Høybråten i ørkenen

KrF står ribbet tilbake. Skal Dagfinn Høybråten få partiet ut av støvet, må han vise mer raushet, snakke mer om barn og mindre om homofili. Han trenger også noen røykere og skilte som også kan representere partiet, skriver redaktør Magne Lerø.

KrF sitter ved Babylons bredder og synger sine klagesanger. De har mistet statsministeren. En vegg er borte med Kjell Magne Bondevik. Verken de to nestelederne, Dagrunn Eriksen og Knut Arild Hareide, eller ungdomskandidaten Per Steinar Osmundnes kom inn på Stortinget. Det gjorde heller ikke en av partiets tungevektere, Valgerd Svarstad Haugland. Med Einar Steensnæs, som ikke stilte til gjenvalg, har partiet mistet en av sine dyktigste politikere. Og Jon Lilletun er syk. Dagfinn Høybråten er nesten alene igjen på arenaen. Han har høstet forsiktig kritikk fra sine egne for at han frontet partiet for mye alene i valgkampen. Valget ble en kraftig nesestyver for Høybråten. Som partileder har han ikke levert. KrF er fortsatt bare en skygge av seg selv. De var dobbelt så store i Valgerd Svarstad Hauglands storhetstid.

KrF har nå mer enn nok med seg selv. De må konstatere at den strategien de valgte for to år siden, ikke har ført fram. Etter katastrofevalget i 2003, der de fikk 6,4 prosent av stemmene, nedsatte de en kommisjon som leverte en meget kritisk rapport til partiledelsen. Det endte med at Valgerd Svarstad Haugland trakk seg som partileder, og Dagfinn Høybråten tok utfordringen. I denne fasen snakket KrF om konsentrasjon om egenart og tydelighet i kjernesaker, for å vinne tilbake det de hadde tapt. Det ble skapt et inntrykk av at KrF skulle vinne tilbake den posisjonen de historisk har hatt i store grupper av kristenfolket. Sannsynligvis var det her partiet tråkket feil. KrF vokste med den åpenhetslinjen som Valgerd Svarstad Haugland ble stående som en eksponent for. Valgerd med vinglasset, Kjell Magne med sigaren, og parolen om at man ikke måtte være kristen for å stemme KrF bidro til å fjerne noen fordommer som stengte for partiets politikk. Nye velgergrupper oppdaget at de faktisk var enige med KrFs familiepolitikk og hadde sympati for mange av partiets enkeltsaker.

Dagfinn Høybråten er blitt stående som eksponent for KrF som kristenfolkets parti. Da Kristin Halvorsen angrep Høybråten for moralisme og hevdet at han var ute etter å krympe folk, møtte han sympati. Men det var noe i kritikken. KrFs ordfører i Kristiansand, Jan Oddvar Skisland, sa til Fædrelandsvennen at KrF måtte være bevisst på at de er et politisk parti, ikke en kirke som forteller folk hvordan de bør leve. Han understreket at partiet måtte akseptere de valg mennesker foretar og vokte seg for å framstå som moralistisk.

Slike debatter kan man ikke ta midt i valgkampen, men nå bør tiden være inne. Et parti er mer enn partiprogrammet. Partiet kommuniserer også gjennom de personer som representerer partiet og det omdømme partiet omgir seg med. I KrF er det for mange som ikke forstår dette. De bør snakke med mennesker med et kristent livssyn som sier de er mest enige med KrF, men som ikke stemmer KrF fordi de ikke vil bli assosiert med de holdningene partiet representerer.

Skal KrF komme seg over 10 prosent, må de jobbe fram politiske saker som har appell. Men de må også jobbe med sitt omdømme. Dagfinn Høybråten alene vil ikke makte å gi partiet den imagen de trenger. Han burde skaffet seg en skilt alenemor, en gjengiftet far og en som røyker tett ved sin side.

For de fleste mennesker i dag er livet temmelig komplisert på det verdiområdet som KrF opererer på. Derfor må KrF vise raushet og trå varsomt for ikke å støte folk bort.

Historisk sett har KrF blitt oppfattet som et interesseparti for kristenfolket. Med kontantstøtten ble KrF synlig som et familieparti med bred appell. Høybråtens «barna, barna, barna» har ansatser i seg til å blir et politisk program KrF kan vinne velgere på. Da bør KrF internt gjøre en øvelse. Skift navn til «barnepartiet» – og skap en politikk som har like mye appell til skilte som til ikkeskilte foreldre.

KrF bommer hvis de tror de kan komme seg videre med å utforme en politikk tilpasset restene av det gamle indremisjonsfolket eller de nye, fremadstormende karismatiske grupperingen. Det vil være en krympelinje for partiet. Vil KrF oppnå vekst, må de utforme en politikk for folk flest – og for mennesker som velger annerledes enn det de fremste frontfigurene i KrF gjør.