Selv om meningsmålingene tyder på at de rødgrønne mister flertallet, kan Jens Stoltenberg bli statsminister hvis han vil svelge en god del ideologiske kameler i håp om å få KrF som støtteparti, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere meningsmålinger tyder på at Venstre er i god framgang og vil komme over sperregrensen. Dermed vil de rødgrønne etter all sannsynlighet ikke få flertall. Allikevel blir Jens Stoltenberg sannsynligvis statsminister.

Splittelsen på borgerlig side omkring statsministerspørsmålet har låst situasjonen. Carl I. Hagen har ikke sagt noe som tyder på at han ikke vil kaste Kjell Magne Bondevik som statsminister. I partilederdebatten mandag vil han be Bondevik om å trekke seg og gjøre det klart at Frp ikke kan godta at regjeringen fortsetter. Bondevik vil neppe trekke seg der og da. Regjeringspartiene trenger tid til å områ seg. Dagbladet mener å ha gode kilder som forteller at neste slag vil stå i trontaledebatten 12. oktober. Her vil Hagen fremme et mistillitsforslag mot regjeringen Bondevik. Da må Bondevik kaste kortene, hvis ikke Jens Stoltenberg vegrer seg mot å forsøke å danne en mindretallsregjering.

Men regjeringslysten i Ap er stor. Jens Stoltenbergs plan B er å lede en regjering som baserer seg på støtte fra en eller flere partier som sikrer flertall. Han må prøve ut om det er mulig å få med seg KrF som støtteparti. Det har også sine positive sider å få regjere alene og slippe å ha både Sp og SV med seg i regjeringen.

Når først Bondevik har trukket seg som statsminister, er KrF ute av regjering. Partiet vil ikke godta at Carl I. Hagen kjeppjager Bondevik ut av politikken for deretter å luske seg inn igjen i en regjering som er fullstendig avhengig av FrP. KrF kommer ikke under noen omstendigheter i høst til å gå inn i en regjering ledet av Erna Solberg. Nå kan en ikke utelukke at Carl I. Hagen sier han godt kan støtte en borgerlig regjering med Dagfinn Høybråten som statsminister. Men heller ikke det vil få KrF på andre tanker. KrF vil ikke være i lomma på Carl I. Hagen. Hvis Bondevik presses ut, må KrF sørge for frihet til å utforme sin egen politikk. En mindretallsregjering leder av Erna Solberg vil være mindre styringsdyktig enn en mindretallsregjering ledet av Jens Stoltenberg. Sterke krefter i Høyre vil slippe FrP inn i regjeringen hvis det er absolutt nødvendig for å være med å regjere. Men KrF bør heller velge å støtte Jens Stoltenberg enn Erna Solberg med Carl I. Hagen på slep.

Alt tyder på at SV ikke har bestått «ansvarlighetsprøven». Folk ser ikke behovet for den typen samfunnsendringer som SV snakker om. Det blir så mange milliarder til gode formål at folk opplever det mer som prat enn troverdig politikk. Sp har liten appell i forhold til nye velgergrupper så lenge EU-saken ikke står på dagsordenen. Men Sp og SV har sammen med LO bidratt til å dra Jens Stoltenberg lenger til venstre. Sosialøkonomen Stoltenberg, som sist han var statsminister snakket varmt om å reformer både av velferdsstaten og forvaltningen, har neppe noe imot å bli dradd mer mot sentrum igjen.

Jens Stoltenberg står sterkt som statsministerkandidat i opinionen. En regjering med Jens Stoltenberg som statsminiser og KrF som støtteparti, vil føre en stabil og god økonomisk politikk. KrF og Ap bruker neppe lang tid på å bli enige om statsbudsjettet. Spørsmålet er om Jens Stoltenberg er rede til å sluke en del ideologiske kameler for å få med KrF. Han kan bare legge bort motstanden mot kontantstøtten og glemme å gi homofile rett til adopsjon på lik linje med ektepar. KrF vil også forlange at den frihet og de økonomiske rammebetingelser som friskolen har fått, skal opprettholdes. Når det gjelder bioteknologi og kjønnsnøytral ekteskapslov, kan Stoltenberg søke hen mot et kompromiss. Her må også KrF ta hensyn til hva det politiske flertallet ønsker.