når som helst ta inn Synnøve Finden og andre meieriaktører uten å bryte årsavtalen med Tine, noe de også gjorde. Det er i seg selv et bevis på at Tine verken har betalt for, eller ønsket, eksklusivitet hos Rema 1000. På dette punktet er vi svært overrasket over Konkurransetilsynets tolkninger, sier konserndirektør Bjørg Bruset. Hun avviser konklusjonen fra Konkurransetilsynet, og sier siste ord ikke er sagt i denne saken.

Tine er den store taperen i denne saken, uansett hva Konkurransetilsynet til slutt konkluderer med. Skaden har skjedd. De har neppe noe mer å tape på å kjøre saken i retten. Det kan være denne saken er velegnet for en runde i retten. Vi trenger et sterkt Konkurransetilsyn, men Konkurransetilsynet må ikke få spille rollen både som anklager og dommer for lett. Det denne saken har vist, er at Konkurransetilsynet bør jobbe på en annen måte. Selskapet som granskes må få innsyn underveis og gi sin forklaring. Når alle fakta er på bordet, får Konkurransetilsynet trekke sin konklusjon.