Jens Stoltenberg har dannet en regjering med høy visjonsfaktor. Men få timer etter utnevnelsen, begynte flere av visjonene å blekne. Og det før noen har møtt seg selv i døra, skriver redaktør Magne Lerø.

Det mangler ikke på ambisjoner og visjoner i Soria Moria-erklæringen. I går ble det klart hvilke nitten personer som skal sørge for at det blir hverdagspolitikk av de «hårete mål» og politiske styringssignaler som de rød–grønne er blitt enige om. Og det gikk ikke mange timene før vi kunne konstatere at det kan komme til å bli god avstand mellom det som står i Soria Moria-erklæringen og den politiske hverdagen.

Den første som får brynt seg er landbruksminister Terje Riis-Johansen. Soria Moria-erklæringen tar i liten grad inn over seg den virkeligheten som WTO representerer. Riis-Johansen måtte allerede fra første dag av kjøre på to spor. Han bedyret at han skal stå på det han kan, for å sikre landbrukets interesser. Samtidig gjorde han det klart at en ny WTO-avtale vil bety lavere toll på matvarer, og en krevende omstilling for norsk landbruk. Han kan allerede neste uke komme til å måtte varsle bøndene om at det flere av hans egne vil betegne som et ragnarok for landbruket, er i anmarsj.

Fra Soria Moria fikk vi høre at den nye regjeringen ville avskaffe fattigdommen. Helen Bjørnøy gjorde det klart, riktignok før hun var klar over at hun ville havne i regjeringen, at hun ville lenke seg fast i teltleiren som de fattige ville sette opp, dersom dette målet ikke ble nådd. Men nå tar arbeids- og sosialminister Bjarne Haakon Hansen et grep som avskaffer 300 000 fattige fra første dag av. Han vil definer fattigdom slik Bondevik-regjeringen gjorde det, og ikke slik SV ønsker. Hanssen legger seg på 50 prosent av medianinntekten som OECD bruker, og ikke 60 prosent som EU har valgt. På dette punktet er SV EU-tilhenger.

Helen Bjørnøy passet seg i går for ikke å bruke uttrykket «utrydde fattigdommen». Nå brukte hun formuleringer som «å snu utviklingen» og «begrense avstanden mellom de rike og fattige».

Helen Bjørnøy er for øvrig den største overraskelsen i regjeringen. Hun har profilert Kirkens Bymisjon på en utmerket måte, har fått pris for godt lederskap og er kjent får sitt mot og sin tydelighet. Det er bare gode ord å høre fra miljøvernhold. Noe annet er ikke å vente. De har alt å vinne på å støtte den nye miljøvernministeren, skru opp forventningene og etter hvert presse på for at hun skal fighte for miljøverninteressen i møte med kraftsosialister og utbyggingsivrere i Ap.

Jens Stoltenberg har utnevnt flere statsråder som ikke har nevneverdig erfaring innen for det området de har fått ansvar for. I politikken tenker man fortsatt som lederguruen Georg Kenning, at gode ledere kan lede hva som helst. Denne tenkningen er forlatt i næringslivet. Her legges det i dag betydelig vekt på bransjekunnskap. Det har med all respekt Helen Bjørnøy lite av. Men at presten Bjørnøy kan snakke om miljø med glød og engasjement, er det ingen grunn til å tvile på. Spørsmålet er om hun klarer å tilrive seg nok makt, eller om hun blir den ministeren som må telle flest nederlag.

Det ser ut til at Jens Stoltenberg har lagt avgjørende vekt på erfaring og faglig kompetanse når han har valgt utenriksminister. Det samme har han ikke kunne gjort ved valg av forsvarsminister. Her var Grete Faremo etter all sannsynligheter en aktuell kandidat. Ingen vil betvile hennes kvalifikasjoner. Men fordi han har møtt kritikk fra venstresiden i Ap for å holde seg for mye med direktører, ble hun trolig droppet. Da måtte han hente inn en annen kvinne for å sikre kjønnsbalansen. Anne-Grete Strøm Erichsen har lang erfaring fra kommunalpolitikken i Bergen. Men det blir ingen spøk å skulle få kontroll med kostnadene i Forsvaret.

Svakheten med Jens Stoltenbergs regjering kan bli at representasjonskravet har vært sterkt utslagsgivende når regjeringen skulle settes sammen. Men det er betydelig lettere å være statsråd i en flertallregjering. Da ordner man opp internt, og står samlet utad. Uerfarne statsråder risikerer i langt mindre grad å bli fanget i det politiske spillet og bli spilt ut over sidelinjen. Jens Stoltenbergs statsråder kan komme til å bli satt på minst like harde prøver i eget parti som i møte med opposisjonen i Stortinget.