Vi må ha et avslappet forhold til at staten eier 34 prosent for å sikre norsk kontroll over nøkkelselskaper, men det er lite som kan gjøres for å hindre at utlendingene får mer makt i Norske Skog, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Ulltveit-Moe sier til NRK i dag at man ikke må være dogmatisk i sin motstand mot statlig eierskap i næringslivet. Han er positiv til at staten eier 34 prosent i nøkkelbedrifter, og på denne måten sikrer norsk kontroll over selskapet. Norsk Hydro trekkes fram som et eksempel på at staten kan være en god og langsiktig eier. Ulltveit-Moe mener vi må erkjenne at oljeinntektene innebærer at staten må investere i næringslivet, men han er skeptisk til at oljefondet begynner å investere her i landet.

Staten har betydelig eierandeler i de fleste av våre største selskaper (Statoil, Hydro, Telenor, DnB Nor), mens Orkla er det største privateide selskapet. Det er slik sett ikke noe nytt. Litt mer spennende blir det om Ulltveit-Moe går et skritt videre og peker på hva slags bransjer eller hvilke selskaper som staten bør investeres i. Da er vi ute av den såkalte næringsnøytraliteten, som er god latin både i Høyres og NHOs næringspolitiske tenkning.

Det statsdominerte Cermaq vil børsnoteres og vokse seg stor innen mat og fisk, både nasjonalt og internasjonalt. Det er de fleste positive til. Meningene er mer delte om Statkraft bør privatiseres og bli en større internasjonal aktør. Telenor begynner å bli stor internasjonalt. Er det greit at Telenor gjør et nytt stort oppkjøp, og at staten går inn med noen flere milliarder i selskapet for å sikre seg kontroll? Eller er ikke Telenor innenfor det vi strategisk skal satse på?

Skal vi konsentrere oss innen olje, energi og maritim sektor der vi her i landet har spesielle konkurransefortrinn?

Og hva med Norske Skog, som er det selskapet alle politikerne har meninger om. Oppkjøpet av selskapet PanAsia vil sannsynligvis føre til at den utenlandske eierandelen blir over 50 prosent. Skogeierne, som i dag er den største strategiske eieren, vil neppe legge 90 millioner på bordet for å sikre sin eierposisjon. Norske Skog vil heller bruke penger på å kjøpe PanAsia enn å investere i Union. Når de investerer såpass tungt i PanAsia, kan det føre til at Jan Oksum vil nedprioritere investeringer i Norge. Skogeierne har sagt at økte investeringer for å sikre full og framtidsrettet produksjon ved tre fabrikker i Norge, er en forutsetning for at de vil godta nedleggelse av Union i Skien.

Jan Oksums jobb er å sikre størst mulig lønnsomhet. For de gamle eierne i Norske Skog er det avgjørende at de skal få levert tømmeret sitt, og at de får en akseptabel pris for det. I det lange løp er dette motstridende interesser. Det kan være best butikk å satse på produksjon i land hvor trærne er like bra og arbeidskraften rimeligere.

Nærings-og handelsminister Børge Brende uttalte til Aftenposten i går at planen om oppkjøp av PanAsi bringer beslutningen om å nedlegge Union. Etter vår mening bringer det saken inn i et klarere lys. Norske Skog bryr seg om mest om lønnsomheten, mindre om hvilke bedrifter som produserer.

Øystein Djupedal (SV) minner om at Norske Skog er en del av en samfunnskontrakt, og Olav Akselsen (Ap) sier det blir galt om kjøpet av PanAsia fører til lavere investeringer i Norge. Marit Arnstad (Sp) anbefaler skogeierne til å si nei til en kapitalutvidelsen før en har fått forsikringer om at de vil investere i Norge.

Men skogeierne må nok kjempe kampen i Norske Skog alene. Politikerne kan gjerne mene noe om hva Norske Skog bør gjøre. Men det blir bare ord. Hvis staten hadde kjøpt aksjer i Norske Skog, kunne de nok sammen med skogeierne blitt en sterk eiergruppering. Men det vil ikke være politisk flertall for at staten skal gå inn i Norske Skog for å stoppe den utviklingen vi nå ser. Skog er ikke et spesielt norsk konkurransefortrinn. Her får markedet råde – og Norske Skog kritiseres fordi de ikke vil selge fabrikken til andre.