I valgkampen har SV fått en forsmak på hva det vil si å ha politisk ansvar. Kristin Halvorsen har ikke kommet godt ut av kollisjonen med den virkeligheten hun ønsker seg inn i, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Ørnhøi sier til Dagbladet i dag at han frykter rød–grønn sprekk dersom ikke SV får 12,5 prosent av stemmene.

– Vi er jo blitt borte rent politisk, nærmest redusert til en heiagjeng for Jens, sier Ørnhøi, som spår uro i partiet fra første stund av dersom SV går inn i regjeringen med lavere oppslutning enn ved forrige valg. Ørnhøi skal man lytte til. Han har god kontakt med alle lag i partiet, og er en av Kristin Halvorsens betrodde medarbeidere. Han er også en av arkitektene bak dagens rød–grønne regjeringsalternativ.

Kristin Halvorsen er en rutinert politiker. Hun står fjellstøtt innad i SV, og nyter stor popularitet hos folk flest. Når SV har kommet dårlig ut av det i årets valgkamp, skyldes det ikke Halvorsens personlige innsats, men at hun har havnet i et politisk landskap der hun skal forsvare en politikk som ikke blir troverdig. SV har kollidert med virkeligheten, og har ikke kommet godt ut av det. I denne valgkampen har SV fått en forsmak på hva det innbærer å måtte ta politisk ansvar. Kristin Halvorsen har ikke kunnet ture fram med SVs løsninger. Hun har måttet avpasse sine politiske utspill til den virkelighet det rød–grønne regjeringsalternativet representerer. Det er liten tvil om at Kristin Halvorsen vil greie seg bra som statsråd, der hun må fronte regjeringens og ikke SVs politikk. Men prisen hun må betale er at SV blir utydelig for velgerne.

Store deler av SV er ikke realister og realpolitikere. De representerer ikke gruppeinteresser, slik som for eksempel Sp og KrF. I SV er de ideloger og idealister. Riktignok er museums-SV krøpet i hi, men de er der.

Etter at Kristin Halvorsen i forrige uke holdt et foredrag om utenrikspolitikk, kom protestene til overflaten. Halvorsen var i ferd med å logre for USA. Folk kjente ikke igjen partiet som ville ta et oppgjør med kapitaliststaten USA som truer verdensfreden.

Det er neppe lurt av SV å gå inn i en regjering dersom de ikke får stor nok oppslutning. Om grensen er 12,5 prosent, kan diskutere. Venstre og KrF har ikke vunnet noe på å være med i regjering. Slitasjen har vært stor, men disse partiene har trening i å ha politisk makt. SV har det ikke. De vil oppleve en politisk blåmandag i regjeringsposisjon. Og de våger neppe å be om utenriksministerposten. Da vil gapet mellom den politikken SV har stått for og den en regjering Stoltenberg vil føre, ikke bli til å leve med for store deler av utenriksopprørerne i SV. Men er det noe område Jens Stoltenberg må aksepter sterke egenmarkeringer på, så er det på utenrikspolitikkens område. Han må bare sikre seg at det blir til innvortes, nasjonalt bruk. Diplomatiet vil nok forsikre at norsk utenrikspolitikk ligger fast, og at det betyr fint lite at SV er med i regjeringen.

Senterpartiet kan lide samme skjebne, men partiet vil neppe oppleve det samme sjokket som i SV. Det ser ut til at partiet er blitt enige med seg selv om at man vil få større gjenomslag for sin politikk ved på holde seg til Ap, framfor å gjøre seg avhengig av støtte fra Høyre og Frp. Selv om også Åslaug Hage har sagt at de ikke går inn i en regjering uansett valgresultat, er det sannsynligvis mer regjeringslyst i Sp enn i SV, selv om de ikke gjør et godt valg.