Valget med flest tapere

Jens Stoltenberg kan virkelig juble, Kristin Halvorsen kommer til å vasse i intern misnøye og drømmeprodusent Carl I. Hagen må se langt etter sitt lovede land, skriver redaktør Magne Lerø.

Den eneste som har udelt grunn til å juble etter gårsdagens valg, er Jens Stoltenberg. Ap er valgvinner, og Stoltenberg blir ny statsminister. Aslaug Haga kan puste lettet ut. Sp har kommet seg velberget over bekken, fra de borgerlige til de rød–grønne. Stort mer har ikke Sp oppnådd. For Kristin Halvorsen er valget mer til å grine av enn å juble over. Hun kommer til å vasse i intern misnøye i tiden framover. SV har ikke en gang tålt den ansvarlighet de måtte vise i valgkampen. De har fått regjeringsslitasjen på forhånd, og i regjeringsposisjon kan de fort havne på felgen. For få uker siden advarte den gamle partistrategen og en av arkitektene bak det rød–grønne alternativet, Stein Ørnhøi, SV mot å gå inn i regjeringen dersom SV ikke fikk rundt 12 prosent av stemmene.

Carl I. Hagen talte nærmest i Martin Luther King stil om sine drømmer på partiets valgvake. Når syndebukken Kjell Magne Bondevik nå er fordrevet ut i ørken, mener Hagen å se det lovede land i horisonten. Her sitter Frp på kongetronen og de borgerlige partiene sitter ved kongens bord, glad og fornøyd over å ha kommet til makten igjen etter noen års frustrerende og maktesløs ørkenvandring.

Men Hagen kan ha forregnet seg. Det er lite sannsynlig at KrF, Høyre og Venstre vil samle seg rundt Frp som fanebærer for alternativet til de rød–grønne.

Erna Solberg er valgets største taper. Høyre har havnet i skyggenes dal, og det er ikke godt å si hvordan de skal komme seg opp i solen igjen. Det er bittert å måtte overlate posisjonen som det ledende opposisjonsparti til Frp. Solberg har allerede fått spørsmålet om hun vil vurdere sin stilling som partileder. Det går hun selvsagt ikke inn på. Og det vil ikke være noe løsning for Høyre å skifte ut Solberg. Sterke krefter i Høyre mener Høyre må koble seg til Frp, selv om det måtte føre til at de må koble seg fra både KrF og Venstre. Men Høyre trenger ikke bestemme seg for hvilken holdning de skal innta til Frp nå. Nå gjelder det å ause opp så mye velsmakende og ekte høyrepolitikk at flere velgere oppdager Høyres fortreffelighet.

Det er nok de i KrF som trekker et lettelsens sukk over at KrF nå kommer seg ut av regjeringen. Det er en fløy i KrF som mener årsaken til at partiet nærmest er halvert, er at de har slukt for mye høyrepolitikk. Men Dagfinn Høybråten er et politisk handlingsmenneske. Han sørger nok over å måtte gi fra seg statsrådskontoret. KrF har kun beveget seg noen museskritt framover i forhold til katastrofevalget for to år siden, og partigruppen på Stortinget er halvert siden siste stortingsvalg. Høybråten må så langt konstatere at han ikke har lykkes som partileder i regjering. Nå har han fire år på seg til å se om han kan løfte KrF i rollen som opposisjonspolitiker.

I 12 år har Lars Sponheim kjempet som en løve for å holde Venstre flytende. I går ble innsatsen kronet med seier. Venstre kan leve med å forsvinne ut av regjeringen når de ender opp med 10 representanter på Stortinget. Det gir Venstre en ny mulighet til markere seg i det politiske landskapet.

Det koster å ta politisk ansvar her i landet. Det er påfallende at KrF og Høyre har gått såpass kraftig tilbake. Store velgergrupper er tydeligvis klar til å hoppe på der det loves mest og billigst.