Supplement fra private

SV bør legge bort sin dogmatiske motstand mot at private får en rolle innen helse og utdanning. Øystein Djupedal trenger samarbeidspartnere for å lykkes med sitt kunnskapsløft, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen vil bremse, og SV helst skru utviklingen tilbake, når det gjelder private og organisasjoners muligheter til å påta seg oppdrag fra det offentlige. SVs nye helsepolitiske talskvinne, Inga Marte Thorkildsen, oppfordrer i Dagens Næringsliv i dag private investorer å bruke pengene sine i andre bransjer. Hun ønsker ikke at ansatte slutter i det offentlige helsevesenet for å starte private klinikker. – Nå skal det bli mindre oppdrag til de private helseklinikkene, sier Thorkildsen.

Men det er det nå ikke hun som bestemmer. Det er helseforetakene som har ansvaret for å få mest mulig helse for de kronene de får til disposisjon. På enkelte områder er private klinikker bedre og billigere enn det man klarer i de offentlige sykehusene. Dette har med spesialisering og rendyrking av funksjoner å gjøre. Vi forstår at regjeringen retter fokus mot de private klinikkene. Den forrige regjeringen var tidlig i sin regjeringsperiode opptatt av å privatisere så mye som mulig. Det førte til at private klinikker grovt utnyttet slepphendthet med anbud og avtaler fra helseforetakenes side. Men etter hvert ble det strammet inn. Nå klager private klinikker over at helseforetakene er for tøffe på pris.

Vi tror det er en fordel at vi har private tilbyder som et supplement til de offentlige sykehusene omtrent på det nivå vi har i dag. Og Thorkildsen trenger neppe å bekymre seg over at noen skummer fløten. Det er få som blir rike av å konkurrere om å få levere tjenester til det offentlige. Se på sykehjemsdriften. Det er mange som har forsøkt seg med privat drift av sykehjem. Ingen tjener nevneverdig med penger. Landets investorer er nok skjønt enige med Thorkildsen; å sette pengene sine i klinikker som skal leve av oppdrag for det offentlige, blir ikke god butikk.

Helse Øst bruker i dag én prosent av sitt budsjett på kjøp av private helsetjenester. Det er med andre ord lite å lage så mye oppstuss om. Dette blir fort en ny variant av demonstrasjonspolitikk fra SVs side.

Også på skolepolitikkens område ønsker SV avprivatisering. Søndag meldte Aftenposten at næringslivet er frustrert over at yrkesopplæringen er for dårlig, og at de nå vil etablere friskoler for å utdanne fagfolk. Ole og Anders Larmerud fra Norske Rørleggerbedrifters Landsforening vil opprette en videregående skole for utdanne rørleggere neste år. Målet er etter hvert å etablere VVS-skoler flere steder i landet.

En tredjedel av de som vil starte videregående skoler neste år, vil satse på yrkesfag, forteller avdelingsdirektør Lars Gunnar Nag i Utdanningsdirektoratet. I Svolvær vil man starte «byggskole». Det foreligger også planer om en skole for utdanning av anleggsmaskinførere, et kulinarisk institutt og en egen frisørskole. Dette liker ikke SV.

– Hvis dette er et signal om at det offentlige tilbudet er for dårlig, må vi ta det meget alvorlig. Vi ønsker færre private skoler, ikke flere. Den offentlige skolen skal dekke behovet. Den skal være så god at elevene søker seg dit, sier statssekretær Lisbeth (SV) Rugtvedt i Utdanningsdepartementet til Aftenposten.

Det er forståelig at den nye regjeringen ikke vil følge opp Kristin Clemets privatiseringslinje. Det kan komme til å svekke den offentlige skolen, dersom det i for stor grad åpnes for private skoleløsninger landet over. Men dette må avveies i forhold til å få inn nytenking og supplerende kompetanse i skolen. Det er jo uproblematisk om det lages en egen videregående skole i Oslo for de som vil bli rørleggere. Her er det elever nok. Vi tviler ikke på at bransjen vil sette inn mye ressurser for å gjøre dette til en utmerket skole. Det er ikke sikkert det er like uproblematisk med en slik skole på et mindre sted, hvor det kan føre til at andre yrkeslinjer i den offentlige skolen begynner å halte fordi det er et for lite elevgrunnlag.

Å starte skoler kan ikke være en rettighet. Men i mange tilfeller vil det være en fordel for elever og samfunnet at organisasjoner som brenner for utdanning innen et fag får komme på banen.

SV vil satse på kunnskap. Det blir ikke mer kunnskap av om de private skolen vi har i dag stenger dørene, fordi de ikke fikk nødvendige livsvilkår. Det er ikke slik lenger på noen områder at hundre prosent offentlig og null privat engasjement er det optimale. Private løsninger som supplement til det offentlige, er å foretrekke.

Kunnskaps- og oppvekstminister Øystein Djupedal må legge bort dogmatikken og gå i dialog med aktører som vil starte innen utdanning. Aktører som vil ha kunnskap og ikke profitt som avkastning, bør kunne oppleve Øystein Djupedal som en samarbeidspartner.

 

Brustad i poltrøbbel

Med bistand fra Sylvia Brustad vil de ansatte nå ha sparket hele ledelsen i Vinmonopolet og selv ta makten i monopolbedriften. Dette er Avinor på nytt, skriver redaktør magne Lerø.

De fagorganiserte i Vinmonopolet slår i bordet med en lang liste av ledere de vil ha fjernet for å skape ro i organisasjonen. Og det skjer kun uker etter at de sto fram og sa at stridsøksen skulle legges bort og at de hadde tillit til Knut Grøholt som daglig leder. Nå har de gjort helomvending og tatt fram øksene igjen. Grunnen er at Datatilsynet har anmeldt Vinmonopolet for ulovlig innsyn i ansattes e-poster, i forbindelse med granskningen av ansettes brudd på det strenge «smøreelementet». De fant de bevisene de trengte. Men etter at Datatilsynet gikk til anmeldelse, gjorde de ansatte det klart at de ikke hadde tillit til styreleder Harald Arnkværn. Det var han som tok avgjørelsen om granskning av e-postene, fordi Knut Grøholt selv ble gransket. Styret konkluderte med at Grøholt ikke hadde brutt noen regler, og ga ham full tillit.

Nå vil de ansatte ha Knut Grøholt fjernet i samme slengen. Og ikke nok med det. Ifølge Dagbladet i dag har markedsdirektør Lars Sogn, produktsjef Anita Mikalsen, salgsdirektør Kjell Eliassen og ikt-direktør Thore Nylund heller ikke tillit. De vil fjerne hele bunten, med andre ord.

Styreleder Harald Arnkværn ga beskjed om at han trekker seg, og begrunner det med at han ikke har de ansattes tillit. Det er forståelig. Hvorfor skal han bruke tid på å lede et styre der tre av styremedlemmene ikke har tillit til ham?

– Hvis vi hadde fått velge, hadde vi ønsket at Grøholt hadde trukket seg med umiddelbar virkning, framfor Harald Arnkværn som i alle fall har den egenskapen at han opptrer ryddig, sier Juul Lyseggen, leder for Overordnede Funksjonærers Forening og som også sitter i styret, til Dagbladet.

Makan til surrete ansvarstenkning er det sjelden vi ser. – Hvis vi hadde fått velge? Når han ordlegger seg slik, har han ikke forstått mye av hva det vil si å sitte i styret. Er det slik at styremedlemmer skal kunne velge å godta at styreformannen fortsetter – hvis han kommer trekkende med administrerende direktørs hode på et fat?

Helse og omsorgminister Sylvia Brustad uttalte i går at hun hadde tillit til Knut Grøholt. Til NRK sa hun i går kveld – på spørsmål om hva som skulle skje med Knut Grøhlt – at «det nye styret må gi henne et råd». Hva skal de gi henne råd om? Det er da styret som avgjør om de har tillit til sin administrerende direktør.

Denne saken handler om hvem som skal ha makten i Vinmonopolet, styret eller de ansatte. Vi ser det samme i Vinmonopolet som i Avinor: så lenge de ser muligheten for å vinne en kamp med å lage så mye bråk at politikerne begynner å interesserer seg, gir de seg ikke. Det var da tidligere samferdselsminister Torild Skogsholm gjorde det klart at hun hadde tillit både til styret og Avinor-direktør Randi Flesland de ansatte holdt fred. Nå har vi fått en ny samferdselsminister, og bråket er så smått begynt. Vi har merket oss de første antydninger om at det kan bli kaos i juletrafikken på flyplassene.

Hvis Sylvia Brustad vil overlate makten til de ansatte, har hun muligheten til det. Det er bare å sette inn en ny styrelder med det mandat å fjerne Knut Grøholt. Og da må hun ut med millioner, både til Knut Grøholt og til andre i ledelsen. Et enstemmig styre i Vinmonopolet med stemmer fra de ansatte gjorde det klart for få uker siden at de hadde tillit til Knut Grøholt. Styret har tidligere konkludert med at Grøholt ikke har brutt Vinmonopolets regler og retningslinjer. Det er de ansatte som har brutt reglene.

Knut Grøholt og Harald Arnkværn har ønsket fred og forsoning. Derfor trakk de tilbake oppsigelsen av to ansatte. I andre bedrifter ville ansatte som har forbrudd seg mot reglene slik ansatte ved Vinmonopolet har gjort, fått sparken øyeblikkelig. Men forsoningen er nå glemt. De ansatte har fått blod på tann. Med Sylvia Brustads hjelp vil de nå ha full seier og all makt.

 

Alkoholbomber i EU

Det er en myte at EU-landene er reneste lykkeland når det gjelder alkohol. Problemene vokser dem over hodet. Økte avgifter og reklameforbud er på vei, skriver redaktør Magne Lerø.

Noen synes å regne EU-landene som det reneste lykkeland når det gjelder alkohol. Her er prisene lave, folk drikker med måte og man plages ikke med fyll og spetakkel takket være en ansvarlig alkoholkultur. Dette er en myte.

I flere EU-land er en nå alvorlig bekymret over alkoholens skadevirkninger. Nå tas det grep. Små jordskjelv er i ferd med å ryste EUs liberale alkoholpolitikk.

– Vinlandene har innledet en slags dommedag over seg selv, sier politisk rådgiver i Actis (rusfeltets samarbeidsorganisasjon) Anders Ulstein til Vårt Land. Han har fulgt utviklingen i alkoholpolitikken i EU fra organisasjonens kontor i Brussel i fire år. Ulstein sier det er ekspertene som vinner fram overfor myndighetene. Det er ikke snakk om folkelige bevegelser som driver strengere restriksjoner fram. Nå er det legitimt å snakke om rus i EU for å begrense forbruket.

Allerede for seks år siden utpekte den ledende franske avisen Le Monde «alkoholen som folkefiende nummer en». Vinforbruket i Frankrike er redusert med 10 prosent, og nå er det kun 23 prosent av befolkningen som sier de drikker vin daglig.

Spania, Portugal og Hellas vil øke alkoholavgiftene. De tre landene har nå, sammen med Italia og Frankrike, delvis eller helt forbud mot reklame for alkohol på tv.

I Tyskland er ølforbruket gått ned fra 135,9 liter per person til 117,7 liter. Den samme utviklingen skjer i Belgia. I Tyskland ble det innført avgift på rusbrus for å begrense forbruket, og EU sier de vil redusere støtten til vinbøndene. Politikere er bekymret for utviklingen av vold som kommer med for høyt alkoholforbruk. Voldskriminaliteten i Skotland er doblet de siste årene. Dette har klar sammenheng med alkoholbruken.

Det er milevid avstand mellom avgifts- og alkoholpolitikken som føres i Norge og i de fleste EU-landene. Men norsk og svensk politikk på dette området blir det ikke lenger ristet på hodet av. Det er nå i ferd med å bli god latin hos myndighetene at man må bruke pris og redusert tilgjengelighet som virkemidler for å få ned alkoholbruken.

Vin- og ølindustrien har stor makt i EU. Men de opplever nå i økende grad at myndighetene vender det døve øret til deres advarsler mot å forsøke å regulere alkoholbruken. EU har ikke råd til å la være. Det koster for mange milliarder å la folk drikke som de vil, og la næringslivsinteressene få reklamere og selge som de vil. Konsekvensen av for høyt alkoholbruk tynger helse- og sosialbudsjettene.

Den utviklingen som er i gang i EU bør få Høyre og Frp til å tenke nytt om sin alkoholpolitikk. I regjering har Høyre fulgt den alkoholpolitiske linjen det er flertall for. Men partiets politikk er at avgifter må reduseres. Det samme mener Frp. Ut fra den forskningen som er gjort, kan vi hevde at det er bevist at lavere pris og økt tilgjengelighet vil føre til økt forbruk og økte skadevirkninger.

Det ble ikke noe av de drastiske kuttene i alkoholavgiftene som statsminister Gøran Persson tok til orde for i Sverige. Det fortsetter som før, med et avgiftsnivå som er betydelig høyere enn i Danmark, men også betydelig lavere enn i Norge. Det lever de godt med. Det samme gjør vi i Norge. I et land hvor folk har bedre råd enn i de fleste land i verden, trenger vi høye priser på alkohol for at å hindre at folk drikker mer enn de gjør i dag. Så enkelt er det.

Servitørene i Oslo har tatt til orde for en kraftig reduksjon i antall skjenkesteder i byen. De mener det blir for mye fyll og spetakkel, fordi det er for mange useriøse aktører i bransjen. Lokalbefolkningen har bedt politikere gripe inn. De godtar ikke forstyrrelser rett utenfor der de bor til langt på natt flere dager på rad. Det er nødvendig at politikere griper inn og stenger kranene der hvor det utvikler seg miljøer med mye fyll og spetakkel, til sjenanse for byens borgere.

 

Navarsete trår på konkurransebremsen

Mens Karita Bekkemellem snubler i sine egen styringsforviklinger, og Odd Eriksen forsøker å finne opp nye verktøy, tråkker Liv Signe Navarsete på bremsen og er rede til å ta konsekvensene av å stoppe konkurranseutsettingstoget, skriver redaktør Magne Lerø.

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete har gitt beskjed om at nesten 800 oppsigelser i Jernbaneverket skal trekkes tilbake. Hun ønsker ingen konkurranseutsetting på drift og vedlikehold av jernbanenettet. Dette kommer ikke som noen overraskelse. Soria Moria-erklæringen gjør det tindrende klart at konkurranseutsettingen skal bremses kraftig opp. Jernbanedirektør Steinar Killi var tidlig ute etter at det ble klart at de rød–grønne vant valget med å be om at oppsigelsene ble trukket tilbake. Så dette har ligget i kortene lenge.

Navarsete sier til NRK at det er behov for omstiling innen Jernbaneverket, men at hun ikke regner med at det blir dyrere at Staten selv tar ansvar for vedlikeholdet. I et overordnet perspektiv kan hun ha rett i det. Det er allerede brukt over 100 millioner i sluttpakker, og det hadde gått med flere hundre til for å få ut de siste 800. Vi måtte ha regnet med at en god del av de ansatte i Jernbaneverket ikke hadde fått seg ny jobb, og endt opp som arbeidsledige eller uføretrygdede.

Man hadde nok spart noen millioner på de årlige driftsbudsjettene, men når en tar hensyn til uføretrygd og sluttpakker blir regnestykket et annet.

Navarsete beslutter innen for sitt myndighetsområde, og hun tar konsekvensen av det hun bestemmer seg for. Man kan være uenig i beslutningen, men det henger i alle fall sammen.

Karita Bekkemellem gjør det motsatte. Hun vil rekvirere mer likestilling i næringslivet, men hun er medlem i et parti som ikke makter å gjennomføre sine egne likestillingsmål. Jens Stoltenberg har utnevnt de som er best kvalifisert. Det samme har de gjort i Stortinget. Det er blitt langt flere menn enn kvinner i de viktigste posisjonen. Slik Jens Stoltenberg leder, skal det ikke være lov å lede i næringslivet. Her skal kvinner som er dårligere kvalifisert enn menn inn i styrene. Investoren Reiulf Rustad sa på NRK Standpunkt i går at han leter etter medlemmer til styrene blant de som har vært toppleder eller hatt viktige lederstillinger i bedrifter og blant investorer. I den siste gruppen er det én kvinne for hver femtiende mann, og det er om lag 1–15 i disfavør når det gjelder kvinner i lederstillinger i næringslivet. Karita Bekkemellem mener man finner dyktige kvinner som har lyst til å sitte i styrer i egne databaser. Det er bare å søke. Den som leter finner.

Det er nå tydelig for alle og enhver at politikerne gir pålegg til næringslivet som de ikke klarer å etterleve selv. Det store spørsmålet er om næringslivet kommer til å ta bryet med å rette seg etter kjønnskvoteringsloven.

I den opphetede striden rundt Union gikk de rød–grønne langt i å love at de skal sørge for at den slags ikke skjer igjen. Det bebudede forbud mot nedleggelse av lønnsomme bedrifter er nå blitt til påbud mot å selge hvis man vil legge ned en lønnsom bedrift. Næringsminister Odd Eriksen vil ha en ny ervervslov som gjør det mulig å tvinge fram et salg av nedleggingstruede bedrifter. Her må han holde tunga rett i munnen. Den gamle ervervsloven ble vraket fordi den ikke ble brukt. Siden den tid har vi fått en ny konkurranselov. Eriksen må nå forsøke å finne på noen nye verktøy, som ikke rammes av EØS-avtalen. Han må finne ut av hvordan lønnsomhet skal defineres og i hvilket tidsperspektiv det skal ses. Videre må det fastsettes prosedyrer for hvordan et salg skal skje og til hvilken pris. Han må sikre seg at bedriftene ikke går på billigsalg for så å bli lagt ned kort tid etterpå fordi det viser seg at det var vanskelig å få lønnsom drift.

Det er også et spørsmål om loven skal gjelde for all bedrifter, eller bare for de store. Hvis en eier av en småbedrift mener det ikke er grunnlag for å produsere i Norge, skal det da ikke være lov å flytte produksjonen for eksempel til Baltikum. Hvem skal avgjøre det? Skal man søke Eriksen om lov? Eller skal de ansatte kunne sette foten ned?

Vi er ikke overbevist om at Eriksen makter å skaffe seg den slags verktøy som de drømte om på Soria Moria. Så langt minner det mest om demonstrasjonspolitikk. Men Eriksen slipper ikke like lett unna som Karita Bekkemellom. Han må ta ansvar for den loven han vil foreslå. I virkeligheten betyr den jo at han selv blir en slags «superbedriftsleder» som kobles inn når det begynner å gå såpass dårlig med en bedrift at eierne vil stenge dørene. Da skal Eriksen hoste opp noen som vil overta for en billig penge. Dette kan det bli mye surr av.

 

Karita refser Jens for likestillingssvikt

Mye er lov i likestillingens navn, til og med å kritisere sin egen sjef og statsminister offentlig. Slikt opplevde aldri Kjell Magne Bondevik fra sine egne ministere. Men Stoltenberg må bare leve med irettesettelsen fra Karita Bekkemellem, skriver redaktør Magne Lerø.

Karita Bekkemellem ville sette verdensrekord i «hundremeter likestilling». Her skulle det gå unna. Hun skulle ikke være barn- og familieminister som Laila Dåvøy, men likestillings- og forbruksminister. Men så snublet hun, etter bare noen meter i likestillingssprinten. I dag melder Dagbladet om splittelse i Ap. Karita Bekkemellem beklager at Jens Stoltenberg ikke har tatt kravet om at det skal være femti prosent menn og kvinner over hele linja på alvor.

Aps kvinneregnskap ser slik ut:

  • fire kvinner og seks menn som statsråder,
  • åtte kvinner og 13 menn som statssekretærer,
  • åtte kvinner og to menn som politiske rådgivere,
  • det er kun 20 prosent kvinner blant statssekretærene på Statsministerens kontor,
  • en av fire komitéledere fra Ap på Stortinget er kvinner.

Regjeringen har ni kvinner og ti menn. På Stortinget er komitéledere menn og kvinner. I den prestisjetunge finanskomiteen er det to kvinner og elleve menn. I forsvarskomiteen er det kun én kvinne.

- Vi kom skjevt ut. Jeg har ikke noe behov for å bortforklare det. De første utnevnelsene til statsministerens kontor og finans var ikke bra. Vi må prøve å få til 50 prosent i alle ledd. Den kritikken tar jeg, sier Bekkemellem til Dagbladet.

Jens Stoltenberg mener en må se statssekretærer og rådgivere under ett, og sier seg dermed fornøyd med balansen mellom menn og kvinner. Stoltenberg understreker at det aldri har vært en så stor kvinneandel i gruppen av statssekretærer og rådgivere.

Maktforskeren Hege Skjeie mener Aps oppførsel etter valget undergraver likestillingen, og tar til orde for å lovfeste femti prosent kvinner i regjeringen og på valglistene.

– Ap er dobbeltmoralsk. Når partiene ikke følger sin egen kvoteringspolitikk, undergraver det grunnlaget for å kreve 40–60-regelen i næringslivet, sier Skjeie til Dagbladet. Kristin Halvorsen sier hun er positiv til lovfestet kvotering i regjeringen.

NHO-sjef Finn Bergesen jr. ber om at loven om styrekvotering utsettes. Det kan han bare glemme. Politikerne har demonstrert for all verden at de ikke klarer å følge opp sine egne vedtak. Det betyr nok ikke at de gjør retrett for styrene i bedriftene, men det kan føre til at mange bedrifter ikke kommer til å bry seg med å følge kvoteringsloven. De vet jo at de ikke risikerer noe dersom det eneste sanksjonsmiddelet er at bedrifter som ikke innfrir kravet legges ned.

Jussprofessor Tore Bråthen ved BI har forsøkt å finne ut av hva loven kommer til å bety i praksis, dersom de som skal velge styrerepresentanter vil ta hensyn til den. Han sier til Dagens Næringsliv at kvaliteten på loven er meget svak, og at det i praksis vil føre til at noen selskaper må velge 50 prosent kvinner, mens andre kan klare seg med 25 prosent. Det avhenger av kjønnsfordelingen blant de ansattes representanter.

Det er langt større grunn til å innføre bestemmelser om at det skal være 50 prosent kvinner på Stortinget og i regjeringen, enn å kvotere kvinner inn i bedriftsstyrene. Menn og kvinner er likelig fordelt i befolkningen, og når likestilling er så viktig som det tydeligvis er, får man ta konsekvensen av det og operere med egne kvinnelister og mannslister ved valgene. Da blir det likt.

Partiene kan også pålegges å plassere like mange kvinner og menn i de enkelte komiteene. Og selvsagt kan det oppnevnes like mange kvinner og menn som statssekretærer og rådgivere.

Dette er langt mindre problematisk enn å si til en person som eier en stor mengde aksjer i et selskap at han ikke kan få delta i styret og forvalte sin eiendom – fordi han er mann og ikke kvinne. Dette er et overgrep på eiendomsretten. Men på generalforsamlingen trenger man ikke bry seg om kvoteringsregler som politikerne selv ikke makter å ta på alvor. Ingen kan hindre noen i å stemme på den man vil ha inn i styret uavhengig av kjønn. Det gjør en ikke til lovbryter, men det selskapet man eier blir lovbryter. Og da blir daglig leder og styret ansvarlige for noe de ikke har gjort. Det er ikke de, men eierne på generalforsamlingen, som har valgt styret i bedriften og brutt loven.

 

Djupedal i fri flyt

Øysten Djupedal er i fri flyt fra SVs løfte. Han faller dypt inn den skolepolitiske virkeligheten der han skal lage bedre skole med mindre penger enn han hadde regnet med, skriver redaktør Magne Lerø.

Øystein Djupedal har oppholdt seg en uke i en virkelighet som befinner seg milelangt fra SVs løfte.

Kunnskaps- og oppvekstminister Øystein Djupedal har fått et heller ublidt møte med virkeligheten. Etter at han hadde sittet i statsrådstolen i fire dager, måtte han gjøre det klart at mange av de løftene SV ropte høyest om i valgkampen, er det bare å glemme. Og det ser ut til at han har valgt å ta alle løftebruddene i ett jafs, i håp om å bli ferdig med det.

– Det koster mye å utvide skoledagen, sier Djupedal til Aftenposten. Så sant, så sant.

SV ville ha

  • gratis skole og skolefritidsordning, nå nøyer de seg med lavere SFO-priser.
  • full barnehagedekning i løpet av ett til to år, men Djupedal åpner nå for at man ikke klarer det før i 2009.
  • makspris i barnehagen på 1750 kroner måneden fra 1. januar 2006. Nå blir det kr 2250 fra årsskiftet av, og 1750 innen 2007.
  • 30 timers skoleuke i barneskolen, og 35 i ungdomsskolen. I Soria Moria-erklæringen heter det «gradvis opptrapping til 28 timer».
  • gratis skolemat, mens det i Soria Moria-erklæringen heter «frukt og grønt» og «forsøksordninger med skolemat».

Dette var omtrent som ventet. Når det gjelder pengebruk har SV og Frp alltid operert i en egen klasse og selvsagt kapret en del velgere på det. Men noe dramatisk fall i oppslutningen vil neppe SVs tilbaketog på utdanningspolitikkens område betyr. De fleste som tvilte på realismen i alle SVs løfter, forlot nok partiet før valget.

Øystein Djupedal har samtidig gjort det klart at han ikke vil gå i gang med å slette alle spor etter Kristin Clemet så raskt som råd er. Men han vil forta såpass med endringer at han kan si at «Clemet-skolen» ikke føres videre. Det blir innstramninger når det gjelder private skoler, men det må skje uten at han legger kjelker i veien som rammer elevene. Det blir selvsagt endringer når det gjelder nasjonale prøver og offentliggjøring av karakterer.

Kristin Clemet var en av regjeringens tungvektere, og fikk utrettet mye som utdanningsminister. Det glapp siste året. De nasjonale prøvene var ikke forankret godt nok hos de som skulle gjennomføre dem og bruke resultatene på en konstruktiv måte. Endringstempoet ble for høyt på slutten. Altfor mange lærerne ble ikke medspillere, men motspillere. Lærerne hadde godt av den typen styringsmessig utfordring som Clemet representerte, men det ble for sterk ovenfrastyring. Når dårlig kommuneøkonomi førte til kutt i skolebudsjettene, ble det altfor mange i skolen som opplevde at det ikke var samsvar mellom ord og handling i regjeringens skolepolitikk.

Øystein Djupedal må finne sin stil, sine grep og sin strategi for videreutviklingen av norsk skole og barn og unges oppvekstmiljø. Det må handle om mye mer enn mer penger. For finansminister Kristin Halvorsen kan ikke gi ham alt det han mener er nødvendig for å skape den skolen SV ønsker seg.

I forhold til SVs store og dyre løfter, er Djupedal ennå i fri flyt. Men han er tydeligvis i ferd med å få beina plassert i den politiske skolevirkeligheten. Øystein Djupedal er den ministeren SV forventer skal levere. Han skal gå i front for å lage en skole og et oppvekstmiljø der barna har det bedre og lærer mer enn de gjør i dag. Det mangler ikke på ambisjoner. Djupedals utfordring er å utvikle en politikk for økt kunnskap som kan få oppslutning både i SV og i skolen.

 

Alle bøker gratis på nettet

Nå vil Google legge ut absolutt alle norske bøker på nettet. Forleggere må gjerne være rystet, men de må ta utfordringen. Det nytter ikke å sitte fast i frykt for at en boktekst skal bli digitalisert og gjort søkbar, skriver redaktør Magne Lerø.

Den amerikanskstyrte nettsøkagenten Google vil legge alle norske bøker ut på nettet, og det skal også være gratis å søke på dem. De oppretter om kort tid en egen avdeling som får ansvar for å ta for seg alle norske bokutgivelser, og de mener alle utgivelsene de er i stand til å få tak i. Norske forleggere er naturlig nok skeptiske, mens forfatteren Erlend Loe sier til Dagens Næringsliv at dette er et stort framskritt i menneskehetens historie.

Google kjører en tøff linje. Her er det ikke snakk om å stå med lua i hånda og spørre om lov. De ber forlag som har innvendinger om å ta kontakt. Og Google lar seg ikke forhandle med. De kjører sin modell over hele linja. Den amerikanske forleggerforeningen har nå sett seg lei på Googles arrogante framferd, og går til søksmål. Her vil det stå om milliarder av kroner.

Google hevder at det ikke er snakk om å publisere boken på nytt. Det skal ikke være mulig å hente ut teksten, bare søke og lese. Det kan vel være at det blir mulig å hente ut såpass som sitatretten åpner for.

Erlend Loe gleder seg over at det nå kan bli mulig å søke på deler av et sitat man husker fra en bok, og så finne hvor det står istedenfor å måtte bla fram og tilbake i en eller flere bøker for å finne det. Googles prosjekt vil øke tilgjengeligheten til millioner av bøker verden over, som det i praksis er umulig å få tak i.

Google har hatt en eventyrlig verdistigning på børsen. De kan komme til å bli en av verdens største pengemaskiner, om utviklingen på nettet fortsetter som nå. Google får verdensherredømme. Deres forretningsidé er å tilby søk. Når man finner det man leter etter, åpner man en side hvor det er godt med annonser. Google selger ikke tekst, men annonser i tilknytning til søkeord.

Geir Berdahl, leder av Den norske Forleggerforening, sier til Dagens Næringsliv at han er svært skeptisk til Googles prosjekt fordi man aldri vet hvor en digitalisert tekst ender hen. Han minner om at et forlag lever av å ha kontroll over rettighetene til de tekstene de utgir.

Forlagene virker vel tradisjonelle i sin tenkning om å ivareta sine rettigheter. Enhver som har en skanner kan i løpet av timer sørge for å eie en digitalisert tekst av en bok, så argumentet om at forlagene nærmest fysisk må beskytte sine tekster, holder ikke. Men det kan være god grunn for forlagene å slå i bordet overfor Google og forlange skikkelig betaling for de bøkene som digitaliseres, eller en god andel av de inntektene som genereres. Siden det ikke skal være mulig å lese en bok på nettet eller kjøre ut en papirkopi, kan Google med en viss rett hevde at de ikke opptrer i strid med det rettighetene skal ivareta, nemlig at andre kommesielt utnytter den teksten en forfatter har skrevet og en forlag har kjøpt rettighetene til ved bokutgivelsen. Men det er jo nettopp en kommersiell utnyttelse Google legger opp til. De kan ikke ta seg til rette uten en avtale med forlagene. Så langt strekker ikke sitatretten seg. Når den amerikanske forleggerforeningen nå har satt foten ned, vil vi anta det vil ende med en forhandlingsløsning. Google må dele sin fortjeneste knyttet til den teksten som genererer deres egne inntekter.

Det må også respekteres at forlagene har rett til å nekte at nye bøker digitaliseres i Googles regi. Hvis man kan lese store deler av en ny bok på nettet, kan dette begrense salget av boken den første tiden.

Nettet åpner for nye muligheter. Men det kan selvsagt ikke aksepteres at et selskap som har ambisjoner om å kunne opptre mest mulig som en monopol på verdensbasis, skummer fløten av det andre har skapt.

Googles framferd kan også true det internett vi kjenner i dag. Både fra EU og andre deler av verden er det sterk motvilje mot at amerikanske selskaper i praksis tar styringen med det som skjer på nettet «world wide». I EU er det tatt til orde for at man må bryte forbindelsen og opprette et europeisk variant av nettet, slik at ikke amerikanske kommersielle interesser kan stikke av med all verdiskaping som skjer på nettet verden over. Å gi USA kontroll representerer også et demokratisk problem.

Google framstår som en av de største og styggeste ulvene. Når amerikanske gigantforlag nå har bestemt seg for å ta opp kampen i den internasjonale internettskogen, vil Google tvinges til å opptre i fredelig sameksistens.

 

Arnkværn i e-postfella

Hvis de ansatte i Vinmonopolet forsterker kritikken mot Harald Arnkværn for ulovlig snoking i ansatte e-post, bør han si takk for seg. Eller så blir han som skulle løse problemene selv et problem for Vinmonopolet, skriver redaktør Magne Lerø.

Styreformannen i Vinmonopolet, Harald Arnkværn, stiller sin plass til disposisjon etter at det i går ble kjent at Datatilsynet anmelder Vinmonopolet for ulovlig lesing av ansattes e-poster.

– I den grad mitt arbeid som styreformenn blir vanskelig som følge av rapporten fra Datatilsynet, vil jeg stille min plass til disposisjon. Slik formulerer han det selv til Aftenposten.

Vinmonopolet hadde rimelig grunn til tro at flere ansatte hadde brutt regelverket ved å la seg smøre av vinimportøren Ekjord. Det ble vurdert å gå til anmeldelse, men det endte med at Vinmonopolet engasjerte den tidligere Økokrim-lederen Erling Grimstad for å granske hva som hadde skjedd. I den forbindelse ble alle slettede e-poster til de mistenkte sjekket, uten at de var klar over det og uten at tillitsvalgte ble orientert. Direktør Knut Grøholt ble selv gransket, og kunne derfor ikke ta avgjørelsen om gjennomgang av de ansattes e-poster. Derfor var det styreformann Arnkværn som måtte gi klarsignal til at Grimstad kunne begynne å grave i e-postene for å finne bevis.

Datatilsynet er meget skarp i sin kritikk, og pålegger Vinmonopolet å lage regler for innsyn i ansattes e-poster. For to uker siden anmeldte de også Redningsselskapet for ulovlig innsyn i ansattes e-poster. Der var det generalsekretær Monica Solås Kristensen som mente ansatte hadde deltatt i konspiratorisk virksomhet mot henne. Hun fant nok i slettede e-poster til å hevde at ansatte var illojale.

For to uker siden mente styret i Vinmonopolet at de hadde satt sluttstrek for korrupsjonssaken. Styret trakk tilbake oppsigelser av to ansatte, og på den måten unngikk man at saken havnet for retten. Nå skulle alle sår leges, og tingenes tilstand vende tilbake til de normale. Harald Arnkværn synes det er surt at man nå ikke får ro om saken. Han innrømmet overfor NRK i går at saken kunne vært håndtert bedre, men han kunne ikke si at han angret på at de sjekket e-postene. Slik Harald Arnkværn tolker personopplysningsloven, har ikke Vinmonopolet foretatt seg noe ulovlig. Det samme mener nok Erling Grimstad.

Det ikke gitt at det er Datatilsynet som tolker loven rett. Arnkværn er selv jurist, og i tetsjiktet når det gjelder slike spørsmål. Også Redningsselskapet hever at de har søkt råd hos juridiske ekspertise. Det er tydeligvis et behov for at domstolene trekker opp grensene for hva som er lovlig.

Det virker som om Vinmonopolet har en bedre sak enn Redningsselskapet. Det sier seg selv at ledelsen ikke kan gå i gang med å lese slettede e-poster fordi man har mistanker om at ansatte ikke er lojale. I Vinmonopolets tilfelle dreier det seg om alvorlige brudd på regler. De valgte selv å granske framfor å anmelde.

At Datatilsynet tolker loven annerledes enn Harald Arnkværn, er ikke noen grunn til at han skal gå av. Han kan komme til å trekke seg fordi han har utøvet dårlig lederskap i måten saken ble løst på. Han har ikke informert før og etter, slik han burde ha gjort. De ansatte har tidligere uttalt mistillit til Knut Grøholt. Men tilliten ble gjenopprettet for to uker siden da de la stridsøksene fra seg. I virkeligheten er det de ansattes foreninger som nå avgjør om Arnkværn skal bli sittende. Hvis de forsterker den kritikken de alt har kommet med, er det lurt av Harald Arnkværn å trekke seg. En styreformann med sviktende tillit og som oppleves som et uromoment internt, kan vanskelig gjøre en god jobb.

 

Regjeringsuenighet om styrekvotering

Etter to dager har likestillingsminister Bekkemellem satt et støkk i Sp med sitt varsel om at nå skal kvinner også kvoteres inn i de private bedriftene. Skaden har alt skjedd. Sp klarer ikke å stå imot, skriver redaktør Magne Lerø.

Likestillingsminister Karita Bekkemellem sørger for det første eksempelet på uenighet mellom regjeringspartiene når det gjelder å omsette Soria Moria-erklæringen til praktisk politikk. Fra dag én av, som hun sier til Dagens Næringsliv, gikk hun i gang med å utvide loven om at det skal være minst 40 prosent kvinner i bedriftsstyrene. Loven gjelder bare for allmennaksjeselskaper. I Soria Moria-erklæringen står det at den også skal gjelde for store selskaper. Bekkemellem sier at det ikke kan være slik at store konsern faller utenfor. Hun skal nå utrede hva «store» skal bety i praksis og hva slags sanksjonsmuligheter myndighetene skal ha mot selskaper som bryter med loven. Nå heter det at selskapene skal oppløses. Det er det bare folk som er kjemisk frie for politisk gangsyn, som tror vil skje. Bekkemellem har tidligere antydet at bot kan være en bedre løsning. Da gjelder det å finne en måte å fastsette en bot på, som svir like mye for små som for store selskaper. Kanskje det kan avhenge av omsetning, eller overskudd, eller antall ansatte. Kanskje vil hun øke boten år for år.

I SV er det bare heiarop å høre, men fra Sp-hold meldes det nå om skepsis. Her er de fornøyd med den loven man har i dag.

– Det er i hvert fall viktig at familieeide bedrifter og små selskaper holdes utenfor. Her kan vi risikere at familier mister råderetten over det som er bygd opp over generasjoner, sier Eli Sollied Øveraas (Sp).

Det må sies å være oppsiktsvekkende at Sp mener at råderetten står i fare om det kommer kvinner inn i styret. Til det vil nok Sp svare at det her ikke dreier seg om for eller imot kvinner, men om prinsippet om å kunne ha styringsrett over det man eier. Nettopp. Det er det saken dreier seg om. Derfor er det forståelig at Bekkemellem ikke kan love at hun vil unnta familiebedrifter. Det er det ingen grunn til. Skaden har skjedd. Kvoteringsloven er et overgrep mot eiendomsretten, og det finnes ikke vesentlige argumenter for at de private selskapene skal slippe unna. Når samfunnet først forlanger kvotering, kan ikke det avgjørende være om selskapet er registrert på børsen eller ikke. Det holder ikke å si at loven skal gjelde om man eier 70 prosent av et børsnotert selskap, men ikke hvis man eier 100 prosent.

Trygve Hegnar har illustrert urimeligheten i den loven som er vedtatt gjennom sitt eierskap i Gyldendal. Han eier i underkant av en tredjedel av selskapet, men får ikke komme inn i styret fordi han er mann. Dersom han vil spa opp en kvinne som kan representere ham, blir styredørene åpnet.

Stortinget har fattet et vedtak som innebærer at privatpersoner som ikke finner andre enn seg selv til å ivareta sine økonomiske interesser, medvirker til lovbrudd. Nå vil Bekkemellem tvinge Reitangruppen, Midelfart, Aas bryggerier, Mustad, Rieber & Søn – for å nevne noen – til å hente kvinner inn i styrene. To tredjedeler av landets bedrifter er privateide. Så det er nok å ta av for Bekkemellem. Spørsmålet er hvor langt hun får med seg Sp. Dette klarer de nok å bli enige om på regjeringskammerset. Vi tror sant og si vi ikke kommer til å høre så mye mer til motforestillingene fra Sp. Det blir mer spennende å se om Høyre bruker Bekkemellems varslede revisjon av sanksjonsmulighetene i et forsøk på å toe sine hender for hva man har satt i gang. Er det noe Høyre har vært med på i regjering, og som næringslivet har ristet på hodet av, så er det den kvoteringen som nå velter for fullt inn over det allmenne og private styre-Norge.

Næringslivet er dyktige til skattetilpasning. Vi vil nok se eksempler på styringstilpasning også når kvinner tvinges inn i styrene. Eierne vil da sørge for at de reelle beslutninger fattes utenfor styrerommet. Det blir som i Ap: «Noen har snakket sammen».

Når det gjelder kvinner i ledelse i næringslivet, går det kun framover med museskritt. Når det nå skal gås med elefantsteg i styresammenheng, vil det neppe bedre situasjonen på ledersiden. Det vil neppe skje når de nye kvoteringsreglene blir innført. Det er ikke styret som ansetter ledere. Man får aldri et styre i en bedrift til å vedta en kvinneandel som et krav. Her gjelder det kun at den beste lederen skal ansattes, uavhengig av kjønn. Hvis kvinner vil opp og fram i ledelsen i bedriftene, har de alle muligheter til det. Det mangler ikke på dyktige kvinner som kan, hvis de vil. Noen dyktige kvinner kan komme til å velge å sitte i ti styrer, framfor å ha en krevende lederjobb i det daglige.

 

Fra visjoner til realiteter

Jens Stoltenberg har dannet en regjering med høy visjonsfaktor. Men få timer etter utnevnelsen, begynte flere av visjonene å blekne. Og det før noen har møtt seg selv i døra, skriver redaktør Magne Lerø.

Det mangler ikke på ambisjoner og visjoner i Soria Moria-erklæringen. I går ble det klart hvilke nitten personer som skal sørge for at det blir hverdagspolitikk av de «hårete mål» og politiske styringssignaler som de rød–grønne er blitt enige om. Og det gikk ikke mange timene før vi kunne konstatere at det kan komme til å bli god avstand mellom det som står i Soria Moria-erklæringen og den politiske hverdagen.

Den første som får brynt seg er landbruksminister Terje Riis-Johansen. Soria Moria-erklæringen tar i liten grad inn over seg den virkeligheten som WTO representerer. Riis-Johansen måtte allerede fra første dag av kjøre på to spor. Han bedyret at han skal stå på det han kan, for å sikre landbrukets interesser. Samtidig gjorde han det klart at en ny WTO-avtale vil bety lavere toll på matvarer, og en krevende omstilling for norsk landbruk. Han kan allerede neste uke komme til å måtte varsle bøndene om at det flere av hans egne vil betegne som et ragnarok for landbruket, er i anmarsj.

Fra Soria Moria fikk vi høre at den nye regjeringen ville avskaffe fattigdommen. Helen Bjørnøy gjorde det klart, riktignok før hun var klar over at hun ville havne i regjeringen, at hun ville lenke seg fast i teltleiren som de fattige ville sette opp, dersom dette målet ikke ble nådd. Men nå tar arbeids- og sosialminister Bjarne Haakon Hansen et grep som avskaffer 300 000 fattige fra første dag av. Han vil definer fattigdom slik Bondevik-regjeringen gjorde det, og ikke slik SV ønsker. Hanssen legger seg på 50 prosent av medianinntekten som OECD bruker, og ikke 60 prosent som EU har valgt. På dette punktet er SV EU-tilhenger.

Helen Bjørnøy passet seg i går for ikke å bruke uttrykket «utrydde fattigdommen». Nå brukte hun formuleringer som «å snu utviklingen» og «begrense avstanden mellom de rike og fattige».

Helen Bjørnøy er for øvrig den største overraskelsen i regjeringen. Hun har profilert Kirkens Bymisjon på en utmerket måte, har fått pris for godt lederskap og er kjent får sitt mot og sin tydelighet. Det er bare gode ord å høre fra miljøvernhold. Noe annet er ikke å vente. De har alt å vinne på å støtte den nye miljøvernministeren, skru opp forventningene og etter hvert presse på for at hun skal fighte for miljøverninteressen i møte med kraftsosialister og utbyggingsivrere i Ap.

Jens Stoltenberg har utnevnt flere statsråder som ikke har nevneverdig erfaring innen for det området de har fått ansvar for. I politikken tenker man fortsatt som lederguruen Georg Kenning, at gode ledere kan lede hva som helst. Denne tenkningen er forlatt i næringslivet. Her legges det i dag betydelig vekt på bransjekunnskap. Det har med all respekt Helen Bjørnøy lite av. Men at presten Bjørnøy kan snakke om miljø med glød og engasjement, er det ingen grunn til å tvile på. Spørsmålet er om hun klarer å tilrive seg nok makt, eller om hun blir den ministeren som må telle flest nederlag.

Det ser ut til at Jens Stoltenberg har lagt avgjørende vekt på erfaring og faglig kompetanse når han har valgt utenriksminister. Det samme har han ikke kunne gjort ved valg av forsvarsminister. Her var Grete Faremo etter all sannsynligheter en aktuell kandidat. Ingen vil betvile hennes kvalifikasjoner. Men fordi han har møtt kritikk fra venstresiden i Ap for å holde seg for mye med direktører, ble hun trolig droppet. Da måtte han hente inn en annen kvinne for å sikre kjønnsbalansen. Anne-Grete Strøm Erichsen har lang erfaring fra kommunalpolitikken i Bergen. Men det blir ingen spøk å skulle få kontroll med kostnadene i Forsvaret.

Svakheten med Jens Stoltenbergs regjering kan bli at representasjonskravet har vært sterkt utslagsgivende når regjeringen skulle settes sammen. Men det er betydelig lettere å være statsråd i en flertallregjering. Da ordner man opp internt, og står samlet utad. Uerfarne statsråder risikerer i langt mindre grad å bli fanget i det politiske spillet og bli spilt ut over sidelinjen. Jens Stoltenbergs statsråder kan komme til å bli satt på minst like harde prøver i eget parti som i møte med opposisjonen i Stortinget.