SV-Kristins tabbekvote

Kristin Halvorsen tok en solid dose selvkritikk før hun dro til Soria Moria for å kjempe mot at SV virkelig blir en «heiagjeng for Jens», slik de var det valgkampen, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter et elendig valg burde SV-leder Kristin Halvorsen fått så øra flagra fra sine egne, da landsstyret hadde møte lørdag. Men ved å være først ute med en solid dose selvkritikk og legge seg temmelig paddeflat i innledningstalen, unngikk hun det. Hun er klok og erfaren nok til å vite at noen ganger må øverste leder snakke høyt og tydelig om egne feil før andre gjør det, legge seg flat for den kritikken man vet vil komme, for å få tillit til å gå videre. Når et parti etter et valg framstår som en blek skygge av seg selv, kommer man best unna oppgjørets time med å gi de fleste av kritikerne rett.

Halvorsens tabbeliste var rimelig lang. Ved å invitere pressen til varm lunsj på skolen og surre med hvor mye skolematreformen ville koste, kom hun i skade for å gjøre skolematen til hovedsak i skolepolitikken. Hun beklaget formuleringer i talen hun holdt om utenrikspolitikk, og som kunne få en til å lure på om selveste Thorbjørn Jagland hadde vært med å pusse på formuleringer. Og selvsagt innså hun at angrepet på Dagfinn Høybråten var et bomskudd. Med sin «hat-terapi» framsto hun jo som like intolerant som hun hevdet han var. SV bommet også på en del regnestykker om hva reformene deres vil koste. Eller som hun sa det selv: Vi ble satt på tiltalebenken fra dag én.

Der hadde ikke SV sittet tidligere. SV har i tredve år vært et angrepsparti.

Men nå er Halvorsens skiftemål unnagjort. Hun er tilgitt og oppreist. SV har ikke tid til å slikke sine sår og angre sin valgkampsynder lenger. I dag kl. 16 begynner regjeringsalvoret på Soria Moria. Vi betviler ikke at Kristin Halvorsen snakker sant når hun sier hun gleder seg. Men hennes sinnstilstand fanges nok best inn i det religionsfenomenologiske begrepsparet «fascinosum et tremendum» – tiltrekkende fascinasjon og fryktløs skjelving for det ukjente. Har man vært 30 år utenfor maktens sirkler, kan det være en berusende følelse å få makten i et departement der et hundretalls mennesker står klar til å gjennomføre ens eget politiske program.

Problemet for SV er imidlertid at velgerne ikke kjenner igjen partiet. De var en gang godt over 20-tallet på meningsmålingene, men nå er det ikke mer enn mer enn 9 prosent av velgerne som slutter opp om dem. SV har ingen interessegruppe som heier dem fram, slik Ap har arbeiderbevegelsen og Sp bøndene og distrikts-Norge.

I valgkampen var SV opptatt av å vise bredde. Øystein Djupedal gjorde en hederlig innsats for å vise at partiet også hadde en politikk for næringslivet en kunne stå oppreist med. Men i regjering vil det være en feil strategi for SV å forsøke å markere seg som et breddeparti. Et lite parti, og det er det SV er blitt, må bli tydelig på noen få områder. I politikken er det blitt som i markedet ellers, man må være best på noe. Det må prioriteres temmelig hardt.

SV har en mulighet til å bli best på utdanning og oppvekst. De har også troverdighet i miljøpolitikken, og de kan få gjort mer på bistandsområdet enn ved å skulle ha ansvar for offisiell norsk utenrikspolitikk. Det er viktigere at de får statsrådspostene på fem politikkområder de vil satse på, enn å få utenriksminister- og finansministerposten.

Det er ved å bli godt synlig på noen få utvalgte politikkområder Kristin Halvorsen kan komme ut fra Soria Moria uten et bidrag til at Stein Ørnhøis uttalelse om SV som en «heiagjeng for Jens» om noen år blir en vedtatt sannhet.